jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Jammen bra det er helligdag i morgen også, for denne ferieuka gikk fort! Det er vel egentlig et godt tegn, for tiden flyr jo når man har det godt, men jeg føler fortsatt at jeg har lyst på enda flere sene kvelder, og late morninger! Men, for all del. Jobb skal bli bra det også, gleder meg til å se både kolleger og elever igjen.

Akkurat nå er det likevel fremdeles ferie. God påske forresten! Håper haren verpet sjokolade i hele huset ditt, og at du spiste deg uvel på søtsaker i går!

Her knitrer det som vanlig i peisen, og ullsokkene Torunn strikket til meg før ferien er på føttene. Jeg nyter at det allerede er lyst ute, og at det kommer til å være sånn til langt utpå kvelden. Det er liksom vår for alvor nå, til tross for snøfallet forleden. Jeg drikker kaffe med melk og sukkerbit, og spiser en kvikk-lunsj til frokost. Kvikk-lunsj er jo 95 % kjeks, som nesten er grovbrød, så jeg antar at det er knallsunt! Dessuten er det viktig å holde kalori-inntaket oppe, fordi jeg har trent borte på skolen noen dager denne uka, og vil jo ikke bli så sprek at kolleger ikke kjenner meg igjen i overimorra….

Helt alene på trenings rommet på skolen, det er digg. Jeg har startet dagen der et par dager denne uka, og det har vært så godt. Lot turen bort til skolen være oppvarminga, så en snau time med styrke og musikk på full guffe, svette ut litt skikkelig, bli grådig sliten, for så å rusle hjemover med møre muskler lenge før podene har våknet. Fin måte å starte dagen på, fine øyeblikk!

Da den mellomste poden fylte 21. Ble sittende lenge å tenke på det akkurat den dagen, hvordan den lille gøyale rampungen plutselig er voksen. På ekte. Med førerkort og svennebrev og fast jobb. Det mennesket der har jeg laget liksom…med bittelitt hjelp fra måsagubben selvsagt, men tenk på det da. Vi har oppdratt en fin fyr, en fin fyr på 21. Tradisjonen tro ble det pakker og kake, også stakk han ut for å feire med venner etter jobb. 21 år, fulle av fine øyeblikk.

Men selv 21 åringer forblir unger på enkelte områder, og i vår pode sitt tilfelle gjelder det et rotete rom. Hjelper ikke at han bor på husets aller minste rom, når en elefant kunne gått seg bort i rotet innpå der. Så da gjorde mor en avtale med påskeharen, og sammen kom vi på en krem-ide av de sjeldne, og årets påskerebus innebar at rotekoppen måtte rydde for å finne påske-egget sitt. Så mens poden stod på hue i sure sokker og jamret seg over livets urettferdighet satt mora i sofaen og skogg-lo! Jeg er fader meg genial!!!

Så hører det med til historien da, at poden selv var meget fornøyd da egget endelig var funnet, og frokosten kunne inntas i form av kalorier! Blir aldri helt voksen, og takk for det!

Kjøretur i solskinn. Vi skulle ingen steder, men havnet i Sverige. Så sent på ettermiddagen at handel-kaoset for lengst var over. Så da handlet vi bittelitt, spiste litt, og kjørte akkurat passe gjennom skogene hjemover igjen. Det er så godt å reise ut en tur uten mål og mening. Godt når sola skinner inn gjennom rutene og varmer ansiktet, godt når radioen spiller Eric Clapton, og godt når hånda hans finner min og holder den varm over de lange slettene. Sånne små øyeblikk er de aller beste.

Lange ettermiddager på en stubbe i skauen, måsagubben og jeg. Late påskedager med sola i ansiktet, så godt som vindstille, og ikke en bil eller et annet menneske å høre. Vi hadde lefser i matpakka og kaffe på termosen, og all verdens tid. Påskeaften på sitt aller beste, knallfint øyeblikk.

Ei litta latterkule inne på Coop, rett før stengetid. Skulle bare ha popcorn, for vi fikk plutselig så lyst på det. Også er vi sånn ca like mentalt ustabile da, både gubben og jeg,når det kommer til humor. Så vi lo veldig av noe påskepynt på halv pris, en fjær ble til fem høns, også stod vi der og gjorde narr av den “ustelte påskehøna” mi…Ja, det er teit. Jeg vet det…men gøy var det, og vi fnisa som to småunger. Gøy øyeblikk.

Og slik har påskeferien fortonet seg. Uten de helt store utskeielsene og festlighetene, men med massevis av små øyeblikk som gjorde uka akkurat passe god. En blanding av hverdag og ferie. Jeg har leita litt i skuffen med restestoffer, og funnet meg et par sy-prosjekter for regnværsdagene som kommer. Jeg har lest litt pensum til fagskolen, og litt kioskromantikk fra blad-hylla på butikken. Jeg har spist middager det to timevis å lage, og ostesmørbrød varmet på bålpanna ute. Jeg har sittet oppe om kvelden, sovet lenge om morran, og jeg har vært på gymmen lenge før resten av måsahuset våknet. Påskeferie, sånn jeg liker at påskeferien er.

I dag skal det også trenes litt i form av en langtur i skogen. Jeg skal bake fylte horn og brownies, fikse en god frokost til poder og podekjærester, spise rester fra påske-egget, og holde gubben med selskap i garasjen mens jeg stiller dumme spørsmål om motor og verktøy som jeg egentlig ikke har noen interesse av å vite svaret på. Håper du har en fortreffelig påske, enter du er på afterski, eller i sofakroken hjemme. Også håper jeg at uka som kommer byr deg på mange fine øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Halleluja!!! Det er påskeferie. Og en som hadde vinterferie for bare drøye fem uker siden burde kanskje ikke juble så høyt over en ny ferie, men fy flate så godt det føles med ei uke fri nå. Jeg er liksom konstant på hælene nå kjennes det ut som. Prosjekter, jobb, studier, og masse annet innimellom, også skal man jo rekke å være både konemor og “mutter`n” også. Ferien skal brukes fornuftig. Noe skal ta`s igjen, også skal det lades! På sofaen, og ute i skauen. Vi reiser ikke på hytta i påsken, mest fordi vi ikke har hytte… Det gjorde jo avgjørelsen og hjemmepåske mye enklere.

Nå er et fint øyeblikk. Knitring i peisen, og skrotten godt pakket inn i det gule teppet. Også har jeg nye ullsokker på føttene. En supersnill kollega hadde lagt et par sprett nye hjemmestrikka sokker på pulten min en dag denne uka, helt ut av det blå. Finnes det bedre gaver? Kjærleik i hver maske, og varme tær. Bonus at de har en aldeles nydelig sjøgrønn farge, og at de er tynne nok til å brukes rett i turskoa, om jeg skulle finne på å få et ikkebefinnende og ønske å bevege meg utenfor døra… Neida, tur er bra det, men enn så lenge varmer de føttene inne, foran peisen, under teppet. Godt øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Snakker om rause kolleger. Line, min kollega, og speilegga tvilling vet hva jeg liker, og hadde kjøpt tre helt nydelige påskeegg til meg. Sånne i duse farger som jeg helst ville hatt oppe hele året. Så søte. Sånne fine overraskelser, blir så glad. Fint øyeblikk.

Den kreative dagen. Eller dagene er vel mer rett, for prosjektet brukte et døgn på å tørke. Jeg ble så inspirert av påske-eggene jeg fikk av en kollega, og fant ut at det var på høy tid at det kom litt påskepynt inn i måsahuset. Så jeg lagde selv, bare for å ha til bordet. Ved hjelp av dopapir, vann, lim og ballong mekket jeg meg et par godteskåler formet som knekte egg, og nå pryder de sofa og spisebordet. Synes de ble akkurat passe dekorative, og prosessen var så latterlig enkel at det var reint moro. Jeg liker prosjekter som krever lite tid, men som gir fine resultater. Litt sånn kreativ avkobling når man egentlig burde lese pensum er alltid kjærkomment. Gode øyeblikk.

