jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Så kom søndagen, og den skal nytes med blanda følelser. Flott at det er søndag og fridag, litt kjipt at det allerede er siste dagen av helgen, for jeg kjenner at denne skrotten kunne trengt enda et døgn på ladning! Det er ikke til å legge skjul på at skolestarten har vært av det tøffere slaget dette året, og kroppen kjenner det. Rare greier, hvordan alt det som befinner seg inne i hodet plutselig gir utslag i stive skuldre…men, jeg har trua på at dette faller på plass. Rutiner, trygghet, faste rammer, tydelige grenser, det virker som regel til slutt. Nå er i allefall et godt øyeblikk, for det er mange timer igjen av søndagen. Mange timer i sofakroken, kanskje en rusletur i skogen, fersk grønnsaksuppe på ovnen….mange øyeblikk som skal nytes!

Til tross for i overkant mye løping i korridorene, og en litt annerledes arbeidssituasjon har de gode øyeblikkene stått i kø, som om karma jobber med å veie hendelsene litt, balansere hverdagene. Eller så er det kanskje bare jeg som leter ekstra etter øyeblikkene fordi jeg trenger dem, hvem vet. De har uansett poppet frem som kvisene gjorde i 1991. Helt uanmeldt, og overraskende….men mye mer velkomne da!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Første økt hadde knapt starta da storepoden ringte og kunne meddele at han hadde fått en spiker på øyet, og lurte på om jeg kunne bli med bort på legevakta, da synet var borte vekk…. Da er det lett å være mamma. Plutselig er ikke gutta så store lenger, og mammahjertet får sånn små-panikk. På legevakta kom vi rett inn, takk til helse Norge som stepper opp når det gjelder. Legen pusta letta ut da han så poden, for han hadde sett for seg en hel bjelke hengende fast i øyet med en spiker, men så ikke var det altså ikke. Antibiotika, en rift på øyet, litt hodepine, og synet kom gradvis tilbake utover uka. Han har vært heldig, tross uhellet, den unge tømreren. Og det i seg selv kvalifiserer til et godt øyeblikk.

Den morran jeg lot sykkelen stå, for regnet falt tett, og sunn fornuft overtalte meg til å rusle under paraplyen på vei til jobb. Jeg gikk saktere enn vanlig, litt for å klarne hodet og forberede meg på dagen, men også for å nyte lukten av sommer-regn. Ikke mange dagene igjen av den varme regnlufta nå, for høsten bringer straks med seg kald morgenluft. Rusle under paraplyen, koble av før dagen egentlig er skikkelig i gang. Fine øyeblikk.

Jeg har sagt ja til noe jeg både gleder og gruer meg til…men det  det er jo ikke et ukjent dilemma for meg egentlig. Jeg har jo en favorittbutikk her i bygda, og det er ikke bare fordi den eies av ei knallbra dame og en god venninne, men fordi både interiøret og klærne i butikken er fine. Skikkelig fine. Jeg finner liksom alltid noe i den butikken jeg har lyst på.  Og siste skrik for mange butikker er jo live online shopping, og Mona har bestemt seg for at “Hos Mona” skal henge seg på trenden. Men så driver hun sjappa alene da, og trengte en til å styre kamera og det digitale under sending, og en til å stå foran kamera og lede sendinga sammen med henne. Gjett hvilken rolle jeg fikk??? Dyktige Beate styrer teknologien! Jeg er jo sånn teknisk analfabet, og hvis en fjernkontroll har mer enn to knapper får jeg stressutslett… Så nå har vi harr oppstartsmøte, med kaffe og planlegging midt i drømmebutikken, og fastsatt dato or første livestream. Går ting etter planen kan du følge oss og handle deg noe fint Torsdag 14 September. Gruer jeg meg? Ja! Gleder jeg meg? Ja!!! To timer med skravling og idemyldring var i allefall skikkelig fine øyeblikk denne uka!

På fredag etter jobb rakk jeg å lage ferdig et kort som sjefen skulle få, ta meg en dusj, legge ei vinflaske i veska, og stille meg opp ved postkassa for å vente på skyss. Og skyssen kom, i form av en sju-seter full av kolleger, som skulle videre til en annen kollega, for å ha avskjedsfest for sjefen, som nå går inn i sin siste arbeidsmåned hos oss, før hun starter i ny jobb. Vemodig, men likevel en skikkelig fin kveld!

Og kvelden ble så fin. Mimmi åpnet huset for alle 16 kollegene på kontoret, vi spiste Pizza fra Fjøset, drakk vin fra kartong, lo av og med hverandre, og grein litt da Tine holdt tale for sjefen. For en kveld! Latter og tårer, og musikk og dans og fine samtaler. For en gjeng! Tenk at alle disse får jeg dele dagene mine med! Dele frustrasjon og fandenskap, latter og gleder, og innimellom flere flasker med vin og noen esker med pizza! Gode øyeblikk!

Og etter en herlig fuktig aften våknet jeg opp til frokost som hang klar på postkassa! Snakk om perfekt timing!  Kikka på mobilen da jeg våkna, egentlig bare for å sjekke klokka, og så jeg hadde fått melding om morgenlevering. Fineste Mona, som “tvang” meg til å bli med på livestreaming i butikken, hadde sendt så mye godt at hele gjengen i måsahuset ble mer enn mette. Smakfullt, nydelig øyeblikk!

Jeg går rundt med den skoledagboka jeg fikk forrige uke og flirer. Blir jo helt fjortis igjen, og det er så gøy! Denne uka har flere av kollegene skrevet på venne-sidene, og jeg gliser så fælt av hvor alvorlig de tar det, og hvor mye sjel de legger i jobben. Også slo det meg midt i uka, da kollega Martin hadde skrevet ferdig sin side, at det tok 46 og et halvt år før en GUTT skrev i skoledagboka mi!!! Wiiiiiii!!!! Bedre sent enn aldri for en som ikke akkurat var noen guttemagnet i tenåra!!!! Og da lo vi veldig av det også, i tillegg til de gjennomførte og veldig interne svarene han skrev. Gøy øyeblikk!

