Mandag. En sånn skikkelig typisk mandag og, med regntunge, mørke skyer, vasspytter langs hele gangveien, og en sliten bomullstruse som plutselig fikk en bitteliten personlighetsforstyrrelse og trodde den var g-streng. Hater sånne dager, når ting kryper dit de ikke skal, og irriterer en allerede irritable overgangsalder-skreppe.

Men så er det nå sånn da, at så fort mandagen kommer godt i gang, så går ting seg til. ( Bortsett fra trusa… den gikk ingen steder, og må antageligvis fjernes kirurgisk fra nedre del av tarmen senere i efta.) På kontoret ble jeg møtt av morgenglade og smilende kollegaer, klasserommene var fulle av elever som var trøttere enn meg, jeg har hoppet i noe jeg har tenkt på lenge, og meldt meg opp til en eksamen på slutten av året, og midt oppe i et aldri så lite adrenalin-kick endte jeg med å bråvaske store deler av underetasjen rett etter jobb. Det lover bra for resten av kvelden. Eimen av grønnsåpe og hjemmelaget pizza på en skikkelig “blåmandag”, det er fett!!!

Det eneste som var på stell i dag tidlig var matpakkene til store og litt større i måsahuset, og fordi jeg de siste to ukene har delt “ukas matpakke tips”, kan jeg like gjerne slenge med oppskriften på skoleårets letteste matpakker hittil.

 

( Vegetar spiral-pai )

 

Pai er så genialt, og så innmari lettvint, både til lunsj, middag og til matpakker. For de aller fleste paier er gode også kalde, og passer perfekt til sultne unger (eller ungdom ) sånn ca midt på skoledagen. Dessuten er det et velkomment avbrekk med pai i stedet for den vanlige brødmaten, og slenger man i tillegg litt blandet salat i bunnen av matboksen blir man plutselig “årets mor” på Snap Chat, og kan sole seg i den glansen helt til man ber avkommet plukke opp sokkene sine, og dermed mister tittelen.

Vi har klart å lage tre gutter med veldig forskjellig smak. Noen er frelst i grønnsaker, mens andre mener jeg prøver å forgifte dem om det detter en bit paprika på asjetten. Selv er jeg relativt alt etende (En av grunnene til det evige behovet for akutte slankekurer. Er jo ei levende søppelkvern med visdomstenner lissom ).

 

 

Oppskriften på paibunn er enkel.

125 gr smør

200 gr hvetemel

( jeg har brukt speltmel i mine paier, for litt grovere bunn, og litt mer tyggemotstand. )

2 ss kaldt vann.

( For søt bunn tilsettes 1 dl melis )

Stekes på 200 grader midt i ovnen, i 30-40 min.

 

Fyllet varieres etter smak og behag.

 

( Når FBI kan identifisere bakeren med fingeravtrykk… kjevle er oppskrytt lissom! )

 

( Klar for steking )

 

( Genialt tilbehør til middagen, eller kald i matboksen. )

 

I matboksen til den mellomste poden og meg selv lå det i dag en saftig grønnsakspai, med squash, paprika, tomat, gulrot, søtpotet og ost. I bunnen helles først to egg pisket med 1 dl melk, salt og pepper, slik at grønnsakene bindes godt sammen under steking. Kjempegod som tilbehør til middagen, smaker godt il alle typer kjøtt, og er en litt mer kreativ måte å spise grønnsaker på. Knallgod i matboksen også, smaker like herlig kald.

 

Pai nummer 2 bestod av kylling fileter, et halvt beger kesam, gulrøtter, paprika, blomkål og løk. Denne paien er rett og slett ull av restemat fra nederste skuff i kjøleskapet. Vi tok en bit til iddag i går kveld, og en av gutta fikk med denne i matboksen i dag, på en “seng” av grønnkål, cherrytomater, agurk og fetaost. Like god kald som varm.

