jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Fra travel uke, til slaraffenlivet. Ikke helt sånn da, men jammen har det vært stor forskjell på de to siste ukene. Likevel har det ikke manket på små øyeblikk i uka som gikk heller, til tross for ei uke helt uten planer på ettermiddager og kvelder. Jeg er jho såpass makelig anlagt, at jeg vet å sette skikkelig pris på hjemmelivet også.

Akkurat nå er et fint øyeblikk. To poder sover i andre etasje. En pode sover hos kjæresten, og en podekjæreste er på tidlig vakt i hjemmesykepleien. Jeg er så imponert over arbeidsgleden til ungdommen. Hvem sa at ungdommer er giddalause? Og når podekjæresten er på jobb, får vi lov å passe grom-voffsen. Så her sitter jeg i det faste hjørnet av sofaen, pakket inn i teppet mitt, men en liten firbent venn i armkroken. Hun er akkurat like frøsen som meg, og vil også aller helst pakkes inn i tepper og pledd. Koppen er full av varm kaffe, og magen r full av knekkebrød md brunost. Skikkelig høstmorgen. Klokka er stilt til vintertid, så i kveld tennes stearinlysene enda en time tidligere. Små gleder, fine øyeblikk.

Mandag var det igjen duket for fotabllkamp mot elevene i midttimen. Endelig en grunn til å bruke den “fete” grilldressen fra sommerens campingturer. Lærerlaget hadde ikke blitt særlig bedre, for her manker det jo hardt på både talent og trening, men vi holdt i det minste ut hele kampen. Jeg hadde, med hånda på hjertet, aldri trodd jeg skulle synes det var gøy å spille fotball, men det er det faktisk. Sikkert fordi det er et så lavterskel-lag jeg har blitt med på, men også fordi de lave forventningene til prestering tar brodden av hele greia, og gir rom for gøy! Derfor, fotballkamp mot elevene, herlig øyeblikk. Klar for ny kamp til uka.

Og bare for å toppe det hele. I tillegg til den fotballkampen hadde jeg flydd fra klasserom til klasserom hele dagen, fordi jeg skulle hjelpe elever i hytt og gevær, og da jeg var omtrent halvveis på hjemveien, dura det i klokka! Og for første gang opplevde jeg at smartklokka var smart. Den sa noe om restituering etter aktivitet, og jeg leste mellom linjene at her burde jeg kjøpe julemarsipan for ånspise den mens jeg lå i stabilt sideleie på sofaen resten av dagen. Som sagt så gjort! Endelig gjorde den klokka nytte for seg!!! Fint øyeblikk.

Morgenmørket. Jeg liker å være tidlig på jobb. Da kan jeg trakte kaffe, og svare på meldinger fra elever som har tikket inn på Teams i løpet av kveld og natt. God tid på morran gjør ofte arbeidsdagen bedre. Tid til å roe litt, spise frokost, drikke kaffe, skravle litt med kolleger, og møte elever som av ulike årsaker kommer ekstra tidlig på skolen. Og nå på denne årstiden er morgenlyset så vakkert at jeg ofte blir stående ute i skolegården litt, før jeg går inn, bare for å nyte himmelen, hvordan lyset reflekteres i vinduene, og den kjørlige, gode lufta. Morgenstund i skolegården er alltid så fine øyeblikk.

Den dagen voffsen fylte seks år. Nå hadde vi ingen storslått feiring, for så spinnville er vi liksom ikke enda. Men poden hadde ordna gave til den firbeinte, og jeg så mitt snitt til å spise sjokolade, i mangel av kake. Alltid fint med en unnskyldning til å trøkke i seg noen kalorier. Og bikkja var svært fornøyd med gaven, og jobber nå på spreng med hjernetrim for å finne go`biter i bokser og luker. Jammen bra jeg ikke må jobbe like mye for mine godbiter.

Minsten var på sitt aller lykkeligste den dagen vi hentet hjem en rallybil. Nå er det bare et tomt skall foreløpig, men her skal det bygges. Lenge før kameraten ble syk avtalte minsten og “onkel” at de skulle bygge rallybilen sammen. Deres prosjekt. Så ble kameraten syk, for syk til å gjøre annet enn å ligge på sykehuset, og så ble kameraten revet fra oss, og prosjektet til minsten og onkel ble aldri noe av. Helt til onkelens familie forteller at minsten kan arve bilen. Poden felte noen tårer, både av glede og av savn, men er fast bestemt på å bygge bilen slik de to engang planla. En rallybil til minne om onkel Knut. Og nå er den hentet hjem. Tomta er enda trangere, men hjertene desto fullere. Jeg gleder meg til å følge poden og prosjektet hans, og jeg vet han kommer til å bygge bil med kameraten vår i tankene, og i hjertet. Dyrt, tidkrevende, men fint likevel. Godt øyeblikk.

Og mens poden bygget bil, bygget jeg blomsterpotte. Jeg kjøpte noen pinner på Biltema for en stund siden, og endelig fikk jeg tid til å leke meg litt med de. Første prosjekt ble en blomsterpotte til “grana” jeg pleier å ha stående fremme vinterhalvåret. En gammel kakeboks med rust i bunnen hadde gjort nytta si hva kaker angår, og fikk nytt liv i stua, med helt nytt formål. Gjenbruk og greier. Ekstra trivelig at podekjæresten satt seg ned sammen md meg, og laget gave til mormoren sin samtidig. Nesten som et godt gammeldags juleverksted i stua, en kveld midt i uka. Sånne øyeblikk elsker jeg!

Og slik gikk uka. Jeg har jobbet hver dag, og kost meg hver kveld. Det tennes lys i hele stua, det stekes vafler og grovbrød. Jeg har slappet av rundt det runde bordet i butikken til Mona, spist kake på personalrommet, gått tur i skogen, og brettet klær på badet. (ikke at det sytes da…for haugen er svær som et fjell)

Nå skal søndagen nytes før en ny uke banker på døra. Voffsen skal luftes, det samme skal denne skrotten. Håper uka som gikk ga deg masse, masse fine øyeblikk, og at uka som kommer bjudar på! Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God søndagsmorgen til alle og enhver. Utenfor vinduet mitt ligger høsttåka tjukt og lavt…litt sånn som kroppen min akkurat nå. Mulig tåka letter i løpet av dagen, men om det ikke skjer, er det også helt greit. Enda en unnskyldning til å pakke seg inn i stua, fyre i peisen, tenne lys, og gjemme seg litt fra verden. Jeg trenger det i dag kjenner jeg, bare fordi uka har gitt så mye, for for en som blir litt slitn av for mye sosialt, er det godt med litt alenetid, og litt ro, sånn på tampen av uka, før det smeller til med nye øyeblikk fra i morgen av.

Morgenkvisten er fin. Det er bare gubben og jeg som er våkne. En pode sover hos kjæresten, de andre ligger enda i annen etasje og snorker. Rundstykkene står i ovnen, kaffen er allerede klar på kanna, og det knitrer i tørre bjørkekvister borte i peisen. Alt ligger til rette for at søndagen blir akkurat slik jeg liker søndager best.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Uka har vært proppfull av fine øyeblikk. Noen sånne hverdagsøyeblikk som bare kommer når man minst venter det, og noen øyeblikk som dukker opp fordi man gjør noe man ikke gjør hver uke, noe ikke fullt så hverdagslig. Mandag var stemmen hes, og hodet nesten tomt innen klokka 14. Hvert år, i livsmestringsuka på skolen, har jeg seksualfordrag for alle på vg1. Til sammen drøye 200 elever i auditoriet, fordelt på to økter, skal få servert en salig blanding av flatlus, porno, og identitet. Ingen grunn til å pynte på noe, ungdommen er verken hårsåre, eller uopplyste, snarere tvert imot. Og selv om jeg synes det er herlig å være en del av livsmestringsuka, gøy å være nær elevene på en annen måte enn den vanlige skolehverdagen, så koster det både stemme og energi. Men at det gir mer enn det tar, det er det ingen tvil om. Pangstart på uka, og skikkelig fine øyeblikk.

