Så starter altså enda en søndag i advent, og den starter så godt som helt likt alle andre søndager. I peisen knitrer det fra flammene, i lufta ligger en eim av kaffe og varme rundstykker, og jeg sitter i hjørnet av sofaen med utsikt til det hele, godt pakket inn i pysj, varme sokker, og intet mindre enn to pledd. Formen er litt skrall etter noen dager med feber og klassisk forkjølelse, men enkel forskning tyder på at jeg er på bedringens vei.

Resten av huset sover enda, bortsett fra gubben da, og nissen har husket å legge pakke i kalenderstrømpene til podene. I går forsov nemlig nissen seg, noe minsten på 20 ikke lot han glemme… Trodde det skulle bli mindre jobb med store unger jeg, men neida…de er bare bedre på å argumentere.

Det ble nok litt for masse gjøremål denne uka, og kroppen reagerte med å senke immunforsvaret, for på tampen av uke meldte feberen sin ankomst. Men før det rakk jeg jammen meg ganske masse. Hvert år, når en eller annen skoleferie nærmer seg, sørlig de med høytider involvert. øker behovet blant de ungdommene som trenger en voksen å lufte tankene til. Arbeidsdagene består derfor av litt ekstra sjonglering, og akkurat i denne perioden kjenner jeg også litt på utilstrekkelighet. Derfor er det ekstra fint med de små øyeblikkene som enten bringer frem smil og latter, eller de øyeblikkene som gir mulighet for å stoppe opp noen sekunder, kjenne på undring og takknemmelighet. Og det har vært mange av de øyeblikkene. Sånn som den morran det stod en hjemmelaget jule-brunost på pulten min da jeg kom på kontoret. Snille Anne Grethe har laget til meg i år også. Hverdagslykke.

Eller temadagene elevrådet har satt igang denne uka. Nytt tema hver dag. Ekstra gøy den dagen  temaet var julegenser. For du verden så mange grelle julegensere det finnes i folk sine garderober!!! Jeg fikk julegenser av kollegene i fjor, da flere av de hadde vært på shopping i Amsterdam. Rosa og grønn strikket julegenser, med en god dose ladning paljetter. Ulekkert, grelt, og kult. Og sånne dager, sånne øyeblikk, de bringer frem smilet.

Den morran himmelen nesten brant. Det har vært noen sånne vinter-himler i den seneste tiden. Man kan sitte inne ved vinduet, og se lyset der ute endre seg. Så må man nesten bare kle på seg, gå ut, stikke nesa opp mot skyene, bare for å få det med seg. Denne uka var det ekstra vakkert da lyset speilet seg i de store vinduene til skolen, og juletreet hadde fått et tynt lag snø over grenene. Skikkelig julestemning i skolegården, skikkelig fint øyeblikk.

Kollega Ragnhild hadde med seg favnen full av kvister fra trollhassel denne uka, og jeg plukket med meg en av kvistene hjem. Der julekransen pleier å henge i taket over salongbordet, fikk kvisten plass, og så måtte jeg finne ut hva jeg skulle pynte den med. Valget falt på enkel hjemmelaget pynt av kaffefilter. Så mens gubben så film, satt jeg i den andre sofaen, klippet og limte, og hang opp julekuler. Sånne øyeblikk er så fine, bare sitte å pusle med noe, være litt kreativ, med film i bakgrunnen. Gode øyeblikk.

Å komme hjem til et varmt hus. Det er fint øyeblikk det! En av de ettermiddagene jeg hadde spilt inn noen episoder av julekalenderen etter jobb, var jeg så kald og sulten at jeg var litt sur da jeg gikk hjemover. Men da jeg skulle krysse veien og gå inn porten så jeg at stjerna i vinduet lyste, og det røk fra pipa, og da jeg nærmet meg trappa luktet det middag. Og da var det så himla fint å komme hjem. Inn i et varmt hus hvor det knaker i peisen, når middagen er holdt varm, og alle lysene er tent. Kanskje ukas aller fineste øyeblikk.

Da Mona så pent spurte meg om jeg kunne bidra med denne julekalenderen, sa hun ikke noe om at Bjørkebadet skulle være en av aktørene, og at jeg skulle filmes i badedrakt. Så “rart” at hun glemte den lille detaljen der… Og ikke bare skulle jeg sprade rundt i badedrakt, neida, jeg skulle tre ei knallrosa badehette ned over dette digre hue, og filme “bomba” i slow motion også. Og tro meg, det var nesten så jeg trakk meg fra hele greia, men så tenkte jeg pokker heller! Og jeg lot det stå til! Noen reim har jeg aldri vært, man kan like gjerne bare stå i det, og satse på at folk ser bade-gleden, og ikke bilringene. For det er kjempegøy å bade, og tenk å være 48 år, og få lov til å stupe, og hoppe fra kanten, og leke i vannet! Litt skeptisk, mest barnslig lykkelig! Gøy øyeblikk!

Det lille hjertet på veien. Små detaljer som det gleder meg så masse. Jeg leiter nesten etter dem, når jeg rusler langs veien, og har all verdens tid, og innimellom dukker det opp små skatter, slik som et hjerte på stien. Små gleder, detaljer man ikke legger merke til, om man ikke legger godviljen til. Fint øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke i ventetiden. Over alt er det gode lukter, og fine øyeblikk. Appelsin, røkelse, nystekt ribbe, og akkurat denne uka, også klorvann. Jeg har spist flere lussekatter en jeg kan huske, varmet frosne tær foran flammene i peisen hver ettermiddag, kokt smultringer, og bakt pepperkaker. Jeg har levert noen julegaver, handlet inn litt kjøkkenutstyr til poden på flyttefot, snakket med ferieklare ungdommer, og kommet til bunns i haugen med sokker uten make.

I dag skal jeg steke krumkaker, skrive på de aller siste julekortene, skifte på sengene, og helt sikkert sove en dupp på sofaen, mens jeg synes litt synd på meg selv fordi host og hark og snørr. Håper uka som gikk bød deg på flere gode øyeblikk, og at uken som kommer gjør deg glad. Pass godt på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.