Det skulle ikke vært lov å være sliten, ikke så nære høstferien. Men det er jeg…helt skutt! Det hjalp litt med helg altså, for all del, men det er søndag allerede, og jeg kjenner at neste uke kommer litt brått på. Rart det der, hvordan hjernen forbereder seg på, og gleder seg til helg, men hvordan kroppen alltid virker til å bare registrere mandager! Det må være noe som er gæærnt hengsla sammen under byggeprosessen med denne frua, det er jeg sikker på! Hjerteflimmer og hovne føtter har prega uka litt. Litt fordi det gir ubehag, litt fordi akkurat den kombinasjonen skremmer meg litt. Og når jeg blir litt redd, da har jeg en tendens til å legge inn et ekstra gear, jobbe det av meg. Det funker sånn ca frem til fredags morgen, og på fredag, sånn rundt midt på skoledagen, da registrerte jeg knapt verden rundt meg….tipper det var mer enn en elev som dro nytte av akkurat det.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Akkurat nå er uansett et fint øyeblikk, mest fordi det er nesten tilsvarende likt alle andre søndagsmorgener, og jeg er og blir et utprega vanedyr. Det knitrer i varmen fra peisen, jeg drikker te med honning, spiser knekkebrød med smør og brunost, og nyter stillheten i måsahuset før podene våkner. Også sitter jeg her ta, og taster i vei på tastaturet, og henter frem øyeblikkene fra uka som gikk, sånn jeg jeg kan notere de ned, og oppleve de litt sånn en gang til.

Først og fremst, takk for alle gratulasjoner til meg og minsten forrige søndag. Makaløst storveis! Takk! Poden ble 18, og jeg kjenner at det svir litt enda. Tenk at minsten også sånn helt offisielt er voksen. Mandagen gikk jeg rundt meg selv halve jobbdagen, en nervebunt med skjelving i knærne, og ventet på at poden skulle bli ferdig med oppkjøring! 13.30 kom meldinga! “Jeg bestod!” Og da var a mor glad da!!! For den oppkjøringa har tynget mye på poden. Hva hvis, og alt det der. I over et år har han egenhendig skrudd og restaurert drømmebilen, en gammal 240, og de siste ekstralysene ble montert på hjemmesveiset braket dagen før oppkjøring! Så flink, tålmodig…også satt den oppkjøringa på første forsøk, og nå er`n sjaffør med egen kjerre! Gjett hvem som fikk skyss til jobben tirsdags morgen!!! Fint, fint øyeblikk! Tenk at disse tre småtrolla er voksne!

Tirsdag tok jeg ett av disse skrittene uttafor komfort-sonen. Skolen har hatt livsmestringsuke, og jeg fikk “æren” av å ha seksualundervisning for litt mer enn 200 vg1 elever. Så stod jeg der da, og messa om hva de bør gjøre for å unngå at det klør på steder det ikke burde klø, også er det bare å kryssa fingrene for at de iløpet av 80 minutter ble litt klokere, litt tryggere, og litt mer åpne. Jeg brenner for temaet, synes det er kjempeviktig at det er en del av skolehverdagen, og jeg skulle ønske det fantes mer tid, og større ressurser til det. Derfor kjente jeg nok ekstra på presset. Men nå er det over, det gikk som det gikk, og moro var det! Fint øyeblikk.

Premierekveld. Torsdag kveld var det premiere på filmprosjektet jeg har fått være med på, i kinosalen på kulturarenaen. Veldig rart å se seg selv på storskjerm, på grensa til ubehagelig, men likevel artig. Det gikk liksom opp for meg da filmplakaten hang på inngangsdøra. Vi er allerede igang med filmingen til høst og jul-filmen, og det er skikkelig spennende å få oppleve alt kommunen har å by på! Det er så innmari mye mer enn ihvertfall jeg hadde trodd.

Frokost med ungdommene. Det var et sånt fint øyeblikk. Vi avsluttet livsmestringsuka med felles langbord, og frokost sammen med alle vg1 elevene våre. Langbord i korridoren, ferskt brød, nykokte egg, også dempede lys, og gode samtaler. Tenk om skolen kunne vært sånn bestandig. Tid til mat, tid til de rause, gode samtalene. Fint øyeblikk var det ihvertfall. Kanskje ikke helt hverdagslig, men absolutt veldig fint.

Og når vi er inne på mat… Jeg bakte litt i går. Skulle få litt gjester, og ikke noe er mer populært en fersk gjærbakst. Så jeg klemte til med solboller, fylte med kanel, sukker og vaniljekrem, formet som små gresskar. Og gjett hva som forsvant først fra kakeborde da! Bollene selvsagt. De var helt vanvittig gode, og da gidder jeg ikke å prøve å være ydmyk engang. Fersk gjærbakst, kaffe, og trevlige folk i stua, kjempefine øyeblikk.

Også er det dette høstværet da, som jeg gnåler om hver eneste søndag nå. Kan`ke no for det! Det er så himla digg å pakke seg inn i varme jakker og mjukse skjerf om morran, også rusle bort på jobb under en diger paraply. Det er jo som å rusle inn i en sånn fimatisk bomullsdott når morgentåka ligger tjukt over bygda, og lyset i vinduene gjør at man gleder seg til å tråkke inn på kontoret, ta en kopp kaffe sammen med andre morgenfugler, og bare nyte roen en times tid før skolen fylles av elever. Disse morgenøyeblikkene, i kald høstluft, de er så innmari fine!

Og slik var hverdagsuka. Jeg har klart å legge inn noen ettermiddagsturer i skogen. Har bare gått og ruslet langs stiene, hverken fort eller sakte. Bare nyti det å være ute, løsne litt på skrotten, lufte hodet, få litt sirkulasjon i disse beina som tuller litt, og gjøre det som er bra for hjertepumpa. Jeg har spist salat fra kantina, og napoleonskake fra baker`n. Det kalles balanse! Jeg har skravlet med en skolevenninne på telefonen, sittet musestille ved kjøkkenvinduet fr å se på ekorna ute på fuglebrettet, og sittet ute på trammen i vinden og holdt rundt en kopp varm kaffe. Alle disse små øyeblikkene som lager gode uker.

Og så ble det søndag, igjen. Og her sitter jeg, og vet ikke helt hva dagen skal få bringe, men jeg vet at den skal nytes, før det nok engang blir mandag. Jeg skal nok klare å fylle denne dagen også. Håper din uke har bydd deg noen gode øyeblikk, og at uka som kommer gjør deg godt. Vær snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.