Så var det søndag igjen, og den eneste grunnen til at jeg vet det, er at gubben sin ferie er over for denne runden, og han skal på jobb igjen i morgen. Dagene går i surr, sånn de pleier å gjøre i ferier. Heldigvis er det bare to arbeidsuker før vi kan nyte noen nye feriedager sammen, og i mellomtiden skal jeg drive på litt her hjemme.

I dag inntas frokosten inne i måsastua, nederst i sofakroken, under det gule teppet. Det er godt å pakke seg inn litt, til tross for at det er sommer, for måsahuset er alltid litt sånn huskaldt. Uka som startet med en sånn skikkelig blåmandag endte godt. Mammaer slutter jo aldri å bekymre seg, selv om unga blir store. Kjærlighetssorg, arbeidsledighet….det er alltid noe, og gutta trenger en mammaprat, en lang gåtur, en trygg havn hvor mammaen liksom har kontroll, og fornuftige råd. Inni meg griner jeg med dem. Men, uka har, tross alt, vært full av fine øyeblikk, og ting, uansett hva man står i, virker alltid litt enklere når man får de litt på avstand.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Denne helgen har vi vært så heldige å få passe voffsen til podekjæresten, for hun har jobbet hele helgen. Det gir en sånn herlig ro med en sånn pelsball i huset. Voffsen er rolig som skjæra på tunet, selskapssyk som få, og svært bestemt hva antall kilometer på kveldsturen angår. Ja, jeg endte opp med å bære bikkja på tur. Men åh, så herlig det er, med en sånn tillitsfull liten skapning som kryper opp i armkroken så fort hun har muligheten, og som titter opp på deg som om du skulle vært det safigste kjøttbeinet i hele verden. Måsagubben og jeg har hatt pelsball i senga hele natta, vært på Røytjern å bada med voffsen, og gått lange turer på svale sommerkvelder. Herlige øyeblikk!

En liten tur innom kirkegården på Skedsmo, den dagen mormor skulle fylt år. Det er så rart å tenke på at det begynner å bli mange år siden de ble borte, mormor og morfar, for de er fremdeles så nære. De er med oss i tankene, i samtaler…nære. Likevel er det ikke trist å være på grava. Vemodig kanskje, men ikke trist. Sånn er det når minnebanken er proppfull av de fineste minner. Det understreker jo bare viktigheten av å skape slike minner mens man kan. Ettertanke og fint øyeblikk.

Kvart over tre var jeg sånn passe fornøyd med den beige fargen i stua mi. Ti på halv fire var jeg møkklei nevnte farge. Fire var ny maling kjøpt inn, og innen klokka 10.30 dagen etter var stua ferdig malt og møblert igjen. Nå er stua grønn, alle veggene. Det er en sjukdom eller noe….Når skuldrene er litt høye, og tankekjøret holder meg våken om nettene, da kjenner jeg behovet for forandring. Det er så rein terapi å male vegger. Se forandringa, planke for planke. Hadde så lett malt stuer i hele bygda i bytte mot en kopp kaffe! Blir sånn akkurat passe godt sliten i kroppen også, vinn-vinn. Foreløpig veldig fornøyd med ny farge i stua, og spent på hvor lang tid det tar før gubben oppdager det. Male-terapi, fint øyeblikk.

Da varmen kom tilbake. Den dagen sola skinte og varmen gjorde skrotten svett og varm, og vi kjørte opp til tjernet for et bad. Det ble en lang og herlig svømmetur, forfriskende, selv om vannet var varmt nok til at det ikke engang var et problem å “hæle”. Så herlig det er, å sitte på varm stein, nedkjølt av vannet, og drikke kaffe fra termos, og spise tørre kjeks som ikke frister hjemme, men som smaker som en tre-retters Helstrøm opplevelse bare fordi man er ute og nybada. Herlig øyeblikk.

Da minsten fikk ny læreplass. Jeg har jo skrevet et eget innlegg om det, men jeg må bare nevne det igjen. Tusen takk!!!! Da jeg delte et innlegg om at poden mistet læreplassen halvveis mot svennebrevet, og ikke hadde hell med å skaffe ny plass, tok liksom alle blogglesere affære. Innlegget ble delt gang på gang, vi fikk så masse tips, så mange navn, så mange telefonnummer, og i løpet av halvannet døgn var ny læreplass i boks. Et tonn av uro raste ned fra skuldrene våre, og en stødig tømrermester fra Sørum har allerede ordnet overgang til nytt firma via opplæringskontoret. Etter tre uker sommerferie starter poden på siste etappe, og neste sommer venter svennebrev. For et engasjement, for noen mennesker det finnes der ute. Igjen, tusen, tusen takk! Ukas aller beste øyeblikk!

Ny sesong av Outlander. Egentlig har det gått så lang tid siden sist vi så en episode, at jeg har glemt serien litt. Men så satte gubben på sesong syv, også ble vi sittende å se et par av de nye episodene som nå kan streames. Herlig avslappende tidsfordriv, når dagen har vært rar og travel. Hjalp med kaffe og sjokolade også….

Og slik gikk uka. Den startet med stress og sår ungdom, og endte med litt lavere skuldre og gladere sinn. To av podene er på festival, en av podene nyter første helg av en tre uker lang ferie. Jeg har båret en trassig hund på tur, og jeg har sovet med en lodden voffs i armkroken. Jeg har syklet på butikken, spist is i sola, og tent i peisen mens styrtregnet trommet mot alle vinduer, og tordenværet dundret over Måsan.

Jeg har tegnet litt, bakt litt, gått mange lange turer med gutta, og jeg har sovet på sofaen akkurat når trøtten har kommet, bare fordi jeg kan, fordi det er ferie! Hverdagsøyeblikk, på rekker og rad.

Håper uka som gikk fikk deg til å trekke på smilebåndet, og at uka som kommer blir god. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.