Uka ble avsluttet sammen med fineste kollega Line. (Dæven, her er det et mønster eller??? Så godt som alle nevnte øyeblikk denne uka er med kolleger som også er venner! Hvor heldig går det an å bli?) Line hadde kjøpt billetter til Carola konsert i Oslo Spektrum, og vi dura innover til by`n for en helaften med middag og musikk. Sitteplasser selvsagt, vi er jo musikkglade, men litt makelig anlagt skal du vite! For en kveld! Vi lo fra vi satte oss i bilen på vei innover, og til hun slapp meg av. I dag er jeg støl i magen, på ekte, fordi vi har flira så himla hardt, mest av oss selv! Latter og fjas, fine samtaler, solskinn, og Carola. Enda et flashback til tenåra denne uka. Skal skrive om det i skoledagboka min!!!! Fine, fine øyeblikk. Ekstra gøy når en av dere fine blogglesere huket tak i meg for en prat midt  Oslo Spektrum. Det gjør meg så innmari glad. Litt flau, men skikkelig rørt og glad!

Og slik gikk uka. Minsten stråler fordi kjæresten har sin første helgeperm fra militæret. Størsten har fått spikeren ut av øyet, sola har hatt mer tilstedeværelse enn regnet, og masse kvalitetstid med fine mennesker. Nå skal jeg mentalt forberede meg på en uke jeg vet blir hektisk, men først skal jeg nyyyte fridagen, og kanskje nynne litt på “Fremling, eller Fångat av en stormvind!” !!! Ta vare på øyeblikkene, stopp opp og nyt øyeblikkene som skjer, og vær grei mot deg selv! Det fortjener du. God søndag.

God morgen og god søndag. Det er ikke mange timene siden jeg satt på toget fra Oslo til Lillestrøm, og kniste og lo med gubben. Noen timer med søvn, og vips, så var det søndag. Frisk og fin stemningsrapport fra stua i måsahuset, i motsetning til forrige helg. Sitter likevel godt pakket inn i pysj og pledd, med rykende varm drikke i koppen, men det er bare for kosen sin skyld, og ikke en medisinsk nødvendighet. Dette er et godt øyeblikk for vanedyret fra Måsan. Ro i huset, sovende poder, frokost, og en hel dag ventende, uten store planer. Jeg skal brette nyvaska klær, nesten et helt fjell av dem, bake noen ladninger med fylte horn og rundstykker til ukas mange matpakker, og jeg har litt lyst til å smekke sammen en kake eller noe søt gjæbakst, bare fordi. Vi får se hvor stor lysten er litt utpå formiddagen.

Grønnsakene jeg forrige uke “arvet” av en kollega med grønnere fingre enn meg ble søndag kveld bakt inn i en lang rekke av ukas matpakker. Det er så gøy når et par grønnskaker kan brukes til så mye forskjellig, og sånne matpakker med mjuke knekkebrød og litt små-svett ost kan få en velfortjent pause til fordel for noe skikkelig snadder. Mandag spiste jeg meg mett på omelettrull med squash, gulrot, selleri og skinke. Så innmari digg! Tirsdag og onsdag gasset jeg med med vegetarsnurrer, og torsdag mjuke rundstykker med masse grønnsaker i deigen. Litt nedtur da knekkebrødene og smøreosten inntok matboksen igjen på freddan, men da var det kake på personalrommet, så det veide liksom opp for det. God mat i matboksen = fine øyeblik.

Tidlig på`n. Søvnløshenten har innhentet meg litt igjen, etter ei uka da nettene var litt bedre. Jeg skylder på den positive covidtesten som førte med seg litt nattehoste og svettekuler, men fordelen med å ikke sove stort er jo god tid på morningen. Dusj, frokost, også førstemann på kontoret med mulighet for en kaffekopp, og litt nyheter på nett før dagen starter skikkelig. Sånne rolige timer på morgenkvisten er så godt. Rusle over skolegården, og nedover korridorene halvannen time før de fylles opp av stort og større, det gir fine øyeblikk.

Plutselig så stod den der! Egentlig var det sikkert ikke så plutselig i det hele tatt, det er bare jeg som suser rundt på tomta, registrerer det som ugress, og går videre. (Ja, for denne dama luker like sjelden i ugresset som i kroppshåret…) Var på vei inn i bilen for å ta en butikktur da jeg så den stod ved garasjeporten og svaiet, omlag en meter over bakken, med røttene godt plantet i grusen. Ei solsikke, ikke av det største slaget, men likevel stor og gul nok til å lyse opp en regnværs ettermiddag. Tipper det er et frø fra fuglebrettet som gikk tapt da en av småfuglene brakte middagen til redet under takrenna, som plutselig en august-dag ble til en solsikke. Så fint mot det grå, fint øyeblikk.

Torsdagen var litt tung. Jeg elsker jobben min, 99 prosent av tiden, men noen ganger føler jeg at jeg stanger hodet i veggen…oppstarten er hektisk, kaotisk og utfordrende, elevene står i kø for en prat, for gode råd, for en skulder å gråte på, eller bare for å dele noe “sjukt kult”, og ALLE fortjener den oppmerksomheten, men  torsdagen toppet det seg litt. Så har jeg sånne fine kolleger da, som ser at jeg krasjlander litt, før jeg merker det selv, og som alltid lutter øre, stryker litt på ryggen, og gir konstruktive gode råd. Fredagen ble bedre, da fikk jeg landa et par caser, og var oppe og nikka igjen. Lykken var desto større da samme fine, rause kollega kom med en kurv full av nyplukket gull, og oppmuntrende ord på et håndskrevet kort. To ting er sikkert! 1: Det er bedre med sopp i kurven enn sopp i høna. 2: Jeg er omringet av noen av verdens beste mennesker, hver eneste dag. Gode øyeblikk.

