jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

God morgen, og riktig fin søndag. Vanedyret har kastet skrotten inn i ny, diger pyjamas, sprett nye tøfler, og sotter nå godt plassert under ei knallgul dyne fra 1972, og slapper av til lyden av knitring i peisen, leven på fuglebrettet utenfor vinduet, og lukta av nytraktet kaffe sprer seg i måsahuset. Det er søndag, sliksøndager skal være. Forskjellen denne uka er at jeg tror ikke søndagsbloggen blir så lang i dag, for jeg har tilbragt så masse tid hjemme at det virker som om jeg har gått glipp av de aller fleste små hverdagsøyeblikkene. Det er jo litt begrensa hva som skjer av saker og ting innenfor disse fire veggene.

Uansett, akkurat NUH, er som vanlig, et godt øyeblikk. Gubben har fyrt i peisen, og tent lysene på bordet. P¨å grensa til romantisk… Bare ro og mak og latskap, ingen svære planer annet enn det vanlige søndag-sysselet. Litt bakst, noe til ukas matpakker, også har jeg lovet podene sjokoladekake. Bare fordi. Trenger ingen “god grunn” for å bake sjokoladekake uansett.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kan jo starte med pysjen da. Den jeg bestilte forrige søndag, og som landet i postkassa i slutten av denne uka. Minst tre nummer for stor, akkurat slik som planlagt. Deilig, tjukk flanell, også kan det legges til et gedigent plusspoeng for at den er rød, og liksom bare oser av julestemning. Den lå i postkassa den dagen matlysten kom snikende på igjen etter to dager med særs uvelkommen omgangssyke. Det var så himla digg å ta en lang, varm dusj, kle seg i sprett ny mjuk pysj, smøre seg et knekkebrød, også bare lande i sofaen og kjenne at formen var stigende. Nydelig øyeblikk.

Ny julekule. Hvert år, rett før advent, er minsten og jeg på julekule-shopping. Vi drar ikke langt, og ikke gjør vi store innhugg i kontoen, vi bare kjøper en ny til samlingen. De skal ikke henge på juletreet engang, men ligge på fatene rundt omkring i stua hele jula. Noen skinner, noen glitrer, noen er matte, noen er gamle, noen er skikkelig tacky, men passer liksom inn likevel. Denne uka kjøpte vi en på Nille. Full av paljetter, så ut som om den var laget av en av kjolene til Crystal Carrington på 80-tallet, men fin likevel. Fin tradisjon, fin julekule, fint øyeblikk. Det er i overkant SVÆRE muligheter for at denne dama ryker på et julepynta hus allerede neste søndag. Benytte 1 advent som en unnskyldning til å pynte litt før 1. desember. Elsker den ventetiden, men frem til da skal jeg bare smugtitte litt i posen og glede meg over den nye julekula hver dag.

Snø! Det kom ikke mye, og ikke lå den spesielt lenge eller, men det var kaldt i lufta, småfuglene ute på brettet blåste seg opp og så ut som fluffy små kuler med nebb, og granbaret jeg har pynta trappa med fikk et lite drøss av hvit snø, og laget så fin stemning ute. Nysnø, fint øyeblikk.

Og med nysnø, og omgangssyke på hell, kom julestemninga sigende på, og jeg fikk plutselig litt overskudd til å lage den kransen til peishylla som jeg har tenkt på en stund. Egentlig har jeg et sånt elsk-hat-hat forhold til kunstig gran og sånnt, men etter så mange år med knusktørre grankranser som drøsser mer enn hårmanken til Joe Biden, har jeg funnet ut at det er svært så lønnsomt med noe evigvarende. I flere år har jeg på januarsalget hamstret litt kvist og kvast av uekte bar-kvister som ikke ser ut som om de er mekket av en bærepose fra kiwi, og nå fikk jeg endelig surra de samme til en søt krans. Så nå står den der, på peishylla…sprer ikke akkurat lukt av julestemning, men jeg er fornøyd likevel. Ny krans til peisen, fint øyeblikk.

Det har lenge vært planlagt en tur ut med jobben, og denne fredagen var dagen. Det skulle vorses, spise, drikkes og dannes innafor, og jeg hadde gleda meg. Så kom den hesjens omgangssjuka, og fredagen ble som sagt horisontal på sofaen for meg, selv om formen var stigende den formiddagen. Heldigvis finnes det sosiale medier, og mine kolleger er selvsagt så rause at det deler alt fra vors, til middag og dans, så fikk jeg liksom vært med bittelitt likevel. Og da minstemann på kontoret, som egentlig er en sånn “mini-me”, sendte bilde av plassen min og papp-mannen min, da var det nesten som å være på fest likevel. Fint øyeblikk.

Og om jeg skal være helt ærlig, så var vet det i stor grad uka. For med tre dager i minus med hode i bøtta og skrotten på sofaen, er det begrenset hvor mange øyeblikk man får samla. Den gledelige nyheten om at serien “min”, som etter 37 år ble tatt av skjermen i sommer, gjør comeback i 2023 gjorde uka fin! At de aller siste julegavene er enten bestilt, i hus eller ferdig pakka inn gir en herlig indre ro!  Litt skikkelig opprydding i et par av rommene, og et større antall søplesekker på dynga gir en herlig følelse, og at magen endelig var klar for ostepop og julenissesjokolade i går kveld var nydelig! Snapper fra alle tre podene som koste seg på samme fest, alenekveld med gubben, og julefilm på tv…alle fine små øyeblikk!

Nå skal denne pysjkledde måsafrua mekke sjokoladekake og brownies til podene som sover enda, og dersom kroppen er klar for det, skal den få seg en liten luftetur om ikke så altfor lenge. Håper uken din har vært strålende, og at uka som kommer byr på mange fine øyeblikk. Vi blogges!

Denne hælja gikk for fort. Jeg hadde så store planer om å slappe helt av samtidig som jeg skulle rekke så mye, noe som i utgangspunktet er en litt snodig kombinasjon, men så sitter jeg her da, en søndagsmorgen, og kjenner at jeg ikke kommer i mål denne helgen, eller. Nå er det ikke noe av det jeg skulle som haster sånn voldsomt mye, det meste var bare ting jeg hadde lyst til, så null stress. Heldigvis er det aller meste av alt som har vært litt ekstra over for øyeblikket, så plutselig kan det hende jeg rekker litt annet utover uka også, etter jobb. Jeg har trua.

Nå er et fint øyeblikk. Stille morgen. Poder som sover, gubbe som romsterer litt på kjøkkenet, knitring i peisen, og varme tøfler. Jeg har nettopp vipset HM, og en litt for stor flannell-pysj er på vei hjem til postkassa mi. Jepp, jeg har rekket å shoppe litt på nett før frokost, et must da den aller siste hele pysjbuksa mi revnet i skroget da jeg bøyde meg ned for å plukke opp en ostepop fra gulvet…en av restene fra i går. (Nei, jeg spiste den ikke….men ja, jeg var inne på tanken…)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og når vi er inne på shopping. Jeg er ferdig med alle julegavene, bortsett fra til podene, og denne uka pakket jeg de inn. Noen av gavene har jo ligget der siden januarsalget, så det var på høy tid de fikk en bit pakkepapir rundt seg. Jeg kosa meg skikkelig. Drakk jule-te, spilte julemusikk, og brukte over en time på innpakkingen. Sånn fint lite hverdagsøyeblikk som gav litt julestemning, enda vi bare skriver midten av november enda. Det må da være lov å begynne å glede seg til høytiden nå eller? Eller ventetiden kanskje…den beste tiden! Julegaver, pakket og klart, fint øyeblikk.

Søvnløse netter, hjerteflimmer og hovne bein er blitt en litt uvelkommen del av hverdagen. (Ja, jeg er ivaretatt) Jeg bruker litt energi om dagen på å finne svar, litt på bekymring, og litt på frustrasjon. Derfor er sånne morninger på kontoret, med kaffe i koppen, beina høyt på pulten, og med godt selskap av andre morgenfugler på kontoret gull verdt etter enkelte tøffe netter. Det skal altså ikke mer til enn en times tid med morgen-slumring til, før arbeidsdagen har det beste utgangspunktet. Fine øyeblikk.

