jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Når ting hoper seg opp, når dagene er på sitt mest hektiske, og kroppen blir skikkelig sliten, da sliter jeg alltid med nattesøvnen.

Når nattesøvnen er heller laber blir også de små bekymringene så mye større enn de er. Hverdagslige små utfordringer jeg ellers takler helt fint blir plutselig til litt større bekymringer, og igjen, det går utover nattesøvnen.

Det går over, selvsagt gjør det det. Det kalles å være mamma antar jeg. Foreldremøter skal følges opp når man helst ønsker å ligge som et slakt på sofaen. En pode fikk litt dårlig resultat på mattetentamen, og når det for en ung pode er vanskelig å be om hjelp, forståelse og veiledning på skolen, så havner også de bekymringene på mamma sine skuldre. Store-poden er nettopp ferdig med to skriftlige eksamener, og selv om både de og bekymringene som følger med dem nå er over (frem til resultatet kommer ) så blir det de snart erstattet av bekymringene for den muntlige eksamen. “Er jeg god nok?”  “Hva med videregående? Kommer jeg inn?” 

( Du vet kidden er skoletrøtt når leksene besvares sånn. Jeg gir han toppkarakter for kreativt svar i hvert fall… )

Mange kvelder har de siste ukene gått med til lange samtaler om skole, prøver og resultater. Vi framsnakker skolen, pugger sammen med de, prøver å løfte opp og frem, forteller at de er gode nok, selv om karakterene er midt på treet. Det ordner seg. Selvsagt gjør det det. Enten så går det bra, eller så går det over.

Og frem til det skjer, så får man heller tåle noen våken-netter.

( En av fem nye bjørkekranser. Såre fingertupper, men artig tidsfordriv. )
 

For det kommer faktisk noe positivt ut av det, i hvert fall for min del. Når kroppen er sliten, blir av en eller annen grunn hodet dobbelt så kreativt, og det passer så innmari bra når det i tillegg er fridag, slik som i dag. Dessuten er det ingen ting som får meg til å senke skuldrene mer enn litt kreativ pusling av ulikt slag.

( Sjokolade til overs under baking… Åh så leit! )
 

Jeg sloknet kl 21.30 i går kveld, men lå våken fra kl 03.00 i natt., og men gubben dro tømmerstokker og slapp tilnærmet lydløse små natt-smygere under dynen ved siden av meg, jobbet min hjerne på høygir med nye ideer. Rart det der, hvordan man midt på natten kan ha mer overskudd og energi enn Blomster-Finn har når det er tilbud på Plantasjen…

( Slankekake!!!! Kjeksbunn, jordbær, bringebær og sjokolademousse. Letteste kaka i verden, trenger ikke bake engang. Skrekkelig slankende! Pokker så genialt! )
 

Så før klokken var ti i formiddag hadde jeg drukket to iskaffe, spist en neve bokstavkjeks og to bringebær, tømt kattedoen, satt på to klesvasker, bakt en kake, slikket kakebollen og slikkepotten, laget to skilt, flettet to bjørkekranser, laget tre godteskåler av gamle LP-plater, spist en neve popcorn, satt popcorn i halsen, og vekket minstemann med popkornhoste og bråket som medførte forsøket på å utøve Heimlich-manøveren på meg selv over en spisestuestol.

( LP-plate-bolle-verksted før klokken 08.00. Får jo aldri nok frukt eller godteskåler. )

( Beatles og popcorn. For musikkelskere som får stressutslett og angst av dette bildet, platene som brukes er ripete og ødelagt. Gjenbruk på sitt beste. Jeg lover! )

Og midt oppi all kreativiteten og kaoset som følger med den, finner jeg endelig litt ro, utrolig nok. Gubben mener jeg er skrudd sammen litt rart, at jeg på skaperstadiet fikk med meg en aldri så liten brukerfeil. Men han klager ikke, for i kjøleskapet står ei sjokolademousse kake med jordbær og sprø bunn av bokstavkjeks, til frokost fikk han servert popcorn fra en Beatles LP, og akkurat nå er han ute og jobber i garasjen, endelig på bedringens vei etter et par dager med ufrivillig løs mage og oppkast.

( Skilt av plank, laget på bestilling fra trivelig hytteeier med god veggplass. Et samarbeid mellom eldste poden alà  “WannaBeSnekker, og måsafruen. )
 

I dag lar vi skole være skole, prøver og eksamensresultat skyver vi litt bakover i hodet, og omfavner og ønsker det kreative kaoset velkommen. I dag får gutta løfte vekter i stua, spille gitar med overdrevent høy lyd på forsterkeren, og hente pizza fra favorittsjappa med moped og jekkestropper.

( Sin fars sønn. Trenger ikke noe DNA bevis her. The proof is in the jekkestrops! )
 

Jeg logger av bloggen, beholder pysjen på, og kryper inn i hobbyhulen frem til middagstider. Jeg har en bunke sommerlige mønsterark og blonder som venter på meg. Nå skal det mekkes kort i flere timer!

Helt til slutt må jeg bare takke alle som er innom bloggen. Jeg klarer liksom ikke helt å skjønne at så mange titter innom, leser og legger igjen spor, deler og liker. Det er overveldende, all responsen, rett og slett. Og ikke rent lite overraskende heller. Tusen takk.

Ønsker alle som er innom en fin-fin fridag, sånn midt i uka.  Håper du har noen eller noe å nyte dagen med.

Trenger du pose?

Et helt vanlig spørsmål å få når du står i kassa og betaler, ikke sant?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Trenger du  pose?

Og hva svarer man da?

Ja, eller nei! En av de to. Eller kanskje, Ja takk, eller nei takk, avhengig av hvor høflig man er, eller hvorvidt man er stresset eller ikke.

Uansett, de finnes to svaralternativer.

Så innmari enkelt. Jeg kan jo begge svarene, jeg vet til og med hvilket svar som var riktig, når jeg på torsdag stod på apoteket og handlet 250 kondomer.

Svaret var ja! Selvsagt ville jeg ha pose.

Men svarte jeg det????

Niks!!! For som vanlig, når ting er litt kleint, eller jeg synes folk stiller unormalt dumme spørsmål til ting som tilsynelatende er svært åpenbart, da smeller den tidligere omtalte selvdiagnostiserte diagnosen min (akutt tourettes) inn, jeg lirer av meg ugjennomtenkte gloser som blåser fletta av folk, folk som i dette tilfelle allerede hadde ufrivillig høyt hårfeste, og ikke mulighet for noen som helst flette av noe slag uansett.

Nå har jeg aldri synes det vært spesielt flaut å handle noe som helst, noe sted, bortsett fra husmorpornoen ( kioskromaner ) jeg kjøper på Rema 1000, og later som jeg handler inn til mormor, (Den historien kan du lese mer om HER, om du ikke har fått den med deg.) men å skulle handle 250 kondomer, samt bittelitt ekstrautstyr på et lokalt apotek, det er jo en sånn ting man kanskje ikke reklamerer høylytt for i hytt og pine. ( Så sant man ikke har blogg, og deler historien der i ettertid da! )

Handlelisten var ihvertfall klar da jeg tråkket inn på apoteket, og til min store glede var køen i de to kassene overraskende liten. Øverst på lista stod 250 kondomer. Bak kassa stod som nevnt en noe eldre kar med snille øyne bak tykke brilleglass som var plassert godt ned på nesa, og med en bart de fleste trøndere bare kan drømme om.

«Jeg skulle hatt 250 kondomer!», sa jeg.

Han dytter brillene litt lenger opp på nesa og stirrer på meg uten å si noe. Jeg smiler tålmodig. (foreløpig)

«250, sa du?» svarer han omsider. «Det var da voldsomt??»

Uten at han har sagt så veldig mye oppfatter jeg på kroppsspråket at han er av den litt gammeldagse sorten, og plutselig kjenner jeg behov for å forsvare meg. (dumt, men sant) For denne karen med imponerende ansiktshår vet jo ikke at denne dama ikke har hatt livmor på 10 år, og slett ikke trenger kondomer. Ei heller vet han om samtalen pappaen min hadde med gubben etter min tredje fødsel, der han truet med å klinke bjellene til svigersønnen sin mellom to murstein, om han gjorde meg gravid en gang til. Kondomene er altså ikke til privat bruk, og fordi denne karen bak disken så åpenlyst dømmer meg med blikket, føler jeg en akutt trang til å fortelle han nettopp det.

« De skal brukes i jobbsammeheng altså!» forteller jeg, fornøyd med å få avkreftet hans åpenbare formening om at jeg er en av disse sexavhengige damene man hører om i de litt ekle livsstildokumentarene på TV2 Zebra.