Så finnes det hverdagsengler da, og i mitt liv er de ofte forkledd som helt vanlige kolleger. Sånne som prikker deg på skulderen, og sniker til deg en sjokolade sammen med en liten post it lapp med noen oppmuntrende ord, og plutselig blir dagen enda litt bedre. Ikke nødvendigvis på grunn av sjokoladen (selv om det selvsagt er kjærkommen altså), men bare fordi noen tok seg bryet, med meg i tankene akkurat det øyeblikket. Og det er fint det! Skikkelig fint!

Så var det den morgenen jeg virkelig følte at vinteren kom. Den morran det det var så mye frost på sykkelsetet at alle eggene mine frøs før jeg nådde postkassa, og sikkert kunne bli millionær på svartebørs-egg på det illegale prøverørsmarkedet. Så kaldt var det, at vottene  måtte frem, og nesa var rød på tippen da jeg ruslet gjennom skolegården. Nesten julestemning, fint øyeblikk!

Og med frosten kommer alt det vakre som skjer i overgangen fra høst til vinter. For høsten har enda ikke helt sluppet argene, selv om mange av fargene har falt til bakken. Og kulda lager rammer rundt bladene, rammer av frost som gjør bakken til et skattekammer for oss som liker å gå med snuta ned på let etter noe vakkert. Og å rusle rundt sånn og se etter blader med rim, det gir meg så ro i sjela! Så mange fine øyeblikk, litt i min egen verden, midt i alle andres travle hverdag. Hvilepuls!

Den morgenen jeg stod på parkeringsplassen og ventet på en elev, og en annen smilende ungdom hilser blidt, og sier :”Hvis du snur deg nå, så ser det ut som om skolen brenner!” Og han hadde helt rett! For løve på trærne som rammer inn skolen bak ved skogkanten så ut til å stå i fyr og flamme, og sola kastet skygger, og striper av gull om hverandre over skolegården, og det var bare så innmari fint! Så stod vi der da, en ung mann, og ei middelaldrende dame, og snakka om høst, og natur, og trær i brann, og vafler i kantina, også hadde vi plutselig begge fått skravla litt før skoleklokka ringte. Blitt bittelitt kjent, bare på grunn av blader på trærne. Tenk så fint!

Så kom bursdagen, både for minsten om mamsen. Og jeg starta dagen md bløtkakefrokost med lillegutt, slik vi har starta dagene vår siden hav var bitteliten. På trammen lå blomster og sjokolade fra Heidi, sendt med morgenlevering. En skikkelig fin høstbukett som resten av uka har lyst opp hele stua, og gitt fine øyeblikk hver gang jeg ser på den.

På jobben den dagen var det nesten flaut mye oppmerksomhet. FOR en gjeng jeg har rundt meg hver eneste dag. Så heldig jeg er, som har nære venner på jobb. Det bugnet av gaver, klemmer, og fine hilsener. Så mye at jeg blei reint forlegen. Fantastisk fine øyeblikk for ei rimelig bortskjemt dame på nå 48.

Og det var ikke bare på kontoret det  ar fest, for i korridoren stod plutselig en vakker bukett ungdommer, og sang bursdag sangen så det jallet i hele blokka, og med meg hjem ble fine hilsener fra de unge, sjokolade, og et hjerte fullere enn fullest.

Og bare for å toppe det hele fikk jeg en så god latter da kollega Martin overleverte sin gave, med et kort som traff meg midt i galgenhumoren. For galgenhumor må man ha, og da bestekameraten døde i sommer, så kollega Martin sitt snitt til å rykke opp, og lengst frem i rekka som bestevenn, og akkurat det lo vi så masse av i sommer, midt oppe i sorgen. Så når jeg leste kortet flira jeg igjen. Et stort pluss er jo at kompisen kjenner meg såpass godt at med kortet fulgte et gavekort fra butikken til Mona. Uka som kommer skal det shoppes!

På torsdag gikk ferden til Kirkenær, for å holde foredrag på temakveld om Kvinnehelse, på Hæppi treningssenter. FOR en fantastisk kveld det ble. Publikumet stod jo for halve underholdninga, og gjorde at foredraget ble 25 minutter lengre enn planlagt. For en gjeng kvinnfolk! Nå jeg lyst til å adoptere den gromme dialekta der ute, og si ting som gætteri og gærfint! Jeg har ikke ord, rett og slett, eller så har jeg kanskje brukt dem opp, for skravla gikk! For en plass, for noen folk, og for en kveld. Tusen takk for varm mottakelse, kjære kvinnfolk på Kirkenær. Det var en opplevelse av de sjeldne.

(bildet er stjælt av maje7774, på instagram)

Og bare for å toppe hele uka avsluttet vi med kollegafest hjemme hos Miriam, på fantastiske Langstranda, fredag kveld. Det var sjampis og vin, og mer mat enn vi maktet å fortære. Det var latter og alvor, og fjas, og enda mer latter. Et sårt tiltrengt avbrekk fra en hektisk start på skoleåret

Og slik gikk uka. Flere øyeblikk enn jeg kan telle, langt flere enn jeg kan gjengi, og sjela er enda rikere enn forrige søndag. Håper din uke også gav deg fine øyeblikk, og at uka som kommer raust deler av de små gledene. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så ble det søndag igjen, og den kom akkurat like kjapt som alle andre søndager. Plutselig er det huskaldt, sånn på ordentlig. Ikke lenger bare et hint av høstkulda som setter seg litt i veggene, men heller nesten på grensa til vinterkaldt. Sånn av det å gå barbeint gjennom stua på morran ikke er aktuelt. De nye tøflene er gull verd. Billige tøfler fra Europris, men gode å varme når føttene er kalde. Søndagen starter slik søndager flest. Undertegnede pakket inn i pysj og pledd, kaffetrakteren har levert varene, og gubben steller i stand rundstykker og egg. Poder sover. peisen knitrer, og dagslyset er i ferd med å trenge inn gjennom vinduene. Godt øyeblikk.

Ute regner høstløvet ned fra trærne , og straks er plenen dekket med rødt, oransje og gult løv. Om jeg sitter lenge nok ved kjøkkenvinduet kan jeg gradvis se gresset bli dekket. Forleden måtte jeg bare ut å tråkke litt i det, kjenne litt på det, og lukte litt på det. Jeg hadde sittet inne hele dagen på jobb, og store deler ettermiddagen hjemme, så rett før dagslyset forsvant tok jeg på meg skoene, og tuslet ut i hagen med lusekofta over skuldrene, og kaffekoppen i hånda, bare for å tråkke litt i høsten, før den forsvinner helt. Klarne hodet i frisk luft, og ta inn fargene med alle sansene. Fine øyeblikk.

Fredag markerte skolen verdensdagen for psykisk helse. Miljøteamet har nok å gjøre på sånne dager, fordi det lages opplegg hele skoledagen. Dette kommer jo i tillegg til alt det andre som skal gjøres daglig, så da det nærmet seg midttimen, var beina allerede trette, og hodet litt fullt. Så ringte det to jenter på Teams, og spurte om jeg ville komme en tur på skolekjøkkenet. De hadde, på eget initiativ, tatt på seg å lage boller til alle på hele skolen. Vi snakker 600 boller på to ungdommer. For en jobb. Og nå trengte de litt rulle og stekehjelp, og jeg fikk “sneket” meg unna en liten stund. Så herlig avbrekk, å kunne jobbe litt på skolekjøkkenet med to fine ungdommer, skravle litt, bake litt, prøvesmake litt, og på det viset samle litt energi til resten av annerledesdagen. Slike små hverdagsøyeblikk altså, de er gull verdt.

