Hun hadde en burgunder genser, sorte bukser, og gråmelert vest med store lommer. Håret kortklippet og krøllete, kinnene litt runde og røde, og øynene smilte om mulig enda mer enn munnen. Hun så på meg først. Strakk ut hånda, hilste med høyre og og strøk meg lett på skulderen med venstre.

“Så det er du som er Janne. Som jeg har gledet meg til å møte deg! Hele klassen har gledet seg!”

Så hilste hun på mamma, uten å egentlig ta blikket vekk fra meg. Rektor som stod bak henne var høyreist, gråhåret, autoritær, på grensa til skummel. Frøken var bare solskinn.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg var ti år, datoen var 10. Desember, året var 1986, og jeg hadde første dag på ny skole. Nyinnflyttet til Sørumsand helgen før, og følelsen av å være helt alene i en helt ny verden var overveldende.

Det formelle husker jeg ikke stort av, det å skulle skrives inn som elev, alt det der, det tok de voksne seg av. Rektor og mamma, og mens det foregikk på skrivebordet foran meg snakket frøken. Rolig stemme, blid, lugn. Dialekt. Jeg tenkte at hun var gammel. En blid gammel dame. Det ble bekreftet da hun fortalte at hun kjente bestemor og bestefar, at hun bodde like i nærheten av dem, nesten helt nede ved elven. Så klart hun var gammel, kjempegammel egentlig, hvis hun kjente bestemor og bestefar. Enkel hoderegning forteller meg at hun på daværende tidspunkt var rundt 50. Jeg sier ikke mer om den saken.

Vi var syv jenter i klassen. Litt flere gutter. Den første skoledagen fulgte syv jenter meg hjem. Helt til døra, på nysnø og holke. Vi byttet på å sitte på sparkene, og å stå bak å styre.  Etter middag ringte telefonen. Det var frøken. Hun ville vite om dagen hadde vært fin, og om jeg hadde hatt noen å ta følge med på vei hjem. På skoledag nummer to var det som om jeg alltid hadde vært en del av klassen.

Frøken synes alltid vi var så flinke. Flinke i matte, flinke i norsk, flinke i samfunnsfag, og kjempeflinke i musikk og sløyd. Så flinke synes hun at vi var, at hele den ene veggen i stua, den nærmest spisebordet, den var dekket med klassens kunstverk. Der hang blomsterbilder av fingerheklet garn, malerier av solnedganger, tegninger av frøken og klassen, et par nøkkelringer av flettet hyssing, og alt annet en kreativ ti åring spent hadde foræret frøken i bytte mot et smil, og velfortjent skryt.

Frøken synes aldri vi bråkte for mye, satt for urolige på de slitne trestolene, eller at vi stilte for dumme spørsmål.

Frøken lot oss lese historiene i penskrivingsboka høyt for klassen, om vi ville det. Frøken lot oss pynte vinduene i klasserommet med lenker av glanspapir, enda det ikke var jul. Frøken satte gullstjerne-klistremerke ved matteleksene i ruteboka, selv om ikke alle regnestykkene var riktige.

Frøken sa “Oi, så masse du har fått til!”, i stedet for “Denne har du ikke skjønt.”

Frøken tørket tårer, og plastret knær.

Frøken ba ordensmann om å låse døra, og de på vindusrekka om å dra for gardinene, også delte hun ut hjemmebakte boller fra handlenettet. Vi måtte alltid love å ikke si noe til rektor, for det var ikke lov med søtsaker på skolen.

Vi sa aldri noe til rektor! Aldri! Klassen vår holdt alltid på frøken sin hemmelighet, og frøken holdt på våre.

Frøken hadde sommerfest i hagen, hvert eneste år. Vi spiste boller og is, og beundret veggen i stua med alle våre kunstverk. Vi lekte i hagen hennes, og frøken satt på verandaen og fulgte med, midtpunkt, uten å ta plass. Frøken ble ikke sint når trappetrinnet brast, eller når fotballen ødela tulipanene i blomsterbedet.

Frøken hadde full oversikt over hvem som var kjæreste med hvem, hvilken uke.

Frøken gråt den siste skoledagen, tørket tårer, klemte oss, sa at vi måtte ha det bra på ungdomsskolen. Historien kunne ha sluttet her, men den gjør ikke det. For frøken var ikke en sånn frøken som glemte, eller lot oss glemme.

Hvert år lå det julekort i postkassa. Samme sirlige vakre håndskrift som i karakterbøkene. En liten historie fra året som hadde gått, litt om nye elever, litt om de gamle, også en riktig god jul og et godt nytt år.

Da mamma døde kom hun på besøk, med klem og blomster, og med siste nytt om gamle klassekamerater. Et velkomment avbrekk fra sorgen.

I mammas begravelse gråt hun stille på en av de bakerste radene i kirken.

Da guttene ble født stod hun på døra, men bittesmå hjemmestrikkede sokker pakket inn i gråpapir og hyssing.

Julekortene fortsatte å komme. Et til meg, og et til hver av guttene. Signert: “mammas gamle frøken.”

Sist jeg var der på middag, sammen med flere av de andre jentene i klassen, invitert via post, beundret jeg den samme veggen med klassens gamle kunstverk.

Et år kom det to julekort. Et i begynnelsen av desember, et rett før jul.

Året etter kom det ingen. Senere den vinteren kjente hun meg ikke igjen da vi møttes på Sørumsand.

I helgen kom dødsbudskapet. Ventet, likevel vondt, selv for en som bare er en gammel elev. Navnet i dødsannonsen forteller om en mamma, bestemor, oldemor. En gammel dame, gammel på ekte denne gangen. For meg er hun frøken. Slik hun alltid har vært, slik hun alltid vil være.

En lærer av den gamle sorten, likevel så nytenkende, så forut for sin tid, så full av klokskap og omsorg.

En frøken med krøllete hår, røde runde kinn, og smilende øyne. En frøken som så, en frøken som visste, en frøken som forstod, en frøken som betød så uendelig mye for så mange små, meg inkludert.

Takk for at du var for meg, frøken.

Din gamle elev, Janne.