Det har tatt meg 42 år å bli fortrolig med denne kroppen. Glad i, til og med. For jeg er det nå. Glad i denne skrotten. Ikke fordi jeg våknet opp en dag og innså at jeg plutselig på mirakuløst vis var blitt dødsdigg liksom, neida, her er det nok av skavanker å ta av. Nok forfall til at noen form for oppussing ville være nærmest uoverkommelig, både økonomisk for min del, og faglig for den mest fagkyndige byggmester sånn rent profesjonelt. Jeg har rett og slett blitt glad i den fordi den virker sånn tålelig bra.

Altså, av og til skulle jeg ønske kroppen kunne innta lassevis med gluten og store mengder melkeprodukter uten at tarmen kjentes ut som ei tikkende bombe, og selvsagt hadde det vært kult å kunne tre på seg en smal liten kjolesak uten å føle seg som en blåhval i en gullfiskbolle, eller at bikinisonen brukte litt mer enn tre kvarter på å gå fra veltrimmet hageflekk til Sør Amerikansk jungel, men alt i alt har denne kroppen vært ganske grei med meg.

Den har båret frem tre friske gutter. Og til tross for at underlivet så ut som en herjet krigssone etter første fødsel, og at keisersnittarret etter minsten gir assosiasjoner til Frankensteins brud, så sitter jeg igjen med det største av alt. En familie. Og det har denne kroppen gitt meg! Det er neimen meg ikke gæli det. Slett ikke gæli i det hele tatt.

 

( 42 år, og endelig bra nok! Faktisk! )

Nei, skal jeg være ærlig er det kun en kroppsdel som har skapt særlige utfordringer de senere årene, og det er brystene. Ja, for det er ikke til å komme bort i fra at etter flere år med amming og svart belte i jo-jo slanking har det som i sin storhetstid var et sett knakandes flotte, særdeles velformede ungdommelige bryster, som uoppfordret og helt uten assistanse gladelig strakk seg mot sola og struttet mot nord, nå har degradert seg til et sett heller slappe, litt rynkete og nesten urovekkende lange skinnfiller. Omlag 2×25 cm daukjøtt, rett og slett. To rynkete, tomme filler som går fra øvre del av brystkassen og ned til bukselinningen.

( Bare fordi struttpuppens storhetstid er over betyr det ikke at de fortsatt kan brukes til mye fornuftig. Ørevarmere for eksempel… )

Ikke det at denne drastiske forandringen i utseende på puppestellet plager meg nevneverdig sånn i hverdagen, og en god BH holder jo orden på «jentene» på dagtid, men det faktum at de har en tendens til å leve sitt eget liv når undertegnede frigjør de på kvelden og i helgene skaper til tider litt frustrasjon.

Som for eksempel da jeg i November satte av en hel dag til produksjon av julekort, og hadde rigget meg til ved stuebordet med papir, saks, glitter og lim, og jeg plutselig kjente en brennende svi under høyre bryst, for så å oppdaget at puppen hadde havnet i en liten dam av smeltet lim fra limpistolen. Ikke bare var det ufattelig varmt, men lim fra limpistolen tørker så hurtig at innen jeg rakk å reagere satt puppen bom fast i bordet. Ja, for forskning viser at smeltet lim raskt trenger igjennom tynne bluser, og etterlater seg store blemmer. Dyrt blir det også, for når man skal smøre reseptfri brannsalve på en halv kvadratmeter pupp, tre ganger daglig i en uke, da svir det nesten like mye i lommeboka som i puppen.

Litt ugreit er det også de gangene jeg snur meg brått i sengen, og puppene liksom kommer etter i seneste laget. Som om det for dem tar noen sekunder lenger enn resten av kroppen og følge etter, slik at de lager en litt hul klaskelyd da de sent men godt faller på plass, og vekker måsagubben som ligger ved siden av.