Og ja, jeg vet jeg er litt treg når det kommer til å teste ut nye ting, for jeg er et utprega vanedyr. Krydrer jeg maten med noe annet enn salt og pepper føler jeg meg helt vågal, og blir det med mat hjem fra butikken som jeg aldri har smakt før, da føler jeg meg nærmest som en villmann…eller villkvinne…(viktig å ikke krenke noen i disse tider) Og denne uka falt jeg for fristelsen og handlet med meg en pose ukjent frukt hjem, og plutselig hadde vi dilla, to av podene og jeg. Så sabla godt! Friskt, søtt, og proppfullt av C-vitaminer. Digg i matboksen, i salaten, eller bare som kveldskos. Mektig, men skikkelig digg. Oppdage gleden ved noe nytt, selv om det egentlig er gammelt nytt, fine øyeblikk.

De to eldste podene. Jeg ler enda. For noen skruer. De skulle på fest til en felles kompis. Minsten var også invitert, men var sliten, så han sa seg villig til å være sjåfør for brødrene istedet. Men de to eldste, de fikk det altså for seg at de skulle ta et lite vorspiel her hjemme, i stua, mens mor og far lå henslengt på sofaen og så på nyheter på tv. (Spenstige foreldre der altså) Men for en glede det er når ungdommene, som nå egentlig er unge voksne, ønsker å henge med gamlingene. Jeg lo så tårene trilla da de begynte med karaoke i stua, for selv om de er kjekke gutter, snille og rause og alt det der, så synger de som skadeskutte grevlinger…og jeg synes det er en forelders plikt å fortelle dem at det er sånn. Kan jo ikke bære unga rundt på gullstol og la de tro at “de kan få til alt det de ønsker!”. Ihvertfall ikke når noe av det de ønsker er noe de suger på. Men, sofakos, karaoke, og masse, masse latter, en helt vanlig fredagskveld, før de farter ut for å møte venner, knallfine øyeblikk.

Soldagen. Lørdagen altså. Tror det var blå himmel og sol for første gang på ….kjempelenge! Så godt var det å kjenne sola varme, at jeg ikke tillot meg å bli deppa fordi støvet på gulvet og på møblene syntes. Tur ut i skogen, pusle litt i hagen, nyte lyset mens det varte, sanke kanskje årets siste store dose med vitamin D… Nydelige øyeblikk. Sånt vær gjør noe med humøret. Noe godt!

Men jeg liker nå mørket og regnet også. jeg da. Jeg har sagt det før, gjentatt det til det kjedsommelige. Jeg liker høstmørket. Rusle til jobben om morran, under en diger rosa paraply, puste inn kald luft. Nydelig øyeblikk.

Den dagen jeg skremte Tine. Jeg lo så fælt at jeg måtte skifte undertøy. Fikk bare en sånn litt spontan ide om at det hadde vært fryktelig gøy å skremme hun som tidligere i uka hadde gjort en særs dårlig forsøk på å skremme meg… Så jeg satte pappa-mannen min rett innafor døra, også venta jeg….med kamerat klart. i en halvtime satt jeg sånn på kontoret og kasta bort tid (ikke si det til sjefen), bare i påventa av at hun skulle komme inn døra. Og det gjorde hun, og hun skvatt, som antatt, og jeg lo! Hardt, brutalt og lenge! Aaah, jeg lever for sånne øyeblikk altså, og digger at det går an å ha det sånn på arbeidsplassen.

Også svensketuren med mini da. Vår første Harry-tur etter at han tok lappen. Ingen planer annet enn at han vill handle farsdagsgave til pappsen. Så vi duret over grensa, spiste middag, shoppet litt, ruslet litt, slappet av. Fine timer hos søta bror, et par fulle handleposer, også kjørte vi hjemover idet sola gikk ned.

Og helt til slutt. Den solnedgangen. Vi hang begge over dashbordet i den gamle Volvoen, mini og jeg, og beundret den brennende himmelen. For et syn. Og da vi kom til Setskog stoppet vi like gjerne ved Setten, vandret ned på stranda, og satt der noen stunder meds sola farget vannskorpa oransje. Så godt å bare sitte sånn, titte på blokkstille vann, og kjenne på at til og med den gråeste måneden kan by på slike farger. Så fantastisk fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Latterkramper, og skremte kvinnfolk. Glade gutter med sure sangstemmer, korn-bar i kantina, kjempekoselig melding fra bloggleser i innboksen, glade elever, hektiske dager og rolige kvelder. Ja, også diger flanell-pysj på vei i posten.

Håper din uke har bydd på noen fine øyeblikk, og at uka som kommer gjør deg godt. Snakk fint til deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Jeg jobber mye med å bygge relasjoner. I privatlivet kommer relasjonene naturlig over tid, man velger hvem man vil omgåes, hvem man ønsker relasjoner med osv. På jobben er det litt annerledes. For å nå ungdommen må man gå litt friskt ut fra dag en av skoleåret. Man må by på seg selv, tørre å synes, tørre å ta plass, tørre å sette tydelige grenser, tørre å vise omsorg, tilogmed vise seg som sårbar, menneskelig. Først når man er et kjent ansikt for elevene kommer relasjonene.

Noen er lette å komme innpå, noen er vanskelige. Det er de elevene man blir kjent med allerede første skoledag. De som ønsker voksenkontakt, både de som vil synes, vise seg fem, bruse litt med hormonene, og de som er modige nok til å si at dette med skole er skummelt, jeg trenger en voksen til å lose meg gjennom.

Også har du de elevene som bruker tid på ta kontakt. De som må bli kjent med deg, de som lusker litt rundt deg og bare lytter mens du snakker med andre elever, de som vet nesten alt om deg uten at du vet noe om dem, fordi de har “stalket” deg litt, i et forsøk på å finne ut om du er ok nok, trygg nok.

Du har de elevene som åpent forteller og deler, de som søker veiledning, hjelp og trøst, også har man de elevene man kanskje aldri når helt inn til. Jeg har dem alle, hele rekka, ytterpunkt til ytterpunkt. Jeg prøver å se alle, selv de som ikke vil bli sett.

Noen dager er jeg helt sjef. Ihvertfall kjennes det sånn. Jeg løser problemer, gir gode råd, nailer en powerpoint i engelsk eller samfunnsfag, har nok skulder til alle som trenger en å gråte på, og vitsene mine slår an!

Andre dager gjentar jeg meg selv uten at det ser ut til å gå inn. Jeg bommer grovt med vitsene mine, snubler i egne råd, og mister piffen når snørr og tårer renner på allerede fulle skuldre.

Så langt i år har jeg nådd ut til mange, bygget opp en tillit, skapt gode relasjoner. Jeg har også brukt tid på å nå inn til ungdommer som ikke ser ut til å vite at jeg engang eksisterer. Hver gang jeg møter de i skolegården, eller i korridoren, eller i trappa, så hilser jeg. Et hyggelig men konsekvent “hei!”, uten å få svar tilbake. Øyekontakt unngås, blikkene rettes ned i boka, mobilen eller bakken. Ikke så mye som et lite hvisk engang. De gangene føler jeg at jeg feiler litt, ikke strekker til.

I Juni, da to mennesker ble skutt og drept i Oslo, og Pride markeringen ble utsatt, handlet jeg regnbue-lisser til skoa. Tenkte at de skulle jeg bruke første skoledag etter ferien. Litt sånn tanke om at “ingen kan flytte fjell, men alle kan sparke unna litt småstein”. Nå er det lenge siden den første skoledagen, men de lissene sitter nå der da, på skoa jeg bruker med jevne mellomrom. Jeg tenker ikke over lissene lenger egentlig, de er bare der.