Kine sendte snap fra postkassa mi, og sa hun hadde lagt noe til meg der. Så jeg tredde føttene i et par slippers, og trasket over veien. Pakket inn i gavepapir lå…hold deg fast!!!!! Skoledagboka til “Tina og Bettina”! Altså…jeg DÆVVER!!! Om jeg skal bruke den??? Gjett a!!! Dette er så himla flashback til nittitallet, og skoledagene. Gode minner, bøker fulle av hemmelige forelskelser og skriblerier fra venner. Jeg nekter å være for gammel for skoledagbok. NEKTER! Har tilogmed kjøpt meg nye tusjer for å tegne i boka! Avdelingsmøtene hver mandag blir bare bedre fra nå av! Lykke!

Datenight i Oslo. Planlagt lenge. Ikke hva vi skulle da, bare at vi skulle. Så vurderte vi lørdag morgen å droppe de, litt fordi det var meldt regn hele dagen, men mest fordi vi jo begge har hangla hele uka, og jobben har liksom tatt litt pusten fra oss. Men vi bestemte oss for å bare gjøre det, og jeg er så glad for at vi gjorde. For selv om planene var få, og regnet malte Oslo grå, så ble det en så fin kveld. Rusle rundt, hånd i hånd, se på folk, kjenne tempen på bylivet, spise middag, drikke vin (bare jeg da, han var jo sjaffør), kaffe og kake på kafe. Det er noe godt over det å ikke ha noen planer for kvelden også, bare rusle sammen under en paraply, litt avstengt fra verden, likevel midt i den. Det ble en skikkelig fin kveld, faktisk. Nydelige øyeblikk, bare måsagubben og jeg.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Jeg fikk reint julestemning den morran hele Bjørkelangen var tåkelagt, og gresset luktet kaldt, og sykkelsete var vått av natterim. Jeg fikk sommerferiefølelse den dagen alle på kontoret trakk ut i skolegården for å spise lunsj i sola. Jeg har rukket å bli enda bedre kjent med nye elever, og jeg har sneket meg til litt kvalitetstid i klasserommet med vg 2. Jeg har laget bursdagskalender til tre klasserom (ja, vi ansatte er så klart med på alt som er gøy!), og jeg har jobbet med nye foredrag som jeg skal ha senere i høst. Langstøvler og tøysko. Latterkramper til det gjør vondt i magen, rosinboller og sushi… Hverdager, rett og slett, fulle av fine små øyeblikk.

Håper uka som gikk var raus med deg, og at uka som kommer gir deg grunner til å smile. Snakk pent til deg selv, det fortjener du. God søndag, vi blogges.

God morgen, og god søndag. Måsahuset er stappet av bassilusker, rennende neser, såre halser og mennesker fulle av selvmedlidenhet. Rart, hvordan vi nesten alle gikk ned for telling med bare noen timers mellomrom. Jeg har brukt natten på febertokter, og på å forbanne vonde ledd, men akkurat nå kjennes det ut til å gå rette veien. Som om dette var en slags forkjølelses-døgnflue eller noe. Krysser fingrene for det. Akkurat nå er ihvertfall et ganske så fint øyeblikk. Varm te med masse ingefær lindrer kløen i halsen, ferske rundstykker med smør og honning metter rumlende mage. og skrotten varmer seg under det gule teppet. Det er skikkelig søndag, og jeg liker det.

Hverdagen. Den er tilbake for fullt, og det kjennes fint. Enkle gleder som å rusle bort til jobb om morran, under den rosa paraplyen, mens asfalten er våt av regn, og gresset faktisk lukter grønt! Tenk at det går an å lukte en farge! et er fint det!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Komme på jobb, riste vannet av paraplyen under glasstaket ved inngangen til C-blokka, og kjenne at det lukter kaffe når jeg går nedover på korridoren mot kontoret. Vi her altså så heldige på skolen vår, at vi har verdens beste renholdere,  og i C-blokka jobber den fineste av de alle. Anne Grethe har jeg nevnt før, men hun er så verdt å nevne igjen. Tenk å møtes av et blidt smil, hver eneste dag! Det har så mye å si for starten av dagen det. Noen morninger har hun tilogmed satt over kaffen, og det er alltid til til en liten skravlings eller slarvings, avhengig av hva vi har på hjertet. Starte dagen med gode kvinnfolk er alltid fine øyeblikk!

Etter tre planleggingdsdager på rappen, med massevis av hjernefyll om ordensreglement, avvik, atferd, lover, regler, brannøvelser og førstehjelpskurs var kroppen og hodet enige om at alder ikke lenger bare er et tall…jeg var klar for et rom på aldershjemmet, men fast sengetid etter kveldsnytt. Men gubben værer behovene til kona som en narkohund værer kokain i et smuglerskip, og viste råd. Så etter siste plandagen satte vi snuta mot Ørje. Greit da, så hadde vel gubben egne baktanker med destinasjonen, for så gira som den mannen er på gaggakker, var vel ikke Ørje et tilfeldig valg. Middag i mysen, innkjøp av fuglefrø på Biltema Slitu, også en drøy time i sola på svabergene i Ørje, omgitt av ender som nesten sloss om å få spise rett fra hånda. Mer skal ikke til før skuldrene senkes og hodet slapper av. Nydelig øyeblikk.

De fineste tegnene på at høsten er i anmarsj. Jeg har sagt det før, og gjentar gjerne. Høsten er og blir min favoritt årstid! Hver morgen nå rusler jeg bortover gangveien, og tar meg i å stirre på rognebær trærne. De bugner så de tynneste grenene nesten brister. Den kommende uka skal noen kvister plukkes og settes i vasen inne. Fargene altså, de gir fine øyeblikk.

