jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Man skulle nesten tro at skrotten ville stille seg inn på feriemodus, og automatisk sove litt lenger denne søndagsmorgen, men den gang ei. Jeg var lys våken lenge før jeg egentlig hadde lyst, likevel er humøret på topp. Tanken på ei uke påskeferie nå er herlig!

Vi hadde planer om å reise på hytta i påsken, men så kom vi på at vi aldri har hatt hytta, så da røyk jo den muligheten… Jeg er uansett, som alltid, klar for å kose meg hjemme, og gubben har uansett ikke mer fri enn de røde sagene. Hjemmepåske er fint det også. Aller mest gleder jeg meg til å senke skuldrene, for uansett hvor mye man trives i en jobb er det godt med pauser også. Fredag sa jeg hadet bra til papp-mannen min på kontoret, men gleder meg selvsagt til å se han igjen etter ferien.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

På asjetten ligger knekkebrød med brunost, og i koppen er det rykende varm nype-te. Noen ganger tenker jeg at jeg har matvanene til ei 98 år gammal tante. Nype-te er liksom ikke akkurat trendy, men ganske så godt. Minner meg om mormor, og søndagsfrokoster rundt det brune kjøkkenbordet, med utsikt over hagen og fuglebrettet morfar hadde snekret. Rart hvordan smaker og lukter kan fremkalle gamle minner, og gjøre noe med hele deg. Akkurat  nå er et fint øyeblikk.

Peisen knitrer. Akkurat slik den gjorde fredag kveld. Det var da roen virkelig senket seg i denne skrotten, og hjernen faktisk koblet at den kommende uka er fri. Jeg hadde ruslet hjem fra jobb, en ganske travel dag, mekket vårull middag til hele flokken, satt på ei klesvask, støvsuget gulvene. Så fyrte en av podene i peisen, stearinlysene ble tent, og så sank jeg sammen i stolen foran peisen, med en bok i fanget, og lesebrillene langt nede på nesa. Så langt nede at de falt ned i fanget da jeg bråsovnet et øyeblikk, og hodet falt litt forover. Det var et ganske så fint øyeblikk.

Morgentrim. Fortsatt har jeg en lang vei å gå før jeg gleder meg TIL å trene, men har kommet dit at jeg synes det er overraskende digg når treninga er OVER! Derfor må nesten denne ukas morgentrim også med i blandt de fine øyeblikkene. For tiden er vi bare to kolleger som har hengt oss på denne morgenrutinene, og mellom vektløfting, situps og squats er det også fryktelig mye latter og fjas. Fine øyeblikk, hver gang.

Og, det aller beste med hele treningsgreia!!! Det er å låse deg inn på kontoret etter en dusj, sette på kaffetrakteren, og ha skikkelig god tid på kontoret før jobb. Sitte der på plassen min, lese nyheter på nett, planlegge noen økter, forberede noen elevsamtaler, si God Morgen til gode kolleger, og nyte kaffe. Alt dette før skoledagen starter. Det er bra start på dagen det, og slikt gir fine øyeblikk.

Konsert med podene. Nå om dagen er de helt i ekstase, alle tre podene, for under mandagens lille feiring av husets 20 åring bestilte morfaren til gutta billetter til seg selv og podene til Alice Cooper konsert i Juni. Derfor har “Poison” ljomet fra alle kriker og kroker av måsahuset denne uka, og gitarstrengene på alle husets gitarer har gått varme. En av de fineste tingene jeg vet er å sitte i sofaen på kvelden, og høre en av podene klimpre på en eller annen gitar. Det er noe med lyden, og roen det gir. Kjente låter, og noen egenkomponerte. Det er alltid så herlige øyeblikk.

De aller minste øyeblikkene. De som ikke har noen betydning i det lange løp. ikke et øyeblikk man deler med noen. De helt ubetydelige små tingene som får deg til å stoppe opp bare et par sekunder, for så å gå videre, uten at verden har merket noe. De teller jo, de også. Den morgenen det var så kaldt at vanndammene hadde fått en skorpe av tynn is. For tynn til å skli på, uten å plumpe, men akkurat tykk nok til å knase under føttene om man tråkket forsiktig på dem. Jeg stoppet, jeg tråkket, og det knaste. Slike øyeblikk liker jeg!

Det har vært en grå uke, sånn værmessig, og jeg innrømmer at jeg har savnet sol, og blåere himmel. Likevel var det ganske så vakkert den ettermiddagen vi ruslet en liten runde for å lufte skrottene, gubben og jeg. Bygda er litt beige om dagen, føler jeg. Beige gress som venter på farge, beige greiner som venter på knopper. Fint likevel, på sitt vis. Kveldstur med gubben, over brua, så stien hjem, ganske så fint øyeblikk.

Noen ganger kjører vi litt sånn på måfå, gubben og jeg. Bare for å komme ut en tur. Spesielt fint de dagene det er litt vått i lufta, og det ikke frister å rusle gatelangs. Denne uka havnet vi på Mc. Donalds, og to desserten der. Frappe til meg, milkshake til han. Kjøre langt for å fylle kroppen med søtsaker…ikke spesielt bærekraftig for miljøet eller kroppen, men en sånn frappe er verdt å synde litt for innimellom. Fine øyeblikk. Noe godt i plastkopp, musikk på radioen, fine samtaler, fine øyeblikk.

Og det var den uka, mer eller mindre. Selvsagt kan det også nevnes at jeg har fått is av et par elever, russekort av den flotte og bittelitt stolte jentegjengen på påbygg, jeg har holdt kurs for en gruppe flotte ungdommer, spist sjokolade fra påskeegget til gutta, bestillt hullete jeans som er aaaaltfor ungdommelige for denne middelalder-rumpa, matet ekornene, og danset til Bon Jovi med moppen som mikrofon. En helt vanlig hverdagsuke, proppfull av bittesmå, fine øyeblikk.

Ønsker deg en nydelig søndag, og en strålende påskeuke. Snakk pent til deg selv. Vi blogges!

«Gratulerer! Da blir det vel mer studier etter hvert da? Starte ditt eget firma kanskje? Mye penger å hente på det være sin egen sjef vet du!»

Poden nikket, smilte høflig, men blikket var senket, og så lett for en mamma å lese. Bra, men ikke bra nok.

Jeg burde sikkert ha sagt noe, tatt poden litt i forsvar, men han er 21 år gammel. Om han vil ta opp den kampen er han fullt kapabel til å ta den opp selv. Dessuten er han tøffere enn mammaen min, ikke på langt nær så hårsår, og han er tryggere på egne valg enn jeg var på hans alder. Faktisk er han tryggere enn jeg er nå, og i skrivende stund er jeg akkurat dobbelt så gammel som avkommet.

Likevel føler jeg for å si noe, for dette temaet er så viktig for meg.  Okei da, så skriver jeg istedenfor å rope høyt… Noen som sa konflikt sky???

For hjemme hos oss har tre av tre poder bestemt seg for å bli tømrere. Storepoden tok svennebrev i fjor. Mellomste tar til våren, og minsten starter i læra denne sommeren. Jeg er så stolt at jeg nesten sprekker! Stolt fordi de har valgt selv, fordi de gleder seg over hva de har lært, hva de får til. Og dette er sakens kjerne.

Hva om vi innimellom stoppet opp litt, trakk pusten langt ned i magen, og tenkte at akkurat nå er det bra nok.

Det skal litt trening til, det å tro på det. At ting er bra nok, at du er bra nok. For meg har det tatt lang tid å komme hit, 45 og et halvt år, for å være mer presis, og enda har jeg en lang vei å gå før jeg er helt skråsikker på at det jeg forteller meg selv er sant. At jeg er nok.

