Jeg pleide å le litt av gamle damer som ristet å hodet og sa at tiden gikk fra dem. Nå er jeg en av dem…

For denne uka har vært sånn. Når kvelden har kommet har energien vært brukt opp. Jeg har krøpet i seng før gutteflokken, kjent på ømme muskler og hatt dårlig samvittighet for alt jeg burde ha gjort men ikke har rukket, og hodet slapper ikke helt av, for jeg vet at den kommende uka blir enda verre. Full av spennende utfordringer, og travel. Men så roer det seg, og Desember skal bare nytes. Sånn er det, for det har jeg bestemt.

Med en sånn litt stappet uke ble det ikke tid til noen bloggoppdateringer, og skrivekløen ble ikke prioritert. Derfor er det ekstra herlig å kunne sette seg ned på en søndag formiddag, og skrible ned noen av ukas små øyeblikk, for selv om “tiden har gått fra meg”, har det ikke mankert på små fine øyeblikk som har gjort uka fin.

Etter jobb på mandag busset jeg innover til litt mer sentrale strøk, og tilbragte noen herlige timer med den aller fineste lille tantejenta i verden. Hun og mammaen hadde tatt turen fra Gol for å være noen dager på Riis, og jeg benyttet anledningen til å kose litt på bollekinn, spille på slurva og trille ball. Det er sånne øyeblikk som gir så masse energi, og varmer tantehjertet så det nesten smelter.

 

( En bitteliten hånd, verdens fineste øyeblikk. )

Mandagen var kald, og vakker. Jeg ble reint nostalgisk da jeg trasket nedover veien mot Riis, og huset der mormor og morfar bodde frem til de døde for noen år siden. Å gå forbi huset deres, uten å skulle inn dit kjennes fremdeles rart, og å stå på toppen av Kjeller og se utsikten jeg har sittet i stuevinduet til mormor og beundret i 40 år bragte frem barndomsminner. Et øyeblikk ble jeg bare stående å kikke utover de snødekte jordene, og tenke tilbake på alle de årene jeg tilbrakte her oppe. Et skikkelig fint øyeblikk, på en helt vanlig mandag.

 

( Å stå på toppen av “verden” en iskald mandag, å bare ta et øyeblikk for å kjenne på 40 år med gode minner. Det er fint det. )

 

Tirsdag var en sånn dag som fort kunne blitt en “off-dag”. Det var litt sånn: “Off, det sludder!”, “Off, jeg blir blaut på tærne!”, og “Off, mellomste poden har neppe lest nok til tentamen!”, men i det jeg kom ut døra på morran snudde humøret. For bare noen sekunder foran meg på gangveien kjørte måkebilen, og jeg kunne strene avgårde i snøføyka bort til jobben på neste bar og nystrødd gangvei, og sånne øyeblikk er så fine.

( Når måkebilen er 100 meter foran deg, og skoa dine er tørre selv om det sludder. Hverdagslykke!)

Når du tror hele dagen kommer til å suge sur bolle, men så starter den fint likevel. Og med gammel listepop på øret og tørre sko er det liksom helt greit at det snør vannrett og at nesa blir rød og kald, for da er det bare ekstra digg å komme frem til jobben, og et varmt kontor fult av smilende og lattermilde kollegaer.

 

( Snø i luggen og kald på nesa. Gjø`kke no, for Torun på kontoret har alltid kaffen klar!!! Hverdagsøyeblikk 🙂 )

 

Onsdagens fineste øyeblikk var da den mellomste poden kom hjem fra skolen etter en hel dag med Engelsk tentamen. Han er ikke spesielt glad i Engelsk som fag. Han synes det er vanskelig, og ikke spesielt lett å motivere seg til en så viktig prøve som tentamen. Men i det døren åpner seg i gangen, og han trampet snø av skoa hører jeg: ” Juuuhuuuu!!! Jeg er hjemme!!!” , og en strålende blid gutt forteller at han satt nesten hele tiden ut, og skrev dobbelt så masse som han pleier på slike prøver. Om det gikk bra vet vi jo ikke enda, men han har jobbet masse med seg selv, og gjort en kjempeinnsats. Det i seg selv er viktigere for meg enn det det endelige resultatet, og det at han er så fornøyd selv er så godt å se. Et herlig hverdagsøyeblikk, med en aldeles herlig 15 åring.

