jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

God morgen og god søndag. Det sa bare svosj denne uka også, og så var det søndag igjen. Hektisk var uka som gikk, og hektisk blir uka som kommer, MEN, det blir den siste uka før sommerferien starter, og hvis jeg tviholder på den tanken, så blir dagene som kommer overlevbare.

Skrivende stund er, som vanlig, et av ukas fine små øyeblikk. Varm kaffe i kruset, nystekt rundstykke med smør og brunost, og lukten av sommer siver inn gjennom åpne vinduer i hele første etasje. Podene sover, ullteppet varmer knærne, og på badet går dagens første vaskemaskin. Helt utrolig hvor fort det hoper seg opp med klesvask når man har litt for mye annet å drive med et døgn eller to….

Har uken din bydd på noen gode øyeblikk da?

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Fridagen på mandag var kjærkommen! Det gjør noe med skrotten når den får en ekstra fridag. Vi pakket sakene våre og satte snuta mot sjøen. Litt nedtur når vi kom frem og det ikke var mulig å parkerer slik at vi kunne være på stranden slik vi hadde tenkt, men det er jo så mange flotte plasser ved sjøen. Vi endte opp på et svaberg, ble sittende der noen timer. Ro i sjela, rett og slett. Sitte sånn å se utover havet, høre bølgene slå mot steinene, kjenne sola varme i ansiktet, og lukten av salt sjø og varme svaberg. i mitt neste liv skal jeg bo ved sjøen. Eller på fjellet…. Eller så må jeg bare bli lottomillionær i dette livet, og kjøpe hytte begge steder. Hadde funka det og. Uansett, en dag ved sjøen, fine øyeblikk.

Tjue års bryllupsdag. Vi tilbragte dagen slik vi tilbringer dager best. Hverdagslig og godt. Vi var på jobb, spiste middag, betalte regninger, og kjørte et lite stykke til der vi gikk hånd i hånd som nyforelska ungdommer, og gikk tur der. Ikke like nyforelska selvsagt, bare lykkelig over å fortsatt dele livet med en bestevenn. Det ble en god kveld, med fine øyeblikk.

Den største gleden den dagen var uansett alle meldingene vi fikk fra ungene utover kvelden. For etter noen litt tøffe uker og dager hadde de sitt livs opplevelse den kvelden! Pappa, altså podenes morfar tok med seg alle gutta til Oslo for å reise på konsert med Alice Cooper. En drømmedag rett og slett, for disse tre podene. For morfar er over snittet kul å henge med, samme humor, samme musikksmak, og overdrevne kule historier fra “gamle dager”. De var på pub, restaurant, og konsert med et av de aller største idolene, og fikk oppleve at en barndomsdrøm gikk i oppfyllelse. Nå er jo ikke dette min opplevelse, eller mine øyeblikk, men å se noen du er glad i glede seg så stort over noe, det er jo nesten enda bedre enn å være der selv. Herlige øyeblikk.

Så er det disse bitte-bitte små øyeblikkene da. De som bare skjer, og sekunder etter er de over. Jeg har skrevet om de før. Det kan være et smil fra en du går forbi. En liten hånd fra en barnevogn som vinker til deg i butikk-køen. Lukten av løvetann som åpner seg igjen etter regnet. Eller som denne gangen, meter etter meter med vissen løvetann. Og jeg ble gående å beundre synet. En hel grøftekant full av disse nesten gjennomsiktige bomullsdottene so bare venter på et vindkast, slik at de kan fly fritt. Jeg er ikke bedre enn at jeg plukket meg en, blåste på den og ønsket meg noe. Den som intet våger, intet vinner, ikke sant? Fint øyeblikk.

Fredagen. Altså, det var klart for årets sommerfest for personalet på skolen, og temaet var P! Min første tanke var selvsagt å komme som en penis, for så umoden er jo hjernen min, men så fant noen av oss på avdelingen at det hadde vært gøy å gå som Pink Ladies fra filmen Grease, så da ble det sånn. Vi fant jo tidlig ut at snittalderen på jentene i gjengen var såpass høy at navnet Pink Tena Ladies ville vært mer treffende, men alder er ingen hindring for å ha det gøy!!! Og gøy ble det. Rosa bobler i glasset, rosa jakker og rosa hår. Og høy stemning selvsagt, med masse latter og fjas fra en passe sliten lærergjeng som er klare for årets sommerferie straks.

Da talen var holdt. Jeg sa ja til å holde tale, men angret som vanlig da det nærmet seg… At jeg aldri kan lære, og bare si nei! Men, spist er spist, livets første takk for maten tale ble holdt, og jeg overlevde. Og da kunne skuldrene senkes og festen nytes. Fint øyeblikk!

En koselig kveldstur med en kollega. Vi ruslet i akkurat passe “dette er ikke ei treningsøkt” tempo inn til Stig-tjern, og ble sittende der i kveldssola en time og drikke kaffe fra termosen. Fine samtaler, nydelig vær. Så ruslet vi videre runden rundt vannet, og jeg ble akkurat passe svett på ryggen og rød i toppen. Slike øyeblikk er så gode, og gjør det bare ekstra godt å strekke ut føttene på bordet når man kommer hjem.

Og slik gikk uka. Enda en helt vanlig hjerdagsuka bundet sammen av små fine øyeblikk. Kake i lunsjen, en bunt rabarbra fra hagen til Torunn i sykkelkurven, slitne med glade unger, sol, regn, varm kaffe og rosinboller i solveggen etter jobb. Nydelig.

Nå skal jeg fikse litt på en PowerPoint, og forberede meg litt til et motivasjonsforedrag jeg har sagt ja til å holde for kommunens veiledere i morgen. Enda en ting jeg angrer på, men som sikkert kommer til å gå helt fint. Ønsker deg som titter innom en strålende søndag. Håper uka blir god og øyeblikkene mange. Vær snill meg deg selv, det fortjener du. Vi blogges

Den sommeren vi møttes var den beste. Ikke fordi vi møttes, for jeg ante jo ikke da hvor vi ville ende opp. Det var den beste sommeren fordi mamma var på bedringens vei etter å ha kjempet mange måneder mot kreften. Den beste sommeren fordi skolen var ferdig, jeg hadde en jobb som lønnet akkurat nok til å leve fra en lønn til den neste. Den beste sommeren fordi sola skinte hver dag, ingen hadde enda oppdaget den hemmelige badeplassen vi hadde for oss selv, og den beste sommeren fordi nettene var lange, lyse og full av musikk. Og innimellom alt dette møttes vi. Fra tid til annen var vi på de samme grillfestene, de samme festivalene, den samme badeplassen, og et rykende fersk vennskap ble formet. To litt sjenerte unge voksne. To kleine skrotter med akkurat like mange håp og drømmer for fremtiden som alle andre ungdommer.

Det ble ikke noe “oss” før året etter. Rett over jul. Da DJ`n spilte den sangen, når vi dansa på tett dansegulv, og du litt klønete spurte: “Er det oss to da eller?”

Også var det oss to. Og det var fint og spennende og nytt, alt på en gang. Den første kjæresten.

Det gikk ikke så mange dager før ting skulle bli vanskelig igjen. Mamma ble syk på nytt, og denne gangen var det ikke mer legene kunne gjøre. Vi fikk beskjed om å forberede oss på døden, gjøre mest mulig ut av den siste tiden. Og jeg klarte ikke helt å se for meg en kjæreste i alt det vonde, så jeg bremset litt, sa vi kunne ta det litt roligere, fortalte at dagene som kom ville bli tunge og annerledes. Da jeg kom hjem senere den kvelden satt han ved kjøkkenbordet og snakket med mammaen min. Mellom dem stod en liten bukett blomster. “Se hva han kjøpte til meg da!” smilte mamma. Mamma som egentlig ikke skulle ha noen grunn til å gjøre annet enn å gråte, sørge.

For han ville ikke bremse. Han bare så for seg at det skulle bli oss to, og at det var på sin plass å bli kjent med hun som snart skulle bli borte, slik at når jeg i årene som kom snakket om henne, så hadde han også et ansikt til historiene, noen egne minner.

Og sånn ble det. Vi var kjærester. Vi bada på det stedet nesten ingen visste om. Vi kjørte motorsykkel til ukjente steder. Vi så dårlige filmer, grilla pølser på bål, og kasta snøball! Alle de tingene kjærester gjør, og vi snakket om mammaen min.

