jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Det blir en annerledes søndagsblogg denne gangen. En litt kortere versjon enn den vanlige ukas små øyeblikk. Hvorfor? To ting. Skrotten er sliten. Jeg vil bare nyte morgenen, ikke skrive. Forkjølelsen sitter i. Er ikke dårlig, men mange uker med pjusk har gjort kroppen sliten, og nå som julaften er over skal det hviles, så godt som resten av romjulen.

Uka har fortonet seg slik uka før jul ofte gjør. Travel, og god. Spekket med små øyeblikk, ting vi har glemt på lista, handleturer, lukten av granbar, tente stearinlys, julelunsjer, marsipangriser, klemmer og julekort, og gode ønsker for juledagene. Jeg sitter med en følelse av takknemmelighet. Ting er vanskeligere i år for mange, for oss også. Likevel er vi så heldige å være godt etablert, snart er huset nedbetalt, vi er varme, tørre, reine og mette, alle vi fem i måsahuset.

Kjøleskapet er fult av mat, bak uthuset ligger stabler med ved, juletreet glitrer, gavene under treet var flotte, og tre snart voksne poder har krøpet opp i sofakroken med oss to gamlingene flere kveder på rad for å se julefilmer vi har sett hundre ganger før, drikke gløgg, og spise kransekake så seig at det gjør vondt i kjeven på slutten av kvelden. Tradisjoner følges.

Julestrømpene var fulle av snop og lego, for sånt blir man visstnok i følge avkommet aldri for gammel til. På juletreet henger bilder av de som ikke finnes blandt oss lenger, og i på julekvelden tente vi lys for alle vi savner. Stearinlysene tennes til frokost, og slukkes ikke før sistemann legger seg om kvelden. Vi holder fast på at det er julenissen som fyller opp både strømpene og plassen under juletreet, og i år foreslo podene selv å legge seg tidlig lille julaften, slik at nissen slapp å drøye så lenge før han kom, slik at “han” også kunne legge seg tidlig.

Frokostene er seine og lange, og metter magen helt til middag.

Akkurat nå er det godt at butikkene er stengt. Det er for sent å komme på noe vi kanskje kunne komme til å trenge, for sannheten er at vi ikke trenger noen ting. Vi har mer enn nok, og ingen har dårlig samvittighet for å subbe rundt i tjukke ullsokker og pysjbukser hele dagen.

Vi lufter skrottene og hodene med små turer rundt i snøen og kulda, titter inn i andres stuer gjennom vinduene mens vi går, ser hvor koselig det ser ut med stjerner i vinduene, og lysene fra juletrærne i stuene, også skynder vi oss hjem igjen, for å kose oss videre med å gjøre akkurat det vi vil, om det så betyr å ikke gjøre noe. Juleferie!

Jeg har hatt tre travle dager på jobb, resten av uka fri. Jeg har steppet inn som vikar, stresset fra en samtale til en annen, og jeg har klemt mange ungdomskinn da de hastet ut døren, småløp ut av skolegården, og ropte “Goood jul!!”

Jeg har spist julelunsj med gode kolleger, hørt lærerbandet og Øyvind synge jula inn i aulaen, fått gavedryss på pulten av gode kolleger og verdens snilleste hemmelige nissevenn. Jeg har høstet julekort fra postkassa annenhver dag, fått morgenlevering og fersk bakst på døra lenge før sola stod opp, bakt krumkaker som er gjemt for snopsjuke karer i alle aldre, sklidd på isen, intervjuet fantastisk gode Morten om Julehjelpen, levert julegaver, sklidd enda mer på isen, stekt flere medisterkaker enn vi kommer til å spise i julen.

Jeg har vært på kirkegården og tent lys for mamma og de andre vi gjerne skulle hatt med oss enda, ruslet langs Glomma og sett iskald tåke flyte over vannet i tidlige morgentimer, og pakket inn de aller siste gavene som kom på døra bare timer før julekvelden.

Og nå er det jul. Sånn jul som vi liker. Pappa og bonusmamma var sammen med oss på julekvelden, god mat, gode samtaler, masse pakker og masse latter.  Senere i dag kommer svigerfar til middag. Men akkurat nå skal ferske rundstykker ut av ovnen, måsagubben skal dekke bordet, og så fort podene våkner og kryper ut av hulene sine skal vi spise frokost sammen.

Resten av uka skal vi spise julesnop, bake litt, fyre i peisen, se julefilmer, jobbe litt med filmprosjektet, lese bøker, gjemme oss under pleddet og sove middag midt på dagen. Romjulen er til for å nytes, og akkurat det er vi veldig gode på.

Jeg takker deg som titter innom for bloggfølget i år. Jeg håper du finner litt glede i julen, enten du er alene, eller sammen med mange. Jeg håper øyeblikkene finner deg, og jeg håper du er god mot deg selv. Det fortjener du. Riktig god jul.

God morgen, god søndag, og riktig fin 4. advent til deg og dine. Håper du har det fint. Håper uka har bydd deg på gode øyeblikk, og at du gleder deg til noe med julen. Det er morgen i måsahuset. Hverdagsmorgen, på en helgedag. Vanedyret sitter som alltid godt tulla inn i flanell fra topp til tå, under et tjukt teppe, djupt nede i stolen, og nyter knitringa fra peisen, og rykende varm te i diger kopp. Jula kan bare komme, selv om ikke alle kakeboksene er fulle, selv om ikke alle gulv skinner, og selv og det ligger tynne støvlag på synlige flater.

Jeg orker ikke stresse, gidder ikke, jul blir det uansett. (dessuten er det aldri skinnende reint i måsahuset uansett!)

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Smultringer har jeg da, i bøtter og spann, men så er det av erfaring smultringer og krumkaker det går mest av her hjemme og. Sistnevnte kakesort kan jeg nesten ikke steke før vi skal spise desserten på julaften, ellers forsvinner de! Gubben og unga er krumkakomane…

Det med smultringene var litt sånn hell i uhell. Det er jo litt tidkrevende, og jeg hadde ikke helt klart å plotte en tid for koking, men så våknet vi en morra til frosset vann i måsahuset. Litt småpanikk da vi etter et par timer med intens oppvarming av kjelleren fremdeles ikke hadde vann, og jeg kjente liksom panikken stige med tanken på sprekte rør og ei feit rørlegger- regning når i jula. Men så ringte vi kommunene som sendte ut en knakandes blid arbeidskar, og han snuste seg frem til en kum uten lokk lenger borti veien, en forglemmelse av andre kommuneansatte fra et par uker tilbake. Han fyrte opp varmen i kummen, og en halvtime senere var vannet på i måsahuset igjen, men fordi det måtte stå og renne noen timer, ble det hjemmekontor den dagen. Og enkel forskning viser at hjemmekontor lar seg kombinere med koking av smultringer, så nå er fryseren full av små godsaker med trange hull i midten. Kort historie ble lang, der altså, men smultringer til jul er fine øyeblikk!

Jeg kokte smultringer mandag og, men da ble det ikke med noen hjem. De ble sendt ut døra på skolen med et knippe kolleger i stedet. For på mandag, etter jobb, samlet alle på avdelingen seg på skolekjøkkenet til et julekoldtbord, i anledning kollega Marte sin siste arbeidsuke hos oss, før hun flytter hjem til Tønsberg, og ny jobb i Sandefjord. Etter mat, og skravling, og mimring og latter, brettet vi opp armene og kokte smultringer og stekte flatbrød, en tradisjon vi har hatt i mange år. Så koselig å samles også etter jobb, og gjøre noe litt annet enn å snakke om elevene våre. Herlig øyeblikk.

