“Skal du ikke ligge litt lenger?” spurte gubben. Jeg svarte “Bruh, jeg får vont i ryggen av å ligge lenger nå!” Bruh!!!! Jeg er smitta. Forpestet av ungdomsspråket som smyger seg inn i hjernen min, litt og litt, for hver arbeidsdag som går! Bruh, wallah, å lø! Jeg trodde jeg hadde kontroll, at jeg ikke tok med meg ungdomkulturen hjem, men i dag kalte jeg altså gubben min for “bruh!” Gi meg styrke!!! Det er fem uker til juleferie, jeg har startet nedtelling.

Søndagen starter som søndager flest. Knitring i peisen, kaffe i krus, gubben mekker frokost, og ute er det plutselig blitt så kaldt at man kan kjenne det i vinduskarmen. Vintertemperaturen drar med seg litt julestemning. Frost på gresset og trærne gjør dagene litt lysere, samme med den kalde blåfargen på himmelen. Og inne lukter det appelsin! I hele huset. For i går tørket jeg appelsinskiver i ovnen hele dagen. Noen skal henges på juletreet, når den tid kommer, noen skal brukes til dekor på fat, og noen skal jeg ha med for å pynte litt på skolen. Jepp, for i år skal jeg pokker meg kjenne på julestemning hele desember, om jeg så skal kjempe hardt for det! Tørkede appelsinskiver, og lukten av jule. Fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I går skulle jeg etter planen være ute i mange timer. Jeg skulle binde bjørkekranser, så plukke granbar, og flette barkranser. Jeg hadde rigga til bordet i hagestua og greier, med ståltråd, tørka kongler, og silkebådnd. Men innen jeg hadde plukka kvister av halvparten av trærne i skogen bak huset, var fingrene iskalde! Enkel forskning viser også at jeg bør investere i et par vintersko, for tærne var også frosne. Så jeg flytta like godt hele kranseverkstedet mitt inn foran peisen i stua.

Hva er det verste som kan skje liksom? At jeg måtte rydde etter meg? Det måtte jeg jo uansett ha gjort ute. Så da fikk jeg laget flere kranser som skal få nye eiere, slått ihjel noen timer med kreativt kose-kaos, også hadde jeg en grunn til en miniatyr storrengjøring etterpå, med støvsugeren, mobben, og et snev av grønnsåpe. Vinn-vinn! Skikkelig fine øyeblikk.

Ikke all julepynt skal lages. Jeg falt for fristelsen til å bestille noe julepynt på Temu, fordi jeg har så lyst til å pynte Helse og Oppvekstavdelingen litt ekstra i Desember. Jeg bestilte det som etter beskrivelsen var to store, realistiske juletrær, og gledet meg til de skulle dekoreres og lyse opp korridoren. Meeeen, trærne, som egentlig ikke kan kalles trær, går inn under kategorien “Hva pokker skjedde her???” Ikke er de store, ikke er de realistiske, og de er slettes ikke juletrær heller… Kjempebommert, men vi fikk oss en god latter på kontoret da, og man skal ikke kimse av det heller. Gøye øyeblikk.

For noen uker siden forsov en kollega seg. Shit happens, sellavi (kan ikke den franske stavemåten) Så jeg bare tok klassen mens kollegaen kastet på seg genseren bak-frem, lukket bukseknappen, men ikke gliselåden, og kjørte til jobb. Sånt skjer, det fikser man, null stress, bortsett fra for den som forsov seg da. Vedkommende hadde stressnivå over skyene resten av dagen. Jeg hadde glemt hele greia, frem til det plutselig dukket opp en king size pose med gule drømmer, ostepop, på pulten en dag denne uka, men en herlig liten hilsen på. Det gjorde dagen min. Så da teller vi en ostepop i uka fra en kollega, to uker på rad. Nesten så man skulle tro kollegene mine kjente meg, og kostholdsplanen min. Herlig øyeblikk.

Den morran  det hadde fryst! Jeg hadde glemt hvilken barnslig lykke det er å være førstemann til en frossen sølepytt! Lyden av å tråkke foten ned på tynn is, høre det knase skikkelig, og skli forsiktig (for vi på snart 50 er nøye på det med hele lårhalser og sånn) Frossen søledam, herlig lite øyeblikk.

De dagene en eller flere av podene kommer innom etter jobb. Det er som om de kan lukte når det er noe de liker til middag. Enten det, eller så er det voksenlivet som tar knekken på lommeboka, og de sparer penger på å spise hjemme. Uansett grunn, sånne besøk gleder meg så mye. Middag med podene, skravlings og latter. Små øyeblikk som gir meg mer energi enn de noen gang aner. Så fine øyeblikk.

Og så kom jule-is-kaffen i hylla. Favoritten av alle iskaffer, enda en del av den noe lurvete kostholdsplanen min. Og ikke skal man grine av priskkrig på salat heller, i form av kvernede mandler trukket med kakaobønner, også kjent som marsipangris. En god bok i kveldinga, og noe munngodt attåt. Minn meg på å lage et par ekstra hull i beltet.

Og der har du enda ei helt vanlig hverdagsuke. Litt preget av den barnslige gleden over at det snart er jul kanskje, men dog, ganske vanlig. Det har vært dager på jobb så travle at jeg har sovnet med gaffelen i hånda ved middagsbordet, mens en tilsvarende sliten miljøarbeider sendte meg snap fordi han gråt da nasjonalsangen ble sunget på fotballarenaen. Jeg har møtt gråtende ungdommer, smilende ungdommer, slitne ungdommer, og rause ungdommer. Jeg har pyntet trappa med så mye granbar, at det ser ut som om skauen har spydd på trammen vår, uten at gubben har sett det. Skjønn det den som vil.

Jeg  har sett “Den første julen i skomakergata”, bakt brød for hele uka, matchet sokker for et helt halvt år, og badet to kvelder på rappen bare for å få tilbake varmen etter å ha gått tur i kveldskulda. Små fine øyeblikk, på rekke og rad.

Håper uka som gikk brakte med seg små gleder, og at uka som kommer byr på flere smil enn tårer. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. God søndag til alle, vi blogges.