Noen kvelder i uka tar jeg med meg en eller annen av guttene, og rusler en tur rundt på Bjørkelangen. Noen dager i joggesko og med en gangfart som får svetten til å sile, og denne gamle skrotten il å hive etter pusten, andre ganger i flate tøysko og lavt tempo, uten noe annet mål en å rusle litt rundt og bare skravle. Hvem som blir med avhenger av hvilke planer gutta har, hvem som har lyst til, eller behov for å snakke litt, og hvem jeg synes det er lenge siden jeg har tvunget til litt uvalgt «kvalitetstid» med en nysgjerrig tenåringsmamma.
Noen ganger er målet en treningsøkt med høy puls, andre dager er målet en kopp kakao på cafeen før senteret stenger.
Forrige kvelden stupte jeg og en av gutta inn i hver vår refleksvest, tredde på oss treningssko, og satte kursen mot en av de mange opplyste turstiene i området. Å si at vi trente hardt er vel å ta i, bare akkurat nok til at svetten rant fra panna, men lett nok til å kunne holde en normal samtale uten å pese som to strandede hvaler.
( En sånn tenåringsmamma som nærmest drar ungene på med på “tvungen kvalitetstid”, og tyner de for fjortisinformasjon. )
Latteren satt løst slik den ofte gjør når man er ute i frisk luft. Vi snakket om alt og ingenting, trasket og gikk. Vi hilste på flere ute i samme ærend som oss, vinket til en av podens tidligere lærere, og prøvde å hindre en litt overvektig og ruskete dachshund fra et iherdig forsøk på å parre seg med min venstre legg.
Stemningen var god da vi i bunnen av bakken møtte på en av mine tidligere kollegaer. En dame i sine beste år med smilehull, og en sånn smittende, nesten syngende latter. Vi vekslet noen høflige fraser om livet generelt, delte en fasinerende irritasjon over den plutselige kulda, og fikk bekreftet at vi begge gleder oss til jul.
Hun klappet poden vennskapelig på skulderen og sa han var flink som fikk luftet den «gamle moren sin» på en sånn kjølig kveld, han lo høflig, før hun avsluttet med å spørre meg om stien vi kom fra var leirete etter regnet, og om jeg synes hjortelusa var plagsom.
Jeg kunne bekrefta at stien var leirete, men at jeg ikke hadde merket stort til hjortelusa, før vi smilende vinket, og ruslet videre.
Noen meter lenger nede på gangveien merket jeg en forandring i stemningen. Poden virket litt mulefunken, og hang med skuldrene. Tenåringer kan som kjent skifte humør oftere en Tom Jones i sine glansdager skiftet sexpartnere, men jeg kjenner gutta godt nok til å vite at dette ikke bare var et sånt ufrivillig hormonutbrudd.
«Er det no gæli eller?» spurte eg poden.
«Synes ikke du også at den dama var litt frekk mamma?» svarte han, og hadde tydelig ventet på at jeg skulle spørre.
«Frekk? Nei! Det synes jeg da ikke. Hva mener du?»
«Hørte du ikke hva hun kalte meg da?» spør han, og virker nesten fornærmet på meg og.
«Hæ? Hun kalte deg da ingen ting?»
Han ser oppgitt på meg, og jeg lurer på om jeg gikk glipp av noe vesentlig i den samtalen, eller om jeg plutselig har utviklet et snev av demens.
«Men mamma!!! Hun spurte deg om du synes fjortislusa var plagsom!!!»
( Fjortislusa og moder`n. Turkamerater med en stor dose selvironi og relativt jevnt godt humør. )
Og da ler jeg. Høyt og ukritisk. For jeg skjønner jo at det er lett å misforstå, og særlig når du er litt hørselshemmet, og midt i de mest følsomme tenårene.
De neste 200 meterne bruker jeg på å forklare hva hjortelus er, og at det er noe helt annet enn «fjortislus». Stemningen når vi går inn døra hjemme er om mulig enda høyere enn når vi gikk, og latteren sitter løsere enn tupeen til Donald Trump, for er det noe disse podene mine helt klart er utstyrt med, så er det en god porsjon selvironi, og evnen til å le av seg selv.
Jeg bare digger sånne dager altså, og jeg digger fjortislusa mi.
Innlegget er selvsagt gjennomlest og godkjent av poden.
Ha, ha, ha!!! Her lo jeg høyt og gjenkjennende for meg selv, altså! Det er neimen ikke greit når hørselen ikke er helt 100%. Selv hører jeg helt greit nok, men uten tvil dårligere enn de fleste andre, og da kan det fort bli noen misforståelser her og der. Du får hilse sønnen din og si at vi som hører litt dårlig, veldig ofte hører noe som er mye mer morsomt enn det som egentlig ble sagt. Ikke dumt bare det! 🙂
Likesinnet: Herlig å høre. Å leve med nedsatt hørsel er litt kronglete til tider, men han har sine knep, og får med seg det meste. Å le av misforståelser han vi lange erfaringer med, og det har blitt noen latterkramper opp igjennom årene. 🙂 Ønsker deg en nydelig helg 🙂