Klokka var fire og så godt som alle trasket fra kontoret. Alle, bortsett far kollega Martin som skulle ha foreldremøte den kvelden. Da vi gikk ut døra, og bortover stien forbi kontorvinduene banket det på ruta, og da jeg kikket opp stod han der med papp-mannen min i armen, og vinket. Bittelite øyeblikk, akkurat gøy nok til å bringe frem både smil og latter, og så var øyeblikket over igjen Tenk at noe så lite kan gjøre at man smiler så lenge. Herlig øyeblikk.

Den sammen kollegaen overrasket meg siste arbeidsdag før helgen også, med tidenes spiselige gave. Vi snakker mengder med mat!!! Digg mat! Så mye kjøtt t kjøleskapet fikk sjokk, også så mye mat som minner om barndommen og morfar. Røde pølser, dansk salami, bacon og flesk, spearribs og pulled pork. Herlighet, vi har gasset oss som konger denne helgen. Toppen av kransekaka, en flaske Cava! Den ryker en kveld i påskeferien. For en gave, og for et etegilde, og jeg føler ikke at jeg har gjort meg fortjent til noe av det. Jeg er omringet av fantastisk rause mennesker! Lykke, på en helt vanlig hverdag!

Den BLÅ himmelen. Det var en morgen da jeg ruslet mot jobb, og himmelen hadde en sånn helt fantastisk dyp korn-blå farge. Hele Bjørkelangen badet liksom i blått, og det var så innmari pent! Så jeg ble gående bortover veien da, med nesa i været, på et tynt lag nysnø, og tenke at akkurat den blåfargen kunne jeg hatt på alt! På gardiner, på veggen, på en ullgenser….Blå himmel, fint øyeblikk. Små ting.

Onsdagen. Det var den dagen vi hadde alle klasseromsdørene åpne. Det ble satt ut tegne og malesaker, vi dekket langbord i korridoren med påskelunsj til alle elevene, og på de ulike rommene ble det arrangert ulike aktiviteter både for læring og for gøy. Jeg elsker sånne dager. Uvisst av hvilken grunn endte jeg og Miriam opp med hver vår parykk, og fant ut at det var et av tidenes lureste påfunn, for om ikke elevene kjenner oss igjen trenger vi heller ikke å hjelpe dem med noe. Så satt vi bare der da, som to fremmede, gjorte ikke en skit, og likevel fikk vi lønn for det! Genial plan, gøy øyeblikk!

Men så gir man visstnok kreative ungdommer ideer da, når man finner frem kostyme-esken sin. (Ja, jeg er en av de rare voksne som faktisk har en sånn eske!). Og før jeg fikk sukk for meg hadde jeg en rolle i en elevprodusert påskekrim- film. Det er så moro når elevene tenker kreativt, og tør å være lekne, ekstra gøy når ei gammal røy som meg blir invitert med i leken! Artige øyeblikk!

Arbeidskravet levert. DET var en digg følelse det! Jeg elsker å skrive, men det må være kreative tekster. Å skrive som student er noe helt annet, og helt ukjent for meg.Så å skulle skrive en fag tekst, begrenset med ord, kildehenvisninger, og fandens oldemor, og enda klare å trykke ut noe fornuftig, det var en utfordring. Men, nå er det skrevet og levert, i god tid før fristen, og jeg går inn i påskeuka med en ting mindre hengende over meg. Så gjenstår det å se om jeg får bestått da, og slipper å gjøre greia på nytt.

Og dett var dett. Eller, det er jo mer, sånne småting. Bursdagsfeiring av Line i avdelingsmøte-tiden, med påfølgende restekaker i lunsjen dagen etterpå. Ekorngjengen på fem ute på fuglebrettet, dompapene som sitter i vinduskarmen og peker nebbet mot sola som varmer. Nye sko i posten, arvet en knallrosa kosegenser, EXIT i sofakroken sammen med gubben. Jeg har malt og fornyet et par blomsterkrukker og vaser, gått tur i skogen, kjørt tur og kjent sola varme gjennom ruta. Nysnø og tegn av vår på en og samme dag. Alle fine øyeblikk.

Nå skal søndagen nytes, matpakkebrød skal bakes til de som ikke har startet påskeferie enda, og jeg skal lese ut boka jeg startet på denne uka. Det gledes. Håper uka som gikk gav deg gode øyeblikk, og at uka som kommer byr på mange nye. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Søndag igjen, og god morgen til deg. Det står kaldt opp fra gulvet i stua…ulempen med gamle hus. Men, det varmer fra flammene i peisen, og det ryker fra en kopp fersk kaffe. Bare kaffelukten alene varmer jo skrotten. Jeg har på den samme gamle pysjen, den samme gamle strikkagenseren, og de samme slitte ullsokkene. Søndagen er, og skal bli lat. Det er planen. Den eneste planen for dagen. Eller, jeg skal bake litt, lage et bursdagskort, male to påske-egg, men det er sånne ting som bare er kos. Og hvis jeg klarer å endelig klemme tur meg noe fornuftig litteratur om barn og unges psykiske helse, så skal jeg få ferdig arbeidskravet til studiene også. Time will show.

Snakker om studiene. Denne uka var det Teams undervisning, og selv om jeg foretrekker det fysiske klasserommet når jeg skal lære noe, så er det fint å sitte hjemme og få forelesningen rett i stua også. Jeg satt på en side av bordet, fulgte undervisningen, jobbet med gruppearbeid, skrev notater, og gubben satt på den andre siden av bordet med sitt. Meg jevne mellomrom ble kaffekoppen fylt, sjokoladen sendt over bordet, og smil ble utvekslet. Så ja, hjemmeskole, ikke bare dumt det heller. Ganske fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den dagen det banket på kontordøra tidlig om morningen, rett før skolen begynte, og to av jentene fra ei russegruppe trasket inn med en diger bag full av kaker de selger på dugnad. Jeg hadde betillt bare en boks denne gangen, greit å begrense det litt når man liksom føler at man bær kjøpe fra alle russegruppene. En boks kaker på pulten sånn på starten av dagen, slett ikke noe dårlig øyeblikk. Klappet meg selv på skulderen fordi jeg ikke åpnet den med en gang. Viljestyrke kalles det!!!

Fire minutter senere røyk jeg på en sjokoladebolle fra boksen. Pokker ass, viljestyrke finnes ikke i mitt vokabular… Men de var gode da! Sjokoladebolle til kaffen, genial erstatning for en sunn frokost. Det var jo tross alt fredag. Fint øyeblikk.

Blåsebort dagen. Nå står jo ikke akkurat skit-vær høyest på lista mi over fine øyeblikk i livet, men noen ganger er skikkelig møkkavær skikkelig digg! Det hadde vært en så lang dag på jobben. Tidlig på`n, seint hjem, mange såre ungdommer med behov for å snakke, og det kjentes som om skjorteskulderen var tung av tårer. Trøtt og lei kledde jeg på meg, umotivert for å traske hjem i vind og rein. Men så skjedde det liksom noe, når vinden blåse inn i hetta og regndråpene traff nesa. Jeg våkna liksom. Og lufta var så frisk at hodet ble klarere, og jeg kjente på takknemligheten av å skulle komme hjem til måsahuset, varm middag, tørre sokker og knitring i peisen. Godt øyeblikk. En vekker.

Den ettermiddagen gubben hentet meg på jobb, og hadde handlet med ferskt bakverk til bilturen hjem. Det var digg det!!! Nå er ikke bilturen hjem særlig lang, så vi kjørte en lang omvei bare for å sitte inni i den varme bilen, drikke kaffe ra thermo-kopp, og spise ferskt bakverk som smulet ned hele forsetet. Det skal ikke så mye til! Små, gode øyeblikk…og litt kalorier da!