Det har kommet noen julekort i posten denne uka, og det gledes! Det er så herlig når snora under trappa fylles opp av kort med håndskrevne hilsninger, og kortet jeg fikk av Anne denne uka har fått hedersplassen midt på snora. Skikkelig flott hjemmelaget kort, med koselige ord, og nå stopper jeg opp for å studere det litt, og lese det om igjen, hver gang jeg rusler forbi det. Tusen takk for fantastisk nydelig kort, Anne! Nydelig øyeblikk.

Også julegaven fra Heidi da! JA, jeg fikk lov å åpne den før jul. Jeg lo!!! Høyt og lenge! For i pakka lå intet mindre enn tidenes feteste genser og matchende lue. For en selvutnevnt ostepop-entusiast som meg er jo dette selve symbolet på vakker uniform! Ser litt for meg at dette antrekket burde pryde denne skrotten under høytider og festligheter også. Hvem trenger vel bunad når man har ostepop-genser! For en lykke!!! Fantastisk gøyalt øyeblikk!

Vi har pyntet juletreet. Etter mye mas og gnag fra podene kom buska opp i stua, og fikk både pynt og lys samme kvelden. Og det er jo koselig da, når kveldsmørket kommer, å skru på juletrelysene og bare nyte stemningen det gir i stua. Lukter godt gjør det også har jeg hørt, så nå gleder jeg meg til nesa er tom for gørr og luktesansen kommer tilbake, slik at jeg også kan sitte i stua og sniffe litt gran.

Snøen- Til vrede for mange, måsagubben med måke-angst især, men også til glede. Det holder nå da, etter snøfallet i går ligger buskene tunge langs bakken. Men vakkert er det! Og ikke varer det eller, så den kan like gjerne nytes mens den kan. Forrige dagen, da jeg var på vei til jobb, snudde jeg meg i innkjørselen for å vinke til poden som stod i vinduet i gangen, også kom julestemninga kasta over meg, bare på grunn av snøen. Og litt på grunn av den rødmalte veggen og stjerna i vinduet da. Men snøen er herlig, alt ser liksom reint ut. Mørk himmel, lysende måne, lys i vinduene, og mjukt snøfall, fine øyeblikk!

Den hemmelige nissevennen min på kontoret er av den rause typen, og hver gang det ligger en liten nissegave på pulten varer den lenge. Eller, den hadde gjort det da, og ikke de andre på kontoret var like konstant snopsjuke som meg. Jeg tror jeg har klart å plotte så godt som alle sin hemmelige nissevenn, for ikke alle evner å være spesielt diskret, men min er jeg fortsatt usikker på. Jeg har to muligheter igjen…Uansett, nissestreker, og nissevenner, gøyale øyeblikk i arbeidshverdagene.

Kransen til døra er endelig klar, og hengt opp.  Planen var en skikkelig grankrans som oste jul, men så ble det ikke slik. For granbarene stakk igjennom vottene, og jeg ble sur som en muggen drittunge, og istedet for å hisse meg unødvendig mye opp knakk jeg kvister av bjørka og syrintreet istedet, og bandt krans av den. Så nå har jeg vinterkrans på døra, istedet for julekrans, men det funker lell! Varer lenger gjør den også, bærekraftig og greier! Litt pønt på inngangsdøra, fint øyeblikk.

Også julepakken i posten fra Marianne. My God!!!! Alt av det beste. Sjokolade, bøker jeg ikke har lest, og en hel drøss med t-skjorter med morsomme tekster. Jeg er i himmelen!!! Nå gjenstår det bare å velge hvem jeg skal bruke først, og når. Valgets kval, rein luksus. Bortskjemt, det er det denne kjerringa er!!! Tuuusen takk for koselig gave, og enda koseligere julekort, Marianne!!!

Og slik gikk uka. Mørkt når man drar hjemmefra, og mørkt når man kommer hjem igjen, men lys inne. Masse herlig lys inne. Kosekveld med gode venner. Gløgg og pepperkaker, salat i kantina, og sjokolade på pulten. Latter og fjas, litt sofatjeneste, og litt snøballkrig. Fritime, og vikar-økter. Gitarspilling i alle rom, julesanger på Spotify, julefilmer på TV, og en god prat med Tante Mariann på telefonen. Hverdag, på Desember-vis, og masse, masse fine små øyeblikk. Håper uka som gikk var god mot deg, og at de siste dagene frem mot jul gir jeg fine øyeblikk. Vær raus med deg selv, det er du vert. Vi blogges.

God morgen og god søndag. Tredje søndagen i advent, det er som om ukene bare flyr forbi. Heldigvis er juleforberedelsene så godt som ferdige, det mangles bare litt småkaker og slike ting som er kos, men ikke kjempeviktig. Ikke veit jeg helt når jeg skal få tia til baksten eller, for det ser ut til at dagene går i ett for tia, men noe søtt skal opp i de kakeboksene, okke som. Pepperkakene vi bakte denne uka, podene og jeg, de er allerede spist opp.

Det er noe rart med pepperkaker. Brune, kjedelige, men så fort de får et tjukt lass melis og blir overdekket av enorme mengder nonstop er de som dop for podene, og de slutter ikke å snoke før kakeboksene er tomme. Mye tyder på at vi må kjøre ei runde til med pepperkaker før julekvelden. Selv om det er tomt var pepperkakebakst et fint øyeblikk. Tradisjoner, latter, og lukten av jul. Stemning!

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det er ikke så verst stemning akkurat nå eller. Søndagsmorgen er et fint konsept. Det knitrer som vanlig i peisen, og det er akkurat så kaldt ute at det rimer på utsiden av kjøkkenvinduet. Blir jo reint magisk stemning av slik. Stjerne og adventsstake bak hvite gardiner, og fuglebrettet rett utenfor hvor kjøttmeis og dompapen gjør jeg store for å holde varmen mens de høgger innpå med svære mengder solsikkefrø. I koppen er det jule-te, smaker som gløgg, og kroppen er pakket inn i mjuk flanell og ull. Livet er godt.

I skrivende stund skulle jeg egentlig ha sittet på post ute i skauen, sammen med en skokk jegere, og ventet på en biff i form av rådyr som vandret forbi, men fordi skrotten ikke er helt feber-fri utgikk akkurat de planene. Jeg slapper av hjemme i stedet.

Natt til fredag var slitsom. Nesa sluttet ikke å renne, halsen var sår, og feberen gjorde senga våt og ukomfortabel. Søvnløs…. burde nok ha blitt hjemme den dagen, men jeg hadde et par elevsaker jeg ikke ville utsette, så jeg kledde godt på meg, og ruslet bort på jobb, i nysnøen, før fugger`n feis. Og selv om kroppen var sliten var det så vakkert i skolegården så tidlig på morningen, at jeg bare ble stående ute å ta inn alt det vakre. Mørkeblå himmel, fullmånen som hang lavt over bygget, nysnø so dekket skolegården, og lys i grana som pryder inngangspartiet. Herlig øyeblikk.

Godt gammeldags juleverksted med elevene på vg 1 og vg 2. Onsdagen fylte vi klasserommene med kreativitet. En salig blanding av formingsmateriell, blide elever med julepysj og nisseluer, og grøt med kanel og sukker så langt øyet kunne se. Hvem sier vel at tenåringer er for gamle til å leke seg med glitter, lim og papir? Det er så koselig med sånne annerledes-dager, og selv om vi dytter inn en hel haug med kompetansemål, kjennes det ikke ut som skole, bare kos.. Viktig for ungdommene, viktig for de ansatte. Og jeg fikk gaver da dagen gikk mot slutten. Så nå står en snømann og ei grønn kongle i potte på skrivebordet mitt, og skaper enda mer julestemning på et allerede overpyntet kontor. Fine øyeblikk.

