jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Plutselig søndag igjen. Rare greier det der. Statusrapport fra måsahuset blir sånn copy-paste fra så godt som alle andre søndager. På tørkestativet midt i stua henger ei turbukse til tørk, og votter og lue er funnet frem. I kveldinga, rett før det mørkner skal det filmes en sekvens ute i naturen, åpnings-sekvensen til neste filmprosjekt. Så hadde man plutselig en plan med søndagen, litt mer enn baking av matpakkebrød og slækking på sofaen.

Det knitrer i peisen, som vanlig. Det ryker av en kopp varm te, som vanlig. Jeg er pakket inn i tepper, pysj og tøfler, som vanlig. Men vanlig er bra det, mer enn bra nok. Det er noe rolig og trygt over søndagsmorgener som likner alle andre søndagsmorgener, og når uka har vært full av gjøremål, såre halser, feber og ting som bare må falle på plass, da er det godt at søndagen bringer ro.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Det skal filmes i kveld, og det var filming på mandag. Planen var å lage en sekvens om en av bygdas ungdommer som driver med idrett, og håndball var temaet denne gangen. Så skulle jeg liksom får være med da, på min aller første håndballtrening på over 30 år. Det som er så rart, er jeg jeg, i mitt hode, har vært overbevist om at evnen til å spille ball sitter i hodet… Jeg var derfor ikke forberedt på at noe så enkelt som å kaste en ball 15 meter skulle bli en utfordring…Men det var det! Altså, ikke bare en utfordring, det lot seg bare ikke gjøre!!! Det er som om kroppen bare har glemt hvordan en ball skal forlate hånda… Så stod jeg der da, med kamera rett i panna, zooma inn på manglende evner og null talent, og kasta ball rett i bakken mens frustrasjonen steg. Prøvde meg i mål også, gikk ikke videre bra det eller…. Så jeg dro fra hallen da, med knuste illusjoner om straffekast og stjernestatus, og skammet meg hele veien hjem… Men oppi den gedigne reality- check`n da, så var det gøy å være tilbake på håndballbanen, om det så bare var for noen knusende dårlige minutter. Fint øyeblikk, sånn egentlig!

Et tegneoppdrag for ei svømmegruppe med babysvømmings-kurs. Så gøy å ta frem papir og blyant og få bryne seg litt på andre tegneoppgaver enn jeg vanligvis begir meg selv utpå. Det er så deilig etter litt tunge dager på jobb, å kunne sette seg ned med en kopp kaffe, litt sjokolade, høre på podkast, og bare koble ut litt med streker og tusjer. Rein avslapning, fine øyeblikk.

Den morgenen jeg gikk i fotspora til minsten. Bokstavelig talt. Minsten går seg ofte en tur på kveldinga for å løsne opp kroppen litt, og for å lufte hodet. Ofte går vi sammen, noen ganger går han alene. En kveld denne uka gikk han alene. Da han kom hjem var kinnene røde og nesa kald, og han fortalte at han hadde trasket i nysnø. Tidlig dagen etter ruslet jeg på jobb, og innså at de eneste fotsporene på gangveien tilhørte poden. Vet ikke hvorfor jeg i det hele tatt synes det var fint, eller om det egentlig er et “øyeblikk”, men det ble liksom det likevel. Så tok jeg meg selv i å strekke bena ut for å gå i de samme fotsporene, og flira litt av hvor langbeint poden har blitt. Det må være mammahjertet mitt som bare la noe ekstra i det. Fin start på dagen ihvertfall.

En liten formiddags-date. I går morges skulle klesvask sorteres og vaskes og brettes. Kjøkkenbenken skulle skures, og kjøkkenskapene skulle ryddes og organiseres. Gulvene skulle vaskes og støvsuges, og et par hybelkaniner skulle jaktes og slaktes. Så da satte vi oss i bilen og dro vekk fra huset! For ute av synet, ute av sinn, eller no sånt, og begge, både måsagubben og jeg, var vi enige om at ikke noe av de vi skulle verken hastet eller gikk noe sted, så vi dro på date istedet. Kjørte lenge rundt i gamle trakter, mimret og snakket, og endte av alle steder opp på Kløfta der vi spiste en sein lunsj, før vi handlet litt og satte snuta hjemover igjen. Da gjorde vi en brøkdel av det som var planen, sov litt på sofaen, og fant ut at vi hadde tatt veldig kloke valg hele dagen. Sånne øyeblikk er fine!

Kvelder foran peisen. Disse øyeblikkene som skjer så godt som hver dag, likevel er de så fine selv om de er så hverdagslige. Det er som om jeg tømmer hode for stress og mas når jeg kan vifte med tærne inne i varme store sokker, og bare stirre lit fjernt inn i flammene. Det gir ro, etterlengtet ro etter lange dager, og er en fin avslutning på kveldene.

Yellowstone. Har hørt snakk om serien lenge, og tenkt at jeg skulle se noen episoder. Og denne uka har jeg det. Eller vi da, gubben og jeg. Det har blitt en liten greie, en episode eller to seint på kvelden. Fortsatt er jeg ikke sikker på om jeg synes den er så fin som alle sier den er, men det er likevel avslappende å bare ha en verden å flyte inn i noen minutter hver kveld. Jeg håper den engasjerer enda mer etter hvert, for det er lenge siden noe som helst på tv har gjort det.

Og sånn gikk uka. Nysnø og bar asfalt, ja takk, begge deler. Filming til neste film, gjenopptatte håndball evner som tydeligvis aldri har eksistert. Turer alene, og turer med poden, kald nesetipp og varme føtter. Mange fortrolige samtaler med de fine ungdommene, og mange fortrolige samtaler med gode kolleger. Fancy lunsj ute, og en litt uggen pakke cottage cheese som måtte mette hele dagen. Uka, sånn uker er, ikke spesiell, men spesiell nok.

Jeg skal sette en deig og lese litt i boka jeg har lånt av Ragnhild. Deretter skal jeg se på arbeidskravet til fagskolen, og kanskje lage meg noen notater, deretter forberede meg på filmsekvens ute i kveld. Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uka som kommer gir deg flere. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Så var første uka etter vinterferien overstått, og hvor den blei av er ikke godt å si. Den for avgårde ihvertfall, fortere enn svint, og nå sitter jeg her igjen, klar for å oppdatere den mentale minneboka mi, og notere ned de små øyeblikkene fra uka som gikk. Harryhandel, gjensyn med kolleger og elever etter vinterferien, kinopremiere, og det blideste mennesket du kan tenke deg som stoppet og pratet i døra på plantasjen. Made my day. Jeg smiler enda!

Søndagen starter som søndager flest, slik vanedyret i måsahuset liker det best. Det knitrer i peisen, kaffen er full av fløte som vil ta veien gjennom systemet, og av erfaring krangle litt med magen en gang utpå formiddagen, men det er det verdt. Knekkebrødene har fått et tjukt lag smør under brunosten, og skrotten er plassert djupt nedi en litt sliten godstol, og pakket inn i ull og flanell. Vinner neppe noen mote-pris i skrivende stund, men fagbrev i shabby komfort er innen rekkevidde!

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Poder og podkjæreste sover, gubben spiser frokost og planlegger en liten utflukt, sånn at ikke søndagen blir så langtekkelig. Jeg synes langtekkelige søndager er de aller beste, han har en litt annen oppfatning.

Uka har vært full av fine små øyeblikk. Vi starter med mandagen. Altså, for det første er det delvis lyst når jeg rusler til jobb om dagen, og jeg ELSKER det! To kolleger som har hatt med seg noen av elevene våre til Afrika på utplassering i to uke har endelig kommet tilbake, og en av dem, Kine var på plass på kontoret før meg. Det var lys i vinduet når jeg ruslet over skolegården. Godt tegn. Det luktet kaffe da jeg tusla nedover korridoren, enda bedre tegn. Også vanket klemmer og oppdateringer for Martin, Afrika-farer nummer to ankom kontoret, også gjentok vi like gjerne samme prosessen! Nydelig morgen, nydelige øyeblikk, og endelig er vi, for en liten stund, fulltallige på C12 igjen!

