God morgen, og god søndag. Kalenderen viser fremdeles juli, men gradestokken er litt mer sånn September. Greit om natta, for jeg sover utvilsomt bedre når det er litt kjølig på rommet, men at det liksom frister å fyre opp i peisen nå på morrakvisten, det er litt kjipt. Jeg er frøsen, gulvene i måsahuset er kalde, men jeg har pakket meg inn i den utvaska flanellspysjen, ullsokker, og sitter under det gule gamle teppet og drikker varm te av stort krus. Det er et fint øyeblikk likevel, til tross for en litt småfrøsen kropp. Alle podene sover, og det er stille i stua. Elsker denne roen på søndagsmorgenene, før verden liksom våkner opp og lager liv.

Forrige søndag kveld leita jeg etter brillene en times tid. Skulle lese litt, og ser bare dårligere og dårligere. Burde helt klart vært og tatt en synstest, men foreløpig har det klart seg med sånn billigbriller fra butikken. Etter å ha leita lenge uten hell, satt jeg meg i sofaen for å furte litt, og kjente en skarp stikkende smerte i rumpeballa… Jepp, undertegnede kjøtthue hadde satt seg på brillene. Tidligere i sommer hadde jeg sitti med solbriller med bare ett brilleglass over hele sognefjellet før jeg merka noe. Virkelig ikke min brillesommer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Derfor, mandag morgen, spurte størstepoden om vi ikke skulle ta en av disse “mor og datter” turene våre. Vi dura til storsenteret på Strømmen, målet var å kjøpe oss solbriller. Og solbriller ble det, sånne skikkelig fete shades til drøye hundrelappen, men det er jo ikke prisen det kommer an på, det er hvor chill man ser ut med dem. (podens logikk) Og så ble liksom hele utflukten et kjempefint øyeblikk. Vi shoppa litt, spiste lunsj, kikka på folkemengden, rusla rundt å bare kikket, og kjørte full guffe med rock`n roll hele veien hjem igjen. Sånne utflukter med podene altså…så fine øyeblikk.

Tirsdag syklet jeg ned på cafeen på senteret for å ta en kaffekopp med en kollega som gikk av med pensjon nå i sommer. Så rart at hun ikke skal møte opp igjen på kontoret om noen uker, men heldigvis finnes det alternative møteplasser, slik som cafeer! Vi drakk kaffe, spiste kake, og skravla bort over halvannen time, og det var så koselig. Et lite avbrekk fra enda en litt døll hjemmeuke. Fint øyeblikk.

Den natten podekjæresten overnattet, og hadde med svigervoffsen. Det er så koselig det, når en lykkelig liten hårball ikke får av seg halsbåndet fort nok når hun kommer hit, løper bort og møter oss, legger seg i armkroken og bare venter på å bli klødd bak øret. Ganske likt måsagubben egentlig. Så herlig med en liten voffs som sover i fotenden av senga, og som blir med på en luftetur på morrakvisten.  Tenk så mange fine øyeblikk disse pelskledde skaper.

Filmdagen. Den dagen jeg, Lars Jørgen og Javier tok turen til Momoen for å filme et par sekvenser til  neste film. Vi skulle teste ut både fotballgolf og tennis, og for ei som faktisk går i minus når det gjelder idrettstalent var det litt av en utfordring. Men artig var det, begge deler, selv om talentet ikke akkurat var stort. Gøy å prøve enda mer av alt det bygda har å by på, også fikk vi dokumentert det med film også. Fine øyeblikk.

Sykkelen mangler dekk, så jeg har tydd til gode sko og rask gange de gangene jeg har trengt noe på butikken denne uka. Litt sånn sniktrening egentlig, uten at det kjennes sånn ut. Men det er deilig egentlig, å rusle bort på butikken tidlig om morran, handle ferske rundstykker og litt pålegg, rusle hjem med sola i ryggen, og lage frokost til podegjengen før de våkner. Sommerøyeblikk.

Regn og regn og regn. Det kjennes sånn ut, selv om sola titter frem innimellom også. Og selv om jeg mye heller gjerne ville brukt tid ute, så er det noe fint med helt mørke skyer, og regn også. Jeg benytter muligheten så fort den kommer til å tenne lys på bordet, pakke meg selv inn i sofahjørnet, og lese bøker. Det er jo en del av sommeren det også, regnvær, innetid, og ingen planer. Slike øyeblikk er fine de og.

Alderdommen… Jeg var 26 år da de første grå hårene kom…tusen takk mamma og pappa for de genene lissom… Nå er jeg 46, og har farget håret i 20 år. Nok er nok. I våres bestemte jeg meg for å bare la alderdommen synes, og la håret forbli grått. Det er litt av en prosess, å la det vokse ut, så jeg tok saken i egne hender og lysnet tuppene litt for at ikke overgangen skulle bli så hard, og nå er topplokket snart helgrått. Det er uvant. Fryktelig uvant, men det kjennes litt godt også, å bare gi litt faen. Nå matcher håret smilerynker, og åreknuter og alt annet åra drar med seg, og sånn får det bare være. Å la alderdommen syntes, helt fint øyeblikk.

Og slik har uka gått, uten de helt store hendelsene, bare masse fine små hverdagsøyeblikk verdt å glede seg over. Jeg har trent på gymmen med to fine kolleger, gått barbeint gjennom gresset for å ta inn tøy fra snora nederst i hagen, sittet musestille mens ekornet klatret over stolryggen min, og gått en lang kveldstur med minstemann bare for å skravle. Jeg har endelig sett bunnen av skittentøyskurven, og fylt den opp igjen. Jeg har spist oliven og sjokoladepudding til frokost, fått en AC-DC t-skjorte i posten, og betalt strømregninga. Hverdagen…med grått hår.

Jeg håper du nyter søndagen, hvor enn du er, og at uka som gikk ga det fine øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.