Jeg snakker om i arbeidssammenheng denne gangen, et tema jeg har skrevet om før. (du kan lese det HER om du vil)

Jeg jobber på en videregående skole. Arbeidstittelen er elevassistent. Utdannelsen er fagbrev i Barne-og ungdomsarbeider faget. At jeg skulle jobbe med ungdom var nok jeg den aller siste som hadde trodd. Jeg, som ikke likte ungdom da jeg var tenåring selv engang. Jeg som knapt turte å se andre tenåringer i øynene. Men etter å ha jobbet med de minste barna i barnehagen, deretter barneskolebarna, deretter de aller eldste på sykehjemmet, havnet jeg ganske tilfeldig i en jobb som assistent på ungdomsskolen, før jeg ble ansatt i videregående. Heldig tilfeldig kaller jeg det, for jeg trives, mer enn jeg noen gang hadde turt å tro. Jeg gjør en god nok jobb. Ikke bedre enn noen andre, men god nok. Noen ganger så god at kolleger i beste mening sier slikt som: «Du skulle ikke bare ta Ped`n da? Bli lærer? Du som har så godt tekke med elevene?»

Jeg vet de mener det godt, alle som en, og det at de mener jeg ville bli en god lærer er et stort kompliment. Likevel kjennes det nesten hver gang ut som et lite slag under beltet. Som om det å være fagarbeider er fint, men ikke helt nok. Som om jeg kunne vært noe mer, noe bedre, bare jeg gadd.

Og det er greia! Jeg gidder ikke. Jeg vil ikke. Jeg har så enormt respekt for mine kolleger i skolen, for jeg jobber sammen med en stor gjeng enestående lærere, fantastiske pedagoger, men jeg ville ikke byttet med dem for alt i verden.

Skolen trenger fagarbeideren, trenger assistenten. Ungdommene trenger et voksent menneske som ikke skal vurdere arbeidet deres, eller sette karakterer.  Ungdommene trenger den voksne som kan dele opp en vanskelig oppgave, forenkle en innlevering, være bindeleddet mellom ungdommen og den litt skumle voksenverden, eller lytte til de tunge tankene, og rusle en tur for å lufte et ungt hode som nærmest koker over av hormoner, forventningspress, stress, og forvirring over å stå midt imellom de trygge faste rammene og den store verden.

Jeg er bra nok. Ikke enestående, ikke fantastisk, noen ganger er jeg ikke engang spesielt god…bare god nok. Og det burde holde. Så har jeg tenkt at dette er kanskje bare meg, at det er jeg som kjenner på dette, at det er den lille og fortsatt litt utrygge jenta i denne halvgamle skrotten som er litt nærtagende, men så overhørte jeg det igjen. Enda en kommentar fra en velmenende annen, til min egen pode. Han som straks har jobbet ett år som tømrer, med svennebrev. Han som har to år med byggfag etter ungdomsskolen, to år som lærling i bedrift, og straks et år som fast ansatt i godt, anerkjent, lokalt tømrerfirma. Han som legger all sin stolthet i et stykke godt utført arbeid, han som kan bygge bolig til folk og fe. Han som hver dag gleder seg til å dra på jobb, gleder seg til å arbeide, til å bruke kroppen, og til å mestre. Han fikk spørsmål om når han skulle bli noe mer. Som om alt det han har oppnådd så langt, i sitt 21 år gamle liv, ikke er nok.

Han har jo så vidt startet! Kan han ikke bare få jobbe, mestre, eie tittelen sin med stolthet? Ihverfall en stund til, før verden begynner å kreve at han skal være enda mer?  Kanskje han ønsker seg mer, om noen år. Kanskje han vil studere videre, bli sin egen sjef. Men hvis ikke? Hvis han vil være fagarbeider resten av livet? Hva så?

Ikke alle må ha en master eller doktorgrad. All ære til de som jobber mot det målet. Jeg er stum av beundring over de som både evner, og har pågangsmot.

Men vi trenger fagarbeiderne også. Vi trenger de som skifter bleier og tørker tårene til de aller minste, når foreldrene er på jobb. Vi trenger assistentene i barnehagene som med innlevelse og omsorg forteller eventyr om tusser og troll og prinser og prinsesser, de som er den trygge favnen hver dag, når mammaer og pappaer ikke er der.

Vi trenger menn og kvinner som graver i jorda, bytter rør, fikser ledningsnett, vasker gulv, maler vindskier, feier piper, skifter dekk, og fyller spylevæske. Vi trenger de som kan klippe hår, stabler matvarer i hyllene, booker billetter til sommerferien, og som med verdighet og ro steller en gammel kropp som har sluttet å virke.

De er gode nok. Alle som en.

Og selv om det kanskje er i aller beste mening, når du spør hva planen er videre, eller oppfordrer til neste skritt på veien, så kanskje du bare skal stoppe opp litt, snu det tankesettet, og heller si: «Tenk på alt du har fått til! Så flink du er!» La oss heie på alle. Både på de som stadig vil lengre, og på de som er fornøyd med langt nok. For mange er “langt nok” en bragd, har du tenkt på det?

For verden går aldri tom for åpne dører, det må bare være opp til hver og en av oss hvilke dører vi velger å gå igjennom.

Hilsen fra hun som ikke «bare er» assistent, men også en god nok, og ikke minst, sabla stolt fagarbeider.

På`n igjen. Samme leksa. Søndag, pysj, tøfler, kaffe og knekkebrød. Vandedyret Nordvang koser seg i sofakroken, klar for å oppsummere ukas små øyeblikk. Man skulle jo egentlig tro at det i en helt vanlig arbeidsuke ikke ville være så mange små øyeblikk å rope høyt om, men summen av små øyeblikk som gjør ei hverdagsuke god er egentlig ganske mange, dersom man passer på å legge merke til dem, nyte dem, og spare litt på dem.

For hverdagsuke har det vært. En ganske så vanlig en, likevel så full av små latterkuler, varme klemmer, dårlige vitser, solskinn på nesa, småfugl og ekorn på fuglebrettet, og bar asfalt under skoene. I da skal jeg ikke noe, og det kjennes fint. Vanligvis ville huset fylles opp av familie i dag, for å feire poden som fyller 20 i morgen, men bursdagsbarnet selv er opptatt, storebroren ligger med influensa, og da blir det slaraffensøndag med litt baking, tegning, lesing, og kanskje en liten luftetur for skrotten istedet. Ganske deilig egentlig.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Fredag morgen, da jeg ankom kontoret fant jeg en sjokolade på skrivebordet. En sjokolade som ikke lå der dag jeg gikk hjem ettermiddagen før. Kollega Torunn hadde sørget for litt ekstra energi sånn helt i innspurten av uka, og det passet meg utmerket. Sånne små hverdagsoverraskelser er så gode, gjør liksom dagen. Og jammen meg trengte ikke denne kroppen litt energi-inputt i tredje økta. Passet perfekt med ei litta sjokoladepause mellom elevsamtaler, norsk debatt-innlegg, og tverrfaglige caser. Sjokolade er alltid fine øyeblikk.

Torsdagstreninga. Jeg klarer liksom aldri å bli helt komfortabel med dette konseptet som kalles trening. Folk sier at man etter noen uker blir vant til det, at det blir en del av rutinen, men jeg er nok ikke skrudd samme slik folk som flest. Trening er noe pes. MEN, jeg gjør det. Bare det er jo i seg selv en bragt for en som lider av medfødt trenings-vegring, og har svart belte i selvmedlidenhet. Men jeg gjennomførte treninga før jobb torsdag morgen. Bonusen var da jeg fant en twist i jakkelomma. Forøvrig en jakke jeg ikke har brukt på lenge, så det er uvisst hvor gammel twisten var, men jeg liker å leve farlig, og tok sjansen. Angra ikke. Sjokolade på trening, fint øyeblikk!

Jeg hadde ett sånn litt skremmende “a-ha” øyeblikk i uka som gikk. Altså ikke skremmende av typen skummelt, litt mer skremmende av typen “åh-dæven”! Mellomste poden satt og spiste lunsj etter trening, også fikset podekjæresten musefletter på topplokket hans. Så ble det litt latter rundt det, litt sånn at jeg egentlig, årets mor som jeg er, lo mer av enn jeg lo med! For vi fleipa med at jammen er det flaks han ikke er jente, for da hadde han ikke vært særlig attraktiv, og at det der…

Også sendte eg bilde til et par utvalgte på snapshat, og fikk melding tilbake fra en barndomsvenn at han var klin lik meg som tenåring. Så måtte jeg dykke litt ned i albumene, og fant ut, til min store forskrekkelse at poden var slett ikke ulik mora si, som tydelig ikke var noen smellvakker ungpike hun heller. Så da lo vi igjen da, høyt og lenge, og slo fast at det kanskje er like greit det bare kom guttebarn fra denne livmora. Gøyalt øyeblikk..