Uteskoledagen. En dag denne uka flyttet VG1 klasserommet ut. Det gjøres med jevne mellomrom. Vi har så trua på at frisk luft og aktivitet styrker både samholdet mellom elevene og lærerne, og den mentale helsa. De hjelper når sola skinner og akebakkene som omringer gapahuken og bålplassen er full av herlig snø. Det ble en dag med bål-lukt i klærne, snø i nakke og nedover ryggen, latter og fjas, pølser i lompe, kaffe på termos, og heftig fart i de verste akebakkene, med og uten akebrett. Igjen på kvelden satt jeg, deilig sliten, full av blåmerker og nye inntrykk. Jeg elsker sånne dager, og selv om planen egentlig var fagskole i auditoriet, og møter med elevtjenesten, var det deilig med spontan endring, og snø i underbuksa. Sånne dager, med sånne ungdommer, og slike kolleger. Fantastiske øyeblikk, og masse mentalt påfyll.

Rosebukketten. En fantastisk kollega kom med favnen full av gaver en tidlig morgentime, som takk for en greie jeg ser på som en selvfølge. Likevel var det så himla trivelig å få blomster. Jeg tenker på det de gangene jeg får en bukett, at jeg burde bli mye flinkere til å handle friske blomster til meg selv, men jeg gjør det likevel nesten aldri. Derfor er det desto hyggeligere når noen beriker en hverdag med en bukett. Friske blomster i stua, fint øyeblikk.

Premieredagen. Jeg gnåler jo titt og ofte om dette filmprosjektet jeg får lov til å være med på, og denne uka var det premier på film nr 2, Aurskog-Høland rundt. Og det ble en helt fantastisk kveld. Nesten hele kinosalen var full.

Publikum så ut til å kose seg med lokal natur og lokale folk på storskjermen, og lokalavisa beriket oss med sitt nærvær. Flott at filmskaper Javier får cred for den fantastiske jobben han legger i dette prosjektet, for han er en så til de grader dyktig mann. Proff til fingerspissene, og kreativ som få. Så ja, hele kvelden ble en rekke av fine øyeblikk. Takk til alle som kom, og alle som har bidratt. Vi er allerede i gang med innspilling av film nummer tre.

I forbindelse med premieren fikk jeg endelig børstet støv av tusjene, og tegnet litt igjen. Så godt å sette seg ned med penn og papir og være litt kreativ igjen. Målet var å lage et slags diplom til Javier, en karikatur av regissøren sjøl. Avkobling med tegning, fint øyeblikk.

Og “the man of the hour” fikk overrukket diplomet etter premieren, og tegningen falt i smak. Alltid stas når noen setter pris på arbeidet man legger i slike sysler. Gode øyeblikk.

Studentlivet. Tirsdag kveld var det nok en gang duket for skole og studier, også denne kvelden var det nettundervisning. Og selv om temaet er betent, vondt og vanskelig, så er det så himla viktig. En firetimers forelesning om omsorgssvikt. Jeg ble litt mer ydmyk, trist, og mye klokere. Neste uke er det igjen fysisk skole, i fullt klasserom. Det gledes!

Bar asfalt, noen varmegrader, og sommersko. Så lenge det varer. Er jo meldt så himla kaldt igjen til uka. Men, følelsen av ny-feid asfalt under tynne såler, og ei sol som varmer i nakken når man rusler hjem fra jobb, det er et fint øyeblikk det!

En måsagubbe som tar en ettermiddagshvil i fanget mitt. Sånne små øyeblikk er så gode. Når alle har kommet hjem fra jobb, spist middag, og trekker seg til hvert sitt hjørne av huset for å hvile bare bittelitt før kveldens aktiviteter. Når det knitrer i peisen og stua endelig begynner å bli varm, når ullsokkene er på, og hvilepulsen kjennes. Bare sitte sånn og lene hodet bakover, og pjuske en bamse-mann i luggen. Nydelige øyeblikk.

Og slik har uken gått, øyeblikk for øyeblikk. Jeg har vært med minsten på den aller siste MR-timen, snart er utredning ferdig, og behandling i gang. Det kjennes fint. Jeg har handlet inn til, og fylt påske-eggene til podene, og noen av ungdommene som stadig vanker i måsahuset, godt med alt som er gjort. Jeg har ledd av de teite vitsene til kollegaen som har kommet hjem fra Afrika, drukket kaffe med en tidligere elev som jeg ikke har sett på altfor lenge, blitt bedt på fest til elever som for lengst har gått ut av skolen, men som likevel holder kontakten, og jeg har fått bestilling på enda en tegning. Gode øyeblikk, god uke. Hverdager!

Nå skal fridagen nytes, og skrotten skal mentalt gjøre seg klar for ei uke med nye øyeblikk. Takk for at du tittet innom. Vær snill med deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Også var det helt plutselig søndag, og den siste dagen av årets vinterferie. Stemningsrapport fra måsahuset: Uthvilt måsakjerring og måsagubbe, knitrende flammer borti peisen, kaffekopp og varme rundstykker med meierismør i sofahjørnet, ullsokker, pysj, og snø som lyser opp skogen rett utenfor stuevinduet. På fuglebrettet rett utenfor gasser ekorn, små og storfugl seg med solsikkefrø og tørka meitemarker, og rundt omkring i måsahuset sover fremdeles poder og podekjæreste.

I dag skal det ikke gjøres stort annet enn et minimum. Jeg er fysen på ei eplekake, så planen er å mekke det så fort bakelysten trenger seg på. Det bruker ikke ta særlig lang tid før bakelysten kommer. Elles skal en diger haug med reine håndklær brettes, og et fjell med enslige sokker skal på speed-dating for å å finne en partner. Jeg har tatt på meg jobben som Kirsten giftekniv. Bortsett fra det skal det hviles intenst slik at vi er klare for jobb igjen i morgen. Ikke er det lenge igjen til påsken eller…tiden liksom bare flyr.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Vinterferien har vært deilig lat. Likevel har den bydd på mange gode, små øyeblikk. Gubben har hatt vinterferie for første gang, men jeg synes han har klart seg overraskende godt, til vinterferie-jomfru å være. Vi har datet! Vi to gamlinga som har vært gift et kvart århundre, har vært på date nesten hver dag. Hvorfor ikke liksom? Mandagen fartet vi til Mysen og Askim for å gjøre unna ukeshandlinga, og endte opp på restaurant til lunsj. Ikke noe fancy greier, men pizza og levende lys er jo ikke så halv-gæli på en mandag formiddag. Det var god stemning og alt lå til rette for litt små-plukking på veien hjem, helt til det smeller far gubben: “Nå burde jeg sikkert sagt noe romantisk, men da havner det vel bare på bloggen….sender du ketchup`n?” Godt øyeblikk uansett, selv om jeg tydeligvis gikk glipp av ei romantisk strofe.

Tirsdagen fartet vi ut av bygda igjen, og over grensa til søta bror for å kjøpe bacon til podene. (noen har nemlig fått det for seg at egg og bacon etter trening er nøkkelen til fete biceps og draget på damene…) Og bare fordi vi hadde tid og mulighet ble det en date etter shoppinga denne dagen også. Burger denne gangen. (Nei, vi er ikke noen kulinariske forbilder!) Men det var så koselig å sitte sånn på formiddagen, og bare nyte det å ha tid. Tid til å se på folket, kikke i butikkene, snakke om folk og fe og strømpriser, og annet som egentlig ikke opptar oss, og bare være. Fint øyeblikk.

