jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

God søndagsmorgen, og vel overstått første mørketid-uke. Søndagsøyeblikk, gode øyeblikk. Vanedyret har kledd seg i den samma gamle suglete pysjen, de samma gamle ulltøfla, under det samma gamle teppet. Det står varmt fra peisen, te-kjelen har nettopp plystret ferdig, og to knekkebrød med brunost har stagget den vante morgen-sulten. Godt øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kjenner meg litt sliten etter uka som gikk. Godt sliten da, for det har stort sett bare vært hyggelige ting, men sliten lell. Jobben byr fremdeles på noen uvante utfordringer, og selv om man kjenner at man fikser det, føles det uvant å være så tappet for energi etter arbeidsdagen. Da er det ekstra godt med helg, og lange søndager helt uten planer, der kveldsmørket kommer fort, og pakker inn verden i ro. Jeg elsker den mørketid-roen. De to neste ukene blir vel så travle, om ikke enda mer. Jeg har en sånn egen tidsregning nå, før og etter uke 46. Da skal denne skrotten bare være!!!

Mandagen kom med snø. Og selv om det på ingen måte burde komme som et sjokk på noen i dette landet, det at den første snøen alltid kommer, så stod bilene på rekke og rad i både veier og grøfter gjennom vårt langstrakte land, også min egen lille bygd. Da var det ekstra godt å kunne spenne på seg et par slitne brodder, pakke seg inn i boblekåpe, og rusle til fots mot jobb. Snøen er jo ingen hindring for oss som har gangavstand til jobb. Førstemann til å tråkke opp spor i nysnøen over skolegården, ganske fint øyeblikk. Himmelen over åsen bak skolen lyste litt rosa, snøen hang tungt på grener som enda ikke hadde mistet alle høstfargene, og det eneste vinduet det lyste i på hele skolen var rektor sitt kontor. Vintermorgen, fantastisk nydelig.

Og med snø kom akutt julestemning! Altfor tidlig selvsagt, men likevel julestemning. Og vi er flere på jobben som har det sånn. Snakker om gløgg og julekuler med stjerner i blikket, og gleder oss til julekalendere, og lys i vinduene, og pepperkaker til formiddagskaffen hver dag. Og når November er så lang og mørk, da er det innafor å tjuvstarte litt på jula, særlig om noen serverer deg den tjuvstarten. Ville jo nesten vært ufint da, å ikke smake! Og ufin har jeg lært å ikke være! Så da det lå er purke med navnet mitt på på pulten min da jeg kom inn på kontoret en morgen, da ble det likegodt purke til frokost. Eier jo ikke selvbeherskelse i det hele tatt. Godt var det, og jeg angrer ingen ting. Egentlig burde folk takke meg for å ha tatt kvalitetssjekk på årets julegriser. Værsegod for mitt bidrag til HelseNorge!!! Godt øyeblikk.

Den kvelden alle planen røk fordi hjertet krangla litt. Jeg skulle så mye etter jobb. Sette en diger gjærdeig til kaldheving over natten, kjøpe to julegaver, pakke og sende en gave som skal til den andre siden av verden, hjelpe minsten med litt bestillinger på nett, og sy opp ei bukse for storepoden. Gubben ser det egentlig før jeg kjenner at kroppen tappes fullstendig, og hjerte raser av gårde litt. “Nå er du bleik mor! Helt grå på henda! Sett deg ned litt da!” Så klapper han på plassen ved siden av seg i sofaen, tar hånda mi og stryker den, også lander jeg litt. Og da kjenner jeg det! At kveldens planer ryker, for hjertet sliter ut skrotten litt, og bena høyt og hodet bakover er eneste medisin. Det går over, det gjør alltid det, men slike kvelder må liksom bare bli late! Oppe i det hele finnes gode øyeblikk! Hånda til gubben som er så varm å holde i, ro i stua, og endelig evnen til å godta at sånne øyeblikk ikke ødelegger noe, de bare utsetter litt.

Størstepoden driver å fullfører en sleeve, altså en hel tatovert arm. Delte meninger om tatoveringer selvsagt, men jeg synes det er gøy at de gjør sin greie, når de først skal ha blekk på skrotten. Store deler av armen er tatovert til minne om oldefar, altså min morfar. En fantastisk mann som jeg har skrevet om flere ganger, en som betydde så mye for meg og måsagubben, og for podene. Den siste tatovering gjorde meg lettere rørt, jeg må innrømme det. For morfar jobbet store deler av livet i jernbanen, først i Danmark, så i Norge da han møtte mormor, og bosatte seg her. Hver gang vi var der på besøk tok han med seg alle gutta ned i kjelleren, og der stod de i timevis og kjørte modelljernbane. Det ble deres greie. Og nå er oldefar foreviget på underarmen, vandrende på vei inn i de evige togskinner. Symbolsk og vakkert, til en tatovering å være. Tatovøren er en storslagen kunstner, det er det ingen tvil om. Oldefar på armen, fint øyeblikk.

Den ettermiddagen gubben hentet meg på jobb. Det sludda, regnet jo nesten isbiter, og hodebunnen ble isende kald den korte veien fra c-blokka og ut på parkeringa. I bilen fikk vi melding i familiechatten om at alle podene hadde planer for middag andre steder en hjemme, så vi kjørte motsatt vei enn måsahuset, og endte opp på drive in på Mc. Donalds! Så satt vi der i vintermørket, spiste burger og tilbehør, og avslutta med en gedigen karamell frappe. Mette på junk og ferdig fordøyde karbohydrater kjørte vi hjemover med musikk på radioen, og varmeapparatet i setet på så høy varme at det lukta bacon av gubbens edlere deler. Og det beste av alt, da vi kom hjem var vi fremdeles mette, og det fantes ikke spor av oppvask. Digg øyeblikk!

Foredrag i Nittedal, arrangert av bygdekvinnelaget. Kanskje ukas fineste øyeblikk. For et fantastisk flott knippe kvinnfolk samlet på Nybrent kafe. Fortsatt kjennes det rart at noen inviterer meg til slikt, fordi de vil høre det akkurat jeg har ¨å si. Surrealistisk, men veldig fint. Først var det nydelig mat i godt selskap, deretter foredrag, før jeg satte snyta hjemover mange opplevelser rikere. Det er sånne øyeblikk det slår meg hvor heldig jeg er, som får reise litt rundt, treffe så mye fine mennesker, skravle litt, dele litt, le en hel masse. Med oss hjem i bilen var også gaver, og nydelig sjokolade. Tusen takk for en fantastisk aften damer, dere er supre, og takk for hederlig omtale. Det varmer. Så mange gode øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Så kan man jo legge til øyeblikk som en kopp kaffe med Mona i butikken hennes, snøballkrig med gubben utenfor Kiwi, bare fordi det er fint å være litt barnslig innimellom, og latter og fjas med gode kolleger. Jeg takker større makter for at jeg ikke knakk noe da jeg sklei på isen og lå paddeflat på gangveien på morrakvisten, og for at treet som knakk og falt ned i hagen falt rett vei, og ødela kun en hekkeplante, og ikke verandaen og hageteltet, Flax!!!

Håper uka som gikk gav deg mange grunner til å smile, og at uka som kommer byr deg på fine små øyeblikk. Snakk pent til deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, god søndag, og god vinterstid. Det blir mørkt en time tidligere i kveld, og jeg er en av de få som synes det er deilig. Tanken på det gleder meg, faktisk. En time ekstra med kveld, en time ekstra med tente stearinlys, en time ekstra med snop og potetgull, uten at man legger på seg, fordi enkel forskning viser at om det er mørkt, er det ingen som ser deg spise, og da teller ikke kaloriene. Jepp, mange grunner til å elske mørketiden. Men sånn seriøst, for en som er litt introvert, og som tar ut nesten all den sosiale energien i løpet av en arbeidsdag, er det fint med den ekstra kveldstimen, da det liksom er litt mer innafor å pakke seg inn i huset sitt, og bare nyte roen, uten å kjenne på presset til å måtte finne på noe.