Etter middag på fredag satt vi ved siden av hverandre i sofaen, under det gule teppet, gubben og jeg. Vi snakket om alt vi burde ha gjort. Satt på ei klesvask, sydd opp den buksa, vaska de kjøkkenskapene, rydda den hagestua….og jo lengre vi snakka, jo trøttere ble vi, og til slutt satt vi bare der, som to søvnige slakt, hånd i hånd, og fant ut at ingen ting av det der hastet. Så vi ble sittende, i stillhet i tospann, og bare døse. Og det var så deilig. Kjenne at helgefølelsen bare kom synkende, og at kroppen slappet skikkelig av! Det var et sånt herlig hverdagsøyeblikk.

Stjertmeisen. Det kommer stadig nye arter flyvende til fuglebrettet for å gasse seg i et koldtbord av frø. Denne uka har vi hatt daglig besøk av duer også. Litt sånn stas med “by-folk” i hagen lissom. Også var det denne lille pippen da, med hvitt trillrundt ansikt, og laaang stjert. Den er så fin, og okkuperer remsa med meiseboller store deler av dagen. Fant ikke ut hva den het, så jeg spurte i storyen på instagram, og fikk svar fra mange av dere fugle-kjennere. Stjertmeis altså, herlig skapning, herlig øyeblikk.

Sommergardiner. En sånn liten hverdagsglede. I hele vinter har vinduene vært delvis dekket av grønne tykke gardiner, og de har laget så lun og god stemning i stua. Jeg liker at det er mørkt, elsker at møkka på vinduene eller støvet i vinduskarmene ikke synes. Men, denne uka trengte jeg forandring, fikk så vårstemning av sola ute, og synes brått det var for gæli å ikke la den skinne litt inn også, nå som kveldene tross alt er mye lysere. Så da kom de tynne, hvite sommergardinene opp, og vipps sp var stua brått litt mer romslig, litt mer luftig. Hverdagsglede. Akkurat det samme kommer jeg til å si til høsten, når jeg finner frem gardinen jeg nettopp har tatt ned.

Kaffe som alltid smaker bedre ute. Det er så godt å kunne rusle ut og kjenne at sola varmer skikkelig, til tross for at vinden biter litt i kjakene enda. En ettermiddag ved bålpanna, kaffe i trekoppen fra onkel Svein, og en pode som spiller gitar på krakken ved siden av meg. og bål som knitrer. Skikkelig på tur, hele syv meter unna utgangsdøra. Nydelig øyeblikk.

Og slik gikk uka. Små doser glede i form av en melding fra en tidligere kollega, gammel twist som fremdeles var spiselig, lyden av bar asfalt under tøysko, ungdommer som smiler i korridorene på skolen, vafler stekt av mellomste poden til kveldsmat, ekornet på fuglebrettet, såre føtter i varmt fotbad og dårlig vits servert med ekte nordnorsk vitseglede av lattermild kollega.

Håper din uke har bydd på fine øyeblikk, og at uken som kommer blir god. Riktig god søndag. Snakk pent til deg selv. Vi blogges.

Forrige søndag satt jeg egentlig bare å gledet meg til fredag. Gledet meg til alle ukas gjøremål skulle være forbi, og til at jeg kunne innta helgeantrekket, altså joggebukse og hettegenser og ullsokker, og bare ligge som et frivillig slakt på sofaen. I tillegg til at kroppen fremdeles kjenner litt på at den fremdeles blir fortere sliten etter uka med Covid, så har den inneholdt mange gjøremål jeg føler at jeg “måtte igjennom”, gjøremål jeg ikke nødvendigvis har valgt selv. Slikt tar litt på en introvert.

Da fredagskvelden kom var jeg så sliten at jeg ikke orket å nyte den skikkelig engang. Faktisk så sliten at jeg havnet i sofaen med både BH og olabukse på, og ikke orket å skifte til noe komfortabelt før seint på kvelden. Og nå sitter jeg her igjen, søndag morgen, og lurer på om uka egentlig hoppet over lørdagen, for denne skrotten har ihvertfall knapt rukket å få med seg at det er helg…

Nå klager jeg voldsomt, ikke det som er meninga altså. Det er vel bare det at jeg ikke helt har rukket å senke skuldrene før mandagen står der og banker på igjen. Uka har vært god da, det skal den ha, og akkurat nå er et av disse fine øyeblikkene som fortjener en plass i søndagsbloggen. Kaffen er nytrukket, og fløten så fersk at den nesten luter litt ku enda. Jeg har lempet brunosten på sånne trekanta knekkebrød fra Sverige, og mer skal det ikke til før jeg føler meg uanstendig eksotisk her jeg sitter. Knekkebrød fra Charlottenberg lissom…fintfolk!

Jeg har ledd mye denne uka også. I overkant mye kanskje. Å ha kontorplass på C12 er jo nesten som å sitte midt i en komedie hvor det ene festlige poenget etter det andre blir servert på gullfat. Digger det! Årsakene, eller forhistoriene til disse øyeblikkene er vanskelige å gjenfortelle, de er som oftest av en sånn “du måtte ha vært der” kaliber. Likevel er det vel en bestemt greie som har gått igjen litt denne uka…elevene på vg1 har nemlig ønsket seg seksualundervisning med undertegnede.

Det som ble sagt var noe i retning av: “Hvis Janne tar den undervisninga så blir det litt gøy, ikke så flaut lissom!” Lite visste vel ungdommene at når undertegnede kommer i besittelse av en pose med intet mindre en 15 “bordmodeller”, altså dildoer, så jobber hjernen på høygir, og det er helt ufattelig hvor mye moro det blir ut av slikt. I fem dager har den posen stått på pulten min. Hver dag har tre pauser. Det gir mange pusterom for underbuksehumor det! Jeg skal ikke gjenfortelle alle vitsene her, noen deler jo garantert ikke den type humor, men jeg kan ihvertfall fortelle at med en “bordmodel”l i panna ser man ut som en enhjørning, og når du lager en hinderløype bestående av mannlige kjønnsorgan av latex, og plasserer de møysommelig bortover linoleumen på kontoret, så øker det trenings lysten betraktelig. Knebøy for eksempel, er svært motiverende. I say no more….Festlig øyeblikk.

Premiere. Torsdag kveld hadde Albatross Films premiere på prosjektet vi har jobbet med nå i et års tid. Representanter fra det lokale næringslivet, sparebankene, og medvirkende var invitert. Selv om det var rart, rett og slett på grensa til ubehagelig å se ansiktet sitt på kinolerretet, enda verre å høre sin egen stemme på høyttalere i kulturarenaen, så er jeg stolt av prosjektet så langt. Kenneth og Javier, produsenten, og kamaermagikerne har lagt igjen et imponerende stykke arbeid, og det var flott å se hvor mye de har fått med av den fine bygda vår disse sommermånedene. Nå håper vi å få litt lokale instanser med på laget, slik at dette kan bli et helårsprosjekt. Tosdagskvelden var et fint øyeblikk!

Vårværet. Den dagen det var så varmt i luften at jakken måtte av! I mange år har jeg tatt med meg elever som trenger å snakke ut for å gå en tur. Erfaring viser at det løsner litt da. At det er lettere å være åpen, lettere å snakke når man går side om side ute, istedenfor å sitte ansikt til ansikt på et lite grupperom. Denne uka har jeg gått mange turer, med mange ungdommer, og ikke noe slår følelsen av vår. Vår i lufta, vår i vinden. En dag denne uka måtte jakka av, og jeg trasket rundt i bare skjorta, og enda var det overraskende varmt. Sola varmet i ansiktet, og brant litt i nakke da vi snudde og gikk tilbake til skolen.Enda er det ikke grønt på bakken eller på trærne, men å kjenne at det nærmer seg, det er fine øyeblikk det.