Så i dag, på vei inn på kontoret etter tredje økt, møter jeg en av de stille nederst i trappa. Jeg har hodet fullt av tanker etter et møte med andre elever, og legger ikke i dag like mye energi i å hilse. Eleven ser ned, som vanlig. Hever ikke blikket, ingen øyekontakt. Så går vi forbi hverandre, jeg mot korridoren, hun mot utgangsdøra. Og akkurat i det jeg runder hjørnet, og hun åpner døra , hører jeg det. “Fete lisser da!”. Hun med blått hår, ring i nesa, og blikket mot bakken.

Hver dag i mange måneder har jeg smilt, hilst, prøvd. Så var de regnbue-lissene som skulle bryte isen.”Ha en fin ettermiddag da!” roper jeg, og selv om hun ikke svarte, vet jeg at hun hørte meg. Det er greit, det er en begynnelse. En liten seier. Vi har en relasjon.  Regnbue-skolisse-relasjon. De får med seg mye de også, de elvene som alltid ser ned. Det var dagens fineste øyeblikk.

Fete lisser da! Fet dag!

Også blei det søndag. Igjen, og i måsahuset er søndagen som søndager flest, ihvertfall starten på dagen. Knitring i peisen, pysj, tøfler og frokost. Kroppen har vent seg til en time mindre dagslys, og klarer tilogmed å nyte den ekstra mørketimen om kvelden. Det står skrevet stearinlys på handlelista til i morgen…. De kveldstimene da lysene brenner på bordet er fine øyeblikk. Det er som om kaffekoppen smaker ekstra godt, og som om stua blir ekstra lun, når det blafrer i tente lys rundt om i huset. Sånne øyeblikk nytes!

Det har vært enda en uke med mye, kanskje litt for mye, for skuldrene verker, det er som om hodet er fullt av ull, og jeg går med en konstant følelse av å ikke strekke helt til. Likevel er det er morsomme ting jeg har på ukeplanen, ikke noe jeg ikke takler eller gruer meg til. Det er bare mye. Rart hvordan noe både kan gi og tappe deg for energi samtidig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Uka har bydd på mange små øyeblikk. Alt fra latterkramper så store og lange at magen har verket lenge etterpå. Gjengen på C12 tar noen ganger av i lunsjpausen, og det hender jeg gliser så bredt at ørene blir ømme. Tenk å kunne sitte på kontoret med en liten haug fine folk, og kjenne at man har lett så man er litt sliten, svett og rød i kinna! Det er herdags-luksus det!

Også har det vært de øyeblikkene da behovet for alenetid har vært så stort at jeg har tredd på meg joggesko og refleksvest, og ruslet alene i kveldsmørket bare for å la tårene få renne litt. Synes jo ikke når det regner uansett.

Det var jo ikke akkurat noen høydare den kvelden, for det er sjelden begeret er så fullt at det renner over, men når det først ble så trått da, at tårene satt litt for løst, så var det jammen godt å gå. Gå med lange skritt under gatelysene rundt om på Bjørkelangen. Gå til svetten rant på ryggen, og til skoa var vasstrukne av sølepytter og høstregn. Gå mens man sparker opp høstløvet på asfalten, stoppe på brua og myse opp på månen, og bare trekke pusten og eksistere helt aleine en times tid, før man rusler hjem og er klar for å møte hverdagen igjen. Ingen høydare nei, men likevel fint å kjenne at det hjelper, kjenne at man henter seg inn litt igjen, at man klarer det. Godt øyeblikk.

Godterilotteriet. Den første fredagen hver måned har vi godterilotteri på avdelinga. Godteri er kodeord for vin, bare fordi det lissom ikke passer seg å oppbevare alkohol på skolen. Og denne fredagen vant JEG godteri! Det er første gang på en år eller no, og sjelden har jeg blitt så glad for en gevinst! Ikke det at jeg var sånn fryktelig tørst, for flaska er ikke knekt enda, men jeg vant! Det var heller vinnerfølelsen som var øyeblikket, og ikke selve premien. Skal ikke mer til for å glede fruen! Nå står det ei flaske rød julevin i hylla og venter på ei tilberedt ribbe. Det gledes!

Den dagen det kom en 12 pakning med instrumenter i postkassa, og kollegaflokken startet “band” Kazoo band. En gjeng totalt tonedøve folk med hvert sitt billige blåseinstrument, og så langt har vi ødelagt fire sanger, og tredobbelt så mange trommehinner. Men gøy, det er det. Nå skal det øves til en konsert ingen har bedt oss om å spille, og vi har band-navnet klart, men det er fremdeles hemmelig. Øvelse i et ti-minutters friminutt, midt i arbeidsdagen, fantastisk festlig øyeblikk!

Årets fotball match. Elevene mot et knippe fryktelig modige lærere. Det er en sånn kamp hvert år, og alle inntektene fra salg av kaker og proffe program går til Tumaini, skolens bistandsprosjekt i Kenya. Det er blodig alvor, med managere fulle av slips og solbriller, og lærerlagets utspekulerte drøye-taktikker for å unngå skader og for å skape stemning! Så når hallen fylles opp av publikum, spreke og litt u-spreke spillere, i en helt vanlig midttime, da blir det gode øyeblikk! Den eneste fotballkampen jeg får meg meg i året!

Lørdag var jeg konferansier for et seminar laget av noen av bygdas engasjerte ungdommer. Det ble en lang da, men en fin dag, og jeg er så imponert over ungdommene, og alle foreleserne som stilte på scenen. Det er sånne prosjekter jeg gladelig stiller opp på, det er sånne dugnader som er gøy. Det er så himla viktig at det finnes tilbud rundt omkring i bygder og byer, for ALLE ungdom. Ikke bare for de som bedriver håndball og fotball, men de som bare ønsker et sted å være, de som ønsker voksenkontakt, eller veiledning av ymse sorter. Og det finnes mennesker som har ideer, som har resurser til å bistå, det må bare settes av midler til det.

Seminaret bød på så masse, og jeg håper det kommer masse godt ut av det. Ungdommene våre fortjener det! Så derfor, lørdagen, å få oppleve, få lære, få engasjere og bli engasjert, det var fine øyeblikk. Skikkelig fine!

Da jeg åpnet messenger og fikk latterkrampe. Jeg har ikke spart på så mye fra ungdomstiden, det meste er kastet opp igjennom årene, men barndomsvenninne Gry, hun har tatt vare på det meste. En formiddag denne uka satt hun og bladde gjennom gamle skoledagbøker og fant så mye reint gull at jeg flira på meg brokk. Altså, det fantes vel knapt større nerder enn Gry og jeg tidlig på nitti-tallet, men fyttikatta så mye gøy vi hadde det i vår svært beskyttede lille nerde-verden, og dagboka til Gry er et levende bevis på akkurat det. For noen tullinger vi var….men gurimalla så gøy å kunne le av det i dag. Minnebøker, fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Det har blitt et par sene kvelder med ekstra jobb, og noen netter uten søvn. Hjertet har galoppert litt, og skuldrene er stive, men dagene er likevel gode. Som jeg sa, rart at det som tapper deg også kan gi energi, og omvendt. Jeg må bare jobbe litt med å finne balansen. En uke til med litt sånn ekstra nå, også roer det seg.

I dag skal sofaen slites litt, og kroppen skal få seg en luftetur. Det skal bakes litt matpakkemat for den kommende uka, det skal tegnes, og det skal leses…også tror jeg jammen kroppen skal få en cowboystrekk i tre-seteren også! Høres ut som en ganske bra søndagsplan, spør du meg. Håper uken som gikk ga deg noe fine små øyeblikk, og at uken som kommer gjør deg godt. Vær grei med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Det skulle ikke vært lov å være sliten, ikke så nære høstferien. Men det er jeg…helt skutt! Det hjalp litt med helg altså, for all del, men det er søndag allerede, og jeg kjenner at neste uke kommer litt brått på. Rart det der, hvordan hjernen forbereder seg på, og gleder seg til helg, men hvordan kroppen alltid virker til å bare registrere mandager! Det må være noe som er gæærnt hengsla sammen under byggeprosessen med denne frua, det er jeg sikker på! Hjerteflimmer og hovne føtter har prega uka litt. Litt fordi det gir ubehag, litt fordi akkurat den kombinasjonen skremmer meg litt. Og når jeg blir litt redd, da har jeg en tendens til å legge inn et ekstra gear, jobbe det av meg. Det funker sånn ca frem til fredags morgen, og på fredag, sånn rundt midt på skoledagen, da registrerte jeg knapt verden rundt meg….tipper det var mer enn en elev som dro nytte av akkurat det.