Akkurat nå r et godt øyeblikk. Jeg sitter her i den samme pysjbuksa, i de samme raggsokkene, foran den samme peisen, som jeg har sittet i og ved hele uka. Ikke på dagtid da, men fra omtrent det sekundet jeg har gått inn døra på ettermiddagen, og utover kvelden. Frokosten står på en krakk ved siden ab meg, det samme gjør en kopp nype-te. Bak meg på bordet står en skål med smågodt, rester fra lørdagskvelden. Jeg prøver å holde meg i skinnet, men vet jeg ryker på så fort jeg snur meg rundt. Podene sover, gubben ser på nyheter, og huset er deilig stille. Akkurat slik jeg liker at søndagsmorgenene er. I løpet av dagen skal det bakes, slik at fryseren får påfyll av grovbakst, og utover det finnes svært lite planer. Digg!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Øyeblikk har det vært mange av denne uka, men få av dem er dokumentert med mobilkameraet… Det er som om dagene har vært for travle, ihvertfall i jobbsammenheng, og når jeg har landa hjemme om ettermiddagene har jeg bare brukt kveldene på å hente meg inn igjen. Slappe av og samle energi. Forrige søndag laget jeg julekort, og da natta kom var jeg så godt i gang at jeg ikke følte meg helt ferdig, så jeg lot like gjerne alt utstyret ligge fremme, og fortsatte noen timer på mandagskvelden også. Og nå er jeg i mål. 30 julekort ble det til slutt, og holder ikke det, da får det bli kjøpekort fra butikken. Det er jo ordene på kortet som teller. Julekort er den aller beste juletradisjonen, og jeg koser meg sånn når jeg er “i sonen”, og kan slappe helt av med fine papirer, og lim og stæsj. Kreativt frirom, alltid fine øyeblikk.

Den kvelden vi ikke snakka sammen. Ikke fordi vi ikke ville altså, men fordi vi begge zooma ut med hver våre greier. Jeg med bok, og den beste iskaffen som endelig er tilbake i kjøledisken, og han med online vinudu-shopping til bobilen. Det er så godt det, noen ganger, å være sammen, men ikke måtte snakke sammen. Det er mye kjærleik i akkurat det, å kunne finne roen, og kunne nyte stillheten, i tospann. Trygghet, og gode øyeblikk.

Den kvelden jeg hadde lagt meg, og ligget en time uten helt å finne roen nok til å sovne. Så kom jeg på, helt plutselig, at det ar min tur til å ha med kake til kakedag på jobben dagen etter. I et par minutter funderte jeg på om jeg skulle sykle innom Rema på morran før jobb, og kjøpe med ei sjokoladekake, men så kom jeg på at det lå to epler på kjøkkenbenken som egentlig var litt for melene til å spise, så jeg stod opp, og mekket en eplekake istedet. Satte den i kjøleskapet, og stod opp en halvtime før morran etter, for å steke. Noen ganger er det greit å ha mekka nok eplekaker til at man har oppskrifta i hodet. Så kunne jeg gå å legge meg igjen, med ei kake klar til dagen etter, og noe av energien var brukt opp, slik at søvnen endelig kom. Godt øyeblikk!

De dagene man bare får lov til å være sammen med elevene. Helt vanlige økter, helt vanlige samtaler, helt vanlig undervisning og helt vanlig veiledning. Det er så godt det. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Å få være i et aktivt klasserom, bare være deltagende og tilstede, nyte ungdommelig kreativitet og atmosfære. Tegnesaker og skrivesaker over alt, også på gulvet. Sirkulasjonssystemet, kroppens byggesteiner, skjelettet. elever som tilegner seg kunnskap, og som blomstrer sammen. Åh, det er så gode øyeblikk det!

Det magiske høst-lyset. Jeg satt i en sofa i et klasserom på skolen, og snakket md en elev som hadde behov for litt en til en denne dagen. Vi hadde snakket en god stund da lyset i klasserommet plutselig endret seg, og da vi så ut fant vi grunnen. For det skyet til, selv om solen likevel vant kampen om himmelen, og hele verden ble bare en blanding av mørkeblått, og varme høstfarger. Skyene danset litt lavt over skolen, og plutselig satt vi i hver vår vinduskarm, og snakket i stedet.  Det var så fint. Et velkomment avbrekk, i en litt vanskelig samtale. Nydelig øyeblikk.

Den ettermiddagen det stod fem halvannen-litere med Pepsi Max og en flaske vin på dørmatta da jeg kom hjem fra jobb. Ladningen var forseglet med et rødt hjerte, og viste deg å være fra kollega Ragnhild. Hun hadde bestilt et kort av meg, og da jeg ikke skulle ha noe for det, kom hun innom med betaling likevel. Bedre en cash, det er helt sikkert! Fint med kolleger som kjenner meg godt!

Og slik gikk uka. Travel, litt slitsom, likevel veldig god. Anne Grethe som vasker kontoret og har tid til en hyggelig morgenprat når jeg kommer på jobb. Gode øyeblikk. En kjøretur med gubben, ut å strekke på bena, kjøpe en kopp flytende gull i drive in på Mc. Donalds, lytte til musikk, og speide etter elg i grøftekantene.

Litt dårlige, klissete, romantiske filer på tv, akkurat hjernedødt og underholdene nok til å slappe av i sofaen med. Sånne øyeblikk er fine. En lang gå-tur i skogen med minstepoden, en runde med hårsaksa i kråkeredet til storepoden, og dele et par glass rødvin med mellomstepoden. Ulik kvalitetstid, men akkurat like fint.

Nå skal jeg logge av, sette en stor gjærdeig til heving, også skal jeg snoke litt i den godteskåla bak meg. Jeg sa jo at jeg ikke hadde viljestyrke!!! Håper uken som gikk ga det gode øyeblikk, og at den kommende mørketiden er grei med deg. Vær raus med deg selv da, det er du verdt. God søndag, vi blogges.

Så var det enda en søndag, og den kom akkurat like brått på som alle de andre søndagene dette året. Og her sitter jeg, som det vanedyret jeg er, i den samme gamle pysjen, under det samme gamle teppet, og hører på de samme gamle, velkjente lydene i måsahuset. Knitringa i peisen, klunkinga fra kaffetrakteren, og gubben som pusler rundt med smått og stort som dreier seg om bobil. Nytt bestikk vaskes og legges i bilen, samme med kjeler, kjøkkenhåndklær, kaffekopper… Plutselig ble gubben helt interiør-konge over tre kvadratmeter boflate. Han er grom da, det skal han ha. Gleder seg stort over den bobilen, det er ihvertfall sikkert. Jeg nyter dagens første kopp med kaffe, varmen fra peisen, og sorterer ukas små øyeblikk i hodet før de skal tastes ned her på bloggen.

Uka har vært god, det er konklusjonen. Mer søvn enn på lenge, og fine dager og kvelder med gode mennesker. Mandagen var bare en eneste lang feiring. Ingen sak å fylle 47 når man knapt rekker å registrere hvor gammel man blir fordi dagen ble full av gaver, og klemmer, og kaker og gratulasjoner. Så mange øyeblikk at det har tatt hele uka å ta inn alle inntrykkene. Vi startet som alltid med bløtkake til frokost, minsten og jeg. Det fine med å fylle år på samme dag er jo tradisjonene det bringer med seg. På jobben ble pulten fylt opp av gaver og koselige kort fra de gromme kollegene inne på c 12, og i klasserommene jallet bursdagssangen hver gang jeg kom in. Fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da jeg akkurat hadde kommet inn døra etter arbeidsdagen kom et blomsterbud på døra med en nydelig bukett fra Heidi. Jeg burde egentlig kjøpe meg oftere blomster selv, for de gir jo så masse glede! Buketten står akkurat like fin enda, og pryder spisebordet. Gode øyeblikk.

Og på kvelden ble det kaker og kaffe med alle i måsahuset, samt podekjæresten, kjæreste-voffsen og pappa og bonusmamma. Bare gode øyeblikk hele bursdagen, akkurat slik bursdager skal være. 47 år….det er ikke gæli!

I anledning livsmestringsuka på skolen, har skoledagene vært litt annerledes. Undertegnede fikk i år igjen, gleden av å ha seksualundervisning for alle førsteklassingene på skolen. To pujler, over to øke\ter i auditoriet. Det er så gøy når elevene engasjerer seg og er med. Når de tør å dele tanker og tør å stille spørsmål, enda gøyere når de opplever å lære no. Målet var enkelt, alle skulle vite minst en ting mer da de forlot forelesningen enn da de ankom. Tror målet ble nådd. Fint øyeblikk.