Fredag kvelden. Feber`n fra natta før inntok skrotten igjen, og selvmedlidenheten nådde nye høyder. Det er jo bare noen uker siden omgangssyka, så, så jeg tenkte det var lenge til neste runde med sofatjeneste. Den gang ei. Feber, sår hals, vondt i brystet…føkk my life lissom! Men, så fyrer gubben i peisen, jeg sovner på sofaen, i pysj, under et varmeteppe, og våkner et par timer senere til lys som brenner på bordet, og en pode som kommer hjem fra harry-tur med sjokolade. Og i de timene paraceten gjorde jobben var det ikke verdens undergang å litte i stabilt sideleie på sofaen heller. Sånn akkurat passe fint øyeblikk, faktisk.

Kvelder foran peisen. Sitte der og kjenne at varmen sprer seg i kroppen, drikke gløgg, lese mange kapitler i boka, og høre julemusikk fra radioen på kjøkkenbenken. Det er så lite, men sånne stunder gir så mye. Rusle en runde ute i kulda og kveldsmørket, for så å nyte en time foran varmen. Avslappende, herlige øyeblikk.

En ettermiddag med skribling på julekort. Nå er de skrevet, til uka blir de sendt, eller gitt bort. Det tok litt tid, å skrive noe personlig til alle, bare bittelitt mer en god jul og godt nyttår, men det er så verdt det. Jeg koser meg sånn med det, det å sende noen varme tanker til folk jeg bryr meg om. Julekort er noe av det beste med hele jula, både å gi, og å motta.

Da alle tre podene hoppet inn i finstasen for å gjøre seg klare til julebord i går kveld. Jeg satt i hjørnet mitt i sofaen og tittet på dem. De strøk skjorter, pusset sølvet som skulle i vest-lomma, knøyt slips, og skravla i munnen på hverandre. Brødre og kompiser. Jeg prøvde å ta et bilde av dem alle sammen, men enkel forskning viser at selv om alderen tilsier noe annet, blir gutter aldri gamle nok til å posere som normale individer på samme bilde. Samme kan det være, gromme er de uansett. Herlige øyeblikk.

Og slik var uka. frisk og skrall, mørk og lys, latter og fjas… En salig blanding av havregrøt og marsipangriser, roser i kinna etter kulda ute, og roser i kinna etter varmen fra peisen inne. Jeg har flira så masse av historiene fra julebordet forrige uke, særlig videoen av gjengen på kontoret som hadde blåsekonsert foran kollegene…jeg hadde seriøst ikke trodd at det låt SÅ gæli!

Nå skal skrotten hvile seg noen stunder til, før matpakkebrød skal bakes, og tre store deiger til smultring koking i morgen skal settes. Tror jammen meg det blir en fin adventssøndag! Håper uka di gav deg fine stunder, og at uken som kommer byr på fine små øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, god søndag! Jeg har runda livet denne uka, ting får ikke blitt bedre, kvelder jeg nå fra det bare stå til! Neida…men joda! Har du noen gang fått en sang dedikert til deg og bare deg? Sunget av en staselig kar med heftig bart og sjarmerende glimt i øyet??OG med eget keyboard??? Det har jeg!!! Så takk for meg, nå kan jeg dø lykkelig.

Litt bakgrunns historikk i korte drag er på sin plass. På skolen finnes et lærerband. En gruppe sammensatt av herlige mennesker med en felles genuin interesse for musikk og sang, samlet fra skolens ulike avdelinger. (Det ligger jo litt i navnet) De øver, rocker, speller og synger, og gjør ikke bare festdagene, men også den vanligste midttime på skolen til noe annerledes, feststemt og gøy. Også har du meg da, tidvis lam i lillehjernen med en sporadisk trang til å fleipe med alt og alle, og under en tale for en jubilant tidligere i år kom jeg til skade for å tulle med akkurat lærerbandet. Fredag var det julebord på skolen… Og da gode, rause kollega Øyvind entret scenen med nyanskaffet keyboard dro han igang en solofremføring av Vikingaranas number one hit, “Leende guldbruna øgon”, dedikert til undertegnede. Og dermed var stemninga for kvelden satt! Fantastisk. Og fordi jeg ble så rørt, velger jeg å se bort fra intro-talen til sangen, der han fortalte at lærerbandet nå har eget dart-spill, med bilde av meg på dart-skiva…såpass får det væra! Og da skjønner du sikkert at det var stemning på julebordet, og at det florerte av gode øyeblikk den kvelden. Høydepunktet var likevel sangen fra Øyvind!

Akkurat nå er også et godt øyeblikk. Det holder lenge med kun en fest i uka, for å si det sånn. Vanedyret er tilbake under det gule teppet i sofakroken. Det knitrer i peisen, skinner i julestjernene i vinduene, og kaffekoppen er akkurat passe varm. Søndagsmorgener på sitt beste, og i dag brenner det to lys fra en litt provisorisk adventsstake oppe på skjenken. Godt øyeblikk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Torsdag! Den morran jeg gikk rett ned i knestående da jeg kom på kontoret om morran. Da jeg ruslet over skolegården registrerte jeg at jeg var førstemann på plass, så jeg låste opp døra til c12, og skrudde på lyste, klar for å sette på kaffen! Men da lystet skrur seg på får jeg set at rommet er STAPPET til randen av gammal julepynt,. Det finnes ikke så mye som en kvadratmeter som ikke er pynta med lys, glitter, julekuler, engler, bjeller og nisser. Det er som om noen har spydd opp jula, og reist igjen. Totalt kaos, fantastisk smakløst, fryktelig stygt, og så morsomt at jeg ler enda! Juleduker, nisseluer, plastikktrær…. Det viser seg at det er ledergruppa på skolen som har tatt på seg å pynte kontoret til Helse og Oppvekst avdelinga til jul, så i hele desember skal jeg ha gleden av å jobbe i det som kjennes som en glitrende søppeldynge, utviklet for å gi mennesker med en snev av OCD hyppige hyperventilerende anfall! Fantastisk øyeblikk!

Og når vi først er inne på tacky pynt. Torsdag kunne jeg åpne julegaven fra Lena på kontoret, og i den befant det seg en nisse av typen grell, en sånn som synger og danser når du trykker den på hånda. Som skapt for den røde juleduken og alt glitteret ledelsen allerede hadde lagt på pulten min. Jeg jobber i et reint “julehelvete”, og jeg ELSKER det! Herlig øyeblikk!

Ny fillerye. Flotte kollega Ragnhild har svingt veven sin hjemme på gården, og jeg har fått meg verdens fineste fillerye, i alle de nyansene av grønt jeg liker aller best. Gulvet i mellomgangen burde att et strøk maling, men det blir ikke dette året ihvertfall, så i mellomtiden får slitasjen heller dekkes og pyntes med ei hjemmelaga rye i favorittfargene istedet! Litt nytt skikkelig håndarbeid på plass i måsahuset, gledelig lite øyeblikk.