Nest siste filmdag for film nummer to av prosjektet Aurskog-Høland rundt. Onsdag kveld inntok regissør og kameramann Javier og jeg kirken for et intervju med spellemann Håkon Hauger. Og Håkon er en sånn bunt med positiv energi, så det var en fryd å innta kirkebenken med han. En sånn type som gjør at man lett glemmer kameraer og mikrofoner, og gjør at praten går lett. En sånn fyr som prater og synger på inn og ut-pust, og som prøver prestekjoler på bakrommet bare for gøy. Nest siste sekvens ferdig filmet med fin fyr, fint øyeblikk.

Og tidlig på morningen dagen etter bar det ut i skogen for å filme den aller siste sekvensen. Torsdag til uka vises filmen på kinolerretet. Da vi ankom skauen hadde skogen konge, nest etter elgen, allerede fyrt opp bålet, også var det klart for enda et intervju om jakt, og jegere og viltlivet i kommunen. Det var jo reint nasjonal-romantisk stemning med nysnø på bakken, og snøtunge grantrær som strakk seg stolt mot blå himmel. Så mange fine opplevelser dette filmprosjektet gir, så mange fine øyeblikk.

Da de største podene fartet til Mysen for å handle bråkerier fra en Finn annonse. Stolte og mektig fornøyde kom de hjemmat den kvelden med ny brukt forsterker og gitar, og det har ikke vært stille i måsahuset siden. Nå er jo ikke musikk akkurat bråk, men den forsterkeren gjør ikke akkurat underverker for ei litt sliten trommehinne. Uansett, musikk som ljomer gjennom rommene, poder som jammer og spiller og synger, og lager liv i hjemmet, det gir fine øyeblikk, tross alt.

Sløve formiddager som strekker seg og blir til sløve ettermiddager, uten at man kommer ut av verken pysj eller tøfler. Straks er det Formel 1 og 2 sesong igjen, og denne uka har de visstnok varmet opp. Gubben sitter klistra til skjermen, jeg synes det er støy! Men, med propper i ørene, varm kaffe, og ei god bok i hendene, så er det ikke så gæli med sofatjeneste sammen med motorfrelst gubbe likevel. Helt ok øyeblikk.

Den dagen vi måket snø, kasta snøball, rydda i uteboden, og avsluttet hele seansen med pølser på bål bak i skogen vår. Det var et fint øyeblikk. Så heldig man er, når man kan gå 10 meter, og liksom være på tur. På sånne dager blir jeg bare sittende på ett tova sitteunderlag i snøen og bare stirre inn i bålflammene. Nesten hypnotisert. Det gir en sånn indre ro.

Og slik har de slappe dagene gått. Jeg har sovet lenge, og jeg har ikke sovet i det hele tatt. Jeg har smelt i meg årets første karamell-frappe, og fått en hjernefrys fra helvete, og jeg har bakt pizza med så grov bunn at vi nærmest kjente kiloene rase av oss. (vi fiksa det med brownies til dessert) Jeg har tygget på meg kjeveprolaps etter å ha vridd håndleddet 360 grader mot høyre for å “vinne” en steinhard tyggegummiball, og jeg har drukket mojhito, midt i uka!!!! (gæærn vetu!) Jeg har savnet kolleger og elever, og skrevet med flere av dem på Teams og snap. Jeg har lest ut to hele bøker, og sett igjennom filmsnutter for å skrive voice-over. Vinterferie er et godt konsept!

Og nå skal haugen med single sokker til pers, så da avslutter jeg skrivingen, og tusler lutrygget ut på badet. Ønsk meg lykke til. Jeg håper uka som gikk bød på gode øyeblikk, og at uka som kommer gjør deg godt. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen. God søndag. Jeg har fri i morgen. Det var det første jeg tenkte når jeg slo opp gluggene i morges. Fri! Ei hel uke til å sove lenge, loffe rundt i pysj til langt på dagen, fyre i peisen, hvile og hente energi. Det kalles vinterferie, og er ett av favoritt-ordene mine. Det gledes!

Nå er, som alltid en søndagsmorgen, et godt øyeblikk. Det knitrer borti peisen, jeg har fylt en diger kopp med jule-te, fordi jula varer etter sigende helt til påske, og på asjetten ligger to smurte knekkebrød med brunost. Poder og podekjæreste sover, men når de står opp sånn en gang midt på formiddagen, skal fastelavn bollene være klare. Gubben sitter under et eget pledd i sofaen ved siden av meg. Han har vinterferie han også, for første gang på….for første gang noen sinne tror jeg. Vi har ingen planer annet enn å være sammen.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Uka som gikk var som alle andre hverdagsuker. Fulle av alt og ikkeno, og med masse, masse øyeblikk som gav både forundring, ro og glede.

I går var proppet med fine øyeblikk. For aller første gang siden pandemien inntok livet var storfamilien samlet hos tante MAriann på Riis for å feire tantegullet sin 6 års dag. Hele mamma sin familie, tanter og onkler og kusine med familie. Og når tante samler folket leker hun ikke vertskap! Selvskutt elg i karbonadeform, og selvfisket fisk, røkt og skivet, på et bord bugnende av deilig mat, etterfulgt av kaker. Er det bursdag, så er det bursdag! Og tre store poder fra måsahuset ble forvandlet til superhelter i småbarnsøyne, og det var lattersalver og lek fra ende til annen. Tre lekne snart voksne tømrere, og to små gromunger. Gutta fikk sløyfer i håret, og kjørte kappløp med fjernsstyrte biler, og de fine øyeblikkene kom som perler på en snor. Familie

Og med skikkelig prinsessebursdag fikk jeg tørket støv av bakebollen, og lekt meg med sukkerbrød, krem og marsipan igjen. Noen timer på kjøkkenet med radioen på full guffe, prøvesmaking av krem og jordbær, og tadaaa, enhjørning-kake til tantegullet. Sukkerbombe på kakefat, herlige øyeblikk.

En liten tur over svenskegrensa, fredag kveld. Enda et fint øyeblikk. Det måtte jo handles gave til gullet, og snop til god-ungene av den typen alle foreldre helst unngår å putte i ungene sine. Men tanter har lov til å handle inn fargestoffer og sukker i den kombinasjonen, så da ble det harryhandel på gubben og frua. Det er så fint å ha tid til sånt, en fredag kveld. Null stress, middag på ei avsidesliggende burgersjappe, litt handling, mest kos. Også kjørte vi hjemover i rolig tempo gjennom skauen, for snøføyken slo mot bilruta, og mørket pakket oss liksom inn i den varme bilen. Sitte sånn og skravle, le, slappe av, bare fordi vi kan. Fine øyeblikk.

Bytur med minsten. Denne uka skulle minsten på MR i Oslo, og etter nesten en time i trommelen, hadde vi begge behov for å strekke på føttene før vi kunne hoppe på toget hjem til bygda. Vi ruslet opp på Festningen, litt for å få rørt litt på kroppen, men også fordi poden er over middels interessert i historie, og særlig andre verdenskrig. Og det var så fint å rusle rundt der, lea litt på skrottene og bare skravle, og suge til seg atmosfæren og historien. Fine øyeblikk.

Og på vei ned mot stasjonen gikk vi forbi forsvarsmuseet, og gikk like gjerne en runde inn der også. Poden var lykkelig, så masse historie på en og samme plass, og mor selv var lykkelig over at poden koste seg. Sakte men sikkert faller ting litt på plass mens vi jobber videre for å finne gode løsninger for en pode som ikke er helt i form. En sånn dag med sånne øyeblikk er sårt trengt, og de hjelper. Hverdagsglede når man er på lysglimtjakt.

Så var det disse studiene da. Denne uka var det undervisning på nett, altså via Teams. Jeg var skeptisk, for jeg trives nok aller best i det fysiske klasserommet, men det gikk overraskende bar. Læreren er både tålmodig og faglig dyktig, og læringsutbyttet er stort. Så var det ikke så ille gæli med nettundervisning likevel, for det var liksom helt greit å kunne sitte i “klasserommet” i pysjbukser, med kaffekoppen i hånda, og kjenne varmen fra peisen mot kalde føtter. Fint øyeblikk.

