God morgen alle skrotter, god søndag, og toppers morsdag til de som feirer det. Jeg sitter her i måsastua og tygger på et knekkebrød med brunost, mens jeg sikler litt på frokostdesserten som ligger på asjetten og venter. Jeg har en sånn grønn punsjebolle-greie på vent i dag også, samler pensjonspoeng lissom. Er jo litt redd for å bli FOR trent, nå som jeg har trent to dager denne uka. Litt slitsomt å bli så digg innen sommeren at jeg ikke får gå i fred fr siklende mannfolk på stranda i sommer…sa hun ironisk!
Nå er et fint øyeblikk, som alltid på en søndagsmorgen. Pysj, tøfler, knitring i peisen, og en hel dag foran meg med minimalt med planer. Jeg liker slike søndager. Er skinkestek står ferdig krydra på benken, klar for å stekes. Det blir skikkelig søndagsmiddag i dag, surkål, potet og hele pakka. Samler pensjonspoeng der også… Herlighet, jeg er snart bare ei flaske leggevann og en pose kamferdrops unna siste arbeidsdag.
Trofaste lesere, og kanskje et par instagramfølgere har fått med seg at jeg skulle trene FØR arbeidstid mandagen denne uka. Sånn går det når ledelsen ansetter unge menn med antydning til muskler i overkroppen, og som i helgene arbeider i uniform, som lærer på avdelingen. Og den stakkars mannen har fått det for seg at denne middelaldrende litt slappe skrotten skal “føle mestring”, og “kjenne på progresjon” via styrketrening før jobb to dager i uka. Utad smiler jeg tappert, inni meg tenker jeg “What the fuck???”. Men jeg stod opp jeg, pliktoppfyllende som jeg er, og kom meg på treningsrommet på skolen kl 06.30 mandags morgen. Å si at det var vellykket er nok å ta litt i, og det som ble trent mest den morgenen var nok lattermusklene. For selv ikke en sprek herremann med erfaring innen sykepleie og pasientveiledning klarte å holde maska da jeg falt bakover midt i den aller første situpsen, og gummimatta i møte med svett sideflesk laget et vakuum så jeg lå som limt fast i gulvet, og trengte assistanse for å rulle mot høyre for i det hele tatt å komme løs fra gulvet…
Men, jeg skal ha for innsatsen!!! og svett ble jeg, gjennomsvett. Og selv om kroppen store deler av økta lå sugd mot parketten som en sugekopp, så gjennomførte jeg, og ja…jeg kjente litt på mestringsfølelse. Såpass mye at det ikke var like tungt å komme seg opp, og på trening torsdag morgen. Det beste av alt? Å være ferdig med trening før jobb. Dusje, rusle opp på kontoret, sette på kaffen, og spise frokost sammen med andre ferdigtrente lærere. Absolutt fine øyeblikk. Om jeg er like positiv til ei økt når klokka ringer i morgen tidlig gjenstår å se, men alt i alt…jeg er ihvertfall i gang!
I lang tid har jeg ønska meg en sånn refleks-sele, istedenfor refleksvest. De ser så praktiske ut, mye lettere å stoppe på utenpå ei jakke liksom. Det har blitt med tanken, og ingen sele er kjøpt inn. Men så en dag denne uka sier kollega Torunn: “Gul eller rosa?”
Jeg svarer rosa, uten å vite hva jeg svarer på, og ut av sekken trekker hun en slik knall rosa refleks-sele. Gave, midt i uka, helt uten grunn. Snakk om hverdagsglede!!! Og den er i bruk, fire kvelder, og hver morgen denne uka. Og ja!! Den er så praktisk som den ser ut. Så blir jeg kanskje ikke påkjørt denne vinteren heller. Hvis ikke det gir fine øyeblikk, så vet ikke jeg!
I morgen er det Valentines dag. Å håpe på blomster og sjokolade far gubben er bortkastet tid, og når sant skal sies er sannsynligheten for at han får noe av meg også minimal. La ungdommen få feire, jeg har liksom ikke hoppa på trenden. Men fredag denne uka kunne elevene legge inn bestilling på roser til elevrådet, som igjen gikk rundt på skolen og leverte ut roser på vegne av bestilleren. Både anonymt og ikke. Så var det en av disse søte elevene mine da, som ga meg en rød rose også. Jeg vet ikke hva det er med årets kull av ungdom, men jeg vet at de ikke så lett kommer til å glemmes når skoletiden deres er over. Så rause, gode, blide, omsorgsfulle. Så åpne, generøse. Heldig er jeg som får tilbringe dagene mine med denne gjengen. Heldig er jeg som kunne rusle hjem mot helgen på fredag, med en nydelig rose i hånda. Fint øyeblikk.
Hver eneste ettermiddag denne uka har Snipp og Snapp inntatt fuglebrettet utenfor vinduet. De klatrer, leker, og forsyner seg av fuglefrøene som om de skulle vært en veletablert annengenerasjons syklubb på bufeet i en restaurant på Color Line. Det er så lett å bare bli sittende i kjøkkenvinduet og titte ut på dem mens middagen putrer på ovnen. Høy underholdningsverdi i disse bustehalene, fine øyeblikk!!!
Enda en ettermiddag på isen. kjøre opp rett etter jobb, rusle litt og slappe av litt, unngå den verste folkemengden på butikken i rushtiden. Det er fint det, roe litt ned, i tospann, etter arbeidsdagen. Nye at vi har dagslyset en time lener enn for bare noen uker siden. Det er fine øyeblikk det.
Den kvelden nordlyset kom tilbake. Forrige gang ble jeg jo vekket av storepoden midt på natta, også stod vi ute på stien i pysj og beundret skuet. Lillebror fikk det ikke med seg, til sin store sorg. Denne gangen tok derfor storebror affære når det danset grønt på himmelen. Han ba med seg mora si og lillebroren på biltur til Haugrim, langt borte fra gatelys og trafikk, også ble vi stående midt ute på et jorde, sent på kvelden, og se nordlyset danse. ikke like lekende eller like grønt som forrige gang, men likevel en fin opplevelse, særlig for minsten som så det for første gang. Fint øyeblikk.
Og nå er det på tide å avslutte ukas søndagstanker, slik at jeg kan gafle i meg den grønne pensjonist-kaka mens kaffen fremdeles er bittelitt varm. Uka var god den, hverdagslig og god. Takk for middagen mekket og servert av måsagubben den dagen jeg kom sent hjem fra jobb. Takk for kald vind og røde kinn. Takk for rykende ferske skoleboller til kveldsmat, for kolleger som byr opp til latterkramper, for gode OL prestasjoner på tittekassa, og for stille kvelder med kakao og flere kapitler i ny bok. Hverdagsøyeblikk på rekke og rad.
Ønsker alle som titter innom en feiende flott søndag, og om du føler for det, fortell meg gjerne om et av dine fine små øyeblikk fra uka som gikk. Vi blogges.
Hverdagsøyeblikk er det nok av. Det gjelder bare å sanse dem når de er der. Jeg kan jo nevne, siden du spør, de to rådyrene som kom springende ut av innkjørselen til naboen i går. Rett foran bilen vår, men i 30 sona på boligfeltet her ble det bare et koselig syn av to flotte dyr. Og så har jeg oppdaget en “ny” blåmuggost og noen fantastiske knekkebrød. Mer skal det ikke til for å gjør hverdagen god.