Enda en liten sekvens er filmet til prosjektet vårt. Denne uka var jeg så heldig å få intervjue Rita på Frivilligsentralen. Vi snakket om fattigdom, ensomhet, frivillig arbeid, og ønskejuletreet i kommunen. God prat, viktig tema! Og for de av dere som stadig titter innom denne bloggen, og som i tillegg bor her i kommunen, her kommer en liten oppfordring. Skulle du være i den situasjonen, at du er så heldig å kunne bidra, ta deg en tur ned på sentralen på den gamle stasjonen, finn deg et hjerte på ønskejuletreet, og kjøp en julegave til et av de barna eller ungdommene i kommunen som trenger det. Det er så mange flere enn vi tror som trenger et lite bidrag i disse dager.

Det er visst på jobben øyeblikkene skjer. Ihvertfall denne uka. Jeg skulle vikariere litt for en kollega som hadde satt i gang operasjon lussekatter til hele skolen, og var derfor på skolekjøkkenet en tidlig morgen for å finne frem kjevler, sette på ovnene osv, før elevene som skulle bake kom. Og da jeg skrudde på den ene ovnen fikk jeg se at det stod et bakebrett i den, fult av de sorteste pepperkakene jeg noen gang har sett. Og da lo jeg igjen. For dette er så typisk gjengen på kontoret…glade og glemske, og veldig i stand til å flire av seg selv. Kullsvart bakst, gøy øyeblikk.

Også følger jeg pappa og bonusmamma på reise i Karibien, via sosiale medier. Det er fint det også, sitte her hjemme, se at det tikker inn en snap eller melding, med bilde av folk som for tiden virkelig nyter pensjonistlivet på cruise i varmen. Misunnelig? Jeg??? Ja, gjett om, men det er artig å følge med hjemme fra måsahuset også.

Og nå er det bare en dag igjen av uka, og går alt etter planen blir det tid for noen gode små øyeblikk i dag også. Det skal matpakke-bakes, leses, luftes, og det skal slappes av. Digg med søndag. Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uken som kommer byr på små øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du! Vi blogges!

1, advent. Altså, i overigår var det sommerferie, og vi kjørte over fjellet i sommervarmen, og svømte i iskalde fjellvann. Og nå er det første advent. Det er sånn det kjennes ut. Som om halvåret bare has sust forbi som et hurtigtog, og her sitter jeg med julekuler på et fat foran meg og lurer på om jeg i det hele tatt har fått med meg høsten… Uansett hvor fort tiden går, nå er det søndag. Og søndag betyr rutiner og ro. Det er kaffe i koppen, frokost på asjetten, flannellpysj og tøfler, knitring i peisen, og stillhet i måsahuset. Bare måsagubben har stått opp sammen med meg, podene sover enda. I tre av vinduene lyser det stjerner og adventsstaker, og det er nesten sånn at jeg ikke vil skru på flere lys, bare for stemninga sin skyld.

Nå er et fint øyeblikk altså. Julestemning! Jeg brukte lørdagen på å sette frem litt julepynt, vaske litt, tørke litt støv. Og nå nyter jeg det. Egentlig pleier jeg å pynte 1 desember, men siden det er advent og greier, og fordi uka som kommer blir litt travel, så kom jula frem i små doser i går. Elsker det. Så i går kveld tusla jeg rundt her i pysjen, mens gubben satt på sofaen og så på et eller annet på pc`n. Jeg spilte julemusikk, spiste pepperkaker fra billig boks og satte frem litt smått fra kassene  med julepynt. Fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I går morges, lenge før gutta våknet, ble vi sittende under samme teppe i samme hjørne av sofaen, gubben og jeg, og å på julefilm mens vi spiste frokost. Vi hadde ingen planer for dagen, og på et tidspunkt under den “akk så amerikanske” og relativt glorete julefilmen duppet vi av litt også. Det  ar liksom bare en sånn herlig, rolig start på dagen. Godt øyeblikk.

Vi er godt i gang med innspillingen av den andre filmen om kommunene vår, og nå jobber vi med jul og vinter. Denne uka har jeg vært så heldig å få intervjue utflytta sambygding Ida Larmo, som akkurat hat fått Brageprisen for en av bøkene sine. Javier styrte og stelte med kameraer, mikrofoner og redigering, jeg fikk en hyggelig prat med Ida nede i Frivillighetssentralen sine lokaler på den gamle stasjonen, og vips, så satt man der midt i et a ukas fine små øyeblikk. En kopp kaffe, en hyggelig prat, og avtaler om neste intervju gjort.

Snødagen. Da alle på skolen fikk julestemning, fordi det lavet ned store og tette snøflak ute i skolegården, og bakken og trærne ble hvite. Jeg ruslet nedover mot gågata på vei hjem fra jobb, akkurat i blåtimen, og følelsen av knitrende snø under skoene og kald luft som kilte i nesa gav en sånn god følelse. Skal ikke så himla mye til. Et par kalde grader, litt nysnø, bittelitt hverdagslykke.

Pakke fra Lena. Jeg har fått pakke, lever på jobb, med streng beskjed om at den skal bli liggende på jobb, og åpnes 1 desember. Og jeg, nysgjerrig som jeg er klør i fingrene ette rå åpne.,,, men så er kollegene mine sånne moralske voktere da, som sørger for at pakka blir liggende i vinduet ved pulten, med papiret på, enda noen dager til. Gøy å ha noe å glede seg til også.

Men, kortet som fulgte med pakka, det kunne jeg lese. Og da blei jeg så rørt at jeg måtte grine en skvett…jeg griner av alt om dagen egentlig, og tipper det enten er fordi jeg er i overkant sliten, eller fordi jeg har noen hormonelle utfordringer jeg ikke er helt klar over… Uansett, sånne kort gjør noe med meg. Så selv om pakka ligger på jobb, ble kortet med hjem, og nå henger det på snora i gangen, årets første julekort. Det gledes!

Tur i skogen. Så innmari digg å rusle en tur i skauen mens lett snø drysser ned på stien, og nesa blir akkurat passe kald. Ting løsner i skogen. Hodet og tankene, stive muskler og ømme knær, humøret. Skogen er medisin, slett og rett! Fint øyeblikk.

Også naturen da. Den forunderlige fine naturen. Forleden var det skikkelig kaldt da jeg tuslet hjem fra jobb, og det var lett snø i lufta. Så lett at da den nådde bakken fikk vinden tak i den, og kastet den rundt som bomull. Og den lette snøen la seg i alle sprekkene i asfalten, og dannet sånn sjiraffmønster på bakken, og da ble jeg så fascinert at jeg måtte stoppe opp, undre litt, og knipse et bilde! Herlig øyeblikk.

Morgenstund. Sykkelen er parkert, og nå rusler jeg til jobb hver dag. Det tar fem minutter ekstra å komme seg på jobb, men det er så herlig med en sånn rusletur hver morgen. Stort sett er det mørkt i alle vinduer, men gatelysene, mørkeblå himmel, og lett snø på bakken gav så lun stemning på vei til jobb denne uka. Elsker å kjenne kulda rive litt i kinnene, og det blir så ekstra herlig å komme frem til skolen og en kopp nytraktet kaffe, i goood tid fr eleven fyller skolen, og arbeidsdagen starter, Gode øyeblikk.

Sofakonsert. Tre glade poder som fyller sofaen hver kveld, små ting som stadig faller på plass for gutta, latter og fjas og musikk. Det er alltid et par gitarer i stua, alltid klart for en liten konsert, spontan klimpring på strengene, og en og annen sang. Jeg blir bare sittende å lytte, le med dem, og nyte tiden. Sånne øyeblikk.

Og slik var uka. I dag skal det igjen bakes til matpakker, jeg skal bort en tur i ettermiddag, jeg skal lufte hodet, kanskje brette litt klær, tenne lys og lese bok. Søndager er gode, og plutselig er det ny uke, igjen. Håper uken som gikk var god med deg, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk.