Så kjøpte vi hus, det lille røde huset på Måsan som ikke var rødt, men hvitt den gangen. Vi hadde knapt rukket å henge bilder på veggen før vi ønsket å fylle huset med unger. Vår egen familie. Og sånn ble det. To små gutter på under to år. Akkurat sånn vi hadde drømt om. Så ble det giftemål. Ingen storslått feiring. Egentlig hadde vi ikke tenkt til å fortelle det til noen, men en håndfull gjester ble med på feiringen likevel. 7 juni. Den varmeste dagen den sommeren sa vi ja i skyggen under trærne i den vakre hagen hos sorenskriveren. Og mellom amming, og taler, og lek med en lyslugget liten pjokk på stabbende bein ble feiringen akkurat slik vi ville.

Morfar danset i barbeint i hagen, svingte den ene bestemoren etter den andre. Vi lo og danset om hverandre.

Så fortsatte livet. Vi lo og vi grein, og vi malte huset rødt. Vi så flere dårlige filmer, grillet flere pølser på bål, og utvidet familien vi trodde var stor nok med enda en liten pode. Vi vokste sammen, ble voksne sammen. Vi skifta bleier, og vi vugget vogga, bysset unger i søvn. Vi var på dugnader, skoleavslutninger og flere crosstreninger enn jeg kan telle. Vi plastra skrubbsår, og monterte støttehjul, tørka snørr og tårer, og gledet oss over å ha skapt det aller fineste i verden. Vi to.

Og nå sitter vi her, og har plutselig vært gift i 20 år, kjærester enda lengre. Unga er store, og de aller fleste som var med å feiret bryllupsdagen vår er borte. For mens vi har levd livet har mange av våre levd livet ferdig. Noen ganger flirer vi, sier at vi sikkert burde ha kommet lengre enn et gammelt rødt hus og en rusten bil, men vi er da heldige også. Heldige som har bevart vennskapet, latteren, åpenheten, tålmodigheten. Alt dette som er kjærlighet. Vi har hverandre, bestevenner og kjærester. Ja, også ektefeller da. I tjue år. Middagen vi skulle spise ute i dag røyk i ei kjip tannlegeregning. Sånn er livet, hverdagslivet, og jeg ville ikke bytta det bort i noe. Det er ekte, det er godt, og det er vårt. Oss to. Takk for de første tjue åra måsagubben. Jeg elsker deg!

God morgen, god søndag, og takk for at du titter innom. Alt er duket for en god pinsedag. Kaffe i koppen, frokost på asjetten, poder sover fremdeles, det er fridag i morgen og ute på fuglebrettet har frokostbuffeen vart i flere timer allerede. Og, det beste av alt, formen er stigende. Ikke riktig på topp enda, men så absolutt stigende. Det slo oss liksom ut som en tornado dette Covid-viruset, og før vi egentlig rakk å tenke over hva det kunne være, lå vi alle sammen. Gubben i tre uker, minsten i over 14 dager, samme med meg, og de eldste podene deler av ei uke. Feber, tung pust, hostekuler, vonde ledd, hodepine, magen i ulage…hører du at jeg synes en smule synd i meg selv her eller???

Men nå, sakte men sikkert, stiger formen, og ingen ting er så digg som akkurat det. Uka har væt fin den, til tross for noe redusert. Høydepunktet var nok å kunne rusle på jobb igjen. Litt roligere dager enn til vanlig, men likevel jobb. Det var så herlig å se kolleger igjen, menge seg litt med elevene, godsnakke litt med papp-mannen min, le høyt, og danse seg nedover korridorene. og det beste av alt, følelsen av at det går mot sommerferie på skolen. Blide elever, sol gjennom vinduene i timene, grønne trær og varm asfalt i skolegården, og lærere som gladelig slipper ungdommen ut noen minutter før friminuttet starter, slik at de rekker å kjøpe is på butikken, før neste økt! Herlige øyeblikk!

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Den dagen luktesansen bestemte seg for å returnere. I flere dager hadde jeg tuslet molefonken rundt her uten smak og luktesans, og i mellom to feber-økter hadde jeg ruslet rundt i skogholtet nederst i hagen, og plukket en god bukett liljekonvall. Så satt jeg der, morningen etter, og drakk te mens jeg leste nyheter på nettet, sånn bare for å sjekke om Jonny Depp hadde noen fremgang i rettsaken lissom, og plutselig kilte lukten av liljekonvall i nesa. For en lykke. Litt fordi luktesansen som nevnt var på vei tilbake, mest fordi ingen blomst lukter så godt som de små hvite bjellene. Lukten av sommer og barndom. Nydelig øyeblikk.

Ny kopp. eller, nye kopper. flertall. Røk på to i samme slengen. Mona hadde fått inn et par nye krus i butikken, og et par av tekstene talte til meg, tagg om å få bli med meg hjem. Så da ble det sånn da, for jeg er svak for kopper som taler til meg altså. Skikkelig svak. To nye kopper i samlinga, enkle hverdagsgleder, fine øyeblikk.

Ei litta luftetur med storepoden. “Blir du med ut en tur og hører på lyden i anlegget, eller mutter?” Klart mutter blei med. En halvtimes kjøretur og Mangen-fjellet, med vinduene nede slik at lukten av skog slapp inn i den gamle Volvo`n , og overdøvet duften av wunderbaum og Burn. Så fint å sitte i bilen med poden, høre musikk på fett anlegg (hans ord, ikke mine!), synge litt, skravle litt, komme seg ut litt. Herlige øyeblikk.

Kvelden ved tjernet. Også et av disse fine små øyeblikkene.Vi fartet opp en kveld, måsagubben og jeg. Bra slitne i skrottene etter arbeidsdagen. Da er det så godt å bare sitte i sandkanten nede ved vannet, myse utover det blanke vannet, nyte at alt rundt tjernet er lysegrønt og nytt. Fine øyeblikk.

Mellom oss hadde vi en kurv knallrøde jordbær, matpakke med knekkebrød og brunost, kaffe på termos, og en iskald halvliter Pepsi Max. Sånn er det når fintfolk reiser på tur…reine pikniken ved tjernet den kvelden. Fine øyeblikk, helt til brannbilen kom med fem uniformerte brannmenn, for å teste aggregatet nede ved brygga. Da pakket vi sammen, og kjørte hjem. Merkelig hvor mye lettere hodet er i kveldstimene, etter å ha sittet sånn ute og kikket utover vannet ei stund. Medisin for skrotten!

Når syrinen endelig blomstret. Det gikk liksom fra den ene dagen til den andre. Fra knopper på kvelden, til åpne blomster som dufter sukkertøy og sommer morgenen etter. Så da rusla jeg rundt i hagen da, barføtt i gubbens altfor store slippers, kledd i pysj, eller Covid-antrekket, som vi har kalt det i et par uker, og hørte humlene suse blant blomstene, og kjente lukta av sommer, og nøt fargene. Nydelige øyeblikk.

Så var det den formiddagen elevene. 6 klasser, skulle lage hver sine oppgaver og aktiviteter til en kommende camp ti skal ha på Helse og Oppvekst. Og hva fant den ene klasse på som aktivitet? Joda,, “Sett halen på Janne!”. Først fryktet jeg at jeg måtte løpe rundt med bind for øya mens ungdommer i hytt og pine jaktet på meg med tegnestift og hale, men de knipset istedet et bilde, printet det ut i gedigent format, og mekket plakat. Hadde det enda stoppet der, men neida…kopimaskinen slo seg litt vrang og spydde ut intet mindre en 7 plakater. De ble satt sammen og henger nå på dører rundt om på skolen, inkludert et lite bidrag på rektors kontor. Takk og pris for en god dose selvironi, for det bød på mye latter og fjas, og det gir jo alltid fine øyeblikk!

Nyklippet gress og volleyballnettet opp i hagen. Da er det plutselig sommer. Deilig var det den kvelden vi kunne nyte sola i hagen, spille badminton og volleyball turnering med poder og podekjærester og kompiser, drikke kald brus fra blikkboks, og bare nyte å være barbeint i gresset. Fine øyeblikk.

