Denne bloggen inneholder blyant-tegninger og ikke ekte bilder for din egen beskyttelse. Værshhegood!

Måsagubben er en mann av få ord. Han tar ikke ordet i store forsamlinger, helst ikke i små heller. Da vi møttes sent på 90-tallet tok det meg lang tid å forstå at monotone lyder som «Øøøøh, duuuh, eeeh, hmmm, og aaah» faktisk betydde at han var interessert. Nå, 20 år etter,  har jeg lært meg å tolke de fleste av lydene, og til tross for at gubben sjelden bruker store ord for å deklamere sin grenseløse kjærlighet for meg, så finnes det nok av tydelige kjærlighetserklæringer i form hverdagslige gester. Selv når jeg er på mitt mest premenstruelle, og sitter som ei tikkende hormonbome på kanten av detonering er han der, og med et lite stryk over ryggen, en klem i det han går forbi, eller bare et ertende klask på rumpa viser han det han sjelden sier med ord, nemlig at han elsker meg.

Å strø om seg med komplimenter er heller ikke hans greie, uansett hvor mye jeg prøver å fiske etter noen. Når jeg spør : «Ser jeg tjukk ut i denne buksa? » svarer han som regel : « Ikke tjukkere enn vanlig!»

Og sånn går dagene, uten den helt store spenninga, relativt uromantisk, kjedelig vil mange kanskje si, men likevel trygt og godt.

Derfor ble jeg så overrasket forrige kvelden. Jeg var midt i en sånn selvmedlidende fråtseseremoni med jenteprogrammer på tv og unødvendig stort inntak av sjokoladeovertrukkede hasselnøtter. Jeg surmulet litt over en bukse som hadde krympet i skapet, og humøret var heller labert da Kim Kardashian ålte seg i bitteliten paljettdekorert badedrakt over flatskjermen, og jeg tilfeldigvis tok den ellers så ordknappe måsagubben i å studere skjermen med hevede øyenbryn og et noe neandertalsk uttrykk i ansiktet.

Furtent og ganske så purkete lirte jeg av meg noe sånn som: « Slutt å sikle a!!! Sitter du der og ønsker at du også hadde ei sånn «trofe-kone» eller?»

Gubben titter litt overrasket på meg før han svarer svært så overbevisende at «Jeg har jo det!!!», før han igjen trer nesa ned i Biltema katalogen og fordyper seg i verktøysidene.

 

( Når man plutselig innser at man har blitt trofe-kone, og jobber med den obligatoriske poseringen vi trofe-koner ofte bruker! )

 

Litt mindre furten legger jeg vekk den siste neven med sjokoladenøtter, skyter brystkassa frem og tygger litt på det sjeldne komplimentet gubben nettopp lirte av seg.

Jeg, en trofe-kone!?  Ubeskjeden som jeg er brukte jeg ikke spesielt lang tid på å venne meg til tanken, og for en litt halvfeit, sliten kjærring i sjokoladerus var det ikke stort mer som skulle til enn en «trofe-kone» tittel før det kilte litt ekstra i magen, og jeg ble yr som ei tispe med løpetid.

 

( Når man helt ukritisk bare godtar sin nye arbeidstittel etter å ha steget i gradene. Fra “kjerring” til “trofe-kone” på en snau ettermiddag! )

 

Det raslet litt ekstra i eggstokkene da jeg fikk det for meg at jeg skulle gjengjelde gubbens kompliment med å lissom «bjuda på» litt før sengetid, så jeg låste meg inne på badet for å pynte litt på fasaden. Er man «trofe-kone» er det selvsagt viktig med hyppig oppussing i kjelleretasjen, eller stusse litt på høna, som det også heter. Av erfaring vet jeg at høvel i intimsonen kan forårsake mer hakk enn det som er medfødt, og valgte derfor å smøre inn skrotten med sånn Veet hårfjerningskrem. Mens den gjorde jobben høvla jeg over resten av kroppen, og fordi høsten er synonymt med kroppslig forfall, trengtes intet mindre enn 7 engangshøvler for å komme i mål. Da jeg senere sopte gulvet for uønsket hårvekst, og i det jeg bøyde meg fremover for å skuffe det som så ut som et forvokst ullent marsvin opp på feiebrettet, skvatt jeg til da jeg kjente en akutt svie mellom låra.  

Et raskt blikk på hårfjernings pakningen forklarte saken. «Vaskes av etter 3-5 minutter» stod det, men når ei «trofekone» med mer kvadratmeter kroppsflate enn gjennomsnittskvinnen skal skrelle vekk pelsen, sier det seg selv at det er mer enn en 3-5 minutters jobb, og i iveren etter å bli blankere på leggene enn en sølvtøyet til mormor er i jula, hadde kremen fått etset seg inn i venusgrotten i hele 15 minutter før jeg desperat hoppet inn i dusjen for å spyle av og kjøle ned.

 

( Når man høvler et helt ullent og lysegått marsvin av trofe-kroppen! )

 

Lettere rosa og relativt sår i hele «understellet» lot jeg høna trekke i kaldt vann i badekaret mens jeg smurte meg inn med velduftende lindrende oljer og dusjsåper. Jeg har jo aldri vært sånn «trofe-kone» tidligere, men jeg antok jo at i tillegg til å se bra ut, lukter de også litt mer eksotisk enn våt katt og frityrolje.