Ut på tur. Sånne ettermiddager når det ikke er for kaldt, og ihvertfall ikke for varmt. Bare akkurat passe for ull, anorakk, joggesko og lange skritt. Det er fine øyeblikk det. Akkurat langt nok uti skauen til å komme litt hjemmefra, litt vekk fra folk, være aleine noen stunder, svette litt, bli akkurat passe andpusten og sliten, også tusle hjemover hjem i god tid før det blir helt mørkt. Gode øyeblikk.

Den dagen poden så rart på meg da jeg tok den siste frokostslurken med kaffe før vi begge skulle ut av huset og på jobb. Han lo fordi jeg visstnok så ut som en mannlig britisk naturfaglærer, og når en som er utprega morragretten ler før klokka er sju om morran, da er det et godt øyeblikk. Da vi i tillegg innså at kaffekoppen matcha antrekket flira vi enda mer. Vi “leker” ikke blokkere her i måsahuset altså.

Også er det den kaffekoppen da…eller, disse kaffekoppene. Jeg blir så glad av dem, og samlingen begynner å bli stor. Jeg kan bruke en ny kopp 14 dager på rad, og velge ut tekster etter humør. Gigger dem! Hver kopp gir så glade øyeblikk.

Tulipanene fra tante Unni. Jeg fikk en bukett tulipaner denne uka. Jeg elsker tulipaner. Litt fordi det var mamma sine favorittblomster, og litt fordi de minner om, og lover vår. Jeg elsker at de pakker seg sammen om kvelden, og springer ut igjen hver morgen. Som om de starter litt på nytt hver dag. Hvis ikke det er en ba metafor for å gripe øyeblikkene, så vet ikke jeg.

Også var det den buksa jeg sverget på at jeg ALDRI skulle kjøpe. Jeg hadde jo sånn tilsvarende olabukse i 1992, når den var på mote, og da jeg så smått begynte å registrere forrige skoleår at ungdommen igjen kledde seg i olabukser så vide som telt, da lo jeg høyt og rista på hodet. Sånne bukser var jeg ferdig med. Helt til mandag…fader altså, så ikke den komme. (like lite som jeg så den sjokoladebolle-smellen” komme. Så nå er jeg eier av syv kvadratmeter olastoff forkledd som ei bukse, og får litt flashbacks til ungdomsåra hver gang jeg tar den på. Er fire kviser og hubbabubba unna å gå niende klasse om igjen. Gøyale øyeblikk!

Og det var den uka, i korte trekk, fordelt på små hverdagsøyeblikk. Jeg har hatt våte tottilotter flere ganger enn jeg hadde tenkt. Jeg har handlet i Sverige, og kjøpt vin kun basert på fine etiketter.

Jeg har spist kake før frokost, støvsuget ville hybelkaniner, vært på spennende møte angående et lite stand up show jeg har takket ja til, og jeg har sovnet til lyden av regn mot ruta, og våknet til sol og hvite tretopper. Hverdagsuka, sånn hverdagsuker skal være. Håper uka som gikk gav deg noen fine øyeblikk, og at uka som kommer bringer noe fint. Vær grei med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Har du noen gang våknet opp på søndag og hatt følelsen av at det ikke har vært helg? At du ikke har fått landa? Der er jeg nå. Rett fra fredag til mandag. Eller, det kjennes sånn ut da, uten at det egentlig er tilfelle. Det er bare det at dette vanedyret har brutt vanene litt, og dermed gått på ei litta smell hva hviletid angår. Det er verdt det da, sånn for den mentale helsa sin del, men det koster også, når man er av typen som henter mest energi i eget selskap, innenfor husets fire vegger.

Men nå er et godt øyeblikk, selv om jeg kjenner litt på mangelen av søvn. Nå er søndagsøyeblikket, en fryd for vanedyret i meg. Som hver søndag knitrer det i peisen, jeg er pakket inn i varm ull og flanell, og kaffe og knekkebrød med brunost legger grunnlaget for et godt øyeblikk. Verden utenfor skal få være nettopp det i dag, verden utenfor.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gårsdagen var så bra! Ut med gode venner. Spill, lek latter og herlig galskap i selskap av bra folk. Skikkelig bra folk. Vi har tenkt på det lenge, bare samles og la kvelden bli til etter hvert, glass for glass. Det beste med store unger er jo at man alltid har en sjåfør så man kommer seg trygt frem til festen, og det beste med å ha en måsagubbe er at man alltid kommer seg trygt hjem. Og det beste med gode venner er at feste ALLTID blir en innertier.  Jeg trengte gårsdagen, selv om den korter ned helgen. Den forlenger jo livet! Herlige øyeblikk.

Snøengler. En gjeng elever halvveis lå over pultene sine. Noen hadde øynene lukket, noen leste, alle skulle forberede seg til tverrfaglig fagsamtale, og stemningen var deretter. Så jeg spurte hvem som ville bli med ut og lage snøengler. Og de ble med, nesten hele klassen, for alt var bedre enn å lese, og ungdommene trenger sånne avbrekk, selv om det er noe så enkelt som å kave i snøen noen sekunder. Så ble vi kalde i nakken, våte i bukserumpa, men alle våknet. Både ungdommene og jeg, også ble det ett av disse fine små hverdagsøyeblikkene, da sola skinte, kulda beit, og skolegården dekket i nysnø ble full av snøengler.

De sjukt dårlige vitsene på kalenderen jeg fikk av Torunn da nyåret startet. De er SÅ dårlige. Du veit, så dårlige at man blir flau av å lese dem, og enda flauere av å faktisk le av dem. Men de skaper fine små øyeblikk, faktisk. For jeg leser de høyt, også gremmer kollegaene seg, også går det sport i å se hvem på kontoret som faktisk ikke klarer å holde latteren inne, også er den kollegaen dagens taper. Disse små øyeblikkene.

Den dagen alle elevene hadde fagsamtale, og jeg var “overflødig” nok til å kunne starte på mitt eget arbeidskrav til studiet. Men….jeg jobber dårlig med skriveoppgaver på jobb ass. Så jeg vanna blomster istedet. Også feide jeg gulvet på kontoret. Også rydda jeg pulten. Også spiste jeg sjokolade. Også rydda kollega Martin i boksen med tusjer, og jeg ble helt satt ut, fordi han gjorde det tusje-trikset jeg aldri har kommet på selv, med å sette hempene på tusj-korken langs kanten av boksen, sånn at de ikke faller. Hjernen min tippa…pokker så genialt. Jeg fikk ikke skrevet mer enn 19 ord på arbeidskravet, men jeg ble sittende i en snau time og beundre boksen med tusjene.

Bålet. Forrige søndag spilte vi inn åpningssekvensen til forrige film, på Røytjern, i skumringstimen, mens bålet brant. En kveld denne uka satt vi oppe ved vannet, og tente opp i det samme bålet. I blåtimen. Kaldt i lufta, men varmt ved bålet, og så deilig å bare koble av en halvtimes tid, høre knitring og vind i tretoppene. Sånne små avbrekk i travle uker, det er gull verdt.

Fagskolekvelden. Ikke så mye mer å si om det, men faglig innputt om barn og unges psykiske helse, alltid fint.

Boka jeg fikk låne av Ragnhild. Før jul fikk jeg gleden av å intervjue Ida som har skrevet og illustrert boka. Den er så mørk, og dyster, men fantastisk god formidlet, og den er en så viktig del av en historie som liksom aldri har nådd ut. Anbefales! Jeg rekker nok å bli ferdig med boken i dag.

