Ok…dette er litt teit. Blogge om gardiner. Noen interiørblogger kommer jeg aldri til å bli. Til det er jeg altfor lite stilren hva interiør angår, og måsahuset er for gammelt og slitent til å fremstå som noen inspirasjonskilde for folk flest. Her det meste arvegods, malt og pusset ned, og malt igjen, hentet fra bruktmarkeder, eller handlet på sagt i kedebutikker som allerede er relativt rimelige. Så hvorfor fortelle om de nye gardinene mine da? Og det atpåtil på en offentlig arena?

Jo, for det slo meg her om dagen, da gardinene var oppe, hvor lite stiilsikker jeg er. Og det er det som er poenget. Uten at det egentlig er noe poeng. Ihvertfall ikke noe stort poeng å skrive om. Samma det!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Uansett, da vi kjøpte måsahuset for 20 år siden flyttet vi inn i en trestubbe. Ihvertfall så det slik ut. Furu, OVER ALT. Furu i tak, på vegger, gulv, og der det ikke var furu, der var det furimitasjon, i form av lamainat eller linolium. Nydelig!! Vi synes det altså, helt seriøst. Det var kanskje noe av det, bortsett fra at det var det eneste huset vi hadde råd til, som tiltrakk oss boligen. Vi bar inn flyttelasset og møblerte furuveggene med trehvite rammer, og lutede tremøbler. Det var kvisthull og kvae så langt øyet kunne se, og jeg elsket det! Tenkte at “Herregud så himla praktisk, treverk går til alt, denne stilen kommer jeg aldri til å bli lei! DEN ER SÅ MEG!”

Men så, plutselig, etter et par-tre år, to-tre unger og et giftemål senere malte hele Norge stua si hvit. Eller eggehvit, som det så fint het. Og jeg fikk blod på tann. Hvit stue! Dødslekkert! Her skulle det males, og malt ble det. Tre lag med eggehvit på stående panel, og alle rammer og lysestaker ble byttet fra furu til sort smjern. Jeg husker jeg satt i den nymalte stua og tenkte at nå, nå trengte jeg ALDRI mer å pusse opp! Denne stilen kommer jeg aldri til å bli lei. DEN ER SÅ MEG!

Men så, etter enda noen år gjorde interiørbloggene for alvor sin inntreden i den sosiale medie verdenen, og det hippeste av det hippe var Shabby Chik! Hvitt, slitt, og mere hvitt, over alt! Og jeg drømte meg bort, til en verden så lys at man man måtte bruke solbriller inne for ikke å bli snøblind. Så delikat, så romantisk, og SÅ praktisk. Hvitt og hvitt og mere hvitt, alt matchet jo! Så sofaen fikk hvite trekk og hvite pynteputer, lysestakene i smijern ble lakket hvite, i likhet med blomsterpotter, rammer, lampeføtter og alt annet jeg kom over. Det var sååå fint. Den stilen kom jeg aldri til å bli lei!  DEN VAR SÅ MEG!

Men shabby chick gikk dårlig overens med tre aktive og konstant møkkete gutter, samt en mekanikermann som aldri var ren på hverken hendene eller buksa, så da måtte det males. Og malt ble det. Det ble malt i grått, så grønt, så blått, så beige, så grønt igjen. Så mange lag maling ble det til slutt på veggene at måsagubben mente bestemt at veggene er tykkere, og antall boligareale er betraktelig mindre enn det var da vi flyttet inn her. Og hver gang jeg malte byttet jeg ut gardiner og puter og lysestaker i matchende fargeskala, så satt jeg meg tilfreds ned midt i rommet, beundret stilen, og tenkte at dette går jeg ALDRI lei. DET ER SÅ MEG!

Den eneste fargen jeg aldri har hatt i hus er gult. Gult er ikke meg,ikke i det hele tatt. For mye farge, for…jah, gult!

Helt til jeg dro innom Europris forleden for å kjøpe sjokolade…eh,nei, jeg mener vaskepulver, og helt tilfeldig fikk øye på hylla med gardiner. Noen grønne, noen vinrøde og noen gule. Og plutselig slo det meg, at gult er kult. Og før jeg rakk å tenke konstruktivt eller kritisk over valget mitt, hadde jeg rasket med meg fem fag, dratt kortet, og var på vei hjem. Så nå er stua, for første gang i historien, en skikkelig fargeklatt, og jeg elsker det. Hvem hadde vel trodd det, at denne frua skulle velge seg gult! Og nå sitter jeg her, beundrer den varme fargen og den energien de nye gardinene gir til rommet, og tenker at disse gardinene, de skal henge oppe for alltid. Denne stilen kommer jeg ALDRI til å bli lei. DEN ER SÅ MEG!

( Du vet du er stilsikker, når katta matcher interiøret. Kanskje jeg burde vært interiørblogger likevel! )

Så gjenstår det å se da, hvor langvarig “lykken” er. Gubben har gtt meg ei uke, og da mener han selv at han er raus.

Ubestemmelig sier du? Ja, det er helt sikkert! DET ER SÅ MEG!

Har du samme tendenser eller?