God morgen alle skrotter og skrottinner. Søndag, knitring i peisen, akkurat passe gulvkaldt, og på kjøkkenbenken ligger en ferdig saltet og pepret skinkesteik. I dag blir det skikkelig søndagsmiddag av den gamle skolen, med surkål og potet og hele sulamitten. Det gjør noe med sjela til denne denne frua, å ha en sånn skikkelig søndag i vente. Planen er å rusle en tur også, mens purka (middagen, ikke meg) godgjør seg i ovnen. Livet skulle hatt flere søndager.
Stemningsrapport: Te som lukter jul, gress som lukter klippet, løv som lukter vått, ekorn som spiser solsikkefrø på fuglebrettet utenfor vinduet, kjøttmeis som vinterisolerer redet oppunder taket, og bråker no inni granskauen i takrenna rett over vinduet ved sofaen, tre poder som ligger og sover enda, vaskemaskin som jobber med klesvasken, og en mann som har stått opp, men fremdeles er trøtt. En helt vanlig søndag, med andre or. Det er noe beroligende og trygt over det også. Jeg har sagt det før, og gjentar til det kjedsommelige, man skal ikke kimse av hverdagene.
Så var det øyeblikkene da. De som sammen danner disse hverdagene. Jeg starter like gjerne med den ettermiddags-turen. Den kvelden jeg tredde føtter som allerede egentlig var litt slitne ned i joggeskoa og trasket en liten runde rundt på stiene. Det handlet egentlig bare om å senke skuldrene etter jobb. For selv om skoleåret så langt er som en drøm utfra hva skoleår angår, er det ikke til å komme bort fra at når seks klasser med tenåringer iløpet av en dag gjerne vil vite, eller fortelle, eller synge, eller skravle, så blir hodet fult. Det er som om stemmene deres blir sittende i ørene, også blir de med hjem. Vanskelig å logge seg helt av når man går ut av skolegården. En tur alene sånn på ettermiddagen gjør susen, og det gjorde den denne gangen også. Hadde ikke musikk i ørene engang, for tilogmed favorittmusikken kan bli støy på slike dager. Men stille stier, smale skogsveier, sola i nakken, og det å bare rusle rundt i stillheten og sparke opp gule blader sånn at de virvler litt foran deg, og skotuppene blir akkurat passe våte, det er avslappende det. Rein medisin! Nydelig øyeblikk!
Klistremerke-boka. Da gliste jeg da!! Gikk rett tilbake til 6 klasse, da alt man fikk tak i med navnet sitt på var det kuleste i verden (nest etter Neighbours selvsagt!) Jeg satt egentlig bare på kontoret en morgen og skrollet gjennom forsiden på VG, da Kollega Ragnhild tripper bort til pulten min og overrekker verdens søteste lille klistremerkebok. Nå er det ikke sånn at dette verken har stått på ønskelista lenge, ei heller har jeg i hverdagen tenkt over at jeg har et stort behov for klistremerker med navnet mitt på, men det er utrolig hvor fort et behov melder seg når man først får muligheten. Så nå har jeg klistremerker på alt. Almanakken, pc`n, vannflaske, og vann dispenseren ute i gangen. Den er ikke min da, den er Viken Fylkeskommune sin, men klistremerket liksom datt ut av blokka og ned på den dispenseren. “Hater” når det skjer. Herlig øyeblikk.
Å ankomme skolen om morran når skolegården bader i høstsol. Det er fint det! Jeg hadde reist hjemmefra ekstra tidlig for å rekke butikken før jobb, skulle forberede frokost til en klasse. Og mens jeg vandrer inn skoleporten kommer sola opp bak fra hovedinngangen, og liksom bare skrur på dagen!!! Det magiske øyeblikket når du kan se med øynene at verden våkner til liv! Det gav en sånn god følelese, for en start på dagen. Magisk øyeblikk!
Annerledes undervisnings-dager. Jeg har fått være med å forme et undervisningsopplegg i YFF for de neste tre ukene. Annerledes, nytenkende, kreativt, og kjempespennende. Sammen med en kollega som er helt RÅ på dette ble det en kjempeopplevelse for meg! Tenk så herlig, å kunne rydde klasserommet fritt for det tradisjonelle, fylle det med formingsmaterialer, sitte i sirkel uten pulter, lek og øvelser. Det gir god jobbenergi det. Sliten på ettermiddagene, lykkelig i klasserommet. Skulle så ønske det var rom for å jobbe kreativt med pensum enda oftere. Veldig gode øyeblikk, og igjen, for en fantastisk gruppe ungdommer jeg får tilbringe hverdagene mine med! Tenk at dette ER min hverdag. Heldige meg!
Middag. Vi spiser det jo hver dag, selv om borddekkingen sjelden er fancy, og rettene er litt ymse blanding av posemat og suppe fra bunnen. Men selskapet, det å sitte ned hver ettermiddag, med gubben og tre poder, spise sammen, skravle, oppdatere hverandre på hvordan dagen har vært, den tiden betyr så mye for meg. Det finnes sånne ettermiddager da podene har så fulle asjetter at de renner over, at de er så sultne at de knapt enser at det er andre folk tilstede mens de sluker maten, men når alle arbeidskarer har fått fylt opp magen, da hersker roen, og latteren sitter så løst. Hverdagslig, men jeg elsker disse stundene, og jeg tviholder på øyeblikkene, for plutselig har de spart opp nok til å flytte hjemmefra, og middagen blir aldri helt de samme igjen.
Den dagen (den eneste faktisk) denne uka det ble tid til å lage skikkelig middag, sånn fra bunnen av. Ordentlig kjøttsuppe, med maske deilige grønnsaker. Det er noe eget med sånne høstmiddager, når lukten av fersk suppe sprer seg, når det knitrer av veden i ovnen, og det duskregner utenfor kjøkkenvinduet. En helt egen ro over sånne stunder, og smaken av fersk suppe bringer frem barndomsminner. Herlig øyeblikk.
Den ettermiddagen gubben ble med bort på jobben for å hjelpe til å bære inn noen tunge esker jeg trengte til dagen etterpå. Da ektemann møtte papp-mann, og jeg i noen korte minutter kunne glede meg over å ha begge mannfolka på samme plass. Heldigvis ble det ingen håndgemeng grunnet sjalusi og denslags…egentlig litt skuffende, men likevel. Gøy øyeblikk!
Og slik gikk hverdagsuka. Sol i ryggen, og regn på paraplyen. Blåst og vindstille, skiftende farger på buskene nede ved elva, sovende mann i fanget etter middag, kake i lunsjen, og endelig salatbar i kantina… Små¨øyeblikk ispedd litt latter, og litt alvor. Helt ordinært, fint likevel.
Håper søndagen din blir god, den kommende uka innholdsrik, og du…snakk pent til deg selv! Det fortjener du. Vi blogges.