Og slik har uka gått. Sliten, men fattet. Hostesaft er byttet ut med ostepop. Enda et ekorn har joinet gnager-squaden på fuglebrettet, så nå er de fem. Visne løvetann blåser med vinden gjennom hagen, sola varmer i nakken, regnet gir lukten av varm, våt asfalt, et par bøker er utlest. Gode dager, fulle av gode øyeblikk, akkurat slik ei vanlig hverdagsuke skal være. Nå pakker vi den gamle piknikveska og det gule strandteppe bak i bilen, og setter kursen mot ei strand ved sjøen. Vi unner oss en dag i sommerparadiset. Ønsker deg en riktig fin søndag, og en fortsatt god pinse. Vær snill med deg selv. Vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag til deg.

Jeg har ligget delvis våken i natt, og for første våkennatt på lenge har jeg klart å slappe av. Jeg har ligget under et halvåpent vindu og kjent på lukten av vår. Lukten av nyklippet, vått gress, lukten av mose, og den søte lukten av granskog og løvetann. Fuglene har holdt koken siden rundt klokken halv fem, da morgenlyset sloss seg vei gjennom skyene. Ulempen med dette fuglebrettet til gubben er jo at det til alle døgnets tider, også om natten, er full syklubb der ute. Duene kurrer, dompappen surver, alle de andre tror de er med i gospelkor, og sloss om å få synge solo…Men koselig er det, tross alt. Vil egentlig si at klokken 04.30 i dag tidlig var et fint øyeblikk. Varmt under dyna, ru hånd å holde i, trøtt nok til å slappe av, men våken nok til å sanse alt som foregikk utenfor måsahuset. joda, absolutt et fint øyeblikk.

Måsagubben har hatt influensa i over en uke nå, og selv om formen er noe bedre, er den ennå ikke bra. Jeg har litt underskudd på søvn, og har blitt smitta av den sår hals og hoste-delen, så mandagen krøp jeg til korset og ble hjemme fra jobb. Det sitter så langt inne, å ikke komme seg på jobben. Samvittigheten gnager liksom så ekstra da, dumt, men sant. Mens jeg satt der på morgenkvisten, og synes synd på meg selv etter å ha gitt beskjed til sjefen, og de elevene som trengte det, tikket det inn en melding på mobilen far Morgenlevering. Så bar det ut i postkassa, i pysj og tøfler, og inne igjen kunne jeg åpne pakker med sjokolade og herlig øyemaske (noe som var fryktelig treffende for akkurat den morningen) fra en av de herlige kollegene mine. Så Trine, tuuuusen takk, takk for at du gjorde øyeblikket så godt, og starten på uka fin.

17 Mai ble en relativt rolig affære for min del, og godt var det. Solveggen på terrassen hele formiddagen, ispedt litt mat og drikke pauser, og gubben og jeg hadde mange timer for oss selv. Ungdommen, poder, og podekjæreste dro ut sammen for å se på barnetoget, “sjekke livet” som de sa, og jeg kunne nyte noen stille timer før jeg skulle presse meg inn i festdrakta som hadde krympet litt i skapet, og filme en liten sekvens til prosjektet vårt.

Gutta dresset seg opp i skjorte og sløyfe, pakket flagg og dressjakker med seg i bilen, og forsvant så fort mammaen hadde fått knipset et bilde av podene. Jeg innså da jeg sjekket bildene etterpå at jeg ikke har aget meg en ungeflokk. Jeg har rett og slett laget min egen mafia gjeng. Føler at jeg er et lite blodig hestehode i senga unna skikkelig respekt fra bygda nå. Fint øyeblikk.

Festdrakta, til tross for krymping, gikk på! Det var fint å rusle seg en tur på kvelden, treffe kjentfolk, og se elevene mine i russetoget. Om de husker å ha sett meg der er nok diskutabelt, men moro var det. Endelig feiring, etter to år med stille 17 mai. Det var godt å kjenne på det igjen.

Onsdagen hadde alle elevene på Helse og oppvekst førstehjelpsdag, og jeg hadde ansvar for sminken. Snakk om å få lov til å leke seg på jobb. Jeg hadde koagulert blod på boks, og lateks til brann og sårskader, samt gørr og bein til åpne brudd og flenger. Makabert, men fryktelig festlig! Kjempestas å få være litt kreativ på jobb, og sjelden av vel ungdommen sett mer skada og forslått ut. Bra øvelse ble det ihvertfall, en skikkelig lærerik annerledes dag for både lærere og elever.

Beina på bordet. Sånne øyeblikk er så undervurdert. En ettermiddag denne uka, etter mange skritt i korridorer og trapper og gangveier, orket jeg ikke å kaste av meg skoene engang før jeg plasserte låvedøra i godstolen og slang beina på bordet. Så satt jeg bare der da, i noen minutter, og sløva. Du vet når du kan lene deg bakover, og koble ut hodet (overraskende enkelt for noen av oss), og bare bruke fem minutter på å hente deg inn før middagslaging og oppvask. Beina på bordet-øyeblikket, det var fint!

Timeout. En av disse små utfluktene vi pleier å unne oss en hverdagskveld, måsagubben og jeg. En liten luftetur i kveldssola var god denne uka. Etter jobb og middag, når historie og illustrasjoner til Caravan magasinet var levert bare noen timer før deadline, og skuldrene var høye og hode fullt. Da var det nydelig å kjøre opp til Røytjern, utstyrt med en termos varm kaffe og en kurv jordbær. Hvor lenge vi satt der husker jeg ikke, jeg bare husker følelsen av å kjenne sola varme i nakken, og lyden av insekter som summet borte i gresset, mens vi satt på brygga og lot gyngingen fra vannet bare vugge oss i ro. Mer skal ikke til noen ganger for å slappe helt av. Sitte stille, ved siden av hverandre, og bare se utover speilblankt vann. Godt øyeblikk.

Fredags morgen kjente jeg at det kanskje ikke hadde vært så lurt å være på jobb denne uka, for lufta gikk helt ut av med nøyaktig det sekundet jeg kom inn døra hjemme klokka fire. Tørrhosten holdt, og holder meg fremdeles våken om nettene, det smeller i bihulene når jeg rører på meg, hodet verker, og det kan kjennes litt ut som om noen har kjørt over meg…med noe tungt. Så da lå vi der da, som to utslåtte slakt, gubben og jeg, hele fredag kveld og ettermiddag. Men til tross for selvmedlidenheten fantes det noen gode øyeblikk da også. Wordfeud med en kollega på mobilen, og Mamma Mia på TV`n i bakgrunnen. Te med ingefær og ABBA musikk, det er god medisin det altså.

Å bli tagget i et innlegg på Instagram. Et bilde av ett av de mange fine diktene til Stjernekast. Et bittelite øyeblikk so varmet kanskje ekstra mye akkurat da, bare fordi jeg var litt ekstra sliten. Små handlinger kan gjøre så mye godt. Nydelig øyeblikk.

Og slik var hverdagsuka. Både grønn og litt grå, kreativ og makelig lat, hvite bukser med flekk før frokost, påsminkede skrubbsår på knær og ekte papirkutt i fingeren! Fredagsdans i korridorene, ekorn som slåss om en neve hasselnøtter, og varme føtter i sprett nye ulltøfler på kaldt gulv. Ikke så mye skrive hjem om kanskje, men øyeblikk verdt å ta vare på likevel.

Håper uka har vært god med deg, og at uka som kommer gir gode øyeblikk. Ta vare på dem, og vær snill med deg selv. Jeg blir liggende her ei god stønn til. Vi blogges.

Med alder kommer klokskap sies det, men med alder kommer så innmari mye mer også.

Som kvinne kan jeg bare meddele at «alderstillegget» kommer sånn omtrent over natten. Fra å danse forbi speilet med lette, ungdommelige skritt, og smile til eget speilbilde den ene dagen, til å neste morgen stå foran speilet med lut rygg og slunkent blikk, og tenke «Hvordan i all verden var det den spermien som vant???»

Ja, for evnen til å snakke seg selv ned, er for oss kvinner en medfødt egenskap. En egenskap vi finpusser gjennom årelang erfaring. Innen tenårene har vi svart belte i faget, og når overgangsalderen kommer, og hormonene løper mer løpsk enn en gjeng fireåringer høye på sukker og wiener i lompe på 17 mai, da har vi tatt doktorgrad i selvmedlidenhet.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Nå skulle man kanskje tro at det er det usynlige forfallet som prege en stakkars kvinne mest, men slik er det ikke. Neida, i forfengelighetens tegn fokuserer de aller fleste av oss på det synlige forfallet.

