God morgen, og god søndag. Det er nesten så jeg savner vinterens knitring i peisen her jeg sitter på morrakvisten. Sommervarmen har forsvunnet litt, og dette gamle huset på måsan er både gulvkaldt og litt trekkfullt, selv om kalenderen viser Juli. Pysj hjelper da. Det samme gjør ulltepper og ullsokker, og kaffe.

Måsahuset er stille enda. Poder og podekjæreste sover, gubben pusler med sitt. På mange måter kjennes det som om det er siste feriedag, fordi gubben skal tilbake på jobb i morgen. Det ble bare to uker sammenhengende ferie sammen i år også. Krysser fingrene for at vi får tre uker neste sommer, det er mange år siden sist. Han skal ha et par uker fri igjen i August, men da skal jo jeg tilbake på jobb.

Men, jeg har fremdeles ferie, selv om jeg kanskje ikke kjenner på den stor feriefølelsen, og jeg skal da klare å få dagene til å gå uten måsagubben hjemme også. Uka som gikk hadde fine øyeblikk. Selv den vondeste dagen hadde fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

I går kveld var det også kjølig i måsahuset. Døra hadde stått oppe hele dagen, slik den oftest gjør på denne tiden av året. Da det til slutt, sånn utpå kveldinga begynte å regne, fyra vi faktisk opp litt. Kun noe papir som hadde ligget i vedkurven lenge, og et par kubber. Ikke mye, bare nok til at det ble litt deilig lunk i stua, og lukten av ved fylte nesa. Da var det godt å sitte inne, bare senke skuldrene, og slappe av litt. Godt øyeblikk.

I starten av uka reiste vi over fjellet. på tur hjem fra uka på veien. Turen fra Gålå til Skeikampen, over Peer Gynts vei, slutter aldri å imponere meg. Det er noe med fargene der oppe. Alle nyanser av grønt og blått, lag på lag med stein, gress, mose, vann og himmel. Jeg får liksom ikke helt sett meg mett på naturen. Vi hadde, som alltid, mange stopp over fjellet. Bare for å gå litt innover i fjellheimen, vasse litt i iskalde fjellvann, sitte på en stein og stirre ut i lufta, spise litt. Bare oppdage, og nyte. Da gjør det liksom ikke noe om ferden egentlig går hjemover, når øyeblikkene på veien er så mange.

Å komme hjem. Det er noe med det, borte bra, hjemme best. Det var så godt å komme hjem til podene, klemme dem, snakke med dem. Godt å lage middag på eget kjøkken, vaske klær, og godt å bare hvile på sofaen, under teppet jeg fikk i gave fra Line rett før ferien, og leste første kapittel i boka, også fra Line. Line altså…savner jo kollegene mine allerede jeg. Men ja, å komme hjem etter ei uke på veiene, lande litt i alt som er sitt eget, det var et godt øyeblikk.

Så kom den vonde dagen. Begravelse for kameraten. I et halvt år har vi “ventet” på denne dagen, i den forstand at vi visste den ville komme. Så er det så rart da, at uansett hvor lenge man har ventet, er man liksom likevel ikke forberedt. Det ble snørr og tårer, lenge før vi ankom kirken. Det ble tårer da vi gikk inn, under nesten hele seremonien, og da seremonien endelig var over. Men oppe i det hele var det vakkert. En kirke full av mennesker som var glad i Knut, flotte taler, nydelig musikk, en verdig avslutning på et om enn altfor kort, så alikevel godt liv. Det var noe så innmari vondt, likevel fint, md å se alle podene og gubben bære kisten ut. En siste reis, en siste hilsen. Også var det godt å samles etterpå, spise litt, skravle litt, bare være sammen og minnes. Det finnes gode øyeblikk selv i slike stunder.

Vi kjente fremdeles litt på uroen dagen etter. Det var godt at begravelsen var over, likevel kjente vi plutselig på sorgen. Du vet, perioden mellom død og begravelse er en lags limbo, og når alt er “landa”, da har man tid til å tenke. Så vi dro til Ørje med bilen full av solsikkefrø, for å se etter gakkgakker. Og Ørje leverte, for så fort vi kom ned på svabergene svømte en hel andefamilie mot oss, og vi ble sittende nesten en time i duskregnet og mate nebbete små fjærkre med overprisa frø fra Rema. Men kos var det, for lite slår frisk luft og andunger som vagger rundt føttene dine. Fine øyeblikk.

Så kom smellen. I den grad man kan kalle noe som ikke smeller en smell. Mange rundt meg har sagt den vil komme. Mange sa det allerede i høst, da skoleåret tok en tørn jeg aldri før hat opplevd. Da jobben ble tung, og hverdagene mye. Så kom sykdommen til kameraten oppi alt, og gjorde hverdagene enda fullere av uro. Jeg har nok balansert litt på ei gyngende line, men har klart å holde balanser sånn nogelunde. Dagen etter begravelsen gikk fint. Fredagen også, forsåvidt, selv om søvnen aldri så ut til å slippe taket. Men lørdagen randet det over. Det var som om kroppen skalv av kulde, enda det det ikke var kaldt- Kjeven var nesten i lås, og tårene ville ikke slutte å renne, enda jeg egentlig ikke gråt. Det slapp liksom ikke taket. Så da kjørte vi en tur, gubben og jeg. Sceneskifte kalte han det. På med turtøy, pusse tenna, gre håret, og ut av huset. Vi kjørte ikke lengre enn Lørenskog, rusla litt rundt på turstier der, kikket litt på den lille banen hvor gubben noen ganger kjører racerbil før jobb. Så kjøpte vi oss middag ute, men spiste i bilen, bare vi to, i stillhet. Det var lettere å være hjemme senere på dagen. Som om skyene i hue hadde letta litt.

Jeg kjenner det i dag også. At stunden er litt tung, at tårene liksom presser på,  at kroppen ikke orker. Hodet orker ikke egentlig det heller. Jeg skal litt i dag uansett. Skal lage meg noen øyeblikk. Det skal bakes matpakkemat til gubben som skal tilbake til hverdagen i morgen, Jeg skal ferdigstille en tegning jeg har en bestilling på, lese litt mer i boka fra Line, lufte meg litt, og komme til bunns av skittentøy kurven. Det er jammen med mye hverdagsterapi i ferdig parra sokker altså. Håper uka som gikk ga det noen fine øyeblikk, og mange grunner til å smile, og at uka som kommer gjør det samme. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.