Skivebom!!!!

( Gledespike og mammutjeger, to eldgamle yrker. )
 

Det går opp for meg hva jeg har sagt, og hvilket yrke han sikkert tror jeg har da jeg sa «jobbsammenheng», og brillene hans plutselig detter ned på disken, og øyenbrynene hans skyter helt opp til det ufrivillige høye hårfestet!

Han tenker helt klart at jeg er selvstendig næringsdrivende, i verdens eldste yrke. ( Nei, jeg snakker ikke om mammut-jeger eller hule-arkitekt!) Han tror jeg er prostituert?gledespike?hønseforvalter?eller hva man velger å kalle det.

Nå har det stelt seg to stykker i køen bak meg, og jeg kjenner jeg begynner å svette på ryggen.

Damen bak kassen ved siden av oss redder foreløpig situasjonen da hu diskret forteller bartefjeset at de har esker med «posjonskondomer» bak disken. «Flott» tenker jeg, da han drar frem 5 kartonger, der det med tydelig og stor skrift står skrevet på siden av esken: INNEHOLDER 50 KONDOMER MED FRUKTSMAK!

 50×5 er 250! Jeg er ikke noe mattegeni, men såpass stødig er jeg i gangetabellen, at det skjønner jeg. Men hva gjør bartemann???

Jo, han klarer tydeligvis ikke lese uten brillene han mistet på disken, får ikke med seg hva som står på esken, så han åpner dem, og begynner å telle. På dette tidspunktet er han mer brydd enn meg, så jeg begynner rett og slett å gi litt f…blanke!

I bunker på ti og i stabler han banan, kiwi og jordbærkondomer utover disken, slik loddselgere teller mynter etter 17 mai. Ikke teller han inni seg heller. Neida, han mumler i barten, stabler og mumler. «ti, tyve, tretti?.» Jeg får en akutt trang til å forstyrre tellinga! Fpr så innmari lst til å telle høyt, telle nedover, eller rett og slett nynne på en av barndommens favoritter, og synge høyt: «En og to og tre indianere, fire fem og seks indianere?.», men jeg lar det vær.

Det er nå fire mennesker bak meg i køen.

På disken ligger 25 bunker av ti og ti kondomer, og området rundt kassa begynner nå å lukte en anelse fruktfat, gummi-smoothie, bananplantasje, jordbæråker.

( Gummiplantasje, med eksotiske dufter av frukt. )
 

Bartemannen tørker seg i den svette panna, jeg teller til ti inni meg. Fortsatt tålmodig.

«Sånn», sier han. « Skulle det være noe mer da?»

«Ja», svarer jeg. «En angrepille, en graviditetstest, en klamydiatest, og så mange brosjyrer du ellers måtte ha om kjønnsykdommer og sikker sex!»

Han puster dypt, skuler på meg, og svarer bare «Jaha!», før han tråkker ut i apoteket, for å finne de resterende varene. Med skuldre oppunder armene og svetteperler i barten legger han alt på disken, og puster lettet ut fordi denne handelen nærmer seg slutten. Bak meg i kassa er det nå 7 mennesker.

«Wannabe trønder`n» beynner å slå inn på kassa, spør om jeg vil betale med kort eller kontant. “Kort” svarer jeg, og fordi jeg har denne litt leie selvdiagnosterte diagnosen, slenger jeg på med: «Også må jeg få med kvitteringa, til regnskapsføreren min!»

( Når du har livlig fantasi, og tenker at en gummiplantasje ser omtrent slik ut. )
 

Han skvetter litt brydd, albuen hans kommer borti pakka med klamydiatest, den skumper borti den første haugen med fruktfat-kondomer, og så skjer det som måtte skje. Som en ren dominoeffekt raser det ene kondomtårnet etter det andre, og gummi i alle regnsbuens farger spres utover disken, og gulvet. Tre av de nå åtte menneskene bak meg i kassa krabber rundt på gulvet og plukker kondomer, de likner småunger som ligger på asfalten og plukker russekort etter russetoget.

 Og det er da han spør. Dette spørsmålet alle stiller. Dette spørsmålet som er så enkelt å svare på. Det med to svaralternativer. Ja, eller nei.

«Vil du ha pose?»

 Og plutselig er det ikke så lett å svare likevel, uansett hvor innlysende enkelt svaret er!

På disken ligger 250 kondomer i løsvekt, en klamydiatest, en graviditetstest, og en angrepille!!!

Vil jeg ha pose????

Selvsagt vil jeg ha pose!!!! Hva pokker tror han? At jeg putter alt i lommene, eller bærer de i favnen dit de skal fraktes???

Men svarer jeg ja???

Nei. Jeg smiler anstrengt og ironisk, putter kvitteringen i vesken og sier med en godt innøvd tone av sarkasme:

«Neeeei!!! Jeg tenkte du kunne blåse opp all gummien for meg med helium, og knytte på en tråd i hver, så kan jeg binde dem bak på sykkelen slik at det blir lettere å tråkke i motbakkene på vei til Skippergata!!!»

( Heliumkondomer. Artig på fest, lett å frakte, fint i motbakker… )
 

Det knises bak meg i køen. Kassamannen finner den største posen han har under disken, og med svetteringer under armene som nå når helt ned til bukselinningen skyver han febrilsk godsakene fra disken og ned i posen. Han samler seg noe, klistrer på seg et smil når han gir meg posen, og ønsker meg en god dag videre.

( Pose? Ja takk!!! )
 

Djevelen i meg, den mamma hadde vasket munnen til med såpe, og smekket over fingrene om hun fremdeles levde, snur seg mot mannen, blunker flirtende, og sier med silkemyk pusekattstemme : «Tusen takk?.sees neste uke!»

Heldigvis jobber mannen på apotek, for etter utrykket i ansiktet å dømme trengte han på daværende tidspunkt både noe beroligende, og en kald klut på panna. Kanskje noe for å kontrollere pustebesværet fra panikkanfallet også. Noe å puste inn i.

Kanskje han trengte en pose?

( Innlegget er skrevet og delt, med godkjenning fra apotekeren med posene 🙂 )

Sløvere 17.Mai feiring har vi aldri hatt. Jeg kjenner at det er herlig deilig. Så herlig at jeg nesten får litt dårlig samvittighet. Men bare nesten. Om noen år kommer jeg garantert til å savne dette. Savne å ha en liten gutt i barnetoget. En liten festpyntet pjokk med flagg og fløyete, som smiler inn i kamera. Jeg kommer sikkert til å savne pølsekø, små mager så fulle av is at de blir bilsyke av den korte bilturen hjem, og ja, jeg kommer helt sikket til å savne dugnadstimene også. Men i dag, akkurat nå, nyter jeg en 17. Mai ettermiddag i en sliten flanellpysj under et pledd på sofaen.

PÅ bordet står en kopp varm te, og i fanget ligger en litt slitsom, men veldig søt pusekatt og maler.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

( Obligatorisk frokost, lunsj og kveldsmat )
 

Vi våknet tidlig både gubben og jeg, men ble liggende å høre på regnet som trommet på ruta en times tid før vi stod opp. Så herlig å ligge der og bare sløve, snakke, og høre på regnet. Ikke noe stress. Ingen skjorter som måtte strykes, sko som måtte pusses.

I dag har den yngste poden gått i barnetog for aller siste gang. Han har blitt stor, snart tenåring, og til høsten venter ungdomskolen. De to eldste gutta sov enda, da han knyttet slipset og gjorde seg klar i formiddag.

Det var nok litt rart for poden også, å vite at dette var siste gang. Å gå i toget, som de siste årene har «vært litt kjedelig», litt barnslig lissom,  ble i dag plutselig litt viktig. Litt stas igjen.

Morfar tok som vanlig turen til Bjørkelangen for å se barnetoget sammen med oss, og mens to storebrødre tasset rundt i boxershorts her hjemme, og spiste is til frokost, gikk minstemann først i barnetoget, ropte ut egenkomponerte heiarop fra tidenes kuleste lærer, bar flagg i flaggborgen, og smilte inn i kamera fra barnetoget for siste gang.

( Stolt liten, stor gutt, og flaggbærer i barnetoget)

Morfar ble med hjem til måsahuset. Her drakk vi kaffe, og dekket bordet med de siste restene fra helgens konfirmasjon. En lunsj 17. Mai verdig.

Ingen skålte i champagne og eller svingte med bunadskjørtet, men,

latteren satt like løst som slipsknuta til minsten, røverhistorier fra morfars ungdomstid ble fortalt, den kommende eksamen for eldstemann diskutert, og eggerøre, spekemat og kransekake full av det norske flagg ble fortært.

