“Mamma, kan vi snakke litt? Har du tid?”  For ikke så altfor lang tid tilbake ville jeg sluttet og puste et sekund eller to, om han sa det. Jeg ville blitt iskald, for så å bli varm. Klam i hendene. Stålsatt meg får “å snakke”, nå igjen. Det er ingen hemmelig metafor for noe annet. Å snakke betyr nettopp det. Å snakke. Om alt som var vanskelig, skummelt, uforståelig. Han trengte tid til å sortere tankene sine, hjelp til å sette ting i perspektiv. Dele opp problemene litt, se løsninger. Ofte var problemene små i mitt hode. Men ikke i hans. For han var det helt avgjørende å snakke, slik at både hodet og kroppen fikk ro til å hvile, før det dukket opp enda en ting som måtte snakkes om.

 

“Så snill han er” sa andre bestandig. Som om et lite barn kunne vært noe annet.

Han var ikke store karen den første gangen vi så han sette andre foran seg selv. Han var den som høflig tok et skritt frem for å gi gamle slektninger som maste etter en kos, en klem. Brødrene kunne skøyeraktig løpe unna, si “Nei, ikke i dag!”, men ikke han. Mennesker han knapt kjente, som spurte etter en klem, de fikk det.  Jeg skal aldri be et lite barn om å få en klem, men gladelig kose det barnet som strekker seg etter en.

Han ryddet etter de andre barna for at voksne ikke skulle bli sinte. Ro og harmoni var helt avgjørende for om han hadde det godt. Om det betydde å rydde etter alle andre, ja så gjorde han det. Stille, helt uten protester.

Ville ikke sove borte, eller søke trøst hos andre voksne enn mammaen og pappaen. Mammadalt, sa folk. Du må tvinge han til litt, hvis ikke blir det bare verre. Men mammahjertet sa noe annet, for når poden er tryggest hos mamma, så blir poden hos mamma.

Nesten et helt skoleår kjørte jeg skolebussen sammen med han. Først da var han trygg nok til å kjøre selv.

“Han er en flott gutt å ha i klassen” sa lærerne bestandig. “Stille og rolig, jobber selvstendig.” Det er fint det, men stille og rolige barn trenger også å bli sett. Det kaoset urolige barn skaper på utsiden kan være mindre en kaoset et stille barn kjenner på innsiden.

“Så snill med andre!” sa lærerne også. “Det er fint å ha en gutt i klassen som kan ta seg litt av de som ikke har så mangevenner!”. Og jeg var stolt mamma, helt til gutten skalv og gråt på sengekanten fordi han aldri fikk lekt med de han ville. Han måtte være snill med alle. Også de som ikke var alltid var snille med han.

 

Det var da vi begynte å snakke. Vi snakket om å kunne velge hvem vi ville leke med. At vi ikke alltid måtte bli med noen hjem etter skolen, bare fordi de spurte. At det var greit å rekke opp hånda i timen, selv om svaret du satt med kanskje var feil.

Så sluttet vi liksom aldri å snakke, for den stille og rolige, den snille gutten, hadde så mange spørsmål. Så mye uro på innsiden, og det eneste som hjalp var å prate om det. Få det ut, helt til hodet var tomt og kroppen sliten. Og jeg lyttet. Det så ikke ut til å avta heller, og mer enn en gang var jeg bekymret. Var han for følsom? Var det vanlig at små gutter, senere ungdommer satt inne med så mange bekymringer, følte på et så stort ansvar?

På et tidspunkt følte jeg at jeg knapt hadde mer å gi, da søkte jeg råd på helsestasjonen. Det var da oldefar lå for døden, og gutten for førte gang kjente på det å skulle miste noen. Han sov ikke, fikk nesten ikke i seg mat. Gråt ofte, og ville så inderlig gjerne vite akkurat hva døden var, hva som skjedde etterpå. Det er den eneste gangen ikke har kunne gitt et klart svar. Gutten var knust. “Men du vet jo alt mamma!” Helsestasjonen ville utrede, men jeg sa nei.

Å være følsom, ha spørsmål, være redd for døden, det er da ikke nødvendigvis en diagnose? Så vi fortsatte å snakke, fra tidlig morgen, til sent på kveld. Døden kom og ble ufarliggjort. Gutten fikk kjenne på hånden til oldefar, stryke på det kalde kinnet. Se han i kisten. Den dagen var ikke døden lenger farlig, bare trist, og i en liten periode snakket vi mindre.

