Det var nesten så jeg droppet det i dag, denne søndagsbloggen. Hodet ville bare sove lenger, aller helst hele dagen, kroppen var ikke enig. Hjertet har løpt maraton i natt. Det gjør det av og til. Flimrer mer enn det har godt av, skaper litt hodebry, og da blir kroppen sliten. Lenge siden forrige runde, heldig sånn, men akkurat nå er jeg sliten.

Men så er det nå slik da, at når denne skrotten er litt i ulage og trenger hvile, da er i grunn små skrivestunder gull verdt, nettopp fordi jeg finner de så avslappende. Jeg kan jo uansett fatte meg i korthet. Har du hatt en fin uke? Noen fine øyeblikk?

Jeg har egentlig ikke vært å flink til å se etter dem denne uka, ikke har jeg knipset voldsomt mange bilder heller. Det betyr jo ikke at de fine stundene ikke har vært der, jeg må bare tenke litt ekstra godt igjennom hverdagsøyeblikkene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Været på mandag. Komme hjem fra jobb mens hele Måsan badet i sol og nysnø. Det var et fint øyeblikk det. Ble møtt på trappen av to pusekatter, og da jeg åpnet døra luktet det vafler. Minstepoden hadde mekket. Da var det bare å slenge av seg våte sko og sokker, tre føttene ned i gubbens tøfler, gafle i seg varme vafler med smør og sukker, og synke ned i sofaen sammen gutta. Sånne øyeblikk er de aller beste. Senke skuldrene, bare nyte.

( Måsahuset, nysnø, sol og lukten av nystekte vafler. Hverdagsøyeblikk. )

Tirsdagen skulle minstepoden på konfmøte i Lillestrøm igjen. Vi tok bussen inn sammen, skravlet hele veien inn. Ganske så fint. Sitte sånn og skravle mens bygdene suser forbi oss utenfor bussvinduene. Jeg tar meg så ofte i det nå om dagen, det å tenke at jeg må bli enda flinkere til å nyte disse samtalene med gutta. Tenk, denne poden, minsten, veslegutten min, er konfirmant til våren. Tiden går altfor fort! Snart er han også midt i utdanningen sin, og før jeg vet ordet av det flytter de ut alle tre. Her er det bare å holde seg fast i svingene, klamre seg til de stundene man får.

Mens poden var på møte var måsagubben og jeg på date, og det for første gang på lenge. Middag på Egon, liten burger til mye penger egentlig, men veldig godt altså. Shoppet bursdagsgave til mellomste poden som fyller 17 om ikke mange ukene (17 lissom!!! Skjønner du eller, unga begynner å bli så store!), også ruslet vi bare litt rundt, hånd i hånd, hadde tid til å bare være kjærester en liten stund. Det var skikkelig fint! Fint øyeblikk!

Sendte dette bildet til de eldste podene som var hjemme alene, og skrøt litt av den romantiske pappaen deres. Fikk bare sånne latterfjes tilbake, og en småfrekk melding om at gamlinger som oss var for gamle til romantikk!

Og gode foreldre som vi er tok vi hevn dagen etter, da vi kjørte guttenes bil til butikken for så å fylle en tank bensin for dem. Knipset et lite “klinebilde” fra forsetet i Skoda`n, og sendte til avkommet.

Så nå har vi i følge podene ødelagt ungdomskjerra for evig og alltid. Tanken på at “gamlingene” har “hooka” unkarsbilen var nemlig så avskrekkende at de truet med å sende bekymringsmelding til barnevernet på vegne av seg selv. Vi klapper oss selv på skuldrene for god barneoppdragelse, og kreativ form for hevn på den “gamlis”- kommentaren. Sku nesten tru vi hadde fagbrev i pedagogikk ass 😉