Å se seg selv på bildene som kollega Mimmi tok senere den dagen var enda morsommere enn selve forelesningen. En ting er sikkert…om ikke denne skrotten hadde vært stappfull av selvironi, og med evnen til å le av eget oppsyn, da kunne jeg bare gravd meg ned. Tips til de hårsåre der ute, zoom aldri inn på bilder av deg selv, tatt av andre!

Dagen etter lå en eske sjokoladehjerter og en hyggelig liten melding på pulten min da jeg kom inn etter en økt ute med elever. En liten oppmerksomhet fra ressursgruppa som styrer livsmestrings-uka. Så hyggelig, og veldig passende da jeg hadde gått tre timer og nitten minutter uten sukker….så slapp jeg abstinenser den dagen. Fantastisk øyeblikk.

Første lille bobiltur i egen bil. Ikke så langt, og heller ingen overnatting, for med snøværet som var meldt tok vi ikke sjansen på det. Men, vi kjørte over grensa for en bitteliten Harry-handel, egentlig med mål om å kjøpe inn litt smått til bilen. På butikken i Sverige går jeg rett på en herremann som stopper meg for å si at han følger bloggen, også ble jeg helt perpleks, og bare lo og sa takk, før jeg kræsja i en pall med kokosboller som datt oppi handlekurven. Da tenkte jeg at det var skjebnen, så nå har jeg kokosboller for et par uker liggende i skapet…Det er så koselig når lesere av denne lille bloggen stopper opp for å prate. Jeg blir aldri vant til det, men det er likevel innmari koselig! Bobiltur, shopping og trivelig kar ved kokosbolle-pallen, fine øyeblikk!

Pelsball-kos. Å ligge på sofaen med en liten varm hårball på magen eller i armkroken, det gir fine øyeblikk det. En som tusler etter deg og venter på baderomsmatta mens man gjør sitt fornødende på do, eller en som tusler etter deg inn på kjøkkenet i håp om at det skal ramle ned en ostebit eller noe annet snadder når man smører seg ei skive. Det er så fint med besøk av en sånn liten skapning som bare vil ha kos og ro, og det gjør noe med alle her i huset. Voffsen blir et naturlig midtpunkt og en kilde til avslapning. Besøk av firbeint, fine øyeblikk.

En liten ladning juleark i postkassa, bestilt med bursdagspenger. Det er rein lykke det! Å kunne bestille noen fine mønsterark, for så å bare la de ligge fremme og nyte de litt noen dager. I dag, om tiden strekker til, skal jeg lage noen julekort av dem. Det gledes!!!

Og slik har uke flydd forbi. Små øyeblikk på rekke og rad, flere en de som blir nedskrevet og lagret. Kake til frokost og kvelds altfor mange dager på rad. Lett snøfall som lover at vinteren er rett rundt hjørnet, en telefonsamtale med planlegging at et av høstens foredrag for et bygdekvinnelag i Nittedal. Fersk suppe med lokale grønnsaker til middag, sprett nytt sengetøy og helt nye dyner, som å legge seg i en varm og lun sky hver kveld. Det er tente stearinlys i alle kroker hver kveld, fargerike skjerf om halsen hver dag. Gode samtaler med elever og kolleger, litt for mye sjokolade, en gåtur i kveldsmørket, og tær som tiner foran peisen. Tidlig morgener med møte på rektors kontor…nei, jeg jar ikke gjort no gæærnt! Fikk kaffe også, bra start på dagen. Gode øyeblikk!

Og plutselig er det søndag. Igjen. Jeg skal fylle kaffekoppen på nytt, sette en deig som skal bli ukas mange matpakker, også skal jeg nyte fridagen, uten store planer i det hele tatt.

Håper uka som gikk var grei med deg, og at du fant noen øyeblikk som gjorde deg god. Måtte uka som kommer by på smil og flir. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen og god søndag. Knitring i peisen, kalde føtter i varme ulltøfler, og varme rundstykker med brunost på asjetten foran meg. Min egen lille rutine, som egentlig har blitt en tradisjon. Pakket inn i det gule, gamle teppet, klar for å se tilbake på noen av ukas små øyeblikk.

Fortsatt er det gult og rødt på de fleste trærne ute. Det er gult og rødt på bakken også. Vakkert, nesten overalt hvor man snur seg.

Mandag morgen gikk jeg ekstra tidlig på jobb. Jobb har vært en utfordring siden skolen startet igjen. Ikke jobb generelt, men selve jobben. Den har tatt mer energi enn noen gang på de 13 årene jeg har jobbet der, og hadde det ikke vært for de fantastiske menneskene jeg er så heldig å få jobbe sammen med, er jeg neimen ikke sikker på om jeg hadde klart å gå på jobb hver dag. Jeg har forbannet systemene som ser fine ut på papiret, men ikke funker i realiteten. Jeg har tenkt at folkeskikk burde være et eget skolefag, og at skolerett ikke burde bety at man alltid får lov til å være på skolen… høstferien gjorde godt. En uke fri, litt selvransakelse…ingen får gjort alt, men alle får gjort noe. Jeg liker å klare alt, i en perioden nå må jeg innse at noe også er greit. Skolen var stille mandag morgen, det var kun lys på rektors kontor. I over en time var jeg alene før nestemann kom. Jeg kokte kaffe, spiste frokost, gikk en runde rundt byggene. Jeg pustet inn den kalde lufta ute, sendte meldinger til elever jeg viste gruet seg til en ny termin. “Jeg gleder meg til å se det etterpå!” Alene på jobb, lenge før skolen startet, det ga gode øyeblikk!

Den morgenen voffsen til podekjæresten overnattet her. Det er så koselig å våkne til lyden av labber som tasser over parketten. En varm snute som søker oppmerksomhet, og en hale som logrer selv om man har morra-ånde, og morra-sveis. Vi luftet oss i hagen, en av oss tissa (gjett hvem), også spiste vi frokost i godstolen, hvor voffsen sovnet på fanget før jeg skulle dra. Så ble jeg ikke førstemann på kontoret den dagen, fordi man setter ikke fra seg en pelsdott som snorker i fanget ditt. Da nyter man bare øyeblikket!!!

Votte-vær. Temperaturene er skiftende om dagen. Bitende kaldt den ene dagen, varmt den neste. Lykken var stor den dagen det var så kaldt at man måtte ha votter! For jeg har nemlig votter liggende fra julaften i fjor, som nesten ikke er brukt. Jeg er av typen som synes at nytt strikketøy egentlig er for fint til å brukes, derfor blir det ofte liggende til pynt i en kurv i stua før det blir tatt i bruk, og det gjaldt disse vottene også.  Men den dagen ble de brukt, og det er en liten lykke å kjenne at kulda biter i nesa, men at hendene er like varme. Det så ut som høst, men det lukta vinter. Fint øyeblikk!

En liten kveldstur over skauen for å handle bursdagsgave til minsten som fyller 19 i morra. Herlighet, tenk det! Minstemann fyller 19!!!! Da er han plutselig bare ti år yngre enn meg…. Vi dura over Vestmarka i sakte tempo, for skogen er mørk, og skogens konge hadde maaaange slektninger på vandring denne kvelden. Tror vi møtte til sammen 10-12 elger, og selv om det er koselig, er det litt skummelt når de plutselig hopper uredde ut i veien foran bilen. Saktekjøring gjennom skogen, men bursdagsgavene ferdig pakka inn i baksetet, og hver vår hamburger i hånda…det er gode øyeblikk det!

Det har blitt kanskje tidenes bursdagsgave på de to eldste oktoberbarna i måsahuset også… Gubben fylte år den 10, jeg runder også et høyere tall i morgen, og denne fredagen hentet vi hjem en bobil. Vår egen! Ikke helt ny, ikke veldig gammel eller. Lys og fin, og bare vår!!! Så lørdag morgen spiste vi frokost i bilen, her hjemme på gårdsplassen. Høst og vinter skal brukes til å finne ut hva vi trenger og ønsker oss av nødvendig inventar, og så fort våren kommer med varmere reisevær står vi fritt til å kunne farte på tur hver gang vi ønsker det! Nå må bare kjerra få et passende navn, og jeg og gubben må investere i matchende grilldresser, så er vi klare. Bobil-lykke, ganske greit øyeblikk!