Akkurat nå er uansett et fint øyeblikk, mest fordi det er nesten tilsvarende likt alle andre søndagsmorgener, og jeg er og blir et utprega vanedyr. Det knitrer i varmen fra peisen, jeg drikker te med honning, spiser knekkebrød med smør og brunost, og nyter stillheten i måsahuset før podene våkner. Også sitter jeg her ta, og taster i vei på tastaturet, og henter frem øyeblikkene fra uka som gikk, sånn jeg jeg kan notere de ned, og oppleve de litt sånn en gang til.

Først og fremst, takk for alle gratulasjoner til meg og minsten forrige søndag. Makaløst storveis! Takk! Poden ble 18, og jeg kjenner at det svir litt enda. Tenk at minsten også sånn helt offisielt er voksen. Mandagen gikk jeg rundt meg selv halve jobbdagen, en nervebunt med skjelving i knærne, og ventet på at poden skulle bli ferdig med oppkjøring! 13.30 kom meldinga! “Jeg bestod!” Og da var a mor glad da!!! For den oppkjøringa har tynget mye på poden. Hva hvis, og alt det der. I over et år har han egenhendig skrudd og restaurert drømmebilen, en gammal 240, og de siste ekstralysene ble montert på hjemmesveiset braket dagen før oppkjøring! Så flink, tålmodig…også satt den oppkjøringa på første forsøk, og nå er`n sjaffør med egen kjerre! Gjett hvem som fikk skyss til jobben tirsdags morgen!!! Fint, fint øyeblikk! Tenk at disse tre småtrolla er voksne!

Tirsdag tok jeg ett av disse skrittene uttafor komfort-sonen. Skolen har hatt livsmestringsuke, og jeg fikk “æren” av å ha seksualundervisning for litt mer enn 200 vg1 elever. Så stod jeg der da, og messa om hva de bør gjøre for å unngå at det klør på steder det ikke burde klø, også er det bare å kryssa fingrene for at de iløpet av 80 minutter ble litt klokere, litt tryggere, og litt mer åpne. Jeg brenner for temaet, synes det er kjempeviktig at det er en del av skolehverdagen, og jeg skulle ønske det fantes mer tid, og større ressurser til det. Derfor kjente jeg nok ekstra på presset. Men nå er det over, det gikk som det gikk, og moro var det! Fint øyeblikk.

Premierekveld. Torsdag kveld var det premiere på filmprosjektet jeg har fått være med på, i kinosalen på kulturarenaen. Veldig rart å se seg selv på storskjerm, på grensa til ubehagelig, men likevel artig. Det gikk liksom opp for meg da filmplakaten hang på inngangsdøra. Vi er allerede igang med filmingen til høst og jul-filmen, og det er skikkelig spennende å få oppleve alt kommunen har å by på! Det er så innmari mye mer enn ihvertfall jeg hadde trodd.

Frokost med ungdommene. Det var et sånt fint øyeblikk. Vi avsluttet livsmestringsuka med felles langbord, og frokost sammen med alle vg1 elevene våre. Langbord i korridoren, ferskt brød, nykokte egg, også dempede lys, og gode samtaler. Tenk om skolen kunne vært sånn bestandig. Tid til mat, tid til de rause, gode samtalene. Fint øyeblikk var det ihvertfall. Kanskje ikke helt hverdagslig, men absolutt veldig fint.

Og når vi er inne på mat… Jeg bakte litt i går. Skulle få litt gjester, og ikke noe er mer populært en fersk gjærbakst. Så jeg klemte til med solboller, fylte med kanel, sukker og vaniljekrem, formet som små gresskar. Og gjett hva som forsvant først fra kakeborde da! Bollene selvsagt. De var helt vanvittig gode, og da gidder jeg ikke å prøve å være ydmyk engang. Fersk gjærbakst, kaffe, og trevlige folk i stua, kjempefine øyeblikk.

Også er det dette høstværet da, som jeg gnåler om hver eneste søndag nå. Kan`ke no for det! Det er så himla digg å pakke seg inn i varme jakker og mjukse skjerf om morran, også rusle bort på jobb under en diger paraply. Det er jo som å rusle inn i en sånn fimatisk bomullsdott når morgentåka ligger tjukt over bygda, og lyset i vinduene gjør at man gleder seg til å tråkke inn på kontoret, ta en kopp kaffe sammen med andre morgenfugler, og bare nyte roen en times tid før skolen fylles av elever. Disse morgenøyeblikkene, i kald høstluft, de er så innmari fine!

Og slik var hverdagsuka. Jeg har klart å legge inn noen ettermiddagsturer i skogen. Har bare gått og ruslet langs stiene, hverken fort eller sakte. Bare nyti det å være ute, løsne litt på skrotten, lufte hodet, få litt sirkulasjon i disse beina som tuller litt, og gjøre det som er bra for hjertepumpa. Jeg har spist salat fra kantina, og napoleonskake fra baker`n. Det kalles balanse! Jeg har skravlet med en skolevenninne på telefonen, sittet musestille ved kjøkkenvinduet fr å se på ekorna ute på fuglebrettet, og sittet ute på trammen i vinden og holdt rundt en kopp varm kaffe. Alle disse små øyeblikkene som lager gode uker.

Og så ble det søndag, igjen. Og her sitter jeg, og vet ikke helt hva dagen skal få bringe, men jeg vet at den skal nytes, før det nok engang blir mandag. Jeg skal nok klare å fylle denne dagen også. Håper din uke har bydd deg noen gode øyeblikk, og at uka som kommer gjør deg godt. Vær snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

God morgen og god søndag. Det kjennes at det er skikkelig høst! Jeg har pakket meg inn i to tepper denne morgenen. Det faste gule, og et ullteppe fra kurven i hjørnet. Sprett nye ullsokker fra fineste Heidi varmer føttene, og det spraker godt fra peisen. Jeg har åpnet en pakke fra Trine, og i kjøleskapet står frokosten klar. En diger bløtkake med jordbær.  Huset er stille, det er bare knitringa fra peisen, og vinden som uler litt i pipa som høres. Elsker det.Elsker roen, varmen, søndagen. Akkurat nå er et skikkelig fint øyeblikk, Nå bare venter jeg på at bursdagsgutten skal våkne, slik at vi kan spise den noe utradisjonelle “frokosten” vår sammen.

Tenk at minstemann fyller 18 år i dag. Det kjennes faktisk litt uvirkelig. Som om det ikke er sant. Minsten liksom. Lillegutt, lillebror…også plutselig er han som voksen å regne, helt ut av det blå. Skjønt, helt ut av det blå er å ta i, for poden selv har ventet ei stund! Men det kjennes rart, at alle tre gutta nå er offisielt voksne. Fine, snille, arbeidsomme, tålmodige, sårbare og kjempesterke Mattis. For en fyr! I dag blir en god dag. Poden selv har ønsket seg en rolig dag, med bare oss i måsahuset sammen. Det er grunner til det, han skal få eie de grunnene selv. Fine gutten skal feires slik han aller helst ønsker.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det har vært en god uke. Innholdsrik, lang, noen ganger litt mye, likevel så gode dager, full av fine små øyeblikk. Regnværsdagen. Den dagen det regnet i vinkel, og det var umulig å sykle til jobb uten å blå våt på bukselåra, eller få flatt hår. Så da var det frem med den rosa paraplyen, på med de rosa øreproppene, og ut å traske. Vinden reiv i paraplyen, og kald vin blåste på nesa, og hele Bjørkelangen bada i flyvende gule blader og store regndråper. Skikkelig, skikkelig høst, og der gikk jeg i morgenmørket, og hørte musikk og trasket i vanndammer, og koste meg glugg under den svære rosa paraplyen. Nydelig høstmorgen, skikkelig fint øyeblikk.