En riktig fin første advent til deg og dine, og husk å være snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag. Vanedyret har kastet skrotten inn i ny, diger pyjamas, sprett nye tøfler, og sotter nå godt plassert under ei knallgul dyne fra 1972, og slapper av til lyden av knitring i peisen, leven på fuglebrettet utenfor vinduet, og lukta av nytraktet kaffe sprer seg i måsahuset. Det er søndag, sliksøndager skal være. Forskjellen denne uka er at jeg tror ikke søndagsbloggen blir så lang i dag, for jeg har tilbragt så masse tid hjemme at det virker som om jeg har gått glipp av de aller fleste små hverdagsøyeblikkene. Det er jo litt begrensa hva som skjer av saker og ting innenfor disse fire veggene.

Uansett, akkurat NUH, er som vanlig, et godt øyeblikk. Gubben har fyrt i peisen, og tent lysene på bordet. P¨å grensa til romantisk… Bare ro og mak og latskap, ingen svære planer annet enn det vanlige søndag-sysselet. Litt bakst, noe til ukas matpakker, også har jeg lovet podene sjokoladekake. Bare fordi. Trenger ingen “god grunn” for å bake sjokoladekake uansett.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Kan jo starte med pysjen da. Den jeg bestilte forrige søndag, og som landet i postkassa i slutten av denne uka. Minst tre nummer for stor, akkurat slik som planlagt. Deilig, tjukk flanell, også kan det legges til et gedigent plusspoeng for at den er rød, og liksom bare oser av julestemning. Den lå i postkassa den dagen matlysten kom snikende på igjen etter to dager med særs uvelkommen omgangssyke. Det var så himla digg å ta en lang, varm dusj, kle seg i sprett ny mjuk pysj, smøre seg et knekkebrød, også bare lande i sofaen og kjenne at formen var stigende. Nydelig øyeblikk.

Ny julekule. Hvert år, rett før advent, er minsten og jeg på julekule-shopping. Vi drar ikke langt, og ikke gjør vi store innhugg i kontoen, vi bare kjøper en ny til samlingen. De skal ikke henge på juletreet engang, men ligge på fatene rundt omkring i stua hele jula. Noen skinner, noen glitrer, noen er matte, noen er gamle, noen er skikkelig tacky, men passer liksom inn likevel. Denne uka kjøpte vi en på Nille. Full av paljetter, så ut som om den var laget av en av kjolene til Crystal Carrington på 80-tallet, men fin likevel. Fin tradisjon, fin julekule, fint øyeblikk. Det er i overkant SVÆRE muligheter for at denne dama ryker på et julepynta hus allerede neste søndag. Benytte 1 advent som en unnskyldning til å pynte litt før 1. desember. Elsker den ventetiden, men frem til da skal jeg bare smugtitte litt i posen og glede meg over den nye julekula hver dag.

Snø! Det kom ikke mye, og ikke lå den spesielt lenge eller, men det var kaldt i lufta, småfuglene ute på brettet blåste seg opp og så ut som fluffy små kuler med nebb, og granbaret jeg har pynta trappa med fikk et lite drøss av hvit snø, og laget så fin stemning ute. Nysnø, fint øyeblikk.

Og med nysnø, og omgangssyke på hell, kom julestemninga sigende på, og jeg fikk plutselig litt overskudd til å lage den kransen til peishylla som jeg har tenkt på en stund. Egentlig har jeg et sånt elsk-hat-hat forhold til kunstig gran og sånnt, men etter så mange år med knusktørre grankranser som drøsser mer enn hårmanken til Joe Biden, har jeg funnet ut at det er svært så lønnsomt med noe evigvarende. I flere år har jeg på januarsalget hamstret litt kvist og kvast av uekte bar-kvister som ikke ser ut som om de er mekket av en bærepose fra kiwi, og nå fikk jeg endelig surra de samme til en søt krans. Så nå står den der, på peishylla…sprer ikke akkurat lukt av julestemning, men jeg er fornøyd likevel. Ny krans til peisen, fint øyeblikk.

Det har lenge vært planlagt en tur ut med jobben, og denne fredagen var dagen. Det skulle vorses, spise, drikkes og dannes innafor, og jeg hadde gleda meg. Så kom den hesjens omgangssjuka, og fredagen ble som sagt horisontal på sofaen for meg, selv om formen var stigende den formiddagen. Heldigvis finnes det sosiale medier, og mine kolleger er selvsagt så rause at det deler alt fra vors, til middag og dans, så fikk jeg liksom vært med bittelitt likevel. Og da minstemann på kontoret, som egentlig er en sånn “mini-me”, sendte bilde av plassen min og papp-mannen min, da var det nesten som å være på fest likevel. Fint øyeblikk.

Og om jeg skal være helt ærlig, så var vet det i stor grad uka. For med tre dager i minus med hode i bøtta og skrotten på sofaen, er det begrenset hvor mange øyeblikk man får samla. Den gledelige nyheten om at serien “min”, som etter 37 år ble tatt av skjermen i sommer, gjør comeback i 2023 gjorde uka fin! At de aller siste julegavene er enten bestilt, i hus eller ferdig pakka inn gir en herlig indre ro!  Litt skikkelig opprydding i et par av rommene, og et større antall søplesekker på dynga gir en herlig følelse, og at magen endelig var klar for ostepop og julenissesjokolade i går kveld var nydelig! Snapper fra alle tre podene som koste seg på samme fest, alenekveld med gubben, og julefilm på tv…alle fine små øyeblikk!

Nå skal denne pysjkledde måsafrua mekke sjokoladekake og brownies til podene som sover enda, og dersom kroppen er klar for det, skal den få seg en liten luftetur om ikke så altfor lenge. Håper uken din har vært strålende, og at uka som kommer byr på mange fine øyeblikk. Vi blogges!

Denne hælja gikk for fort. Jeg hadde så store planer om å slappe helt av samtidig som jeg skulle rekke så mye, noe som i utgangspunktet er en litt snodig kombinasjon, men så sitter jeg her da, en søndagsmorgen, og kjenner at jeg ikke kommer i mål denne helgen, eller. Nå er det ikke noe av det jeg skulle som haster sånn voldsomt mye, det meste var bare ting jeg hadde lyst til, så null stress. Heldigvis er det aller meste av alt som har vært litt ekstra over for øyeblikket, så plutselig kan det hende jeg rekker litt annet utover uka også, etter jobb. Jeg har trua.

Nå er et fint øyeblikk. Stille morgen. Poder som sover, gubbe som romsterer litt på kjøkkenet, knitring i peisen, og varme tøfler. Jeg har nettopp vipset HM, og en litt for stor flannell-pysj er på vei hjem til postkassa mi. Jepp, jeg har rekket å shoppe litt på nett før frokost, et must da den aller siste hele pysjbuksa mi revnet i skroget da jeg bøyde meg ned for å plukke opp en ostepop fra gulvet…en av restene fra i går. (Nei, jeg spiste den ikke….men ja, jeg var inne på tanken…)

Og når vi er inne på shopping. Jeg er ferdig med alle julegavene, bortsett fra til podene, og denne uka pakket jeg de inn. Noen av gavene har jo ligget der siden januarsalget, så det var på høy tid de fikk en bit pakkepapir rundt seg. Jeg kosa meg skikkelig. Drakk jule-te, spilte julemusikk, og brukte over en time på innpakkingen. Sånn fint lite hverdagsøyeblikk som gav litt julestemning, enda vi bare skriver midten av november enda. Det må da være lov å begynne å glede seg til høytiden nå eller? Eller ventetiden kanskje…den beste tiden! Julegaver, pakket og klart, fint øyeblikk.