Poder med like dårlig humor som mora! Det er gøy! Jeg gliste så fælt den dagen jeg og gubben kom hjem fra en liten sein shoppingrunde, og minsten hadde lagt igjen en beskjed på bordet for å fortelle at han var ute å gikk seg en tur. Lik mora si den gutten, hodet bir klarere av en tur i frisk kvelds luft. Og gutten hadde nok kjeda seg litt hjemme alene, for han hadde gjort seg skikkelig flid med lappen. Nå har den fått hedersplassen på kjøleskapet, sånn at den kan glede meg i mange flere dager fremover. Skukke tru ungen var 18 si… Artig øyeblikk!

Datenight! Ute med gubben, lørdag kveld. Kjørte innover, ruslet litt rundt og kikket på livet, shoppet bittelitt, og spiste middag på Peppes. Rolig og deilig, bare vi to. Så fint å ha kjent hverandre i 25 år, likevel kjenne det kile litt i magen ved å være på date, bare oss to. Holde hender, le av de samme tingene uten å måtte si noe, eller forklare noe. Bestille milkshake til dessert, og bare nyte kvelden sammen. Det skal ikke så mye til for to halvgamle skrotter. Nydelige øyeblikk.

Og slik har hverdagsuka sust forbi. Jeg har hatt lange samtaler med elever, ledd med kolleger, og ønsket folket god ferie, likevel send flere av de en snap eller to på vei hjem fra jobb fredag ettermiddag. Sånn er det når kolleger blir gode venner. Jeg har snekret vafler til kveldsmat, og spist epler så sure at de kilte bak ørene. Jeg har dusjet i iskaldt vann, og vært badevakt i glovarm svømmehall. Jeg har sklidd på isen, og jogga på bar asfalt, sett opp mot sola og latt den svi i øynene, og ruslet under paraplyen og søkt ly fra trommende regndråper. Alt dette, og enda mer, klemt inn i ei lita, helt vanlig hverdagsuke. Og nå er det søndag, og i morgen er det vinterferie, og straks er det boller med krem. Livet altså, det kunne vært verre.

Ønsker alle som vrenger innom en strålende søndag. Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk. Vær snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges,

God morgen, og riktig god søndag. Jeg sitter her med post-it lappen jeg skrev om forrige søndag, og tenker at jeg ikke får skrevet om alle øyeblikkene som er notert på den. Så fint egentlig, at det finnes så mange fine små øyeblikk i løpet av en uke, og på lappen har jeg ikke skrevet opp halvparten engang, for jeg har jo ikke hatt mulighet til å toppe opp og notere hvert eneste fine øyeblikk.

Det knitrer som vanlig i peisen, og jeg er pakket inn i ull og flanell. I dag er knekkebrødene jeg pleier å fortære til frokost byttet ut med ostepop. Jeg bare følte for det…også er jo fordelen med å være voksen at man bestemmer selv! Ulempen med å kunne bestemme selv er jo kombinasjonen av selvbestemmelse og null viljestyrke, men pokker eller. Man lever bare en gang. (tror jeg da)

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det har vært en helt vanlig hverdagsuke, men full av de fine små øyeblikkene som skaper bittelitt hverdagsmagi. Som himmelen den tidlige morgenen, da jeg ruslet over skolegården. Du vet, når man er iskald på nesetippen, og lufta lukter vinter, og himmelen står i brann, mens isblå himmel gjør seg klar til å starte dagen. Magiske øyeblikk. Det var lys i kontorvinduene, noe som betyr at noen allerede er på plass og har traktet kaffe. Sånne øyeblikk, de er så fine. Så ser jeg kanskje passelig tomsete ut der jeg står rett opp og ned midt i skolegården med nesa mot skyene, men pokker eller. Øyeblikkene er til for å nytes!

Fredagskvelden. Den var fin den. Jeg hadde takket ja til et stand-up foredrag arrangert av bygdekvinnelaget i Sørum, og gikk på “scenen” etter vinspesialisten fra vinmonopolet. Damene i publikum hadde konsumert et par glass vin hver seg, og stemninga var god. Og selv om denne skrotten alltid er nervøs i forkant av slike saker, så er det så gøy når jeg først kommer i gang, og ekstra moro når publikum er så engasjerte som de var denne kvelden. For en gjeng! Latter og fjas og flott respons, og jeg fikk ei tåre i øyekroken da det ble stående applaus. Snakk om påfyll. Fantastisk flotte kvinnfolk. Fantastisk fint øyeblikk.

Og mens jeg satt på bakrommet og ventet på tur for å gå på scenen, hadde jeg selskap av en nydelig Gordon Setter som hadde forvillet seg inn i lokalet på egenhånd, og som hold meg med selskap til vi fikk sporet opp eieren og den ble hentet. Gordon settere vil for alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt, da jeg selv vokste opp med et nydelig og litt forvirra eksemplar av akkurat denne rasen, og rømlingen som holdt meg med selskap denne kvelden hadde så herlig lynne, helt tydelig at den kommer fra et godt hjem. Firbente pelsdotter altså, for en lykke! Herlig øyeblikk.

Gubben hentet meg, slik gubben alltid gjør, etter kvelden, og i stedet for å kjøre rett hjem satte vi snuta mot Kjeller for å spise nattmat på burgersjappa, slik vi gjorde da vi var unge og nyforelska. Og det var så fint det også. Stille natt, lite trafikk, mat i magen, musikk på radioen. Sånne kjøreturer hvor man bare sitter og snakker om løst og fast og fastere, og bare koser seg med ture og selskapet. Så kan det bli så sent det bare vil, for det er jo uansett helg og fri. Godt øyeblikk.

Snappen fra mellomste poden…og JA, jeg har fått lov å dele bildet, som egentlig er en skjermdump av en hel liten dansevideo han sendte meg. For poden måtte lage middag selv den kvelden mor var student, og i mangel på kokkehatt tredde han en boxershorts på hodet, og mekket seg et herremåltid til høy musikk! Jeg digger den poden. Full av liv og fantestreker, og slikt lager gode øyeblikk når man sitter på skolen og er klar for en lang kveld med forelesninger. Herlig øyeblikk.

Gaven! Altså, ikke er det jul, og ikke hadde jeg bursdag, men flotteste kollega Ragnhild kom med pakke til meg en dag denne uka. Pent pakket inn i gråpapir og hyssing lå et par hjemmesydde grytekluter i brunt skinn. Sånne som er altfor fine til å brukes, men som skal få henge på knaggen ved siden av ovnen og bare være til pynt, slik at jeg kan kose meg med synet, og glede meg over de hver eneste dag. En dag skal de til pers altså, jeg  har lovet Ragnhild det, men enn så lenge henger de der bare for syns skyld.

Og slik har øyeblikkene sust forbi, i ei helt vanlig hverdagsuke.

Jeg har kost meg med bilder og meldinger fra Kenya, der to gode kolleger og noen av elevene mine er på tur for å jobbe med bistandsprosjektet til skolen. Så herlige oppdateringer, så gøy å følge dem. Jeg har spist de suftigste bittesmå pærene nesten hver dag hele uka, og jeg har sammen med to elever lekt meg på gresset i skolegården som denne uka var speilblank skøyteis.

Jeg har hatt middags-date med gubben på kontoret, mellom arbeidstid og studiekveld, kommet i gang med studier om barn og unges psykiske helse, gått turer med minsten, og kastet snøballer av kram nysnø. Jeg har sett fil, lest bok, sovnet på sofaen, og strategiskunngått haugen med klær som skal brettes, noe jeg angrer på akkurat nå, for det må gjøres i dag…

Har du notert deg noen fine øyeblikk denne uka?