Dette til tross for høyst aktuelle plager som for eksempel de lydene ledd og knokler lager ved enkle øvelser som ut og inn av bil, ut og inn av hold-in truser og BH, inn og ut av dusj/ badekar, og opp og ned av Stressless, do-sete, og/eller fortauskant. Ja, for når du kommer opp i en viss alder lager kroppen i disse sammenhengene mer avanserte lyder enn Steven Spielberg under en produksjon av Jurassic Park.

For ikke å snakke om andre usynlige utfordringer og skavanker som ufrivillige hetetokter med påfølgende uttørking samt sopp og, råteskader i kjeller-etasjen, også kalt underlivet, eller nedfallen livmor og forstuede eggstokker, selskapssyke hemoroider, og tarm som blir irritabel i kontakt med gluten, glutenfritt, melkeprodukter fra geit, ku og okse, erter, bønner, løk, skalldyr med og uten skall, småfugl, storfugl, påfugl og gjøkur.

Tro det eller ei, dette er ikke utfordringer som plager en kvinne nevneverdig i hverdagen, faktisk står de i skyggen i forhold til de virkelige helseutfordringene som kommer med alderen.  Alvorlige helseutfordringer som grått hår i tinningen, rynker rundt øyne og tunge øyelokk, åreknuter store nok til å fortøye et 40 fots langt fartøy, flate rumpeballer, fleske-knær, uønsket hårvekst av ymse omfang, og lange bryster som stadig har behov for akutt førstehjelp da de har en tendens til å komme i klem i kjøkkenskuffer, bildører, oppvaskmaskin, buksesmekk eller heisdører i halvfulle til fulle heiser. Det er ikke til å komme utenom at kvinnekroppen er som en litt dårlig konstruert trebygning, der du veit at forfallet vil komme med vannskader i kjelleren, brist i reisverket, og tidvis gjennomtrekk i toppetasjen.

Etter fylte førr er faktisk kvinner oftere til EU-kontroll av understellet enn bilen, og blir sjelden godkjent på første visning!

Det er og blir et sårt, men sant faktum at menn eldes som fin vin, mens kvinner eldes som melk i romtemperatur!

Derfor kom det skadefro kone-monsteret frem i meg den dagen gubben kom hjem fra helsekontroll i forbindelse med fornying av førerkortet, og fortalte at synet hans hadde endret seg til det verre, og at han trengte nye kontaktlinser og briller. Ja, jeg skal være så ærlig å si at det gikk en liten faen i meg, for synet mitt, det er faktisk de eneste ved denne halvgamle kvinnskrotten som fremdeles funker noenlunde slik det skal.

Så er det nå engang slik at, at jo flere feil man påpeker med andre, dess mindre tid bruker man på å dvele ved egne feil og mangler. Så da gubben hadde fått hentet seg ut et par nye kjørebriller, kontaktlinser med mer styrke en slagene til Mike Tyson, og fått helseattesten levert og godkjent hos biltilsynet, vekket vi bobilen frem fra vinterdvalen, og kjørte en tur mot Fredrikstad, bare for å lufte sjel, kjerring og kjerre, og gi oss selv en velfortjent forsmak på sommersesongen.

Med gubbens nye nedsatte syn i friskt minne ble jeg, med mine litt slitsomme ektefelle-gener, sittende i passasjersetet og rope ut advarsler som «BIL FRA HØYRE!!!», «FOTGJENGER FORRAN DEG!!!», «GULT LYS!!!», «MANNE MED RULLATOR», «LØS BIKKJE MED BÅND», og en og annen uviktig beskjed som «KU PÅ JORDET!!!», bare for å sjekke reaksjonsevnen bak de nye brilleglassene.

Gubben er en lugn kar, av den typen som snakker når han må, men helst ikke da heller, og mistet, irriterende nok, ikke tålmodigheten en eneste gang. Kanskje var den noe sarkastiske kommentaren om at «Ei førerbikkje hadde vært bedre selskap!» ment som et lite stikk, men selv ikke da jeg, under parkeringa på bobilplassen, hyttet med armene, pekte i nord og sør så grevinnehenget danset og ropte ut flere kommandoer enn en sersjant under NATO øvelsen, så gubben ut til å bry seg nevneverdig.

Det var først da vi hadde parkert, og jeg med stolthet i stemmen kunne fortelle at jeg hadde overlevd min første kjøretur med en «blind mann», at gubben ristet på hodet og mumlet noe om at det var bedre å være svaksynt enn svær i kjeften, men på det tidspunktet var jeg så gira over å ha overlevd kjøreturen, at adrenalinet kokte i skrotten, og jeg informerte gubben om at jeg skulle bruke opp noe av energien ved å rusle meg en tur rundt på campingen, og teste ut sanitæranlegget.

Jeg var ikke borte i mer en snaue ti minutter. Derfor ble jeg så imponert da jeg gikk tilbake mot bilen, og så hva min svaksynte mann hadde fått gjort på så kort tid.

Markisa var dratt ut, det samme var den ene le-veggen. På bakken var det rullet ut en gress-matte, campingstolene hadde fått tykke puter, bordet var slått opp, en koselig lykt hang tent over bordet, en godteskål full av sjokolade var satt frem, og to kopper rykende fersk kaffe stod på hver sin side av godteskåla! Imponerende! Snakk om å varte opp fruen da, og det til tross for et nyoppdaget handikap! Gubben selv var ikke å se noe sted, men jeg hørte at han romsterte inne i bilen, antok at han redde opp senga, og satt meg derfor klokt ned i den ene stolen ute, gravde opp en raus neve konfekt og sjokolade fra godteskåla, svelget det ned med store slurker kaffe, og lente meg bakover, lukket øynene, og nøt å være på tur igjen.

Det er da jeg hører det. En dyp manns-stemme, med brei Toten-dialekt, som ikke tilhørte min mann, rett ved siden av meg.

-« Jasså… hadde je vørti innforrmert om att de køm gjæster, så hadde je jo tilbudt dikk en fotskammel au, men det ser ut slik tel at dikk har finni dikk ei god stilling, åkke som!»

Rett foran med stod selve prototypen av en totning. En sånn med grønn militær-caps og tilhørende skjorte fra Toten Skytterlag. En sånn som skyter egen middag som grilles på bål, og som spikker tannpirkere av velta brøytepinner fra Hedmarken.

Da slo det meg!!! At gubben selvsagt ikke hadde fiksa alt dette mens jeg var på toaletten! Jeg hadde bare gått mot den første sølvgrå Fiaten jeg så, fordi for oss vanlige kjerringer er jo bil bare bil, ikke sant, og alle ser dønn like ut!!!

Jeg skvatt så kaffen skvulpet over låra, reiste meg raskere enn jeg noen gang har kommet meg på beina før, og hostet frem enn beklagelse da jeg hørte rungende, skoggende, og rå latter fra den andre siden av le-veggen!

Der stod gubben og hev etter pusten, lo så tårene rant, slo seg på låra, og hikstet frem til den fremmede Totningen mellomlatterkulene, at han måtte ha kona hans unnskyldt ….

Flau og lutrygget satte jeg kaffekoppen fra med, la tilbake konfekten jeg ikke hadde rukket å spise, og ruslet bort til egen gubbe og egen bil.

Lenge var det helt stille. Han sa ikke noe, og jeg holdt klokelig kjeft. En stund senere tenkte jeg det var trygt å få i gang en liten, lett samtale, glatte over feilen fra tidligere, og tenkte det var klokt å begynne med noe enkelt. Gubben satt med nesa ned i mobilen, og så svært så oppslukt ut i hva det nå enn var han skrollet igjennom, så jeg spurte i lystig tone: -«Hva er det du ser på da vennen?»

Gubben snudde seg sakte mot med, flyttet brillene litt nedover nesa med hånden, myste mot meg med hevet øyebryn over brilleinnfatningen og sa: «Jeg googler leveringstid på hvit stokk og labrador. Til deg kjære.»

Jeg burde sett den komme…bare så synd at synet svikter.