 

 

 

( Kylling og grønnsaker, perfekt i matboksen. )

 

Pai nummer 3 ble laget til den eldste poden og måsagubben, som begge liter av grønnsaksfobi, og påstår at paprika er for spesielt interesserte, og at sopp er en sykdom og ikke mat. Tacopaien består derfor kun av kjøttdeig med tacokrydder og kesam, og masse revet ost, både i bunnen og som topping. Til middag kan jo denne danderes ved siden av salat og andre ingredienser man vanligvis bruker i sin taco. Også denne er knallgod avkjølt i matboksen, og mektig. Veldig mektig.

 

( Fantasiløs taco-pai for kresne menn med grnnsaksvegring )

 

De siste paien var litt sånn “OMG, nå er jeg fysen og har lyst på noe digg”-pai, så her er det tilsatt 1 dl melis i bunnen. Paibunnen dekkes først av et tynt lag revet marsipan (det er sååå sabla godt, og sunt. Marsipan er jo laget av mandler!! Dødssunt!)

 

( Marsipan… eller mandler da, kommer litt an på åssen du ser på det. Sunt er det i hvert fall! )

 

Deretter kjører jeg på med to poser bær fra frysedisken, og steker som vanlig. Hadde jeg hatt en helt tett matboks hadde jeg druknet et paistykke i vaniljesaus, og spist på personalrommet i lunsjen, men jeg har allerede ødelagt en veske på den måten, så denne paien måtte nytes hjemme. Den fikk i alle fall ben å gå på, og ble borte kjappere enn  gubben blir hver gang jeg vifter en boks hermetiserte sopp foran nesa hans!

 

 

 

( Skogsbær- pai, av speltbunn. Slankepai, med andre ord. Bør neste spise to stykker, bare sånn for å ikke bli for tynn! )

Sånn, da var ukas matpakker sikret, bare å fylle matboksene med ferdig delte og fryste biter av pai hver morgen.

Da er det bare å ønske alle som titter innom en riktig god mandag. Her blir det øyeblikkelig middag, trafikalt grunnkurs for fjortisen, kirurgisk fjerning av nysgjerrig bomullstruse for mor, og en avslappende kveld i nyvasket stue. Det gledes!

 

 

Når man låner ut livmora si til en motorinteressert mann, og relativt ukritisk gjentatte ganger lar han befrukte den med giroljeinfisert sperm, da ender du opp med å bruke store deler av livet ditt på arenaer du aldri hadde forestilt deg. Da blir du år etter år et vedheng på arrangementer der du må tørke sand og støv ut av kroppsdeler som vanligvis kun er forbeholdt  intimsåper fra Dr.Greve , der du spytter grus og gress som en hardbarka fisker fra Lofoten spytter skrå-tobakk, og der du time etter time er vitne til at ungene begår stunts som forårsaker ufrivillige, dog hyppige hjertelidelser hos moder`n! Om jeg noen gang skulle være med i et reality program ville det garantert vært NRK`s neste storsatsing- “Hjerteinfarkt- minutt for minutt”!

 

( Når man blafrer litt ukontrollert og ukritisk med livmora, risikerer man et liv på diverse crossbaner som ufrivillig supporter og vaffelsjef! )

 

Men så er det sånn da, at til tross for min evige motvilje for denne idretten gubben og gutta har lagt sin elsk på, så er det et arrangement hvert år selv jeg ikke klarer å la vær å glede meg over, og en lørdag hvert år, akkurat i det sommer møter høst, pakker vi bilen full av crossere, mat, verktøy og spente gutter, og setter snuta mot Ås. Der mekker nemlig NMK Follo sammen årets aller største motocrossløp, til glede for førere og tilskuere fra hele landet, og selv for en erfaren motorsportmotstander er det umulig å ikke glede seg over denne dagen. En raus bonde fra Ås stiller den fantastiske gården sin til disposisjon, og midt imellom prydbusker, potetåkrer, småspurv og skurtreskere trylles det frem en fantastisk crossbane tilpasset et aldersspenn fra 5-75, en handlegate for arrangører, sponsorer og diverse butikker, og en kiosk med jenter som i følge gutta var søtere enn Ariana Grande.