Jeg har ravnet en midttime med kollega Ragnhild, og det var så fint. Hver midttime tar to ansatte på seg “Spør meg” vestene, og ravner litt rundt i skolegården, i kantina, biblioteket, alle klasserommene, og ellers steder elevene oppholder seg. Og det var så fint. Fint å møte elever som ikke så ofte oppholder seg i samme rom og bygg som meg. Fint å snakke med de som går alene, eller sitter alene, fint å komme innpå de som vandrer rundt i større gjenger. Gode øyeblikk. Viktige øyeblikk.

De gangene jeg kjenner hvor lite som skal til før noen gledes. Denne gangen minsten. Han kom nemlig hjem med en ny caps fra tømrermesteren som var så snill å ta han inn som lærling i sommer, da læreplassen hang i en tynn tråd. Tenk at det skal så lite til for at noen skal føle seg spesielle, en caps med navnet sitt på. Den var allerede støvete av sagflis og gips etter en dags bruk, men akkurat den capsen kommer til å kjennes ny ut lenge. Glad gutt, glad mamma, godt øyeblikk.

Gaven fra Line. Jeg har tegnet litt igjen, denne gangen bursdagskort for kollega Line. Som takk for hjelpen stakk hun innom butikken til Mona for å kjøpe en liten gave, og når en skravlekopp møtte en annen skravlekopp kokte til sammen verdens fineste presang. To fine julekuler, som i måsahuset blir helårskuler, fra Halvor Bakke. Ah-mah-gaaad!!!! Interiørlykke. I dag skal de henges opp, jeg tror jeg har funnet den perfekte plassen. Så da er det på tide å avslutte blogginga da. Kuler skal henges, og kake skal bakes så den er klar til vår tradisjonelle bursdagsfrokost i morgen. 19 og 29 år gamle…rare greier.

Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uken som kommer gir deg enda flere. Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag. Og du? Vær snill mot deg selv da, det fortjener du. Vi blogges.

Nettenes tankekjør har holdt meg våken, og flere ganger har jeg vært på nippet til å skrive om det, legge det ut. Men noe hindrer meg. Lojalitet, kanskje… Eller så er det bare skummelt, å skulle snakke om denne annerledes-hverdagen som berører meg i disse dager, berører nattesøvnen, allmenntilstanden. Jeg vet ikke. Det jeg vet, er at det er siste dag av høstferien. Ei uke som har gått i overkant fort, men som til tross for våken-netter, har bydd på gode øyeblikk, i all hovedsak her hjemme.

Jeg har nok unngått folk litt, i jaken på roen, og det har til en viss grad funket. Jeg har aldri kjedet meg i eget selskap, ikke engang da jeg var småjente. Butikk og ærender har foregått ved åpningstider, så har jeg ruslet hjem, og sullet rundt hjemme eller rett utenfor måsahuset. De helt enkleste ting, ofte til og med ting som bare er høyst ufornuftig tidsfordriv. Som å lage blomster av fargerike høstblader, og legge det på et fat på bordet, bare for å la de stå noen dager, til de mister sjarmen eller fasongen, eller fargene , også ryker de ut vinduet.  Men ja, noe så enkelt har faktisk gitt både glede og fine øyeblikk. En time til sammen, med sanking av løv i hagen, sitte i sola på trammen og sette sammen “blomstene”, og til slutt sette små fargeklatter av høsten rundt omkring i stua. Fine øyeblikk. Avslappende, og veldig lite krevende.

Mandagen hadde måsagubben også fri. En avspaseringsfredag ble flyttet til mandag, også fikk vi liksom litt minihøstferie sammen. En dag, mer enn ikkeno. Så vi dro på tur. ikke så langt da, bare rett over grensa til Sverige for å kjøpe kun det høyst nødvendige. Polkagriser og tøymykner. Vi trengte jo egentlig ikke stort, turen var mest for turen sin skyld. Gubben er litt sånn støttekontakt for kjerringa om dagen, sørger for at hun kommer seg ut og sånn, får litt fresk luft i hodet. Og det var så deilig! Solskinn og musikk i bilen, varm lunsj på grensa, og et stopp langs veien hjem bare for å sitte ved vannet og se fisken hoppe etter fluer, men sola varmet nesetippen. Nydelige øyeblikk.

Endelig tid til å bake litt skikkelig. Nesten hver dag denne uka har jeg bakt, på bestilling fra minstepoden, i all hovedsak. “Ååååhh, har du fri? Kunne du bakt da? Rullekake og suksessterte? Fylte horn, eller innbakt pizza? Grovbrød og makroner? Polarbrød? Brownies???” Poden er i overkant glad i fersk bakst, sier det minner om barndom og sånn. Og jeg er lett å overtale, når skapet er fullt av mel og gjør og fløte og mandler og alt annet digg.

Så det har blitt kake til dessert nesten hver kveld, og grov bakst i matpakkene, eller som tilbehør til middagene. Mekket sammen noen brød til fryseren også, så kjekt å ta frem om kvelden, la de tine over natta, også fylle matboksene med ferske brødskiver til jobb hver morgen. Jeg laget granskuddsirup i våres, og denne uka blandet jeg det i brød-deigen og laget konglebrød. Mye mer fancy en hva som er nødvendig, men det er jo prosessen som er morsom. Og når huset fylles med lukten av nystekt brød, da er jeg lykkelig da. Gode øyeblikk.

Podene har fått dilla på poker, og setter seg gjerne ned sammen om kveldene for å spille litt. Jeg husker ikke reglene, og spiller derfor ikke sammen med dem, men jeg elsker det når de sitter i stua og skravler og ler og jukser. Huset fullt kan bli mye for et slitent hode noen ganger, men fy søren så fint det er også. Det varer jo ikke evig. Det jeg ikke kan i poker gjør jeg opp for i vri åtter, og denne uka har jeg knust minsten flere ganger. Gøyale øyeblikk.

Solsikkene. En liten gruppe nederst i hagen som fremdeles blomstrer, de har fått bli med inn. Enda litt av høsten tatt inn i måsahuset. Jeg har fått unna litt hagearbeid denne uka, såpass at jeg har blitt skikkelig svett og sliten. Gressklipp, beskjæring av noen busker, raking av løv, også har jeg saget og hugget opp ei diger bjørk som har ligget over deler av plenen etter at lynet slo ned i den for noen uker siden. Blytungt å dælje løs med øksa, men deilig når jeg var ferdig. Godt støl i armer og rygg, ei real treningsøkt som synes i hagen. Også avslutte det hele med å ta med de aller siste solsikkene inn. Fine øyeblikk.

God jul!!!Julemarsipanen har ankommet Europris, og gubben kjøpte med ei purke hjem. Det er sunt! Gris er hvitt kjøtt, er det ikke? Bra for hjertet, og at det der. Uansett, jeg er en av de som liker at jula kommer tidlig i butikkene. Da kan jeg liksom glede meg bare enda lenger, også tenker jeg at det er viktig å ikke vente med alt som er godt, for det er livet altfor kort til! En forsmak på jula denne uka, helt innafor, og fint øyeblikk!

Også måsagubben da. Fine, rause, gode måsagubben. Vi tok en tur på lørdag også. Bare innover til Lørenskog for å hente en ting han hadde glemt på jobb. Så ble det lunsj ute denne dagen også. Vi stoppa på lensene ved Fetsund på vei hjemover, i strålende solskinn. Bare speilbildet i vannet , av trær i høstdrakt, er grunn nok til å komme seg ut.

