Hallo søndag, og riktig god morgen. Denne søndagen skulle jeg i utgangspunktet ha skrevet om høstferieøyeblikkene fra bobilen på fjellet, men….vi ble hjemme, gubben og jeg. Et raskt overblikk på økonomien avgjorde at det ble hjemmeferie på oss. Ingen krise, men det fornuftige nå er å spare inn der vi kan, prioritere strømregningen som vi vet kommer, kjøretimene til minsten, livet….for livet er litt dyrt om dagen, og jeg tipper vi ikke kan være den eneste stor- familien som kjenner på det. Men hjemmeferie ble fint det også, nok av øyeblikk ,og dersom ikke verden går under vil det være høst på fjellet neste år også. Vi prøver igjen da. Egentlig har det vært godt å lade batteriene hjemme, for de kommende ukene vil by på masse ting som vil kreve energi fra en selvutnevnt introvert. Fredag er jeg konferansier på Damenes Aften på Årnes, uka etter har jeg tre foredrag om seksuell helse for ungdom under livsmestringsuka, det skal filmes ytterlige to intervjuer før vi har premiere på storskjerm av filmprosjektet vårt i kultursalen, og jeg skal være konferansier for Ungdom og Fritid en hel lørdag etter det igjen… herremin…hjernen blir sliten bare av å tenke på det, derfor er det ekstra godt med litt høstferieøyeblikk i ryggsekken akkurat nå.
Akkurat nå er som alltid et fint øyeblikk. Den litt huskalde sta er i ferd med å varmes opp av knitrende ved i peisen. Sånn har det vært hver dag. Stå opp av senga, putte føttene inn i tøflene, fyre opp i peisen, tenne lysene på bordet, spise frokost sammen med gubben. Følelsen av ferie, late dager, tid til å bare sitte og stirre ut i lufta den første morgentimen. Nydelige øyeblikk.
Det beste med sånn fridager er å brå-bestemme seg for ting. Titte ut av kjøkkenvinduet, finne ut at det begynner å bli litt lite frø på fuglebrettet, sjekke været, utsikter for sol, også bestemme dagen derfra. En dag fartet vi til Slitu for å kjøpe fuglefrø på Biltema. Deretter ble det omveg hjem via Ørje for å mate gakk-gakkene til gubben, og gleden var stor da en gruppe på intet mindre enn ti ender lå og solte seg på brygga, og stupte i vannet for å møte oss da de hørte det rasle i posen. Så ble vi sittende der på stranda, gubben og jeg, en helt vanlig hverdagsmorgen, og bare nyte å ha fri, og masse tid til å mate ender, og høre bølgene slå litt inn mot stenene, mens sola varmet nesa. Fine øyeblikk.
Lunsj ved Mjermen. Enda en soldag, og kroppen og hodet skrek ette rlitt frisk luft. Så vi handlet med oss litt lunsj, og satte snuta mot Mjermen. Fant en liten brygge nede ved vannet, og ble sittende der en stund. Mette mager, og en høstsol så varm at plankene på brygga kjentes varme under ryggen da vi la oss ned, og nesten sovna. Nydelig øyeblikk. Lo ekstra godt da måsagubben følte for å teste båten som var bundet fast i brygga, og plutselig ble kaptein på egen skute. Litt sånn Jack Sparrow på budsjett…
Ut alene. Jepp, for selv om det er fint å rusle rundt gubben på dagtid midt i uka, så er det jammen godt med alenetid også. Så jeg hoppet inn i joggeskoa og satte snuta mot skogen, litt for å lufte hodet og for å svette litt, litt for å samle kongler som kunne tørkes, slik at jeg har noen store kongler klare til julas små og store dekorasjoner. Og turer ute i skogen gir alltid gode øyeblikk, og det er så innmari mye flott å se ute nå. Høstfargene, bær, sopp….hele skogbunnen er jo proppfull av nydelige motiver….så da lå jeg der da, på knæra med rumpa i været, for hver tiende meter bortover stien, og tok bilder av det som er vakkert ute, men et mareritt i underlivet…sopp. Fine øyeblikk!
Hjemme alene. Fredag ettermiddag. Noen timer, helt alene. Gurimalla så digg. De to største podene dresset seg opp etter jobb, klare for en bursdagsfeiring av ei venninne i Oslo. Gubben hentet minstepoden på jobb slik at de kunne bruke hele ettermiddagen på å øvelseskjøre. Ikke mange uker igjen til oppkjøring nå. Veldig rart å tenke på at neste søndag er minstepoden 18 år….gidder ikke engang si hvor gammal jeg blir! Uansett, noen timer helt alene en fredag ettermiddag var helt klart et høydepunkt. Bare sitte foran peisen, lese bok, og drikke kaffe. Bare være. Helt nydelig!
Og når man først er inne på at minsten blir 18, og podene er store, og alt det der…. så beviser de plutselig at de ikke er så svære likevel. For en ettermiddag denne uka stod jeg på kjøkkenet og bakte kanelboller, på bestilling fra de store podene, og mens jeg stod der hørte jeg knising fra stua. Sånn skikkelig barnslig knising, av den typen man hører når man vet at noen gjør noe de egentlig ikke har lov til. Og en liten titt inn i stua bekreftet mistanken, for der drev podene og laget seg slott av sofaputene… Sånn som de gjorde da de var fire-fem år gamle… Og til tross for rotet måtte jeg jo le, for synet av laaange poder som krøllet seg sammen for å få plass i et puteslott var relativt festlig, og latteren enda festligere. Herlig øyeblikk!
Og de kanelsnurrene da. Alltid gode øyeblikk når fersk gjærbakst er involvert. Så ja, nystekte kanelknuter med vaniljekrem til dessert…et av ukas mange fine, små øyeblikk!
Også var det alle de kaloriene da…For det var en kveld jeg satt her og var så fysen, de dagen jeg hadde noen timer alene hjemme. Men vi hadde ikke noe snok-verdig i skapene, og jeg gadd ikke å bruke verdifull alenetid for å sikke på butikken for å slukke søtsuget… men så kom gubben og minsten hjem, og minsten hadde vrengt innom Europris for å kjøpe bilvask, og da han gikk forbi godtehylla hadde han tenkt på mora si (merkelige greier) og kjøpt med Gullbrød! Og da var lykken stor da!!! Og da minsten så gliset mitt fleipet han og lurte på om jeg ønska meg Gullbrød til bursdagen, også lo vi begge to….men inni meg tenkte jeg at det pokker ikke var en dårlig ide da, om jeg hadde fått en eske full av marsipan med sjokoladetrekk! Godt var det ihvertfall! Og sabla bra øyeblikk.
Og det var uka. En ganske alminnelig, kanskje litt kjedelig, men likevel fin høstferieuke. Akkurat passe full av små hverdagsøyeblikk. Ingen vekkerklokke, bare gode stunder, og nok tid til alt man både ville og ikke orka. Perfekt, og nå er jeg klar for jobb igjen i morgen. Men først ønsker jeg deg en riktig fin søndag, og minner om at du må være snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.
Da livet mitt var på det travleste likte jeg best at feriene var å være hjemme uten noe som helst program.
Bare ta dagene som de kom. Man trenger det noen ganger for å lade batteriene.
Nå skal jeg snart i gang med gjærbakst, fylle huset med deilig brødlukt.
Herlig med hjemmeferie også da 🍁
Synd det ikke ble noe av “Damenes aften”…
God lørdag 😊