Så kom tenårene. Skole, venner, kjærester, karakterer. Og vi snakket igjen. Om livet, hva betyr vi for hverandre, hvem vil huske oss når vi er borte. Om familie. De vi velger, og de vi er “stuck med”. Om alkohol, narkotika, sex.

“Kan vi snakke litt, mamma?” Og vi har snakket. Om det fine og om det vanskelige. Snakket her hjemme, på tur i skogen, på vei til butikken, om natten når de andre sover. Snakket, snakket og snakket.

Og i går spurte han igjen. “Mamma, kan vi snakke litt?”, og plutselig slo det meg hvor lenge siden det er siden sist han spurte. Jeg kan ikke helt huske når. Jeg ble ikke kald på ryggen, eller varm i håndflatene, for stemmen, roen i gutten sa meg at denne gangen skulle vi bare snakke. Snakke fordi vi ville, ikke fordi vi måtte, fordi ting var vanskelig, eller tanker måtte sorteres. Vi skulle snakke fordi vi ikke har sett hverandre på to dager. For den lille gutten som ikke ville sove borte har vært på tur med venner et par dager. Venner han har valgt selv. Han har ledd, slappet av, og knapt savnet mammaen sin.

Så lagde vi ostesmørbrød, og kokte te, akkurat som vi har gjort så mange ganger før. Vi krøllet oss sammen i hver vår ende av sofaen, og så snakket vi. Om skolevalg, og fremtidig jobb. Om katta som er redd for torden, om biler og gode løpesko. Vi snakket om oldefar. Om hun vi mistet i starten av sommerferien og om hvor mye vi gleder oss til det lille barnet som snart blir født. Et nytt lite tilskudd i en gren av familien.

 

Og da slo det meg, mens vi satt der og snakket om alt og ingenting. At i alle de årene, alle de gangene vi har sittet sånn, snakket og sortert tanker, løst små og store problemer, alle de gangene jeg har tenkt at jeg er sliten, at jeg som mamma ikke har mer å tilby, det er for dette. For dette øyeblikket. For der satt jeg og snakket med en selvstendig ung mann, mitt barn, min gutt. Han som har en fot ute i den store verden, og en fot i armkroken til mamma. Han som fremdeles er snill. Stille og rolig, men som også er trygg, utadvendt og glad. Og alle vanskelige samtaler, all sortering av tanker, det har vært så verdt det. Og om det er behov eller ei, så skal jeg fortsette å snakke til jeg er tørr i munnen og tung i pusten, og aldri, aldri, skal jeg undervurdere en god samtale. For jammen er det fint å snakke litt.

 

 

Innlegget er selvsagt lest og godkjent av poden.

Jeg har aldri sett noen grunn til å pynte på sannheten.

I måsahuset bor det fem mennesker. Nå har gutta blitt så store at vi regner fem voksne i husholdet, sånn i form av forbruk av mat, klær, strøm osv. De faste utgiftene. Det koster. Da gutta var små, helt frem til skolealder var jeg hjemmeværende, da levde vi på en inntekt, sett bort fra det lille jeg fikk spedd på med ved å ta på meg natt og helgevakter på sykehjemmet, samt en og annen vaskejobb. Når alle gutta nådde skolealder var jeg ute i fast jobb igjen, og har vært det siden. Vi har nå et hushold med to middels gode inntekter. Vi klarer oss. Vi har eget hus, og om ikke så altfor mange år er huslånet nedbetalt. Vi har nok biler. Alle er rustne, ikke en eneste bil har kostet mer enn at vi har kunnet betale kontant.

På lønningsdagen spiser vi god middag, flesker oss med biff og fløtesaus. I slutten av måneden spiser vi spaghetti med kjøttsaus. Vi koser oss like mye rundt middagsbordet uansett hva som står på menyen. Måsahuset er litt lite. To av gutta deler rom, har bestandig måttet det. Kjøkkenet består av to ulike kjøkkeninnredninger, malt i samme farge. Vi legger ikke merke til det lenger, tenker bare over det når noen påpeker det. Det er sannheten.