Og nå sitter jeg her. I sofaen, i pysj. Gutta har tatt turen sammen ned til sentrum for å se russetoget, og kanskje kjøpe seg enda en is. Det blir man liksom aldri for gammel til. Spise seg uvel på is er og blir tradisjon.

Om få strakser blir det noe så unorskt som taco til middag.

( Når du innser at for om lag 13 år siden svømte en sperm forbi et egg og ei livmor, lo litt, og sa ” Trenger ikke deres hjelp, denne ungen lager jeg helt sjæl!!!” Snakk om å være sin pappas klone. Lillegutt sin siste 17. Mai i barnetoget! )

Om noen år, da kommer jeg sikkert til å savne det. Da skal jeg kjøpe meg bunad. Jeg skal stå på fortauet å vinke til små spente unger i toget, stå i pølsekø, og alt det der. Men akkurat nå, synes jeg det er herlig å kunne nyte nasjonaldagen fra et hjørne i sofaen. I flanell.

( Ja, jeg kommer helt klart til å savne dette!!! Men ikke riktig enda! )
 

En riktig god feiring, og et stort og rungende Gratulerer med dagen ønskes alle. Både de i  bunad, de i slips, og de i pysj

Kjære Martin

Når to mennesker skal bli foreldre for andre gang er de som oftest litt roligere og litt tryggere i foreldrerollen, og det siers at rolige og trygge foreldre, får rolige og trygge barn. Jeg aner ikke hvor dette utsagnet kommer ifra, men om det stemmer så må pappa og jeg ha vært enormt trygge på oss selv da du kom til verden, for «greiere» baby måtte man lete lenge etter. Vi pleier å fleipe med at du kom sovende ut av livmora, og at du spiste og sov deg gjennom det første halve året. Deretter kom en liten periode vi har valgt å kalle «ekstremt mammadalt-perioden», hvor kun mamma var godt nok, og du protesterte høylytt hver gang jeg befant meg mer en 30 cm unna deg. Den perioden har gått over, for å si det sånn.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vår kjekke konfirmant.
 

 I dag hender det vi møter på deg i trappa, og når vi tilbringer tid sammen er det mens du sitter på do, og vi står utenfor baderomsdøra og roper at det bor fire andre mennesker i huset som også av og til må nødvendige ærender på do. Om vi kjenner at det er lenge side vi har vært skikkelig sammen, så lager vi mat. Da kommer du!!!!

Rundt ett års alder startet du endelig å stabbe rundt på egne ben. Du kunne det tidligere, du bare gadd ikke. Det var liksom mer behagelig å bli trillet eller båret rundt, i stedet for å sette en fot foran den andre ved egen hjelp. Litt bekymret for treg utvikling stilte pappa og jeg spørsmål ved dette på helsestasjonen, men en blid og høyt utdannet helsesøster kunne fortelle at den engang så «greie og rolige» babyen var blitt til en «makelig anlagt», dog svært sjarmerende liten pjokk. «Aha», sa pappa. «Så han er ikke treig, han er bare litt lat???». «Ja» svarte helsesøster, men bekreftet smilende at det ville du snart vokse av deg.

 Pappa og jeg venter enda!

( Klar for konfirmasjon i regi av Humanetisk forbund. En nydelig opplevelse! )
 

Pappa og jeg har endelig, etter mange år funnet en diagnose til deg. Vi kaller det selektiv latskap. Du er lat og treig når du må noe du helst ikke vil, og som ikke interesserer deg, men om du får gjøre noe du virkelig liker, da er du som en ustoppelig Duracell kanin med uante energilagre i kroppen, noe som får oss andre til å virke som overfylte saccosekker, men det gir bestandig resultater.

For om vi så måtte dra deg ut av huset og løfte deg ut i bilen mens du klagende søyt «Åjter itte gååå!», var du derimot ustoppelig da du som toåring fikk sykkel, og med bleie og smokk og sykkelhjelm med dinosaurer skrudde du som rykende fersk treåring av støttehjulene selv, for støttehjul var for pyser, og du var ikke pyse, du var Supermann. Og så fort du oppdaget doninger med to hjul, både med og uten motor, var latskapen borte. (Helt til noen krevde at du skulle sette melkeglasset inn i oppvaskmaskinen?da ble du nemlig akutt lam fra ørene og ned! )

Ferdig konfirmert, fine guttegjengen min.
 

Du er og du var uredd!

På crossbanen er du alltid den som hopper først og lengst, kjører fortest og faller hardest, og alltid de som kommer raskest tilbake på sykkelen .

(“Smil da gutter, så får morfar et fint bilde, og et minne for dagen”…jah…. )
 

Alt som kan prøves, skal prøves, til tross for advarsler som at ting kunne være farlig eller rett og slett ikke lov. Du måtte teste likevel. Du skulle alltid sykle fortest, hoppe lengst, klatre høyest osv. På den ene siden har det gjort deg usedvanlig sprek, tøyelig og ikke minst modig. På den andre siden?.var det virkelig nødvendig å gi de to stakkars foreldrene dine grå hår lenge før alderdommen tilsa det, med alle dine lite gjennomtenkte stunts. Ordet IKKE var for de som en magisk portal til noe spennende og moro.

«IKKE» ta på kokeplata Martin, den er varm» resulterte i to bandasjerte og forbrente hender i 3 uker.

«IKKE rør musefella, Martin» resulterte i fire klemte fingre og tre blå negler!

«IKKE hopp ned fra gelenderet Martin» resulterte i hjernerystelse og kul i panna, til tross for at du hadde på både supermanntøfler og kappe, OG ropte «Taadaaaa!» hvilket i følge deg selv skulle beskyttet deg både mot uheldige fallskader OG kryptonitt!

Du har liksom aldri helt forstått at du er et år yngre enn Petter. Dere to har vært kamerater helt siden vi tok deg med hjem fra fødeavdelingen, nærmest uadskillelige. Du har aldri sett det som noe problem å være «lillebror», for i ditt hode har dere alltid vært «like store». Hvis Petter kunne, så kunne du, og om noen skulle driste seg til å påstå at Petter var større enn deg så du på dem som om de rett og slett skulle vært litt tette i toppen. Selv ikke da Petter begynte på skolen, og du måtte være hjemme hos mamma et år til ville du godta at det faktisk var på grunn av aldersforskjellen. Du mente det bare skyltes flaks!

Det har vært, og det er fortsatt en fryd og et priveliege å dele hverdagene sammen med deg, Martin. Du er, og har alltid vært den som har gitt oss akkurat nok utfordringer til å holde oss våkne, samtidig så snill og god som dagen er lang, og så full av glimt i øyet og humor at vi ler like mye med deg som av deg! For vi ler mye AV deg, selv om det sånn etter regelboka for foreldre egentlig ikke er lov. Du er gøyal, ofte uten å vite det selv. Du er sarkastisk, selvironisk, imøtekommende, åpen, og grommere enn noen andre jeg vet om.

Sjokoladekake, til en ung entrepenør.
 

Lærerne dine har alltid beskrevet deg som en til tider søvnig, men kjempetrivelig gutt, som viser stor omsorg for andre, og som til enhver tid gir mye av seg selv. Vi kjenner deg igjen i det de sier.

Selv når uhellene er ute, og i situasjoner der andre ville lagt seg ned og kapitulert, evner du å finne frem humoren og glimtet i øyet som får alle til å flire, og komme oss igjennom selv de vanskeligste og mest absurde situasjoner. Du har en timing og en humor som kan vippe de fleste av pinnen.

Som da du på vei hjem fra sykehuset med begge armene i gips etter et fall på crossbanen plutselig ble helt stille, før du prøvende sa: «eeehh, du pappa???…», og pappa så å deg og sa: «Jah, nå gikk det opp for deg ja? tenker du på at du må ha hjelp til å tørke deg i rumpa de neste seks ukene? Jah, det kan jo bli litt spennende?.»

Og du bare sukket, så molefunkent ut av sidevinduet og mumlet: «Jah, det kan bli no skikkelig dritt?bokstavelig talt!»

Hjemmelaget serviettring med bordkort.
 

Eller som i forrige uke, da pappa ryddet av bordet i Lørenfallet, og bestefar overasket og litt fleipende kommenterte hvor veldressert pappa har blitt, og lurte på om vi hadde lært han flere enkle triks, som for eksempel det å « sitte pent», og du kjapt svarte :

«Det vakke så vanskelig å lære`n å sitte. De er verre å få`n til å reise seg!»