Søvnløse netter, hjerteflimmer og hovne bein er blitt en litt uvelkommen del av hverdagen. (Ja, jeg er ivaretatt) Jeg bruker litt energi om dagen på å finne svar, litt på bekymring, og litt på frustrasjon. Derfor er sånne morninger på kontoret, med kaffe i koppen, beina høyt på pulten, og med godt selskap av andre morgenfugler på kontoret gull verdt etter enkelte tøffe netter. Det skal altså ikke mer til enn en times tid med morgen-slumring til, før arbeidsdagen har det beste utgangspunktet. Fine øyeblikk.

Og ja, jeg vet jeg er litt treg når det kommer til å teste ut nye ting, for jeg er et utprega vanedyr. Krydrer jeg maten med noe annet enn salt og pepper føler jeg meg helt vågal, og blir det med mat hjem fra butikken som jeg aldri har smakt før, da føler jeg meg nærmest som en villmann…eller villkvinne…(viktig å ikke krenke noen i disse tider) Og denne uka falt jeg for fristelsen og handlet med meg en pose ukjent frukt hjem, og plutselig hadde vi dilla, to av podene og jeg. Så sabla godt! Friskt, søtt, og proppfullt av C-vitaminer. Digg i matboksen, i salaten, eller bare som kveldskos. Mektig, men skikkelig digg. Oppdage gleden ved noe nytt, selv om det egentlig er gammelt nytt, fine øyeblikk.

De to eldste podene. Jeg ler enda. For noen skruer. De skulle på fest til en felles kompis. Minsten var også invitert, men var sliten, så han sa seg villig til å være sjåfør for brødrene istedet. Men de to eldste, de fikk det altså for seg at de skulle ta et lite vorspiel her hjemme, i stua, mens mor og far lå henslengt på sofaen og så på nyheter på tv. (Spenstige foreldre der altså) Men for en glede det er når ungdommene, som nå egentlig er unge voksne, ønsker å henge med gamlingene. Jeg lo så tårene trilla da de begynte med karaoke i stua, for selv om de er kjekke gutter, snille og rause og alt det der, så synger de som skadeskutte grevlinger…og jeg synes det er en forelders plikt å fortelle dem at det er sånn. Kan jo ikke bære unga rundt på gullstol og la de tro at “de kan få til alt det de ønsker!”. Ihvertfall ikke når noe av det de ønsker er noe de suger på. Men, sofakos, karaoke, og masse, masse latter, en helt vanlig fredagskveld, før de farter ut for å møte venner, knallfine øyeblikk.

Soldagen. Lørdagen altså. Tror det var blå himmel og sol for første gang på ….kjempelenge! Så godt var det å kjenne sola varme, at jeg ikke tillot meg å bli deppa fordi støvet på gulvet og på møblene syntes. Tur ut i skogen, pusle litt i hagen, nyte lyset mens det varte, sanke kanskje årets siste store dose med vitamin D… Nydelige øyeblikk. Sånt vær gjør noe med humøret. Noe godt!

Men jeg liker nå mørket og regnet også. jeg da. Jeg har sagt det før, gjentatt det til det kjedsommelige. Jeg liker høstmørket. Rusle til jobben om morran, under en diger rosa paraply, puste inn kald luft. Nydelig øyeblikk.

Den dagen jeg skremte Tine. Jeg lo så fælt at jeg måtte skifte undertøy. Fikk bare en sånn litt spontan ide om at det hadde vært fryktelig gøy å skremme hun som tidligere i uka hadde gjort en særs dårlig forsøk på å skremme meg… Så jeg satte pappa-mannen min rett innafor døra, også venta jeg….med kamerat klart. i en halvtime satt jeg sånn på kontoret og kasta bort tid (ikke si det til sjefen), bare i påventa av at hun skulle komme inn døra. Og det gjorde hun, og hun skvatt, som antatt, og jeg lo! Hardt, brutalt og lenge! Aaah, jeg lever for sånne øyeblikk altså, og digger at det går an å ha det sånn på arbeidsplassen.

Også svensketuren med mini da. Vår første Harry-tur etter at han tok lappen. Ingen planer annet enn at han vill handle farsdagsgave til pappsen. Så vi duret over grensa, spiste middag, shoppet litt, ruslet litt, slappet av. Fine timer hos søta bror, et par fulle handleposer, også kjørte vi hjemover idet sola gikk ned.

Og helt til slutt. Den solnedgangen. Vi hang begge over dashbordet i den gamle Volvoen, mini og jeg, og beundret den brennende himmelen. For et syn. Og da vi kom til Setskog stoppet vi like gjerne ved Setten, vandret ned på stranda, og satt der noen stunder meds sola farget vannskorpa oransje. Så godt å bare sitte sånn, titte på blokkstille vann, og kjenne på at til og med den gråeste måneden kan by på slike farger. Så fantastisk fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Latterkramper, og skremte kvinnfolk. Glade gutter med sure sangstemmer, korn-bar i kantina, kjempekoselig melding fra bloggleser i innboksen, glade elever, hektiske dager og rolige kvelder. Ja, også diger flanell-pysj på vei i posten.

Håper din uke har bydd på noen fine øyeblikk, og at uka som kommer gjør deg godt. Snakk fint til deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Jeg jobber mye med å bygge relasjoner. I privatlivet kommer relasjonene naturlig over tid, man velger hvem man vil omgåes, hvem man ønsker relasjoner med osv. På jobben er det litt annerledes. For å nå ungdommen må man gå litt friskt ut fra dag en av skoleåret. Man må by på seg selv, tørre å synes, tørre å ta plass, tørre å sette tydelige grenser, tørre å vise omsorg, tilogmed vise seg som sårbar, menneskelig. Først når man er et kjent ansikt for elevene kommer relasjonene.

Noen er lette å komme innpå, noen er vanskelige. Det er de elevene man blir kjent med allerede første skoledag. De som ønsker voksenkontakt, både de som vil synes, vise seg fem, bruse litt med hormonene, og de som er modige nok til å si at dette med skole er skummelt, jeg trenger en voksen til å lose meg gjennom.

Også har du de elevene som bruker tid på ta kontakt. De som må bli kjent med deg, de som lusker litt rundt deg og bare lytter mens du snakker med andre elever, de som vet nesten alt om deg uten at du vet noe om dem, fordi de har “stalket” deg litt, i et forsøk på å finne ut om du er ok nok, trygg nok.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Du har de elevene som åpent forteller og deler, de som søker veiledning, hjelp og trøst, også har man de elevene man kanskje aldri når helt inn til. Jeg har dem alle, hele rekka, ytterpunkt til ytterpunkt. Jeg prøver å se alle, selv de som ikke vil bli sett.

Noen dager er jeg helt sjef. Ihvertfall kjennes det sånn. Jeg løser problemer, gir gode råd, nailer en powerpoint i engelsk eller samfunnsfag, har nok skulder til alle som trenger en å gråte på, og vitsene mine slår an!

Andre dager gjentar jeg meg selv uten at det ser ut til å gå inn. Jeg bommer grovt med vitsene mine, snubler i egne råd, og mister piffen når snørr og tårer renner på allerede fulle skuldre.