 

( Alle fire gutta mine, i salt sjø og varm sol. )

Garderobene fornyes sjelden. Gutta får det de trenger, og fordi de vokser som ugress har de selvsagt oftere nye klær enn måsagubben og meg. Likevel arver de av hverandre, og finner det helt naturlig å låne litt klær av hverandre nå og da, fordi alle nå bruker samme størrelse.

Vi kunne hatt større hus. Et hus med hel kjøkkeninnredning, og to bad. Et soverom til hver av ungene. Vi kunne spist biff hver dag, og kjørt rundt i skinnende blank bil. Da måtte vi ha gitt opp idretten gutta elsker, og som de har drevet med fra de var små. Motocross koster. ikke litt heller, det koster mye! Virkelig mye. Alt som blir til overs går til idretten, og til tross for at gutta her arver hverandres utstyr, og pappaen  vedlikeholder alt av sykler og utstyr selv, så er og blir idretten et pengesluk. Vi har valgt det selv, og det er slettes ikke synd på oss. Vi har så vi klarer oss, og selv om økonomien tidvis er trang, har vi det vi trenger. Tak over hodet, ei kjerre som tar oss fra A til B, ma på bordet, og alle regninger betales i tide. Det er slett ikke synd på oss, i hvert fall synes vi ikke det selv. Men hver sommer synes vis folk at det er det likevel.

 

( Bloggkjerringa og måsagubben. Lykkelige på ferie, lykkelige i hverdagen. )

Synd på ungene våre, fordi de nok en gang ikke fikk reise på ferie. Gutta har aldri kjørt fly til sydligere strøk, sovet på hotell, eller prutet i boder langs spanskekysten. Og for noen mennesker er det ensbetydende med å aldri ha fått oppleve noe. Det er synd på dem.

 

( Beste gutteflokken i verden, sånn rent objektivt sett selvsagt. )

I år er det 13 år siden sist vi var på sommerferie. Da tilbragte vi en uke på Sørlandet. En flott uke, en fin ferie. Minsten var bare noen måneder den gangen, og husker det selvsagt ikke. Måsagubben lengter til Danmark, ønsker seg en uke på kysten der nede. Jeg kunne dratt hvor som helst. Gutta, som ikke har vært på ferie på 13 år, det hadde bare blitt med på lasset, uansett hvor ferden gikk.

 

( Sommerkvelder som dette. )

Men det skulle ikke bli rom for ferietur i år heller. For når regningene var betalt, oppgradering av alt som trengtes til idretten var i hus, og sparepenger satt av til høstens utgifter var på bok, da var det ikke midler til å reise på noen langtur i år heller. Ulykkelige av den grunn? Absolutt ikke. I stedet gleder vi oss over å ha spart nok til å kunne koste på eldste poden kjøretimer og førerkort denne høsten. Vi gleder oss over bilen de to eldste gutta har spart opp penger til, og kjøpt sammen. Vi bruker feriepengene på å gjøre bilen deres sikker, på løpssesongen i motocross og enduro denne høsten, og vi spanderer på oss en kinotur, en bedre middag, og en og annen dagsutflukt.

 

( Baksete-gjengen. )

Men så, forrige dagen, surfet måsagubben litt på nettet. For selv om det ikke er så synd på guttene som folk flest gjerne vil tro, er det ikke til å komme bort  i fra at selv et mamma og et pappahjerte kjenner det litt ekstra på sommeren, når feriebilder og familieidyll popper opp på alle sosiale medier. Om ikke annet ville vi at gutta bare skulle komme seg bort, for en liten stund. Få feriefølelsen, de som alle andre. Og med få tastetrykk var det gjort, vi skulle også på ferie. Ikke langt, og ikke lenge, men vi skulle bort. Sove en annen plass.

 

( Bena på bordet, da er det ferietid. Denne hytta var så lik måsahuset at vi i hvert fall ikke fikk hjemlengsel… )

Og i løpet av 24 timer skulle vi klemme inn 13 års tapt ferie. Høres litt desperat ut kanskje? Joda, men når man først er på tur kan man like gjerne gå inn for å oppleve mest mulig. Og selv om vi ikke dro spesielt langt, bodde på råflott hotell, eller svidde av hele feriekontoen, så koste vi oss, virkelig.

For det er noe magisk i det å pakke bilen full av familie og bagasje, og sette snuta mot ukjent strøk. Vi havnet på en hytte, ved en campingplass i Sverige. Pakket ut bagasjen, og fartet til standen. Vi nøt varm sand, salt sjø, og måkeskrik.