Og midt oppe i alt som oser av høst, så tråkket jeg rett på et sikkert vårtegn den ettermiddagen jeg gikk en tur for å lufte skrotten. Jeg gikk egentlig å titta mot grøfta og jordet, for akkurat langs denne stien pleier jeg å møte på elg på slektstreff, og siden jeg ikke er en nær slektning skuer de stygt på meg, så det er liksom best å ha litt hodet klart, bare sånn i tilfelle. Så lyste det liksom noe opp fra bakken, og da jeg tittet ned stod jeg med skotuppen på en liten løvetann. En overlever, en sånn skikkelig hardhaus som bare har venta på skikkelig høstsol, og sett sitt snitt til å sprette ut. Og sånne små ting får meg alltid til å bremse ned, stoppe litt opp, og bare undre meg over naturen, og nyte et bittelite pusterom. Løvetann-øyeblikk.

Også spretter vi fra et snev av sommeren, og rett ut i jula. For en tidlig morgen i slutten av uka låste jeg meg inn på kontoret, og der lå årets første marsipan gris og ventet på meg! Purke møter purke! Og da blei jeg så glad, for det ble liksom akutt julestemning! Jeg var iskald på hendene etter å ha sykla til jobb i to plussgrader, rød i kinnene, sånn man blir på kalde vinterdager, også var det kaffe og marsipangris til frokost, lenge før resten av kollegene dukket opp. En stille stund, bare grisen og meg. Nesten så jeg sang julesanger også, men bare nesten! Grisefint øyeblikk!

Fredag var det rosadag på skolen, et årlig stunt for brystkreft. Og mens jeg pussa tenna på morran fikk jeg et sånn infall som utfordra impulskontrollen, og impulskontrollen tapte, slik den nesten alltid gjør. Så jeg knuste litt øyenskygge, blanda med hårvoks, og plutselig hadde jeg rosa hår, og var særs fornøyd med eget påfunn. Men…Så kom jeg på jobb, og så hue i dagslys! Altså, jeg så ut som en evig singel, overgangsalder-bombe fra grisgrente strøk. Ei sånn som røyker rullings med begge henda, hører på Rune Rudberg, og frivillig melder seg på Charterfeber for å få gratis ferie med likesinnede katte-damer fra andre grisgrente strøk. OG, det så ut som om jeg hadde skabb. Det eneste positive var at impulskontrollen ikke hadde hatt tilgang på permanent farge. Gøy øyeblikk da, for en god sak!

Og med impulskontrollen allerede på viddene, stakk jeg innom Maxbo etter jobb, for å kjøpe maling. For etter at jeg malte trapppegangen beige for et år siden, har fargehjertet mitt vrengt seg hver gang jeg går i trappa. Så nå er det blått! Første strøk fredag kveld, andre strøk lørdag morgen. Dette gamle måsahuset kler best litt farger, og jeg er lykkeligere når alt ikke er beige eller grått, sånn er det bare. Flott hos andre, ikke hos meg. Neste helg får nok yttergangen en tilsvarende runde med penselen, men før det skal ei i overkant hektisk uke gjennomføres, uten maleprosjekter på kveldstid.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. 50 årsdagen til måsagubben kom og gikk, akkurat slik den lugne jubilanten ønsket seg. Til uka fyller minsten 20, og jeg 48….tallet er plutselig stort, men hodet er stadig like barnlig. Jeg har vaska et vindu, mer gadd jeg ikke. Jeg har sydd ei ny sofapute, pakket inn enda en liten julegave, drukket kaffe med en venn, og skravla litt med Mona i butikken hennes. Små ting, små øyeblikk.

Nå skal søndagen brukes til fint lite. Litt bretting av et fjell reine klær, kommer neppe til bunnen av fjellet i dag. Det skal bakes til ukas matpakker, jeg skal forberede meg på seksualforedragene jeg skal holde da livsmestringsuka kicker av i morgen, og et foredrag jeg skal ha i Kirkenær torsdag kveld. Resten av dagen skal bare nytes. Håper uka som gikk var raus med deg, og at noen av øyeblikkene ga deg grunner til å smile. Ønsker alle en toppers søndag, og ei fin ny uke. Vær snill med deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Brått var det søndag igjen, og høstferien som jeg hadde gledet meg til, den synger på siste verset. Hvordan kan dagene gå så innmari fort??? Selv de dagene man knapt gjør noe som helst, de bare flyr avgårde. Det har blitt Oktober også. Min favoritt måned fra så lenge jeg kan huske. Bursdager på rekke og rad, og det betyr masse, masse kake. Løvet ser ut som om det brenner på trærne, sola er så sterk at mysing er påbudt, og regnet lukter frisk ny årstid. Så joda, selv om høstferien gikk grådig fort, finnes det mange øyeblikk å se frem til de kommende ukene også. I slutten av neste uke fyller måsagubben 50…jeg jobber litt med å forstå at kjæresten runder et halvt århundre. Uka etter fyller minstemann 20, det er ikke lettere å forstå det eller…

Det knitrer i peisen, og rundstykkene står i ovnen. Poder og podekjæresten sover, og jeg nyter en ganske vanlig søndagsmorgen her i sofakroken. Som alltid et fint øyeblikk, og et godt utgangspunkt for å hente frem andre små øyeblikk fra uka som gikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mandag var jeg dagmamma for voffsen til podekjæresten, for hun var i Oslo og studerte, slik studenter ofte gjør. Jeg og voffsen kokte kaffe til termosen, smurte matpakke, tok sekken på ryggen, og ruslet ut i skogen. Vi hadde kun to planer for turen. Kose oss, og samle litt mose. Og vi koste oss masse. Ruslet runden oppe ved Eksismoa, spiste lunsj og drakk kaffe i gapahuken ved Eidsdammen, og samlet masse mose i sekken på vei nedover fra skogen igjen. Mange timer var vi borte, og så gode og slitne var vi i skrottene at vi sovnet litt sammen i godstolen foran peisen når vi kom hjem. Gode øyeblikk.

Mosen vi samlet gav rom for litt kreativitet ute på trammen i høstsola, litt senere på dagen. Hvert år lager jeg en høstkrans til døra ute, og noen moseballer til å pynte med både ute og inne. Så enkelt som det får blitt, men det er så deilig å stå ute ved arbeidsbenken, leke seg til med naturmaterialer, og bare senke skuldrene mens man jobber litt med hendene. Enkel høstpynt, som varer helt til jul, og lenge etter det. Så nå er det krans på døra, og moseballer i fleng både ute og inne.

Tirsdag dura måsgubben og jeg over svenskegrensa da han kom hjem fra jobb. Planen var å bare komme oss litt ut og vekk, og spise middag sammen. Noen storhandel ble det ikke, bare litt smør, og litt oppvaskmiddel. Det var jo turen i seg selv som var målet. Over Mangenskauen på vei hjem kom tåka, og la seg lavt over veier og jorder og skog, og det var en nesten sånn trolsk stemning. Så vakkert. Tenk at tåka, i det sola går ned, kan gjøre den delen av verden man kjenner så godt, plutselig litt ny og annerledes. Så fine, små øyeblikk. Nye oppdagelser på kjente strekninger.

Onsdag dro vi ut med bobilen. Gubben har karret til seg noen små dager med høstferie, og vi dro ut med bilen bare for å kjenne bittelitt på feriefølelsen. Fine øyeblikk. Reise til blikkstille vann, strandkanter, bare rusle rundt, ha all verdens tid, spise middag, og slappe av. På et tidspunkt midt på dagen så hele verden ut til å stå stille, som om tiden var frosset. Det var ikke et annet menneske å se på plassen, ikke en lyd å høre. Ikke during fra biler, ikke engang fuglekvitter. Så stille var vannskorpa at hadde jeg ikke vist bedre, ville det være nesten umulig å se forskjell på speilbildet i vannet, og den virkelige verden. Vi ble bare stående ved siden av hverandre, og ta inn øyeblikket i noen minutter. Så fint øyeblikk.