God morgen, folk og fe. Gubben hoster og fryser, jeg gjesper, og ute på fuglebrettet sitter til sammen tre ekorn og knasker i seg frokost. Søndag igjen, langhelg for noen, ikke meg. Jobb igjen i morgen, og faktisk litt jobb på 17 Mai også. Filmprosjektet vårt har nå blitt sponset av de store bankene i bygda, og den 17. mai starter vi filmingen av Aurskog-Høland rundt. Ett år skal vi farte rundt i bygda, fire sesonger, masse mennesker, vise det beste av alt kommunen har å by på. (og det er MYE!) Derfor blir det litt jobb på denne skrotten på selveste nasjonaldagen. Må huske å prøve festdrakten etterpå, slett ikke sikker på om jeg kommer inn i den i år….noe sier meg at den “har krympet” litt. Det har en tendens til å skje med klær som henger lenge ubrukt av gangen. Merkelig fenomen…

Men i dag, i dag har jeg fri, og det kjennes fantastisk. Det har vært ei sånn uke med minimalt med søvn, og det merkes på kropp og hode, selv om den siste natten ikke var sånn halvgæli. Lite søvn til tross, det har vært en god uke. Full av disse små øyeblikkene det er så hyggelig å se tilbake på en søndagsmorgen.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Ingen svære øyeblikk denne uka heller, bare slike hverdagsøyeblikk som gjør godt for sjela. (Skulle vært filosof egentlig!)

Vi kan jo starte med lukten av løvetann. De står i full blomst nå, over alt, og det kjennes som om hele bygda lukter honning. For hvert vindkast virvler det søtlig lukt opp i nesa, og hele hodet fylles av vår. Grønt, sprettende løv, varm asfalt, og knallgule løvetanntepper i alle skråninger og mot alle husvegger. Kall det gjerne ugress om du vil, men det er kanskje verdens vakreste ugress i mine øyne. Tar du deg tid til å sniffe litt på løvetann?

Torsdagen var litt sånn marerittdag. Fire økter med intens jobbing. Jeg hadde ikke sovet natten før, kroppen gikk kun på stahet og koffein, og arbeidsdagen var et evig kaos av elever med følelsene uttapå kroppen, og litt sånn pannikkrelatert jobbing i forhold til fredagens store innlevering. I fjerde økta skalv hendene mer enn ei pakke sjokoladepudding i en sykkelkurv på grusvei (hadde ingen gode metaforer her altså, skulle kanskje ikke vært filosof likevel). Og du kjenner kanskje til det, det at når alt raser litt, da blir alt også fort fryktelig morsomt!? Så når kollega Line i et kort friminutt hadde skrevet en teit vits og lagt på pulten min, da dævva jeg nesten!!! Gøyal vits, og veldig godt øyeblikk på en litt tung ettermiddag!

For maaaange år siden, over et ti-år faktisk, mistet jeg et smykke etter mamma på crossbanen. Ihvertfall var det det jeg trodde. Jeg har endevendt bagger med cross-utsyr, saumfart garasjen, men det var og ble borte. Et viktig arvestykke for meg, og det var så vondt å miste. Så her om dagen, ut av det blå, kommer poden med sammenknyttet neve, kun en bit av et sølvkjede stakk ut, og sa : “Jeg tror jeg har funnet noe som var mormor Elin sitt!”  Og under teppet i forsetet på en avskiltet varebil som for tiden funker som lager for gammelt verktøy, hadde minsten funnet, på leting etter lappesaker til moped-dekket sitt, mamma sitt smykke. Noe falmet, men like helt, og etter en liten runde med sølvpuss, også like vakkert. Det var et herlig øyeblikk det. Litt sånn snørr og tårer, men mest brede smil. Kvalifiserer ikke egentlig til hverdagsøyeblikk engang, mer hverdagslykke!

Torunn og polkagrisene. Torunn er en sånn raus kollega som legger omtanke i hver gode gjerning. Nå høres det kanskje rart ut at en pose polkagriser skal bety så mye, men det handler jo mer om tanken bak enn selve sukkertøyene. At noen på kontoret kjenner deg så godt at de vet hva du liker aller best, og så handler med bare for de de kommer over noe, og bare for å være snille, slikt må verdsettes. En pose polkagriser i skuffen på kontoret, livreddende, og fint øyeblikk.

Det skumleste med dårlig nattesøvn er kanskje hva det gjør med evnen til å ta gode beslutninger. Jeg skulle egentlig bare på do, kjente behovet for en “bommelom”, men så kikket jeg i speilet når jeg gikk forbi do, fikk se en hårlogg som ikke samarbeidet med resten av håret, og grep kjøkkensaksa. Det blir litt det samme konseptet som at man tror man skal klare å bare spise en rute av melkesjokoladen, men når du kommer til deg selv har du klemt i det en 250 grams plate ra Freia. ( Se der ja, plutselig var jeg god på metaforer igjen!!!) Så da fikk saksa kjørt seg da, over hele skallen, og plutselig var håret mange cm kortere. Skeivt, skakt, hakkete, men hva gjør det vel om håret matcher resten av kjerringa? Rufsete både inni og uttapå. Skulle vært hos frisøren, men budsjettet for all form for velvære røyk jo da varmtvannsberederen tok kvelden forrige uke. Samma det, sommersveis, festlig øyeblikk!

Regn!!! Den morgenen paraplyen måtte frem for første gang på lenge. Endelig regn, vår-regn, godt for jorda, godt for sjelen. Å rusle til jobb, danse litt mellom små sølepytter, kjenne lukten av varm og våt asfalt, helt nydelig. God samvittighet til å pakke seg selv inn i tepper i hjørnet av sofaen etter jobb, og bare lytte til regnet mot ruta. Herrrlig!

Og dett var vel dett, i grove trekk. Hverdagsuka i små øyeblikk. Så kan man selvsagt legge til andre små gleder, slik som å våkne til lukten av ferdig traktet kaffe, å legge seg i rent sengetøy som har tørket ute på snora hele dagen, den lille sorte katten som stadig rusler gjennom hagen og stopper og studerer oss på god avstand når vi er ute.

Ommøblering av sofaen klokken fire om morningen, når tankekjøret stopper søvnen, blåbær så store som meloner (nesten), en stor, ru arbeidsneve å holde i mens man ser en dårlig film på Netflix, og trør som omkranser hagen, alle fulle av lysegrønne knopper og spirer.

Jeg håper at uka som gikk bød på gode øyeblikk for deg og dine, og at dagene som kommer byr på smil og sjokolade. Snakk pent til deg selv, det er du verdt. Riktig god søndag ønskes alle, vi blogges

Hei sveis! Håper du har hatt en strålende søndagsmorgen, så langt. God morgen!

Dette var den uka jeg hadde sagt ja til litt for mye (igjen), og nattesøvnen var nok preget litt av det. Lange netter uten særlig søvn, tankespinn om alt som skulle på plass, alt som kunne gå gæli. Men så gikk alt fint, slik som ting har en tendens til å gjøre, og nå sitter jeg her igjen, den siste ukedagen, med en kopp te, knekkebrød med brunost, klar for å finne frem igjen noen av de fine små øyeblikkene fra uka som gikk.

Det er, som alltid på søndagsmorgenene, stille i måsahuset. Podene sover, måsagubben pusler litt på kjøkkenet, romsterer med stekepanner på ovnen. Erfaring sier at han er i ferd med å svi et speilegg eller to…. Slike øyeblikk, sånne som nå, er fine. Roen, lukten av nytrukket te, frokost, lydene av fuglekvitter utenfor vinduene, romsteringen på kjøkkenet, alt dette kombinert med viten om at søndagen er fri. Helt fri. Fri til å sove på sofaen, bake litt, gå en tur, lese… skikkelig søndagsro!

Jeg ligger rett ut på tre-seteren,. blogging i horisontalt ustabilt sideleie, under gammelt gult pledd. Slett ikke dumt!

Det har vanket noen fine øyeblikk de andre dagene denne uka også. Lørdagen forsvant i et herlig kaos av mennesker. Musikere, artister, lydfolk, arrangører og publikum. For noen uker siden ble jeg spurt om å være konferansier på en konsert til inntekt for Ukraina, og våre ukrainske flyktninger. En konsert ledet av kulturrådet, i kultursalen her på Bjørkelangen. Frivillige fra hele bygda stilte, og jeg kunne jo ikke si nei. Det ble en lang dag. Masse lyd, litt kaos, men du verden for en fin opplevelse. En ting er helt skråsikkert! Denne bygda har så mange fantastisk flinke artister, og mer enn en gang satt tårene løst! Så fint å være en del av noe litt større, fint å kunne bidra med å flette forestillingen sammen, kjenne på fellesskapet og velviljen. Tusen hjertelig takk til alle som bidro, alle som tok turen, 110.000 kr ble samlet inn! Det er ikke småpenger! Fine øyeblikk.

