Rakk jeg egentlig å nyte øyeblikkene denne uka? Tanken slo meg da jeg krøp ned i sofahjørnet mitt nå, under det gule teppet. Skal jo sitte her og memorere de små øyeblikkene som kom og gikk denne uka, men så synes jeg jo at uka har flydd! Ikke sånn “ooops, havna på et charterfly til Granka-flydd” selvsagt, men uka har gått fort. Halvparten av uka var sommerferie, halvparten av uka var jobb. Fin kombinasjon! Skulle vært sånn hver uke. Tre dager ferie, to dager jobb, to dager helg! Et konsept jeg kunne stilt meg bak!!
Mandag var jeg lei. Rett og slett. Lei i kroppen etter å ha vridd meg hele natta, lei i hodet etter å ikke ha sovet. Og til slutt ble jeg lei av å være lei, så jeg tok den eneste medisinen som ser ut til å funke for denne skrotten på sånne dager. Joggesko, oppoverbakker, mjuke skogsstier og høye trær. En runde i skogen, passe tempo, passe svett på ryggen, sol i panna, vind i nakken! Gå det av seg, på en måte! Det hjelper både for kropp og hode! Og det var ukas første fine øyeblikk. Balsam for sjelen.
Den kvelden gubben flekset den største muskelen sin nede i vannet. Det var bare en sånn dag. Han hadde skrudd bil hele dagen i garasjen, og var møkkete og sliten. Jeg hadde vasket vinduer, klippet gresset, og gjort de fordømte øvelsene for en litt dårlig skulder som ikke blir særlig bedre, og var i passe råttent humør. Så gubben bestilte kinamat, også dro vi opp til Røytjern for å sitte på stranda og spise, helt alene, og bare “være”! Og mat hjelper. Mat og tær i vannet, og latter og fjas. På et tidspunkt sovna vi nesten. Lente oss bakover, og sovnet nesten i sanda. Så vasset vi litt, for det frista ikke å legge på svøm. Jeg plukket en stor bukett røsslyng til melkespannet på trappa, og gubben flekset en muskel….flirting er ikke helt hans greie, men jeg spilte med og lot som om jeg var imponert. Konepoeng der altså! Fint øyeblikk.
Filmdagen. Den ble jo beskrevet i sin helhet i et eget innlegg denne uka, men fortjener jo sin plass her i søndagsbloggen også. Det var en opplevelse å få få rusle rundt i den gamle kolonialen på Setskog. En tidsreise! Jeg drømte meg bort i et museum som minnet om barndom, og mennesker jeg r så glad i som jeg aldri vil få se igjen. Flotte øyeblikk, i flotte omgivelser. Og en bonus at vi fikk filmet masse slik at Javier har mye materiale å leke seg med når alt skal klippes og settes sammen!
Besøket på Frilund gård. Da vi høstet grønnsaker, og knasket i vei på en svær og søt gulrot for at Javier skulle ta en liten bildeserie, akkurat i det bonden informerer meg om at gulrota er så god fordi kulene rett bak meg står for gjødslingen av jorda…. Jeg åt resten av gulrota likevel, med jord å det hele…. Fint øyeblikk!
Åh, må bare ta med dyra også. Herlighet som jeg savner dyr her i måsahuset, men da blir det jo en ekstra hverdagsglede, når hverdagen byr på dyr. Og denne dagen ble det dyr i hopetall. Tre hunder som sloss om oppmerksomhet da vi kom, pusekatter som smøg seg langs leggene og strakk seg i sola, og kuene som hvilte hodet mot skulderen min, og ble hengende der så lenge jeg klødde den i panna. Dyr gir en ro i skrotten altså, sånn skikkelig! Og en sånn ro gir så himla fine øyeblikk!
Kjoledag. Har hatt en kjole hengende lenge som liksom ble for brun. Men så liker jeg den også da…så da vi skulle flytte den ene plandagen denne uka til Thon Hotell i Lillestrøm, da ble det kjole! Skulle jo tross alt til byen og greier! Og for en som ofte finner frem kjoler for å bruke, for så å bare skifte tilbake til bukser, er dette faktisk en sånn greie. Et sånt fint øyeblikk-greie…hvor overfladisk det enn høres ut!
Og da kan man jo like gjerne neven plandagen på i Lillestrøm også, når jeg først er inne på det. Så fint med en sånn annerledes dag. Komme seg litt vekk fra aulaen på skoeln, jobbe i team med gamle og nye kolleger, få litt nytt innputt, litt nytt å tenke på, og nydelig lunsj i fine omgivelser. Perfekt avslutning på den første arbeidsuka etter ferien! Herlige øyeblikk.
Musikk i stua. Det er liksom alltid musikk i stua, og øyeblikkene skiller seg vel derfor ikke nevneverdig ut, men de er fine likevel. Poden kom rett fra kjøpesenteret, og drev egentlig å viste frem litt nye klær han hadde handlet seg, men så får han plutselig trang til å spille litt på gitaren, og med prislappen fremdeles hengene bak i nakken på en nyinnkjøpt genser slenger han seg ned i sofaen ved siden av meg, spiller et refreng eller to, synger litt, også er det tilbake til “moteoppvisningen”, og se hva jeg har kjøpt!!! Sånne øyeblikk. Litt rare, fine likevel. Hverdagslige.
Guttungens sokkeskille. I alle år har eldste poden drømt om solskille (ja, noen har rare mål her i livet!), men for en som ikke egentlig orker sola har han aldri holdt ut lenge nok til å engang få antydning til skille. Frem til i år! For når man er tømrer innebærer det mange timer snekkerarbeid ute i sommerhalvåret, og til tross for mengder solkrem, har poden nå, uten egentlig å prøve særlig hardt engang, opparbeidet seg et imponerende sokkeskille, og gleden hans er nok til å glede oss alle. Nå skal det vel sies at mora mer ler av enn fryder seg med poden, men artig er det lell! Gøyale øyeblikk.
Også minsten da…Fine lille, nesten to meter lange minsten, som startet i læra på mandag, og allerede stortrives! I samme firma som storebror, og dermed læregutt under storebrors ledelse! De koser deg begge to. Både lærlingen og fagarbeideren, og det er så herlig å få en snap nå og da, fra enten den ene eller den andre, og dermed få et innblikk i arbeidsdagene deres. Hverdagslykke!
Og slik var øyeblikkene. Enda flere enn de som ble skrevet ned, men ikke mindre betydningsfulle av den grunn. Gleden over å se kolleger igjen. Øyeblikket da jeg igjen kunne danse morgendans nedover korridorene på skolen. Grave dypt ned i en smågodtpose midt i uka, høste reddiker i hagen til en venninne som er på ferie, og høre på musikk hele veien på bussen hjem fra planleggingsdag i Lillestrøm. Gode små hverdagsøyeblikk, i et ganske så godt hverdagsliv.
Håper uken som kommer tar med seg noen fine øyeblikk til deg, og at uka som gikk var god. Vær snill med deg selv. Vi blogges.