Høstferien gav også masse tid til baking. Bakst til frokost, lunsj, middag og kvelds. Alt fra rundstykker, fylte horn og pizza, til gresskarboller, vafler og bananbrød med sjokolade. Det er liksom skikkelig høst ute når det lukter bakverk inne. Så lenge podene bor hjemme får alt av bakverk bein å gå på også, så da er det ekstra kos med de øyeblikkene på kjøkkenet.

En ettermiddag til Ørje. Middag i Mysen, en tur innom Biltema på Slitu for å kjøpe solsikkefrø. for så å dure avgårde til Ørje for å mate gakkgakkene til måsagubben. Nå er de jo ikke hans gakkgakker da, men han blir litt sånn som en bestefar for disse vaggende fjærkledde, der han sitter på svaberget, småprater med dem, og kaster frø i vannet. Og jeg skjønner det litt, for det er veldig beroligende å sitte sånn på en stein som er varmet av sola, og se endene dykke etter frø. Herlig tidsfordriv, fin ettermiddag, og fine øyeblikk.

Og slik gikk enda en uke. Det har blitt mange utetimer i det gode høstværet. Hagen er så godt som ryddet for vinteren, krukker og esker er fylt opp med gran, mose og lyng, slike ting som ikke koster noe, men skaper litt lun og god høst stemning rundt veggene ute.

Jeg har sovet lenge noen morgener, og hatt noen litt våkne netter, men er likevel mer uthvilt enn på ei stønn. Jeg har ruslet flere turer med voffsen, drukket kaffe ute i sola, grillet pølser på bålpanna i hagen, og spilt høy musikk og danset med moppen mens jeg var hjemme alene. I morgen er det jobb igjen, ingen fridager før juleferien, men først, først skal en ny og ubrukt søndag nytes. Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer byr deg på fine øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det søndag, igjen. Den 39. søndagen dette året. Måsahuset er stille. sånn måsahuset bruker å være på morrakvisten i helgene, men om litt vil trøtte ungdommer tusle rundt her i pysjen, og inhalere varme rundstykker og kaffe. Fram til da nyter jeg roen og stillheten. Det eneste som egentlig lager noen form for lyd er peisen, og den knitringa er alt annet enn forstyrrende. Tenkt at det er huskaldt nok til å fyre i peisen igjen, særlig tidlig på morran. Det er så herlig!

Jeg sitter som alltid, pakket inn i pledd i hjørnet av sofaen, klar for å gjennomgå ukas små øyeblikk. Eller, noen av dem ihvertfall. Og uka har vært fin den, og det har vært nok av små øyeblikk å smile litt av. Alt fra lukten av varm lunsj i kantina, til lyden av regn mot vinduet midt på natta. I morgen er første dag av høstferien, og den kom akkurat i tide. Det skal bli godt med noen dager fri fra alt, noen dager borte, noen dager hjemme, avhengig av om gubben også får tatt et par feriedager. Men aller først skal det bare være søndag, med bakst, og bok, og bretting av klær, og hvis det ikke meldes om regn, en tur ut i skogen for å sanke nok materiale til en krans til ytterdøren.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den dagen sola skinte i siste økt, og jeg tredde på meg joggeskoene jeg hadde i bagen på jobben, og gikk gjennom skogen på vei hjem! Det bare kjentes riktig. En times omvei på stien gjennom skogen, før jeg landa i sofaen hjemme. Det var bare en sånn dag, hvor alle trengte noe, og jeg løp rundt som en sprettball for å nå alt og alle. Det er sånne dager samvittigheten knekker litt, når man føler at man haster mellom mennesker, og flere av de nok sikkert hadde trengt mer. Da er det godt å lufte hodet skikkelig før man lander hjemme. Svette litt i luggen, og puste inn rein høstluft. Det hjalp! Såpass at det ble enda en skogtur en ettermiddag denne uka. Gode øyeblikk.

Jeg har, tro det den som vil, spilt min første fotballkamp siden 1988. Jeg var rævva i fotball den gangen, og enkel forskning viser at jeg ikke har blitt noe bedre. Skolen arrangerer fotballturnering store deler av året, i midttimene. Elevene danner lag, enten klassevis, eller på tvers, også spiller de mot hverandre. Seriøse greier, hver kamp blir filmet og lagt ut, og det er premier på slutten av cupen. Lærerne har i flere år stilt med eget lag, sånne kjernesunne, fotballspillere av noen lærere…. Dette året stiller lærerne med et lag til. De ikke fullt så kjernesunne, eller fotball interesserte. Vi er en god blanding av elevtjenesten, rådgivere, lærere, vaktmester`n og kontorpersonale…

Foreløpig mangler vi innsats, trening, lagspill og kondisjon, men vi er rimelig gode på latterkramper og svak dribling. Denne uka var første kamp, og undertegnede var målvakt, med penis-kostyme. Ikke spør hvorfor. Jeg ble lagets toppscorer, med ett mål… Så vi tapte kampen da, mot de proffe lærerlaget, men gøy var det! Fullsatt tribune, heiarop, og møre muskler i fire dager etterpå! Makan til midttime! Så gøy! Så skikkelig fine øyeblikk!!! Football Fakers, mot Man Chest Hair United. Feteste fotball-ligaen noensinne!

Sånne skikkelig fine morgentimer, når hele bygda oser av høst! Det er fine øyeblikk! Den morran jeg kom frem til jobb mens sola var på vei opp og speilet seg i vinduene i c-blokka. Når tåka kranglet med de første solstrålene, og bladene på trærne var tunge av nattens regn, og morgentimenes frostrim. Lukta av frisk høst satt i nesa, og fingrene var akkurat passe kalde av den kjølige lufta, og bare for å toppe det hele var det allerede lys i vinduene på kontoret, fordi Mimmi var på plass før meg, og det luktet nytrukket kaffe i hele korridoren. Sånne øyeblikk setter liksom stemninga for hele arbeidsdagen. Så innmari fine øyeblikk.

Ny iskaffe! Og det var som å svelge rein julestemning!!! Når iskaffen smaker pepperkakedeig! Og ja, jeg vet at det høres ekkelt ut, men den var kjempegod. Så kollega Miriam og jeg, vi satt der og sutta på hver vår iskaffe, og dagdrømte om juletrær og snø, og pepperkaker… Så derfor, iskaffe som smakte jul, herlig øyeblikk!

Før sommerferien fikk jeg en gave av kollega Line. Billetter til Hyllest av Jahn Teigen i Oslo Spektrum, og på fredag var det endelig dagen. Line r en av de aller råeste kvinnfolka jeg vet om, hel ved! Å tilbringe en helaften med henne er i seg selv en gave, men å toppe det hele med middag på Fridays, deretter Spektrum, med et stjernelag av artister, og kjente sanger, det  var rett og slett magisk. En av de fineste kveldene jeg har opplevd, hva musikk og stemning angår. Anita Skorgan med pianoet, og alle de andre artistene som leverte til høy måloppnåelse hele kvelden! Fantastisk. Line er sånn som snakker med alle, danser med fingertuppene, og synger med hele kroppen, og sånne folk, som er en fest å være sammen med, de tiltrekker seg flere likesinnede. Så inne kvelden var over var vi på fornavn med ekteparet ved siden av oss, og søsken-trioen på raden foran oss! Fantastisk kveld, fra ende til annen, en sånn opplevelse man lever lenge på!

Og slik gikk enda en hverdagsuke, uke 39. Jeg har vært på Sørumsand, og feiret bursdagen til pappa. Alltid koselig med turer til gamlebygda, alltid like stas for oss bygdefolk å ta heis opp til 4 etasje i litt mer urbane strøk.

Jeg har sittet i bilen etter en sen butikk-tur, og sett kvelds himmelen male verden i varme farger. Magiske øyeblikk.

Jeg har bakt både sunt og søtt, lest noen kapitler i den nyeste boken min, hatt såre og fine samtaler med kjente og ukjente ungdommer, og jeg har spist flere dadler med nøtter enn jeg burde, enda de ser ut som kattebæsj. Jeg har gått morgentur med voffsen, sovna på sofaen etter jobb, og ruslet rundt i stua et par søvnløse netter. Små og bittelitt større øyeblikk, godt blanda inn i ei helt vanlig uka.