Jeg håper søndagen din blir fin-fin, og at uka som kommer gjør deg godt. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det søndag igjen, og nok ei uke nærmest raste forbi uten at jeg rakk å holde styr på dagene. Men øyeblikkene, de har jeg lagret på minnebrikke inne i hodet et sted. Likevel er det vanskelig å huske alle nå som man har satt seg til for å notere dem ned, slik at de skal både deles og spares. Neste uke skal jeg gjøre noe nytt, bare for å prøve. Jeg skal ha en post-it lapp eller ett lite papirark i lomma, og hver gang et fint øyeblikk passerer meg skal jeg notere. Tipper lista blir så mye lenger enn disse søndagsbloggene. Blir du med på forsøket eller? Så deler vi neste søndag?

Nå er et fint øyeblikk, slik søndagsmorgenene nesten alltid er. Det knitrer i peisen, og varmen begynner å spre seg i stua. Herlig, for tærne er konstant kalde. Kroppen er pakka inn i flanell og ull. Ikke akkurat klar for catwalken i Milano, men er helt sjef i måsahuset. Poder sover, en stor deig er satt til ukas matpakkebakst, og jeg lurer litt på om jeg skal slenge sammen ei eplekake i dag, bare fordi det lukter så godt i huset når man steker den. Så blir det en søt bit til kaffen senere i dag også. Gubben dytter mobilen opp i nesegrevet mitt, og flirer, fordi jeg visstnok ser sur ut når jeg konsentrerer meg om bloggen.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Vi har filmet litt denne uka også, og om en snau måned er det premiere i kultursalen på film nr 2.

Denne uka fikk jeg være med som kjøkkenhjelp på storkjøkkenet på Aurskog sykehjem, og jeg som trodde jeg var en relativt dreven hobbykokk fikk oppleve det motsatte, for å si det sånn. For å øse litervis med kalvefrikase, måle opp persillesmør på grammet, OG holde tempoet oppe, det lå ikke for meg! Men damene på kjøkkenet var ikke bare effektive, de var tålmodige også, og jeg fikk lov å prøve meg på det meste før vi avsluttet filmsekvensen med et intervju med den nytilsatte sjefen. En lærerik da, og nok en gang sitter jeg igjen, etter en sånn filmdag, med følelsen av hvor heldig jeg er som får lov til å være med på alt dette…og det til tross for at jeg er for tjukk i hue for de største kokkeluene… Fine øyeblikk.

Jeg har gjort enda en ting denne uka, som jeg egentlig ikke hadde tenkt til. JEg har startet på studier, og kan igjen, etter maaaange år, anse meg selv som student. Det er kun en modul da, ett semester, fordi det er det som er tilbudet fra Fagskolen i Viken i denne omgang. Så nå, hver onsdag, på kveldstid, skal jeg fordype meg i temaet Sårbare barn og unge, og unges psykiske helse. Og jeg gleder meg, faktisk, selv om det sitter langt inne å innrømme det. Dagene blir lange med både jobb og studier, og jeg gruer meg til oppgaveskriving og eksamen…men! Den som intet våger, intet vinner. Nye bekjentskaper, nye utfordringer, nye studiepoeng, samme gamle kjerringa. Fine øyeblikk. Wish me luck!

Hver uke (tror jeg) nevner jeg det samme øyeblikket. Å komme hjem etter de andre. Å komme hjem fra jobb når middagen allerede står på komfyren, og det knitrer i peisen. Det er så fint det øyeblikket, når man , eller jeg da, kan ta med en asjett med noe varm mat, sette meg i stolen foran peisen, og spise i ro og mak mens føttene tiner foran peisen. Det er en sånn ro over det hele, særlig de dagene man vet at det ikke er noen avtaler eller planer utover kvelden. Når man vet at det eneste som venter er en pysjbukse, og et liv uten bh. Fine øyeblikk.

Alene på kontoret. I mange timer. Vi er i en periode hvor elvene, eller de fleste av dem, har yrkesfaglig fordypning, og er ute og jobber i bedrifter. Det betyr at mange klasserom er tomme flere dager i uka, at det er stille i korridorene, og at mange lærere er ute og følger opp våre håpefulle i praksisbedrifter. Og en formiddag denne uka resulterte det i flere timer alene på kontoret. Så jeg koblet mobilen til høyttaleren, spilte favorittlista fra Spotify på full guffe, og drakk kaffe med beina på bordet, mens jeg jobbet. Selvsagt var det jubel da en kollega endelig dukket opp, men jammen klarte jeg å utnytte alenetiden også. Herlig øyeblikk.

Sjokoladekaka. Den jeg bakte forrige søndag, fordi storepoden hadde bursdag. Den har jeg sneket meg til et stykke av halve uka, for det er lite som slår kald sjokoladekake og et glass iskald melk. Tipper forskere mener det er er en sunn kilde til kveldskos, om ikke annet. Også finnes det sånne poder da, som fra da de var små har unngått alt som heter skorper, også når det gjelder kake. Og en del av meg hadde lyst til å fyre skikkelig da jeg skulle snike til meg tirsdagens kakestykke på kveldinga, og så at en av podene hadde tatt et digert stykke midt i kaka. Men det er vanskelig å bli sint når tre voksne poder står på rekke og rad, oppstilt som soldater, og blånekter straffeskyld, og ikke en av dem så mye som leer på et øyelokk mens de beskytter hverandre. Latter, fjas, kald melk og kake. Herlige øyeblikk.

Og der har du det nok en gang. Hverdagsuka. Eldste poden har startet i ny jobb, mellomste poden klinket til med svennebrev på fredag. Jeg har gått turer og skravlet med den minste av gutta, vært på date med måsagubben, hatt lange samtaler med elever, fått nye studiekamerater, handlet og pakket inn et par julegaver. Jeg har spist kake til kvelds, og kake til frokost, jeg har trent styrke i styrkerommet på skolen, og ligget horisontalt en hel kveld med en bok jeg ikke helt klarer å forstå, på sofaen. Jeg har fryst på nesa og svetta på ryggen, ledd av sjukt teite vitser kolleger sender meg på Teams midt i økta, og sovna før klokka halv ti om kvelden. Hverdagsøyeblikk, hverdagsuke, godt nok.

Håper uka som gikk gav deg mange grunner til å smile, og at uken som kommer gir deg gode øyeblikk. Og så håper jeg noen av dere skriver de opp, det skal jeg. Ha en fortsatt strålende søndag, vær snill med deg selv. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Sitter her og krøller kalde tær ned i ullsokker og ulltøfler, og tenker at det ville vært mer bærekraftig om jeg bare kjøpte meg fire sauer, og tvang de til å henge med meg i sofaen. Jeg har pakket meg inn i mjuke klær og varme tepper, gubben har tent opp i peisen, og det er duket for en helt vanlig, passe slækk søndag i måsahuset. Til tross for at dagslyset kommer tidligere om morran nå enn for bare noen uker siden har jeg tent stearinlysene også. Det, sammen med knitringen i peisen gir en god og lun stemning. Følelsen av søndag. Skal ikke kimse av den.

I kjøleskapet står ei sjokoladekake og nærmest roper på meg. Planen er å vente til største poden står opp, men erfaring tilsier at det ikke skjer på en stund enda. Han fyller 22 i dag. Det er spinnvillt faktisk! Tenk at jeg har en 22 åring!!! Får ikke det til å stemme med min egne mentale alder, men fakta er fakta. Fineste Petter`n vår. Så lugn og god, så snill, så kul! Det ga liksom ikke mening i går kveld, da jeg satt å bladde gjennom barnebildene av han, at den bittelille lyse pjokken med det sjenerte blikket, er den mannen på 22. Tenk å ha en så flott bursdagsgutt! Det er fint det!