Så letta det. Dagen etter. Og sola kom, og varmen fulgte etter, og da jeg var ute for å gå en tur med en av elevene som trengte å snakke litt, måtte vi til slutt ta av jakka mens vi ruslet. Vi stakk innom butikken, kjøpte iskaffe, og ruslet og snakket i nydelig vær. Sånne øyeblikk er gode. Skikkelig gode!

Kosegenseren! Fineste kollega Ragnhild hadde strikket genser til meg i høstferien. En sånn skikkelig god og lodden og chunky kosegenser, som passet perfekt, og som er helt super fra nå og utover vinteren. Elsker fargen, elsker at den er strikket av en venn og kollega. Jeg er så heldig med de menneskene jeg omgås hver dag, bortskjemt rett og slett. Ny hjemmestrikket genser….ukas øyeblikk!

En pakke stappfull av Gullbrød! Herlighet for en lykke. Ja, for jeg sa jo innledningsvis at jeg sitter her i raggsokker fra Heidi, men Heidi sendte mer nemlig. For pakka inn i raggsokkene lå et digert lass av Gullbrød også! Er det mulig lissom! Så nå har jeg Gullbrød i tre dager…minst!

Det lønner seg å ha sånn bursddagsuke altså, for selv om denne skrotten fyller år først i dag, så har det rent inn med gaver hele uka. Gaven jeg fik i posten fra Ann-Marie toppet hele greia! ingen over , ingen ved siden. Noen har tydeligvis plukket opp den noe sære fetisjen jeg har for papp-mannen på kontoret mitt, Stefan Dennis, altså Paul Robinson fra Neighbours! Og gjett hvem som denne uka fikk sin helt egen Paul Robinson t-skjorte da???? Snakk om å bli 16 år i hue igjen, og heeelt fan-girl!!! Jeg dævver!!!! Jeg sliter mellom trangen til å flytte inn i den t-skjorta, og frykten for å slite den ut…egentlig burde den rammes inn! Paul i posten, AMAZING øyeblikk!

Også fredagen da…når den ene kollegaen etter den andre kom drassende inn med gaver og kort med ord som rører en rykende fersk 46 åring til tårer! For en raus gjeng, tenk så fint at kollegene dine også kan være noen av dine fineste venner. Det er lykke det! Blomster fra elever, gaver fra damene på kontoret, snakk om pangstart på helgen!

Det nest siste intervjuet for prosjektet vårt for sommeren ble gjort denne uka, på kulturskolen. En spennende prat med en engasjert dame, enda litt trening foran kameraet. Fortsatt kleint, men kommende torsdag har vi faktisk premiere på filmen i storsalen…tenk at vi har dratt det i land. Vi er allerede i gang med innspillingen av neste film… Veldig artig å være med på, dermed også fine øyeblikk. Jammen har jeg rukket masse denne uka.

Fredag ettermiddag ba største poden med mora si på “mor og datter” tur…. Han kaller det slik, også ler og knisr vi litt. Han trengte nok å prate litt, denne poden, lufte litt tanker, dele litt erfaringer, få noen mammaråd, hjelp til å sette ting litt i perspektiv. Og det finnes vel knapt bedre måter å gjøre slikt på, enn en kjøretur over grensa, middag på Joe`s diner, litt shopping, og full konsert med samsang til klassikere fra 80-tallet på overdreven basskasse i gammel Volvo. Jeg elsker disse turene, disse stundene. Herlige øyeblikk.

Rake løv i hagen. Egentlig er jeg ikke noen stor fan av hagearbeid, men akkurat å rake løv, det liker jeg litt. Det handler vel om at det er slutt på klipping av plenen hver fjerde dag…for jeg HATER å klippe plenene, og vi har altfor mye plen. Men den dagen jeg raket løv i hagen denne uka, da koste jeg meg. Skikkelig. Musikk på ørene, sol i ansiktet, varm vind, og så mange farger på bladene at det nesten så ut som om hagen stod i brann. Nydelig, avslappende, også fikk jeg jo svetta litt også. Hjemmetrim er bedre enn ingen trim, faktisk. Fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Massevis av de fine små øyeblikkene. Følelsen av å ikke strekke til, og følelsen av å ha fått til noe. Kake på jobb nesten hver dag, regn og sol, gode samtaler, og stille ettermiddager. En skravlings med Mona i butikken, en skjorte lagt til i ønskelista, men fremdeles ikke kjøpt, og straks bursdagsgutten våkner skal vi feire. Mine 46 år, og hans 18. Det blir hans dag, bare så det er klart. Finingen fortjener det. Håper uka som kommer gjør deg godt, og at øyeblikkene blir mange. Værsnill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges <3

Hallo søndag, og riktig god morgen. Denne søndagen skulle jeg i utgangspunktet ha skrevet om høstferieøyeblikkene fra bobilen på fjellet, men….vi ble hjemme, gubben og jeg. Et raskt overblikk på økonomien avgjorde at det ble hjemmeferie på oss. Ingen krise, men det fornuftige nå er å spare inn der vi kan, prioritere strømregningen som vi vet kommer, kjøretimene til minsten, livet….for livet er litt dyrt om dagen, og jeg tipper vi ikke kan være den eneste stor- familien som kjenner på det. Men hjemmeferie ble fint det også, nok av øyeblikk ,og dersom ikke verden går under vil det være høst på fjellet neste år også. Vi prøver igjen da. Egentlig har det vært godt å lade batteriene hjemme, for de kommende ukene vil by på masse ting som vil kreve energi fra en selvutnevnt introvert. Fredag er jeg konferansier på Damenes Aften på Årnes, uka etter har jeg tre foredrag om seksuell helse for ungdom under livsmestringsuka, det skal filmes ytterlige to intervjuer før vi har premiere på storskjerm av filmprosjektet vårt i kultursalen, og jeg skal være konferansier for Ungdom og Fritid en hel lørdag etter det igjen… herremin…hjernen blir sliten bare av å tenke på det, derfor er det ekstra godt med litt høstferieøyeblikk i ryggsekken akkurat nå.

Akkurat nå er som alltid et fint øyeblikk. Den litt huskalde sta er i ferd med å varmes opp av knitrende ved i peisen. Sånn har det vært hver dag. Stå opp av senga, putte føttene inn i tøflene, fyre opp i peisen, tenne lysene på bordet, spise frokost sammen med gubben. Følelsen av ferie, late dager, tid til å bare sitte og stirre ut i lufta den første morgentimen. Nydelige øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det beste med sånn fridager er å brå-bestemme seg for ting. Titte ut av kjøkkenvinduet, finne ut at det begynner å bli litt lite frø på fuglebrettet, sjekke været, utsikter for sol, også bestemme dagen derfra. En dag fartet vi til Slitu for å kjøpe fuglefrø på Biltema. Deretter ble det omveg hjem via Ørje for å mate gakk-gakkene til gubben, og gleden var stor da en gruppe på intet mindre enn ti ender lå og solte seg på brygga, og stupte i vannet for å møte oss da de hørte det rasle i posen. Så ble vi sittende der på stranda, gubben og jeg, en helt vanlig hverdagsmorgen, og bare nyte å ha fri, og masse tid til å mate ender, og høre bølgene slå litt inn mot stenene, mens sola varmet nesa.  Fine øyeblikk.