Håper din uke også gjorde deg godt, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag til deg. Det knitrer i peisen i måsahuset, og på frokost-asjetten ligger en cookie fra morgenlevering, med nok sukker til å holde en hel barnehage med unger hyperaktive i ei drøy uke. Sammen med kaffe smaker det fortreffelig! Jeg er pakket inn i pledd, og har satt meg til i det faste sofahjørnet, klar for å bringe frem ukas små øyeblikk enda en gang, og plassere dem i ord og bilder her på søndagsbloggen. Mitt faste lille morgenrituale hver søndag. Vanedyret koser seg!

Uka har vært fylt med alt. Sol og regn, salat og sjokolade, friskt pågangsmot og hjertebank så kraftig at den endte med ekg igjen, bare for å være på den sikre siden. Litt sånn all in, også litt sånn all out. I dag er bedre enn i går, i går var bedre enn fredag. Uika var litt sånn som selve livet. Opp og ned, og opp igjen. Mottoet er som den gamle skolelæreren til podene sier: Enten så går det, eller så går det over. Akkurat nå er et fint øyeblikk. Det er en hel fridag foran meg, jeg har minimalt med planer, og om jeg ikke roter og søler noe voldsomt, så er huset reint nok for oss ikke-astmatikere. Mer enn godt nok.

Mandag morgen, i godt tid før frokost, kom det nye sko i postkassa. Jeg har hatt samme sko i to ti-år nå, og det var på høy tid med et par nye, helt like. De var så kritthvite at jeg måtte ha på solbriller da jeg knøt lissene….nesten. Så hvite var de at det  far umulig å unngå å legge merke til dem. Elevene så det! Nesten alle sammen. Men ikke en eneste kollega la merke til de nye skoa, eller spurte om jeg kunne løpe kjempefort med dem? Når slutta man å spørre unger med nye sko om de var superraske??? Så hver gang muligheten bød seg, to jeg rennafart og beinflaug forbi kollegene… De skjønte ikke greia før etter skoleslutt, så jeg kjenner at jeg løp unødvendig mye den dagen. Litt sur for det altså, men følelsen av nye sko var verdt det! Bra øyeblikk!

Det  var igjen eplekake etter søndagskaffen både mandag og tirsdag! Det er alltid fine øyeblikk! Restekake, og kaffe, etter middag, to kvelder på rad! Kanskje det  var like greit at jeg måtte trene litt ekstra med de nye skoa! Spurte av meg noen kakekalorier liksom!

Den formiddagen en elev trengte en litt lengre samtale, og jeg benyttet anledningen til å komme litt ut av skole settingen. Ofte hjelper det! Samtalen går lettere når man rusler side om side, og ikke sitter ansikt til ansikt i et klasserom. Vi rusla rundt på Bjørkelangen, kjøpte en heftig kaffe mocca på kafeen, og rusla videre i høstsola, men vi fikk skravla skikkelig. Sånne øyeblikk er ekstra fine, og kanskje noe av det jeg setter aller mest pris på i jobben.

Så var det duket for årets første foresatte-møte på skolen. Fin kveld, og godt oppmøte. Jeg blir så glad når foreldre engasjerer seg, møter opp, deltar i samtalene, blir kjent med hverandre. Selv med store unger i videregående skole er det flott med et et godt foreldre-nettverk. God kveld, gode øyeblikk!

Mellomste poden bretta opp ermene en ettermiddag etter jobb, og la nytt gulv i yttergangen. Den gamle røde linoleumen fra 1994 hadde for lengst sett sine bedre dager, og vi har hatt mørke teppeflisser stående ei stund, og bare ventet på ork og tid. Og mellomste poden la like gjerne gulvet på en snau time, mens han fremdeles var iført arbeidsklærne. Så ble gulvet brått litt mer nøytralt, og mykt og lunt å gå på! Små forandringer uten store kostnader, hverdagsgleder!

Smartklokka som fortsetter å “imponere”. For en drøss funksjoner den klokka tilbyr som denne gamle skrotten ikke har bruk for. Forrige uke ville den vise meg hvordan jeg så ut om jeg var mann. Denne uka ville den synkronisere menstruasjon, og graviditet syklusen min! Hvordan forteller man ei klokke at man nærmer seg 48, har pill råtne egg, og at livmora forsvant et sted på Lørenskog for rundt 18 år sia. Klokka gir noen oppdateringer til lattermusklene ihvertfall, og det er alltid gøye øyeblikk.

Morgenlevering fra barndomsvennene, helt ut av det blå! Så perfekt start på dagen, når skrotten roper om hvile og ro. Jeg ble så rørt, og tårene sitter løsere jo eldre jeg blir. For et fint øyeblikk!

Blomster og cookies fra jentene. Lukter godt og smaker godt, og bedre enn det blir det kapt. Går det an at blomster lukter høst? For det synes jeg faktisk at denne buketten gjør. Den lukter sånn rå og kjølig høst-morgen, og fargene matcher årstiden også. Rein hverdagslykke!

Og når man snakker om blomster. Jeg har stått opp-ned i ei grøftekant, igjen. For høsten setter jo sine spor på løvtrærne, og stadig faller bladene mot bakken. De som fremdeles sitter på trærne endrer farger fra dag til dag. Noen blomster holder ut i grøftekantene, tviholder på sommeren, til tross for at lavere temperaturer og nedbør tynger de små blomsterhodene. Men det er noe vakkert med det også. Så vakkert at jeg ikke klarer la være å se på, kjenne på, lukte på. Små “nydusja” prestekrager som venter på solglimt så de tørker. Vakre øyeblikk.

Og slik var uka! Jeg har løpt mellom avdelinger og elever, blitt kjent med enda flere unge poder og podetter. Jeg har spist kveldsmat hos Anne Grethe sammen med en tidligere kollega, og fått oppdateringer om livet lengre ut i bygda. Så koselig. Jeg har ruslet tur med veslevoffsen på Liermosen, sovna i solveggen en ettermiddag etter jobb, og jeg har kjent hjertet hamre som torden i brystet. Jeg har sovnet i armkroken til gubben hver kveld, bakt brød til matpakkene til hele hurven her hjemme, snubla i skolissene mine, satt plaster på kneet, og matet geiter med grønt grøft-gress, og lastet inn ny musikk på spotify. Hverdagsøyeblikk, intet mer, intet mindre.

Nå teller jeg ned fem nye arbeidsdager før ei uke med høstferie, og tillater meg til å glede meg til det! Håper uka som gikk gav deg mange fine øyeblikk, og at uka som kommer gir deg mange grunner til å dra på smilebåndet. Pass godt på deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Det knitrer i peisen. For aller første gang en søndagsmorgen på denne siden av året. Vemodig, men vakkert, og egentlig ganske deilig. Noe vemodig fordi høstkulda for alvor har merket seg i måsahuset de siste dagene. Det gamle huset skjuler dårlig væromslag, og kulda ute setter seg i gulv og vegger. Ikke så altfor gæli enda, ingen grunn til å fyre hele dagen, men litt ved i peisen på morgenkvisten hjelper godt. Kaffekoppen er fylt, frokosten står i ovnen, og straks skal magen, og dagen fylles.