Det kalles Gultvedt Grand Prix, og omtales som høstens vakreste eventyr.

 

( Martin, klar for første trening! )

 

( Stort startsfelt, og en drøss nervøse førere. )

 

For Team Nordvang var det i år 10 års jubileum. 10 år siden vi for første gang entret jordet med en sliten sprinter full av bitte små crossere og bittesmå crosskjørere, og et gammelt trekkfullt telt. I ti år har vi tilbrakt en helg i ås, sovet på kornåkeren, spist grillpølser til frokost, og kjørt crossere så eiker og knaster har skranglet og luktet svidd til mørket faller på, og gutta sovner i bilen på vei hjem med hver sin skinnende pokal i hånda, og med mer sand og møkk på kroppen enn Dynamitt Harry hadde i sine glansdager.

 

( Poden, klar for heat. )

 

( Nervøs, og konsentrert. )

 

I år hadde denne klanen for første gang kun en av brødregjengen på startstreken, men selv om to av de av ulike årsaker ikke kunne delta, var det likevel en selvfølge at de skulle være med. Gultvedt GP er blitt en familiegreie, som oss for som så mange andre. KL 8.00 var innsjekken ferdig, og jordene våknet til liv. Nye og gamle deltakere, kjente og ukjente fjes myldret rundt på området som organiserte fagforeningsmaur på en byggeplass, guidet gjennom heat etter heat av organiserte funksjonærer og en speaker med caps, mikrofon og munndiare.

I strålende høstvær fulgte 400 deltakere, deres team, familier og tilskuere et nøye planlagt tidsskjema, og selv om vår mellomste pode var over gjennomsnittet nervøs, kom han seg likevel helskinnet gjennom både oppvarming og to løpsheat, noe som i seg selv er en seier for en som ikke akkurat har hatt mange timer på sykkelen denne sesongen.

 

( Når man harver opp korn og poteter på to hjul! )

 

Jeg hadde som vanlig nervøs mage med påfølgende diare før hvert heat… Det er tross alt ikke bare-bare for ei overnervøs kjerring i 40 åra å sende avkommet ut på et jorde med 40 andre poder fulle av konkurranseinstinkt og pågangsmot. Men til og med jeg, som hater offentlige toaletter fordi tarmen lager i overkant mye lyd når den tømmes, kan ikke klage på utedo fasilitetene på Gultvedt Grand Prix, og ut i fra lyden i nabobåsen å dømme sånn ca fem minutter før start i 125 cc klassen, var det flere mammaer som var nervøse. For mens gruppa med 85 cc gjorde seg ferdig på banen satt det to mammaer i hver sin mobile do-bås ved utkanten av jordet og “tarmtømmet” om kapp, omtrent like konkurransedrevet som gutta på startstreken!

 

( Når hun i do-båsen ved siden av deg både høres og lukter enda mer nervøs enn deg… )

 

Etter første heat lå Martin på en 13 plass, og av ulike årsaker fikk undertegnede uønsket oppmerksomhet på høyttaleranlegget av en snakkesalig speaker, som raust delte overskuddet av sponsede premier med en midlivsskriseblogger, og utfordret undertegnede til å stille i premiene til 2. heat. Greit nok tenkte jeg, før jeg så at premien var en åletrang sykkelshorts med bukseseler i str. S, med gummistrikk på innsiden av lårene, og et vattert skritt som ville forårsaket en bollemus som ville vært synlig fra et Google Earth kart. Jeg prøvde mitt beste, men det skulle vise seg at å tre et vogntog av et kvinnfolk inn i en bitteliten spandex-sak med gummi og vattert skritt var en større utfordring enn jeg kunne klare, og etter 35 minutters iherdige forsøk, flere brannsår og knute på lårhalsen gav jeg opp, og lusket bort i kiosken for innkjøp av trøstemat i form av nystekt vaffel i stedet.

 

( Hatt??? Jo takk, den passer sikkert! )

 

( Sykkel-spandex str.S! Den S`n bør stå for “Svær” lissom! )

 

 Sorry speaker, jeg prøvde i hvert fall!