Fredagen. Den timen etter middag, før alle podene hopper i dusjen, farter ut i bilen, ut i garasjen, ut til venner, og forsvinner hvert til sitt…den timen når alle enda er samlet her hjemme, senker skuldrene, og bare er sammen. Det er så fine øyeblikk. Gubben og jeg satt henslengt i hver vår sofa, podene samlet seg i andre enden av stua, og podekjæresten krøllet seg sammen i stolen foran peisen. Gutta spilte gitar, sang litt, lo litt, snakka litt. Liv og latter og familie. Jeg satt bare der, sa ikke noe, nesten redd for å gå glipp av øyeblikket. Det var en fin stund det! Så veldig hverdagslig, likevel så spesielt fint.

Treningsøkta før jobb mandag morgen. Jeg trente alene, uten kollega Martin denne gangen. Og når han ikke er der for å gnåle om at jeg slækker litt, da blir ofte treninga litt sånn halvveis, og full av juks. Men på mandagen trente jeg så godt at jeg overrasket meg selv litt. Gjennomførte hele den oppsatte økta uten å somle eller jukse, blei skikkelig svett, og passe støl dagen etter. Nå har jeg vondt i armen, sånn vondt at jeg faktisk vurderer å bestille en legetime til uka, men om den kan armen kan forklares som en idrettsskade, da er det egentlig bare kult. Uansett, klapper meg selv på skuldra (den som ikke har idrettsskade), og tenker at treninga, tross alt, var et fint øyeblikk.

Og med det skal tastaturet få hvile, akkurat slik som denne skrotten. Jeg skal nyte det som er igjen av enda en litt for kort helg, og forberede meg mentalt på ei ny uke, denne gangen uten altfor mange “må” ting, heldigvis. Oh, også skal jeg sette ei diger ribbe i ovnen. God jul til meg i dag, lissom! Det gledes! Håper uken din har vært full av fine små øyeblikk, og at søndagen blir strålende.

Vær snill med deg selv, hilsen enhjørningen.

Vi blogges.

God morgen, god søndag.Det er lyst inne, lyst ute. Enda det er tidlig på morgenkvisten. Håper du har en strålende morgen, og at uka har bydd på masse fine små øyeblikk. Sitter her meg de vanlige knekkebrødene, fulle av smør og brunost, og det ryker fra te-koppen. Den lukter som vanlig bedre enn den smaker, men med tre og en halv t-skje suketter har jeg et ørlite håp om at den straks smaker som godteri.

Om en stund skal jeg filme et lite klipp på Aur Prestegård…eller egentlig skal jeg filmes. Et aller siste intervju med en lokal artist, et av de siste klippene som skal med i filmprosjektet til Javier. Vi har premiere for næringsforeningen og kommunene neste torsdag. Nervepirrende, og gøy.

Det betyr at jeg i dag, på en SØNDAG, hviledagen, også for puppene, på et eller annet tidspunkt på putte en BH på skrotten. Litt kjipt, men overlevbart. Det betyr i det minste at søndagens fineste øyeblikk enda ikke har hendt, og det kommer definitivt til å være det øyeblikket BH`n forsvinner seinere i dag.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det har vært en typisk hverdagsuke, og med viruset fortsatt litt hengende i skrotten har jeg vært mer sliten enn jeg liker å innrømme. Det har betydd at dagen i stor grad har vært over i det jeg har kommet hjem fra jobb. Altså jobb, sofa, seng. I den rekkefølgen. Men det kunne vært verre, og jeg var heldig med relativt milde symptomer, tross alt..

Til tross for en noe slækk skrott var det herlig befriende å komme på jobb mandag morgen, for som jeg har skrevet før er det lite som går meg mer energi enn arbeidsplassen min! I bloggen forrige søndag skrev jeg noe om at jeg egentlig burde hatt min egen tiara, og mandag morgen ruslet kollega Tine inn på kontoret med nettopp en Tiara i hånda! Da snakker vi folk som som innfrir ønsker da!!! Og selv om tiaraen var lekker, og selvfølgelig svært kledelig på den prinsessen jeg tross alt er, så innser jeg jo nå, at så enkelt som det er å komme med spesifikke ønsker, burde jeg nok sikte litt høyre. Jeg skriver derfor nå at det neste som bør innfinne seg på pulten min på kontoret er en stor bunke kontanter!!! Sånn ca nok til en ny hjørnesofa fra IKEA! (og nå er jeg skrekkelig spent på hvem av kollegene som har trukket vinnerloddet om å innfri prinsesse Jannes ønsker den kommende uka!)

For noen uker siden nevnte jeg også i en liten setning (jeg husker ikke helt sammenhengen), at jeg i flere år har leita etter en sånn Pippi genser. Forrige søndag fikk jeg en melding fra Marianne. Hun hadde ryddet i skapet, og hadde en slik Pippi genser som hun lurte på om jeg ville arve! Nå snakker vi bærekraftig hverdagslykke nå!!!! Det tok ikke mer enn halvannet døgn før jeg kunne hente genseren på posten, og den passet PERFEKT! For en glede! Så to dager denne uka har jeg tuslet rundt i Pippi genseren min og følt meg som verdens sterkeste urokråke. Hadde det ikke vært for tiaraen min hadde jeg helt glemt alle manerer, og garantert løpt rundt i bygda og løftet tilfeldige hester og småkjeltringer over hodet! Tusen, tusen, Takk Marianne!!!

Jeg har lært enda ett nytt grep på gitaren. Små gleder, jeg vet det, men når formen er tilpasset horisontalt sideleie på sofaen de fleste kvelder, er det nettopp de små gledene man verdsetter mest. Slik som å endelig mestre et nytt grep. God på gitar blir jeg aldri, for musikk er ikke min greie, uansett hvor mye jeg ønsker at det var det. Jeg tror det bare er sånn, at noen er født umusikalske. Jeg er en av de. Derfor, nytt grep, fint øyeblikk. (Selv om jeg nå har glemt de to forrige grepene jeg har lært…)

Noen er født usportslige også. Jeg stiller sterkt i den kategorien og! Målet på morgentreningen denne uka var å slå hjul. Mener bestemt å huske at jeg var dødsgod på det i sånn 8-10 års alderen.  Enkel forskning, og et tappert forsøk, viser at det har jeg vokst fra meg. Hadde trenings-rommet for meg selv torsdag morgen, masse rav plass, mange muligheter….feila stort. Resultater er et lettere forstuet ego, og en litt øm skulder. Men man vet jo ikke om man kanskje har et skikkelig godt skjult talent før man prøver….jeg prøvde. Artig øyeblikk.

Så er det alle disse andre små øyeblikkene da. De som sammenlagt lager helt vanlige, men gode uker. Morgenvisittene fra de to ekornene som hver dag spiser frokost på fuglebrettet utenfor kjøkkenvinduet. Storfint besøk kalles det. De er så fine disse bustehalene. En har hvit flekk på brystet, den andre ser ut som en pop-stjerne fra 80-tallet med høy pannelugg og overlegen holdning. Begge er søte, og ganske så uredde når det gjelder folket i måsahuset. Nå kan vi fylle frø på den ene siden av fuglebrettet mens de sitter stille og venter tålmodig på den andre siden. Fine øyeblikk.

Den kaffekoppen etter middag. Når man kan legge beina litt høyt, stirre meningsløst med tomt blikk inn i flammene i peisen, og bare senke skuldrene helt, vel vitende om at man faktisk ikke trener å bruke hodet til noe annet enn å ha det plassert på skuldrene, helt frem til dagen etterpå. Gode øyeblikk.

Og slik var uka. Jeg har sovnet i stolen i solveggen ute på plattingen, etter arbeidsdagen. Jeg har handlet inn til, og allerede fylt opp påskeeggene til podene, godt med alt som er gjort. Jeg spist meg mett på vafler før middag, gått tur før kveldsmørket har lagt seg over bygda, funnet hestehov i grøfta, og ledd høyt av gubben som ble sur bare fordi jeg slapp en lydløs liten jentefis…Sarte mannfolk, tåler ikkeno.

Nå skal jeg finne frem den fordømte BH`,n, og forberede meg på dagens utflukt. Med litt flaks blir det tid til bakst i dag også, og kanskje en halvtime i solveggen med kaffekopp og sjokolade.

Håper uken som gikk gjorde deg godt, og at uken som kommer byr på fine øyeblikk. Vær snill med deg selv. Vi blogges.