Det blå øyeblikket. Jeg skulle egentlig bare ut i skogkanten rett bak huset for å lempe et lass med fjorårets løv, men ble møtt av blått i blått så lenge øyet kunne se. Det var et sånn typisk «Stå rolig og bare ta det inn» øyeblikk! For selv om våren er en fin tid, så er den jo ikke spesielt fargerik før løvet virkelig spretter, og det har det ikke gjort over alt enda, så den blå bakken lyste så til de grader opp. Det måtte selvsagt plukkes litt, forsiktig, slik at ingen rot ble dratt opp. En håndfull blått ble med inn i måsahuset, og pynter nå opp vinduskarmen, i en skjør gammel kaffekopp. Vakre blomster, vakkert øyeblikk.

Noen ganger er de aller minste tingene i livet fine øyeblikk. Ubetydelige nesten, likevel nok til en bitteliten mental pause, kort nok til at du rekker å smile, og i dette tilfellet, trekke inn lukten av rykende varm te.  En tidlig morgen denne uken satt jeg alene på kontoret før kollegene kom. Det er godt å være tidlig ute noen dager, sitte en drøy time ved skrivebordet, forberede dagen, svare på meldinger elever har sendt i løpet av natten. (Enkel forskning viser at tenåringer et utprega nattedyr!) Så satt jeg der da, i litt egne tanker, og oppdaget den lille teksten i enden av te-posen. Sånne ting, sånne bittesmå ting, som gjør at det rykker litt i smilebåndet, det er fine ting det. Fint øyeblikk.

Spring has sprung. Kveldssola, elven, broen, musikken på øret, rådyret i skogkanten, hestehoven i grøfta. Tenk å få klemt alt dette inn på en drøy halvtime! Hverdagsluksus kalles det. Jeg hadde egentlig inntatt sofaen. For mandagen hadde vært lang, først jobb, så møter, så middag….og egentlig ville hjernen bare koble ut med noe skvip på tv`n men skrotten skrek etter frisk luft og en liten strekk. Så mot hjernens vilje tredde jeg føttene ned i joggeskoa, og ruslet en runde på Bjørkelangen. Holdt meg til grusveier og stier, en rask runde, nok til å bli litt svett i nakken og sliten i beina. Nydelig øyeblikk! Noen ganger er det greit at hjernen lytter til kroppen, og ikke omvendt.

Damenes aften. Endelig! For første gang siden pandemien startet kunne endelig senteret på Bjørkelangen arrangere damenes aften.  Jeg var så heldig å få overvære arrangementet fra scenen, som konferansier, og for en kveld det ble. 100 flotte damer samlet i restauranten, kaker, kaffe, mineralvann, lokale flotte kvinnfolk i finstas fra butikkene. Skikkelig moteshow, musikk og lys, og fantastisk innslag på scenen med skolelærer Skaret og advokat Gunnhild. Det var så god stemning, så mange blide kvinnfolk, så godt arrangert. Herlig kveld, herlige øyeblikk. Om noe skulle trekke ned må det være bildet lokalavisa valgte å publisere. Jeg har ei høne å plukke med fotografen, for å si det sånn. Eller så må jeg kanskje bare innse at ansiktet siger sørover, og at morsk er mellomnavnet mitt. Heldigvis har jeg venner som opptrer som akutt psykologhjelp på snapchat, når lokalavisa publiserer for ærlige, uretusjerte bilder!

Noen som har tilbud på botox eller? Spør for en «venn»…

Når man vinner i spill! Jeg er en dårlig taper, og en enda dårligere vinner. Jeg må bare gni det inn lissom, når jeg en sjelden gang vinner noe. Denne uka ble jeg invitert med på terningspill av noen elever, også ble jeg sittende rundt et langbord å kaste terning, telle til 50, bytte ark…. aner ikke hva spillet heter, men det er rikke så viktig heller, for jeg VANT!!! Herlig stund med herlige elever, fint øyeblikk! Og for de som lurer, joda, det hender vi har undervisning med elevene også. Denne dagen for eksempel, underviste jeg i dårlig sosial kompetanse…. VANT!!!!

Og der har du hverdagsøyeblikkene. Ikke Nobel-prisverdige noen av dem, men like betydningsfulle for det. Mange små øyeblikk = et helt liv. Fint å tenke på. Nå skal jeg koble av nettet litt, og logge på søndagsfølelesen.

Håper øyeblikkene har vært gode denne uka. Vær snill med deg selv. Vi blogges.

God morgen, god søndag. Har uka di vært god? Håper det.

Jeg sitter her som vanlig, med te i kruset, knekkebrød på asjetten, i flanellspysj, og med kalde tær. Ulltøflene har fått store hull ved tærne, og denne gangen tror jeg de er forbi reperasjonsstadiet. Vurderte å bestille et par nye, men ukas omstendigheter gjorde at den utgiften får vente ei stønn til. Snart er det sommer uansett, og tærne kan varmes i sola. Har liksom vært frøsen hele uka, derfor er det ekstra godt å pakke seg litt inn her nede i sofahjørnet, en søndagsmorgen. Øyeblikket er godt. Det er et svare leven på fuglebrettet utenfor vinduet, et tegn på at frokosten er servert, og at pippen, ekornene og rådyrene er og forsyner deg av buffeen. Om få strakser vil resten av flokken i måsahuset gjøre det samme, for i går kveld satte jeg en gjærdeig til kaldheving over natten i kjøleskapet, og snart prer lukten av kanelboller seg rundt i rommene her. Enkel forskning viser at det da blir mange til frokost rundt bordet her.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Skuldrene er i ferd med å senke seg etter en uke med litt mye av det som ikke er så stas. Det sies jo at uhell sjelden kommer alene. Når det er sagt har jeg faktisk klart å finne lyspunkt i det litt kjipe og uforutsette denne gangen…kanskje denne søndagsblogginga er godt for noe likevel. Jeg lærer meg jo å se etter de små øyeblikkene, selv når «shit happens».

Det var torsdags kveld mellomste poden setter i et relativt feminint hyl fra badet da vannet i dusjen gikk fra lunket til iskaldt på et sekund eller to, og det vi har fryktet en stund var et faktum. Takk og farvel til kjellerens trofaste varmtvannsbereder. I tillegg til iskaldt vann i dusjen fulgte det med en deilig liten (stor) lekkasje i kjelleren, som for øvrig er en 100 år gammel jordkjeller, og kloke hoder vet jo av erfaring fra barndommens leg i sandkasser, at jord+ vann= leire…. Festlige greier…. Det passer sjelden med et dypdykk i sparekontoen, særlig når dypdykket nærmer seg 8000 grunker, og minstepoden er midt i det obligatoriske av kjøreopplæringen på førerkortet. Nedtur!!!! MEN, det fine her da, er at en lokal rørleggerhelt kunne komme samme dag som vi ringte, og innen fredag ettermiddag var ny tank levert og montert, og innen kvelden kom fikk familien igjen dusjet i varmt vann. FINT øyeblikk, tross alt. Så får man heller leve sparsommelig de neste månedene, nye tøfler får vente litt, og sommerferien blir noe redusert kostnadsmessig. Det fikser vi, har i grunn aldri vært særlig fasjonabelt her uansett.

Jeg trodde jeg var ferdig med seksualundervisning på skolen før påske, da alle tre klassene på vg1 hadde fått høre alt jeg kunne om «fukt og råte i kjeller-etasjen», også kalt kjønnssykdommer, men så spredte ryktet seg litt, og denne uka måtte jeg enda en hang innom heleseykepleier på skolen, og hente den røde posen med 15 dildoer og en halvannen kilometers remse med kondomer…  Klar for seksualundervisning i helsefagklassen på vg 2. Det gikk fint, artig greie, supert å kunne ufarliggjøre et tema som ansees som «kleint» blant mange, også oss voksne. Det gøyeste var likevel den vanvittig morsomme vitsen jeg kom på helt selv da jeg skulle levere «bordmodellene» tilbake til helsesykeleier.

«Hva kaller man en mann som lyver om størrelsen på snoppen sin??? PIKKNOCCIO!!!!» Herregud, jeg skulle vært komiker!!! Nå lo jeg kanskje mer selv enn kollegene mine gjorde, og noen satte spørsmålstegn ved at jeg var mer opptatt av å ikke ha dobbelthake på bildet enn det faktum at jeg hadde en penis midt i fjeset, men forfengelighet er viktig…. Uansett, hjemmelaget vits. Fantastisk øyeblikk!