Ostepop og Yellowstone.Vi er på nest siste sesong, og selv om jeg ser på, klarer jeg ikke helt å bli kjempe-engasjert. serien er grei nok, og Kevin Costner er et vindu til tenåra når Bodyguard og Robin Hood var fett, men Yellowstone…njah… Men pausene den gir, når man setter seg ned, graver djupt i ei skål ostepop, og bare slapper av litt, de er gull verdt. Fine øyeblikk.

Og slik har uka fortonet seg. Full av små og store gjøremål som stjal av ladetiden hjemme, men likevel gav noe tilbake. Møtet i banken som er sponsor til filmene vi lager, produktivt og godt. Da jeg viste fingeren (inni votten) til bilisten som ikke bare lot vær å stoppe ved fotgjengerfeltet, men som også sprutet meg ned med sludd og sølevann. Ettermiddagene foran peisen, for å varme tærne etter å ha trasket hjem fra jobb i kulda. Fordype seg litt i faglitteratur om psykisk helse mens man drømmer om kioskromaner fra Narvesen, og tilhørende sjokolade.  Små øyeblikk, gode øyeblikk (bortsett fra sølete buksebein da!)

Og nå skal søndagen brukes til akkurat det jeg føler for. Baking av matpakke-mat. Litt lesing. En laaaang dupp på sofaen, og den stratosen i kjøleskapet skal få bein å gå på før dagen er over. Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer blir full av fine øyeblikk. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Plutselig søndag igjen. Rare greier det der. Statusrapport fra måsahuset blir sånn copy-paste fra så godt som alle andre søndager. På tørkestativet midt i stua henger ei turbukse til tørk, og votter og lue er funnet frem. I kveldinga, rett før det mørkner skal det filmes en sekvens ute i naturen, åpnings-sekvensen til neste filmprosjekt. Så hadde man plutselig en plan med søndagen, litt mer enn baking av matpakkebrød og slækking på sofaen.

Det knitrer i peisen, som vanlig. Det ryker av en kopp varm te, som vanlig. Jeg er pakket inn i tepper, pysj og tøfler, som vanlig. Men vanlig er bra det, mer enn bra nok. Det er noe rolig og trygt over søndagsmorgener som likner alle andre søndagsmorgener, og når uka har vært full av gjøremål, såre halser, feber og ting som bare må falle på plass, da er det godt at søndagen bringer ro.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det skal filmes i kveld, og det var filming på mandag. Planen var å lage en sekvens om en av bygdas ungdommer som driver med idrett, og håndball var temaet denne gangen. Så skulle jeg liksom får være med da, på min aller første håndballtrening på over 30 år. Det som er så rart, er jeg jeg, i mitt hode, har vært overbevist om at evnen til å spille ball sitter i hodet… Jeg var derfor ikke forberedt på at noe så enkelt som å kaste en ball 15 meter skulle bli en utfordring…Men det var det! Altså, ikke bare en utfordring, det lot seg bare ikke gjøre!!! Det er som om kroppen bare har glemt hvordan en ball skal forlate hånda… Så stod jeg der da, med kamera rett i panna, zooma inn på manglende evner og null talent, og kasta ball rett i bakken mens frustrasjonen steg. Prøvde meg i mål også, gikk ikke videre bra det eller…. Så jeg dro fra hallen da, med knuste illusjoner om straffekast og stjernestatus, og skammet meg hele veien hjem… Men oppi den gedigne reality- check`n da, så var det gøy å være tilbake på håndballbanen, om det så bare var for noen knusende dårlige minutter. Fint øyeblikk, sånn egentlig!

Et tegneoppdrag for ei svømmegruppe med babysvømmings-kurs. Så gøy å ta frem papir og blyant og få bryne seg litt på andre tegneoppgaver enn jeg vanligvis begir meg selv utpå. Det er så deilig etter litt tunge dager på jobb, å kunne sette seg ned med en kopp kaffe, litt sjokolade, høre på podkast, og bare koble ut litt med streker og tusjer. Rein avslapning, fine øyeblikk.

Den morgenen jeg gikk i fotspora til minsten. Bokstavelig talt. Minsten går seg ofte en tur på kveldinga for å løsne opp kroppen litt, og for å lufte hodet. Ofte går vi sammen, noen ganger går han alene. En kveld denne uka gikk han alene. Da han kom hjem var kinnene røde og nesa kald, og han fortalte at han hadde trasket i nysnø. Tidlig dagen etter ruslet jeg på jobb, og innså at de eneste fotsporene på gangveien tilhørte poden. Vet ikke hvorfor jeg i det hele tatt synes det var fint, eller om det egentlig er et “øyeblikk”, men det ble liksom det likevel. Så tok jeg meg selv i å strekke bena ut for å gå i de samme fotsporene, og flira litt av hvor langbeint poden har blitt. Det må være mammahjertet mitt som bare la noe ekstra i det. Fin start på dagen ihvertfall.

En liten formiddags-date. I går morges skulle klesvask sorteres og vaskes og brettes. Kjøkkenbenken skulle skures, og kjøkkenskapene skulle ryddes og organiseres. Gulvene skulle vaskes og støvsuges, og et par hybelkaniner skulle jaktes og slaktes. Så da satte vi oss i bilen og dro vekk fra huset! For ute av synet, ute av sinn, eller no sånt, og begge, både måsagubben og jeg, var vi enige om at ikke noe av de vi skulle verken hastet eller gikk noe sted, så vi dro på date istedet. Kjørte lenge rundt i gamle trakter, mimret og snakket, og endte av alle steder opp på Kløfta der vi spiste en sein lunsj, før vi handlet litt og satte snuta hjemover igjen. Da gjorde vi en brøkdel av det som var planen, sov litt på sofaen, og fant ut at vi hadde tatt veldig kloke valg hele dagen. Sånne øyeblikk er fine!

Kvelder foran peisen. Disse øyeblikkene som skjer så godt som hver dag, likevel er de så fine selv om de er så hverdagslige. Det er som om jeg tømmer hode for stress og mas når jeg kan vifte med tærne inne i varme store sokker, og bare stirre lit fjernt inn i flammene. Det gir ro, etterlengtet ro etter lange dager, og er en fin avslutning på kveldene.

Yellowstone. Har hørt snakk om serien lenge, og tenkt at jeg skulle se noen episoder. Og denne uka har jeg det. Eller vi da, gubben og jeg. Det har blitt en liten greie, en episode eller to seint på kvelden. Fortsatt er jeg ikke sikker på om jeg synes den er så fin som alle sier den er, men det er likevel avslappende å bare ha en verden å flyte inn i noen minutter hver kveld. Jeg håper den engasjerer enda mer etter hvert, for det er lenge siden noe som helst på tv har gjort det.

Og sånn gikk uka. Nysnø og bar asfalt, ja takk, begge deler. Filming til neste film, gjenopptatte håndball evner som tydeligvis aldri har eksistert. Turer alene, og turer med poden, kald nesetipp og varme føtter. Mange fortrolige samtaler med de fine ungdommene, og mange fortrolige samtaler med gode kolleger. Fancy lunsj ute, og en litt uggen pakke cottage cheese som måtte mette hele dagen. Uka, sånn uker er, ikke spesiell, men spesiell nok.

Jeg skal sette en deig og lese litt i boka jeg har lånt av Ragnhild. Deretter skal jeg se på arbeidskravet til fagskolen, og kanskje lage meg noen notater, deretter forberede meg på filmsekvens ute i kveld. Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uka som kommer gir deg flere. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Så var første uka etter vinterferien overstått, og hvor den blei av er ikke godt å si. Den for avgårde ihvertfall, fortere enn svint, og nå sitter jeg her igjen, klar for å oppdatere den mentale minneboka mi, og notere ned de små øyeblikkene fra uka som gikk. Harryhandel, gjensyn med kolleger og elever etter vinterferien, kinopremiere, og det blideste mennesket du kan tenke deg som stoppet og pratet i døra på plantasjen. Made my day. Jeg smiler enda!

