Nå har jeg ligget i over en time og bare hørt på regnet som hamrer mot soveromsvinduet. Jeg våkner liksom ikke helt skikkelig i dag. Litt varm i panna,, sår i halsen, sliten, selv etter å ha tatt tidlig kvelden i går. Hele uka har egentlig vært litt sånn, jeg føler at jeg har hengt to skritt etter resten av verden. Kan ikke akkurat si at uka har vært tung eller, for jeg har fått gjort en hel masse, det er nok mer en følelse enn en realitet. Mange jern i ilden kanskje. Men det blir noen fine øyeblikk da, av litt sånn uforutsigbarhet.

( Katta akkurat nå, tipper hun og jeg er ganske like slakke i strikken i dag. )

 

En liten løperunde rundt Eidsdammen etter jobb. Nå har jeg jo egentlig løpeforbud, men jeg savner det så innmari at jeg tidlig denne uka bare måtte teste litt. Tenkte at mykt underlag i skogen kanskje ikke var så farlig. Tok feil der altså, føttene ble slett ikke glade, dessuten var det hardt i skogbunnen enda, og isete på store deler av stien. Nedtur. Det blir nok heller raske spaserturer på denne frua fremover. Men, sola og den friske lufta, kombinert med lukten av ren skog og lyden av sildrende vann fra snøen som smelter, det var rett og slett herlig. Fint øyeblikk som fristet til gjentagelse. Det har blitt et par slike turer denne uka. Deilig!

 

( Om ikke treningen gikk helt som smurt, så leverte ihvertfall naturen. Bjørkelangen ass, jeg digger deg! )

 

Tirsdagen. Da jeg og minste poden busset inn til Lillestrøm for at poden skulle delta på sitt aller første konfirmasjonsmøte. Det var et fint øyeblikk. Om ikke mange måneder er minsten konfirmant også. Herlighet som tiden har gått fort. På bussen innover diskuterte vi dress og slips, invitasjoner og bordkort. Poden gleder seg, og det er gøy. Og mens poden var på kurs dro gubben og jeg på date på Mc.Donalds. Uromantisk, men trivelig likevel. Et par timer for oss selv før vi hentet poden og satte snuta hjemover igjen.

 

Vårværet. Blir så glad av det altså. At det er lyst ute når vekkerklokka ringer, lyst når man går til jobb, og lyst når man er ferdig for dagen. Jeg elsker jo vintermørket sånn egentlig, stearinlys, og det at møkka ikke synes så godt på vinduene. en denne uka har vårværet gledet meg skikkelig. Tror det er et alderdomstegn. Litt kjipt at sola skinner på vinduene da, for de er helt grusomt møkkete, og jeg har ikke fått vaskeånden over meg enda, men du verden så deilig det er å kjenne bar asfalt under skoene og at sola varmer litt i nakken. Sånt blir det fine øyeblikk av.

 

( Vår ute, vår inne. Sydde litt vårlige putetrekk av svigers sine gamle gardiner. Vårsol og gjenbruk. Greit! )

 

Jeg har lært to grep på gitaren. I mange år nå har jeg sagt at jeg så gjerne skulle lært å spille gitar, men jeg er så barnslig utålmodig, og når jeg ikke får til noe med en gang, ja da gir jeg opp. At man i tillegg er dønn umusikalsk, faktisk så umusikalsk at jeg en gang i tiden fikk beskjed av teaterinstruktøren på Blaker om å mime mens resten av teatergruppa sang, gjør ikke underverker for læringskurven. Men denne uka har jeg øvet, flere ganger faktisk. Og det er overraskende gøy når man får det til. Eller, egentlig låter det fryktelig surt nitti prosent av tiden, men de få gangene disse fleskefingrene faktisk treffer riktig, da blir jeg sånn helt akutt rockestjerne, og det er dødskult. Fine øyeblikk!!! Inviterer alle til konsert bare jeg får litt mer kontroll på fleskefingre og strenger!

 

( Poden: Knipser et bilde til coveret på albumet ditt jeg mutter!”  Navn på fremtidig album? “Fleskefingre og sure toner!”