Gubben har fast plass når vi er på lensene. Det er flere år siden jeg ba han finne seg en plass med fin utsikt, mens jeg var inne og kjøpte vaffel og kaffe. Da jeg kom ut igjen lo jeg så jeg mista kaffen, for den enkle sjelen som han er hadde han funnet seg en plass hvor han synes, helt oppriktig, at utsikten var magisk….rett foran ei diger bjørk! Og det har blitt plassen vå. Så ler vi litt hver gang vi setter oss på krakken, og nyter “utsikten”. Fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Ei litta ferieuke, et avbrekk fra alt som kjennes litt kvelende. Jeg håper søvnen kommer i natt, og er klar for å brette opp ermene for en ny termin på skolen. Men først skal søndagen få lov til å bare være, med det den måtte bringe av øyeblikk. Det knitrer i peisen, magen er full av grovbrød og kaffe, og det er et nydelig utgangspunkt for en søndag. Jeg skal nyte noen timer til alene før alle podene våkner og inntar stua. Håper uka som gikk ga deg grunner til å smile, og at uken som kommer gir gode øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Det knitrer i peisen og ryker av sokkene. Endelig var det kjølig nok til at det var innafor å tenne på noen kubber sånn på morrakvisten. Vissheten om at det er høstferie siger inn med lyden av knitringen og med varmen fra flammene. Endelig!

Den rutete pysjen er i total stilkræsj med de spraglete ullsokkene, og sånn kommer det til å være ei uke nå. Stilkræsj hver eneste dag. Ferie fra bukser uten strikk i linninga, ferie fra hengepupper i BH-fengsel, ferie fra jobb. Alt annet en glamorøst, kanskje til og med på grensa til vulgært latskap Det skal nytes.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På bordet står en kopp kaffe og en kringlebit med melis….selv om det mest ser omvendt ut. Som melis med en kringlebit. Jeg spiste en gulrot i går, og veier opp for det i dag.

En ferie har aldri vært mer etterlengtet og velkommen enn akkurat denne høstferien. Jepp, for denne uka har som de tidligere ukene vært tøff. Tøffere enn vanlig. Til tross for det gikk det seg noe til mot slutten av uka, dagene ble lettere, jeg fikk litt mer tid til å gjøre “min greie”, være meg sånn jeg er best, og ikke har det manglet på øyeblikk heller. Selv ikke på de gråeste dagene.

Da jeg syklet inn gjennom porten, og under lønnetreet etter jobb på fredag, dalte et lite lønneblad rett ned i sykkelkurven. Som om høsten ønsket meg velkommen hjem, og markerte starten på ferien. Og sansene bare svingte seg rundt. Øynene så seg ikke mette på de spraglete rødfargene, og nesa fikk ikke snust nok på lukten av regnvått lønneblad. Nå ligger bladet i press mellom to tunge bøker. Straks kan det brukes som bokmerke. Så fint å ta høsten litt inn.

Hver mandag steller vi, eller jeg og et par andre gøyale (etter vår mening) oss opp i vinduene på kontoret, de som er ut mot skolegården. I de 15 minuttene mellom skoledagens slutt for elevene, før avdelingsmøtet starter, står vi der, i det vi kaller verdens gøyeste kommentatorboks, også ler vi. Ikke av elevene, men av oss selv, og reaksjonen vi får hver gang vi blir oppdaget. Flir og latter, elever som først skvetter, så ler, også vinker. Da er vi morsomme da! Fast mandagstradisjon, fine øyeblikk.

En ettermiddag med siste innspurt på vår film nummer tre. Premiere på torsdag, siste intervju gjort mandag, voiceover på tirsdag. Det går fort i svingene når man henger litt bakpå, for å si det sånn. Kameramann og jeg dura opp til Setskauen for å intervjue en loka musikkprodusent og sanger. I et lite, men høyst proft studio, laget til i et gammelt verksted. Koselig plass, koselig intervju, godt med alt so er gjort. Fint øyeblikk.

Og torsdag var det premiere, med publikumsrekord, og det var så gøy! Så gøy at folk kommer og ser disse filmene vi har lagt inn så masse tid og energi i. Hederlig omtale i avisa, takk til entusiastisk journalist! Det er fremdeles fryktelig rar å både se og høre seg selv på storskjermen, men det er vanskelig å ikke være litt stolt også! Fint øyeblikk. Til uka fortsetter filmingen til fjerde og siste film.

Tirsdag fikk vi, til tross for travel timeplan, klemt inn et bursdagsbesøk hos pappa. 67…. da skal det kun lett matematikk til for å finne ut at jeg er farlig nære 47… Plutselig er vi gamle, både pappsen og jeg. Leiligheten til pappa og bonusmamma luktet av kaffe og nystekt kringle, og vi fikk slavet litt med hele bonusfamilien igjen. Så koselig, sånn en tirsdag ettermiddag. Gangen var stappfull av sko, stua full av latter og klemmer. Godt øyeblikk.

Litt høst på kirkegården. Vi rakk en tur til Sørum denne uka, for å sette ned litt lyng og luke litt både hos mamma og svigermor. Enda, så mange år senere, kjennes det rart at de ikke er en del av hverdagen, sånn rent fysisk. For med oss er de jo ofte, i tanker og i samtaler, men det blir så virkelig at de begge mangler hver gang vi er på kirkegården. Så stod vi der, gubben og jeg, og pratet med mammaene våre mens vi gravde (ikke for langt ned selvsagt…savnet er ikke SÅ stort!), og plantet, og børstet vekk fallent løv. Snakket om gutta, om jobben, og resten av familien. Fine øyeblikk.

Den dagen jeg fikk matpakke av en elev. Ungdommer altså! “Du, jeg kjøpte mer enn jeg klarte å spise på Too good to go i går, så jeg har med litt ekstra!” Ferdig smurt nistemat den dagen matpakka mi lå igjen på spisebordet hjemme. Hva er oddsen? Hverdagslykke! Hverdagsøyeblikk!

Og der har du uka! Uka med stearinlys på bordet, fordi kveldsmørket kommer tidligere og tidligere. Uka med regn så stritt av til og med undertøyet var vått, og med sol så varm at jeg måtte kaste jakka da jeg ruslet hjem fra jobb. Jeg har sovet på sofaen om ettermiddagen og vandret våken hele natta. Stått opp for meg selv og følt meg liten blant de som har streke meninger. Jeg har grini litt, og skreket så høyt jeg bare kunne når jeg var alene hjemme, enda godt vi ikke har nære naboer ved dette måsahuset. Jeg har tatt frem mjuke puter og pledd til sofaen, kledd måsastua for en ny høst, og jeg har pakket vekk de tynneste klærne. Nybakt brød er fortært med smør og brunost, sjokoladeskuffen ble raidet på en vanlig hverdag, og jeg har gode samtaler med mange.

Nå skal søndagen nytes ilag med gubben og gutta, før en uke helt uten planer står og banker på. Den eneste planen er lave skuldre, og søvn. Så mye som mulig. Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer bry på glade øyeblikk. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Aller først, takk. Takk for alle meldinger etter forrige søndags blogg. Jeg har lest alle, og tatt til meg gode ord, og gode råd. Jeg vet det, det folk sier. Vet det så godt, hadde sagt det til andre selv. Ta vare på deg selv, helsa først, ingen kan klare alt, brenne lyset i begge ender…alt det der. Jeg vet det. Det viser seg bare svært så vanskelig når det gjelder en selv.

Når jeg snakker til meg selv går det mer i “Den som gir seg er en dritt!” og “Jeg er jo ikke syk, bare sliten!” Jeg ville ikke sagt det til andre, men jo, det er det jeg sier til meg selv. Jeg står på beina altså, hver dag. Tidlig opp, på jobb, møte motbakkene, så rusle hjem, børste støv av frynsete sinn, og komme seg gjennom kvelden og natten. Ta vare på de fine øyeblikkene, for de er mange! Veldig mange.

Noen ganger tenker jeg at tankekjøret, stresset, annerledes-hverdagen og frykten kunne fått eget blogginnlegg. Jeg har ikke skrevet det enda, kanskje fordi jeg blir tung i pusten bare av å tenke på ting. Å skrive det ned ville kanskje gjøre det enda mer ekte, på en måte. Høres det merkelig ut? Kanskje hadde det vært fint å taste det ut på tastaturet også…Vi får se. Uansett, tusen takk, jeg står på beina!