 

( Ferieidyll! )

Vi fikk sand mellom tørne, og sand i rumpesprekken. idyll på sitt beste. Vi spiste middag på brygga, og gikk turer langs svaberg varmet av solen. Vi spiste oss kvalme på smågodt, og drakk altfor mye brus. Vi satt oppe til langt på natt, spilte bort lakrisstenger i poker, og lo så vi fikk vondt i magen av han som alltid blir så sur når han taper. Vi spilte minigolf, og brukte unødvendig mye penger på spilleautomater. Vi byttet på å sitte i baksetet, og sang av full hals til reiseradioen. Vi hadde tissepauser i grøftekanter, og stoppet flere ganger enn vi kunne telle for å se på utsikten. Vi klemte inn 13 år med tapt ferie på 24 timer, og vi var lykkelige. Familieidyll, og alt det der.

 

( Baksete-gjengen, del 2. )

Vel hjemme igjen ventet to pusekatter, i et gammelt hus med ulik kjøkkeninnredning, og litt for få soverom. Vi hadde ikke før pakket ut av bilen før en pode var på telefonen med kjæresten for å planlegge bursdagsfest. Den andre rakk akkurat å skifte før han løp ut på en joggetur i skogen sammen med en kompis, og den tredje forsvant ut i garasjen for å sette sammen ei girkasse. “Digg å komme hjem da!” hørte jeg, fortsatt usikker på hvem som sa det.

 

( Når du skal klemme inn 13 år med tapt moro på 24 timer. Gøy dag, men en av disse er en fryktelig dårlig taper. Ekstra gøy for oss andre! )

Også satt vi der, måsagubben og jeg, og bladde igjennom bildene fra turen. Bilder som viser familieidyll og ferielykke. Glade voksne, og glade ungdommer, men det er en ting som slår meg. Lykken og idyllen er den samme, det er bare bakgrunnen som er forskjellig. Smilet til ungene er helt likt, uansett om bildet er tatt foran sjøen, eller foran den rødmalte husveggen her hjemme.

 

( Sånn man vanligvis sier nei til, men alt er lov på ferie. )

 

Ferie er flott det, og jeg unner alle som har råd, og alle som ønsker det, flotte turer hver eneste sommer. En dag, om ikke så altfor mange år blir det kanskje vår tur også. Men enn så lenge nyter vi feriedager her hjemme også, og ikke en eneste gang på alle disse årene har jeg tenkt at det er synd på oss! Og det er sannheten!

 

( Obligatorisk bilde av blogger i bikini…bare for å trekke lesere. #ironi )

Ukene går fort nå som ferien nærmer seg slutten. Til fredag er det jobb igjen. Kjenner at det skal bli fint å komme i gang, likevel har jeg planer om å få mest mulig fine små øyeblikk ut av de siste feriedagene.

Vi gjorde ingen ting spesielt i uka som gikk. Faktisk satt jeg her med kaffekoppen og lurte på om det i det hele tatt var mange små øyeblikk å se tilbake på. Hodet  var kanskje ikke helt våkent enda, for til slutt måtte jeg fiske mobilen opp av veska og bla gjennom bildene for å i det hele tatt huske hva vi har bedrevet tiden med de siste dagene. Og øyeblikk har det vært nok av, jeg ser jo det. Kanskje er det bare hodet som er innstilt på feriemodus, og jobber litt tregere enn vanlig.

Det er fremdeles varmt, men ikke sånn at man svetter oppover bare man løfter en finger. Temperaturen er litt mer tilnærmet normal sommer, og det er godt. Herlig å bevege seg utendørs, og kjenne en sval vind i håret, selv om sola fremdeles varmer.

 

( Kvelder som dette. Varmt nok til å bade i elven, kaldt nok til å tre føttene inn i tykke sokker når an kommer hjem. )

 

Det har til og med vært et par dager med enkelte skyer på himmelen, og fordi kroppen har vært sliten har jeg benyttet en hel dag til sofasitting, iskaffe og Netflix. Jeg har kommet meg igjennom siste sesong av Modern Family, og sett fire sesonger av Grace and Frankie. Herlig avslappende tidsfordriv, en hel dag ful av øyeblikk bare for meg selv. Egoistisk og deilig.