Jeg er som alltid godt plassert i sofakroken, klar for å oppsummere ukas små øyeblikk. En vane på lik linje med kaffe og ullsokker, hver søndag, før fugger`n fiser. Uka har gått fort. Nesten for fort. Ihvertfall kjennes det slik ut en søndagsmorgen, når kroppen fremdeles er innstilt på fredag, men hodet messer om ny arbeidsdag i morgen. Akkurat nå kjennes det som om uka har gått med til jobb, jobb og atter jobb. Jobben blir liksom med hjem på ettermiddagene også, enten jeg vil eller ikke. Vi er nå inne i den tiden hvor nye ungdommer nå er godt nok kjente til å tørre å åpne seg, og hodet mitt skal lage plass til nye historier, nye utfordringer, nye løsninger, uten at det skal ta plassen eller oppmerksomheten fra ungdommene som er der på andre eller tredje året. Noen ganger kjennes hodet litt i overkant fullt, og slik er det det i dag. Forrige ukes utfordringer hviler ikke i helgen, selv om jeg ikke er fysisk på arbeidsplassen. Jeg må jobbe litt med det kjenner jeg, å logge av, sånn rent mentalt. Det positive med uka som gikk, når det gjelder nettopp dette, er jo de nye bekjentskapene. Det er så mange fine ungdommer der ute, og heldig er jeg som blir sluppet inn i deres verden. Akkurat det gir, tross alt, gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den største ulempen med travle uker er mangelen på søvn. Jeg legger meg rundt klokken 22. Våkner igjen kl 23.30, og blir liggende våken til klokka ringer på morran.

Natta går med til tankekjør, noen ganger fornuftige tanker, andre ganger planlegger jeg hvordan kjøkken jeg skal ha når jeg vinner mange millioner i tipping. Fordelen med slike netter, er dagen derpå. For knekken kommer på samme tid hver dag, sånn rettt før lunsjtider, og da sitter latteren løst. Som om man er litt på en snurr, og ting som egentlig er rimelig teit, blir skikkelig gøy. Dårlig humor er jo noe av det beste som finnes. Den dagen en elev kunne meddele at jeg hadde akkurat samme sveis som pappaen  hans hadde i 1987, og to minutter etter melder “smart”-klokka at jeg nå kan trykke på en knapp og se hvordan jeg ville sett ut som det motsatte kjønn…. Når jeg skriver det skjønner jeg at det ikke var veldig morsomt i det hele tatt, men der og da, i søvnkoma, lo jeg så jeg nesten tippa. Gøy øyeblikk.

Den kvelden det regnet så kraftig ute at vi ikke hørte at det gikk i døren fordi regndråpene trommet så hardt på vinduene. Så plutselig kommer en firbeint liten hårball farende inn i stua og opp i armkroken, iført knallgul regnfrakk. Våt, litt skjelven, og overlykkelig over å ha kommet seg inn fra det våte været, og inn i ei armkrok. Den følelsen, når en liten voffs spretter opp i armene dine, og legger seg til rette, den er det lite som slår. Derfor, voffs i regnfrakk, herlig øyeblikk.

Den samme lykken, bare tidlig på morgenkvisten. Når jeg tusler ut fra soverommet for å gå på badet før jeg smører meg matpakke, og ser pelsballen ligge grom og sammenkrøllet oppå ei pute i hjørnet av sofaen, bare en snau meter fra soveromsdøra. Som prinsessa på erten. En liten klapp bak øret, også tusler hun sammen med meg, først på badet, så på kjøkkenet. Aldri lenger enn ett kort smule-fall unna. Morgenselskap. Godt øyeblikk.

Jeg klippet håret til Line denne uka. På jobb. For Line gadd ikke gå til frisøren, og spurte om jeg gadd, og hvis hun er modig nok til å spørre, skulle jammen jeg være tøff nok til å klippe. Jeg klipper jo meg selv, gubben og gutta, men det er mindre skummelt, for blir det skækkt og grusomt da så er det jo begrensa hvor mye kjeft man kan få, men å klippe en kollega, det er skumlere. Men det gikk fint altså! Og på fredag da jeg kom inn på kontoret etter mange timer i skauen med en klasse, stod det gave til meg på pulten. For en gjeng jeg jobber med!!! Å rusle hjem til helgen med en bærepose planter og godis, herlig øyeblikk!

En gruppe avgangselever jobber i disse dager med klasse-revyer. De er strengt tatt ikke “mine” elever lengre, derfor er gleden desto større hver gang de inviterer meg med på noe. Denne uka ble jeg og kollega Roald, populært kalt Floyd, spurt om å delta i en liten innspilling i forbindelse med den kommende revyen, og vi så vårt snitt til å komme oss ut på friidrettsbanen og lufte hodene våre. Det  var gøy!!! Og det var flaut, og tullete, og kleint!!!! Og å se bildene elevene hadde tatt etterpå var oppklarende. Ostepop er IKKE slankemat! Men, det er uansett hvordan man vrir og vender på det, en ære å bli spurt. Og det tviholder jeg på, til siste åndedrag. Kvalitetstid med ungdommen er det ihvertfall, og det skal man aldri kimse av!

Og slik gikk hverdagsuka!  Jeg har laget julemiddag midt i uka, pakket inn et par julegaver, spist kake på kontoret, lakris til kvelds, og eple til frokost. Alt dette før jeg så bilder fra revy innspillingen selvsagt!!!

Jeg har plukket lyng og rognebær til en dørkrans jeg har planer om å lage i dag, bakt brød midt på natta, og ruslet alene nede ved elven og klarnet hodet. Jeg har tent lys hver kveld, stått ute med minstemann og skuet opp på det dansende nordlyset, planlagt middag med barndomsvenner, og takket ja til å holde et foredrag neste måned. Hverdagsøyeblikk. Helt vanlige, fine, små hverdagsøyeblikk.

Håper uka som gikk ga deg grunner til å le litt, og at uka som kommer er grei mot deg. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, fra Costa del Måsan. Ja, for de siste dagene har det jo kjentes ut som om hele måsahuset har flyttet til varmere strøk. Jeg er en Pina`Colada unna syden. Værmeldingen sier at det ikke blir fullt så varmt i dag, men det er greit. Hodet er uansett innstilt på høst, og andre temperaturer.

Måsahuset er, som alltid på en søndagsmorgen, stille og rolig. Vi er tomme for kaffe, urutinert egentlig, men koppen er fyllt med nype-te, og det er vel så godt det. Frokosten er klar, men blir nok stående fremme enda noe timer, for enkel forskning viser at husets yngste voksne kommer til å sove noen timer til. Måsagubben er allerede i arbeidsbuksa, på vei ut i garasjen. Han mumler om “fattigfolk som oss”, og drømmer om ny bil… Sånn er det alltid når noe på den gamle volvoen må fikses. Jeg er fremdeles pakket inn i pysjen, og har ingen andre planer for dagen enn litt frisk luft, bakst, og å komme til bunns i de sokke-haugen som består av single sokker uten hull på tåa. Tre dager denne uka har jeg rocka ulike sokker, av rein latskap.

Hverdagsuka gikk, slik alle andre uker, overraskende fort. Kalenderen viser tre uker til høstferie. Skoleåret er godt i gang. Noen arbeidsdager denne uka har jeg kommet tidlig på jobb, for å ha ro og tid til å svare på meldinger fra nye og gamle elever. Å komme tidlig, nesten først av alle, gir en god start på dagen. Tid til å koke kaffe, drikke kaffe, sortere oppgavene for dagen, sette tidspunkt for samtaler og møter, en kaffekopp og morgenskravlings med kolleger etterhvert som de kommer. Gode øyeblikk.

Regn den ene dagen, trope-varme og sol den andre. Fredag etter jobb og middag satt jeg meg i stolen nede på plattingen i hagen, og sovna! I bare shorts og BH. Jeg føler meg gammal når jeg innrømmer det. At jeg ikke bytta til bikini engang. Det er sånn jeg husker mormor og bestemor. Shorts og en litt sliten BH som ikke gjorde underverker for de allerede lange og litt slække puppene. Og sånn rusla de rundt hele sommeren. Luka i blomsterbeddene, og solte seg på solsengene, med slappe jur i ei hengekøye av et undertøy…  Og sånn har jeg blitt også. Comfort før alt annet… Meg det er godt da, å vrenge av seg, gi litt faen, for det finnes ikke noen naboer her likevel, og bare sovne i sola på ettermiddagen. Fine øyeblikk.