Hjertesoppen. Egentlig en god gammaldags fluesopp da. Folk gir seg ende over når det kommer til skogbunner tette av kantareller om dagen, jeg lar meg fascinere av en fluesopp med hjerte i toppen. Så mye lar jeg meg fascinere at jeg står med rumpa i været midt i sentrum for å ta bilde. Fint øyeblikk!

Etter tre planleggingsdager i begynnelsen av uka var det endelig klart for å fylle opp skolegården med elever. Det er noe med den aller første skoledagen. Fjorårs elevene har alle plutselig blitt så voksne. De har forandret seg så masse i sommer. Høye og ranke og selvsikre, klare for vg2 og vg3. Det ble så mange rop og klemmer, og oppdateringer om nye kjærester og kjærlighetssorg at jeg nesten ikke hang med i svingene. Jeg hørte navnet mitt ropes fra alle kanter hele dagen, og svarte på det samme spørsmålet sånn typ 400 ganger . “Janne??? Har du farga håret????”, som om ikke det er åpenbart når de så forskjellen. Ungdommer ass, digger dem.

Så var det tid for å ta imot årets førsteklassinger. En gjeng ungdom som bare oste av spenning og nervøsitet. Noen vandrer gjennom skolegården og opp i aulaen som om de eier verden, andre smyger seg langs veggene, på let etter bare ett eneste kjent ansikt, for å prøve å finne et snev av trygget i en ny og litt skummel hverdag. Etter en økt var jeg gjennomsvett. Etter to økter kjentes det ut som om jeg hadde løpt maraton, og etter tre økter mista jeg stemmen…  Det ble mye skravling ja! Svare på spørsmål, vise frem klasserom, fikse bortkomne busskort, guide klasser gjennom hele skolen, svare på mer spørsmål, trøste, tørke tårer, snakke med foreldre som trenger svar og trygghet, også samme runden om igjen. Skolestart er heavy, men jeg elsker det! Hver skolestart har jeg ny t-skjorte, det har liksom blitt en tradisjon, og årets skolestart t-skjorte er en av de bedre jeg har hatt.

“Roses are red, shit is brown, shut the fuck up and sit the fuck down!” Ferdig snakka!

Og på slutten av dagen, da te med melk og honning brakte tilbake stemmen som var brukt opp på elever og latter og alvor, da tikket denne meldingen inn fra en av ungdommene. Made my day, og ukas aller fineste lille øyeblikk.

Da elevene reiste hjem etter andre oppstartsdag, og jeg kunne ta helgen, var jeg stemme-løs, og godt sliten. Det var først da jeg landa i sofaen etter middag at halsen ble brått sår, og feberen kom kasta på! Så vil jeg jo kanskje ikke definere det som et skikkelig fint øyeblikk, men jeg er så glad det kom da, og ikke under oppstartsdagene. En helg med sykdom er bedre enn arbeidsdager med sykdom, tross alt. Dessuten betyr en helg på sofaen minimalt med husarbeid, ikkeno overskudd til dårlig samvittighet for ting som “burde” vært gjort, og pizza fra sjappa i gågata til middag. Det er greie øyeblikk, tross alt!

Og slik gikk uka, den aller første hverdagsuka siden før sommerferien. Fisk til middag, og muffins til kvelds. Balanse i kostholdet er viktig veit du. Spennende møte med nye elever, hjertelig gjensyn med gamle. Søvnløse netter, og netter jeg ikke har våknet i det hele tatt, det sistnevnte er absolutt å foretrekke. Regn, sol, vind, langstøvler og sandaler. Sjokolade i veska, bare sånn i tilfelle ferieabstinenser, og grønnsaker sanket fra en kollegas med grønnere fingre enn meg sin hage. Hverdag, rett og slett.

Tusen takk til alle dere som hver uke titter innom, og legger igjen spor etter dere her på bloggen. Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å svare alle, men forrige uke rakk jeg det ikke. Jeg har likevel lest alt, og setter så pris på det. Håper uken som gikk ga deg fine små øyeblikk, og at uka som kommer gir deg enda fler. Vær god mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Vi er tydeligvis tilbake dit hvor uka bestod av kun to dager. Mandag og søndag. Det kjennes sånn ut, som om forrige søndag var i går, og jeg noterte ned øyeblikkene fra bobilturen, og gru-gedet meg til første arbeidsdag på fredag. Nå er første arbeidsdag over, og tre nye dager med plantid venter til uka, før elevene invaderer skolen på torsdag. Og her sitter jeg da, som alltid på en søndagsmorgen, og lurer på hvor uka blei av! Rakk jeg å snu meg? Rakk jeg egentlig å komme ut av pysjen fra forrige helg, før denne helga kom?

Øyeblikket å er godt. Podene sover. To av dem har vært på festival hele helgen, og kommer til å sove lenge. Minsten sover nok noen timer til før han tusler ut i garasjen for å mekke motor sammen med måsagubben. Jeg nyter stillheten enn så lenge, med raggsokker, pledd og frokost. Hva resten av søndagen bringer vet jeg ikke…Det er ikke så farlig heller, fint med ingen planer innimellom. Og mens jeg sitter her skal jeg hente frem noen av ukas små øyeblikk. Det som er ganske så ubetydelige for resten av verden, men som formet hele uka mi.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Julegave-verksted. Igjen. Jeg tror jeg har pakket  inn julegaver med jevne mellomrom i tre uker nå. Godt med alt som er gjort, særlig når man koser seg med prosessen. Og det gjør jeg. Det gir meg ro å sitte sånn ved borde en kveld, pakke inn gaver, skrive navn og små hilsener på pakkelapper.

Jeg koser meg med kaffekoppen, knitrende gavepapir, pakkebånd av lin og snor og silke, gammelt avispapir, blonder…Det blir jo en hobby, å gjøre bittelitt ekstra ut av innpakningen til mennesker man vet setter spris på det. Hobbykveld med praktisk mening. Stemningsfullt, og fint øyeblikk.