Det er så masse som er bra med deg Martin, og med fare for at du kan bli høy på pæra, har pappa, Petter, Mattis og jeg ramset opp bare en liten brøkdel av det som gjør akkurat deg til verdens fineste gutt, og akkurat i dag, verdens fineste konfirmant for oss.

Blomstervase. Tan tager hva man haver.
 

Vi elsker humoren din, og det lure glimtet i øynene.

Vi elsker selvironien og de kjappe og til tider litt upassende kommentarene.

Vi beundrer din evne til å stresse minimalt i situasjoner som ville fått andre til å svette oppover.

Vi elsker din store omsorg for dyr, og beskytterinstinktet du har ovenfor familie og venner når noe er urettferdig. Du kan «kødde» med lillebroren din, men nåde de andre som prøver!!!

Den yngste gjesten tar en middagshvil i mammas armer.
 

Vi beundrer din evne til å si ifra, til å ikke la deg plukke på nesa, og hvordan du står opp for andre når de kanskje ikke klarer det selv.

Vi beundrer ditt pågangsmot.

Vi beundrer (og er litt misunnelige på) din viljestyrke og utholdenhet når det kommer til trening, og hvordan du alltid innen kort tid når de målene du setter deg, uansett hvor høye de er eller ser ut for oss utenforstående. Dette er helt klart en evne du ikke har arvet fra noen av foreldrene dine!!!

Vi elsker de rotete krøllene på hodet som du så intenst forbanner hver eneste dag.

Vi elsker de knallblå øynene, de litt store ørene og det lure gutteaktige smilet du bruker for å komme deg ut av litt kinkige situasjoner.

Vi elsker hvordan du gang på gang viser hvor oppriktig glad du blir på andres vegne når det går dem godt, og hvor stor takknemmelighet og glede du viser når du selv får, eller oppnår noe.

Vi elsker kanskje ikke latskapen, men vi beundrer din evne til å få folk til å tro du har bidratt uten egentlig å løfte en finger!

Vi elsker selvsikkerheten din, og hvordan du mener at det er «For mye bra med Martin til å kun dele med EN jente!»

Vi beundrer hvordan du på så kort tid og hel på egenhånd lærer deg selv ting det for andre kan ta årevis å mestre, slik som gitarspilling, lesing av noter osv.

Vi beundrer hvordan en gutt som ene og alene kan spise en hel ku rett fra grillen, eller sette til livs den ene fast-food menyen etter den andre fra «Hølands Pizza House», fremdeles kan gå rundt å se ut som en skranten Q-tips. Heller ikke dette er noe du har arvet fra pappa eller meg.

Vi elsker hvor lett du får venner, og hvordan du tar vare på dem.

Vi elsker alt ved deg!

Vi elsker deg!

Og selv om du for alltid vil være vår lille gutt, vår lille «tjavletopp» (skravlekopp), vår lille Martin med det største smilet, den største farten, de farligste stuntsene og de varmeste, dog også mest møkkete kosene, ser vi at du allerede har blitt en flott ung mann. Vi lover å la deg få lov til å bli voksen, så lenge du lover å fortsette med det gode smilet, og de varme klemmene.

Gratulerer med dagen.

Klemmer i bøtter og spann, fra mutter og fatter.

Når man egentlig skulle jobbet intenst med den nøttebrune kroppsfargen ala`Kim Kardashian, for å skjule andre kroppslige skavanker som for eksempel antall ikke mistede kilo før helgens konfirmasjon, men så våkne opp til to dager med snøvær, da er det bare å kaste inn håndkle. ( I hvert fall hva soling angår. )

( Kvinne, 40 år, søker fosterfamilie på Hawaii eller i California. Må ha ubegrenset tilgang på sol og kalde drinker. Bil.mrk: kalde føtter. )
 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ble jeg litt sur når jeg nok en dag våknet opp til 5 cm nysnø? JA!!! Seff. Men når alt er klart til konfirmasjonen, bortsett fra kaker og mat som jeg uansett ikke får startet med før i morgen, og hjernen etter månedsvis med kreativt tørke endelig våkner opp med nye ideer og masse overskudd, da er det bare å brette opp armene, og produsere alt man kommer på, og alt man har tid til. Hele gårsdagen og store eler av morgentimene i dag har gått med til diverse prosjekter, og nå sitter jeg her, sår på fingertuppene etter fletting av kranser, og med en avskåret aloe-vera kaktus tapet til brystvorten fordi jeg klarte å lime fast puppen til pulten inne på hobbyrommet med limpistolen. ( Nei, du får ikke se bilde, og ja, det er vanligere enn du tror! ) Det er ikke første gangen jeg har limt puppen fast i bordet. Det er en litt uheldig kombinasjon av gammel limpistol som lekker når den ligger ubrukt på skrivebordet, og hengepupper uten BH som velter seg utover bordflaten på jakt etter mønsterark, klistremerker og annet moro man trenger til kortlaging…

( Når konfirmanten har starta band med sønnen i måsahuset, og kaller bandet “The Vannkokers”… )
 

Joda, jeg hadde en tynn pyamas-skjorte på selvsagt, jeg sitter sjelden naken på hobbyrommet, men varmt flytene lim svir godt gjennom tynn bomull… Uansett, kaktus tapet til puppen gjør underverker.

( Lollipop-kort, til en søt konfirmant. )
 

En ulykke kommer sjelden alene da, og i går morges, da jeg hadde snekret ferdig et skilt jeg har fått bestilling på, og skulle til å male, eksploderte malingsspannet idet jeg jekket opp lokket. Kjøkkenbenken, to overskap, og undertegnede stod dessverre midt i skuddlinjen for en særdeles aggressiv boks med trestjernes gulvmaling da den gikk av som en selvmordsbomber , og forårsaket flekkete pusekatt, flekkete amatørblogger, og et raserianfall hvis verbale innhold ikke frister eller egner seg til gjentagelse.

( Når malingspannet har trent med AlQuida, og går av midt i Måsan sentrum… )
 

Uansett, etter et par omganger med skurefille og malingsfjerner ble skiltet omsider malt, og var akkurat lagt til tørk da kattepus nummer to listig tramper over nymalt plank, for deretter å etterlate seg lyseblå og hvite spor over store dele av parketten i stua.

( Når kattekreket tråkker på nymalt plank, og sprer “gleden” utover parketten…  )
 

Stygge gloser etter hendelsen med det selvdestruktive malingsspannet med dødsønske ble gjentatt, skiltet fikk enda et strøk, parketten ble vasket, og katta ble hivi ut i snøen!

( Skilt laget av drivved og gammel plank, tekst valgt av madammen som bestilte skiltet. )
 

Mens skiltet tørket smelte jeg sammen tre kort til venner av den mellomste poden som også konfirmeres denne våren, den ene av dem samme dag som poden selv. Synes det er så hyggelig å gi bort litt mer personlige kort, enn hva man finner i butikken, og når man endelig har litt kreativt overskudd, så hvorfor ikke?

I dag tidlig fikk fire bjørkehjerter jeg flettet rett før knoppene sprang i forrige uke stoffhjerter av ulik farge og mønster, og er nå klare for å henges opp på en vegg eller dør. Et hjerte er lovet bort, og lagt til side. De andre er laget kun fordi jeg hadde lyst, men siden veggene i måsahuset allerede er fulle av slike små DIY-prosjekter, tenkte jeg å gi bort et bjørkehjerte. Dersom du vil være med i trekningen kan du skrive navnet ditt i kommentarfeltet på bloggen sin facebook-side, Innlegget finner du  HER .

( Flettede bjørkekranser med stoffhjerter.)
 

Nå er det på høy tid at denne fruen logger av, plastrer den svidde hengepuppen, hiver innpå resten av kaffekoppen og setter snuta mot sentrum av bygda. Nøkler til lokalet der poden skal feires på lørdag skal hentes, og blomster til bordet skal handles inn. Jeg kjenner at jeg gleder meg, og det vet jeg konfirmanten gjør også.

Ønsker alle som titter innom en strålende torsdag, enten du tusler rundt i bikini, eller vasser i snø.

Vi blogges.

Vennlig hilsen hun med svidde jur og maling i øyebrynet.

Etter den eldste poden sin konfirmasjon i fjor bestemte jeg meg for at i år, når den mellomste poden konfirmeres, da skulle jeg være betraktelig slankere, slik at de obligatoriske familiebildene ikke ble en katastrofe dette året også. Jeg hadde altså et år på meg til å gå ned akkurat nok kilo til å føle meg vel i en liten snerten kjole, og helt ok på et bilde eller to. Om 4 dager er det konfirmasjon, og jeg har i skrivende stund gått ned nøyaktig 730 gram. Det vil si ca 630 gram kroppsfett, og 100 gram kroppshår i form av nappede monobryn og legghår.