Det blir en redusert søndagsblogg i dag tror jeg. Litt fordi kroppen er sliten, og litt fordi med store deler av uka tilbragt innendørs er ikke øyeblikkene mange å skrive om. Det knitrer i peisen, som vanlig. Knekkebrødene har fått ei feit skive Brie på seg, istedet for brunost. Fisefint, sånn er det å være dronning i måsahuset. Skulle nesten hatt en sånn tiara også, lurer på hvorfor ingen har foræret meg det…

Pysjen jeg befinner meg i blir etter all sannsynlighet værende på i hele dag. På føttene har jeg to ulike ullsokker, om noen skulle lure på det. Fikk ryddet i sokkeskuffen her om dagen, og noen stod rett og slett ikke til å redde, allerede stoppet flere ganger. Men det gjør jo ikke noe om ikke ullsokkene alltid matcher, så lenge de varmer føttene. Litt Pippi der altså. Pippi og dronning, ikke verdens verste kombinasjon det eller.

Ute på fuglebrettet, utenfor vinduet sitter to fugler skulder mot skulder, og deler nøtter og solsikkefrø. Det er vanskelig å ta øynene vekk fra dem. Liv på fuglebrettet er alltid fine øyeblikk, også en søndagsmorgen.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Mandagen var en bra dag, Den beste i hele uka. 90 prosent av ukas øyeblikk skjedde mandag tror jeg. Morgentrening med kollega Martin var brutalt, men fint. Han er jo sånn evig og litt irriterende optimist når det gjelder gamle kjerringer og styrketrening, og hadde laget nytt opplegg som skal vare noen uker. Om man ser bort fra det faktum at jeg nesten ble kvalt av en håndmanual, satt fast i snorene i taket, tippet sidelengs og havnet i ustabilt sideleie grunnet komplett mangel på kjerne muskulatur, og til slutt snublet i ørepropppene mine, så var det ei bra økt. Fint øyeblikk. Når treninga var over, vel og merke.

Etter en dusj entret jeg kontoret, og fikk straks erfare at det straffer seg å avspasere på fredager. For da går det nemlig en faen i de kollegene som ikke avspaserer, og din plass på kontoret blir fylt opp av diverse kreative morosaker, som kollegene har stelt i stand på et slikt akutt håndarbeidsverksted, da de egentlig skulle vært ute blant våre unge, sårbare elever, og undervist dem… På pulten min lå en pose avføring… Et resultat av en forsnakkelse fra en kollega tidligere den uka, som sa avføring da hun mente anmerkning, og jeg lo så jeg nesten datt av stolen, fordi, ja, jeg er en sånn som synes det er sjukt festlig når andre sier feil! Det straffet seg. En pose “avføring” til Janne der altså.

På veggen ved plassen min hang et nytt bilde. Her hadde de ingen annen forklaring enn at ordet “drit” stod i stil med avføring… Lærer-logikk på sitt beste der altså. At våre elever lærer noe i det hele tatt er høyst forunderlig. Godt politikerne har avlyst eksamen i år, sier jeg bare. Men latteren satt løst på mandagen altså, virkelig. Alltid fine øyeblikk! Nå må jeg bare tenke ut passende hevn…Det burde ikke bli vanskelig!

Tirsdagen startet så fint. Det var lyst da jeg ruslet til jobben, og skoene mine gjorde meg glad. Simpsons skoa! Kanskje en av mine bedre investeringer. Så mye glede for en liten 200-lapp! Bar asfalt og kule sko, bra øyeblikk.

Men i løpet av første økt begynte det å gå litt rundt i hodet. Mer enn vanlig, mener jeg, og halsen klødde. Tok en virus-test, sånn bare for å være på den sikre sia, også var det bare å pakke veska, og rusle slukøret hjemover. Og hjemme ble jeg ut uka. Skiftende form, mange dager på rad, og mye horisontalt på sofa. Slapp og sliten er vel nøkkelordene. Smører mat, ligger en halvtime. Bretter klær, ligger en time. I går våget jeg meg ut en tur sammen med minsten, isolasjonstiden var jo over, og jeg kjente at det ar godt med luft, helt til jeg kommer bort på Kiwi, mister all farge i ansiktet, og må ned i knestående. “Shit, du er hvit ass mamma, som et lik lissom! Skal jeg ringe pappa???” Takk for den gutten min, takk for  den. Det kunne vært verre, selvsagt, men horisontal sofatjeneste kler meg ikke… Satser på jobb i morra, og håper det funker fint.

Meldinger fra kolleger, det er fine øyeblikk. Små hint om at man er savnet, små hilsener fra elevene. Det varmer.

Da kollega Ragnhild kom på døren en ettermiddag, med tulipaner og ostepop. Det er dama som vet å glede noen det. Tulipaner må være noe av det vakreste som finnes. Strekker seg opp, og springer ut og viser seg frem i sollyset, lukker seg, og sover når mørket kommer. Nydelig, slike blomster som bare skal nytes.

Og slik var uka. Savn og søvn, og kort pust og varme men ulike sokker. Kjenner rmeg sliten, men heldig. Heldig som har poder som sørger for at mamsen får lufteturer med godt selskap, og polkagriser rett fra Sverige.

Heldig som har en gubbe som skyver konemennesket ut i bilen og kjører en tur i sola, fordi han vet at duringa fra motoren gjør meg søvnig. Godt å kjenne sola varme gjennom rutene mens man kjører gjennom skogen. Godt å stoppe på en rasteplass, drikke kaffe, og høre på fuglekvitringa fra tretoppene langt ute i granskauen. Vår i lufta. Vår og virus. Fine øyeblikk.

Nå skal denne skrotten hvile litt igjen, lade opp til jobb i morgen. Jeg skal logge av litt, krype under teppet igjen, og fortsette fargeleggingen av et nytt tegneprosjekt, bestilling denne gangen.

Håper uka di var fin, full av små øyeblikk som varmet hjertet, også håper jeg du er snill med deg selv. God søndag. Vi bogges.

Det er lyst ute. Tidlig en søndagsmorgen er det helt lyst ute. Dagens første fine lille øyeblikk, lys inn i stua gjennom vinduer som burde hatt en vask for leeeenge sia. Den aller første vårmåneden er i gang, og det merkes. Alle snøfall, alle kuldegys, alle mørke skyer fra nå av vil føles som et strev, bare fordi de siste dagene har vært fulle av sol og bare flekker med asfalt. Følelsen av vår, joda, absolutt fine øyeblikk.

I går morges var det nesten umulig å sitte her på denne plassen i sofakroken, for sola skinte så til de grader at grå stær og hornhinner luktet svidd! Vi stod opp tidlig, gubben og jeg, rakk akkurat å spise frokost sammen med minstepoden før han ruslet bort på jobb, og da jeg satte meg ned i sofaen for å tegne til for bobil-magasinet, sovnet like gjerne gubben igjen på den andre sofaen. Å ha en gubbe på 47 er som å ha et spedbarn egentlig. Hyppige måltider, lykken er et par blafrende pupper, og det er stadig tid for en liten horisontal hvil. Så ble jeg sittende der, høre på lett snorking under det gule teppet, og myse mot sola som lyste opp hele måsahuset gjennom vinduet. Et sånt fint lite hverdagsøyeblikk.

God morgen, god søndag! Har uka vært god? Har du notert deg noen sånne fine, små hverdagsøyeblikk bak øret? Det har jeg. Ingen spektakulære hendelser, ikke noe som vil skrives ned i historien, men fine, små øyeblikk som til sammen har laget en helt vanlig, god hverdagsuke.

Tror jeg starter med ukas første skikkelige latterkule jeg. Kort forklart, latteren sitter alltid løst på kontoret! Og selv om det egentlig er ment for å være et stille arbeidsrom bidrar alle med sitt til at det ikke funker. Skravla går, enten den skal eller ikke, hos noen mer enn andre. Ikke til frustrasjon, men til glede og latter. Og etter noen dager med planlegging fikk vi vaktmesteren med på laget, og han brukte deler av vinterferien på å lage vindu med gardin og persienne, OG stakitt-gjerde mellom pultene til to av de som kanskje skravler aller mest. Og sjelden har vel resten av gjengen ledd mer av eget geniale påfunn, eller av reaksjonen til de to damene som hadde fått det så trivelig på skrivebordene sine. Om det hjalp??? Neh, ikke akkurat, for nå bare må de snakke enda høyere for å høre hverandre….men gøy var det, hele uka egentlig! Herlig øyeblikk.