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Vårfølelse i Januar. Det hører sjeldenhetene til. Men, da jeg satt i klasserommet torsdag formiddag, og sola skinte gjennom vinduene, og himmelen var så sterkt blå at det nesten gjorde vondt å myse opp på den, da kom vårfølelsen. Og da jeg ruslet hjemover den ettermiddagen, og kjente at sola varmet i ryggen på kåpa, da blei jeg reint våryr, og det midtvinters! Så kom minnene, fra barneår i Lillestrøm, når asfalten ble bar, og vi fikk gå med “små-sko” for første gang, og kastet jakka så fort vi rundet hjørnet og mamma ikke kunne se oss. Jeg tenkte på det når jeg gikk hjemover, at det luktet sol! Det går faktisk an å lukte sola, lukte varmen. Fantastisk følelse! Fint øyeblikk.

Det jobbes fortsatt iherdig med de fire filmene våre Aurskog-Høland rundt. Denne uka har jeg filmet en sekvens på Neverstua, en annerledes arbeidsplass, hvor arbeidsgleden kjennes i det man kommer innenfor dørene. Jeg fikk rusle rund og snakke med de ansatte, ta del i arbeidene, se prosessen fra trestubbe til ferdig produkt. Det er så gøy å få være med på dette prosjektet, for jeg blir kjent med bygda, og bygdefolket på en helt annen måte. Det å få lov å reise rundt, prate med mennesker, treffe folk der folk hører til, oppleve eierskapet de har til sitt, uansett hva det måtte være, det er en opplevelse! Fantastisk fine øyeblikk.

Minsten er ikke helt i form om dagen, og når fremtiden brått blir usikker fordi det kanskje blir behov for forandringer, da er det ikke alltid så enkelt å sortere tankene for en så ung pode. Men han er så flink til å be om hjelp når han trenger akkurat det, å sortere tankene, sette ting i perspektiv. Så vi har gått turer flere kvelder denne uka også, for turer hjelper. Frisk luft, lange skritt, gatelys i kveldsmørket, og skravling. Også letter det litt, selv om vi fremdeles har en vei å gå i forhold til utredning og behandling. Han er ivaretatt, endelig, og det er vi også. Og når man kommer hjem etter slike turer i kveldsmørket, og hodet og humøret til poden er lettere, og vi kan varme kalde hender og føtter foran peisen sammen, da er det gode øyeblikk.

Ukas korteste øyeblikk… Da jeg tok ett minutts stillhet for sjokoladepuddingen som druknet i vaniljesausen. Ok, kanskje ikke et helt minutt da, kanskje nærmere fire sekunder. Men sjokoladepudding med vaniljesaus, en kveld midt i uka!!!! Myh Godhhh!!! Bra øyeblikk! Burde bli fast rutine.

Kjøretur med måsagubben, og endte opp i Sverige. Skulle ikke ha noe spesielt, men handlet en liten ekstra gave til bursdagspoden, fylte opp kurven på badet med såper og sjampo, og jammen med dro ikke gubben kortet da det var salg på jeans som faktisk passet denne skrotten! Så ble det et par nye jeans på a mor, og nye tøysko til våren…eller til bruk så fort det blir bar asfalt. Det beste av alt…god tid, bare rusle rundt, handle litt, og spise lunsj sammen i rolige omgivelser. God mat, god tid, godt selskap. Godt øyeblikk.

De tidlige morgentimene da jeg rusler over skolegården og ser at det er lys inne på C12. Det betyr at Martin er på treningsrommet og trener, og at Kine eller Torunn har satt over kaffen. Det er så godt å komme tidlig på jobb, ha god tid til å sjekke Teams, svare på meldinger, gjøre avtaler, drikke kaffe, og skravle, slarve og le! Lys på kontoret, og vintermørke utenfor, alltid så fine øyeblikk.

Og slik har hverdagsuken kommet og godt. Jeg har ledd litt av poteten som så ut som et hjerte på den ene siden, og som ei rumpe på den andre. Jeg har tørket tårer, og fått varme klemmer. Jeg har tatt imot neste års elever og deres foreldre på åpen kveld. Jeg har kjørt rånerbil gjennom kommunen, vært løvemamma, og sårbar mamma, jeg har vært en venn, og jeg har trengt en venn. Alt dette, og enda mer, øyeblikk på øyeblikk, pakket inn i ei lita uke. Det er fint det.

Og nå skal frokost til flokken mekkes, pakker finnes frem, og kake snart fortæres. Tror jammen det er duket for en god søndag også. Håper din uke har vært god, og at uka som kommer blir full av fine øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Søndag. Statusrapport fra måsahuset: Knitring i peisen, check. Stearinlys som blafrer på bordet, check. Kaffe med fløte og knekkebrød med brunost, check. Fugler og ekorn på fuglebrettet utenfor vinduet, check. Tre poder sover, flere ungdommer sover over etter ungdomsfest i går, rundstykker står i ovnen, eggerøre er mekket, tipper det blir fullt rundt frokostbordet når alle under 22 står opp.

Huset fullt av ungdom. Hvor lenge kommer det til å være sånn? Jeg tenkte på det på fredag. Jeg stod å laget taco til flokken, da en av podene som nesten har vokst opp her, uten at han reint teoretisk er vår, ringte og spurte om det var plass til en til rundt bordet. Det var det selvsagt. Det er det alltid, spesielt til han. Han er jo “vår”, på alle måter som teller. Og plutselig satt de her, firerbanden, og spiste taco, pratet og lo. Alle i arbeidsklær, slitne etter arbeidsdagen, men så ungdommelig barnslig glade for at det var fredag og helg. Og jeg bare rusler rundt de og nyter selskapet og stemninga, og latteren, og håper så inderlig at det skal vare noen år til, selv om alle sparer iherdig til egen bolig, og alle drømmer om å “fløtte for seg sjæl”, ungkarsbuler og alt det der. Men enn så lenge nyter jeg å ha de hjemme, enten de er tre, eller alle fire. Herlige øyeblikk.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg veit at jeg ofte gjentar meg selv med disse øyeblikkene, noen ganger til det kjedsommelige. Men så er det jo akkurat det som er essensen her da, med disse hverdagsøyeblikkene. Nettopp det at de er hverdagslige. Kanskje desto viktigere å notere seg disse små øyeblikkene av akkurat den grunnen. Det er jo hverdagsøyeblikkene som ofte blir en vane og kanskje ikke legges merke til, eller nytes. Morgentimene. De kalde, vakre morgentimene. Noen ganger, når vinterkulda gjør at snøen knitrer under skoene, og det er ferske spor fra elg eller rådyr oppover bakken, da kan jeg ikke annet enn å stoppe opp og bare nyte synet. Så herlig å ta noen sekunder på vei til jobb, skue ut over bakken og skogen, trekke iskald vinterluft inn i nesa, og bare nyte øyeblikket.

Å ha god tid før elevene kommer. Det er fine øyeblikk. Det har blitt noen søvnløse netter denne uka også, litt hjerteflimmer, og da blir morgentimene litt tunge. Det hjelper med noen kvarter ekstra hjemme i stolen, men da er man jo på plass på skolen bare rett før første økt…jeg liker å være tidlig ute. Ta en kaffekopp med andre morgenfugler, svare elever som har sendt melding ila kvelden, natten og morgentimene på Teams, slumre litt på kontoret. Og de nettene søvnen kommer og hjertet ikke hopper i utakt, da er det godt å å ankomme skolegården tidlig. Særlig når en annen morgenfugl har kommet rett før meg og traktet kaffe. Rusle over skolegården i vinterværet, og se at det er lys i kontorvinduene, slå av en prat med Anne Grethe som alltid er kvitrende blid uansett hvor tidlig det er, det er fine øyeblikk det.

Kanskje de beste øyeblikkene i uka…å komme hjem. Det har blitt en del møter etter arbeidstid denne uka, og noen sene kvelder før jeg kommer inn døra hjemme. Da er det så innmari herlig å komme hjem. Når jeg rusler over veien fra postkassa (ingen regninger i den, den dagen), når det lyser i vinduene, ryker fra pipa, og lukter middag i det jeg åpner døra. Det er fine øyeblikk. Uansett hvilke fine mennesker man tilbringer dagen med, uansett hva spennende som skjer på ettermiddagene…hjemme best. Alltid.