Fordelen med å gå sakte ned i vekt er jo at man holder vekta lenger. (Det har jeg hørt i hvert fall!) Ulempen er jo at 730 gram ikke akkurat utgjør den helt store forskjellen på hverken midjemålet etter familiebildene, og i dette tempoet når jeg ikke matchvekt før jeg er 104 år gammel, så her måtte man iverksette andre tiltak, altså reserveplanen.

Den lyder som følger:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Brunt flesk er penere enn hvitt.

( Når sommer`n  ankommer Aurskog-Høland, og det lukter sprøstekt svor i hele hagen, da vet du at måsafruen er ute og soler seg! )
 

Så når forrige uke brakte med seg varmegrader og sol tredde jeg den 730 gram lettere overgangsalderkroppen inn i en snasen liten stofftrekant av en bikini, og listet meg ut i hagen med en forfriskende smoothie og musikk på øret. Til eggende toner av Michael Bolton og Bruce Springsteen startet jeg «operasjon svidd flesk».

Dag 1. gikk aldeles strålende. I en litt sliten campingstol fra plantasjen sovnet jeg til de ene 80-talls balladen etter den andre, og våknet opp halvannen time senere, til lukten av stekt bacon (altså solbrent kvinnekropp) og humøret steg umiddelbart. Det var på det tidspunktet meldt sommervær i flere dager fremover, og om jeg satt ute en times tid hver formiddag ville jeg etter mine utregninger, i løpet av en uke, være akkurat nok gyllen og nøttebrun i huden når konfirmasjonsdagen kom, at jeg kunne presentere meg som Senorita Nordvang, halvt norsk, halvt spanjolette, en litt frodig, dog mørk og mystisk konfirmasjonsvertinne.

Så enkelt skulle det vise seg og ikke være, for da kvelden kom, kom også skille. Ikke et sånnt søtt lite bikiniskille som vitner om late dager i solen. Neida, et skikkelig hengepupp skille som resultat av ekstremt lange mammapupper fordelt på en bikinitopp med slappe skulderstropper, kombinert med relativt slapp holdning og lav skulderføring, foroverlent i en sliten campingstol. Kort fortalt (og illustrert i tegningen nedenfor), et hengepuppskille som sluttet ca. fem cm over knærne!

( Klassisk hengepupp-skille som følge av foroverlent holdning og slappe bikinistropper. )
 

Ingen grunn til panikk tenkte jeg, dette kunne lett la seg fikse, og som sagt så gjort. Dag 2. kom med enda skarpere sol og varmere temperatur, og med nok en smoothie i hånda og ny spilleliste på øret, og en bitteliten reisepute under hodet, flatet jeg ut på trampolina , og til heftige rocketoner fra Return og Bon Jovi lot jeg kroppen steke som ei juleribbe, på middels varme i hele to timer. Og akkurat som planlagt, fikk jeg en aldeles deilig lyserød farge på gårsdagens hengepuppskille, og kunne endelig se frem til en jevn og fin brunfarge, ala`Senorita Carmenzita del Janne Conzales Nordvang.

Fornøyd med dagens tanning-innsats stilte jeg meg foran speilet på kvelden, lirte av meg et par heftige, sexy spanske gloser og salsa mooves, og inspiserte den nye brunfargen under lysstoffrøret ved baderomsspeilet.

Gleden var kortvarig.

Enkel forskning viser at hengepupper har en tendens til å flyte ut til siden dersom eieren av muggene ligger vannrett i solen, og dermed skaper et ufrivillig hengepupp-skille som snor seg utover ribbena og under hver arm.

I tillegg viser det seg at en pute under hodet heller ikke var noe sjakktrekk, da det gjør at hodet presses litt fremover og forårsaker ikke bare en, men tre dobbelthaker, som etterlater seg det jeg har valgt å kalle trekkspill-skille fra haka og ned til halsgropen, når man strekker på halsen etter endt soling.

( Trekkspill-skille ala` tante Gunnvor… vi går for skjerf ( eller burka ) i konfirmasjonen til helgen! )
 

Forøreren og fristerinnen Senorita Carmenzita del Norvang så på dette tidspunktet mer ut som tante Gunnvor etter at hun sovnet i sola på gammeldansfestivalen på Sotra i 1987, og ble innlagt på sykehuset med tredjegrads forbrenning og grå stær.

Fortvilet over alle kroppens skavanker og ufrivillige solskiller søkte jeg trøst hos gubben den kvelden, men det var ikke mye sympati å finne hos den ellers så løsningsorienterte måsagubben. Han foreslo først å bygge et overdimensjonert lykkehjul til meg, et sånt som snurrer rundt mens jeg ligger i midten og skrever, kliss naken, som han kan koble til en gressklippermotor slik at den sakte snurrer rundt og rundt, slik at hele kroppen får like mye sol.

( Litt på snurr, og brun over alt! Genialt! )
 

Flytepupp-skille kunne visstnok løses med et aldri så lite stativ, noe liknende en miniatyr tørkesnor, der puppene kunne henges opp med klesklyper. Det geniale med denne løsningen er at man i en håndvenning kan snu seg, og dersom man sliter med utflytende rumpeballer, kan disse også lett henges opp i snora.

( Når man kan snurre med sola, OG få sol under puppene. Lurer på om jeg skal ta patent på denne oppfinnelsen. Her lukter det millionær! )
 

På dette tidspunktet var jeg litt usikker på om jeg skulle beundre kreativiteten og motet til gubben (for det krever faktisk en god del mot å presentere en slik ide for en aldrende kvinne med kroppskomplekser), eller om jeg skulle ta rennefart og sparke han så hardt i rassen at han kunne kjenne smaken av skotuppen min bak drøvelen.

Mens jeg funderte på de to alternativene kommer det kort fra gubben:

« Det enkleste ville kanskje være om du solte deg mens du hang opp-ned i bjørka ute!»

Og hvor absurd det enn høres ut, måtte jeg innrømme at det ikke var den dårligste ideen han har kommet med. For om det er en ting som er helt sikkert, så er det at solen hadde kommet til på steder av kroppen jeg ikke har sett selv på de siste 19 årene, og ikke bare hadde det funket for meg, det kunne funket for gubben og!!!

Det er jo ikke til å stikke under en stol at tyngdekraften kunne gjort underverker for en middelaldrende måsagubbe og, med eller uten sol.

( Måsagubben drar (store) fordeler av tyngdekraften… )
 

Det har foreløpig ikke blitt noen opp-ned nakensoling fra bjørka ute, men jeg har gått til innkjøp av en hold-in strømpebukse i str 46 /48, og den kombinert med solskiller i hytt og pine fra halsen og opp er nødt til å være en sikker vinner kommende lørdag. Det er mulig jeg unngår kamera og bildetaking i år, men kake, det skal jeg spise. Nøyaktig 730 gram marsipankake skal fortæres med god samvittighet, og fordeles i magesekken godt gjemt og flatklemt bak en hold-in strømpebukse fra Rema 1000.

Senorita Nordvang er klar for fest.

Og om du tilfeldigvis skulle kjøre forbi måsahuset en solfylt ettermiddag denne uke, og få øye på ei solbrent dundre hengende opp-ned fra et tre i hagen, så slapp av, du kan bare kjøre videre. Det er bare jeg som gjør meg klar til konfirmasjon!

Vi blogges.

Mvh. Senorita Del`Nordmann, bleik, tjukk, men ved godt mot!

«Ha det bra, glad i deg, ha en fin dag!» roper Petter`n.

Et minutt senere hører jeg den litt sure gamle mopeden kikes i gang, og jeg blir stående litt gjemt bak gardina i gangen for å se om han kommer seg trygt ut på veien i dag også. Så kjører han avgårde med sekken på ryggen, hjelmen på hodet og med et par terninger av plysh flagrende etter fra bakskjermen på den gamle Hondaen.

De andre gutta dro med skolebussen ti minutter tidligere. En av dem opplagt og blid som ei sol, den andre stuptrøtt, ustelt og nesten apatisk. Litt ugunstig at det var den siste som skulle ha Engelsk tentamen i dag?jeg krysser fingrene for at han husket å gå av bussen når den ankom skolen, og håper han holder seg våken det meste av prøven.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har kokt meg en kopp te, funnet en pose med blandet sjokolade som var på tilbud på Europris i går (sjokolade som er nedsatt i pris har også nedsatt antall kalorier!), og ble sittende her ved spisebordet å tenke.

Helt fra jeg fikk barn har jeg gruet meg til denne tiden. Jeg, som ikke likte tenåringer da jeg var det selv engang, hadde vanskelig for å tro at jeg skulle takle denne perioden i guttas liv særlig bra.