Minsten er kalt inn til sesjon, og har lenge ønsket å gjennomføre førstegangstjenesten når han er ferdig i læra om et par år. Derfor har vi denne uka startet med trening til sesjon, gjort de øvelsene han snart skal igjennom. Måsagubben og undertegnede er nok ikke noen match for poden sånn rent treningsmessig, men vi kan i allefall være en slags moralsk støtte under trening, eller som gubben sa» Gå foran som et eksempel på hvordan det går om man ikke trener!» Uansett, på trening med senior og junior, svette, fin prat, og litt latter. Det er jo litt kvalitetstid det også, på en måte. Fine øyeblikk!

MR av skulderen som har gjort vondt i lang tid nå. Jeg kaller det en idrettsskade, bare fordi jeg synes det høres kult ut, men for alt jeg vet, og mest sannsynlig er det en slitasje…sånn som kommer med alderen. (nekter for det om noen spør!) Men skulderen har verket lenge, og hindrer meg litt i ganske mye egentlig, og selv om jeg ikke får noen resultater på sånn ca en drøy uke til, så er det godt med alt som er gjort. Derfor, MR, som jeg tror kan sammenliknes med å ligge i et romskip) fint øyeblikk.

Jordbær! For første gang siden sommeren i fjor hadde de jordbær på butikken som faktisk luktet jordbær! Så da gikk jeg på ei litta smell da, og handlet et par kurver mens jeg var ute og gikk tur med en elev. Økten etter delte jeg ut til elever og kolleger, og to urettferdig mye av kurven selv, fordi de smakte nesten like godt som de luktet. Så satt vi der da, i klasserom, korridorer og kontoret, spiste jordbær og drømte om sommer, og lukten av jordbær satte seg i hele C-blokka på skolen. Fiiiint øyeblikk!!!

Det dagen jeg kom så sent hjem. Rundt klokken 20.00 om kvelden. Det gjør jo vanligvis noe med humøret til denne litt hjemmekjære og makelige anlagte kvinneskrotten, men hele veien hjem kjente jeg at sola varmet meg i nakken. Klokken åtte om kvelden! Og det gjør noe med humøret det, den kveldssola. Lyst når man står opp, lyst nesten helt til leggetid. Knopper på trærne, hestehov i grøfta, og sol i nakken. Nydelig øyeblikk!

Straks skal kanelbollene ut av ovnen. En pode har allerede sendt melding fra rommet sitt (generasjon SMS) og spurt når det er frokost, og om lukta kommer fra «det han tror det er». Måsahuset er i ferd med å våkne til liv.

Så da avrunder jeg her. Vi skal ut på tur, kjøre litt, stoppe litt, gå litt….senke skuldrene og lufte hodene, finne ut hva vi kan spare hvor for å hente inn igjen det varmtvannet i springen. Jeg har allerede foreslått å selge litt av kroppen min, men gubben mente det var dårlig butikk…frekk fyr!

Uansett, jeg håper du har hatt fine øyeblikk denne uka, og at uken som kommer byr på en glede eller to. Vær snill med deg selv. Vi blogges.

Den uka solen skinte. Det er sånn jeg vil huske denne uka. Uka da våren virkelig kom, når både varmen og sola sendte folk og fe ut av vinterdvalen. Jeg er rød i kinnene, og har noen nye fregner på nesa, enda størstedelen av uka er tilbragt inne på skolen. Jeg har ledd mye denne uka også…veldig mye. Hva kaller du de smulene i bunnen av en pose potetgull??? Chips-vrak!!! DÆVVER!!!!!!

God morgen og god søndag. Jeg holder meg til det vanlige, det på kanten til det kjedelige. Knekkebrød med brunost, og nype-te. Spiser som en pensjonist. Deler av kroppen kjennes gammel ut også…men hodet er ungdommelig. Hodet og den nye olabuksa. Jeg fikk nye jeans i postkassa denne uka nemlig. Jeg gikk på en liten smell og handlet sånne 90-talls jeans, en sånn med flere hull enn tennene til Jens, og helt uten stretch. Den første timen var rein tortur egentlig, for når man først har blitt vant med bukser som tøyer seg når man beveger seg, er det vanskelig å sette seg ned, eller bøye seg fremover i «vanlige» gammeldagse jeans.  Men de er kule da, og det er jo det som betyr noe, ikke sant. Skjønnhet før komfort…Kollegene lo høyt og lenge hver gang jeg laget lyder av sorten »oooufff», da jeg reiste meg opp og ned fra skrivebordet på kontoret, men mobbing på arbeidsplassen til tross, hullete jeans og flashback til ungdomsskolen var fine øyeblikk! (selv om det beste øyeblikket var da jeg etter jobb kunne skrelle de av meg og hoppe inn i joggebukse med strikk i livet! Snakk om FRIHETSFØLELSE!!!)

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Og mens vi er inne på jobben… Det var digg å komme tilbake, selv om jeg er stor fan av konseptet påskeferie også. For det er noe med hverdagen og rutiner altså, noe trygt og godt. Og med den gjengen på Helse og Oppvekst er det alltid herlig å komme tilbake på jobb etter noen dager hjemme. Latter og fjas, klapp på skuldrene og herlig lett stemning. Også elevene da. Godt å se dem igjen, fint å kunne klemme de, lytte til de, se de rusle rundt i korridorene igjen. Vg3 har kledd seg i russedressene og det spilles musikk i friminuttene. Vårstemning på skolen, alltid fine øyeblikk.

På by`n. Jeg gjentar, PÅ BY`N!!! Tenk det du! For første gang på denne siden av pandemien har jeg vært ute, på restaurant, i by`n! Fredag etter siste økt satte avdelingen kursen mot Lillestrøm for middag og sosialt samvær. Så deilig å endelig kunne møtes utenom arbeidstid, skravle, spise, drikke, flire. Det er først når man endelig gjør det at man kjenner hvor mye man har savnet å kunne gjøre det, og hvor mye man trenger det lille ekstra sosiale. Knytte bånd med fine kolleger utenfor skoletiden. Herlige øyeblikk med herlige folk.

Lukter du på vårblomstene? Eller er det bare meg? Jeg må jo se helt skrullete ut for tilfeldige forbipasserende når jeg står opp-ned i grøftekanten og snuser på noe så enkelt som en hvitveis, men du verden for en glede det er. Det lukter så vår, så barndom! Denne uka stoppet jeg rett og slett sykkelen, satte den fra meg, hoppet ned i grøfta og plukket med meg en liten bukett for å ha på bordet hjemme. De står ikke lenge, allerede henger de med hodet, men ute blomstrer de enda en stund. Vårblomster altså. Fine øyeblikk.

Jeg har alltid vært et sånn utprega b-menneske. Tidlig i seng, sent oppe. Men det har skjedd noe de siste årene, og særlig det siste halvåret. Jeg klarer ikke sove lenge om morgenen, uansett hvor heftig innsats jeg legger i det. I starten var det litt kjedelig, men nå er jeg blitt glad i den ekstra timen på morgenen. God tid til smøring av matpakker, god tid til frokosten, og god tid til kaffekoppen. Det føles nesten som om man får litt ekstra fritid, og nå som det er lyst tidlig på morgenkvisten kjennes det enda bedre. Kaffekoppen i hånda, sittende ved kjøkkenvinduet, holde ekornet på brettet med selskap før resten av verden våkner til liv. Fine øyeblikk.

En liten rusletur langs Glomma i vårværet. Vi var der forrige helg, og kjørte en tur dit denne uka også. Fint å rusle rundt der i kveldssolen, når vannstanden er lav og været godt. Kaffe på termosen, sola i ansiktet, og stumpene plassert side om side på brygga. Rolige, gode øyeblikk.

Det har vært mye jobb denne uka, både på dagtid, og med andre prosjekter flere kvelder. Kombiner en litt sliten kropp med et par glass vin, og noen GT på fredagskvelden med kollegagjengen, så får man ei kjerring som var litt i overkant sliten på lørdagen. Jeg har aldri vært noen utprega festløve, og fire drinker går rett i fletta på denne skrotten. Derfor ble lørdagen, altså dagen derpå, en rolig affære. Gubben slang kjerringa i bilen, kjørte til Mysen for en real burger i sola, og deretter satte vi kursen mot Ørje, bare for å sitte ved vannkanten og slappe av. Aldeles nydelig for kropp og sjel! På et tidspunkt våknet jeg av min egen snork, og hadde sikkel på haka. Da vet man at man har slappet skikkelig av på brygga. Fint øyeblikk!