Torsdag våknet vi atter en gang til regn. Vi lå i senga og hørte regnet tromme mot vinduet, og jeg kjente humøret sank med tanke på at den aller siste sommerferiedagen skulle tilbringes inne, under tak. Jeg koser meg inne altså, det er ikke det, men det var siste dagen! Hadde vært så digg med sol! Så gubben sjekket værmeldingen på mobilen, og ba meg pakke badetøy og håndklær. Værmeldinga lovet nemlig sol i Skjærhalden, og vi hadde jo tross alt ferie, enn så lenge! Øyeblikket da vi gikk ut av bilen på parkeringsplassen på Storesand, og kjente sola varme i ansiktet, det var nydelig!!!

Jeg elsker sjøen! Kan rusle rundt på stranda i timevis og bare kikke på skjell og steiner som over lang tid har blitt slipt runde av vær og vind og vann. Jeg plukker stein og skjell til neven og lommene er fulle, og kan sitte lenge å bare studere de. Gubben mener jeg har en eller annen diagnose, for jeg har alltid vært sånn, men det er jo fint også da, og kunne la seg bergta av noe så enkelt. En liten dansede sten-dame med skjell-kjole ble igjen etter oss på stranden. Fint øyeblikk.

Sol, sand, sjø, en gammel kjølebag med smurte brødskiver, og termos på kaffe. Sove en dupp på et gammelt gult teppe mens vinden kiler huden. Nydelig øyeblikk, og perfekt bruk av aller siste sommerferiedag 2023.

Aller første arbeidsdag. Jeg var førstemann på kontoret, og kjente litt på hvor uvandt det var at kollegaen som bruker å være aller først ikke lenger jobber der. Jeg traktet kaffe, kokte te-vann, ryddet på plass nye blyanter og tusjer, og smilte da jeg så at sjefen hadde lagt helt ny timeplanlegger og en liten blomst på hver pult, min inkludert.  Følelsen av nytt skoleår, det er noe eget med den. Hilste på nye kolleger, og gamle travere, jobbet meg gjennom matboksen og arbeidasagen, og kjente meg akkurat passe sliten etter middag fra Pizzabaker`n med hele staben i aulaen etter arbeidsdagen. Syklet hjemover i solskinn, og kjente det var greit at første arbeidsdag var en fredag, og at det atter en gang var helg. Fint øyeblikk.

Den nye klokka. Jeg har siklet på det lenge, sånne pulsklokker. Har hatt lyst til å kjøpe meg en, for å bruke når jeg trener, bare for å avlese antall skritt. Men, de er så dyre, og det har liksom aldri blitt noe kjøp, før nå! Plutselig fant jeg en på tilbud, og selv om man sikkert får det man betaler for, så trenger ikke akkurat denne hobby-late skrotten noe veldig avansert. Og klokka og jeg kommer til å bli bestevenner. Det skjønte jeg da jeg hadde den på mens jeg fønet håret, og klokka telte over 200 skritt! Inne på badet, rolig foran speilet! Snakk om grei klokke da!!! Trenger du en venn som skryter deg opp litt, kjøp en sånn!! Blir jeg ikke syltynn nå, så veit ikke jeg. Bare tenk hvor mange skritt jeg kommer til å gå når jeg henter potetgull i kjøkkenskapet. Slankeklokke, rett og slett. Genialt!!!

Og slik gikk hverdagsuka. Jeg har klippet håret på eldstepoden, og mine egne legger. Det hører liksom med når man skal tilbake på jobb. Leggene altså. Jeg har bakt grove brød til matpakkene for et par uker fremover, og fylt opp fryseren. Hagestua er ryddet og vasket, bare sånn i tilfelle siste del av August blir like våt og kald som første halvdel. Godt med alt som er gjort. Jeg har sovnet om kvelden, pakket inn i nyvaksa sengetøy, tørket på snora ute. DET er lykke det! Jeg har knekt i vinkel av latter da gubben sovnet i sola med solbriller på, og når har så kraftig brilleskille at han ser ut som en fritert vaskebjørn!

Jeg har spist makroner til kveldsmat, fordi jeg har jo tydeligvis kjøpt meg sånn slankeklokke, så kalorier teller ikke lenger. Sola har varmet, og “Hans” har laget store vanndammer på gårdsplassen, likevel har vi vært veldig heldige hva uværet angår. Jeg gleder meg over lykken til minstepoden som har startet andre året i læra i ny bedrift denne uka, og stortrives så langt. Det gjør så godt i mammahjertet.

Nå skal søndagen nytes, og jeg er klar for en ny uke full av spente skoleungdom, klokker som teller kritt mens man føner luggen, og hverdagsøyeblikk som venter. Håper uken din var god, og at uka som kommer er snill med deg. Snakk fint om deg selv, det fortjener du. Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

God morgen, og god søndag. Den siste hele ferieuka er over, neste uke er det tilbake på skolen. Eller altså, jeg begynner på fredag da, så det er noen dager til med slaraffenliv, men kroppen gikk liksom i jobbmodus etter en samtale med sjefen denne uka, å hodet er egentlig ikke helt på ferie akkurat nå. Det blir godt å komme igang igjen også, oppstart av nytt skoleår er alltid spennende.

Men akkurat nå er det søndag, ferie eller ei. Jeg sitter pakket inn i pysj og teppe i den faste sofakroken, og henter frem øyeblikkene fra uka som gikk. Forrige søndag dro vi rett ut på tur ette frokost. Så oss lei på værmeldinger som lovet regn og atter regn, og bestemte oss for å jakte på sola. Og vi fant den vi, i Stavern!