Lunsj ved Mjermen. Enda en soldag, og kroppen og hodet skrek ette rlitt frisk luft. Så vi handlet med oss litt lunsj, og satte snuta mot Mjermen. Fant en liten brygge nede ved vannet, og ble sittende der en stund. Mette mager, og en høstsol så varm at plankene på brygga kjentes varme under ryggen da vi la oss ned, og nesten sovna. Nydelig øyeblikk. Lo ekstra godt da måsagubben følte for å teste båten som var bundet fast i brygga, og plutselig ble kaptein på egen skute. Litt sånn Jack Sparrow på budsjett…

Ut alene. Jepp, for selv om det er fint å rusle rundt gubben på dagtid midt i uka, så er det jammen godt med alenetid også. Så jeg hoppet inn i joggeskoa og satte snuta mot skogen, litt for å lufte hodet og for å svette litt, litt for å samle kongler som kunne tørkes, slik at jeg har noen store kongler klare til julas små og store dekorasjoner. Og turer ute i skogen gir alltid gode øyeblikk, og det er så innmari mye flott å se ute nå. Høstfargene, bær, sopp….hele skogbunnen er jo proppfull av nydelige motiver….så da lå jeg der da, på knæra med rumpa i været, for hver tiende meter bortover stien, og tok bilder av det som er vakkert ute, men et mareritt i underlivet…sopp. Fine øyeblikk!

Hjemme alene. Fredag ettermiddag. Noen timer, helt alene. Gurimalla så digg. De to største podene dresset seg opp etter jobb, klare for en bursdagsfeiring av ei venninne i Oslo. Gubben hentet minstepoden på jobb slik at de kunne bruke hele ettermiddagen på å øvelseskjøre. Ikke mange uker igjen til oppkjøring nå. Veldig rart å tenke på at neste søndag er minstepoden 18 år….gidder ikke engang si hvor gammal jeg blir! Uansett, noen timer helt alene en fredag ettermiddag var helt klart et høydepunkt. Bare sitte foran peisen, lese bok, og drikke kaffe. Bare være. Helt nydelig!

Og når man først er inne på at minsten blir 18, og podene er store, og alt det der…. så beviser de plutselig at de ikke er så svære likevel. For en ettermiddag denne uka stod jeg på kjøkkenet og bakte kanelboller, på bestilling fra de store podene, og mens jeg stod der hørte jeg knising fra stua. Sånn skikkelig barnslig knising, av den typen man hører når man vet at noen gjør noe de egentlig ikke har lov til. Og en liten titt inn i stua bekreftet mistanken, for der drev podene og laget seg slott av sofaputene… Sånn som de gjorde da de var fire-fem år gamle… Og til tross for rotet måtte jeg jo le, for synet av laaange poder som krøllet seg sammen for å få plass i et puteslott var relativt festlig, og latteren enda festligere. Herlig øyeblikk!

Og de kanelsnurrene da. Alltid gode øyeblikk når fersk gjærbakst er involvert. Så ja, nystekte kanelknuter med vaniljekrem til dessert…et av ukas mange fine, små øyeblikk!

Også var det alle de kaloriene da…For det var en kveld jeg satt her og var så fysen, de dagen jeg hadde noen timer alene hjemme. Men vi hadde ikke noe snok-verdig i skapene, og jeg gadd ikke å bruke verdifull alenetid for å sikke på butikken for å slukke søtsuget… men så kom gubben og minsten hjem, og minsten hadde vrengt innom Europris for å kjøpe bilvask, og da han gikk forbi godtehylla hadde han tenkt på mora si (merkelige greier) og kjøpt med Gullbrød! Og da var lykken stor da!!!  Og da minsten så gliset mitt fleipet han og lurte på om jeg ønska meg Gullbrød til bursdagen, også lo vi begge to….men inni meg tenkte jeg at det pokker ikke var en dårlig ide da, om jeg hadde fått en eske full av marsipan med sjokoladetrekk! Godt var det ihvertfall! Og sabla bra øyeblikk.

Og det var uka. En ganske alminnelig, kanskje litt kjedelig, men likevel fin høstferieuke. Akkurat passe full av små hverdagsøyeblikk. Ingen vekkerklokke, bare gode stunder, og nok tid til alt man både ville og ikke orka. Perfekt, og nå er jeg klar for jobb igjen i morgen. Men først ønsker jeg deg en riktig fin søndag, og minner om at du må være snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

Det er ikke jobb i morra!!! Det ert et fint øyeblikk, å innimellom liksom bare komme på det. Komme på at det er høstferie. Og hver gang det går opp for meg, så senker skuldrene seg litt igjen. Fantastisk følelse. Uka skal nytes, uansett hva den bringer.

Søndagsmorgen er alltid et fint øyeblikk. Utenfor vinduene er det skikkelig høst. Bladene blåser av trærne, og noen av dem fester seg på våte vinduer. Godt jeg ikke brukte energi på å vaske vinduene i sommer da! Noen kaller det latskap, jeg kaller det smart! På bordet står knekkebrød med honning og et digert krus med te. Lukter litt høst av det også. Knitringa i peisen gjør morran nesten helt billedlig perfekt, lydene av vaskemaskin og tørketrommel på badet som kjemper seg gjennom ukas tårn av uvaska håndklær og arbeidstøyet til de tre snekkerpodene vitner om at det er mer tilnærmet normalen enn perfeksjon, men om man legger godvilja til innser man jo at reine klær også er en del av denne akkurat passe gode hverdagen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og hverdagsuka har vært nydelig. En helt vanlig uke, full av fine øyeblikk.

Vi kan jo starte med høstværet. Årstiden byr jo på alt av vær om dagen. Mandagsmorgen fikk jeg for første gang siden skolestart, skikkelig bruk for den digre rosa paraplyen jeg fikk i sommer. Det varte bare tre minutter da, ca halve turen bort til jobb,  men i de tre minuttene gikk jeg under en giger fargeklatt av en paraply, og hørte regnet tromme over hodet mitt, uten å få så mye som en dråpe på meg. Fint øyeblikk.

Den dagen vi filmet en sekvens til prosjektet vårt, og jeg fikk bli med på fluefiske ved et vann langt ute på Mangen-skauen. Jeg har ikke fisket på ca 35 år, og har aldri tatt i en fluestang, men proff-fiskeren jeg skulle intervjue hadde peiling nok for oss begge, og var en dyktig nok lærer til at jeg fikk sånn akkurat passe fart på flua. Dette prosjektet gir så mye, og opplevelsene jeg får med meg er så mange og så forskjellige. Så onsdag ettermiddag var fin! I lånte støvler stod jeg uti myra og kastet flue med stang til sulten ørret, sammen med kameramann, dronepilot og sjefsfisker. Herlig opplevelse i nydelig høstvær!

Nyte kaffe fra tre-kopp, midt i skogen. Når vi først er inne på dette med friluftsliv lissom. Et bittelite øyeblikk, men likevel så innmari fint. I godt selskap fra fine folk, plassert på en stor stein midt blant gule blader og elg på passe lang avstand. Da smaker kaffen ekstra godt! Gode øyeblikk.

Fredag morgen. Enda et sånt fint lite øyeblikk. Jeg var på butikken da den åpnet klokken syv, for å kjøpe frokost til klassen jeg skulle være sammen med den dagen. Kvart over syv ruslet jeg inn skolegården med armene fulle av bæreposer, og kun i rektors vindu var det lys. Det er noe godt over å komme på jobb så tidlig, før de andre, kunne sette på kaffen, hilse på og slå av en prat med renholderne, sette frem frokosten i klasserommet, og bare glede seg over at det er siste skoledag før ferien. Ro i skolegården en tidlig høstfredag, nydelig øyeblikk.

Den dagen jeg hadde nyklekkede , utrydningstrua larver over øyelokkene. En klasse spurte så pent om de ikke kunne få sette på meg sånn lange, falske øyevipper, og de lovet på tro og ære at det kom til å bli “sjuuukt fint lissom!” Men jeg burde jo ant ugler i osen da vippene kom fra et pappbrett som så ut til å ha fulgt med i et Donald blad… Uansett, latter og fjas i klasserommet, herlig! Øyevipper som butter i panneluggen, ikke like herlig! Men øyeblikket, latter og fjas og jåleri! Det var et ti av ti øyeblikk. Ungdom er fine folk!