Jeg husker jeg en gang sa til den smilende lille saken som lå og tittet på meg fra stellebordet:

«Jeg lover å elske deg når du er tenåring også, men bare hvis du ikke blir helt dust!!!»

( Bitteliten #tenåring in the making”. #SavnerTilogmedVåkennetterOgBleieskift )

Jeg er så glad for at «mammablogger» ennå var helt ukjent terreng den gangen mine unger var små, for å sitte der som konstant ustelt hjemmeværende mamma med tre små gutter, bolledeig og vaffelrøre over sort sett hele huset flere dager i uka, og arveklær som ikke ville passet inn på noen som helst istagramprofil ville gjort meg usikker i mammarollen den gangen. Jeg er så glad for at jeg fikk barn den gangen tegnet # betydde nummer, og ikke «hasjtagg».

( #GårJoIkkeAnÅLeseNoeUtenAtDetFølgerMedEnDumHasjtaggLenger )

( Det er alltid en som må ødelegge muligheten for et greit bilde på julekortene! #MøkkaungeMedLusekofte )
 

Jeg var en sånn mamma som lot gutta spise sand i sandkassa, ( #MuligNabokattaHaddeDritiOppiSandkassa ) de fikk klatre i trærne, og bygge sykkelhopp av bruskasser og gammel plank ( #LittHjernerystelseGjørDeBareRoligere ), de drakk av hverandres saftglass ( #HeppatittC ), og de var kun rene når de satt på nye klær om morgenen, og når de var nybadet før leggetid. Jeg har ikke et eneste bilde av gutteflokken der alle ser normale ut samtidig ( #AlltidEnSomPelteSegINesa ), og matchende klær hadde de kun på 17 mai, mye takket være en gavemild oldemor med Ellos katalog en forkjærlighet for shopping fra sofakroken ( #RullatorOgKatalogShopping ).

( Jadagutten min, bare kjør, det er sikkert ikke farlig #TidligKrøkes )
 

Vår verden var så langt fra lyseblå og bloggvennlig som den kunne komme, og jeg er som sagt sjeleglad for at det ikke fantes noen «perfekte» mammaer der ute på nettet jeg kunne sammenlikne meg med. For der noen i dag poster fargerike barnehagevennlige matpakker med nok fiber til å tømme tarmen på en hel demensavdeling på sykehjemmet ( #TomTarm ), bestakk jeg ungene med hver sin kjærlighet på pinne for å kjøpe meg litt alenetid på do. Og når jeg i dag ser bilder av smilende mødre som hopper tau med sine søte små, tenker jeg på den gangen jeg bandt alle mine tre fast til furua ute, og sa vi lekte at de var fangede indianere, mens jeg leste Se og Hør og drakk kaffe på verandaen. De stod der helt til den mellomste måtte tisse. Det var den roligste halvtimen jeg hadde på 7 år?. ( #IkkeAkkuratÅretsMamma )

( #SjekkTullingenTilVenstre )
 

Det jeg derimot hadde trengt den gangen, det var en litt mer realistisk tenåringsmammablogg. En som kunne tatt for seg hverdagen med tre tenåringer, ufarliggjort denne mye diskuterte og omtalte perioden, en som kanskje tok hormonbombene og pubertetskrisen litt i forsvar.

Det finnes ikke mange slike blogger i dag heller, sikkert av naturlige årsaker. Barn protesterer ikke når de blir tatt bilder av eller omtalt på nettet, men det gjør fjortisen! Ingen oppegående pubertal pode eller podette vil bli omtalt på blogg i tide og utide, men jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg at det å ha tenåringer i hus ikke er så skummelt som man skal ha det til. Faktisk er det ganske kult!

( Når man rekker å ta bilde rett før den nederste kidden bøyer seg forover, og den øverste ligger i asfalten med neseblod. #Familielykke )

Og selv om jeg ikke er så naiv at jeg ikke tror det aldri vil bli utfordringer i årene som kommer, så må jeg si at akkurat nå føler jeg meg pokker så heldig. For selv om det å leve med tre slike hormonbomber krever sitt, så ville jeg ikke vært det foruten. Ja, de lukter litt rart ( #KvisekremOgNugatti ), jeg ser ikke badegulvet for bare skittenklær ( #StyggLinoliumSåDetGjørIkkeNo ), og hele andre etasjen er en skremmende sone som utgjør stor fare for ozonlaget, med promp, sure sokker og underbukser, herreparfymer og mugginfiserte matrester. Den uferdige frontallappen i panna gjør at de er i konstant fare for å skade seg selv og andre med ugjennomtenkte stunts og dårlig filtrerte uttalelser ( #SånnSomPappaenDems ), de spiser mer enn uinviterte skadedyr i reisverket på gamle hus, og de vokser kjappere enn hulken når han blir sinna ( #DenGrønneMuskelMannen ).

( Sparing av bart, dag 72. #FjortisMedTrønderbart  )
 

Men! De fyller også huset med musikk ( #EminemSuger ). De fyller gårdsplassen med sykler, mopeder og gamle senkede Volvo`er ( #HvemHaddeTroddJegSkulleFåRånerUnger ), de fyller hagen med tenåringer fra hele bygda, de fyller hverdagene med latter og de fyller hele hjerte av glede og kjærlighet. Får når man ser forbi den puslete barten på overleppa, smulene på benken, svettelukta og tannreguleringa, så er de unge mennene fortsatt, og de vil alltid være, de små gutta jeg bandt fast i fura for å kunne drikke kaffen min i fred. Og mens jeg sitter her litt låst til huset en helt vanlig fredags formiddag, så tar jeg meg i å glede meg til de kommer hjem igjen fra skolen, for jeg vet at jeg kommer til å savne også denne perioden, når den er over ( #HeltSant ).

( Staselig antrukket gutteflokk. #TroddeDeSåUtSomJamesBondOgVilleDraDamerPåDet  #DetGjordeDeIkke )
 

Så er altså ikke det å ha tenåringer i hus så ille gæli ` som jeg først hadde trodd. Faktisk er jeg for øyeblikket mer bekymret for den fjerde mannen i måsahuset, han på 42. For kan kom nemlig hjem fra butikken i går, med blomster!!!!! For første gang på 19 år kom han hjem med blomster, og i bar overkropp og med den ene øyebrynet hevet til oppunder panneluggen gikk han ned på kne med en rose i munnen og resten i favnen, og nå sitter jeg her og lurer på hva pokker det er han har gjort galt!!! ( #HåreteMannPåKne ) For noe MÅ det være!( #HvaFaenLissom? )

( Hårete måsamann på kne #KomSegNestenIkkeOppIgjen #BegynnerÅBliGammel #MåHaGjortNoGæli  )
 

Når han kommer hjem er det mulig jeg binder han til fura, tar en kopp kaffe, og venter på e tilståelse!

Tenårene er ikke så ille, tross alt. Panikkalderen er mye verre!!!

#HaEnFinDag

Bilder og tekst lest og godkjent av husets tenåringer.

Hvordan en langhelg kan virke så kort er helt merkelig. Nå er huset kjedelig stille, og kjøleskapet skremmende glissent, noe som vitner om at langhelgen var god, men nå sitter jeg altså her igjen, helt plutselig, og dønn alene, om man ikke regner med de tre ulydige kattekrekene som klatrer om kapp i gardina bak meg, og prøvesmaker en eføy som har sett sine bedre dager i vinduskarmen.

( Hyperaktiv katt klorer opp stoler fra Ikea, og ler når stoleier sier ‘”NEI!!!” )
 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har masse jeg skulle gjort, men likevel kjeder jeg meg, egentlig litt på trass. Fordi benet fremdeles verker, og mobiliteten er heller laber satt jeg meg i sofaen når tre morratrøtte gutter stakk på skolen, og fordi jeg var redd for at havregrøten jeg spiste til frokost skulle gjøre slik at jeg gikk ned for mange kilo, for fort, spedde jeg på med en bortgjemt Firkløversjokolade, en kaffe latte og «Unge Mødre» i reprise surrende på Tv Norge i bakgrunnen.

I dag skal jeg brette servitetter, planlegge meny og kaker, (åh, for en spennende dag?) og når det er gjort er familien Nordvang mer eller mindre klar for konfirmasjon om halvannen uke.

( Bordkortveksted. )

Dressene er presset, skjortene strøket, og i helgen fikk jeg laget både serviettringer, bordkort, konfirmasjonskort til mellomste poden, og skrevet talen. Det er digg å være i mål med det som er mest tidkrevende, og konfirmanten selv er fornøyd med resultatet så langt.