Ligger jo litt i korta at sola dukker opp da, når stedet heter Solplassen. Vårt andre besøk der, var der i pinsen for noen år siden. Vi spiste litt i bilen da vi hadde parkert, så hoppet vi inn i badetøy og ruslet ned til stranda. Hele 35 skritt! Altså, tråkke ut av bilen, og kjenne lukta av salt sjø, og vipps, så var sommerfølelsen tilbake. Det er så rart det der. Kjører vi på fjellet, så tror vi at vi er fjellfolk. Kjører vi til fjorden, så synes vi liksom det er finest, og kjører vi til ei hvit sandstrand, da er det favoritt-destinasjonen. Uansett var strand og vann et veldig godt valg denne gangen. Første skrittene i varm sand, ligge på det gule teppet og høre bølgene skvulpe mot land, fint øyeblikk!

Så mye sol var det på Solplassen av vi ble der det meste av uka. Vi pleier jo som regel å ha en overnatting på steder før vi farter videre, for å se mest mulig, men denne gangen handlet det om å slappe av, og finne roen. Det blir mye fine små øyeblikk av å finne ro også.

Da jeg sovnet på teppet i sanda etter et bad i sjøen, og fikk latterkrampe av noe så dumt som mitt eget puppeavtrykk på håndkle. Lavmål på humor når man er på tur. Men…fy søren så deilig å endelig senke skuldrene så mye at man faktisk sovner i sola, midt på dagen, og sover lenge, bare fordi man kan. Gubben satt og duppet i en stol ved siden av meg. Skikkelig feriemodus. Godt øyeblikk.

Kveldsturer. Vi tok en hver kveld. Tredde på joggesko, pakket en liten sekk med pledd og kald drikke, og gikk. Egentlig ingen planer for hvor vi skulle, vi bare fant noen stier, og satset på at vi endte opp en eller annen plass vi kunne sitte å kikke utover vannet, og bare nyte kveldssola. Kvelden med sjømennenes minnehall var fin. Sol, sval bris, og fantastisk utsikt. Hele plassen var så fin. Frodig og grønn, rein og velstelt, og mange plasser å se og sitte ned. Så vi klatra litt, og ble sittende å bare slappe av og nyte kvelden. Fint øyeblikk.

Middag på brygga i Stavern, to dager på rad. Følte av vi flotta oss no veldig, vi kjøttkake-folka fra måsan. Men gurimalla så deilig å sitte nede på brygga, kjenne sola varme i ryggen, og få nydelig mat servert, også reise seg opp å gå når andre rydder av bordet for deg.

Ikke hverdagskost for oss egentlig, derfor skikkelig feriefølelse. Og maten var god den, skikkelig god, og kyllingsalaten der var en av de beste jeg har smakt. Mett og glad, helt nede ves sjøen, på varme sommerkvelder. Gode øyeblikk.

Og når vi snakker om mat og sånn! Softis på brygga! Hallo lykke!!! Og hallo magesjau en time senere, men verdt det!!! Altså, campingplassen hadde do-båser på rekke og rad, så det gikk fint. Det ER så godt, og så drepen for magen, men er det sommer, så er det sommer! Soft-is, digg øyeblikk!

Det er noe med sånne turer. Man slapper av, senker skuldre, for det er jo ikkeno viktig som venter, eller som burde vært gjort. Man bar er. Og når man bare er, da glemmer man litt tid, særlig sengetid. For man blir ikke trøtt på kvelden på samme måte som hjemme. Man blir bare godt sliten, i en sånn grad at man gjerne sitter oppe enda litt til, når man vanligvis er i seng. En kveld gikk vi bare nedpå stranda før vi skulle legge oss. Litt over midnatt, helt stille over alt. Satt på stranda en stund, vindstille og varmt. Også ble det nattbad, bare fordi vi kunne og hadde lyst. Nydelig vann, nydelig øyeblikk.

Borte bra, hjemme…også bra. Etter flere dager med sol og sjø satte vi snuta hjem mot ferskvann og måsahuset. Fint å komme hjem også. Men, så uteble nattesøvnen igjen da, så da ble det egentid fra klokka fire om natta, og frem til måsagubben og minsten stod opp. Stekte rundstykker til matpakkene til gutta som er tilbake på jobb etter ferien, og så fort de var ut av huset pakket jeg inn noen julegaver som har kommet i posten mens vi var borte. Kaffe, julegavepapir, pakkebånd og bjelleklang på Spotify. Det er sommerferien sin det. Fint øyeblikk.

Lørdag morgen satt jeg egentlig å planla en liten tur i skogen, sånn for å få trent litt, men heldigvis stoppet de planene (jeg hadde egentlig ikke lyst til å løpe) da storepoden spurte om jeg ville bli med til Sverige. En sånn av disse “mor og datter” turene vi tar nå og da. Som vanlig skikkelig 80-talls rock og pop på stereoen, litt shopping, mest vindusshopping, lunsj og bare kos. Jeg elsker de dagen jeg får gjøre sånt med en av gutta, det gir så himla mye! Fin pode, fin tur, fine øyeblikk.

Og så ble det søndag, og det var den uka. Kort oppsummert, i form av de små hverdagsøyeblikkene. Jeg har gått barbeint varm sand, og på varme svaberg. Jeg har samlet fine steiner fra stranda, spist god mat, sittet i en raus armkrok og sett solnedgangen flere kvelder på rad. Jeg har svømt i sjøen, sovet i sanda, lest ferdig en bok, sittet noen timer på cafe og drukket kaffe med en kollega, og gått turer med minsten, Hverdagsøyeblikk.

Håper uka som gikk var grei med deg, og at uka som kommer får deg til å smile. Snakk pent til deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Vet du, jeg glemte helt at det var søndag! Satt der med frokosten, fortsatt trøtt etter natten, og plutselig kom jeg på det! Gurimalla, det er jo søndag lissom. Blogg og sånn! Sånn er det, når gubben også har ferie, og navnet på dagen ikke betyr noe.

