Jeg sier det hver eneste gang det har vært en liten bukett fridager. “Dæven, det gikk fort!”

Og det stemmer denne gangen også. En ukes vinterferie er over når søndagen ender, og svisj…ferien ferdig. Har jeg utnyttet tiden og gjort masse fornuftig?

Nix! Ikke en dritt. Jeg har lagt meg litt senere enn vanlig, har kost meg med nattemørket, stillheten og alenetiden, men har stort sett stått opp til mer eller mindre vanlig tid. Skulle dermed tro at jeg hadde hatt masse tid til å gjøre fornuftige ting, men det har jeg altså ikke. Derfor ser det ut til at ukas små øyeblikk kan bli tidenes korteste blogg, for med unntak av en times herlig skravling og latter, og kaffekopp bak disken i butikken til Mona på torsdag, har jeg stort sett befunnet meg her i, eller rundt måsahuset.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Uansett, god morgen, og god søndag! Her er det kaffe i koppen, knekkebrød med brunost på asjetten, og nyhetene surrer stille på tv`n i bakgrunnen. Triste greier, tragisk. Det er vanskelig å ikke la seg påvirke av det som forgår i Ukraina akkurat nå.

I går morges satt jeg sånn i min egen boble i stolen foran tv`n her i stua. Forsiden av VG lyste fra pc`n, og på tv skjermen fløt bilder av mennesker på flukt. Så smalt det plutselig i kjøkkenvinduet, og jeg skvatt så tærne krøllet seg. Så smalt det igjen, og igjen, og jeg fant frem min indre modige kvinnekraft, og listet meg ut på kjøkkene, smøg meg langs kjøkkenbenken, og stirret rett inn i nebbet på en hissig flaggspett. Og da måtte jeg flire, for aldri før har jeg sett en fugl flirte så iherdig med sitt eget speilbilde i ei litt møkkete kjøkkenrute. Tok det som et tegn på at det var på tide å fylle frø på brettet ute, og da det var gjort, og jeg kom inn igjen, var spetten i ferd med å sette til livs et herremåltid av solsikkefrø. Blir så fascinert av det yrende fuglelivet rett utenfor kjøkkenvinduet. Stadig oppdager vi nye arter, og konserten av kvitter på dagtid er høylytt og herlig. Fine øyeblikk.

Så kom dompapen også. Senere den dagen. Som en fargeklatt i den snødekte syrinbuska nede ved skogkanten satt den som en konge og kikket ned på fuglebrettet, før den også landet mitt i havet av frø og kjekssmuler. Barndomsminner. Tok meg rett til bake til kjøkkenvinduet i mormor-huset, hvor jeg kunne sitte i timevis g kikke på den høye bjørka i hagen til morfar, ei bjørk som lyste mer rødt enn grønt, på grunn av den store flokken med dompaper. Morfar hadde en sånn gammel fuglebok full av tegninger av norske småfugler, og jeg kunne sitte hele formiddagen på fanget hans og bla i den boka. Gode minner. Skulle så gjerne hatt en slik bok nå. Gubben hadde elsket det. Finnes slike bøker enda tro?

To dager denne uka har jeg isbadet på Røytjern. Det ir et herlig lite kick, og er overraskende deilig, faktisk. Hvem hadde trodd det liksom?  Det eneste ubehaget er hvor kalde føttene blir innen man rekker å få ullsokkene på igjen, og det ar rumpa fryser fast i krakken mens man kler på seg, og gir alt av daukjøtt nedentil en litt ufrivillig og særs ubehagelig hårfjerning når man reiser seg litt for fort opp igjen. uansett, isbading er fine øyeblikk!!! Og foreløpig har det holdt viruset unna dette skroget også. Slett ikke gæli!

Tirsdag denne uka gjorde jeg om spisebordet til hobbyverksted, og satt igang med prosjekt “fyll opp esken med kort”. Den var helt tom, den esken, ikke et eneste kort å oppdrive dersom man skulle bli bedt bort, eller en eller annen stakkars jubilant skulle finne på å ha bursdag. Nå ligger det 14 nye kort til forskjellige anledninger oppi der, og jeg har lagt mange, mange timer med herlig hobbyaktivitet bak meg. Spisebordet blir ryddet fredag morgen. Jeg ønsker meg hobbyrom… Det første kortet jeg laget tok intet mindre enn seks og en halv time å lage ferdig. Et bestillingskort, til en helt spesiell jubilant, og jeg håper kottakeren blir fornøyd.

Solskinn og luftetur. Ut på isen. Eller, egentlig bare rusle langs kanten, for isen laget sånne lyder som gjorde at jeg skvatt himmelhøyt hver gang det rumlet og knaket, så å rusle langt utpå der var for skummelt. Men lufta var herlig, solskinnet likeså. Fint øyeblikk, å være ute sånn når sola og trærne kaster lange blå skygger utover bakken. Det gjør godt for både skrotten og topplokket, og gir herlig og sårt trengt energi på late dager.

Det daglige besøket av familien “gryterett”. Fem er de nå, i flokken av firbeinte som hver dag er innom måsahagen for å hvile i snøen, og gasse i seg alt det fra fuglebrettet som har falt på bakken. Halvt rådyr, halvt spurv…en liten personlighetsforstyrrelse der altså. Nå har de blitt så vant med at det står en flokk bra snåle mennesker på innsiden av vinduet og stirrer på dem også, så de ser ikke lenger ut til å bry seg nevneverdig om publikumet. Det er så koselig å ha dem i nærheten, hvert besøk gir fine øyeblikk.

Må ta med Rino og Rodny også da…(det er podene som har døpt dem, ikke jeg!) Hver dag kommer de innom også, og fyller opp magen med nøtter og korn. Og forleden lo jeg så jeg nesten knakk, da det ene ekornet gravde jeg gjennom snøen langs bakken, med snuta først, som en plog rusa på tørre brødskorper og hassenøtter… Det lille fjeset, fult av snø. Nååååh…Herlig øyeblikk.

Og det var vel det. i grove trekk. Ingen store happenings, ikkeno hurramegrundt, bare fine dager, vanlige øyeblikk, herlig latskap, og små øyeblikk i og rundt måsahuset. Helt greit.

Glass med stett, og kaffekopp med sprekk.

Salat og sjokolade, rot i systemet, og system i rotet. Og i morgen er det jobb igjen. Blir bra det, hverdagen er fin den også. Men før det skal det mekkes boller med krem, og noen grove rundstykker til ukas mange matpakker. Deretter skal jeg fortsette og saumfare internettet etter en sånn gammeldags pippi-genser. Har leita noen dager, men finner bare strikkepakker. Uaktuelt. Mener å ha sett de ferdigproduserte i butikker før…sikker gått ut av mote, men jeg ønsker mer sånn likevel. Håper du har hatt en strålende uke, og at dagene som kommer fylles av øyeblikk. Vær snill med deg selv. Vi blogges.