Ettermiddager med besøk av voffsen. Gleden av å høre fire ivrige poter tasse utålmodig i gangen mens mamsen tar av selen, før hun spurter over parketten for å ta hilserunden, for så å lange i armkroken for kos. Firbeint terapi, og rein pels-glede. Det gjør noe med hele måsahuset at hun er her. Voksen poder blir guttunger igjen, ligger på gulvet, trykker på pipeleker, kaster ball, og trener “gi labb” for en go`bit eller tre. Noen ganger skulle jeg ønske det var like lett å trene gubben. Ett tyggebein, og han traff skittentøyskurven hver gang. Det er lov å drømme!

En morgen lå en pakke ostepop på pulten min. Gave fra en kollega som kan alle de samme slanketriksene som meg. Det var en sånn liten pose. Det stod tilogmed på pakka! “Mini-bag”! Og da er ostepoppen slankende, når den kommer i liten forpakning. For hjernen rekker nesten ikke begynne å telle kalorier før man har spist opp!!! Og da teller ikke de kaloriene. Helt sant! Ostepop, bra øyeblikk! Alltid!

Høst på bordene. Jeg tar stadig høsten lit inn. Noen vaser er fylt opp med rognebærkvister. Noen fat er pyntet med baller av mose og blåbærlyng, og et par Erikaer har blitt med hjem fra butikken, og står nå i potter på fatene, sammen med levende lys. Ikke store greiene, men likevel litt høst. Det er så koselig at det brått er bittelitt mørkere om kvelden, og at det brenner levende lys på bordene. Det blir så koselig stemning av sånt. Fine stunder.

To av fem adventskalendere ble ferdig denne uka. Handlet inne, pakket inn, nummerert, og ligger nå klare i hver sin eske, i påvente av Desember, og overlevering. Gøy å være ferdig. Det kjennes liksom ut som om det er lov nå, nå som høsten har begynt, og det kalde halvåret banker forsiktig på døra, å forberede Desember. Den morgenen tåka lå lavt over hele Bjørkelangen, og lufta var rå og litt kjølig, da kjente jeg ett pittelite snev av julestemning. Kall meg gæær`n, men jeg gleder meg allerede. Fremdeles har jeg igjen å skaffe, og pakke inn omtrent halvparten av guttas kalendere (Nei, de er ikke for gamle for sånt!), men jeg er på god tur der også. Uansett, to av fem kalendere klare til 1. Desember, ganske fine øyeblikk.

Og slik gikk uka! Jeg har rusla under den store paraplyen på vei til jobb, beskyttet mot tunge regndråper, og jeg har ruslet hjem igjen i solskinn så varmt at det svei gjennom buksebena! Jeg vant vinlotteriet på fredag, og fikk biffen ferdig grillet og servert på lørdag. Jeg har laget matpakker med knekkebrød og ost, og matpakker med fancy-smancy sushi-salat.

Jeg har gått på asfalt, i skogen, og på stranda. Jeg har lagt meg i reint sengetøy, vært våken flere netter, tegnet et bilde på bestilling, og ryddet vekk og kastet gamle gardiner og duker. Hverdagsuke, enkelt og greit.

Håper uka som gikk gav deg mange fine, små øyeblikk, og at uka som kommer gir mange grunner til å strekke på smilebåndet. Stell pent med deg sjæl, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det søndag igjen. Ny måned også. Høst på ekte, ikke bare små hint av høst som har fulgt med vinden eller regnet, men høst på kalenderen. Fint å tenke på at den siste augustdagen bragte med seg sol og sommervarme, og værmeldingen har lovet noe tilsvarende i dag, før skyene skal dekke til himmelen resten av uka. Men akkurat nå er det søndag. September-søndag, og på bordet er lysene tent. Kaffen i den store koppen er varm, og rundstykkene står i ovnen. Frokost til storfamilien er klar til de omsider våkner, selv om enke forskning viser at de unge voksne kommer til å sove enda noen timer. Nå er et godt øyeblikk. Huset er stille, men fullt, og selv om jeg fremdeles jobber med å innføre fire-dagers helger i Norge, skal jeg nyte den andre og siste helge-dagen som ligger urørt foran meg.

Hverdagsuka gikk fort. Så fort at øyeblikkene gikk litt i hverandre, og jeg har ikke helt funnet tiden til å stoppe og nyte de. Men, det fine med en sånn søndags-oppsummering er jo muligheten det gir til å hente de frem litt, oppleve de en gang til, på en måte. Mandag morgen lå det en sånn godbit av en mandagshilsen og ventet på meg på pulten min. Og det kunne ikke passet bedre, for det var samme dagen matboksen lå igjen på kjøkkenbenken hjemme. Jeg vet ikke helt hvor jeg har hodet om dagen, men hjemme på benken lå altså en matboks med smurte knekkebrød, og i sekken hadde jeg lagt den tomme knekkebrød-pakka, og en skrapa boks leverpostei…altså søpla. Helt koma!!!! Så midt på dagen smakte det derfor ekstra godt med sjokolade og kaffe! Takk og pris for gode kolleger!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Annenhver kveld denne uka har jeg bakt, og det meste av baksten har involvert epler. Det har blitt eplekaker, eplebrød, eplesnurrer, og eplemuffins. Og det finnes vel knapt noe som lukter bedre enn fersk bakst med eple og kanel! Det lukter høst, og kos. Også er det digg å kunne putte en liten godbit oppe i matpakkene, slik at det blir en liten piff på lunsjene våre hver dag. Eplekake og kaffe til kveldsmat, eller rykende fersk grov eplemuffins i hånda på vei til jobb om morran…gode øyeblikk.

Den kvelden vi slang sammen sveler på den store takka, fordi det var tomt for brød i brødboksen. Gutta  ar sultne etter trening, podekjøresten kom rett ra vakt i ambulansetjenesten, og jeg og gubben var egentlig bare fysne…som alltid.

Jeg koser meg så stort det kveldene det er fullt rundt spisebordet. Når vi kan dekke på, sitte helt til sengetid å fylle magene med noe godt, mens praten går, og latteren sitter løst. Dette er det jeg kommer til å savne aller mest når “redet blir tomt”. Fine øyeblikk.

Den kvelden nordlyset plutselig danset over bygda. Gubben og jeg skulle bare lufte voffsen før vi gikk til sengs, og da turen var ferdig og vi nærmet oss måsahuset endret plutselig himmelen farge. Stjerneklart, dansende grønt lys, og rosa stråler.

Så ble vi bare stående der på grusveien, og se opp på himmelen over huset vårt. Stille høstnatt, og en dansende Aurora. Fint øyeblikk.

Den ettermiddagen sola skinte, og varmet så godt, at det ble for dumt å plassere stjerten i sofaen etter middag. Da ble det musikk på øret, og joggesko på føttene istedet. Dørstokkmila er egentlig litt lang om dagen, men det er jo godt så fort man tar seg selv i nakken, og kommer seg ut, og det gjaldt denne kvelden også. Nesten ei mil ble det, i greit tempo. Nok til å bli litt svett. Bygda er vakker på sånne kvelder hvor sola skinner gjennom tett løvverk, og det er så mange fine stier å ta av, selv i sentrum. Også er det så digg når det er gjort. Når man kommer hjem, hopper i dusjen, så inn i pysjen. Kveldsmaten smakte ekstra digg den kvelden. Godt øyeblikk.

Så er det voffsen da, som innimellom camper her i måsahuset, og bringer med seg masse kos, og enda noen grunner til å ko0mme seg opp og ut. Terapi på fire bein. Nå er ikke akkurat denne voffsen spesielt begeistra for verken høyt tempo, eller mange kilometer, men slike snuseturer i rolig tempo er fint det også. Kosete pels-ball gir så mange fine øyeblikk.