Tegningen. Jeg har fått så fin tegning av en av de herlige elevene. En sånn krussedull-tegning som til tross for krussedullene gir en egen ro i sjela når man stirrer på den. Også er bakgrunnen grønn. Favoritt-interiør-fargen min! Så nå står den på peishylla og pynter opp, i nyinnkjøpt ramme, og minner meg på hvor heldig jeg er som får tilbringe dagene med sånne gromme tenåringer. Gode, skikkelig gode øyeblikk!

Da podene skulle på firmafest. Størsten og minsten, tømrer`n og lærlingen. De hadde pussa skoa og kjøpt seg nye slipsnåler, strøket skjortene, og klippet håret. Også var de liksom så fine begge to da, storebror og lillebror, og da ble jeg helt sånn typisk stolt mamma som bare måtte ta et bilde…men gutta er for gamle til å posere villig på bilder, så de ble på deres måte måte. I helt Titanic stil! Og de lo, og jeg lo, og pappaen lo, og plutselig hadde de det travelt fordi mellomste broren som skulle være sjåfør hadde sovna, også lo vi av det også. Jack og Rose….to fine tømrere i dress og blanke sko, og latter….fint øyeblikk!

Ut med noen av jentene fra jobb. Planen var å stikke til Lillestrøm fredagen etter jobb, gå på kino, spise litt,nta noen glass med vin. Men filmen vi ville se gikk så sent på kvelden, og alle var slitene etter noen ganske så intense uker, så vi spiste i stedet middag på Big Dream arena her på Bjørkelangen. Nydelig mat, og nydeligere selskap. Fint øyeblikk.

Men så kjente vi oss liksom ikke helt ferdig nå, når mat og rikke var inntatt, så vi satte kursen mot huset til Tine, og fortsatte kvelden der. Herlighet for en herlig kveld. Latter, fjas, musikk, dans, og masse deilig vin. For en fantastisk flott gjeng å tilbringe kvelden med, og en aldeles perfekt start på høstferien. Makaløse øyeblikk.

Og nå er det søndag. En hel fridag ligger foran oss, klar til å brukes, klar til å nytes. Jeg aner ikke hva jeg skal, og nyter å ikke ha så mye som en eneste plan, bortsett fra å komme til bunns av skittentøysfjellet. Håper uka har bydd deg på gode øyeblikk, og at uken som kommer blir full av sånne ting som får deg til å smile. Vær god med deg selv, det fortjener du. God søndag. Vi blogges.

Åkei! Søndagene kommer for tett! Litt sånn typ…WTF, hvor ble det av fredagskveld og lørdag? Flere som kjenner på det eller? At helgen består av å gå hjem fra jobb på lørdag, og stå opp på søndag? Og vanligvis er jeg god på å nyte søndagene altså, bruke dem til sånne “hippe-greier” som selfcare og vind i håret og alt det der, men så plutselig sitter jeg der søndag kveld, og kjenner at helgen bare sa svisj, og for forbi fort nok til å lage sideskill i luggen, uten å legge igjen så mye som en skrens eller brems. Og sånn kjennes det nå. Som om jeg må trøkke inn litt bakst, en tur ut i frisk luft, et par kapitler i kioskromanen, litt planlegging av undervisning til torsdag og fredag, litt klesvask og litt “Rooonnyyy!!! Vil du bli med å finne på nooo???”, bare for at det skal kjennes ut som om det i det hele tatt har vært helg… Det er EN uke igjen til høstferie! Det kjennes helt innafor akkurat nå! Fint å tenke på, fint øyeblikk.

Uka har vært fin, men det kjennes ut som om jeg ikke har helt klart å lande etter alle små og litt større gjøremål. Det har vært fine øyeblikk da. Mange av dem og, faktisk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mandagen dukket jeg og to av de andre flotte damene på kontoret opp på jobb i matchende antrekk, helt tilfeldig. Altså, hvis ikke det er et tegn på at vi bør starte umusikalsk jenteband eller egen influenser-profil på instagram, så veit ikke jeg. Artig var det ihvertfall! Gøy start på uka, morsomt øyeblikk!

Tirsdag var det foreldremøte for VG på kvelden, og jeg så ingen grunn til å reide hjem mellom jobb og møtet. Da var det bedre å bruke tiden på skolen, jobbe litt, planlegge litt, chille litt med en kollega som heller ikke dro hjem i mellomtiden. Men de var duket for en lang dag, og kroppen var litt tom for energi etter et par netter med dårlig søvn. Så har jeg sånne kolleger da, som klinker til med sånne fine øyeblikk. Så da jeg km tilbake til kontoret etter ei økt stod det energi på pulten min, i form av både P-Max og sjokolade! Snakk om å jobbe med bra folk da! Og man overlever lange dager når man har riktig proviant, faktisk! Fine foreldremøter også. Vinn-vinn! Fint øyeblikk.

Jeg har kikket lenge rundt i diverse butikken og på nett etter en blazer. En litt sånn gammeldags, herre-type, en som kan brukes som ytterjakke, ikke for fin… Men jeg har i overkant lange ermer til å være dame, og har ikke funnet noe jeg har hatt lyst på. Men, så vrengte jeg og en kollega innom gjenbruksbutikken her på Bjørkelangen, og i herreavdelingen kunne jeg jo boltre meg i gamle tweed-jakker med ermer så lange at det var en drøm, og for en slik og ingenting fikk jeg med med en blazer hjem. Sable fornøyd! Fint øyeblikk.

Turdag. Ut i skogen og opp til tjernet sammen med 50 ungdommer. Strålende solskinn, perfekt vær for uteskole. Så fint med en annerledes dag, og selvsagt med verdens fineste ungdomsflokk. Pølser på bål, grilla marsmallows, sol i ansiktet, blikkstille vann, fargerike trær, og herlig høstluft. Kos og læring, og så rusle hjemover igjen, mens turklærne lukter bål, og kroppen er sånn godt sliten. Nydelig skoledag, masse fine øyeblikk.

Smultringhimmelen! Bråfarta til Sverige for å handle burgerost og tøymykner og et eller annet greier til sodastreemen… Hadde ikke rukket frokost, og var egentlig ikke veldig sulten heller…men det var FØR jeg gikk butt i ei smultring-tralle fullere en Boris Jeltsin. Kjøpte meg en, og kun en, men fyttirakker`n så godt! Noen ganger er faktisk sukker gode øyeblikk!!! Ferdig snakka!

Sitte ved vannet. Bare kjøre en tur, måsagubben og jeg, og sitte ved vannet. Vi gjorde det denne uka, kjørte for å sitte. Trenger ikke mye for å ha sånne fine øyeblikk. Det holder med en gubbe og to sitteunderlag. Det er så herlige høstfarger ute nå, litt fuktig i gresset, men likevel akkurat passe temperatur til å sitte ute i. Det gir en egen ro å bare sitte sånn og stirre på blikkstille vann, og et og annet fiskesprett. Nydelige øyeblikk.

Da jeg la meg på sofaen for å ta en sånn liten ettermiddagsdupp i går. (Ja, det er kanskje en grunn til at helgen forsvinner i overkant raskt). Skulle bare ta fem minutter på øyet, pakket meg inn i det gule teppet, og lente meg mot puta, men før jeg rakk å lukke øynene flokket podene seg rundt meg i sofaen, men hver sin mobil, og antydning til latterkramper. Plutselig hadde de fått det for seg at de skulle “game minecraft”, sånn de gjorde da de var små, og den interne konkurransen ble blodig alvor. Så var jeg plutselig omringet av tre svære poder, latter og fjas. Søvnen uteble, men hva gjør vel det. Lørdags godteposen ble sendt rundt, og jeg bare lå der og nøt å ha alle podene i sofakroken samtidig. Store gutter men barnlig glede. Bae å nyte slike øyeblikk.

