God morgen, og god søndag, nok en gang. Ukene flyr, selv om man “bare” tusler hjemme. Det er tre uker igjen av skoleferien. For meg da, ungdommene har fire uker til. Jeg burde visst at sommeren kom til å gå fort, for det gjør den hvert år, men her sitter jeg like overraska som alltid, om at det ikke er lenge igjen til vanlig hverdag.

Podene sover, og gubben fikser frokost, mens han gleder seg til Formel 1 og 2 sending utpå formiddagen. enkel forskning viser at det betyr hjemmesøndag. Jeg er halvveis nedi en kaffekopp, og nyter faktisk den ute i hageteltet. En av sommerens mange bonuser er jo nettopp muligheten til å drikke morgenkaffen ute.

Annonsørinnhold

Rives vekk: Sikre deg årets beste skjønnhetskalender

Denne uka har jo akkurat den muligheten vært litt vær-avhengig da. Altså, jeg drikker gjerne kaffen i sofaen under teltet mens det regner på taket, det er egentlig bare litt koselig, men ikke i kulda som deler av denne uka har bydd på. Jeg føler at uka som gikk nesten bød på mer enn en årstid, sånn temperaturmessig.

Jeg har gjort mye denne uka. Ikke store ting, men ting som har holdt meg litt i aktivitet. Det har vært helt avgjørende å ha noe å gjøre. Sitter jeg for lenge blir jeg tenkende, så kommer en indre uro jeg synes det er vanskelig å beskriv. Kanskje også litt vanskelig å innrømme. Jeg har aldri vært den som har kjent på uroen. Jeg har vært den som har en ekstra skulder for andre som har kjent på den. Det er nok ikke sorgen over kameraten alene som gjør det. Heller en kombinasjon av et tøft arbeidsår, kombinert med kameraten sin sykdom, deretter bortgang. Jeg tror kroppen siden Januar har gått på sparebluss, om det gir mening. Når uroen kommer er det som en usynlig dirring, inne i kroppen. Noen ganger skjelver hendene som et synlig bevis, men som oftest ikke. Å sitte stille er verst, eller nettene når søvnen ikke kommer. Det er som om løsningen er å løpe det av meg. Spurte til pusten er nesten vekk, men det lar seg jo ikke gjøre, og ihvertfall ikke midt på natten. Ikke er jeg glad i å løpe heller.

Så jeg har tatt på meg skoene nesten hver kveld, og gått. Ikke langt, men noen kilometer i akkurat raskt nok tempo til å bli svett på ryggen. Regnet i starten av uka lot meg grine litt også, og kamuflerte tårene på tur. Det var deilig. Å rusle nede ved elva i regnet, bli svett, og kjenne dirringen forsvinne. Regn, grusveier, store trær og elv, nydelige øyeblikk.

Når jeg ikke kjenner behov for å gå fort har jeg tatt med meg voffsen til podekjæresten. Hun er litt mer sånn sofa-hund enn turbikkje, så rolige turer med innlagte klø på magen og bak øre pauser har blitt vår greie. Den bikkja kunne jo vært psykolog. Turer med en firbeint liten venn som bare lytter, snuser, og bæsjer der det passer seg, helt uten noen form for sjenanse, det er fine øyeblikk det.

Og den natten uroen ikke slapp taket, og bikkja sov, og sunn fornuft sa at ei løs kjerring spurtende bortover gangveien i slippers og pysj vill få meg bura inne, da blanda jeg maling. Blanda meg frem til en sånn lysegrønn som jeg synes passet til fargen på veggen i gangen, og satte i gang å male speil og kommode. Sove kan man alltids gjøre senere, og man kan like gjerne bruke våkennetter til noe fornuftig.

Og det var lurt å male den kommoden, for den dro med seg litt arbeidslyst som jeg egentlig har etterlyst ei stønn. For nymalt kommode fortjener jo ryddige skuffer, og med rydding kommer kasting, og med kasting kommer en sånn tilfredsstillende følelse av plass og renhet. Og da var jeg på kjøret. Badet blei skrubba med den ene dagen, kjøkkenet den andre. Inni alle skap. 13 kjele lokk blei kasta. Enkel forskning vider at vi gjennom årene har kasta kjeler, men aldri t eneste lokk… Tilogmed taket skinner. Så reint er det at rygg og skuldre er støle. Alt fordi en kommode skiftet farge. Gode øyeblikk.

Og fordi 2024 liksom ikke helt slutter å toppe seg selv, så gikk frokosten i gulvet en morgen også… Men så er det jo gleder å finne i slike øyeblikkmogså da. Alle tre knekkebrødene landa med smørsia opp!!! Altså, er ikke det flaks så vit ikke jeg. Burde nesta ha tippa lotto den dagen. Jg spiste alt bortsett fra osten som landa på gulvet, det er jo bare kjentfolk som tråkker rundt her likevel

Podene som dro med mora si ut til Setskauen for å spille disc-golf. Det var fint øyeblikk. Gutta har fått dilla, og reiser ofte ut for å spille på banene rundt omkring. Nå skjønner jeg hvorfor. Så gøy! Kombinasjonen av å være på tur i skauen, sammen med flere, og spille litt. Konkurrere om færrest kast pr kurv. Det var kjempoegøy. Tempo nok til å kjenne svetten i panna, et par gode motbakker, og frisk skau-luft. Ikke bare knuste jeg gutta på første runde (og ja, jeg gnei det inn, slik mammaer skal!”, men blåbæra var jo moden også, så jeg hadde en skeine plate full av blå små godsaker som jeg stadig fylte opp og åt av under spillet. Det var en skikkelig fin formiddag! Kvalitetstid md gutta mine, fine øyeblikk.

Den kvelden storepoden ikke fikk sove han heller, så da stakk vi bort på bensinstasjonen og kjøpte is, også så vi på Madagaskar. Jepp, tegnefilm. Sofistikert familie har vi jo aldri vært likevel. Og det var så gøy å denne filmen sammen med han nå, for nå skjønte han jo all denne “voksenhumoren” som er litt skjult for unger i disse filmene også. Så der lå vi da, tidlig på natta, 23 åringen og jeg, på hver vår sofa, med hver vår bøtte is, og så tegnefilmen han elsket som liten. Så herlig øyeblikk.

Og slik har enda ei uke gått. Mange små fine øyeblikk som gjør en litt uvant hverdag litt bedre, og sakte men sikkert håper jeg å finne meg sjæl igjen. Ikke det at jeg er så godt gjemt altså. Jeg har plukka blomster i grøftekanten og fylt opp vaser og krukker i måsahuset.

Jeg har spist mer is enn jeg har godt av, sovnet på sofaen md en kosevofs i armene, ligget i armkroken til en sovende gubbe midt på natta, og stjælt litt av roen hans. Jeg har lest bok i hageteltet mens regndråpene har trommet på teltduken, skura gulv til jeg har fått vannblemmer i håndflatene, og fylt opp det lille plaskebassenget bare for å kjøle meg ned etter å ha klippet plenen. Hverdagsøyeblikk, sommerversjonen. Håper uka som gikk ga deg mange gode øyeblikk, og at uka som kom kommer blir grei med deg. Det fortjener du. Vi blogges.