Ukas t-skjorte. En av mange t-skjorter jeg fikk i gave til jul. Synes det er så herlig med ting med gøyale tekster, særlig kaffekopper og t-skjorter. Og denne uka måtte kjørte jeg på med grå t-skjorte med passende tekst. Det er så lite, jeg vet det, men jeg digger det. Sånne små øyeblikk. Elevene begynner å bli vant med at undertegnede går rundt med rare tekster på skjorta, og hver gang de spotter en tekst stoppes jeg, de leser, flirer litt med eller av meg, og rusler videre.

En luftetur. Vi skulle egentlig bare på butikken og handle inn maten vi trengte til helgen, men en kort handletur ble til en lengre kjøretur, deretter en spasertur, og til slutt fikk vi handla. Og det ble så bra. En sånn spontan kjøretur hvor vi bare sitter og skravler i et par timer. Ler, prater, hører på radio, stopper langs veien, går ned til et vann eller ei brygge, snakker mens vi rusler. Så går liksom tiden, og plutselig mørkner det, og butikken er ikke like full av folk som stresser lenger, og vi kan handle i ro og mak. Spontane turer til ulike steder, fine øyeblikk.

Planlegging av en ny liten filmjobb. Frivillig sentralen ønsker små reklamesnutter som viser arbeidet de driver med, og jeg og Lars har fått i oppgave å snekre sammen noen manus, og stå for små intervjuer foran kamera. Mitt bidrag til frivilligheten dette året, fint å kunne gi noe i en tid hvor så så mye handler mest om å få. Denne uka møttes vi på Frivilligsentralen etter arbeidstid til idemyldring, og jeg har skikkelig trua på at dette blir veldig bra. Fine øyeblikk.

Når man bare ikke orker (eller gidder) å lage middag, og gubben som er like giddalaus, men desto mer sulten, klinker inn en bestilling på pizzasjappa. Ingen vane akkurat, men fytti så deilig det er å få en pizza levert på døra enkelte kvelder. Ingen kokkelering, ingen oppvask, bare masse mettende kalorier, akkurat nok til å mette sultne mager, og enda få et par stykker til overs som restemat i kjøleskapet. Det er rein lykke på en hverdag, og definitivt fine øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Jeg har meldt meg på fagskole, og er straks klar for litt flere studiepoeng. Gleder meg til å lære mer om barn og unges psykiske helse. Jeg har spist salat fra kantina, og kasta i meg en hel plate melkesjokolade fra Kiwi. Jeg har henta pakke på posten med myk og herlig genser, og sendt tilbake ei olabukse som var deprimerende trang… Jeg har fyrt i peisen og rulla nesten naken i snøen. Jeg har fryst og jeg har svetta, ledd og vært sur, sovi og ikke sovi. Livet, sånn livet er. Helt vanlig, behagelig kjedelig, og veldig, veldig fint. Håper uka som gikk bød deg på gode øyeblikk, og at uka som kommer blir god. Vær grei med seg selv, det fortjener du. God søndag, vi blogges.

Søndag igjen. Den tredje dette året, og ting er som før. Gammel “dame” vond å vende, eller noe sånt, for her i måsahuset er alt som det pleier en søndagsmorgen. Stearinlysene blafrer rundt omkring i stua, et forøk på å gjøre morgenen litt lys da det utenfor vinduene akkurat nå ser ut til å bli en sånn dag hvor dagslyset liksom aldri helt kommer. Utenfor kjøkkenvinduet er det stor trafikk, for gubben har lagt en haug nøtter på fuglebrettet, og er dermed blitt en sånn moderne Snehvit som tiltrekker seg skogens smådyr, og serverer frokost. Kvitringen fra brettet høres helt inn i stua, faktisk. Koselig lyd.

På rommene sover poder, og vil antagelig gjøre det i mange timer til. Jeg elsker søndagsmorninger. Rolige timer under et pledd foran peisen, siste rest av julete fra Mona i den store koppen, og rykende ferskt rundstykke med smør og brunost.

Planer for dagen innefatter de fire siste kapitlene i ei bok, forberedelser til filming den kommende uka, baking av matpakkebrød, bretting av en i overkant stor kleshaug, og rydding av diverse roteskuffer som nå rommer alt som engang var kjekt å ha, men som nå bare er søppel, og som antagelig var det den gangen vi kalte det “kjekt å ha” også. Med andre ord, en helt vanlig søndag i en helt vanlig hverdagsuke. Fint lite glam og fest, bare…. normalt. Normal er fint nok!

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Litt fest har det faktisk blitt denne uka. Fredagen samlet noen kolleger fra de ulike avdelingene seg hos en kollega på Aurskog. Først pizza i latterlig lystig selskap, og så videre ut for å skravle og danse sammen med enda flere kolleger i Lillestrøm. Litt utradisjonell lønningspils, men fantastisk moro. For en gjeng! Det er så herlig å være med folk som gir energi. For meg er egentlig fredagene litt hellig. Jeg trives med å rusle hjem etter jobb, innta helgeuniformen bestående av pysj i BH-fri sone, og vare sitte hjemme og nyte at det er helg. Men innimellom er det jammen godt å være ute også, danse, le, skravle, slappe av med mennesker som gir herlig energi. Litt kjipt å innse midt under festen at man er eldst i flokken, og mest sannsynlig den folk anser som ei litt snerpete  skrellkolje med brodder under danseskoa, og den som trenger lesebriller for å se menyen, men noen må jo ta den rollen også. Dessuten har gamle folk unger som er gamle nok til å hente mora på byen! Aldersbonus! Uansett, herlig øyeblikk.

Søvnløse netter er kjipe, men har dessverre blitt en del av livet. Noen uker er gode, med mange netter i strekk med søvn, andre uker er det mange våkenetter rad. Så handler det om å utnytte slike netter da, bruke de til noe. Jeg ligger så lenge som mulig i senga, prøver å slappe av, men noen ganger er det helt fint å stå grytidlig opp, og gjøre noe fornuftig. En dag denne uka hadde jeg stekt en raus porsjon grove vafler før frokost, og tadaaa…plutselig god start på dagen. Huset lukter vaffel når podene står opp, matpakkene blir fulle av godsaker, og alle forlater huset med masse digg i mette mager. Gov vaffel med masse syltetøy og brunost før jobb, godt øyeblikk.

Koppen jeg fikk til jul av Mona. Det er altså en sånn treffende mandagskopp! Elsker den, perfekt tilskudd i samlinga. Og det er egentlig ikke mer å si om den saken, annet enn at den koppen, med sin svært så treffende, dog upassende tekst, gjør humøret mitt så mye bedre! Digger det.

Endelig på treningsrommet igjen. Det var litt for lenge siden, ihvertfall siden det ble en skikkelig økt. Men denne uka klarte jeg ikke å komme på noen unnskyldninger for å la være, og tro meg, jeg prøvde virkelig. For den dørstokk mila er lang altså, og kneika tilsvarende høy, når det gjelder å frivillig gå inn for å løfte tungt og å svette. Men så er det denne kvinnfolk gjengen på C12 da, som pusher og lokker, også blir man med, for det er i det minste sosialt…som om vi ikke får skravla nok i løpet av arbeidsdagen liksom… Uansett. Det ble en god økt rett etter arbeidsdagen, på gymmen i kjelleren under kontoret, sammen med Tine, Line (Line kunne ikke være med for hun hadde ikke lyst), og Miriam. Svette, latter, og møre muskler. Fine øyeblikk.