Uansett, god morgen, og god søndag. Jeg sitter her da, som vanlig, med føttene oppe i sofaen, og skrotten pakket inn i et teppe. Jeg drikker det aller siste av jule-teen min, og synes lukten av den minner om gløgg. Også spiser jeg knekkebrød og polkagiser fra ukas Harry-handel. Frokost for fintfolk her altså. Ironisk nok har jeg begynt å pakke i julegaver, og startet på adventskalenderen til podene denne uka. Jul i Juli. Kanskje ikke så rart at ukedagene går i ett…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så var det uka som gikk da, og alle de små øyeblikkene som kom og gikk med den. Enda en uke hjemme, enda en uke med mer regnbyger enn hva man ønsker for en sommerferie, men øyeblikkene var mange og fine likevel. En kveld, i øs-pøs regne kjørte vi inn til Lørenskog. Gubben skulle hente noen Volvo deler som han egentlig skulle sandblåse for poden, men ikke rakk før ferien. Det var bare en kjøretur. En drøy halvtime til, og en snau time hjem igjen. Regnet trommet på taket, og mot vinduene, men vi koste oss likevel. Kaffe på thermo-kopp, musikk på anlegget, og tørrskodd inne i bilen mens det regnet nesten vannrett ute. Kjørte en liten ekstrarunde i gamle trakter, kikket på steder vi vanket før det ble hus og unger, og bare nøt å være ute av måshuset litt. Fine øyeblikk, merkelig nok.

En laaaang gåtur med minstepoden en kveld. Det ble seint før vi kom hjem, og føttene våre var ømme, men det gjør ikke noe, for det var så koselig. Vi gikk gjennom Bjørkelangen, på stier vi sjelden går, fant et par stolper til stolpejakta, satt på en krakk og dinglet med beina, kjøpte is på butikken, og trasket rundt mens vi myste mot sola. En sånn herlig kveld med kald drikke i tursekken, og masse, masse skravling. Kvalitetstid med minsten, så innmari fine øyeblikk.

Dyra i den svære inngjerdingen oppe ved Festningsåsen. De er så fine, og det er liksom så sommer når det går dyr på beite der oppe. Enda en tur med poden, bare for å rusle forbi der. De breker når vi kommer, og strømmer i flokk nedover mot gjerdet, bare for å tigge etter blomster og gress fra grøfta der vi går.

Det hender poden innfrir ønskene, og byr på markblomster og grønt gress fra utsiden av gjerdet. Blir skikkelig populær. Så rusler vi videre, og dyra følger etter oss et lite stykke, før de rusler oppover sletta igjen. Fine små sommerøyeblikk.

Flmdag på Skulerud. Javier, produsent og ressigør ville filme en liten sekvens i den gamle Lokstallen, så vi dura litt innover i bygda, gubben og jeg. Og i den gamle lokstallen var det liv. Nesten full cafe av lokale og tilreisende, masser av kunst og håndverk for sag, og et par kjente fjes. Møtte på bonden Petter som jeg skal være gardskjerring hos en dag litt senere i høst, og det ryktes om at han har stua full av kattunger nå. Gleder meg! Vi fikk filmet det vi skulle både ute og inne, fine øyeblikk.

Det ble tid til både kaffe, vaffel og kokosbolle inne i lokstallen, og mett mage er alltid et godt øyeblikk. Og for en vaffel!!! Et helt måltid jo, med friske bær, krem, marsmallows og makron. Drømmevaffet!!!

En time på brygga. Man må jo opp og ut når sola først titter frem. Så vi reiste til brygga, bare for å sitte der, se på båtene, høre vannet slå mot brygga, og duppe tærne i vannet. Vi rakk det. En hel time mer sol og måkeskrik før mørke skyer rullet over himmelen, og regnet skyllet over vann og vei. Den timen, et langt, fint øyeblikk!

Med under to uker igjen av ferien har jeg begynt å forberede meg på neste skoleår. Pennalet er fylt opp av nye penner og nyspissa blyanter. PC veska er rydda, og nesten ferdig pakket og klar, og da jeg var nede på butikken  for å handle inn nytt viskelær, gikk jeg like gjerne veien gjennom skolegården bare for å få et blikk av papp-Paul i vinduet! Så lo jeg for meg selv da, av papp-Paul, det at han står sånn og skuer utover skolegården hele sommeren, og at en så enkel gave kan gi meg så mye moro. Herlig øyeblikk.

Og slik gikk uka. Hjemme, litt sol, mye regn, og mange små øyeblikk rikere, til tross for at vi egentlig ikke har gjort stort. Kveldsturer i sola, balansere mellom sølepyttene fra regnet som falt tidligere på dagen. Fine øyeblikk.

Burgere på grillen, og krone-is i fryseren. Svømmetur på Mangen, lese bok i sofakroken, legge seg sent, sove lenge, og se en ny episode av Outlander. Små ting, fine ting, gode øyeblikk.

Nå skal bagen pakkes med akkurat nok klær for et par dager på landeveien. Gubben og jeg skal jakte på solglimt, og om vi er ekstra heldige, kanskje litt salt sjø. Værmeldingene gjør oss ikke akkurat til utprega optimister, men vi tåler jo å sovne til regndråper som trommer lett mot taket i bobilen også. Et døgn eller to vekk fra måsahuset blir sikkert fint, uansett vær. (men kryss fingrene for at vi i det minste får oppholdsvær da!!!)

Håper uka som gikk gav det gode øyeblikk, og at uka som kommer blir god. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Kalenderen viser fremdeles juli, men gradestokken er litt mer sånn September. Greit om natta, for jeg sover utvilsomt bedre når det er litt kjølig på rommet, men at det liksom frister å fyre opp i peisen nå på morrakvisten, det er litt kjipt. Jeg er frøsen, gulvene i måsahuset er kalde, men jeg har pakket meg inn i den utvaska flanellspysjen, ullsokker, og sitter under det gule gamle teppet og drikker varm te av stort krus. Det er et fint øyeblikk likevel, til tross for en litt småfrøsen kropp. Alle podene sover, og det er stille i stua. Elsker denne roen på søndagsmorgenene, før verden liksom våkner opp og lager liv.