Mandag og torsdags-trening med kollega Martin. Jeg skal ikke lyve å si at det er gøy, for det er fremdeles ikke, og har aldri vært, et ord denne skrotten forbinder med trening, MEN…det er faktisk en herlig følelse når økta er unnagjort, og vi kan drikke kaffe og spise frokost på kontoret, FERDIG trent, klokken halv åtte om morgenen! Og det kan faktisk bli, med tiden, en rutine jeg faktisk kan lære meg å like! Progresjonen er sånn passe. Jeg løfter tyngre enn første uka, mange kilo faktisk, og jeg klarer to push ups… Det er bedre enn ikkeno! Derfor, morgentrening i gymmen på skolen, ganske fine øyeblikk!

Vi går rett på fredagen. I over et halvt år har kollega Torunn og jeg snakket om en tur til Hadeland Glassverk, bare for turen sin skyld. Flere ganger har det vært planlagt og avlyst, av ulike årsaker, men denne fredagen var det endelig spikra, og sjefen lot oss avspasere for tidligere vikartimer. Perfekt. Hvorfor kollega Martin sa ja til å bli med da Torunn ba han med aner jeg ikke, men han var overraskende positiv til jentetur. Og vi kosa oss! Skikkelig! Durte hjemmefra på morgenkvisten, var hjemme etter middagstider. Shopping, skravling, innom glassblåserne, museet, og et par bedre måltider, flere latterkuler enn jeg kan telle, kaker, og et ukjent antall kopper kaffe. Beste fredagen på lenge, i herlig selskap av to mennesker jeg setter veldig høyt. En kjempedag, med mange herlige øyeblikk!

Jeg ser nå at de fleste av ukas øyeblikk har vært sammen med kolleger…kan vel kalle meg heldig da! Enda en latterkule, denne gangen med kollega Trine, da vi ruslet ned for å kjøpe inn lunsj, og to flasker vin til “godteri”lotteriet. Det skal liksom ikke mer enn ei spruteflaske og en en liten “informasjonslapp” til før jeg lager meg bilder inne i hodet som jeg ikke unner noen å se, men jeg kan love deg at det er festlig, ihvertfall inne i dette hodet. Anti bak….kniiis!!! Gøyalt øyeblikk.

En rusletur på isen i ettermiddagssol. Gubben og ejg. Slett ikke et dumt øyeblikk det heller. Egentlig skulle vi bare handle inn litt mat til uka, men parkeringa utenfor Kiwi var så full, at vi fikk stress-utslett begge to. Så vi vrengte kjerra ut av sentrum og opp mot vannet istedet, og ruslet rundt der oppe en drøy halvtime, bare for å senke skuldrene, og forberede oss mentalt på kø i kjøttdisken. Rusle rundt sånn med sola i øyene, det senker stressnivået betraktelig, og gir alltid fine øyeblikk. Det beste av alt, parkeringa på Kiwi var ikke på langt nær like full da vi kom tilbake.

Et glass vin på fredagskvelden. Det hører sjeldenhetene til, men denne flaska har stått på benken siden jeg fikk den til jul. Der har den stått fordi den var for bred i bunnen for vinstativet, så da var det på tide å åpne den. Ok, det høres ut som en dum unnskyldning, men i mitt hode var det fryktelig logisk. Så¨ble det et glass vi både fredag, og lørdagskveld! Sånn er det å være sofistikert måsakvinne! (tror jeg holder på den historien til det motsatte er bevist!)

Ut å kjøpe fuglefrø. For tiden er nok det gubbens favorittutflukt. Fuglefrø fra Biltema. Det er visst det de liker best, disse småfuglene og ekorna som stadig sitter i “restaurant Måsan”. Så da satt vi snuta mot Mysen, kjøpte fuglefrø, og ruslet en liten tur i Ørje på vei hjem. Fint på sommer`n, fint på vinter`n, fint øyeblikk.

Og det var vel egentlig det jeg hadde å komme med i dag. Sånn røffli lissom. Innholdsrik uke, ganske vanlig uke. Jeg har studert de søte små bustehalene som sanjer nøtter utenfor kjøkkenvinduet. Jeg har spist ost og kjeks til frokost, bare fordi. Jeg har menget meg med smilende ungdommer på jobb, og snakkesalige unge menn her hjemme.

Nå skal straks Bodil få kjørt seg litt. Hun skal elte et par grove deiger, så jeg kan bake litt til ukas kommende matpakker. Også skal jeg sy litt, tror jeg, hvis vilja til det fremdeles er der når bakinga er unnagjort.

Håper uka som kommer blir god, og proppfull av gode øyeblikk. Vær snill med deg selv. Vi blogges.

Hun hadde en burgunder genser, sorte bukser, og gråmelert vest med store lommer. Håret kortklippet og krøllete, kinnene litt runde og røde, og øynene smilte om mulig enda mer enn munnen. Hun så på meg først. Strakk ut hånda, hilste med høyre og og strøk meg lett på skulderen med venstre.

“Så det er du som er Janne. Som jeg har gledet meg til å møte deg! Hele klassen har gledet seg!”

Så hilste hun på mamma, uten å egentlig ta blikket vekk fra meg. Rektor som stod bak henne var høyreist, gråhåret, autoritær, på grensa til skummel. Frøken var bare solskinn.

Jeg var ti år, datoen var 10. Desember, året var 1986, og jeg hadde første dag på ny skole. Nyinnflyttet til Sørumsand helgen før, og følelsen av å være helt alene i en helt ny verden var overveldende.

Det formelle husker jeg ikke stort av, det å skulle skrives inn som elev, alt det der, det tok de voksne seg av. Rektor og mamma, og mens det foregikk på skrivebordet foran meg snakket frøken. Rolig stemme, blid, lugn. Dialekt. Jeg tenkte at hun var gammel. En blid gammel dame. Det ble bekreftet da hun fortalte at hun kjente bestemor og bestefar, at hun bodde like i nærheten av dem, nesten helt nede ved elven. Så klart hun var gammel, kjempegammel egentlig, hvis hun kjente bestemor og bestefar. Enkel hoderegning forteller meg at hun på daværende tidspunkt var rundt 50. Jeg sier ikke mer om den saken.

Vi var syv jenter i klassen. Litt flere gutter. Den første skoledagen fulgte syv jenter meg hjem. Helt til døra, på nysnø og holke. Vi byttet på å sitte på sparkene, og å stå bak å styre.  Etter middag ringte telefonen. Det var frøken. Hun ville vite om dagen hadde vært fin, og om jeg hadde hatt noen å ta følge med på vei hjem. På skoledag nummer to var det som om jeg alltid hadde vært en del av klassen.

Frøken synes alltid vi var så flinke. Flinke i matte, flinke i norsk, flinke i samfunnsfag, og kjempeflinke i musikk og sløyd. Så flinke synes hun at vi var, at hele den ene veggen i stua, den nærmest spisebordet, den var dekket med klassens kunstverk. Der hang blomsterbilder av fingerheklet garn, malerier av solnedganger, tegninger av frøken og klassen, et par nøkkelringer av flettet hyssing, og alt annet en kreativ ti åring spent hadde foræret frøken i bytte mot et smil, og velfortjent skryt.

Frøken synes aldri vi bråkte for mye, satt for urolige på de slitne trestolene, eller at vi stilte for dumme spørsmål.

Frøken lot oss lese historiene i penskrivingsboka høyt for klassen, om vi ville det. Frøken lot oss pynte vinduene i klasserommet med lenker av glanspapir, enda det ikke var jul. Frøken satte gullstjerne-klistremerke ved matteleksene i ruteboka, selv om ikke alle regnestykkene var riktige.

Frøken sa “Oi, så masse du har fått til!”, i stedet for “Denne har du ikke skjønt.”

Frøken tørket tårer, og plastret knær.

Frøken ba ordensmann om å låse døra, og de på vindusrekka om å dra for gardinene, også delte hun ut hjemmebakte boller fra handlenettet. Vi måtte alltid love å ikke si noe til rektor, for det var ikke lov med søtsaker på skolen.