 

Poden sitt andre heat gikk i følge stolte foreldre og heiende brødre aldeles strålende, med poden selv var misfornøyd med en 15. plass sammenlagt. Men selv om han ikke synes plasseringen var optimal er han likevel strålende fornøyd med dagen, og det tror jeg de aller fleste var. For Gultvedt er rått!

 

 

 

 

( Var det noen som nevnte noe om å “tygge grus” ??? )

 

Gultvedt er jord og leire, smilende og svette funksjonærer, vafler og pølser, veskehunder og svære kjøtere, knekte eiker og punkterte dekk, nervøse mammaer og overivrige pappaer, jublende tilskuere, og borskjemte unger som kaster sykkelen og griner når det ikke går veien.  Det er også unger med grus mellom tenna og armen i fatle som er knallfornøyd med sisteplassen, tøffe jenter med musefletter og skrubbsår, motordur og motorhavari.

Gultvedt er et eneste stort fellesskap der fellesnevneren er en forkjærlighet for idretten, eller kjærlighet for noen som elsker idretten.

Gultvedt er gøy!

Gultvedt er motocross!

 

( Ingen seier, men like glad! Det kaller jeg ekte idrettsglede! )

Gultvedt er høstens vakreste eventyr, og selv om det vil ta hele søndagen for alle her i måsahuset å hente seg inn igjen etter en lang dag i går, så er jeg så innmari glad for at jeg nok en gang fikk oppleve dette.

Jeg gleder meg allerede til neste år.

En riktig god søndag ønskes alle.

 

Av og til, veldig ofte, går det lang tid mellom treningen til denne fruen. I sommer var jeg kjempeflink. Jeg startet sommerferien med løpe og gåturer i skogen nesten hver dag, med et mål for øyet. Jeg skulle inn i en snasen liten sak av en omslagskjole i tynt bomullsstoff til et bryllup den 29 juli. Til tross for intensiv panikktrening tre uker i forkant av festen fikk jeg aldri helt orden på sånne sunne kostholdsrutiner, så til tross for en stor mengde treningsøkter på få uker ble jeg ikke akkurat noen sylfide, og tilbrakte bryllupsfesten iført en hold-in-truse som startet rett over knærne og endte så høyt at den røsket og lugget litt i hårene i armhulene.

Etter brylluppet gav jeg litt blanke, og i den siste halvdelen av sommerferien var inntak av antall softis med sjokoladestrø høyere enn antall løpeturer.

Jeg er vel det man kan kalle en slik «panikk-slanker». En sånn som spiser lørdagsgodteri 5 kvelder i uka, ribbe med surkål hele året, og som rocker plasten av rockeringen og løper på meg hofteprolaps og meniskskade en uke før festlige lag med påbudt pynteantrekk, i håp om å bli syltynn på en uke.

 

( Ukens sofaaktivitet. Foroverliggende stabilt sideleie med ekstra langt sugerørpatent og bukse med strikk. )

Lenge har jeg tenkt at det er motivasjonen jeg må jobbe med. Altså, helårsmotivasjonen, ikke den ukesbaserte panikkmotivasjonen.  Tidligere i uka lå jeg horisontalt på sofaen etter middagen, drakk Pepsi Max gjennom tre sugerør skjøtet sammen med gaffatape fordi jeg ikke hadde lyst til å løfte på hodet hver gang jeg skulle ta en slurk, og matet meg selv med speialsjokolade og risbrød fra smågodthylla, lissom bare slapp de ned i munnen, og lot de smelte på tunga fordi jeg ikke orket å ta meg bryet med å tygge. Midt imellom en slurk Pepsi og en lydløs smyger som luktet mistenkelig som gårsdagens grønnsakssuppe ( skulle nesten tro kroppen fikk sjokk og bråjobbet med å kvitte seg med avfallsstoffene hver gang jeg introduserte et knippe grønnsaker for tarmen lissom! ) tikket det inn en SnapChat fra en kollega i samme ærend som meg, nemlig godt innøvet stabilt sideleie i en beige tre-seter fra IKEA.