Så langt i år har jeg nådd ut til mange, bygget opp en tillit, skapt gode relasjoner. Jeg har også brukt tid på å nå inn til ungdommer som ikke ser ut til å vite at jeg engang eksisterer. Hver gang jeg møter de i skolegården, eller i korridoren, eller i trappa, så hilser jeg. Et hyggelig men konsekvent “hei!”, uten å få svar tilbake. Øyekontakt unngås, blikkene rettes ned i boka, mobilen eller bakken. Ikke så mye som et lite hvisk engang. De gangene føler jeg at jeg feiler litt, ikke strekker til.

I Juni, da to mennesker ble skutt og drept i Oslo, og Pride markeringen ble utsatt, handlet jeg regnbue-lisser til skoa. Tenkte at de skulle jeg bruke første skoledag etter ferien. Litt sånn tanke om at “ingen kan flytte fjell, men alle kan sparke unna litt småstein”. Nå er det lenge siden den første skoledagen, men de lissene sitter nå der da, på skoa jeg bruker med jevne mellomrom. Jeg tenker ikke over lissene lenger egentlig, de er bare der.

Så i dag, på vei inn på kontoret etter tredje økt, møter jeg en av de stille nederst i trappa. Jeg har hodet fullt av tanker etter et møte med andre elever, og legger ikke i dag like mye energi i å hilse. Eleven ser ned, som vanlig. Hever ikke blikket, ingen øyekontakt. Så går vi forbi hverandre, jeg mot korridoren, hun mot utgangsdøra. Og akkurat i det jeg runder hjørnet, og hun åpner døra , hører jeg det. “Fete lisser da!”. Hun med blått hår, ring i nesa, og blikket mot bakken.

Hver dag i mange måneder har jeg smilt, hilst, prøvd. Så var de regnbue-lissene som skulle bryte isen.”Ha en fin ettermiddag da!” roper jeg, og selv om hun ikke svarte, vet jeg at hun hørte meg. Det er greit, det er en begynnelse. En liten seier. Vi har en relasjon.  Regnbue-skolisse-relasjon. De får med seg mye de også, de elvene som alltid ser ned. Det var dagens fineste øyeblikk.

Fete lisser da! Fet dag!

Også blei det søndag. Igjen, og i måsahuset er søndagen som søndager flest, ihvertfall starten på dagen. Knitring i peisen, pysj, tøfler og frokost. Kroppen har vent seg til en time mindre dagslys, og klarer tilogmed å nyte den ekstra mørketimen om kvelden. Det står skrevet stearinlys på handlelista til i morgen…. De kveldstimene da lysene brenner på bordet er fine øyeblikk. Det er som om kaffekoppen smaker ekstra godt, og som om stua blir ekstra lun, når det blafrer i tente lys rundt om i huset. Sånne øyeblikk nytes!

Det har vært enda en uke med mye, kanskje litt for mye, for skuldrene verker, det er som om hodet er fullt av ull, og jeg går med en konstant følelse av å ikke strekke helt til. Likevel er det er morsomme ting jeg har på ukeplanen, ikke noe jeg ikke takler eller gruer meg til. Det er bare mye. Rart hvordan noe både kan gi og tappe deg for energi samtidig.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Uka har bydd på mange små øyeblikk. Alt fra latterkramper så store og lange at magen har verket lenge etterpå. Gjengen på C12 tar noen ganger av i lunsjpausen, og det hender jeg gliser så bredt at ørene blir ømme. Tenk å kunne sitte på kontoret med en liten haug fine folk, og kjenne at man har lett så man er litt sliten, svett og rød i kinna! Det er herdags-luksus det!

Også har det vært de øyeblikkene da behovet for alenetid har vært så stort at jeg har tredd på meg joggesko og refleksvest, og ruslet alene i kveldsmørket bare for å la tårene få renne litt. Synes jo ikke når det regner uansett.

Det var jo ikke akkurat noen høydare den kvelden, for det er sjelden begeret er så fullt at det renner over, men når det først ble så trått da, at tårene satt litt for løst, så var det jammen godt å gå. Gå med lange skritt under gatelysene rundt om på Bjørkelangen. Gå til svetten rant på ryggen, og til skoa var vasstrukne av sølepytter og høstregn. Gå mens man sparker opp høstløvet på asfalten, stoppe på brua og myse opp på månen, og bare trekke pusten og eksistere helt aleine en times tid, før man rusler hjem og er klar for å møte hverdagen igjen. Ingen høydare nei, men likevel fint å kjenne at det hjelper, kjenne at man henter seg inn litt igjen, at man klarer det. Godt øyeblikk.

Godterilotteriet. Den første fredagen hver måned har vi godterilotteri på avdelinga. Godteri er kodeord for vin, bare fordi det lissom ikke passer seg å oppbevare alkohol på skolen. Og denne fredagen vant JEG godteri! Det er første gang på en år eller no, og sjelden har jeg blitt så glad for en gevinst! Ikke det at jeg var sånn fryktelig tørst, for flaska er ikke knekt enda, men jeg vant! Det var heller vinnerfølelsen som var øyeblikket, og ikke selve premien. Skal ikke mer til for å glede fruen! Nå står det ei flaske rød julevin i hylla og venter på ei tilberedt ribbe. Det gledes!

Den dagen det kom en 12 pakning med instrumenter i postkassa, og kollegaflokken startet “band” Kazoo band. En gjeng totalt tonedøve folk med hvert sitt billige blåseinstrument, og så langt har vi ødelagt fire sanger, og tredobbelt så mange trommehinner. Men gøy, det er det. Nå skal det øves til en konsert ingen har bedt oss om å spille, og vi har band-navnet klart, men det er fremdeles hemmelig. Øvelse i et ti-minutters friminutt, midt i arbeidsdagen, fantastisk festlig øyeblikk!

Årets fotball match. Elevene mot et knippe fryktelig modige lærere. Det er en sånn kamp hvert år, og alle inntektene fra salg av kaker og proffe program går til Tumaini, skolens bistandsprosjekt i Kenya. Det er blodig alvor, med managere fulle av slips og solbriller, og lærerlagets utspekulerte drøye-taktikker for å unngå skader og for å skape stemning! Så når hallen fylles opp av publikum, spreke og litt u-spreke spillere, i en helt vanlig midttime, da blir det gode øyeblikk! Den eneste fotballkampen jeg får meg meg i året!

Lørdag var jeg konferansier for et seminar laget av noen av bygdas engasjerte ungdommer. Det ble en lang da, men en fin dag, og jeg er så imponert over ungdommene, og alle foreleserne som stilte på scenen. Det er sånne prosjekter jeg gladelig stiller opp på, det er sånne dugnader som er gøy. Det er så himla viktig at det finnes tilbud rundt omkring i bygder og byer, for ALLE ungdom. Ikke bare for de som bedriver håndball og fotball, men de som bare ønsker et sted å være, de som ønsker voksenkontakt, eller veiledning av ymse sorter. Og det finnes mennesker som har ideer, som har resurser til å bistå, det må bare settes av midler til det.

Seminaret bød på så masse, og jeg håper det kommer masse godt ut av det. Ungdommene våre fortjener det! Så derfor, lørdagen, å få oppleve, få lære, få engasjere og bli engasjert, det var fine øyeblikk. Skikkelig fine!