Utskeielser!!! Det er jo liksom straks bikini-sesong, og fokuset mitt burde sikkert ha vært litt på hvilke plagg som strammer hvor, men jeg har gitt opp. Utskeielser gjør meg glad. For glad til å la vær, uansett hvilke kroppsdeler som henger hvor. Så jeg har skeiet ut denne uka også, og når en av de fine elevene byr på sånn skikkelig god, gammeldags sjokoladebolle, da takker man ja! Med glede. Utskeielser, i sola, midt i skolegården, i dagens siste friminutt…det er herlige øyeblikk! Viktig å kose seg si!

Og med det avslutter jeg like gjerne dagens søndagsblogg. På tide å sanke sammen de siste av ukas små øyeblikk, de ligger jo bare et sted der ute i søndagen og venter på oss, ikke sant?

Jeg håper uken din var god. Full av hvitveis, dårlige vitser, og små utskeielser. Ønsker deg en riktig så flott søndag, og en nydelig ny uke.

Vi blogges.

God morgen, god søndag, og riktig god påske. To herlige fridager til ligger foran meg, og selv om en av dem allerede er igang, har jeg tenkt til å nyte mest mulig. Helt merksnodig hvor fort en fri-uke går, enda man ikke har brukt tiden til noe som helst fornuftig. Den politikeren som vedtar to uker påskeferie neste år får min stemme! Sånn da, har jeg kasta den ballen videre, måtte bare en eller annen på stortinget plukke den opp.

Søndagen er i skrivende stund ganske så lik alle de andre søndagene i måsahuset. Podene sover enda, så huset er herlig stille. Det knitrer i peisen, for selv om temperaturen ute tar seg opp for hver dag som går, så er det ganske så huskaldt i denne gamle stua. Ved-sesongen er nok ikke over riktig enda for oss. På skrotten sitter den litt loslitte pysjamasen, og lodne tøfler, og på bordet står en asjett knekkebrød med brunost, og en kopp nype-te med litt revet ingefær. En litt så hals skal fordrives før jobb på tirsdag. Rett utenfor vinduet sitter bustehalen og inntar dagens første måltid. Vi er kamerater nå, tror jeg. Nok til at vi kan stirre på hverandre fra hver vår side av vinduet uten at noen av oss stikker av.  Noen nevneverdig påskestemning med kyllinger og malte egg finner man ikke i måsahuset, bortsett fra litt påskegodt i egget fra i går. Det er påskestemning nok det, seigmenn og marsipan.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Uka har kanskje ikke bydd på noen store høydare i form av hendelser, likevel har den, til tross for hjemmepåske, bydd på nok av disse fine små hverdagsøyeblikkene.

Hjerteskyen. Jeg satt egentlig og halvsov ute i stolen, i le for vinden på den nederste plattingen, og med musikk på øret. Så kikket jeg opp fordi jeg kjente at sola forsvant bak en sky, og fikk se hjerteskyen. Jeg har aldri kommet forbi det stadiet der man ser på skyer, og tenker over hva de er formet som. Du vet, sånn man lå i gresset på sommeren når man var liten, og gjorde. Kikket på hvite fluffy ender og krokodiller som fløt over blå himmel. Jeg gjør det enda. Og i går fløt et mykt, hvitt bomullshjerte over meg. Ubetydelig hendelse, likevel, for meg, et fint lite øyeblikk.

Den første feriedagen. Altså den dagen i uka hvor alle podene hadde fri. Jeg satt inne og klippet til litt stoffbiter som skal bli nye lommer på en gammel vårjakke, et prosjekt jeg har hatt liggende lenge, men ikke gjort noe med. Rundt meg surret podene med sitt, og uten at jeg egentlig hadde registrert det hadde det blitt stekt pizza og ostesmørbrød, og traktet kaffe. Så, midt under det lille klipp og sy prosjektet mitt ble jeg bedt på kaffe på plattingen. På et støvete glassbord som hadde trengt en vårvask, ble det dekket på, og så satt vi der ute i sola, alle tre podene og jeg, kledd i filler og ugredde, og spiste ostesmørbrød, drakk kaffe, og snakket om alt og ikkeno. Så fin stund, latter og fjas, kaffe og mat, og feriedag. Slike øyeblikk.

Før halsen ble sår og nesa litt tett hadde jeg planer om å faktisk opprettholde de to dagene i uka med styrketrening. Det gikk nesten. Minstepoden ble med moder`n bort på gymmen for å svette litt mandag morgen, og det ble en så fin start på dagen. Ikke det at vi snakket all verden når vi trente, men det var likevel fint å være to. Fint å svette litt, og ekstra fint å pakke sammen, rusle ned på butikken for å kjøpe oss litt frokost, og så tusle hjemover for å starte resten av dagen. For selv om jeg nok aldri kommer til å bli en sånn som synes det er “så herlig å trene”, så er det jammen meg godt å ha trent. Særlig når klokka bare er tidlig formiddag, og resten av dagen liger foran deg. Derfor, gymmen med Mattis, fint øyeblikk.

Over grensa. Minstepoden har så lenge hatt lyst på ei klokke han så i Sverige for en tid tilbake, men alle pengene han har tjent har gått til å sette i stand bilen han kjøpte seg i høst. (et lite evighetsprosjekt)  Denne uka hadde han spart nok til klokka, men har sagt ja til å jobbe i ferien, så han kom seg ikke over grensa. Det er ihvertfall ikke noe å si på arbeidsmoralen til guttungen. Storebror tok derfor på seg jobben som innkjøpsassistent for lillebror, og benyttet anledningen til å invitere med seg mora på svensketur samtidig. Så i morgentimene på onsdag satte en rustrød Volvo fart over skogen, og endte hos søta bror. Klokka til lillebror ble kjøpt, sammen med litt brus og påskesnop. Hyggetur, rett og slett. Lunsj på burgersjappa, litt vindus-shopping, og rock`n roll på stereoen hele veien hjem. Herlig dag med storepoden, fylt av herlige øyeblikk.

Den dagen tidenes søteste påskeoverraskelse kom i posten. Heidi er ei sånn herlig dame, og rausere enn gjennomsnittet. De gangene det ligger noe mer enn regninger og reklame i postkassa blir jeg glad helt inn i margen. Og denne uka lå en polstret konvolutt i postkassa, med påskekort og en lodden kanin full av de godbitene jeg liker ALLER best. Heidi kjenner meg godt, for kaninen var proppet av karamell, sjokolade og lakris. Den type godteri man IKKE deler med noen. Tusen hjertelig takk, kjære Heidi, for ukas mest velsmakende øyeblikk.

James Bond. Normalt sitter jeg sånn delvis opptatt i egne tanker når gubben velger film, men den kvelden vi så den nyeste James Bond filmen ble jeg helt oppslukt av scenene fra Norge. Akutt fedrelands-patriot liksom. For det var faktisk litt stas å se 007 kjøre som et jaget svin over Atlanterhavsveien, når minnene om turen vår dit for et snøtt år sien sitter så friskt i minne. Jeg og Daniel Craig lissom, vi liker å henge på de samme stedene. Artig øyeblikk.

Jeg har sagt det før, men gjentar meg selv bare fordi jeg fremdeles synes det er skikkelig stas, og skikkelig rart, å se sine egne artikler og illustrasjoner trykket på glanset papir. Denne uka lå Bobil-magasinet i postkassa igjen. Like artig å bla seg frem til egne skriblerier hver gang. Artig øyeblikk.

Og slik har påskeuka tuslet forbi. Rolige dager, mye tid med podene, litt senere kvelder enn vanlig, likevel oppe tidlig nok til å se småfuglene innta frokosten på fuglebrettet. Vi har ikke gjort mye, bare nok til at dagene har fått litt innhold. Lange frokoster, litt bakst av brød og kaker, for mye søtsaker. Jeg har sett første sesong av Outlander, og klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg er hekta fordi serien er fin, eller fordi en av hovedrollene er skremmende lik en gammel klassekamerat…

Jeg håper påsken har gjort deg godt, og at søndagen blir god. Ta vare på de små øyeblikkene, og vær snill med deg selv. Vi blogges.