Vi sa aldri noe til rektor! Aldri! Klassen vår holdt alltid på frøken sin hemmelighet, og frøken holdt på våre.

Frøken hadde sommerfest i hagen, hvert eneste år. Vi spiste boller og is, og beundret veggen i stua med alle våre kunstverk. Vi lekte i hagen hennes, og frøken satt på verandaen og fulgte med, midtpunkt, uten å ta plass. Frøken ble ikke sint når trappetrinnet brast, eller når fotballen ødela tulipanene i blomsterbedet.

Frøken hadde full oversikt over hvem som var kjæreste med hvem, hvilken uke.

Frøken gråt den siste skoledagen, tørket tårer, klemte oss, sa at vi måtte ha det bra på ungdomsskolen. Historien kunne ha sluttet her, men den gjør ikke det. For frøken var ikke en sånn frøken som glemte, eller lot oss glemme.

Hvert år lå det julekort i postkassa. Samme sirlige vakre håndskrift som i karakterbøkene. En liten historie fra året som hadde gått, litt om nye elever, litt om de gamle, også en riktig god jul og et godt nytt år.

Da mamma døde kom hun på besøk, med klem og blomster, og med siste nytt om gamle klassekamerater. Et velkomment avbrekk fra sorgen.

I mammas begravelse gråt hun stille på en av de bakerste radene i kirken.

Da guttene ble født stod hun på døra, men bittesmå hjemmestrikkede sokker pakket inn i gråpapir og hyssing.

Julekortene fortsatte å komme. Et til meg, og et til hver av guttene. Signert: “mammas gamle frøken.”

Sist jeg var der på middag, sammen med flere av de andre jentene i klassen, invitert via post, beundret jeg den samme veggen med klassens gamle kunstverk.

Et år kom det to julekort. Et i begynnelsen av desember, et rett før jul.

Året etter kom det ingen. Senere den vinteren kjente hun meg ikke igjen da vi møttes på Sørumsand.

I helgen kom dødsbudskapet. Ventet, likevel vondt, selv for en som bare er en gammel elev. Navnet i dødsannonsen forteller om en mamma, bestemor, oldemor. En gammel dame, gammel på ekte denne gangen. For meg er hun frøken. Slik hun alltid har vært, slik hun alltid vil være.

En lærer av den gamle sorten, likevel så nytenkende, så forut for sin tid, så full av klokskap og omsorg.

En frøken med krøllete hår, røde runde kinn, og smilende øyne. En frøken som så, en frøken som visste, en frøken som forstod, en frøken som betød så uendelig mye for så mange små, meg inkludert.

Takk for at du var for meg, frøken.

Din gamle elev, Janne.

Jeg sier det hver eneste gang det har vært en liten bukett fridager. “Dæven, det gikk fort!”

Og det stemmer denne gangen også. En ukes vinterferie er over når søndagen ender, og svisj…ferien ferdig. Har jeg utnyttet tiden og gjort masse fornuftig?

Nix! Ikke en dritt. Jeg har lagt meg litt senere enn vanlig, har kost meg med nattemørket, stillheten og alenetiden, men har stort sett stått opp til mer eller mindre vanlig tid. Skulle dermed tro at jeg hadde hatt masse tid til å gjøre fornuftige ting, men det har jeg altså ikke. Derfor ser det ut til at ukas små øyeblikk kan bli tidenes korteste blogg, for med unntak av en times herlig skravling og latter, og kaffekopp bak disken i butikken til Mona på torsdag, har jeg stort sett befunnet meg her i, eller rundt måsahuset.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Uansett, god morgen, og god søndag! Her er det kaffe i koppen, knekkebrød med brunost på asjetten, og nyhetene surrer stille på tv`n i bakgrunnen. Triste greier, tragisk. Det er vanskelig å ikke la seg påvirke av det som forgår i Ukraina akkurat nå.

I går morges satt jeg sånn i min egen boble i stolen foran tv`n her i stua. Forsiden av VG lyste fra pc`n, og på tv skjermen fløt bilder av mennesker på flukt. Så smalt det plutselig i kjøkkenvinduet, og jeg skvatt så tærne krøllet seg. Så smalt det igjen, og igjen, og jeg fant frem min indre modige kvinnekraft, og listet meg ut på kjøkkene, smøg meg langs kjøkkenbenken, og stirret rett inn i nebbet på en hissig flaggspett. Og da måtte jeg flire, for aldri før har jeg sett en fugl flirte så iherdig med sitt eget speilbilde i ei litt møkkete kjøkkenrute. Tok det som et tegn på at det var på tide å fylle frø på brettet ute, og da det var gjort, og jeg kom inn igjen, var spetten i ferd med å sette til livs et herremåltid av solsikkefrø. Blir så fascinert av det yrende fuglelivet rett utenfor kjøkkenvinduet. Stadig oppdager vi nye arter, og konserten av kvitter på dagtid er høylytt og herlig. Fine øyeblikk.

Så kom dompapen også. Senere den dagen. Som en fargeklatt i den snødekte syrinbuska nede ved skogkanten satt den som en konge og kikket ned på fuglebrettet, før den også landet mitt i havet av frø og kjekssmuler. Barndomsminner. Tok meg rett til bake til kjøkkenvinduet i mormor-huset, hvor jeg kunne sitte i timevis g kikke på den høye bjørka i hagen til morfar, ei bjørk som lyste mer rødt enn grønt, på grunn av den store flokken med dompaper. Morfar hadde en sånn gammel fuglebok full av tegninger av norske småfugler, og jeg kunne sitte hele formiddagen på fanget hans og bla i den boka. Gode minner. Skulle så gjerne hatt en slik bok nå. Gubben hadde elsket det. Finnes slike bøker enda tro?

To dager denne uka har jeg isbadet på Røytjern. Det ir et herlig lite kick, og er overraskende deilig, faktisk. Hvem hadde trodd det liksom?  Det eneste ubehaget er hvor kalde føttene blir innen man rekker å få ullsokkene på igjen, og det ar rumpa fryser fast i krakken mens man kler på seg, og gir alt av daukjøtt nedentil en litt ufrivillig og særs ubehagelig hårfjerning når man reiser seg litt for fort opp igjen. uansett, isbading er fine øyeblikk!!! Og foreløpig har det holdt viruset unna dette skroget også. Slett ikke gæli!

Tirsdag denne uka gjorde jeg om spisebordet til hobbyverksted, og satt igang med prosjekt “fyll opp esken med kort”. Den var helt tom, den esken, ikke et eneste kort å oppdrive dersom man skulle bli bedt bort, eller en eller annen stakkars jubilant skulle finne på å ha bursdag. Nå ligger det 14 nye kort til forskjellige anledninger oppi der, og jeg har lagt mange, mange timer med herlig hobbyaktivitet bak meg. Spisebordet blir ryddet fredag morgen. Jeg ønsker meg hobbyrom… Det første kortet jeg laget tok intet mindre enn seks og en halv time å lage ferdig. Et bestillingskort, til en helt spesiell jubilant, og jeg håper kottakeren blir fornøyd.

Solskinn og luftetur. Ut på isen. Eller, egentlig bare rusle langs kanten, for isen laget sånne lyder som gjorde at jeg skvatt himmelhøyt hver gang det rumlet og knaket, så å rusle langt utpå der var for skummelt. Men lufta var herlig, solskinnet likeså. Fint øyeblikk, å være ute sånn når sola og trærne kaster lange blå skygger utover bakken. Det gjør godt for både skrotten og topplokket, og gir herlig og sårt trengt energi på late dager.

Det daglige besøket av familien “gryterett”. Fem er de nå, i flokken av firbeinte som hver dag er innom måsahagen for å hvile i snøen, og gasse i seg alt det fra fuglebrettet som har falt på bakken. Halvt rådyr, halvt spurv…en liten personlighetsforstyrrelse der altså. Nå har de blitt så vant med at det står en flokk bra snåle mennesker på innsiden av vinduet og stirrer på dem også, så de ser ikke lenger ut til å bry seg nevneverdig om publikumet. Det er så koselig å ha dem i nærheten, hvert besøk gir fine øyeblikk.