En snap fra kusinen min fikk meg til å smile ekstra denne uken. Jeg tenker alltid litt ekstra på mamma når det nærmer seg bursdagen hennes.  I år kanskje mer enn noen gang før, fordi jeg nå er forbi den alderen hun var da hun tapte kampen mot kreften. Det er så lenge siden nå. Over 20 år, og noen ganger kjenner jeg at minnene glipper. Før hun døde strikket hun en liten grønn barnekofte. Ville jeg skulle ta vare på den i tilfelle jeg fikk barn, slik at ungene skulle ha noe fra mormor. Tre år etter at hun døde fikk jeg brukt koften. Alle mine tre gutter har brukt den. Så ble den liggende i skapet i mange år, helt til kusinen min fikk sine små skatter, og det kjentes som den mest naturlige ting i verden at koften skulle gå i arv. Nå er det min andre lille tanteskatt som er kledd i mammas strikkerier, og da kusinen min sendte bilde forleden var det en liten påminner om at livet går videre, og at minnene enda er mange. Og akkurat det var et virkelig fint øyeblikk.

( Tenk at denne har hun laget, flotte mammaen min, og nå, 20 år senere er den fremdeles i daglig bruk. DET er fint det! )

Jeg fikk en ny forespørsel denne uka. Spørsmål om å være konferansier på en kundekveld for en fin liten butikk på Årnes Amfi. Camilla driver en klesbutikken Stil&Sjarm, og skal ha en liten fremvisning av jeans førstkommende torsdag. Jeg har aldri gjort noe liknende, og den første tanken var å si nei. Men så måtte jeg ta meg selv i nakken, for i den siste tiden har denne bloggen, og de som leser den gitt meg så mange muligheter jeg ikke engang hadde sett for meg, og hvorfor ikke bare hoppe i det? Vi lever jo bare en gang, ikke sant! Og er det en ting jeg beundrer så er det kvinnelige grundere, de som tør å satse, starte noe eget. Så da takket jeg ja, og er jeg skikkelig heldig finner jeg kanskje et par jeans selv den kvelden som sitter som støpt over denne måsastumpen! Det å få slike muligheter, og det å bare tørre å hoppe i det, det kjennes kult, rett og slett. Kult øyeblikk!

( Bor du i nærheten av Årnes, og kunne tenkt deg en jeans som sitter som ei kule, da kan du jo møte opp på kundekveld Torsdag kl 19. )

Æsj, kroppen trenger en pause, hjertet løper fremdeles. Like greit å koble av og ut, hvile før ei ny arbeidsuke. Bare legge vekk pc, innta sofaen for en liten stund. Jeg skal kose meg litt med flere av ukas øyeblikk. Latterkulene bak disken i butikken til Mona. En kopp kaffe, løsninger på et par verdensproblemer, og flire til krampa tar deg av egen dumskap. Det var fine øyeblikk det. Treningsrunden til Hvalerløpet i Juni…vi løp ikke så mye som en meter denne uka, bare stoppet opp utenfor alle de husene hvor det luktet mat, og gjettet hva de skulle ha til middag. Åssen vi skal klare dette løpet er utenfor min fatte-evne, men at vi får det morsomt, det er jeg sikker på!

( En kopp kaffe bak disken “Hos Mona”. Absolutt et fint øyeblikk. )

Joda, det har vært en fin uke. Herlige elever, fine kolleger, regn, snø, sol og bar asfalt, hele spekteret av norsk vinter. Salat og vaffel, tåredryppende film,skremmende dokumentar,  og latterlig komiske tv-serier. Vannet en kaktus av plastikk, og drepte en eføy. Ren kjøkkenbenk, og hauger av ubrettet tøy på badet. Hull i sokken, truse med slakk strikk, og sprett ny skjorte med blomstermønster, bare fordi jeg synes jeg fortjente det! Livet, sånn det er, rett og slett. Ikke gæli, slett ikke gæli i det hele tatt.

Som alltid håper jeg din uke også har bydd på noen fine små øyeblikk, og at uka som kommer blir proppfull av hverdagsglede. Det fortjener du. God søndag, vi blogges.