Oppe i alt det som plutselig er så uvant, der finnes det fine øyeblikk. Det hjelper å lete etter dem, og stoppe opp noen sekunder når man oppdager dem. Ta de inn liksom, sånn som man gjør når lukten av nytraktet kaffe eller nystekte kanelboller når nesa. Stoppe opp og kjenne på øyeblikkene. Den morgenen da jeg var halvveis til jobb, og de tunge regnskyene sprakk opp nok til at sola trengte seg igjennom skylaget. Morgen sola malte skysprekkende i rød-toner, og man kunne nesten kjenne på kroppen det øyeblikket sola kom. Som om man kunne høre asfalten tørke, og fuglene starte morgenkoret. Også lukta. Lukta av kaldt, vått gress, delvis dekket av fallent høstløv, jord og vann….høstlukt. Jeg balanserte mellom sølepyttene bortover asfalten for å ikke bli våt på upraktiske tøysko, og kjente at trøtten forsvant med skyene. Fint øyeblikk.

Anne Grethe. Jeg vet jeg nevner henne ofte, men førr ei dame! Vi har, på skolen vår, verdens beste renholdere, Anne Grethe muligens den flotteste av dem alle. Ikke fordi de holder skolen ren, eller det og selvsagt, men fordi de som kolleger er helt unike, og fantastisk gode. Mandag morgen lå frokosten, i form av en pakke sjokoladehjerter, og og ventet på meg på kontoret. Bare for å glede. Alltid tid til en liten prat, utveksle gleder og frustrasjoner. En solstråle av et menneske, rett og slett, og stadig utslagsgivende for de fine små øyeblikkene.

En tur til Kløfta for å hjelpe kollega Martin og forloveden å lage bryllupsinvitasjoner. Så fint å komme seg litt ut og bort, være kreativ på noen andre sitt budsjett! Arbeidslysten er jo alltid større når man ikke selv betaler for moroa veit du. Kaffe og kaffemat, saks og lim, og bånd og blomster, og vipps så er omlag 60 invitasjoner klare, og det kommende brudeparet har enda en “must do” ting de kan krysse av lista si! Og jeg har fått utløp for litt kreativitet, og er i flaske sprudlevann og ei lita rekke fine øyeblikk rikere.

Enda en live-shopping fra butikken til Mona er unnagjort, og gøy var det. Det er så fint å få klemt inn litt venninnetid samtidig som man jobber. Forberedelser og skravling, fine lyttende Mona og Beate som oser over av en salig blanding av omsorg og galgenhumor, akkurat det man trenger når man bruker deler av dagene til å butte hodet i veggen. En time foran kameraet, rett inn i stuene til de som ser på. Skøy og moro, og blødmer, og føtter i salaten, og salg! Full fart, litt svett i nakken, men fy søren så gøy. Liveshopping fra butikken til Mona, fine øyeblikk!

Den dagen vi hadde avdelingsmøte og for første gang skulle møte vår nye avdelingsleder. Vi er jo en gjeng litt humoristisk ustabile folk på kontoret, og tenkte at det kunne like gjerne den nye avdelingslederen få greie på med en gang. Så vi fikk et par andre gode kolleger til å trylle frem to tomme spritflasker, fylte de med vann, og midt i møtet tok vi de frem, sendte de rundt, og fylte en god klunk i hver vår kaffekopp! Det ble et par skråblikk før den avtroppende avdelingslederen, som ikke var informert om spøken nesten falt av stolen, og da klarte ingen å holde maska lenger! Pokker, så gøy! Fint øyeblikk.

Å bli “roasta” og parodiert på årets vg3-revy, det var gøy! Så stolt av tidligere elever som utfoldet seg på scenen, bød på seg selv, og underholdt hele skolen. Herlig å se hva de har fått til, nydelig å være invitert, og så artig å se hva de jobber nå som de ikke lener helt er “mine” elever. Fint øyeblikk.

Å rusle seg en ekstra runde etter jobb. Gå omvei, bare for å lufte hodet. Kjenne at blåsten og regnet jeg trasket i på vei til jobb var erstattet av varm sval vind. Så varmt at jakka var åpen, og paraplyen sammenslått. En ekstra kilometer med musikk på øret, avkobling før middag og kveld. Nydelig øyeblikk.

Barndomsvennene som bestandig er bare en gruppechat unna. Når det stormer litt, og man kan skrive ned noen tanker, og få konstruktive tilbakemeldinger, og støtte  flen, for så å våkne neste morgen til frokost og hyggelig melding levert på døra. Da kjenner man på kjærleiken da! Gammelt vennskap som har vart siden barneskolen, og som fremdeles er like viktig. Jeg grein, rørt til tårer. Godt å grine litt på morrakvisten, også spise varme rundstykker og eplekake etterpå. For en gjeng jeg har rundt meg.

Og slik var uka. Noen ganger hjertet i halsen, andre ganger hjertet der hjertet skal være. Sjokolade og grønnsaker, tårer og latter, kalde fingre, kald nesetipp, og mjukt skjerf. Måsagubbens armkrok, yatzy med podene, Bruce Springsteen på høyttaler, og knitring i peisen selv om det ikke egentlig er kaldt nok til det. Øyeblikk!

Håper uka som gikk ga deg grunner til å smile, og at uka som kommer er snill mot deg. Pass godt på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Søndag igjen. Ukeslutt og ukestart på en gang. Jeg er pakka inn i et lite virvar av flanell og ull og gamle sommerdyner forkledd som pledd. Plutselig, sånn over natta mot slutten av uka, ble det kaldt. Helt merkelig. Fra klamme, varme sommernetter, til iskaldt sengetøy som har ligget under åpent soveromsvindu. Og i dag morges var det kaldt. Ikke vinter akkurat, men akkurat nok huskaldt til at man kjenner høsten trenge inn i dette gamle måsahuset.  Jeg liker det litt. Kalde knirkende gulv, levende lys i hver krok, lukten av nykokt kaffe….snart blir det knitring i peisen på søndagsmorgenene også.

Jeg skulle gjerne gått rett på de fine små øyeblikkene. Sannheten er at uka har bydd på så mange utfordringer at jeg har hatt litt tungt for å se de små øyeblikkene. De har jo vært der, selvsagt, for uten dem hadde jeg kanskje ikke sittet oppreist akkurat nå. Uten de små øyeblikkene hadde jeg ligget i senga, sovet, lukket øynene og stengt verden ute. Men jeg er sta. I følge noen, kanskje for sta for mitt eget beste. Kanskje er det som det sies, at noen dager hjemme alene, egentid og hvile hadde vært bra, men jeg liker ikke å gi meg. Og jeg er ivaretatt, der jeg velger å være. Ivaretatt av gode kolleger som vil meg vel, som støtter og backer, og lytter, og nikker, som tar tak på mine vegne, og sine egne. For en gjeng. Jeg har aldri kjent så mye på samholdet og omsorgen som nå når det har stormet som verst. Gode kolleger som er det lune hushjørnet der man søker ly i sterk vind.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Detaljer er ikke viktig, det er følelsen detaljene får frem teller. Jeg har for første gang i livet kjent en sånn maktesløshet at kroppen sa litt stopp. Jeg forstod det ikke engang selv da bena ble , da hendene skalv, eller da synet ble uklart. Jeg ga først opp da tårene kom, og rant i 12 timer.  Men…jeg står på bena, og som sagt er jeg ivaretatt. Og jeg skal fortsette å stå!

Da kollega Martin ringte etter skoleslutt, og vi snakket på telefonene mens han kjørte hele veien hjem. Fint øyeblikk. Line som sendte meldinger, Ragnhild som stryker på ryggen og tenker praktisk, og alle de andre som ser, lytter og støtter. Fine, fine øyeblikk. Jeg er sliten, men jeg er heldig! Veldig, veldig heldig.

Jobbe på, fylle hodet med det som gir energi. Venner gir energi. Og venner, eller en venn da, startet med live shopping- sendinger fra butikken denne uka. Mona spurte for noen uker siden om jeg ville være med på live streaming, vise frem klær, og kanskje etter hvert, noe interiør. Man sier ikke nei til Mona, for Mona ville aldri sagt nei til meg. Generalprøve og premiere i ett. Kjent konsept fro mange, helt nytt for oss, men vi kom oss igjennom. Litt klabb og babb, og veldig mye moro. Mona, Therese og jeg foran kamera, og Beate bak og styrte det tekniske, som en slags “tause Birgitte”, bare mye mer teknisk klok. Jeg har ikke sett sendingen selv, det orka jeg ikke, men så har jeg jo en drøss “gode” venner da, som stadig tok skjermbilder og sendte meg underveis, med passende kommentarer til. Dævver. Veldig morsom kveld. Vi kjører igang neste torsdag også.