For ikke å snakke om de gangene jeg våkner, mens jeg ligger på ryggen, av at venstre pupp har falt ned og forvillet seg over på måsagubben sin side av sengen, og har blitt liggende i klem under den særdeles muskuløse, dog ekstremt hårete ryggen hans.

 

Men her om dagen nådde hengepuppene nye høyder. For da klokken var drøyt kvart over syv om morgenen, og jeg stod på badet for å gjøre overgangsalderkroppen presentabel for en ny arbeidsdag ringte tannlegen.

 

 

«Ja, hallo, det er fra tannlegekontoret her. Vi ser du har prøvd å ringe. Var det vi kunne hjelpe deg med?»

Og jeg skjønte ikke et plukk, for jeg hadde da slett ikke ringt tannlegen, så det fikk jeg høflig forklart, og de beklaget bryderiet. Men akkurat i det jeg la på ringte Randi. En kollega fra skolen. En sånn godt voksen dame med stålkontroll på livet, som mest sannsynlig, og i hvert fall i følge henne selv aldri har tatt feil av noe i hele sitt liv.

«Ja hei, Janne. Du ringte! Nå ble jeg plutselig litt engstelig. Kommer du ikke på jobb i dag? Er du syk?»

Og på dette tidspunktet begynte jeg virkelig å lure. Hadde jeg ringt i søvne. Hadde mobilen rett og slett tippa, og levde sitt eget liv. Teknologiske fandenskap!

 

Men så slo det meg!!!

For i det jeg gikk ut av dusjen la jeg mobilen på hyllen under speilet over vasken, rett og slett fordi jeg er livredd for å gå glipp av et eneste varsel på sosiale medier, og når jeg var ferdig med å pusse tennene, lente jeg meg inn mot speilet, fremdeles splitter naken, for å plukke vekk en liten jungel av viltvoksende øyebryn over nesa.

Og mens jeg plukket og nappet uønsket hårvekst midt i fjeset har venstre pupp levd sitt eget liv, og ringt både til tannlegen og Randi. Og ikke stod de øverst på noen anropsliste heller. Neida, hengepuppen har disset og slengt, hoppet og veivet så til de grader, at den egenhendig scrollet seg nedover telefonlisten, helt ned til T og R.

 

(Når du er opptatt med nødvendig “hagestell” i ansiktet, og resten av kroppen bestiller tannlegetime… )

En liten stund var jeg faktisk litt lei meg. Ikke bare vil telefonregningene bli fryktelig høye fremover dersom de ulike kroppsdelene skal ringe Gud og hvermann i tide og u-tide, men å måtte forklare respektable mennesker at det ikke var meg, men puppen som ringte, er jo på grensa til flaut, selv for meg.

 

På den andre siden…. Jeg har som sagt, til tross for noen kroppslige utfordringer, en ganske velfungerende hverdagskropp, og vil man se ekstra positiv på det kan man jo tenke følgende:

Hvor mange der ute kan skryte av å ha et sett personlige sekretærer og personlig assistent  gjemt inne i BH`n?

Altså, det er jo kjekt å vite at man for eksempel kan slå nødnummeret dersom ulykken først er ute, og fingrene for eksempel er fulle av ostepop eller fett fra grillet kylling! ( Eller bare opptatt med å plukke monobrynet! ) Hvem vet, om jeg legger meg i hardtrening kan jeg kanskje nær fremtid strikke, eller drikke champagne med begge hendene, mens puppene tar seg av bloggingen! Sånt må det jo bli penger av!

 

( Middelaldrende hobbyblogger med løse kroppsdeler tar multitasking til nye høyder! )

 

Så i dag har jeg valgt å bruke skavankene til min fordel, og lagt inn følgende beskjed på mobilsvar:

«Du har nå kommet til puppene til Janne Nordvang. Vi er for tiden rullet opp og stramt pakket inn i en godt polstret push-up, og kan dessverre ikke ta telefonen akkurat nå. Vennligst legg igjen en beskjed etter puppetonen. Puuuuuupp!»

 

 

Vi blogges!