Ønskeuka. Uka jeg brukte alt for mye tid på å ønske ting annerledes. Skulle ønske de jeg var glad i  hadde det lettere. Skulle ønske jeg unne dempe eller bremse sorg. Skulle ønske jeg satt med flere svar på ubesvarte spørsmål. Skulle ønske alle jeg brydde meg om var friske, at jeg kunne fjerne bekymringer. Blåse på, ta bort. At alt var like enkelt som å fikse et lite skrubbsår på et barns kne. Blåse på, og ta bort, leke videre.

Og så, et sted midt i uka, og oppe i all ønskingen, bare stoppet jeg opp, tenkte på ukas øyeblikk, og fant ut at om jeg i det hele tatt skulle ha noe å skrive om på søndag morgen, var det bare å brette opp ermene, og finne de små øyeblikkene.

Og nå sitter jeg her, slik jeg har gjort siden sånn omtrent denne bloggen så dagens lys, med en kopp te, knekkebrød, en pode under et teppe på sofaen bak meg, måsagubben tvers over bordet, en pus over føttene, og noterer ned ukas små øyeblikk. For midt oppe i “skulle ønske ditt og datt”, så finnes det drøssevis av små øyeblikk verdt å ta med seg videre. Ikke alle er lette å ta bilde av heller, og noen er vanskelige å beskrive, likevel fester de seg som en slags liten lykkepille på netthinnen. Fester seg nok til at jeg ubevisst smiler når jeg tenker på dem. Lukten av morgen. Hvordan kan man beskrive, eller ta bilde av en lukt?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Når søvnen uteblir, og man er våken før resten av bygda. Når man tusler barbeint ut på gresset i hagen, for å kjenne på klesvasken på snora, den man glemte å ta inn kvelden før. Når de bare føttene graver seg ned i vått og kaldt gress, og blir kalde, mens fingrene holdt rundt en kopp varm te. Ser sola stige sakte oppover bar trærne på myra. Lukten av vått, kaldt gress, bjørkeblader med vanndråper, fuktig nyvasket tøy, morgensol, og te med en liten overdose honning. Den lukten, det øyeblikket.

Tilbake på jobb, og kjenne at man gleder seg etter en lang ferie. Rutiner igjen. Litt tid på morgenen til å skravle med gode kollegaer på kontoret, oppdatere hverandre på sommerens sysler og hendelser. Møte flere blide kollegaer i korridorene, og så endelig kunne ta imot nye og gamle elever. Fint! Fint, fint, FINT! Kjenne at man har savnet jobben, ungdommene. Sitte her en søndag morgen, og tenke at det er helt ok at det er mandag i morgen. De første ukene er alltid ekstra travle, dagen går ekstra fort, kroppen blir ekstra sliten. Det er helt ok.

Å kunne “rømme” litt fra all “ønskingen”.  Tre føttene ned i et par joggesko, og sette opp farten bare bittelitt på en runde rundt på Bjørkelangen. Jogge og gå om hverandre på små stier og smale skogsveier. Bli akkurat passe sliten i kroppen, nok til at hodet hviler også. Møte på beitende elg på jordet rett før man kommer til porten hjemme. Være tett på naturen, det er meditasjon. Fint øyeblikk.

( Skogens konger forsyner seg av naboens avlinger. )

Male stua, fornye litt. Elsker å male, se rommet forandre seg litt, bli litt nytt. Mangler et tredje strøk i taket, og gulvlister, men det sparer jeg til en annen søvnløs natt. Fint å ha noe å glede seg til.

Skolestart for guttene. Rutiner for hele familien, og en helt ny start. Hvert skoleår er liksom det. Begge de to eldste podene har fått plass på akkurat den linja, og den videregående skolen de ønsket seg. Det hersker en helt annen ro over måsahuset nå, enn på denne tiden i fjor. Alle er sikre på sine valg, og er akkurat der de ønsker å være. Jeg har en god følelse for dette året, og det kjennes fint. Samles rundt middagsbordet på ettermiddagen, høre om nye venner, nye erfaringer, nye begynnelser. Fint øyeblikk.

“Henge” litt med “Bodil” etter jobb. Det lå en pen liten bukett epler på kjøkkenbenken og luktet herlig høst, og plutselig fikk jeg så lyst på eplekake. Samlet alt av ingredienser i bollen til Bodil, og lot henne røre sammen smørja mens jeg kuttet epler. Fint å ha en ikke så snakkesalig bakekompis på kjøkkenet. Lukten av nystekt eplekake som sprer seg i huset er herlig. Det er skikkelig høst liksom. Unne seg et digert kakestykke med rause kuler av vaniljeis til dessert. Det er fint!

Tid med måsagubben. Bli hentet på jobb fredag ettermiddag. Kjøre til tjernet og sitte på brygga. Snakke litt, lene seg bakover og lukke øynene litt. Starte helgen sånn, med en matpakke og litt varmt i koppen. Nyte stillheten, han og jeg. Kjenne kjølig vind og varmen fra sola om hverandre. Herlig. Starte en helg uten store planer på den måten, det er fint.

( Å starte helgen her, bare vi to. Fint øyeblikk. )

Crosstrening på Magnor. Pakke bilen full av gutter og utstyr, stå midt i sandtaket og heie, ta rundetider, og plastre gnagsår helt til sur vind og regn hjelper oss å avslutte økten. Kjøre hjemover mens regnet pisker mot bilvinduene, litt frossen, men fornøyd likevel. For hjemme venter et varmt bad, og en pose litt ufortjent smågodt. Bena høyt en hel lørdagskveld, så lenge at det nesten blir kjedelig. Det er ganske fint det og. Kjenne at man har det så godt at man faktisk kjeder seg litt. Da skal man ikke klage på livet, eller ønske at ting var annerledes.

( Å sitte i bilen mens regnet plasker mot ruta, vel vitende om at man skal hjem til varme klær, og varm stue. Fint. )

I dag skinner sola. Det er nesten som om sommeren viste at jeg kjenner litt på separasjonsangst, og kommer tilbake for å være sammen med meg litt til. Tekoppen er tom. knekkebrødet spist opp, og de to siste podene er våkne. På tide å logge av og starte dagen, fylle den med ukas siste små øyeblikk. Håper din uke har vært full av små grunner til å smile. Vi blogges.