Den dagen jeg klippet og raket litt nederst i hagen, og plutselig befant meg midt imellom sommer og høst. Altså, det luktet høst. Det luktet våte blader og våt jord, friskt og luftig, men lydene var sommer. Flere humler som summet og og flakset mellom blomstene der jeg holdt på, og fugler som kvitret om kapp oppe i bjørketoppene. Og da ble jeg bare stående der da, å hvile haka på skaftet til raka, mens jeg lukket øynene og bare tok inn øyeblikket. Så fint var det, at jeg kan kjenne lukta, og høre lydene enda, når jeg ser på bildet jeg tok. Så godt, lite øyeblikk.

Og slik gikk uka. Hektiske jobbdager, men da går jo arbeidsdagene også raskt. Jeg har stoppet hver morgen og ettermiddag for å lukte på den enslige solsikken som har blomstret ved postkasse-stativet.

Jeg har vært på epleslang, stjålet et eple to dager på rad, men bare de som henger laaangt på utsiden av gjerdet altså…og huset med eplehagen står tomt, så grovt tyveri er det ikke… Jeg har våknet til lyden av skurtreskeren på et jorde lenger nedpå måsan, spist is på vei hjem fra butikken, blitt kjent med enda flere nye elever på skolen, og sovnet på sofaen etter jobb. Helt vanlige hverdagsøyeblikk i ei helt vanlig uke, og godt er det!

Håper uka som gikk ga deg mange stunder å smile av, og at uka som kommer er raus. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Enda en søndag. De kommer på rekker og rad, ukene går fortere og fortere. Det må være alderen. I gamledager varte sommerferien nesten evig, og det var månedsvis mellom hver helg. Men ikke nå lenger. Selv om ukene går fort, er det likevel godt med helg. Skolestart er hektisk. Det er hektisk for elevene, og det er hektisk for de ansatte. Uka har vært farget med nye elever, gamle elever, organisering, relasjonsbygging, høye skuldre, tydelig stemme, og masse, masse god energi!

Men akkurat nå, denne søndagsmorgenen, er det godt å bare være! Være i egen sofa, i eget hus, med den faste kaffekoppen, ullsokker og pysj. Jepp, ullsokkene er tilbake, for plutselig runda vi midten av August, og det ble gulvkaldt i dette gamle måsahuset igjen. Det har sin sjarm det også. Kalde gulv, og tjukke pledd og mjuke puter i sofaen. Sånne øyeblikk er bare gode.

Mandag var første skoledag. Det er alltid stressende for unge og gamle, men for en pangstart vi fikk. Erfarne folk på plass for å ta imot ungdommene, spente, men gromme og blide, og imøtekommende, nysgjerrige ungdommer. Magefølelsen for dette nye skoleåret er god. Korridorene myldret av kjente og ukjente ansikter, og det ble bare bedre utover uka. Første skoledag var fryktelig slitsom, beina ble møre, og stemmen ble hes, men jeg var proppfull av gode inntrykk, og gode øyeblikk.

Hele den første skoleuka har i hovedsak gått med til å skape relasjoner. Både mellom elevene innad i klassene, på tvers av klassene, og relasjoner mellom ungdommer og voksne. Torsdag var det aktivitetsdag, og et par av oppgavene var i skolens uterom, et herlig avbrekk for hue mitt, selv om de fleste av tenåringene sikkert helst skulle vært innendørs. Det er så deilig å ha den gapahuken i skolegården, et uterom som kan brukes både til undervisning og fristed. Sånne små avbrekk er ihvertfall avgjørende for meg på travle dager. Utetid i naturen, midt i arbeidsdagen, det er fine øyeblikk!

Alle podene her i huset jobber som tømrere for hvert sitt firma, og innimellom har de oppdrag hos kunder som raust deler av plassene de bor på. I fjor fikk mellomste poden med seg krukker med honning fra en gardsbruker med bier, og denne uka kom storepoden hjem med en diger pose full av epler fra hagen til en kunde. Sånt kommer jo mamsen til gode også. Jeg har alltid ønsket med bærbusker og epletrær, men har aldri planta noen. Gleden var derfor stor da vi kunne fylle det gamle trauet på kjøkkenbenker med epler. Den lukta!!!! Søte epler i fleng! Jeg har spist mange, og skal lage syltetøy av flere. Også blir det igjen noen til et par eplekaker også. Tipper den første eplekaka står klar til dessert i dag. Da er det liksom plutselig litt høst, nåe hele måsan lukter epler og kanel. Det gledes, gode øyeblikk!

I helgen lot vi bobilen hvile hjemme på måsan, og vendte heller snuta mot hovedstaden. Fredag etter jobb toget vi innover til Oslo, og sjekket inn på Thon hotell. Vi slappet av litt på hotellrommet mens vi ventet på at regnet skulle avta, og jeg sovna tvert! Ferdig oppredd seng, og sjokolade på puta…luksus!

Så avtok regnet og vinden, akkurat slik Yr hadde lovet, og det ble tilogmed antydning til sol. Vi rusla ut i bylivet da regnbuen pekte nedover mot Aker brygge, så vi brukte like gjerne den som kompass.

Det ble middag på restaurant, byvandring, vin på bar, og en smak av et uteliv som har gått litt i glemmeboka for oss middelaldrende, litt kjedelige bygde-mennesker. Men fint var det. En kjærestetur, bare for å være sammen. Gå hånd i hånd, se på folk, stå under tak mens småbyger av regndråper gjør gatene nok våte til at bylysene speiler seg i asfalten. Kysse litt under en parasoll, og rusle tilbake til hotellet for å spise nattmat i senga, og sove. For en fredag, og for noen fine øyeblikk.

En liten tur i barndommens gater brakte frem minner. Har du opplevd det noen gang? At en lukt, en lyd, eller hvordan noe føles når du tar på det bringer frem minner fra barndommen? Vi ruslet litt rundt i Lillestrøm en ettermiddag denne uka, og av en eller annen grunn så jeg ned i stedet for rett frem mens vi gikk. Og foran føttene min lå det plutselig en kastanje med skallet på. Jeg plukket den opp, og plutselig strømmet minnene på. Litt på grunn av nøtten, og litt fordi jeg gikk der jeg engang i tiden gikk hver eneste dag. Gatene har ny asfalt, huset jeg bodde i er revet, og nabolaget ser annerledes ut, men kastanjetrærne kaster fremdeles nøttene mot bakken på denne tiden av året. Jeg og venninnen min samlet lommene fulle under disse trærne. Hjemme fikk vi tannpirkere vi stakk i nøttene, slik at de fikk armer og ben, så lekte vi med kastanje-menneskene i hagen. Fra 2024 til 1983 på et blunk. Jeg gikk lenge med denne kastanjen i hånden, kjente på minnene. Fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Det har vært lange arbeidsdager med mange inntrykk, og kvelder men slitne føtter om bomull mellom øra i sofaen. Uka jeg har vært så spent på, kanskje tilogmed fryktet litt, har gått over all forventning, og det kjennes så bra. Savnet av kameraten lurer fremdeles i bakhodet, travle dager gir mindre tid til å kjenne etter. Jeg vet ikke om jeg rømmer litt fra det, eller om dette sakte men sikkert er veien videre. Jeg holder en knapp på det siste.

Jeg har kost meg så masse i selskap med alle de fine kollegene, latteren sitter igjen løst gjennom arbeidsdagene. Jeg har spist lunsj med nye og gamle elever, gått kveldsturer i både sol og regn, kommet nesten til bunns i haugen reine klær som skal brettes, og jeg har fylt opp fryseren med matpakke-bakst. Jeg har sitti på fortauskanten i byen og sett mennesker haste forbi, jeg har vært tidlig i seng hver kveld, og jeg har litt våken noen netter og løst verdensproblemer i mitt eget hode. Hverdagsuke.

Nå skal det bakes med epler fra en hage i nabobygda. Så skal sokker uten make finne en passende match, og resten av søndagen får overraske etter hvert som timene går. Håper uka som gikk bød deg fine øyeblikk. Ta godt vare på deg selv. Vi blogges.