Jeg sendte en liknende snap tilbake, med spørsmål om vi ikke skulle ta på oss joggeskoa og gå en tur i skogen dagen etter. Jeg regnet med at bildet av fire dobbelthaker og sjokoladerester i munnviken ville gjøre at hun oppfattet sarkasmen og ironien i snappen, men neida!!! I retur kom tommel opp og smilefjes av ulike sorter, samt et stort JAAA etterfulgt av en drøss hjerter, og plutselig hadde jeg , uten å egentlig mene det, avtalt en treningsøkt dagen etter. Der ser du hvor fort sosiale medier kan ødelegge livet ditt lissom, plutselig blir man bare dratt med på trening?

 

( En mistolket Snap-Chat kan ende opp i et lite planlagt treningshelvete. Nettvett folkens, kan ikke nevnes for ofte!!! )

 

Dagen etter ble jeg møtt av en smilende kollega på kontoret,( la oss kalle henne «June» da hun ikke er informert om dette innlegget, og anonymitet på bloggen er ganske viktig! ) som virkelig gledet seg til en treningsøkt etter jobb. I tillegg hadde hun bedt med en annen god kollega, resepsjonisten «Trine» ( også hun opptrer på bloggen under dekknavn ) på tur, og nederlaget var et faktum, da «Trine» allerede hadde trent denne uken, og sendt den obligatoriske «ut på tur aldri sur»-snappen lekkert dandert med en hashtag pålydende det klingende ordet #treningsglede. Ikke engang værgudene var på min side denne dagen. Det var strålende sol, altså enda en god grunn til ikke å trekke seg. Hvor er lyn og torden når man trenger det lissom?

Kvart på avtalt tid hadde satt jeg klar i en treningstights jeg hadde brukt 20 minutter på å åle meg inn i, (så på det som oppvarming) da det tikket inn en melding på gruppechat som gjorde meg hakket mer optimistisk. Det viste seg at «June» har en velutviklet allergi for oppoverbakker, og disset derfor «Trines» forslag om tur til Elgheia på Aurskog, da den siste delen av løypa har en aldri så liten stigning. Valget falt derfor på en runde rundt Stigtjern, der løypa hovedsakelig er rett frem og bortover, altså perfekt for kvinnfolk over 40 med selvdiagnostisert treningsgikt og svettevegring. At «Trine» i siste liten sendte melding om at hun var bittelitt sen var også en gledelig overraskelse, da det betød at vi antagelig måtte forkorte løypa betraktelig med tanke på at det jo tross alt blir tidligere mørkt om kvelden nå som høsten har kommet.

( “June”, en typisk motbakke allergiker med avslappet holdning og gnagsår-utsatte heler. “Trine” en livskrise-jogger med forkjærlighet for kontorarbeid og treningsoppdateringer på Snap! )

Kvart over avtalt tid vandret tre kjerringer og et forvokst marsvin («June» påstod det er en hund!) innover lysløypa med stort pågangsmot og lavt tempo, og selv om jeg på dette tidspunktet fremdeles var engstelig for at «Trine», som tross alt hadde trent tidligere i uka, skulle sette opp farten, ble jeg beroliget av marsvinet som til tross for sin iver etter å gå tur slett ikke nådde toppfart med sine 7 cm lange ben. At gnageren i tillegg hadde et snev av astma, en forkjærlighet for konglejakt, og bæsjepause en gang pr 300 meter var særdeles beroligende for egoet til en som hadde fryktet slitasjeskader på her og der.

 

Omtrent havveis i løypa stanset vi for det jeg offentlig her på bloggen velger å kalle en pustepause innimellom intervallene, men som i virkeligheten var for å ta bilder av tjernet til sosiale medier, og poste diverse løgnaktige hashtagger som #treningsglede #turlykke #svettsompokker #sommerkroppen2018 osv. Det viktigste med en skikkelig treningsøkt er tross alt bildene man poster av den underveis, eller i etterkant, dette for at hjernen skal kunne friske opp minnet om aktivitet, og ikke ta til seg kalorier ved en senere anledning, dersom man for eksempel ser på turbildene mens man spiser sjokolade.

