Søndag igjen. Samma gamle rutinen. Igjen. Pysj, frokost, og bittelitt alenetid på morgenkvisten før gutteflokken våkner. All erfaring tilsier at det vil være stille i huset minste et par timer til før flokken begynner å gi lyd fra seg. Det passer meg bra. Jeg digger gutta, men jammen er det godt med denne timen alene også. Vite at de befinner seg rundtomkring i huset, men verken se eller høre dem. Det gjør meg kanskje ikke til årets mor, men jeg tror det gjør meg ganske normal.

Jo, også er det OL på tittekassa da!! Det er ikke hverdagskost, eller fast søndagsrutine, rett og slett en bonus. Hadde ikke hatt noe imot vinterferie i de neste 14 dagene egentlig, ski på tv hver dag!

Om litt skal jeg fordufte inn i min egen verden. Jeg har igjen fire kapitler av en bok jeg begynte på tidligere i uka, og under sofaen (ja, jeg er en sånn mamma som gjemmer ting for ungene mine) står en halv skål smågodt av ymse sort, rester fra i går. Vurderte å spise det til frokost, men voksen-alarmen i hodet slo seg heldigvis på i tide, så jeg skal hive innpå et par knekkebrød først. Tarmen vil takke meg for det senere. Smågodt, bok, og to litt lange pupper som har fått fritak fra BH i dag…øyeblikkene bare strømmer på. Det skal ikke mye til for å gjøre denne skrotten litt glad.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Uka har, til tross for at den har vært svært så hverdagslig, bydd på mange av disse små øyeblikkene. Bar asfalt for eksempel. I så mange uker nå har jeg ruslet til og fra jobb på islagte veier, og opparbeidet meg en imponerende muskulatur i nedre mageregion, hofter, lår og stjert, etter iherdige forsøk på å holde meg på bena, til tross for minimalt med medfødt balanse, og fagbrev i sommersko på vinterføre. Men så, en dag denne uka, før frosten kom tilbake, hadde det rukket å smelte såpass med holke at så godt som hele gangveien på vei til jobb var bar asfalt, og jeg trengte ikke knipe en eneste plass. Det var et fint øyeblikk det, gå i skikkelig tempo hele veien, uten å skli en eneste gang. Vårfornemmelse i Februar, det var et herlig øyeblikk.

Det gikk fort over da, denne følelsen av vår. For senere den kvelden begynte det å snø, sånne skikkelige flak som falt tungt mot bakken, og morgenen etter var det som å gå gjennom et maleri på vei til jobb. Blåtimen på morgenkvisten, når dagslyset trenger gjennom de grå skyene, når du kan skimte anelsen av blå himmel, kjenne kulda bite i nesetippen, og sparke opp nysnø med føttene. Fine øyeblikk det også, for en som egentlig er ganske glad i vinteren.

Luftetur. Må jo trene “sklimusklene” når det er bart på veien (neida), så vi kjørte opp til vannet en ettermiddag. Egentlig trengte vi bare luft i hodene, både gubben og jeg. En liten tur ut, nyte det siste av sola for dagen, kjenne kulda bite litt i kinnene, røre litt på seg, og da kan man sette seg til i sofaen for resten av kvelden, med litt bedre samvittighet. Å rusle over isen i vintersol, sammen med måsagubben. Fint øyeblikk.

Det ble lunsj med elever denne uka også. Tre dager på rad faktisk. Snakk om å være bra bortskjemt. Jeg bare digger de ukene skolekjøkkenet er i stadig bruk, og elever inviterer til kalas i midttimen. Denne uka har jeg sittet ved langbord, snakket med herlige, blide, pratsomme ungdommer og herlige kolleger, og gasset meg med alt fra mexikansk middag til burger og grønnsakssuppe, og ikke har jeg trengt å ta oppvaska heller! Bort med det kjedelige kjøleskapsmjuke knekkebrødene med tørr ost, inn med varm lunsj i trivelig selskap. Det er hverdagsøyeblikk det.

Blåtimen, den som ble rosa. Du vet de minuttene av dagen, når dag går over til kveld, når himmelen er klar og så godt som skyfri, og på bare ett minutt eller to blir plutselig hele verden rosa. Sånn lys du egentlig bare ser i Disney filmer. Det er fine øyeblikk det, særlig nå i vinterhalvåret. rusle sakte hjem fra jobb med musikk på øret, kikke opp mot Bliksrud åsen, og se at alt lyser rosa. Fantastisk. Slike øyeblikk er til for å stoppe opp, og nyte.

Gitarøving. Å si at et går fremover er å ta hardt i, men det går ihvertfall ikke bakover. Denne uka har minsten tålmodig sittet med mammaen flere kvelder på rad, for å øve med meg, og det er faktisk mye enklere når vi har hver vår gitar, og han viser mens vi spiller. Mye enklere enn youtube videoer jeg ikke forstår det grann av. Jeg har lært et par nye grep, og nå øves det på å skifte grep raskt, gjøre de om til en låt liksom. Fortsatt lider jeg nok av diagnosen kronisk tonedøv, men kveldene med minsten, side om side på gulvet, men en gitar i favnen, det gir så mange fine øyeblikk. Så får det heller være at læringskurven er noe slækk, kvalitetstid er det ingenting som slår!

Dyrelivet. Den dagen vi stod i vinduet og tenkte at vi levde midt i skogen blant Snehvit og de syv dvergene, for ute i hagen ved begge fuglebrettene var det fest for alle dyra i skogen. Vi telte et rådyr, to ekorn, og flere småfugler enn det er pensjonister på bingo en tirsdags formiddag. Så fantastisk herlig øyeblikk, å se det myldre av fir og fjærbeinte ute i hagen.

Tante Mariann har et sånn evig skattekammer i huset sitt, fult av ting å arve. Denne uka har jeg vært og hentet et par poser med stoffer som skal bli små syprosjekter de kveldene jeg har lyst til å være litt kreativ. Planen er å sy noen julestrømper som skal fylles med godsaker neste jul. Så har jeg kanskje noen julegaver klare innen sommeren. I tillegg til stoffene fikk jeg med meg intet mindre enn fire fine jakker, vinter, vår, sommer og høst, så nå trenger ikke garderoben en eneste fornyelse dette året. Bærekraft på sitt aller beste. Etter turen innom tante og onkel handlet vi med oss en pose boller, og spiste lunsj i sola ute ved vannet. Herlig å komme seg litt ut en lørdag, og fine øyeblikk samlet til den mentale minneboka.

Og det var den uka. Jeg er omringet av smitte, men holder fremdeles viruset på en armlengdes avstand. Jeg har hatt så gode øyeblikk med kolleger og de flotte ungdommene på skolen, jeg har spilt gitar med podene her hjemme, sovnet i armkroken til gubben, og våknet opp til en melding på instagram fra selveste helten over alle ungdomscrush…Stefan Dennis. Dere husker vel han fyren i helfigur i papp som jeg fikk fra Cecilia Agnethe? Yep, melding fra han, med bilde hvor han drikker norsk øl…Made my day!!!!

I morgen skal jeg møte kollega Martin i treningsrommet på skolen kl 06.45….Jeg angrer så SJUKT på at jeg sa ja. To kolleger og meg, morgentrim, og jeg har levd et helt tiår lenger enn begge…dette kommer til å bli tungt! Men før det, smågodt, og slaraffensøndag. En ting av gangen. Vi blogges.