Frokostene har kanskje vært det beste med hele uka. Lange frokoster, sene frokoster, med hele familien. Så mange fine øyeblikk det blir når det lukter sommer utenfor døra som står åpen, når vi har tid til å snakke og le, varme rundstykker og koke egg. Vi har tatt hver vår dag med ansvar for mat og borddekking, slik at alle får nyte det å komme til dekket bord. Herlige øyeblikk, hver eneste morgen.

 

( Når man har tid til dette, slike frokoster, hver eneste morgen. Det er sommerlykke! )

Lange ettermiddager på terrassen, i skyggen i sofakroken. Lettlest bok, kaffe og polkagriser. Sitte med føttene rett ut, klø litt på et myggstikk, drømme seg bort i en billig legeroman, og høre bassen dundre fra bilen til gutta på den andre siden av huset, og katta hoste opp en hårball i enden av blomsterbeddet… Fine, avslappende øyeblikk.

 

( Når du prøver å drømme deg bort i en legeroman, men hårballen til katta, og lyden av den på vei opp trekker deg tilbake til virkeligheten. )

Bake med “Bodil”, den gamle kjøkkenmaskinen jeg arvet av svigerfar. Nå skjønner jeg hva folk har preket om i alle år, alle disse som forguder kjøkkenmaskinene sine. Herlighet så deilig det er å slenge alt i en bolle og la “Bodil” stå for eltinga. Tror jammen det har blitt fersk gjærbakst her i huset hver eneste dag, og ikke en gang har jeg hatt deig på fingrene. Hverdagslykke! Rene hender og lukten av rykende ferske kanelsnurrer, det er fint det!

 

( Fersk gjærbakst, nesten hver eneste dag, og helt uten klissete hender! )

Lukten av sommer-regn. Det har ikke kommet mye. En bitteliten skur, bare akkurat nok til at man kjenner lukten av vått gress. Da er det godt å sitte inne da, tørr, varm og lykkelig. Fint øyeblikk, sånne øyeblikk som får meg til å glede meg til høsten.

 

( Å sitte varm og tørr inne, mens regnet slår mot ruta. )

Dagen jeg kunne finne frem papir og blyant, og tegne litt igjen. Det er lenge siden nå. Tusjene mine er tørre, men litt for dyre til å kjøpe inn nye akkurat nå. Da gubben overrasket med å komme hjem med et par nye farger han hadde handlet på nettet kunne jeg ikke annet enn å tegne. Godt var det, for å bruke virkelige bilder til blogginnlegget om vifta og den sure Taco-prompen var helt uaktuelt! Tegning er terapi. Med en blyant i hånden og en bunke blanke ark på bordet senker jeg skuldrene og slapper av. Herlig øyeblikk!

 

( Terapi! Blyant, ark og promarkers er rein terapi! )

Den dagen jeg bikka 1000 følgere på instagram. Selv hadde jeg ikke tellinga, og har aldri tenkt over antall følgere, men minsten har stålkontroll og var mektig imponert. Rart hvor lite som skal til for å få en midlertidig heltestaus hos tenåringer. Det varte ikke lenge, men det var ganske fint, det lille øyeblikket jeg var litt kulere mamma enn ellers.

 

 

En kopp kaffe alene om morgenen, nyte en stille stund mens gubbe og unger fremdeles sover. Det er fint. Lese gamle ukeblader, stryke en trøtt pus som har vært på musejakt hele natten over ryggen, og høre at den maler. Ro i huset, ro i kroppen, ro i sjelen. Fint øyeblikk.

 

( Slapp musejeger nyter en stille morgen med matmor. Fint øyeblikk. )

Jo, mye tyder på at den stille uka hadde nok av innhold likevel. Fine små stunder jeg ikke tenkte over der og da, men som likevel gav meg noe, og nok små øyeblikk å minnes fremover. Nå skal jeg vekke resten av folket. Vi har beveget oss ut av huset for en liten stund, og nyter et lite avbrekk. På tide at flokken står opp, slik at vi kan stemple inn en rekke fine øyeblikk før vi setter snuta hjemover igjen. Gripe dagen, enkelt og greit.

 

 

( God morgen fra ei hytte ved kysten)

Håper din uka har vært full av små, fine øyeblikk, og at uka som kommer blir full av nye. Grip dagen, god søndag, vi blogges.