Vaffeldag. Hvorfor ikke liksom. En elev har gått rundt og fantasert om vafler på skolen i flere uker, og en dag denne uka tenkte jeg bare…tja, vi kjører på. Så da ble det vaffel-stand i gangen da. Seks klasser, rundt 250 vafler…lett. Stekte til kjakan var rød og magene var mette. Det skaper litt stemning da, når vaffelpressa går midt i ei økt, og elevene får ei lita spisepause. Sosialt…mat er stemning! Så kom det plutselig elever fra andre avdelinger også, fordi lukta spredte seg…koselig. Skravlings. syltetøy og mat i hjerteform, fine øyeblikk.

Og der var du uka. Som forventet, helt hverdagslig. Hverdagslig god. Jeg har hatt lange gåturer og gode samtaler med en pode som trenger å få sortert tankene, Jeg har hatt samtaler med elever, både faglig og sosialt. Jeg har sklidd på isen, ødelagt en sko, sett gubben fikse skoen med rutelim, som en vaskekte Reodor Felgen. Jeg har flira av elevenes lille friminutts-date med kopimaskinen i korridoren, da de dekorerte veggene med dårlig humor. Jeg har drukket vann og vin, sovet på sofaen, hatt tunge våkenetter hvor tankeverna går og samvittigheten stikker på alt og alle der jeg kjenner jeg ikke strekker til. Og jeg har tatt vare på meg selv ved å omgi meg med fine folk, og å senke skuldrene helt. Evig takknemlig for folka i hverdagen, takknemlig for hverdagen.

Og nå ble planene for søndagen endret, for minsten vil ha med mor og far på kino. Måsagubben klinket inn tre billetter, så da blir det tur. Ønsker deg som titter innom en riktig fin søndag, og en herlig ny uke. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Så skulle det se ut til at søndagene så langt dette året ikke fortoner seg særlig annerledes enn fjorårets. Det knitrer i peisen, som i fjor. Jeg sitter godt pakka inn i den samme, røde, flanell-pysjen, under det samme gule teppet, i det samme sofahjørnet. Knekkebrødet er bytta ut med havregrøt, men bare fordi det plutselig var tomt for brunost.

Samme kopp, samme te….hvorfor bryte rutiner man trives med?

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Etter ei jul og romjul tilbragt på sofaen med sykdom var det hardt å starte arbeidsuka på en mandag. Ingen myk start akkurat, men fint likevel. Mandag morgen går derfor inn i historiebøkene som et av årets første fine øyeblikk. Først ruslet jeg over nysnøen i skolegården, skled rett på rattata fordi det var holke under snøteppet…Så var det  kontoret som sakte men sikkert fyltes opp mandag morgen, kolleger som henger fra seg skjerf og jakker på knaggene, fyller kaffekoppen, ønsker godt nyttår, også går skravla. Latter og fjas. Så godt å se alle igjen. Fint øyeblikk.

Bildet en kollega tok og sendte til gruppeschatten til oss på kontoret var relativt beskrivende for mandagen. Det var gøy å se folk igjen, gøy at latteren satt løst, gøy å være tilbake på jobb

Kjærestedagen. Det er jo sånne dager man feirer når man er 16, men glemmer når man er 46…helt til man skroller litt på internettet om kvelden og det dukker opp slike minner på Facebook. Så da kom vi på det da, når det dukket opp på face, at vi akkurat den kvelden hadde vært kjærester i akkurat 25 år. Også ble vi sittende å mimre da, vi to gamlingene, mens de nesten voksne unga surret med sitt rundt oss. Så mye som er annerledes, også så mye som er liket. Også ble vi enige om hvor heldige man er som ikke kan se eller spå fremtiden, for det er best å ikke vite, og heller leve skikkelig hver dag. 25 år som to, lenger enn halve livet. Godt øyeblikk.

Snømåkekvelden. Det har jo lissom bare ikke slutta å snø denne uka. Og vil man komme opp oppkjørselen og ut på veien, da må det måkes. Og ingen av oss var vel sånn veldig gira på å måke snø fredag kveld, etter middagen, men så dro bare minstepoden på seg ytterklærne, og gikk ut med ungdommelig pågangsmot. Så da fulgte gubben og jeg etter, utstyrt med votter og toppluer, og så gikk vi der ute da, og synes ikke det var så ille å ha svær gårdsplass alikevel. For nysnøen var av type lett pudder, og med tre går det mye raskere enn med en, og det til tross for en og annen snøballkamp, god gammeldags dynking av typen “svakeste taper”, og et par skravlepauser. Så ble hele skiten en koselig familiestund, og øyeblikket ble ganske så fint.

Og følelsen som følger med å ha virkelig brukt noen muskler på å måke en svær gårdsplass…den er også fine øyeblikk. Komme inn til varmen fra knitrende ved i peisen, skifte ut av våte sokker og votter, pakke seg inn i mjuke klær, og bare nyte resten av kvelden, og vite at det var helg. Ganske så nydelig øyeblikk det også.

De korte, og desverre svært få øyeblikkene selvinnsikten kommer. Altså, jeg skulle låse døra, og gå på jobb. Snøen lavet, og kuldegradene var mange, og nøkkelen satte seg fast i låsen en halv vridning mot venstre. Så da stod jeg der da, men et helt knippe nøkler og kopierings-kort fra fylkeskommunen sittende dønn fast i døra, og der ble jeg stående. Fikk ikke vridd den ene eller andre veien, og jeg gjorde slik jeg alltid gjør når det er noe jeg ikke fikser, ringte gubben…som var på jobb, ca 5 mil unna….for det er jo fornuftig… Og gubben er som gubben alltid er da, rolig som skjæra på tunet. Og det ordna seg jo, etter noen kraftsalver av noen bannekuler, litt sparking i døra, og litt brøling… Også går jeg av meg frustrasjonen, på vei til jobb, med nøkler i lomma og låst dør bak meg, også kicker selvinnsikten inn, sent men godt. Det er greie øyeblikk det også, når skuldrene endelig blir lavere…

Den morran gubben, som egentlig vil være litt sånn manne-mann av typen macho, gikk ut for å måke vei over plenen, fra buskene til fuglebrettet, sånn at ekornene slapp å gå gjennom djup snø for å komme til ferdig dekket frokost buffet…. Jeg stod i kjøkkenvinduet og flira. Det er manne.mannen sin det. Men det funka, for trafikken ute på det fuglebrettet er så heftig at man lett kan bli sittende ved vinduet i flere timer og bare titte på nøtteskrike, kjøttmeis, dompap, ekorn og rådyr som forsyner seg av frømat, brødmat og meiseboller. Sånne øyeblikk, hvor livet ute bare leves, og jeg kan være passiv tilskuer inne i varmen. Fine!

Nystekte grove baugetter til frokost. Fredag kveld satte jeg en klissete deig til kaldheving i kjøleskapet, og lørdag morgen stekte jeg to lange baugetter som var mer enn nok til både frokost og lunsj. Det er noe med nystekt gjærbakst altså, blir aldri lei! Samler familien gjør det også, for så fort lukta sprer seg i huset kryper podene frem fra sine hjørner av huset, og kommer ned til frokost. Fine øyeblikk!

Og slik fortonet hverdagsuka seg. Den første hverdagsuka av 2023. Ingen dårlig start i det hele tatt. Det har vært travelt. Ungdommer som trenger en prat, trenger å gråte, trenger å ventilere. Jula er ikke like enkel for alle, det gjør oppstarten på skolen ekstra travel for oss som jobber med følsomme tenåringer. Jeg har vært samtalepartner, kokk og snørydder. Jeg har røket på en marsipangris på halv pris til tross for at jeg prøvde å styre unna….viljestyrken ble ikke umiddelbart bedre på nyåret. Jeg har kokkelert svære middager, og bestilt pizza fra sjappa nederst i gågata. Jeg har lest fagbøker og kioskromaner, spilt gitar og sunget surt. Søndagens skal brukes til det kroppen og hodet trenger. Hvile. Mandagen kommer fort nok…

Håper uken din var god, og at uka som står foran oss byr deg på fine øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.