Må ta med Rino og Rodny også da…(det er podene som har døpt dem, ikke jeg!) Hver dag kommer de innom også, og fyller opp magen med nøtter og korn. Og forleden lo jeg så jeg nesten knakk, da det ene ekornet gravde jeg gjennom snøen langs bakken, med snuta først, som en plog rusa på tørre brødskorper og hassenøtter… Det lille fjeset, fult av snø. Nååååh…Herlig øyeblikk.

Og det var vel det. i grove trekk. Ingen store happenings, ikkeno hurramegrundt, bare fine dager, vanlige øyeblikk, herlig latskap, og små øyeblikk i og rundt måsahuset. Helt greit.

Glass med stett, og kaffekopp med sprekk.

Salat og sjokolade, rot i systemet, og system i rotet. Og i morgen er det jobb igjen. Blir bra det, hverdagen er fin den også. Men før det skal det mekkes boller med krem, og noen grove rundstykker til ukas mange matpakker. Deretter skal jeg fortsette og saumfare internettet etter en sånn gammeldags pippi-genser. Har leita noen dager, men finner bare strikkepakker. Uaktuelt. Mener å ha sett de ferdigproduserte i butikker før…sikker gått ut av mote, men jeg ønsker mer sånn likevel. Håper du har hatt en strålende uke, og at dagene som kommer fylles av øyeblikk. Vær snill med deg selv. Vi blogges.

God morgen, god søndag, god frokost, og gratulerer med enda et OL gull! Her er det hæla i taket dag, helt utenfor komfortsonen. Det var tomt for brunost, så på knekkebrødene ligger et tjukt lag med makrell i tomat. Har blitt helt rebell, si!!! Det er forøvrig den eneste søndagsrutinen som er brutt da, den brunost greia. Alt annet er ved det samme gamle. Jeg sitter djupt i sofakroken, pakket inn den gule sommerdyna fra det glade 70 tallet, ikledd pysj og ulltøfler. Og ja, det knitrer i peisen også.  Typisk søndagsmorgen i måsahuset, fint morgenøyeblikk. Man skal ikke kimse av rutiner.

I morgen starter vinterferien, svært etterlengtet denne gangen. For selv om man er glad i både jobben og arbeidsplassen, blir skrotten sliten unntakstilstanden som i teorien egentlig ikke er unntakstilstand lenger. Trafikklysmodellen er borte, alle eleven er på skolen. Flott det, men sykefraværet er jo høyt både blant elever og ansatte, og dagene går med til å tenke alternativt. For et ihugga vanedyr er det i perioder krevende, så ja, en uke hjemme nå kjennes godt. Planene er slett i mange eller store. De innebærer å sove lengre enn 05.30, spise frokost, gå litt turer, lese masse, og jeg skal sy litt, tegne litt, og lage noen kort.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Snakker om fint øyeblikk. For første gang på flere år har jeg bestilt meg bittelitt nytt til kort-hobbyen. Bare noen mønsterark, og litt annet smått stæsj, men for en glede. Å få hentemelding på mobilen rett før arbeidsdagen er over, hente pakke på posten på vei hjem, for så å pakke ut en eske med masse herlige godsaker når man kommer hjem. Glede! Litt sånn julaften og bursdag på en gang. Lageret med papirer og annet dill begynner å bli deprimerende snaut, så litt påfyll i hobbyskapet er rett og slett strålende. Herlig øyeblikk.

Så var det den dagen sola tittet frem, etter det som kjentes ut som evigheter. N var det vel strengt tatt ikke det, men det kjentes liksom sånn ut der og da. Satt på kontoret da hele rommet plutselig ble lyst, og da jeg kikket ut badet skolegården i sollys. Så da ble det pause i fra Teams, og ut i skolegården for å bare rusle en bitteliten runde før neste økt. Rakk akkurat å kjenne sola varme før jeg måtte inn igjen, men det gikk helt fint å nyte sola fra vinduet også. Fint øyeblikk.

Oooooh, dette må bare med i ukas små øyeblikk. Den dagen jeg kom tilbake på kontoret etter midttimen, og Synnøve hadde satt en matboks med to stykker suksessterte på plassen min. Rein lykke! Jeg tror ikke det finnes en bedre kake i hele verden, og de aller beste er de du ikke har bakt selv, men får servert. Fordi jeg allerede hadde vært bedt på lunsj med elever og var proppfull av hjemmelaget pizza og gulrotkake, måtte suksessterten vente til jeg kom hjem, derfor ble det kakekalas etter middagen. To kaker på en dag…det er nesten fem om dagen det! Nydelig øyeblikk. Jeg har ikke bilde av noen av kakene,,,rakk ikke det. Sier litt om hvor gode de var, og hvor lite viljestyrke denne skrotten har.

Treningsøktene før jobb med «coach» og kollega Martin. Foreløpig ler jeg nok mer enn jeg trener, men svett blir jeg i det minste. Og støl, i mer enn bare lattermusklene, så noe har det jo for seg. Har fått min aller første idrettsskade også, en slags strekk et eller annet sted i nærheten av navlen. Gjør vondt nr jeg tar situps, så Martin sa jeg skulle unngå det et par uker. Nå har jeg litt lyst på en tilsvarende idrettsskade i alle andre kroppsdeler også, men det spørs om ikke coachen gjennomskuer meg da. Fikk i hvert fall lite sympati under oppvarminga da elipsemaskinen plutselig skrudde seg av og jeg stupte fremover og litt lite elegant kjørte begge fortenna ned i start-knappen…. Trening er ikke alltid bra for helsa…en teori jeg tviholder på!

Når man er oppe før fugger`n fiser fordi man ikke får sove kan man like gjerne gå tidlig på jobb. Den morgenen verden enda var helt mørk og knusende stille mens jeg ruslet hjemmefra var så fin. Skrudde ikke på den faste musikken i øret engang, bare fordi det var så fint å høre knitringen av nysnøen under skoa. Ikke et eneste spor på veien, bortsett fra de jeg la bak meg. Skolegården var tom og stille, og det var mørkt i alle vinduer. Sånne morgenstunder er gode for en selvutnevnt introvert! Fint øyeblikk.

Popcorn og film, en helt vanlig hverdagskveld. Vi satt som to slakt i hver vår sofa, måsagubben og jeg. Haugen med klær som skulle brettes på badet var høy som et fjell, stabelen med oppvask som skulle inn i oppvaskmaskinen like så, og støvdotter på størrelse med tvangsforet marsvin fløy over stuegulvet som sprengkåte kaniner…Vi hadde mer enn nok å gjøre, for å si det sånn. Men så var rumpene blytunge, og viljestyrken på ferie, så vi sendte hverandre et skrått sideblikk, og leste hverandres tanker. Da det smalt fra gubben at “Jeg popper popcorn hvis du velger film!”, ble alle tanker om husarbeid borte raskere enn Houdini, også ble det sofakveld istedet. Husarbeidet gikk jo ingen steder likevel. Fin kveld, fint øyeblikk!

Fredagen forsvant i en slags tåke av hjerteflimmer og søvn. En slitsom natt med løpende hjerte, heldigvis skjer det ikke like ofte lenger. Men fredagen gikk med til hvile. Derfor var det skikkelig digg å kjenne på energi lørdag morgen. Å sove lenge, slik planen var, funket ikke, sikkert fordi jeg hadde sovet nok på fredagen. Så mens sola steg opp over bygda tredde jeg føttene ned i joggeskoa, og satte kursen mot trappene i hoppbakken. Lenge siden sist, skal ikke skryte på meg særlig mange trappeløp det siste halvåret, men engang er bedre enn ingen, og følelsen av å komme hjem til fyr i peisen ala gubben, og nytrukket kaffe ala storepoden var makaløst! Frisk luft og møre lårrmuskler tidlig på morgenen, lørdagsgodter med god samvittighet resten av dagen. Herlig øyeblikk.

Og nå er det ferie. Vinterferie. Klokka skal ikke ringe i morgen tidlig, matpakker skal ikke smøres. Det blir baking i dag alikevel da, ikke grovbakst kanskje, men noe godt til kaffen. Hva det blir gjenstår å se. Ønsker deg som titter innom en strålende søndag. Jeg håper uka di var god, og øyeblikkene mange. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.