Selv om det koster litt å innrømme, så er det et faktum at det tar på å bli eldre. Stort sett går det fint, altså, jeg har jo forhåpentligvis ikke kommet lenger enn sånn ca halvveis i livet, men årevis med litt frivillig kroppslig forfall i form av relativt lite trening og hyppig inntak av ostepop har satt sine spor, både på meg og gubben. Det er ikke til å komme bort i fra at små ting som det å reise seg opp er vanskeligere enn det å sette seg ned, og fordi vi begge har ostepoppet på oss en relativt rund fasong og laber kondis, er aktiviteter som krever presisjon og utholdenhet blitt en større utfordring enn de var i ungdommen.

Nå er det jo også en kjent sak at i tillegg til vekt og utholdenhet er alderen alene også med på å redusere forplantingsevne og lyst, for selv om vi kvinnfolka sånn ca midt i livet svetter som  griser og er konstant fuktig på utsiden, så er vi rimelig tørre på innsia. Det tar lenger tid å kjøre varm en dieselmotor på en gammal Chevy enn det tar å fyre opp en Tesla, for å si det sånn. (prøver å bruke metaforer da jeg vet at pappaen min tidvis leser bloggen, og vi gjerne skåne mannen som til tross for at har tre barnebarn, fremdeles er hellig overbevist om at dattera er ei snart 42 år gammel jomfru!) Du vet du har kommet til et veiskille når stønningen fra soverommet i all hovedsak kommer av stive ledd, skiveprolaps og muskelsmerter.

 

( Når du har nådd den alderen hvor kroppen trenger et løft, bokstavelig talt. )

 

At vi også har hatt tidenes varmeste og tørreste sommer gjør heller ikke underverker for sexlivet til to småtjukke ektefeller fra Måsan, og selv om kjærligheten blomstrer har varme tropenetter, tørke og ostepop satt en midlertidig brems på nattlige aktiviteter.

Men her en dag kom gubben hjem med et sånn mistenkelig stort, fårete og litt utspekulert smil om munnen. Et sånt smil som enten betyr at han har brukt penger fra felles sparekonto på ubrukelig ræl fra Biltema, eller at han er litt fysen på ei småsvett, halvgammal kjerring. Mye tydet på det sistnevnte da han opp fra bæreposen fra Coop drar en bukett roser, og en halvspist Snickers. Sjokolade og blomster, jo, her var det helt klart at gubben hadde forhåpninger.

Men til tross for at jeg både har vært på kino og sikla på Pierce Brosnan denne uka, samt at jeg har svelget unna Omega 3 tabletter i halvannen uke for å kunne knirke litt mindre i knær og skuldre, ville det være en løgn å si at lysta var på topp.

«Off!» sa jeg! «Altså, det er hyggelig med blomster og sånn, men ikke har jeg barbert noe som helst på minst 14 dager, og det er fortsatt dritvarmt og klamt, så om du ikke har lyst å tukle med en klam og muggen overgrodd bever, foreslår jeg at vi heller venter til det blitt litt kjøligere i lufta før vi frisker opp gamle kunster!»

Men gubbens smil blir om mulig enda bredere før han drar fram ei sprett ny gulvifte fra Clas Olson, og roper «Tadaaa!» Og der inne på Clas Olson hadde  gubben funnet svaret på tørken?(og den kan du tolke som du vil!)

 

( Nå gubben har vært på Clas Olson og handla “sex-leketøy” for folk i midtlivskrise med ostepoptillegg og overgangsalder. )

 

Så har vi altså kommet så langt i både alder og ekteskap at ei gulvifte fra Clas Olson kan betraktes som et sex-leketøy? Og fordi gubben har kjørt tur-retur Strømmen Storsenter, og spandert på fruen både vifte, sjokolade og blomster kjenner jeg at det for første gang på lenge kiler litt i magen, og med tanke på en litt kjørligere atmosfære på soverommet (fysisk altså, i form av den vifta), begynner jeg å glede meg litt til natta. Nå skal nysmurte Omega 3 ledd testes ut, og kroppen skal forhåpentligvis, for første gang på mange år være mer klam på innsiden enn utenpå. For å oppnå den ultimate romantiske stemningen fyrer jeg opp komfyren og mekker taco til en intim middag for to, før jeg setter av en drøy time til trimming av bever, fjerning av flass på tørre legger, og napping av ufrivillig anlagt bart. En annen ulempe med å bli eldre er jo at fire dager uten pinsett gir kjerringa æresmedlemskap i trønderbart-klubben.