Den dagen verden rundt meg raste litt…eller, teknisk sett var det vel jeg som raste, tok gubben affære, på skikkelig måsagubbe-vis. Det ble burger i mysen, med påfølgende time nede ved vannet, mens et tjuetalls ender tråkket rundt oss, og på flere tidspunkt opp i fanget, for å gasse seg med medbragt solsikkefrø. Det hjalp. Selvsagt hjalp det. Ei varm arbeidshånd som holdt min, en armkrok å hvile i, og en skulder å gråte på. Måsagubben altså. Nydelig øyeblikk.

Anda som enten kjefta på meg, eller drev en eller annen form for politisk valgkamp, med meg som eneste tilskuer. Kjatta på det nebbet gikk i hundre og ett, og når jeg kvekket tilbake lyttet den, som om den forsto hva jeg sa, før den svarte. Sånn holdt vi på i omtrent ti minutter. Noe av det snodigste jeg har vært med på, men skikkelig morsomt øyeblikk.

Vi på kontoret spleisa på bursdagsgave til en kollega som er veldig ung. Egentlig er han ikke det, han er bare ung til sinns, og det har liksom blitt en greie. På kanten til mobbing egentlig, men bare på kanten. Han has sparkesykkel lissom…Så vi spleisa på blinkesko! Til en voksen mann! Jeg kosa meg så fælt da de stod til ladning her hjemme før jeg pakket de inn. Seks ulike fargevalg, og tre-fire forskjellige blinke system. Blinkesko er fine øyeblikk!

Invitasjon til skolerevy. Den kom på fredag, personlig levert av revyartistene fra vg3 i egen høye person. Så nå gleder jeg meg til uka. Til latter og fjas og unge skuespillere. Det har jo forberedt seg noen uker nå, hentet hele parykk og kostymelageret jeg har på kontoret. Dette må jo bli gøy. Det gledes.

Barnebursdag hos tante Mariann, feiring av lillegull som fyller fem. Så fint å se ungene igjen, og resten av tante og onkel-gjengen selvsagt. God mat, god kake, barnelatter, familietid… Podene her i huset smalt like gjerne til med trommesett og keyboard i gave til ungene, so det ble da i det minste en livat feiring. Alle foreldres mareritt, men veldig artig for oss som kunne hvile ørene etter selskapet.

Og slik gikk uka. Skjelvende kropp og stive skuldre, tårer og frustrasjon. Likevel mange gode øyeblikk. Solskinn på stolryggen tidlig på morgenkvisten, en boks kokosboller levert på døra av snille folk, kalde føtter i varme, hullete ullsokker, og filmkveld med popcorn og ostepop midt i uka. Ekorn og småfugl på fuglebrettet, rykende ferske kanelsnurrer til kveldsmat, og et nytt lite nurk i kretsen vår har kommet til verden. Glede.

Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer gir deg gode øyeblikk. Nyt søndagen, og vær raus med deg selv. Det fortjener du. Og du? Fortell meg gjerne om et av dine fine øyeblikk fra uka som gikk, det hadde vært en hyggelig avkobling i dag. Vi blogges.

Hallo søndag, og velkommen skal du være. Vanedyret er ikledd pysjamas, som vanlig, pakket inn i det gule teppet, som vanlig. På frokostasjetten ligger to knekkebrød med gulost, og fire lakrisbiter som ble til overs etter lørsdagssnopet i går. Balanse i kostholdet er jo så viktig, og jeg er skikkelig nøye på sånt. Ihvertfall så lenger sukkerkvota går i min favør. Det klør irriterende på et par myggstikk på beina, et tegn på at sommeren ikke er helt over, men gresset ute er fuktig etter nattekulda, og flere av bladene er gule. Så høsten er liksom i gang den og. Vi er midt imellom sommer og høst, og enkelte dager har jeg nytt godt av begge årstider.

Skrotten og hodet er slitent. Oppstarten av skoleåret har vært av den travle sorten. Jeg trives best når jeg jobber med hele meg, og følelsen av å ikke strekke til, eller ikke få jobbet på den måten jeg trives bestet med, eller den måten som gjør meg god, den er kjip. Det tar på.  Men i morgen er en ny mandag, og jeg har trua. Ungdommene lander snart, det samme gjør de ansatte. Og først skal jeg bruke søndagen på det søndager er aller best til. Ro, hvile, og mennesker og aktiviteter som gir energi. På bordet brenner stearinlys, på benken står allerede en gjærdeig til heving, og hvis myggen peller seg dit pepper`n gror, blir det et aldri så lite høstsjau ute i hagen også.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uka har vært, som alle de andre siste ukene, travel, men full av fine øyeblikk. Tirsdag tok Helse og Oppvekstavdelingen med snaue 100 elever fra vg1 og vg2 til Fossheim leirsted. Her var det duket for et døgn med læring, lek og med et felles mål om å bli kjent. Skal ungdommer lære trenger de trygghet, og trygget kommer når man kjenner hverandre. Det var herlig, og det var slitsomt. Det var gøy, og det var kaos. Og det var nattevakt! Hele natten satt jeg på en madrass i gangen, og drømte om senga hjemme, men når morgenen kom, og kaffen var varm, og 100 ungdommer samlet seg til frokost, da var det liksom verdt det igjen. Så mange fine øyeblikk på et døgn, så masse flott ungdom!

Jeg tok selvsagt med meg skoledagboka jeg fikk for et par uker siden på leir, fordi….fordi jeg er “hu der som gjør sånne kleine ting”!. Men det var klokt det, viste det seg, for skoledagboka ble en greie! Den ble sendt rund og fylt med minner og hilsninger fra ungdommer i alle klasser. Tenk så gøy, enda noen år fra nå, og lese små notater fra de som da er unge voksne. Dagens små notater blir snart gode minner. Fine øyeblikk.

Det tar tid å komme seg etter et slik døgn da! Mye tid faktisk, for selv om det bare gikk i kaffe og saft kjenner man seg nesten bakfull i to døgn etterpå, når søvnen har uteblitt, og inntrykkene er så mange. Den eneste medisinen som funker da er naturen! På med joggeskoa, ut i skauen, og raske til svetten renner. Hadde ikke helt sett for meg at hjortelusa ikke hadde sosiale antenner, og dermed ble i overkant innpåslitne, men bortsett fra insektene leverte skogen som alltid. Farger på trærne, og farger i skogbunnen. Skogen er som et sukkertøy for øyet på denne tiden. Nydelige øyeblikk!

En time i hengekøya! Slitne føtter, og susing i hodet etter lange dager på jobb blir liksom litt borte når man kan ligge å svinge mellom to trær. Sval vind, ikke et eneste menneske som snakker, og sakte gynging fra side til side. Rein avslapping, og skikkelig digg øyeblikk!

Den dagen elevene fra vg3 sendte melding  på teams og lurte på om de kunne gjøre et kort intervju med meg i forhold til skolerevyen de jobber med. Jeg svarte selvsagt ja, og gikk dermed rett i fella!!! Enkel forskning viser at “noen” kommer til å bli imitert i den kommende revyen. At elevene ikke jobbet hardere med kostymene de hadde til rådighet er jo artig, da undertegnede nå vil ha  “hockey-sveis” på premieren. De skal ha for innsatsen da, og jeg lo så jeg gikk rett ned i knestående da jeg skjønte greia. Morsomt øyeblikk, og bilde er selvsagt delt med tillatelse fra “mini-me”.

Ut og mate gakkgakker. Gubben har jo en greie for ender, og når vi har tid, da durer vi dit hvor endene befinner seg, med en pose frø til de nebbete, og ei matpakke med no godt til oss andre. Det ble en sånn tur denne uka. Det er noe så godt og rolig over ender som svømmer rundt skjøret vi sitter på, og innimellom vagger opp til oss for å gasse seg med solsikkefrø rett fra hånda. Så herlige dyr, kombinert med matpakke ute i frisk luft…nydelige små øyeblikk.