( Hjemmesnekret kort til konfirmanten. Viktig at det er plass til penger, og at kortet matcher bordkortene. )
 

Han ønsker seg en «low key» og litt uhøytidelig konfirmasjonsdag, og det skal vi klare, selv om det er hyggelig å kunne gjøre litt ekstra stas på poden akkurat den dagen. Selv om bordet skal dekkes med oljekanner, og hjemmemekket bordpynt og bordkort håper jeg det blir stilig, og en konfirmasjon verdig.   

( Bordkort, check. )
 

Jeg kjenner jeg blir helt matt hver gang det snakkes om skyhøye budsjett til konfirmasjonsfeiringer, og klarer ikke helt å skjønne konseptet. Å bruke penger på mat og kaker er selvsagt en nødvendighet, men bortsett fra det er det jo stemningen man skaper selv som legger lista for en vellykket dag, og ikke nødvendigvis summen man har brukt på klær, lokale, blomster, dekorasjoner osv.

( Gaveposer til de yngste gjestene.Kjekt med litt godteri, og litt smått å pusle med om talene blir for lange og kjedelige. )
 

Selv fant jeg i helget ut at Ronny muligens ikke er biologisk far til konfirmanten, da likheten til han som spilte Kramer i Seinfeldt er for slående til å unngå å legge merke til, og dermed vurderer jeg å søke vedkommende for ca 15 år med barnebidrag. Går alt etter planen kan vi virkelig slå på stortromma med denne konfirmasjonen likevel. Hvis ikke går vi for hjemmelaget bordpynt likevel 😉

( Når du innser at noen skylder deg barnebidrag for de siste 15 årene… )
 

Uansett, da jeg var ferdig med konfirmasjonsforberedelsene (så langt) i går morges tok jeg med kaffekoppen ut i hagen, og la meg godt til rette på tredje hakket i gromstolen, og tok en litt ugjennomtenkt lang formiddagshvil i sola, mens podene skrudde moped, lakket tråsykler, hoppet på trampolina, øvde på backflip fra unødvendig høye grushauger, og ellers alt en litt «harry» tenåringsgjeng på tre finner det nødvendig å gjøre på en fridag.

Jeg våknet opp, relativt uthvilt og akkurat passe solbrent et par timer senere, og fant ut at det var et passende tidspunkt å ta et nytt profilbilde til facebook.

( Når du etter ca 38 forsøk poserer som en proff, og med hummerødt ansikt kan si deg delvis fornøyd med nytt profilbilde til Facebook.)
 

Jeg vet ikke om det er en slagst fetisj, eller en type diagnose, men hver vår, akkurat i det momentet man kjenner at solen har svidd litt på nesa, så får jeg en merkelig, og særdeles unødvendig trang til å ta en ny selfie, til et nytt profilbildebilde på facebook. Det er skikkelig teit, jeg vet det, men av en eller annen grunn tror jeg at med en gan jeg får bittelitt farge i ansiktet, så blir jeg automatisk 15 kg lettere, sykt mye deiligere, og jeg får en merkelig trang til å dele det med folk på facebook. Det hele er bare ubeskrivelig teit, for i realiteten har jeg hverken blitt magisk slank på de siste to timene, ei heller rynkefri og mindre gråhåret, og når sant skal sies er jeg heller ikke solbrun, bare skikkelig rød!!! Men det vil liksom ikke hjernen min være med på, så i går, som de siste fem vårene, fat jeg frem mobilen, og poserte kjeitete for meg selv, og knipset det jeg tenkte var et relativt brukbart utgangspunkt for en bildeoppdatering med påfølgende likes og kommentarer som jeg selvfølgelig sitter klistret til pc-skjermen for å følge med på, men som jeg nonsholant (skrives det sånn?) overser i et par timer for ikke å fremstå som desperat middelaldrende kjærring med nytt profilbilde, med urovekkende stort behov for bekreftelse av fresht og ungdommelig utseende og blennende smil.

Uansett, hummerød ( som i min forvridde verden betyr solbrun, slank og ungdommelig )og ved godt mot skulle jeg bare beskjære bildet før jeg postet det, da den yngste poden hang over skuldrene mine og sa : « Fint bilde av deg mamma, men hvorfor har du flue i håret?»

( Når du innser at et digert innsekt er i ferd med å legge egg i panneluggen, og du bare kan glemme likes og oppmuntrende kommentarer på facebook som høyner selvbildet og humøret …)
 

Og sånn kan det altså gå, når man har ligget litt i sola, blitt høy på seg selv, tatt i underkant av 40 selfier, blitt tålelig fornøyd med kun ett av dem, for så å finne ut at bildet er ubrukelig fordi man har en liten samling innsekter i huet.

Så slik endte helgen. Det ble ikke noe nytt profilbilde, men det ble bordkort, tale, noen nystekte brød, litt grilling, og masse tid med Ronny og gutta.

Nå er det på tide å komme ut av min selvpålagte husmorkoma. Jeg skal skru av Tv Norge, og den svenske unkaren, kaste Firkløverpapiret, slik at bevismateriale fra utskeielsen aldri blir funnet, og sette en deig. Tenker gutta blir glade for nystekte boller og pizzasnurrer etter skolen. Ønsker alle der ute en fin uke, håer dere nyter vårværet, med eller uten fluer i panneluggen.

Sykemeldt dag 2.

Måsafruen kan melde om særdeles dårlig balanse, ømme overarmer og puppemuskler som følge av unødvendig høy krykkeføring og elting av gjærdeig, dog stigende humør som følge av formiddagsbesøk med kaffeslarv og kalorifattig klippekrans

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

( Klar- ferdig- bak! )

En trivelig dame, Hege, spurte meg etter en oppskrift på en krans jeg postet bilde av på Instagram forrige uke, og fordi jeg i morges, da gutteflokken hadde satt kursen mot skolen  satte en gjærdeig til heving, med planer om en aldri så liten klippekrans til formiddagskaffen, passet det bra å dele oppskriften med Hege i et bittelite blogginnlegg.

Så Hege, her er oppskriften på slankekrans, alà Janne.

Den er stappfull av godsaker man knapt legger på seg av, og ansees derfor i det godt etablerte og mye omtalte jo-jo slankemiljøet som en bombe full av vitaminer og energi.

Utgangspunktet er tatt i en helt vanlig søt gjærdeig.

( Ferdig hevet søt gjærdeig )

6 dl melk

1 dl vaniljekesam (kan sløyfes, men gir saftig og god smak)

?150 g smør

?1 pk gjær

?11⁄2 dl sukker

?2 ts malt kardemomme

?1 kg hvetemel

1.Smelt smør og ha i melk. Rør ut gjær i den lunkne blandingen.

2.Bland mel, kesam, sukker og kardemomme sammen med den lunkne gjærblandingen. Ha eventuelt i mer mel til deigen slipper bollen. (Fordi jeg aldri har somlet meg til å kjøpe kjøkkenmaskin elter jeg for hånd, og bruker ofte ca 1 dl ekstra hvetemel undervis i eltingen. Sikkert ikke nødvendig om man elter i en fancy-schmansy kjøkkenmaskin, men jeg hater å bli skikkelig klissete på hendene )

3.Hev deigen under plast på et lunt sted til den er dobbelt så stor (30-40 minutter).

( Klargjøring av krans…nesten det samme som salat lissom! )
 

Jeg varierer fyllet i kransene jeg baker fra gang til gang. Det avhenger av hva jeg har tilgjengelig i skapet, eller rett og slett hva jeg er fysen på. I dag lå det tre epler igjen på benken, litt overmodne og myke i skallet, derfor perfekt til bakverk. Småhakkede epler gjør bakverket både søtt og saftig, dessuten er eple en frukt, frukt er slankende og sunt for kroppen, ergo, denne kransen kan regnes som en av fem om dagen. Tre av fem, om man tar tre biter i stedet for en av den ferdige kransen. Enkel hoderegning!

Eple og salt karamell er en sykt digg kombinasjon, og selv om denne posen med myke karamellbiter egentlig er ment som topping på is bruker jeg den både i bakst av gjærdeig og muffins. Karamell er laget av fløte og sukker, og er dermed dødssunt, i følge den matsirkelen man lærer om på skolen. Fløte er et meieriprodukt, så om du spiser nok karamell unngår du altså benskjørhet og knirkende hofteledd, og sukker kommer fra planter, og er dermed nesten som en egen vegetar-rett å regne.