 Omsider gir endelig det kalde vannet litt lindring i kjemiske katatsrofeområder, og jeg begynner å glede meg til å se hvor overrasket gubben blir når han får øye på sin nypreparerte konemor. Rart i grunn, hvor mye et enkelt kompliment fra en man allerede har tilbrakt halve livet med kan fremkalle sommerfugler i magen, og man kan se på den samme litt satte gubben man har stirra på i 20 år, og finne frem den litt lekne nyforelskede følelsen man trodde ble borte innimellom, bleieskift, telefonregninger, regnværsdager og kjedelige fiskepinnemiddager.

 

( Vi trofekoner har en tendens til å se positivt på eget speilbilde, og i mitt tilfelle gikk jeg ned merkbart mange kilo etter en omgang med barberhøvelen. Effektiv “slankekur”! )

 

På en spisestuestol bare meter unna badet satt altså måsagubben og studerte verktøytavler og muttertrekkere med samme iver e annen mann ville studere bikinisidene i Ellos katalogen, og ante lite om overraskelsen som ventet rett rundt hjørnet. Som en siste finish, en slags prikken over ièn, gravde jeg frem bitteliten elastisk trekant av en g-streng i sort silke, og ålte meg inn i den like elegant som bare en «trofe-kone» kan, før jeg spradet blank og glatt, i en eim av lavendel og tutti-frutti sjampo ut i stua. Der poserte jeg som en ekte Playboy Bunny, med stjerten ut, mens jeg skøyt brystene frem som to punkterte vannballonger. Gubben snudde seg ikke før han hørte lyden av puppene i det de klasket mot midtre bilring da de traff magen på tilbakeveien.

 

( Når man blankpolert og silkemyk åler seg foran mannfolket i en bitteliten silkesak av en tanga! Vi trofe-koner vet å holde på mannfolka! )

«Åh, skal du legge deg alt?» spurte han rolig før blikket igjen vandret mot den fordømte katalogen, som om nydusjet kone i undertøy er ensbetydende med leggetid! (Ok da, jeg innrømmer at det kanskje er normen her i huset til vanlig, og at det er lett å trekke den konklusjonen. )

Jeg beholder roen og minner meg selv på at det er en relativt enkel kar jeg giftet meg med, og at han noen ganger må ha ting inn med t-skje.

Jeg klemmer overarmene litt sammen, sånn for å «booste» puppene litt, vise litt kløft, mens jeg lener meg over mot han og hvisker litt prøvende hest og sexy: « Du kunne jo legge deg sammen med meg?»

Han skvetter litt bakover mens han rynker på nesa og sier «Æsj?har du glemt å pusse tenna? Lukter møkk ass!!!»

Trofe-kona i meg begynner å miste tålmodigheten. Det svir fra øvre del av låra og opp til eggstokkene, og g-strengen er i ferd med å hekte seg fast i hemoridene, og i ren frustrasjon lirer jeg hissig av meg : «Jeg står jo her glattbarbert i en føkkings tangatruse, ta et hint da din idiot!!»

 

( Når understellet ruster etter en kjemisk rens, og høna flasser mer enn en solbrent britisk turist på Mallorca! )

Jeg sprader rundt i en piruett på parketten for å vise frem mesterverket jeg har jobbet med den siste halvtimen, og han titter forundret på rumpa mi mens han sier « Jøss!!! Jeg så ikke at du hadde på underbukse jeg! Den var godt gjømt, for å si det sånn!»

Da han humrer godt av egen spøk sprekker tålmodigheten, og jeg spør grinete hvor i helsikke det ble av den myke mannen som for kun en drøy halvtime siden kalte meg «trofe-kone».

«Hæh?? Tok du det som et kompliment?» spør neket.

«Ja visst pokker, hva mente du det som da?» roper jeg, og frykten sprer seg i ansiktet hans da han stotrer noe slikt som:

« At du har sånn trofe fasong lissom?litt sånn pokal aktig. Lite hode, rund, lange armer, du vet?pokal-form!???»

 

( Trofe-kone = kvinnfolk med pokalfasong… )

 

Og da skjønner jeg. For i en årrekke har jeg tvunget gubben til å se jenteprogrammer på TV 2 Zebra, moteshow med Trinny og Susannah der de diskuterer kvinnekroppen, og bruker fagbegrep som «timeglass figur», «pæreformet» osv, så når jeg nevnte «trofe-kone» så han altså for seg en real pokal, og sa seg enig.

Da den første skuffelsen over tapt tittel hadde lagt seg kan jeg til nød se hva gubben mente, og til sammenlikning er jeg etter skippertaket på badet ikke bare fasongmessig lik en pokal, jeg er også (enn så lenge) like glatt og blankpolert!

 

( Fælt å innrømme det, men jeg skjønner misforståelsen, tross alt. )

Romantikken døde bittelitt der og da, og det var sikkert like greit. For med ei flådd høne med et kjemisk brannsår fra spetakkelfjæra og opp til drøvelen, var det ikke lett «å bjuda på» likevel, og de kommende dagene vil du finne meg på badreomsgulvet, med understellet tredd ned i oldemors gamle fårikål jerngryte, full av grønnsåpevann, og med en pose fryste erter gaffatapet under den ene armen, og en pose fryste bringbær under den andre, for lindrende virkning.

 

( Understellsbehandling. Grønnsåpebad i mormors fårikål gryte. Funker den til sau, funker den til høne. Samma det! Dyr er dyr! )

Den ordknappe uromantiske måsagubben var raus nok til å google kjærringråd for såre skrotter, og skulle du tilfeldigvis kjøre forbi måsahuset de kommende dagene, og befinne deg i en eim av furunål, så vet du at det er denne «trofe-kona» som pleier såret stolthet. (og understell!)

Vi blogges.