Søndagen starter som søndager flest, slik vanedyret i måsahuset liker det best. Det knitrer i peisen, kaffen er full av fløte som vil ta veien gjennom systemet, og av erfaring krangle litt med magen en gang utpå formiddagen, men det er det verdt. Knekkebrødene har fått et tjukt lag smør under brunosten, og skrotten er plassert djupt nedi en litt sliten godstol, og pakket inn i ull og flanell. Vinner neppe noen mote-pris i skrivende stund, men fagbrev i shabby komfort er innen rekkevidde!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Poder og podkjæreste sover, gubben spiser frokost og planlegger en liten utflukt, sånn at ikke søndagen blir så langtekkelig. Jeg synes langtekkelige søndager er de aller beste, han har en litt annen oppfatning.

Uka har vært full av fine små øyeblikk. Vi starter med mandagen. Altså, for det første er det delvis lyst når jeg rusler til jobb om dagen, og jeg ELSKER det! To kolleger som har hatt med seg noen av elevene våre til Afrika på utplassering i to uke har endelig kommet tilbake, og en av dem, Kine var på plass på kontoret før meg. Det var lys i vinduet når jeg ruslet over skolegården. Godt tegn. Det luktet kaffe da jeg tusla nedover korridoren, enda bedre tegn. Også vanket klemmer og oppdateringer for Martin, Afrika-farer nummer to ankom kontoret, også gjentok vi like gjerne samme prosessen! Nydelig morgen, nydelige øyeblikk, og endelig er vi, for en liten stund, fulltallige på C12 igjen!

Uteskoledagen. En dag denne uka flyttet VG1 klasserommet ut. Det gjøres med jevne mellomrom. Vi har så trua på at frisk luft og aktivitet styrker både samholdet mellom elevene og lærerne, og den mentale helsa. De hjelper når sola skinner og akebakkene som omringer gapahuken og bålplassen er full av herlig snø. Det ble en dag med bål-lukt i klærne, snø i nakke og nedover ryggen, latter og fjas, pølser i lompe, kaffe på termos, og heftig fart i de verste akebakkene, med og uten akebrett. Igjen på kvelden satt jeg, deilig sliten, full av blåmerker og nye inntrykk. Jeg elsker sånne dager, og selv om planen egentlig var fagskole i auditoriet, og møter med elevtjenesten, var det deilig med spontan endring, og snø i underbuksa. Sånne dager, med sånne ungdommer, og slike kolleger. Fantastiske øyeblikk, og masse mentalt påfyll.

Rosebukketten. En fantastisk kollega kom med favnen full av gaver en tidlig morgentime, som takk for en greie jeg ser på som en selvfølge. Likevel var det så himla trivelig å få blomster. Jeg tenker på det de gangene jeg får en bukett, at jeg burde bli mye flinkere til å handle friske blomster til meg selv, men jeg gjør det likevel nesten aldri. Derfor er det desto hyggeligere når noen beriker en hverdag med en bukett. Friske blomster i stua, fint øyeblikk.

Premieredagen. Jeg gnåler jo titt og ofte om dette filmprosjektet jeg får lov til å være med på, og denne uka var det premier på film nr 2, Aurskog-Høland rundt. Og det ble en helt fantastisk kveld. Nesten hele kinosalen var full.

Publikum så ut til å kose seg med lokal natur og lokale folk på storskjermen, og lokalavisa beriket oss med sitt nærvær. Flott at filmskaper Javier får cred for den fantastiske jobben han legger i dette prosjektet, for han er en så til de grader dyktig mann. Proff til fingerspissene, og kreativ som få. Så ja, hele kvelden ble en rekke av fine øyeblikk. Takk til alle som kom, og alle som har bidratt. Vi er allerede i gang med innspilling av film nummer tre.

I forbindelse med premieren fikk jeg endelig børstet støv av tusjene, og tegnet litt igjen. Så godt å sette seg ned med penn og papir og være litt kreativ igjen. Målet var å lage et slags diplom til Javier, en karikatur av regissøren sjøl. Avkobling med tegning, fint øyeblikk.

Og “the man of the hour” fikk overrukket diplomet etter premieren, og tegningen falt i smak. Alltid stas når noen setter pris på arbeidet man legger i slike sysler. Gode øyeblikk.

Studentlivet. Tirsdag kveld var det nok en gang duket for skole og studier, også denne kvelden var det nettundervisning. Og selv om temaet er betent, vondt og vanskelig, så er det så himla viktig. En firetimers forelesning om omsorgssvikt. Jeg ble litt mer ydmyk, trist, og mye klokere. Neste uke er det igjen fysisk skole, i fullt klasserom. Det gledes!

Bar asfalt, noen varmegrader, og sommersko. Så lenge det varer. Er jo meldt så himla kaldt igjen til uka. Men, følelsen av ny-feid asfalt under tynne såler, og ei sol som varmer i nakken når man rusler hjem fra jobb, det er et fint øyeblikk det!

En måsagubbe som tar en ettermiddagshvil i fanget mitt. Sånne små øyeblikk er så gode. Når alle har kommet hjem fra jobb, spist middag, og trekker seg til hvert sitt hjørne av huset for å hvile bare bittelitt før kveldens aktiviteter. Når det knitrer i peisen og stua endelig begynner å bli varm, når ullsokkene er på, og hvilepulsen kjennes. Bare sitte sånn og lene hodet bakover, og pjuske en bamse-mann i luggen. Nydelige øyeblikk.

Og slik har uken gått, øyeblikk for øyeblikk. Jeg har vært med minsten på den aller siste MR-timen, snart er utredning ferdig, og behandling i gang. Det kjennes fint. Jeg har handlet inn til, og fylt påske-eggene til podene, og noen av ungdommene som stadig vanker i måsahuset, godt med alt som er gjort. Jeg har ledd av de teite vitsene til kollegaen som har kommet hjem fra Afrika, drukket kaffe med en tidligere elev som jeg ikke har sett på altfor lenge, blitt bedt på fest til elever som for lengst har gått ut av skolen, men som likevel holder kontakten, og jeg har fått bestilling på enda en tegning. Gode øyeblikk, god uke. Hverdager!

Nå skal fridagen nytes, og skrotten skal mentalt gjøre seg klar for ei uke med nye øyeblikk. Takk for at du tittet innom. Vær snill med deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Også var det helt plutselig søndag, og den siste dagen av årets vinterferie. Stemningsrapport fra måsahuset: Uthvilt måsakjerring og måsagubbe, knitrende flammer borti peisen, kaffekopp og varme rundstykker med meierismør i sofahjørnet, ullsokker, pysj, og snø som lyser opp skogen rett utenfor stuevinduet. På fuglebrettet rett utenfor gasser ekorn, små og storfugl seg med solsikkefrø og tørka meitemarker, og rundt omkring i måsahuset sover fremdeles poder og podekjæreste.

I dag skal det ikke gjøres stort annet enn et minimum. Jeg er fysen på ei eplekake, så planen er å mekke det så fort bakelysten trenger seg på. Det bruker ikke ta særlig lang tid før bakelysten kommer. Elles skal en diger haug med reine håndklær brettes, og et fjell med enslige sokker skal på speed-dating for å å finne en partner. Jeg har tatt på meg jobben som Kirsten giftekniv. Bortsett fra det skal det hviles intenst slik at vi er klare for jobb igjen i morgen. Ikke er det lenge igjen til påsken eller…tiden liksom bare flyr.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vinterferien har vært deilig lat. Likevel har den bydd på mange gode, små øyeblikk. Gubben har hatt vinterferie for første gang, men jeg synes han har klart seg overraskende godt, til vinterferie-jomfru å være. Vi har datet! Vi to gamlinga som har vært gift et kvart århundre, har vært på date nesten hver dag. Hvorfor ikke liksom? Mandagen fartet vi til Mysen og Askim for å gjøre unna ukeshandlinga, og endte opp på restaurant til lunsj. Ikke noe fancy greier, men pizza og levende lys er jo ikke så halv-gæli på en mandag formiddag. Det var god stemning og alt lå til rette for litt små-plukking på veien hjem, helt til det smeller far gubben: “Nå burde jeg sikkert sagt noe romantisk, men da havner det vel bare på bloggen….sender du ketchup`n?” Godt øyeblikk uansett, selv om jeg tydeligvis gikk glipp av ei romantisk strofe.