Og slik var enda en hverdagsuke. Ender, og ungdommer, uten sammenlikning for øvrig. Kveldsturer med en pode som har hatt behov for å snakke litt, latter og fjas med kolleger i en travel skolehverdag, sol og regn, grovbrød og kake. Jeg har henta energi hver morgen fra kornbaren i kantina, og lagt min elsk på Biola med rødbet, bare fordi fargen på frokosten gjør meg glad. Jeg har spilt inn en sekvens til filmen vår, et intervju med en ildsjel fra Setskauen, fått parfyme i posten, slått tåa i dørkarmen, klippet gresset som var blitt altfor langt, snubla i egne skolisser, og fått solbrilleskille etter mage timer på volleyballbanen med ungdomma.

Høyt og lavt, aktiv og lat. Håper uka som gikk bød deg på fine øyeblikk, og at uka som kommer gir deg mange fler. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så kom søndagen, og den skal nytes med blanda følelser. Flott at det er søndag og fridag, litt kjipt at det allerede er siste dagen av helgen, for jeg kjenner at denne skrotten kunne trengt enda et døgn på ladning! Det er ikke til å legge skjul på at skolestarten har vært av det tøffere slaget dette året, og kroppen kjenner det. Rare greier, hvordan alt det som befinner seg inne i hodet plutselig gir utslag i stive skuldre…men, jeg har trua på at dette faller på plass. Rutiner, trygghet, faste rammer, tydelige grenser, det virker som regel til slutt. Nå er i allefall et godt øyeblikk, for det er mange timer igjen av søndagen. Mange timer i sofakroken, kanskje en rusletur i skogen, fersk grønnsaksuppe på ovnen….mange øyeblikk som skal nytes!

Til tross for i overkant mye løping i korridorene, og en litt annerledes arbeidssituasjon har de gode øyeblikkene stått i kø, som om karma jobber med å veie hendelsene litt, balansere hverdagene. Eller så er det kanskje bare jeg som leter ekstra etter øyeblikkene fordi jeg trenger dem, hvem vet. De har uansett poppet frem som kvisene gjorde i 1991. Helt uanmeldt, og overraskende….men mye mer velkomne da!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Første økt hadde knapt starta da storepoden ringte og kunne meddele at han hadde fått en spiker på øyet, og lurte på om jeg kunne bli med bort på legevakta, da synet var borte vekk…. Da er det lett å være mamma. Plutselig er ikke gutta så store lenger, og mammahjertet får sånn små-panikk. På legevakta kom vi rett inn, takk til helse Norge som stepper opp når det gjelder. Legen pusta letta ut da han så poden, for han hadde sett for seg en hel bjelke hengende fast i øyet med en spiker, men så ikke var det altså ikke. Antibiotika, en rift på øyet, litt hodepine, og synet kom gradvis tilbake utover uka. Han har vært heldig, tross uhellet, den unge tømreren. Og det i seg selv kvalifiserer til et godt øyeblikk.

Den morran jeg lot sykkelen stå, for regnet falt tett, og sunn fornuft overtalte meg til å rusle under paraplyen på vei til jobb. Jeg gikk saktere enn vanlig, litt for å klarne hodet og forberede meg på dagen, men også for å nyte lukten av sommer-regn. Ikke mange dagene igjen av den varme regnlufta nå, for høsten bringer straks med seg kald morgenluft. Rusle under paraplyen, koble av før dagen egentlig er skikkelig i gang. Fine øyeblikk.

Jeg har sagt ja til noe jeg både gleder og gruer meg til…men det  det er jo ikke et ukjent dilemma for meg egentlig. Jeg har jo en favorittbutikk her i bygda, og det er ikke bare fordi den eies av ei knallbra dame og en god venninne, men fordi både interiøret og klærne i butikken er fine. Skikkelig fine. Jeg finner liksom alltid noe i den butikken jeg har lyst på.  Og siste skrik for mange butikker er jo live online shopping, og Mona har bestemt seg for at “Hos Mona” skal henge seg på trenden. Men så driver hun sjappa alene da, og trengte en til å styre kamera og det digitale under sending, og en til å stå foran kamera og lede sendinga sammen med henne. Gjett hvilken rolle jeg fikk??? Dyktige Beate styrer teknologien! Jeg er jo sånn teknisk analfabet, og hvis en fjernkontroll har mer enn to knapper får jeg stressutslett… Så nå har vi harr oppstartsmøte, med kaffe og planlegging midt i drømmebutikken, og fastsatt dato or første livestream. Går ting etter planen kan du følge oss og handle deg noe fint Torsdag 14 September. Gruer jeg meg? Ja! Gleder jeg meg? Ja!!! To timer med skravling og idemyldring var i allefall skikkelig fine øyeblikk denne uka!

På fredag etter jobb rakk jeg å lage ferdig et kort som sjefen skulle få, ta meg en dusj, legge ei vinflaske i veska, og stille meg opp ved postkassa for å vente på skyss. Og skyssen kom, i form av en sju-seter full av kolleger, som skulle videre til en annen kollega, for å ha avskjedsfest for sjefen, som nå går inn i sin siste arbeidsmåned hos oss, før hun starter i ny jobb. Vemodig, men likevel en skikkelig fin kveld!

Og kvelden ble så fin. Mimmi åpnet huset for alle 16 kollegene på kontoret, vi spiste Pizza fra Fjøset, drakk vin fra kartong, lo av og med hverandre, og grein litt da Tine holdt tale for sjefen. For en kveld! Latter og tårer, og musikk og dans og fine samtaler. For en gjeng! Tenk at alle disse får jeg dele dagene mine med! Dele frustrasjon og fandenskap, latter og gleder, og innimellom flere flasker med vin og noen esker med pizza! Gode øyeblikk!

Og etter en herlig fuktig aften våknet jeg opp til frokost som hang klar på postkassa! Snakk om perfekt timing!  Kikka på mobilen da jeg våkna, egentlig bare for å sjekke klokka, og så jeg hadde fått melding om morgenlevering. Fineste Mona, som “tvang” meg til å bli med på livestreaming i butikken, hadde sendt så mye godt at hele gjengen i måsahuset ble mer enn mette. Smakfullt, nydelig øyeblikk!

Jeg går rundt med den skoledagboka jeg fikk forrige uke og flirer. Blir jo helt fjortis igjen, og det er så gøy! Denne uka har flere av kollegene skrevet på venne-sidene, og jeg gliser så fælt av hvor alvorlig de tar det, og hvor mye sjel de legger i jobben. Også slo det meg midt i uka, da kollega Martin hadde skrevet ferdig sin side, at det tok 46 og et halvt år før en GUTT skrev i skoledagboka mi!!! Wiiiiiii!!!! Bedre sent enn aldri for en som ikke akkurat var noen guttemagnet i tenåra!!!! Og da lo vi veldig av det også, i tillegg til de gjennomførte og veldig interne svarene han skrev. Gøy øyeblikk!

Uka ble avsluttet sammen med fineste kollega Line. (Dæven, her er det et mønster eller??? Så godt som alle nevnte øyeblikk denne uka er med kolleger som også er venner! Hvor heldig går det an å bli?) Line hadde kjøpt billetter til Carola konsert i Oslo Spektrum, og vi dura innover til by`n for en helaften med middag og musikk. Sitteplasser selvsagt, vi er jo musikkglade, men litt makelig anlagt skal du vite! For en kveld! Vi lo fra vi satte oss i bilen på vei innover, og til hun slapp meg av. I dag er jeg støl i magen, på ekte, fordi vi har flira så himla hardt, mest av oss selv! Latter og fjas, fine samtaler, solskinn, og Carola. Enda et flashback til tenåra denne uka. Skal skrive om det i skoledagboka min!!!! Fine, fine øyeblikk. Ekstra gøy når en av dere fine blogglesere huket tak i meg for en prat midt  Oslo Spektrum. Det gjør meg så innmari glad. Litt flau, men skikkelig rørt og glad!

Og slik gikk uka. Minsten stråler fordi kjæresten har sin første helgeperm fra militæret. Størsten har fått spikeren ut av øyet, sola har hatt mer tilstedeværelse enn regnet, og masse kvalitetstid med fine mennesker. Nå skal jeg mentalt forberede meg på en uke jeg vet blir hektisk, men først skal jeg nyyyte fridagen, og kanskje nynne litt på “Fremling, eller Fångat av en stormvind!” !!! Ta vare på øyeblikkene, stopp opp og nyt øyeblikkene som skjer, og vær grei mot deg selv! Det fortjener du. God søndag.