( Salt karamell…meieri og planteprodukt…slankende….total fornektelse! )

Den ferdig hevede deigen kjevles ut til en lang leiv, og fylles med epler, karamell, sirup, sukker og kanel. (Eller hva som helst annet du har liggende av slankeprodukter og matvarer du ellers måtte fyse på. Kun fantasien, høyt blodsukker, eller en overhengende fare for arvelig belastede sykdommer som potte tette blodårer og hjerteinfarkt setter grenser her. )

( Ferdig hevet deig, klar til kjevling av ømme husmor-muskler. )

( Man tager hva man haver, fyllet her representerer hele kostsirkelen. )

Rull så deigen sammen til en godt stappet pølse, sleng den over på et bakepapirdekket stekebrett, og finn frem kjøkkensaksa. Klipp grove hakk med ca 2 cm mellomrom og brett de til annenhver side, før kransen igjen heves på et lunt sted i ca 40 minutter.

( Sløv kjøkkensaks gjør nytta si )

( Med stødig hånd, og teknikken til en plastisk kirurg klippes kransen på bakebrettet. )

( Nyklippet og ferdig stappet krans klar til heving. )

Mens kransen hever er man fri til å gjøre andre ting, som for eksempel sende uvanlig dumme vitser til gubben på SMS, SnapChat til ungene med bilder av bakverket med en liten tekst som sier «Jeg skal spise opp hele før dere kommer hjem!», se gamle episoder av «Home and Away» på YouTube eller observere hvordan de den dummeste av de tre kattene ikke klarer å komme seg ut av gjemmestedet han bygget seg av filleryene på kjøkkengulvet.

( Mens deigen hever… Litt korttenkt pusekatt fanget i fillerye av litt smartere pusekatt med sadistiske tendenser… )

Kransen stekes så midt i ovnen på 220 grader i ca 20 minutter. Det avhenger sikkert litt av hva slags ovn man har, men i min ovn er det akkurat passe.

Etter avkjøling på rist dynkes slankekransen med melis. Melis er jo så finkornet at den sklir rett igjennom tarmen før kroppen rekker å tenke på om den skulle ta opp kaloriene eller ikke, og dermed er tilogmed glasuren på bakverket rene Nutrilett-kuren?

( Rykende fersk slankekrans, klar til servering. )

Serveres til slutt på lekkert blått porselen fra favorittbutikke på senteret, (Hos Mona) for når hjernen oppfatter det du skal innta som lekkert dandert glemmer den å telle antall kalorier, og tadaaa, spis så mye du vil, uten å legge på deg.

Gurimalla, jeg kjenner nesten midjemålet minke mens jeg spiser. Helt sant.

( Beskjeden bit på blått porselen )
 

Der Hege, oppskrift og fremgangsmåte her herved servert.

Nå legger jeg bena høyt og gafler i meg et bittelite stykke til av slankekransen, med verdens beste samvittighet, mens jeg åpner den selvhjelpsboken jeg fikk til jul og leser meg opp på kapittelet om fornektelse?

Ønsker alle en fortreffelig torsdag.

Sykemeldt dag 1.

( Endelig ferdig, krysser ihverfall finger og tær for det )
 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Pasienten melder om lite nattesøvn, høy benføring, og overdreven kjedsomhet.

For tredje gang på 6 måneder la jeg meg igjen under kniven til det som må være Norges kjekkeste danske kirurg på Martina Hansens i Sandvika. Det sies at alle gode ting er tre, jeg satser på at det stemmer. Nå venter 14 dager med høy benføring og masse hvile, og så skal jeg ut å gjøre landeveien utrygg i et par skikkelig heftige rosa joggesko. Frem til da kan måsahuset melde om lettere irritert kjærring uten særlig mye annet å gjøre enn stillesittende sysler, og et og annet blogginnlegg full av eder og galle.

Jeg hater så innmari å ikke være på jobb, og man blir så låst her hjemme når man skal hinke rundt på en fot. Det er kun drøye to uker til konfirmasjon for den mellomste poden, så jeg satser på litt småsyssel med bordkort, menyer, prøvebaking , taleskriving og mekking av enkel bordpynt. Regner med at det vil få tiden til å gå fortere, men de aller nærmeste dagene, de må tilbringes på sofaen.

( Fra denne utsikten kan det meldes om flere usaklige og til dels kjedelige blogginnlegg de kommende to-tre ukene. du er herved advart! )
 

Gårsdagen var litt pes. Jeg og narkosen var ikke helt enige om hvordan vi ville ha det, og narkosen vant. Selv da vi kom hjem satt den fremdeles i, og jeg flata ut på sofaen flere timer i skrekk. Jeg våknet til lyden av et mobilkamera som knipset iherdig rett foran nesa mi, og en stemme som sa :

“Du ser akkurat ut som et lik!!!”

“HÆ?” svarer jeg og må virkelig jobbe for å løfte blytunge øyelokk, før mobilkamera nok en gang går av bare millimeter fra hornhinna på høyre øye.

“Ja, helt sant. Du ser dau ut! Sånn gul i ansiktet, sånn som oldefar var når de lukket igjen lokket på kista! Du mangler bare en blomst i hånda lissom!!! Jeg tar bilder, så kan du få se. Det er dødskult!!”

( Åkæi…kanskje ikke “profilbilde på facebook-materiale”… )
 

Husets 12 åring skal i tiden fremover få lov til å jobbe litt konseptet komplimenter…akkurat der suger han! Men at han hadde rett…joda! Bildene han sendte meg på Snap taler for seg! Narkose er ikke en farge som kler meg, jeg ser den!

Uansett, kvelden ble bedre, for med et par piller med varseltrekant, og en gubbe som vet å skjemme bort kjærringa begynte sykemeldingsperioden allerede å se lysere ut. Jeg er jo egentlig på sånn intens slankekur frem til konfirmasjonen, men bryter selvsagt reglene når det blir servert tre favoritter på fat. Dessuten legger man ikke på seg så kort tid etter en narkose, for tarmen er fremdeles så bedøvet at den ikke klarer å ta til seg kalorier. De bare sklir rett igjennom!! Helt sant!

( Kaloribomber på fat til kveldsmat, likevel slankende før narkosen forsvinner helt ut av systemet! )
 

Nattesøvnen ble det så som så med, for kl 02.30 i natt klarte de to kattekrekene å knekke koden på hvordan man åpner soveromsdøra, og mens den ene hoppet opp og dro i dørhåndtaket, dyttet den andre poten mellom dørsprekken, og tadaaaa!!! Herr og Fru Nordvang hadde senga full av malende katter med våte snuter og mye energi.

( Baghera, tyv og manisk samler! Hva da?? Viktige papirer?? Får jeg ikke lov å stikke av med resepter og sykemelding? Like I care!!! )
 

Jeg må seriøst lære meg å oppdra de dyra! De er utspekulerte som bare pokker, og så kontaktsøkende at det å skulle være hjemme med dem i 14 dager vil komme til å kjennes som fengsel. Men det skal de ha, når det var på tide med en liten powernap på sofaen da gutta hadde dratt på skolen, da var de gode å ha, for ikkeno er med varmende eller beroligende enn en sovende katt eller to over føttene.

( To kattekrek og en måsafrue inntar powernap-stilling i en tre-seter fra Ikea! )
 

Midt på dagen sovnet jeg enda en gang, denne gangen i en stol i hagen, i stekende sol og nydelig vårvær, og da kidsa kom hjem igjen fra skolen tok eldstemann mopeden på butikken for å handle inn litt middagsmat. Endelig ser jeg fordelen av å ha en pjokk med mopedlappen, selv om jeg fremdeles er livredd hver gang han stikker ut i trafikken.

Nå er gubben kommet hjem, middagen er fortært, 12 åringen har kokt kaffe, og jeg har nok en gang inntatt sofaen. På bordet ligger en stabel rykende ferske kioskromaner, nok til å holde meg belest og opptatt de kommende dagene.

( Billig kiosklitteratur, kruttsterk kaffe og smågodt fra dagkirurgisk på Martina Hansens )
 

Ved sien av ligger godsaker med varseltrekanter fra Dr.Dreamy, han med smilehull man kan drukne i, og en kopp kruttsterk kaffe a`la 12 åringen med de dårlige komplimentene.Ja, for den “Kult, du ser dau ut!” kommentaren fra i går ble nettopp erstattet med; “Wow…er du solbrent ? Du er like rød som djevelen lissom!!!”

( Når du sovner i vårsola med faktor 6, og våkner opp som en kokt hummer. )
 

Jaja, bedre rød enn død!

( Uoppdragen og utspekulert kattekrek, men et blikk som bare roper ” Klø meg, eller DØ!” )
 

Ønsker alle en fin onsdagskveld. Med eller uten dårlige komplimenter, narkose eller utspekulert kattekrek i fanget!