 

( “Juhuuu, jeg er hjemme!!!” )

 

Det har blitt overraskende lite respons og modelloppdrag etter forrige ukes jomfrutur på catwalken og starten på det jeg var sikker på skulle bli tidenes modellkarriere! Faderullan ass, jeg var jo så sikker på at jeg skulle vært i Milano og spradet rundt i blondetruser fra Victorias Secret på en eller annen rød løper akkurat nå, men tilbudene lar vente på seg…. det som likevel gleder meg er blomsterbuketten jeg fikk etter å ha vraltet over scenen i senteret med enveis rulletrapp forrige torsdag, for den buketten står akkurat like fint enda, og minner meg om den særdeles kortvarige modellkarrieren. Fine er de i hvert fall, og de lukter nydelig, så hver gang jeg føler for å lage meg et fint hverdagsøyeblikk, stikker jeg nesa langt ned i buketten og sniffer som en hannbikkje på sporet av en puddel med løpetid.

 

 

På torsdag forsvant snøen og den minste poden benyttet anledningen til å snekre en ny stable med juletre-fjøler. I mange timer utover kvelden jobbet vi side om side i boden ute. Han snekret, jeg bant kranser. Vi hørte på julemusikk, snakket om årets juleønsker, og hadde rett og slett tidens koseligste juleverksted der ute i bua. Sånne øyeblikk er så fine. Når kreativiteten får blomstre, og latteren sitter løst. Jeg elsker sånne øyeblikk, og skulle ønske gutta aldri ble for gamle til det.

 

( Her skal det snekres. Minste lille snekker`n, snart klar for eget firma. )

 

( Fine fjøler, ferdig oljet, og tørkes foran peisen. )

( Måtte bare “stjele” en fjøl, og tyvstarte litt med julestemningen i stua. )

Fredag kom snøen tilbake, og jeg brukte noen timer på ettermiddagen til å kløyve ved. Egentlig en mannfolkjobb her hjemme, men fordi måsagubben skled rett på rattata med hodet først utenfor jobben, slo seg selv i svime og halt fordervet, tok jeg på meg jobben. De to pusene som bor i måsahuset savner tydeligvis pusemammaen som døde forrige uke, og de fotfølger oss både inne og ute. Det var ikke lett å kløyve ved når katta ville fekte med øksa, men det gikk over da en ekornfamilie på fire klatret opp i furua over vedstablene. Da fikk pus underholdning, og mor kunne fylle vedkurven med nok ved for den kommende helgen.

( Baghera, pysete ekornjeger i nysnø. )

 

Lørdag pakket jeg en sliten overgansalderkropp inn i ulltøy fra topp til tå, og parkerte like godt en bred stjert i sofaen med planer om å bli der. Halvveis nedi popcornskåla tippa den over ende, og jeg var egentlig klar for å legge helgen på hylla og kroppen i furtestilling da det tikket inn en melding på facebook.

 

 

En fantastisk snill dame som jeg ikke kjenner gjorde plutselig kvelden så mye bedre. På mandag, mens jeg ventet på bussen kom en blid og trivelig dame bort til meg, bare for å fortelle at hun leste bloggen, og på lørdag kveld sendte altså en annen dame melding, med omtrent samme beskjed. Og i sånne øyeblikk forstår jeg hvor heldig jeg er, og hva som gjør akkurat dette med bloggen så gøy. For jeg hadde jo aldri trodd at flere enn tante Malla og gubben skulle lese det jeg skriver, men slike tilbakemeldinger gjør meg så glad, og selv om denne bloggen er bitteliten sammenliknet med de som blogger som yrke, er jeg sikker på at jeg har kapret de aller beste leserne! Og det gjør meg så glad!

 

Glad, og motivert. Motivert til å skrive, og motivert til en ny uke med masse fine øyeblikk, midt imellom alt det travle. Så tusen takk, alle som leser, og alle som legger igjen en liten hilse her og der. Dere er virkelig verdens beste.

 

Nå er måsaflokken endelig fulltallig etter noen små utflukter i helgen, og vi er klare for å lage oss noen små fine øyeblikk av det som gjenstår av denne uka. I ovnen står en diger kalkun, og feit fløtesaus putrer i gryta. Det knitrer i peisen, og på gutterommet øves det iherdig på gitar.

 

( Når du steker kalun, og er skikkelig morsom på snapchat. )

 

Håper du lager deg noen fine øyeblikk den siste uken i November. En riktig god søndag til deg og dine.

Vi blogges.