Da klokka endelig nærmet seg sengetid, og vi hadde hevet glassene i en siste skål (drakk melk i stedet for vin da vi begge får halsbrann av tacokrydder), trasket vi inn på soverommet, skrudde av lyset, og kledde av oss. Ingen grunn til å elske i lyset når man har bikka 40?

 Det var akkurat i det jeg traff madrassen, og kjente den kjølige brisen fra vifta i nakken, kraftig vind på høy styrke, jeg hørte det. Motorduren, hakkete og ustemt. «Fader! Er det noe galt med vifta, den lagde sånn ugrei lyd!» sa jeg.

«Eh, neida.» sier gubben. «Det var nok bare magen min. Du veit åssen den blir noen ganger etter taco!»

 

( Når folk over 40 har spist sterkt krydret mat før leggetid… )

 

Gudsjelov ikke noe galt med vifta. For ikke på veldig lenge har soverommet føltes svalere, eller stemningen vært bedre. Gubben henter frem gamle kunster, og stryker meg sakte over armen. Vi ligger i skje, rygg mot mage, da jeg kjenner myke lepper, og opphissende skjeggstubb kysse meg lett i nakken. Svalt, og deilig. Så smeller det igjen. Så kraftig denne gangen at jeg kjenner det dure i ryggen fra magen hans, og fingrene hans klemmer litt hardt i armen der de kilte lett, som flagrende sommerfugler, for noen sekunder siden. Så en svak stønning, før det smeller og rumler igjen.

«Å, fy, fae?.!» hører jeg bak meg. «Hva hadde du i den taco`n a? Brukte du hele påsan med krydder eller??? Du veit jeg ikke tåler sterk mat!»

 Det buldrer i magen som ligger inntil ryggen min en siste gang før jeg kjenner kroppen hans spenner seg. Og akkurat i det han krøller seg sammen i fosterstilling, nærmest piper han et stakkarslig «Unnskyld!!!» før han fyrer av ei kruttsalve av en taco-fis som smeller, og får veggene til å vibrere, før den treffer vifta på full styrke, og blir kastet rett tilbake til meg.

Som en knyttneve, som et slag fra Mike Tyson, treffer lukta meg midt i ansiktet, før den i rasende fart sprer seg i resten av rommet.

 

( Når en vifte med orkan-styrke sprer lukten av skitten tarm og taco. )

Det er en sånn fis som umiddelbart svir i øynene og brenner i lungene. En sånn så stram en at nesehårene krøller seg på innpust, og lungene kollapser på kommando. Så stram og høylytt at katta som har krøllet seg sammen med oss i senga foran brisen fra vifta plutselig utøver akutt overlevelsesmodus, skyter rygg og får ståpels som et skremt pinnsvin før den spinner på frotte` lakenet og klatrer opp stående panel på spisse klør, i et desperat forsøk på å redde se selv fra gasskammeret.

Jeg hopper desperat ut av sengen og blir hengende med hele overkroppen ut av vinduet og røven i været mens jeg hiver etter pusten. Peser etter luft som en desperat astmatiker fanget inne i en støvsuger, mens luften bak meg fyller rommet med en stram eim surere enn Hillary Clinton var da hun innså at Donald Trump hadde vunnet valget! En blanding av taco, en halv snickers, melk, og møkk, rein skjær MØKK!

 Så til tross for nysmurte ledd proppet av Omega 3, nyfrissert bever, og romantisk middag for to, ble det fint lite romantikk denne tropenatten også. For det finnes ikke mye som er sexy med middelaldrende mann som ikke tåler krydret mat, som hinker sidelengs inn på doen med en hånd forran forplantningsorganet, og en hånd foran rumpesprekken, livredd for å ikke rekke frem i tide, og i ei naken smådvask overgangsalder-kjerring som løper rundt huset på desperat jakt etter frisk luft og  gjennomtrekk!

 

( Romantikken lenge leve! )

 

Det er bare å stikke fingeren i jorda og innse sine begrensninger. Her blir det tørke, både metaforisk og ikke, helt til den kjølige høsten kommer!

Og om noen skulle ha behov for ei så godt som ubrukt gulv-vifte fra Clas Olson er det bare å ta kontakt. Selges til høystbydende med stødig tarm og sporadisk sexliv.