Tirsdagen fartet vi ut av bygda igjen, og over grensa til søta bror for å kjøpe bacon til podene. (noen har nemlig fått det for seg at egg og bacon etter trening er nøkkelen til fete biceps og draget på damene…) Og bare fordi vi hadde tid og mulighet ble det en date etter shoppinga denne dagen også. Burger denne gangen. (Nei, vi er ikke noen kulinariske forbilder!) Men det var så koselig å sitte sånn på formiddagen, og bare nyte det å ha tid. Tid til å se på folket, kikke i butikkene, snakke om folk og fe og strømpriser, og annet som egentlig ikke opptar oss, og bare være. Fint øyeblikk.

Nest siste filmdag for film nummer to av prosjektet Aurskog-Høland rundt. Onsdag kveld inntok regissør og kameramann Javier og jeg kirken for et intervju med spellemann Håkon Hauger. Og Håkon er en sånn bunt med positiv energi, så det var en fryd å innta kirkebenken med han. En sånn type som gjør at man lett glemmer kameraer og mikrofoner, og gjør at praten går lett. En sånn fyr som prater og synger på inn og ut-pust, og som prøver prestekjoler på bakrommet bare for gøy. Nest siste sekvens ferdig filmet med fin fyr, fint øyeblikk.

Og tidlig på morningen dagen etter bar det ut i skogen for å filme den aller siste sekvensen. Torsdag til uka vises filmen på kinolerretet. Da vi ankom skauen hadde skogen konge, nest etter elgen, allerede fyrt opp bålet, også var det klart for enda et intervju om jakt, og jegere og viltlivet i kommunen. Det var jo reint nasjonal-romantisk stemning med nysnø på bakken, og snøtunge grantrær som strakk seg stolt mot blå himmel. Så mange fine opplevelser dette filmprosjektet gir, så mange fine øyeblikk.

Da de største podene fartet til Mysen for å handle bråkerier fra en Finn annonse. Stolte og mektig fornøyde kom de hjemmat den kvelden med ny brukt forsterker og gitar, og det har ikke vært stille i måsahuset siden. Nå er jo ikke musikk akkurat bråk, men den forsterkeren gjør ikke akkurat underverker for ei litt sliten trommehinne. Uansett, musikk som ljomer gjennom rommene, poder som jammer og spiller og synger, og lager liv i hjemmet, det gir fine øyeblikk, tross alt.

Sløve formiddager som strekker seg og blir til sløve ettermiddager, uten at man kommer ut av verken pysj eller tøfler. Straks er det Formel 1 og 2 sesong igjen, og denne uka har de visstnok varmet opp. Gubben sitter klistra til skjermen, jeg synes det er støy! Men, med propper i ørene, varm kaffe, og ei god bok i hendene, så er det ikke så gæli med sofatjeneste sammen med motorfrelst gubbe likevel. Helt ok øyeblikk.

Den dagen vi måket snø, kasta snøball, rydda i uteboden, og avsluttet hele seansen med pølser på bål bak i skogen vår. Det var et fint øyeblikk. Så heldig man er, når man kan gå 10 meter, og liksom være på tur. På sånne dager blir jeg bare sittende på ett tova sitteunderlag i snøen og bare stirre inn i bålflammene. Nesten hypnotisert. Det gir en sånn indre ro.

Og slik har de slappe dagene gått. Jeg har sovet lenge, og jeg har ikke sovet i det hele tatt. Jeg har smelt i meg årets første karamell-frappe, og fått en hjernefrys fra helvete, og jeg har bakt pizza med så grov bunn at vi nærmest kjente kiloene rase av oss. (vi fiksa det med brownies til dessert) Jeg har tygget på meg kjeveprolaps etter å ha vridd håndleddet 360 grader mot høyre for å “vinne” en steinhard tyggegummiball, og jeg har drukket mojhito, midt i uka!!!! (gæærn vetu!) Jeg har savnet kolleger og elever, og skrevet med flere av dem på Teams og snap. Jeg har lest ut to hele bøker, og sett igjennom filmsnutter for å skrive voice-over. Vinterferie er et godt konsept!

Og nå skal haugen med single sokker til pers, så da avslutter jeg skrivingen, og tusler lutrygget ut på badet. Ønsk meg lykke til. Jeg håper uka som gikk bød på gode øyeblikk, og at uka som kommer gjør deg godt. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen. God søndag. Jeg har fri i morgen. Det var det første jeg tenkte når jeg slo opp gluggene i morges. Fri! Ei hel uke til å sove lenge, loffe rundt i pysj til langt på dagen, fyre i peisen, hvile og hente energi. Det kalles vinterferie, og er ett av favoritt-ordene mine. Det gledes!

Nå er, som alltid en søndagsmorgen, et godt øyeblikk. Det knitrer borti peisen, jeg har fylt en diger kopp med jule-te, fordi jula varer etter sigende helt til påske, og på asjetten ligger to smurte knekkebrød med brunost. Poder og podekjæreste sover, men når de står opp sånn en gang midt på formiddagen, skal fastelavn bollene være klare. Gubben sitter under et eget pledd i sofaen ved siden av meg. Han har vinterferie han også, for første gang på….for første gang noen sinne tror jeg. Vi har ingen planer annet enn å være sammen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Uka som gikk var som alle andre hverdagsuker. Fulle av alt og ikkeno, og med masse, masse øyeblikk som gav både forundring, ro og glede.

I går var proppet med fine øyeblikk. For aller første gang siden pandemien inntok livet var storfamilien samlet hos tante MAriann på Riis for å feire tantegullet sin 6 års dag. Hele mamma sin familie, tanter og onkler og kusine med familie. Og når tante samler folket leker hun ikke vertskap! Selvskutt elg i karbonadeform, og selvfisket fisk, røkt og skivet, på et bord bugnende av deilig mat, etterfulgt av kaker. Er det bursdag, så er det bursdag! Og tre store poder fra måsahuset ble forvandlet til superhelter i småbarnsøyne, og det var lattersalver og lek fra ende til annen. Tre lekne snart voksne tømrere, og to små gromunger. Gutta fikk sløyfer i håret, og kjørte kappløp med fjernsstyrte biler, og de fine øyeblikkene kom som perler på en snor. Familie ❤

Og med skikkelig prinsessebursdag fikk jeg tørket støv av bakebollen, og lekt meg med sukkerbrød, krem og marsipan igjen. Noen timer på kjøkkenet med radioen på full guffe, prøvesmaking av krem og jordbær, og tadaaa, enhjørning-kake til tantegullet. Sukkerbombe på kakefat, herlige øyeblikk.

En liten tur over svenskegrensa, fredag kveld. Enda et fint øyeblikk. Det måtte jo handles gave til gullet, og snop til god-ungene av den typen alle foreldre helst unngår å putte i ungene sine. Men tanter har lov til å handle inn fargestoffer og sukker i den kombinasjonen, så da ble det harryhandel på gubben og frua. Det er så fint å ha tid til sånt, en fredag kveld. Null stress, middag på ei avsidesliggende burgersjappe, litt handling, mest kos. Også kjørte vi hjemover i rolig tempo gjennom skauen, for snøføyken slo mot bilruta, og mørket pakket oss liksom inn i den varme bilen. Sitte sånn og skravle, le, slappe av, bare fordi vi kan. Fine øyeblikk.