 

Rene gulv og varm kaffe. Jepp, mer skulle ikke til for nå denne ukas små øyeblikk. Men sånn helt seriøst. Å stikke på jobb med kummen full av oppvask, og gulver så seige av saft at sokkene sitter fast er kjipt, men å komme hjem til tom oppvaskkum og nymoppede gulv, det er himmelsk! Når podene er hjemme før meg, og bare finner ut at det skal trå til med litt husarbeid før de slokner på sofaen under et teppe, med ei katte i fanget, det er FINT det. Når det i tillegg står ei kanne nytraktet kaffe på bordet, da er livet verdt å leve altså! De roter fælt disse gutta mine, og har vel fremdeles til gode å kunne sette skoene pent fra seg i gangen, men jammen glimter de til med slike øyeblikk som gjør at jeg nærmest får lyst til å kaste ukepenger etter dem i ny og ne også.

 

(Skole, vaske, sove, i den rekkefølgen. Grei gutt. Bilde delt med tillatelse fra poden. Katta har jeg ikke spurt.)

 

Haugen med gamle ukeblader fra kjelleren til mormor og morfar. De har gledet meg denne uka. Sitte sånn en kveld og bla i gamle blader, drømme seg bort litt, le av reklamer for vaskemidler som ville fått dagens feminister til å frese som speilegg i varm panne, og flire av datidens kjærlighetsnoveller, det er fint. Artig tidsfordriv. Enkel forskning viser at det ikke lar seg gjøre å lese bader fra 1951 uten å gjøre det med sånn påtatt “filmavisen” stemme. Gøyalt. Tror jeg må handle inn noen flere rammer, for noen av illustrasjonene  fortjener nesten en plass på veggen. Nostalgisk og kult.

 

( “Frøken Isaksen, så vakker du er i disse foldeskjørtene!”

“Åh, Lenard, du sier de vakreste ting til meg!”

Det var schvung over dialogen i fortidens husmorromaner altså!!! )

 

Latterkrampe av det sure trynet til den grå katta, hver gang hun hamrer labben mot ruta i stua, og vi er litt trege med å åpne vinduet. Seriøst, den katta, som egentlig er ganske vakker, må være den største megga på hele måsan. Nå om dagen går det sport i å fange purkeblikket hennes på film eller bilde. Barnslig, ja! Men som vi har ledd altså. Skal ikke mye til for å more måsafamilien gitt.

 

( Når du blir tatt bilde av midt under intimvasken på kjøkkengulvet, og bare ” Hei!! Litt privatliv takk!!!”

 

Treningstur med jentene. Mona har overtalt (les: “truet” ) noen av jentene til noe vi egentlig ikke har så himla lyst til, men bare fordi vi ikke skal være noe dårligere enn alle andre har vi sagt ja og meldt oss på likevel. Så til sommeren blir det løp på Hvaler. Sånn ordentlig løp, med joggesko og nummerskilt på brøstet. ANGRER! Ser egentlig bare frem til champagne på målstreken, Oppmann Beate skal sørge for det. ( Men hun vet det ikke selv enda! ) Så denne uka startet opptreninga. Nå var det vel egentlig lattermusklene vi fikk trent mest, men det er innafor med en myk start. Uansett, fin tur med fine jenter i fint vær. Sånt blir det fint øyeblikk av!

 

( Mona foran, sjefsmotivator og hobbytorturist. June og Janne, skeptiske fremtidige maratondeltakere med forkjærlighet for nedoverbakker og sko med poengsmotor! )

 

Og sånn gikk uka. Turer i herlig vær, bollebaking, fine timer med herlige elever, forberedelser til foredrag nå til uka, pusekatter som tar morgenvasken i solskinnet på kjøkkengulvet mens jeg smører matpakker, heie høylytt på norske langrennsløpere og skihoppere som innkasserer den ene medaljen etter den andre, sovne i armkroken til gubben mens vi så den filmen jeg hadde så lyst til å se, men som jeg likevel snorket meg igjennom, en kaffekopp mutters alene på trammen i sola, ny musikk lastet inn på mobilen, og propper i ørene på vei hjem fra jobb. Musikk altså, trenger ikke være musikalsk for å danse seg hjem fra jobb med gamle slagere på øret ihvertfall.

 

( En skvett kaffe i solveggen, og ufikse negler som ikke er spesielt bloggvennlige.)

 

Tror jeg skal sette over kaffen, slenge sammen noen fastelavensboller, øve litt på de to grepene fleskefingrene mine og jeg kan sånn delvis på gitaren, og finne frem treningstightsen i ren solidaritet med gutta som plutselig skal gå fem mil på ski. Har ingen planer om å trene selv i dag, men kan jo se sporty ut for det! Heia Norge, og hurra for en ny uke med mange fine små øyeblikk. Vi blogges!