Da jeg åpnet messenger og fikk latterkrampe. Jeg har ikke spart på så mye fra ungdomstiden, det meste er kastet opp igjennom årene, men barndomsvenninne Gry, hun har tatt vare på det meste. En formiddag denne uka satt hun og bladde gjennom gamle skoledagbøker og fant så mye reint gull at jeg flira på meg brokk. Altså, det fantes vel knapt større nerder enn Gry og jeg tidlig på nitti-tallet, men fyttikatta så mye gøy vi hadde det i vår svært beskyttede lille nerde-verden, og dagboka til Gry er et levende bevis på akkurat det. For noen tullinger vi var….men gurimalla så gøy å kunne le av det i dag. Minnebøker, fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Det har blitt et par sene kvelder med ekstra jobb, og noen netter uten søvn. Hjertet har galoppert litt, og skuldrene er stive, men dagene er likevel gode. Som jeg sa, rart at det som tapper deg også kan gi energi, og omvendt. Jeg må bare jobbe litt med å finne balansen. En uke til med litt sånn ekstra nå, også roer det seg.

I dag skal sofaen slites litt, og kroppen skal få seg en luftetur. Det skal bakes litt matpakkemat for den kommende uka, det skal tegnes, og det skal leses…også tror jeg jammen kroppen skal få en cowboystrekk i tre-seteren også! Høres ut som en ganske bra søndagsplan, spør du meg. Håper uken som gikk ga deg noe fine små øyeblikk, og at uken som kommer gjør deg godt. Vær grei med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Det skulle ikke vært lov å være sliten, ikke så nære høstferien. Men det er jeg…helt skutt! Det hjalp litt med helg altså, for all del, men det er søndag allerede, og jeg kjenner at neste uke kommer litt brått på. Rart det der, hvordan hjernen forbereder seg på, og gleder seg til helg, men hvordan kroppen alltid virker til å bare registrere mandager! Det må være noe som er gæærnt hengsla sammen under byggeprosessen med denne frua, det er jeg sikker på! Hjerteflimmer og hovne føtter har prega uka litt. Litt fordi det gir ubehag, litt fordi akkurat den kombinasjonen skremmer meg litt. Og når jeg blir litt redd, da har jeg en tendens til å legge inn et ekstra gear, jobbe det av meg. Det funker sånn ca frem til fredags morgen, og på fredag, sånn rundt midt på skoledagen, da registrerte jeg knapt verden rundt meg….tipper det var mer enn en elev som dro nytte av akkurat det.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Akkurat nå er uansett et fint øyeblikk, mest fordi det er nesten tilsvarende likt alle andre søndagsmorgener, og jeg er og blir et utprega vanedyr. Det knitrer i varmen fra peisen, jeg drikker te med honning, spiser knekkebrød med smør og brunost, og nyter stillheten i måsahuset før podene våkner. Også sitter jeg her ta, og taster i vei på tastaturet, og henter frem øyeblikkene fra uka som gikk, sånn jeg jeg kan notere de ned, og oppleve de litt sånn en gang til.

Først og fremst, takk for alle gratulasjoner til meg og minsten forrige søndag. Makaløst storveis! Takk! Poden ble 18, og jeg kjenner at det svir litt enda. Tenk at minsten også sånn helt offisielt er voksen. Mandagen gikk jeg rundt meg selv halve jobbdagen, en nervebunt med skjelving i knærne, og ventet på at poden skulle bli ferdig med oppkjøring! 13.30 kom meldinga! “Jeg bestod!” Og da var a mor glad da!!! For den oppkjøringa har tynget mye på poden. Hva hvis, og alt det der. I over et år har han egenhendig skrudd og restaurert drømmebilen, en gammal 240, og de siste ekstralysene ble montert på hjemmesveiset braket dagen før oppkjøring! Så flink, tålmodig…også satt den oppkjøringa på første forsøk, og nå er`n sjaffør med egen kjerre! Gjett hvem som fikk skyss til jobben tirsdags morgen!!! Fint, fint øyeblikk! Tenk at disse tre småtrolla er voksne!

Tirsdag tok jeg ett av disse skrittene uttafor komfort-sonen. Skolen har hatt livsmestringsuke, og jeg fikk “æren” av å ha seksualundervisning for litt mer enn 200 vg1 elever. Så stod jeg der da, og messa om hva de bør gjøre for å unngå at det klør på steder det ikke burde klø, også er det bare å kryssa fingrene for at de iløpet av 80 minutter ble litt klokere, litt tryggere, og litt mer åpne. Jeg brenner for temaet, synes det er kjempeviktig at det er en del av skolehverdagen, og jeg skulle ønske det fantes mer tid, og større ressurser til det. Derfor kjente jeg nok ekstra på presset. Men nå er det over, det gikk som det gikk, og moro var det! Fint øyeblikk.

Premierekveld. Torsdag kveld var det premiere på filmprosjektet jeg har fått være med på, i kinosalen på kulturarenaen. Veldig rart å se seg selv på storskjerm, på grensa til ubehagelig, men likevel artig. Det gikk liksom opp for meg da filmplakaten hang på inngangsdøra. Vi er allerede igang med filmingen til høst og jul-filmen, og det er skikkelig spennende å få oppleve alt kommunen har å by på! Det er så innmari mye mer enn ihvertfall jeg hadde trodd.

Frokost med ungdommene. Det var et sånt fint øyeblikk. Vi avsluttet livsmestringsuka med felles langbord, og frokost sammen med alle vg1 elevene våre. Langbord i korridoren, ferskt brød, nykokte egg, også dempede lys, og gode samtaler. Tenk om skolen kunne vært sånn bestandig. Tid til mat, tid til de rause, gode samtalene. Fint øyeblikk var det ihvertfall. Kanskje ikke helt hverdagslig, men absolutt veldig fint.

Og når vi er inne på mat… Jeg bakte litt i går. Skulle få litt gjester, og ikke noe er mer populært en fersk gjærbakst. Så jeg klemte til med solboller, fylte med kanel, sukker og vaniljekrem, formet som små gresskar. Og gjett hva som forsvant først fra kakeborde da! Bollene selvsagt. De var helt vanvittig gode, og da gidder jeg ikke å prøve å være ydmyk engang. Fersk gjærbakst, kaffe, og trevlige folk i stua, kjempefine øyeblikk.

Også er det dette høstværet da, som jeg gnåler om hver eneste søndag nå. Kan`ke no for det! Det er så himla digg å pakke seg inn i varme jakker og mjukse skjerf om morran, også rusle bort på jobb under en diger paraply. Det er jo som å rusle inn i en sånn fimatisk bomullsdott når morgentåka ligger tjukt over bygda, og lyset i vinduene gjør at man gleder seg til å tråkke inn på kontoret, ta en kopp kaffe sammen med andre morgenfugler, og bare nyte roen en times tid før skolen fylles av elever. Disse morgenøyeblikkene, i kald høstluft, de er så innmari fine!

Og slik var hverdagsuka. Jeg har klart å legge inn noen ettermiddagsturer i skogen. Har bare gått og ruslet langs stiene, hverken fort eller sakte. Bare nyti det å være ute, løsne litt på skrotten, lufte hodet, få litt sirkulasjon i disse beina som tuller litt, og gjøre det som er bra for hjertepumpa. Jeg har spist salat fra kantina, og napoleonskake fra baker`n. Det kalles balanse! Jeg har skravlet med en skolevenninne på telefonen, sittet musestille ved kjøkkenvinduet fr å se på ekorna ute på fuglebrettet, og sittet ute på trammen i vinden og holdt rundt en kopp varm kaffe. Alle disse små øyeblikkene som lager gode uker.

Og så ble det søndag, igjen. Og her sitter jeg, og vet ikke helt hva dagen skal få bringe, men jeg vet at den skal nytes, før det nok engang blir mandag. Jeg skal nok klare å fylle denne dagen også. Håper din uke har bydd deg noen gode øyeblikk, og at uka som kommer gjør deg godt. Vær snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.