Bytur med minsten. Denne uka skulle minsten på MR i Oslo, og etter nesten en time i trommelen, hadde vi begge behov for å strekke på føttene før vi kunne hoppe på toget hjem til bygda. Vi ruslet opp på Festningen, litt for å få rørt litt på kroppen, men også fordi poden er over middels interessert i historie, og særlig andre verdenskrig. Og det var så fint å rusle rundt der, lea litt på skrottene og bare skravle, og suge til seg atmosfæren og historien. Fine øyeblikk.

Og på vei ned mot stasjonen gikk vi forbi forsvarsmuseet, og gikk like gjerne en runde inn der også. Poden var lykkelig, så masse historie på en og samme plass, og mor selv var lykkelig over at poden koste seg. Sakte men sikkert faller ting litt på plass mens vi jobber videre for å finne gode løsninger for en pode som ikke er helt i form. En sånn dag med sånne øyeblikk er sårt trengt, og de hjelper. Hverdagsglede når man er på lysglimtjakt.

Så var det disse studiene da. Denne uka var det undervisning på nett, altså via Teams. Jeg var skeptisk, for jeg trives nok aller best i det fysiske klasserommet, men det gikk overraskende bar. Læreren er både tålmodig og faglig dyktig, og læringsutbyttet er stort. Så var det ikke så ille gæli med nettundervisning likevel, for det var liksom helt greit å kunne sitte i “klasserommet” i pysjbukser, med kaffekoppen i hånda, og kjenne varmen fra peisen mot kalde føtter. Fint øyeblikk.

Poder med like dårlig humor som mora! Det er gøy! Jeg gliste så fælt den dagen jeg og gubben kom hjem fra en liten sein shoppingrunde, og minsten hadde lagt igjen en beskjed på bordet for å fortelle at han var ute å gikk seg en tur. Lik mora si den gutten, hodet bir klarere av en tur i frisk kvelds luft. Og gutten hadde nok kjeda seg litt hjemme alene, for han hadde gjort seg skikkelig flid med lappen. Nå har den fått hedersplassen på kjøleskapet, sånn at den kan glede meg i mange flere dager fremover. Skukke tru ungen var 18 si… Artig øyeblikk!

Datenight! Ute med gubben, lørdag kveld. Kjørte innover, ruslet litt rundt og kikket på livet, shoppet bittelitt, og spiste middag på Peppes. Rolig og deilig, bare vi to. Så fint å ha kjent hverandre i 25 år, likevel kjenne det kile litt i magen ved å være på date, bare oss to. Holde hender, le av de samme tingene uten å måtte si noe, eller forklare noe. Bestille milkshake til dessert, og bare nyte kvelden sammen. Det skal ikke så mye til for to halvgamle skrotter. Nydelige øyeblikk.

Og slik har hverdagsuka sust forbi. Jeg har hatt lange samtaler med elever, ledd med kolleger, og ønsket folket god ferie, likevel send flere av de en snap eller to på vei hjem fra jobb fredag ettermiddag. Sånn er det når kolleger blir gode venner. Jeg har snekret vafler til kveldsmat, og spist epler så sure at de kilte bak ørene. Jeg har dusjet i iskaldt vann, og vært badevakt i glovarm svømmehall. Jeg har sklidd på isen, og jogga på bar asfalt, sett opp mot sola og latt den svi i øynene, og ruslet under paraplyen og søkt ly fra trommende regndråper. Alt dette, og enda mer, klemt inn i ei lita, helt vanlig hverdagsuke. Og nå er det søndag, og i morgen er det vinterferie, og straks er det boller med krem. Livet altså, det kunne vært verre.

Ønsker alle som vrenger innom en strålende søndag. Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk. Vær snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges,

God morgen, og riktig god søndag. Jeg sitter her med post-it lappen jeg skrev om forrige søndag, og tenker at jeg ikke får skrevet om alle øyeblikkene som er notert på den. Så fint egentlig, at det finnes så mange fine små øyeblikk i løpet av en uke, og på lappen har jeg ikke skrevet opp halvparten engang, for jeg har jo ikke hatt mulighet til å toppe opp og notere hvert eneste fine øyeblikk.

Det knitrer som vanlig i peisen, og jeg er pakket inn i ull og flanell. I dag er knekkebrødene jeg pleier å fortære til frokost byttet ut med ostepop. Jeg bare følte for det…også er jo fordelen med å være voksen at man bestemmer selv! Ulempen med å kunne bestemme selv er jo kombinasjonen av selvbestemmelse og null viljestyrke, men pokker eller. Man lever bare en gang. (tror jeg da)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det har vært en helt vanlig hverdagsuke, men full av de fine små øyeblikkene som skaper bittelitt hverdagsmagi. Som himmelen den tidlige morgenen, da jeg ruslet over skolegården. Du vet, når man er iskald på nesetippen, og lufta lukter vinter, og himmelen står i brann, mens isblå himmel gjør seg klar til å starte dagen. Magiske øyeblikk. Det var lys i kontorvinduene, noe som betyr at noen allerede er på plass og har traktet kaffe. Sånne øyeblikk, de er så fine. Så ser jeg kanskje passelig tomsete ut der jeg står rett opp og ned midt i skolegården med nesa mot skyene, men pokker eller. Øyeblikkene er til for å nytes!

Fredagskvelden. Den var fin den. Jeg hadde takket ja til et stand-up foredrag arrangert av bygdekvinnelaget i Sørum, og gikk på “scenen” etter vinspesialisten fra vinmonopolet. Damene i publikum hadde konsumert et par glass vin hver seg, og stemninga var god. Og selv om denne skrotten alltid er nervøs i forkant av slike saker, så er det så gøy når jeg først kommer i gang, og ekstra moro når publikum er så engasjerte som de var denne kvelden. For en gjeng! Latter og fjas og flott respons, og jeg fikk ei tåre i øyekroken da det ble stående applaus. Snakk om påfyll. Fantastisk flotte kvinnfolk. Fantastisk fint øyeblikk.

Og mens jeg satt på bakrommet og ventet på tur for å gå på scenen, hadde jeg selskap av en nydelig Gordon Setter som hadde forvillet seg inn i lokalet på egenhånd, og som hold meg med selskap til vi fikk sporet opp eieren og den ble hentet. Gordon settere vil for alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt, da jeg selv vokste opp med et nydelig og litt forvirra eksemplar av akkurat denne rasen, og rømlingen som holdt meg med selskap denne kvelden hadde så herlig lynne, helt tydelig at den kommer fra et godt hjem. Firbente pelsdotter altså, for en lykke! Herlig øyeblikk.

Gubben hentet meg, slik gubben alltid gjør, etter kvelden, og i stedet for å kjøre rett hjem satte vi snuta mot Kjeller for å spise nattmat på burgersjappa, slik vi gjorde da vi var unge og nyforelska. Og det var så fint det også. Stille natt, lite trafikk, mat i magen, musikk på radioen. Sånne kjøreturer hvor man bare sitter og snakker om løst og fast og fastere, og bare koser seg med ture og selskapet. Så kan det bli så sent det bare vil, for det er jo uansett helg og fri. Godt øyeblikk.

Snappen fra mellomste poden…og JA, jeg har fått lov å dele bildet, som egentlig er en skjermdump av en hel liten dansevideo han sendte meg. For poden måtte lage middag selv den kvelden mor var student, og i mangel på kokkehatt tredde han en boxershorts på hodet, og mekket seg et herremåltid til høy musikk! Jeg digger den poden. Full av liv og fantestreker, og slikt lager gode øyeblikk når man sitter på skolen og er klar for en lang kveld med forelesninger. Herlig øyeblikk.