 

( Det som på avstand kan tolkes som lynnedslag er som oftest en selfie-orgie av middelaldrende kvinnfolk med akutt treningspause! )

 

På vei tilbake var det litt glatt enkelte steder på stien, og etter tilløp til snubling og en og annen sklidning valgte vi rett og slett et rolig tempo for å unngå å slå opp gamle idrettsskader, og for at «June» ikke skulle få leire på de nye skoene. Det viktigste med turutstyret er tross alt at det er rent, og rosa. Passform og bruksområde er ikke like viktig, noe «June» villig demonstrerte med å kline til med et gnagsår, og på den måten høyst ufrivillig endte opp med en aldri så liten idrettskade likevel, og dermed, i mine øyne, ble litt sånn «vinneren av treningsøkta».  Synlige bevis på trening i form av sår eller blemmer ser imponerende ut på Snap-Chat, Instagram og Facebook, men er fortsatt ubetydelige nok til å kunne gjenoppta normal aktivitet som trøstespising, nettshopping og TV-serie-maraton relativt raskt.

 

Med snaut 500 meter igjen av løypa bråstoppet «June» slik at «Trine» og jeg i tur og orden buttet i ryggen til både henne og marsvinet, og mens vi fortumlet trakk hvert vårt sett sports-bh vatterte hengepupper ut av hverandres ryggrad brettet «June» opp armen på treningsjakka og dro frem det vi andre først trodde var et tikkende bombebelte, men som viste seg å være en sånn nymotens pulsklokke med innebygget skritt-teller, kalorimåler, GPS og livredningsflåte. Den tikket og ulte verre enn en flyalarm da det viste seg på klokka at «June» på dette tidspunktet hadde gått akkurat det hun skulle av dagens skritt, så da ble vi stående der, midt i svarteste skauen, men et konglespisende marsvin i løpestreng, og lure på hvordan vi skulle komme oss videre, nå som trening strengt tatt ikke var nødvendig resten av dagen.

 

( Når pulsklokka uler som en skadeskutt måke, og vibrerer mer enn et leketøy fra kondomeriet, da vet du at du har forbrent nok kalorier! )

 

Vi fant ut etter nøye vurderinger, og etter at «June» hadde sendt Snap av klokka til alle på vennelista, med hashtaggen #FerdigTrentOgFortsattIkkeSliten at det å bevege seg hjemover var nødvendig, til tross for at alle på dette tidspunktet i følge «bombebeltet» av ei klokke var ferdig trente. Det nærmet seg jo tross alt tid for kveldsmat.

 

Etter en rask oppsummering av dagens skiveutglidninger og oppslåtte treningsskader så vi oss fornøyde med økta, og tok et hastig farvel ved postkassestativet før vi gikk hvert til vårt.

Vel hjemme og nydusjet danderte jeg nok en gang midtlivskrise-kroppen i stabilt sideleie på sofaen, og kastet i meg en sånn slankende energibar som er så moderne nå. Den består stort sett av nøtter med et tynt lag karamell og sjokolade, og heter Snickers!

Så lå jeg der, ferdig trent og tenkte at nå har jeg endelig funnet løsningen på motivasjonsproblemet. Man må rett og slett trene sammen med folk som er like (u)motiverte som deg selv, som ikke liker motbakker, som synes oppdatering å sosiale medier er vel så viktig som treningsutbyttet, som av rein empati går sakte fordi man etter tidligere erfarinegr helst vil unngå svetteringer på den nye singletten, eller møkk under skoa, som gjerne kommer litt for sent, og som liker å slutte fem minutter før.

Og med disse kriteriene langt fremme i panna kan jeg med sikkerhet si at jeg har funnet den rette treningsgruppa, og at jeg ser frem til neste trening.

Møtes til våren da jenter?