Så var det plutselig søndagmorgen igjen, og ei ferieuke til er over. Halvveis til skolestart allerede. Jeg prøver å nyte dagene, jobber litt med akkurat det, men det har gått seg litt til utover uka. Dørstokkmila har vært lang etter begravelsen til Knut, det er som om alt falt litt sammen da. Som om jeg etter et halvt år med venting kræsj-landa litt. Det har vært best å være inne, hjemme. Ikke helt lurt kanskje, men best. Men så sier fornuften noe annet da, og jeg har lytta til fornuften. Så siste halvdel av uka har jeg føna håret om morran, og tatt på klær i det minste, ikke bare ruslet rundt i pysjen. Har kommet meg litt ut også, Lenger enn postkassa, og det har vært godt. Godt nok til å finne de små øyeblikkene, og de har vært overraskende mange, til tross for veldig rolige dager.

Akkurat nå er et sånt øyeblikk. Minsten og kjæresten sover enda, de to eldste podene er i Sverige med venner, ferdig med festival i dag, og forventet hjem i ettermiddag. Gubben har stekt rundstykker, jeg har traktet kaffe, og nyter at huset er stille, uten å være tomt. Godt øyeblikk. Ja, også spiser jeg potetgull fra i går, til frokost! Bare fordi jeg er voksen og kan ta sånne halvdumme avgjørelser helt på egenhånd!

Den første kvelden jeg kom meg ut på egenhånd var god. Jeg lånte voffsen til podekjæresten, og rusla en god runde rundt på Bjørkelangen. Fordelen med denne voffsen er at den verken liker å gå langt eller fort, så det ble en fin tur i tusle-tempo. Været var nydelig, og klokka var så seint på kvelden at det knapt var et annet menneske å se. Himmelen var rødglødende av de siste solstrålene, og presejkragene so flokket seg sammen i grøfta strakk liksom hodene mot himmelen for å få med seg siste rest av dagen og lyset. Og da var det godt å være ute. Skikkelig godt, og nydelig øyeblikk.

Det er noe med den voffsen altså. Når den er på besøk, og kryper opp i sofaen for å finne armkroken. Så beroligende, så fint å ha en sånn varm liten venn på besøk. Alltid gode øyeblikk.

Så plutselig formerte den seg. Bikkja altså!  Nesten da. Fordi podekjæresten skulle lufte voffsene til tanten, og tok med seg to ekstra pelsdotter til måsahuset. Så da var det enda flere å kose på, enda flere som ville ha godbit fra godteskapet. Det var jo nesten som å ha fest i stua, herlige øyeblikk.

En av de gamle bilene på tomta, som tok kvelden i vinter, skal endelig på høgger`n til uka. Den har irritert meg så lenge, der den bare har stått og tatt opp plass, og sett stygg ut foran huset. Og da vi fikk dyttet den opp og frem, slik at gubben kunne ta ut det han skulle ha i bilen, poppet det frem en hel liten hage med stemorsblomster, som har tittet opp gjennom grusen, i skyggen under bilen, der man egentlig ikke skulle tro det var liv laga. Og sånne ting gjør meg så glad. Sånn små ting som blomster i grusen. Å sette seg ned på knærne og stirre ned på disse blomstene som nesten smiler til deg med små ansikter. Så fine små gleder, så fine små øyeblikk.

Fredag, så fort gubben kom hjem fra jobb, pakka vi oss inn i volvoen, og satte snuta mot Sverige. Vi skulle ikke handle stort, bare spise litt middag, og la minsten og kjæresten få ha huset for seg selv noen timer. Det var solskinn, grønne åkre, og sommermusikk på radioen, og da vi var gode og mette kjøret vi tilbake over grensa, via Ørje, for å mater ender. Og endene skuffa ikke den kvelden eller. På det meste var det 13-14 ender som vagget rundt oss og spiste frø rett fra hånda. Det er noe så innmari avslappende med å bare sitte sånn på en stein ned ved vannet, og se andungen svømme rundt mens de dykker etter frøene som synker. Fine stunder, og gode øyeblikk.

En liten rusletur til butikken, seint på kvelden. Kjøpte is, storepoden og jeg, også rusla vi den gamle linna hjemover igjen. Og det lukter så herlig langs den gamle linna nå på sommeren. Så søtt liksom. En blanding av blomster, og grønt korn på jordene, blader som blafrer i sval vind, og varmt gress. Det lukter så skikkelig sommer. Gresshoppene spiller langs hele den gamle stien, og elgen beiter borte i skogkanten nesten hver eneste kveld. Den er så vant til å se oss at den knapt titter opp, så lenge vi holder oss på god avstand. Sånne kvelder er så gode. Is, og sommer, og ikkeno haster, for vi kan jo være oppe hele natta om vi vil. Så innmari gode øyeblikk.

Og slik har uka gått. Mye hjemme, kanskje jeg har gjemt meg bort litt i overkant mye, men det har vært trygt og godt, kanskje tilogmed litt trengt akkurat nå. Desto deiligere har det vært de gangene jeg har vært ute, om det så har vært sent på kveld, og bare for å rusle noen kilometer med poder eller voffsen, eller gubben. De små øyeblikkene finnes alltid, og det er så deilig å klare sette pris på dem. En kopp kaffe på trammen når morgensola stiger over skogen bak huset, og gjør hagen varm. Regn utenfor vinduene, og grå himmel som gjør stua så mørk at man kan tenne stearinlys, midt på sommeren. Grillmat i hage-teltet, og pizza fra sjappa i gågata hjemme i sofaen.

Jeg har plukka blomster i grøftekanten, og fylt opp stua med dem. Jeg har lest to bøker, rusla på stranda, sett en hel sesong av Blacklist, vaska gulvene til Bryan Adams på full guffe, og bakt grovbrød til kveldsmaten, flere kvelder på rad.

I dag skal det sages litt i noen busker ute, ei klesvask skal opp på snora, og et par vinduer skal pusses. Alt annet tar jeg som det kommer, det er jo tross alt ferie enda.

Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer fylles opp av fine øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.