Gaven! Altså, ikke er det jul, og ikke hadde jeg bursdag, men flotteste kollega Ragnhild kom med pakke til meg en dag denne uka. Pent pakket inn i gråpapir og hyssing lå et par hjemmesydde grytekluter i brunt skinn. Sånne som er altfor fine til å brukes, men som skal få henge på knaggen ved siden av ovnen og bare være til pynt, slik at jeg kan kose meg med synet, og glede meg over de hver eneste dag. En dag skal de til pers altså, jeg  har lovet Ragnhild det, men enn så lenge henger de der bare for syns skyld.

Og slik har øyeblikkene sust forbi, i ei helt vanlig hverdagsuke.

Jeg har kost meg med bilder og meldinger fra Kenya, der to gode kolleger og noen av elevene mine er på tur for å jobbe med bistandsprosjektet til skolen. Så herlige oppdateringer, så gøy å følge dem. Jeg har spist de suftigste bittesmå pærene nesten hver dag hele uka, og jeg har sammen med to elever lekt meg på gresset i skolegården som denne uka var speilblank skøyteis.

Jeg har hatt middags-date med gubben på kontoret, mellom arbeidstid og studiekveld, kommet i gang med studier om barn og unges psykiske helse, gått turer med minsten, og kastet snøballer av kram nysnø. Jeg har sett fil, lest bok, sovnet på sofaen, og strategiskunngått haugen med klær som skal brettes, noe jeg angrer på akkurat nå, for det må gjøres i dag…

Har du notert deg noen fine øyeblikk denne uka?

Jeg håper søndagen din blir fin-fin, og at uka som kommer gjør deg godt. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det søndag igjen, og nok ei uke nærmest raste forbi uten at jeg rakk å holde styr på dagene. Men øyeblikkene, de har jeg lagret på minnebrikke inne i hodet et sted. Likevel er det vanskelig å huske alle nå som man har satt seg til for å notere dem ned, slik at de skal både deles og spares. Neste uke skal jeg gjøre noe nytt, bare for å prøve. Jeg skal ha en post-it lapp eller ett lite papirark i lomma, og hver gang et fint øyeblikk passerer meg skal jeg notere. Tipper lista blir så mye lenger enn disse søndagsbloggene. Blir du med på forsøket eller? Så deler vi neste søndag?

Nå er et fint øyeblikk, slik søndagsmorgenene nesten alltid er. Det knitrer i peisen, og varmen begynner å spre seg i stua. Herlig, for tærne er konstant kalde. Kroppen er pakka inn i flanell og ull. Ikke akkurat klar for catwalken i Milano, men er helt sjef i måsahuset. Poder sover, en stor deig er satt til ukas matpakkebakst, og jeg lurer litt på om jeg skal slenge sammen ei eplekake i dag, bare fordi det lukter så godt i huset når man steker den. Så blir det en søt bit til kaffen senere i dag også. Gubben dytter mobilen opp i nesegrevet mitt, og flirer, fordi jeg visstnok ser sur ut når jeg konsentrerer meg om bloggen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har filmet litt denne uka også, og om en snau måned er det premiere i kultursalen på film nr 2.

Denne uka fikk jeg være med som kjøkkenhjelp på storkjøkkenet på Aurskog sykehjem, og jeg som trodde jeg var en relativt dreven hobbykokk fikk oppleve det motsatte, for å si det sånn. For å øse litervis med kalvefrikase, måle opp persillesmør på grammet, OG holde tempoet oppe, det lå ikke for meg! Men damene på kjøkkenet var ikke bare effektive, de var tålmodige også, og jeg fikk lov å prøve meg på det meste før vi avsluttet filmsekvensen med et intervju med den nytilsatte sjefen. En lærerik da, og nok en gang sitter jeg igjen, etter en sånn filmdag, med følelsen av hvor heldig jeg er som får lov til å være med på alt dette…og det til tross for at jeg er for tjukk i hue for de største kokkeluene… Fine øyeblikk.

Jeg har gjort enda en ting denne uka, som jeg egentlig ikke hadde tenkt til. JEg har startet på studier, og kan igjen, etter maaaange år, anse meg selv som student. Det er kun en modul da, ett semester, fordi det er det som er tilbudet fra Fagskolen i Viken i denne omgang. Så nå, hver onsdag, på kveldstid, skal jeg fordype meg i temaet Sårbare barn og unge, og unges psykiske helse. Og jeg gleder meg, faktisk, selv om det sitter langt inne å innrømme det. Dagene blir lange med både jobb og studier, og jeg gruer meg til oppgaveskriving og eksamen…men! Den som intet våger, intet vinner. Nye bekjentskaper, nye utfordringer, nye studiepoeng, samme gamle kjerringa. Fine øyeblikk. Wish me luck!

Hver uke (tror jeg) nevner jeg det samme øyeblikket. Å komme hjem etter de andre. Å komme hjem fra jobb når middagen allerede står på komfyren, og det knitrer i peisen. Det er så fint det øyeblikket, når man , eller jeg da, kan ta med en asjett med noe varm mat, sette meg i stolen foran peisen, og spise i ro og mak mens føttene tiner foran peisen. Det er en sånn ro over det hele, særlig de dagene man vet at det ikke er noen avtaler eller planer utover kvelden. Når man vet at det eneste som venter er en pysjbukse, og et liv uten bh. Fine øyeblikk.

Alene på kontoret. I mange timer. Vi er i en periode hvor elvene, eller de fleste av dem, har yrkesfaglig fordypning, og er ute og jobber i bedrifter. Det betyr at mange klasserom er tomme flere dager i uka, at det er stille i korridorene, og at mange lærere er ute og følger opp våre håpefulle i praksisbedrifter. Og en formiddag denne uka resulterte det i flere timer alene på kontoret. Så jeg koblet mobilen til høyttaleren, spilte favorittlista fra Spotify på full guffe, og drakk kaffe med beina på bordet, mens jeg jobbet. Selvsagt var det jubel da en kollega endelig dukket opp, men jammen klarte jeg å utnytte alenetiden også. Herlig øyeblikk.

Sjokoladekaka. Den jeg bakte forrige søndag, fordi storepoden hadde bursdag. Den har jeg sneket meg til et stykke av halve uka, for det er lite som slår kald sjokoladekake og et glass iskald melk. Tipper forskere mener det er er en sunn kilde til kveldskos, om ikke annet. Også finnes det sånne poder da, som fra da de var små har unngått alt som heter skorper, også når det gjelder kake. Og en del av meg hadde lyst til å fyre skikkelig da jeg skulle snike til meg tirsdagens kakestykke på kveldinga, og så at en av podene hadde tatt et digert stykke midt i kaka. Men det er vanskelig å bli sint når tre voksne poder står på rekke og rad, oppstilt som soldater, og blånekter straffeskyld, og ikke en av dem så mye som leer på et øyelokk mens de beskytter hverandre. Latter, fjas, kald melk og kake. Herlige øyeblikk.

Og der har du det nok en gang. Hverdagsuka. Eldste poden har startet i ny jobb, mellomste poden klinket til med svennebrev på fredag. Jeg har gått turer og skravlet med den minste av gutta, vært på date med måsagubben, hatt lange samtaler med elever, fått nye studiekamerater, handlet og pakket inn et par julegaver. Jeg har spist kake til kvelds, og kake til frokost, jeg har trent styrke i styrkerommet på skolen, og ligget horisontalt en hel kveld med en bok jeg ikke helt klarer å forstå, på sofaen. Jeg har fryst på nesa og svetta på ryggen, ledd av sjukt teite vitser kolleger sender meg på Teams midt i økta, og sovna før klokka halv ti om kvelden. Hverdagsøyeblikk, hverdagsuke, godt nok.

Håper uka som gikk gav deg mange grunner til å smile, og at uken som kommer gir deg gode øyeblikk. Og så håper jeg noen av dere skriver de opp, det skal jeg. Ha en fortsatt strålende søndag, vær snill med deg selv. Vi blogges.