Og det var den hverdagsuka. Rusle til jobben kl syv, rusle hjem igjen fjorten timer senere. Nyte morgentåke og kveldsmørke. Sitte i vinduet på kjøkkenet med en kaffekopp i hånda, og la meg underholde av ekornet som sanker nøtter fra fuglebrettet, Leke i klasserommet, tørke fortvilte tenåringstårer, drikke kakao ved bålet, og spise marsipankake i midttimen. Bruke sommersko og tykke, varme skjerf. Varme kalde føtter foran peisen, og legge seg under varm dyne på iskaldt soverom, i nyvasket sengetøy. Mamma Mia på full guffe og beina høyt! Hverdagsøydblikk i fleng, bittesmå de aller fleste av dem, men likevel så fine, bare man tar seg tid til å nyte dem.

Nå skal søndagen brukes. Til hva vet jeg ikke helt enda, mest sannsynlig til det samme som de aller fleste andre søndager. Det er fint det også! Ønsker deg som titter innom en nydelig dag. Håper uken som gikk bød deg på noen fine øyeblikk. Vær snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges!

God morgen alle skrotter og skrottinner. Søndag, knitring i peisen, akkurat passe gulvkaldt, og på kjøkkenbenken ligger en ferdig saltet og pepret skinkesteik. I dag blir det skikkelig søndagsmiddag av den gamle skolen, med surkål og potet og hele sulamitten. Det gjør noe med sjela til denne denne frua, å ha en sånn skikkelig søndag i vente. Planen er å rusle en tur også, mens purka (middagen, ikke meg) godgjør seg i ovnen. Livet skulle hatt flere søndager.

Stemningsrapport: Te som lukter jul, gress som lukter klippet, løv som lukter vått, ekorn som spiser solsikkefrø på fuglebrettet utenfor vinduet, kjøttmeis som vinterisolerer redet oppunder taket, og bråker no inni granskauen i takrenna rett over vinduet ved sofaen, tre poder som ligger og sover enda, vaskemaskin som jobber med klesvasken, og en mann som har stått opp, men fremdeles er trøtt. En helt vanlig søndag, med andre or. Det er noe beroligende og trygt over det også. Jeg har sagt det før, og gjentar til det kjedsommelige, man skal ikke kimse av hverdagene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så var det øyeblikkene da. De som sammen danner disse hverdagene. Jeg starter like gjerne med den ettermiddags-turen. Den kvelden jeg tredde føtter som allerede egentlig var litt slitne ned i joggeskoa og trasket en liten runde rundt på stiene. Det handlet egentlig bare om å senke skuldrene etter jobb. For selv om skoleåret så langt er som en drøm utfra hva skoleår angår, er det ikke til å komme bort fra at når seks klasser med tenåringer iløpet av en dag gjerne vil vite, eller fortelle, eller synge, eller skravle, så blir hodet fult. Det er som om stemmene deres blir sittende i ørene, også blir de med hjem. Vanskelig å logge seg helt av når man går ut av skolegården. En tur alene sånn på ettermiddagen gjør susen, og det gjorde den denne gangen også. Hadde ikke musikk i ørene engang, for tilogmed favorittmusikken kan bli støy på slike dager. Men stille stier, smale skogsveier, sola i nakken, og det å bare rusle rundt i stillheten og sparke opp gule blader sånn at de virvler litt foran deg, og skotuppene blir akkurat passe våte, det er avslappende det. Rein medisin! Nydelig øyeblikk!

Klistremerke-boka. Da gliste jeg da!! Gikk rett tilbake til 6 klasse, da alt man fikk tak i med navnet sitt på var det kuleste i verden (nest etter Neighbours selvsagt!) Jeg satt egentlig bare på kontoret en morgen og skrollet gjennom forsiden på VG, da Kollega Ragnhild tripper bort til pulten min og overrekker verdens søteste lille klistremerkebok. Nå er det ikke sånn at dette verken har stått på ønskelista lenge, ei heller har jeg i hverdagen tenkt over at jeg har et stort behov for klistremerker med navnet mitt på, men det er utrolig hvor fort et behov melder seg når man først får muligheten. Så nå har jeg klistremerker på alt. Almanakken, pc`n, vannflaske, og vann dispenseren ute i gangen. Den er ikke min da, den er Viken Fylkeskommune sin, men klistremerket liksom datt ut av blokka og ned på den dispenseren. “Hater” når det skjer. Herlig øyeblikk.

Å ankomme skolen om morran når skolegården bader i høstsol. Det er fint det! Jeg hadde reist hjemmefra ekstra tidlig for å rekke butikken før jobb, skulle forberede frokost til en klasse. Og mens jeg vandrer inn skoleporten kommer sola opp bak fra hovedinngangen, og liksom bare skrur på dagen!!! Det magiske øyeblikket når du kan se med øynene at verden våkner til liv! Det gav en sånn god følelese, for en start på dagen. Magisk øyeblikk!

Annerledes undervisnings-dager. Jeg har fått være med å forme et undervisningsopplegg i YFF for de neste tre ukene. Annerledes, nytenkende, kreativt, og kjempespennende. Sammen med en kollega som er helt RÅ på dette ble det en kjempeopplevelse for meg! Tenk så herlig, å kunne rydde klasserommet fritt for det tradisjonelle, fylle det med formingsmaterialer, sitte i sirkel uten pulter, lek og øvelser. Det gir god jobbenergi det. Sliten på ettermiddagene, lykkelig i klasserommet. Skulle så ønske det var rom for å jobbe kreativt med pensum enda oftere. Veldig gode øyeblikk, og igjen, for en fantastisk gruppe ungdommer jeg får tilbringe hverdagene mine med! Tenk at dette ER min hverdag. Heldige meg!

Middag. Vi spiser det jo hver dag, selv om borddekkingen sjelden er fancy, og rettene er litt ymse blanding av posemat og suppe fra bunnen. Men selskapet, det å sitte ned hver ettermiddag, med gubben og tre poder, spise sammen, skravle, oppdatere hverandre på hvordan dagen har vært, den tiden betyr så mye for meg. Det finnes sånne ettermiddager da podene har så fulle asjetter at de renner over, at de er så sultne at de knapt enser at det er andre folk tilstede mens de sluker maten, men når alle arbeidskarer har fått fylt opp magen, da hersker roen, og latteren sitter så løst. Hverdagslig, men jeg elsker disse stundene, og jeg tviholder på øyeblikkene, for plutselig har de spart opp nok til å flytte hjemmefra, og middagen blir aldri helt de samme igjen.

Den dagen (den eneste faktisk) denne uka det ble tid til å lage skikkelig middag, sånn fra bunnen av. Ordentlig kjøttsuppe, med maske deilige grønnsaker. Det er noe eget med sånne høstmiddager, når lukten av fersk suppe sprer seg, når det knitrer av veden i ovnen, og det duskregner utenfor kjøkkenvinduet. En helt egen ro over sånne stunder, og smaken av fersk suppe bringer frem barndomsminner. Herlig øyeblikk.

Den ettermiddagen gubben ble med bort på jobben for å hjelpe til å bære inn noen tunge esker jeg trengte til dagen etterpå. Da ektemann møtte papp-mann, og jeg i noen korte minutter kunne glede meg over å ha begge mannfolka på samme plass. Heldigvis ble det ingen håndgemeng grunnet sjalusi og denslags…egentlig litt skuffende, men likevel. Gøy øyeblikk!

Og slik gikk hverdagsuka. Sol i ryggen, og regn på paraplyen. Blåst og vindstille, skiftende farger på buskene nede ved elva, sovende mann i fanget etter middag, kake i lunsjen, og endelig salatbar i kantina… Små¨øyeblikk ispedd litt latter, og litt alvor. Helt ordinært, fint likevel.

Håper søndagen din blir god, den kommende uka innholdsrik, og du…snakk pent til deg selv! Det fortjener du. Vi blogges.