God morgen og god søndag. Og god sommer, uansett om du har ferie eller ei.  Vi har akkurat lagt en uke på veien bak oss, og mange mil har det blitt. Det er godt å sitte hjemme i et hus som ikke har hjul, og innta frokosten med litt armslag rundt seg. Digg å endelig kunne strekke ut beina i natt, og snu seg i senga uten å skalle i et vindu eller en lav hylle. Fint å kunne sitte lenge på do, uten av det står en haug med tyske eller japanske turister utenfor og venter på tur. Så ja, søndagsmorgen hjemme i måsahuset, fint øyeblikk.

Men jammen har det vært fine øyeblikk på veien også. Mange, nesten hele tiden, hver dag. Mandag kjørte vi lenge. LENGE! Første stopp ble Beitostølen, og det var bare for å strekke på beina, og spise litt av matpakka oppe på fjellet. Det finnes knapt noe vakrere enn fjellheimen i solskinn og varmegrader. Det er noe med den søte lukta av lyng, den varme vinden, lyden av brusende bekker. Første stopp, altså lunsjpausen, midt oppe på Valdresflya, nydelig øyeblikk.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Jeg vet liksom ikke helt hvilke øyeblikk som skal velges ut denne uka, for om jeg tar alle får jeg skrivekrampe, og søndagsbloggen blir omtrent ei mil lang. Den første kvelden, etter mange mil på veien slo vi camp på Dønfoss. I en drøy time etter parkering ble jeg liggende på en av de flate steinene nede ved fossen og bare nyte. Nye bruset fra rennende vann, iskalde dråper på varme føtter, og sola. For sola varmet noe voldsomt den dagen og det var så digg! Herlig øyeblikk, når man liksom lander litt etter en lang kjøretur.

Pizza fra restauranten, deretter is og kaffe nede ved vannet. Der satt vi til sola gikk ned bak fjellet, og enda lenger. Satt der og bare nøt stillheten, og hvordan stenene vi satt på var varme lenge etter at sola gikk ned! Enda et fint øyeblikk.

Da vi la oss i senga med takluka åpen, bare skravlet til vi var så trøtte at øynene ikke klarte å holde seg åpne lenger. Det siste vi så før vi sovnet var rosa bomullsskyer so sakte svevet over himmelen. Også lå vi der da, og bare kikket, og innimellom var det sånn: “Ooooohh, så fint!” og, : “Oooooh, nå var et enda finere!!!” Sommerhimmel over takluke i trang seng i liten bobil….herlig øyeblikk.

Iiiiiskaldt rennende fjellvann, midt oppe på gamle strynefjellsvei. Vi stoppet for å rusle litt i fjellet, med matpakke i sekken. Litt nede i en bitteliten dal rant en sildrende bekk, brei som en elv, med iskaldt klart vann, med brede snøfonner på begge sider. Så da gikk vi dit da, for vi er jo litt sånn som unga, tiltrekkes av vann og steiner. (og smågodt) Og kontrastene var enorme. SÅ himla varmt i være at svetten rant nedover ryggen, og SÅ himla kaldt i vannet at det stod en kjølig bris opp fra bekken. Også skjer det no inni hue mitt da, hver gang jeg ser vann. Blir helt akutt Lars Monsen lissom, MÅ teste grensene. Så Lars Monsen skrelte av seg shorts og t-skjorte, og vasset uti isvannet i bare bikinien.

Planene om å dukke helt under, ble skrinlagt så fort tærne mista følelsen, hvilket tok nøyaktig fire sekunder. Men gøy var det, å ligge å sole seg i snøen midt oppe på fjellet, som en ur-kvinne fra steinalderen eller noe. Bortsett var at denne urkvinnen hadde både iskaffe, belgisk sjokolade og ferdigsmurte lefser i ryggsekken da…  Herlig øyeblikk.

Sogndal. Det var sånn ca midt på natta da jeg angret på det siste glasset med brus. Så jeg klatrer over gubben, ut av senga, ut av bilen, og ruslet bort til sanitæranlegget for å lette på trykket. Klokken fire om natten var alt helt stille. Fjorden var speilblank, og nattelyset magisk gult. Det var bare så vakkert at jeg satte med litt nede på et skjær og ble sittende noen minutter og bare nyte roen, fargene og sjøen. Blir de av dere som bor sånn til, med en slik utsikt, noen gang lei av den? Slutter man å legge merke til den, eller å nyte den? Jeg tror jeg aldri hadde gått lei. Øyeblikket var et av ukas aller fineste.

Fra sommer til vinter på bare noen kilometer. Været fascinerer meg alltid.  Å reise fra sola i Skjåk, over Dalsnibba i skikkelig vintervær, og ned igjen til sommer`n i Geianger. Bare måtte stoppe oppe på fjellet og se på utsikten…som egentlig bare var snø og is og tåke. Skuffa turister i turistbuss ristet på hodet og klaget på været. Jeg elsket det! Ikke nødvendigvis snøen og kulda, men forskjellene.

Fosseturen i Geiranger. Ikke spesielt lang, ikke særlig slitsom heller, bare passe bratt og passe lang, og veldig, veldig fin. Vi rusla sakte, gubben og jeg. Stoppa på nesten hvert platå, kikket begeistra ned i fossefallet, og tok inn utsikten.

Enda en unnskyldning til å putte kaffe på termos i sekken, og røre litt på kroppen etter mange timer i bil. At jeg har verdens fineste turkamerat å reise med er hevet over enhver tvil. Måsagubben altså. Fine øyeblikk med veldig fin fyr.

Den innpåslitne sauen! Vi parkerte midt oppe på fjellet for å gå en tursti opp til et utkikkspunkt, og ble etterfulgt av en sau som tydeligvis hadde for vane å livnære seg på turisme. Tjuvpakket stakk hele hue ned i lommer og sekker på leting etter alt annet enn gress og buskvekster, og endte til slutt opp med å stikke av med ei halv skolebolle, til tross for iherdig dragkamp fra min side. Jeg ropte skjellsord som Grethe Roede-sviker, lav-karbo-ullhaug, og lusekofte-dyr,  men den brydde seg lite. Sauetyv, gøy øyeblikk.

Og slik gikk bobiluka. Jeg sitter igjen med så mange bilder. Både de mentale, og de på mobilen. Øyeblikket da to verdener møtte hverandre oppe på Sognefjellet, nesten som Narnia. Magisk!

Bading i isklart isbrevann i vakre Olden. Fantastisk!

Lunsj på fjellet med utsikt over fjorden. Sitte ved siden av hverandre på et skjør og se sola gå ned i fjorden. Frokost på en fjelltopp. Og sist, men ihvertfall ikke minst, å bli løfta opp ra bakken, svingt rundt, i verdens beste bamseklem fra miinstepoden da vi kom hjem. Herlighet som man kjenner hvordan man har savnet gutta i slike øyeblikk. Fint å være på ferie, fint å være hjemme!

Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uka som kommer blir god. Ønsker deg en nydelig søndag. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

..