Forrige søndag kveld leita jeg etter brillene en times tid. Skulle lese litt, og ser bare dårligere og dårligere. Burde helt klart vært og tatt en synstest, men foreløpig har det klart seg med sånn billigbriller fra butikken. Etter å ha leita lenge uten hell, satt jeg meg i sofaen for å furte litt, og kjente en skarp stikkende smerte i rumpeballa… Jepp, undertegnede kjøtthue hadde satt seg på brillene. Tidligere i sommer hadde jeg sitti med solbriller med bare ett brilleglass over hele sognefjellet før jeg merka noe. Virkelig ikke min brillesommer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Derfor, mandag morgen, spurte størstepoden om vi ikke skulle ta en av disse “mor og datter” turene våre. Vi dura til storsenteret på Strømmen, målet var å kjøpe oss solbriller. Og solbriller ble det, sånne skikkelig fete shades til drøye hundrelappen, men det er jo ikke prisen det kommer an på, det er hvor chill man ser ut med dem. (podens logikk) Og så ble liksom hele utflukten et kjempefint øyeblikk. Vi shoppa litt, spiste lunsj, kikka på folkemengden, rusla rundt å bare kikket, og kjørte full guffe med rock`n roll hele veien hjem igjen. Sånne utflukter med podene altså…så fine øyeblikk.

Tirsdag syklet jeg ned på cafeen på senteret for å ta en kaffekopp med en kollega som gikk av med pensjon nå i sommer. Så rart at hun ikke skal møte opp igjen på kontoret om noen uker, men heldigvis finnes det alternative møteplasser, slik som cafeer! Vi drakk kaffe, spiste kake, og skravla bort over halvannen time, og det var så koselig. Et lite avbrekk fra enda en litt døll hjemmeuke. Fint øyeblikk.

Den natten podekjæresten overnattet, og hadde med svigervoffsen. Det er så koselig det, når en lykkelig liten hårball ikke får av seg halsbåndet fort nok når hun kommer hit, løper bort og møter oss, legger seg i armkroken og bare venter på å bli klødd bak øret. Ganske likt måsagubben egentlig. Så herlig med en liten voffs som sover i fotenden av senga, og som blir med på en luftetur på morrakvisten.  Tenk så mange fine øyeblikk disse pelskledde skaper.

Filmdagen. Den dagen jeg, Lars Jørgen og Javier tok turen til Momoen for å filme et par sekvenser til  neste film. Vi skulle teste ut både fotballgolf og tennis, og for ei som faktisk går i minus når det gjelder idrettstalent var det litt av en utfordring. Men artig var det, begge deler, selv om talentet ikke akkurat var stort. Gøy å prøve enda mer av alt det bygda har å by på, også fikk vi dokumentert det med film også. Fine øyeblikk.

Sykkelen mangler dekk, så jeg har tydd til gode sko og rask gange de gangene jeg har trengt noe på butikken denne uka. Litt sånn sniktrening egentlig, uten at det kjennes sånn ut. Men det er deilig egentlig, å rusle bort på butikken tidlig om morran, handle ferske rundstykker og litt pålegg, rusle hjem med sola i ryggen, og lage frokost til podegjengen før de våkner. Sommerøyeblikk.

Regn og regn og regn. Det kjennes sånn ut, selv om sola titter frem innimellom også. Og selv om jeg mye heller gjerne ville brukt tid ute, så er det noe fint med helt mørke skyer, og regn også. Jeg benytter muligheten så fort den kommer til å tenne lys på bordet, pakke meg selv inn i sofahjørnet, og lese bøker. Det er jo en del av sommeren det også, regnvær, innetid, og ingen planer. Slike øyeblikk er fine de og.

Alderdommen… Jeg var 26 år da de første grå hårene kom…tusen takk mamma og pappa for de genene lissom… Nå er jeg 46, og har farget håret i 20 år. Nok er nok. I våres bestemte jeg meg for å bare la alderdommen synes, og la håret forbli grått. Det er litt av en prosess, å la det vokse ut, så jeg tok saken i egne hender og lysnet tuppene litt for at ikke overgangen skulle bli så hard, og nå er topplokket snart helgrått. Det er uvant. Fryktelig uvant, men det kjennes litt godt også, å bare gi litt faen. Nå matcher håret smilerynker, og åreknuter og alt annet åra drar med seg, og sånn får det bare være. Å la alderdommen syntes, helt fint øyeblikk.

Og slik har uka gått, uten de helt store hendelsene, bare masse fine små hverdagsøyeblikk verdt å glede seg over. Jeg har trent på gymmen med to fine kolleger, gått barbeint gjennom gresset for å ta inn tøy fra snora nederst i hagen, sittet musestille mens ekornet klatret over stolryggen min, og gått en lang kveldstur med minstemann bare for å skravle. Jeg har endelig sett bunnen av skittentøyskurven, og fylt den opp igjen. Jeg har spist oliven og sjokoladepudding til frokost, fått en AC-DC t-skjorte i posten, og betalt strømregninga. Hverdagen…med grått hår.

Jeg håper du nyter søndagen, hvor enn du er, og at uka som gikk ga det fine øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag fra måsahuset. Sola skinner, og jeg er straks klar for enda en dag på stranda. TULLA!!!! Det er vått og grått, bikinien har ikke sett sola på aldri så lenge, og planene for dagen er tilnærmet ikkeno! Skal jeg gjette, vil dagens mest spennende hendelse bli å matche ca 200 sokker…alle hvite eller sorte, men av ulik merke og fasong. Skulle ønske “blogger-livet” var så glamorøst som ungjente påstår, men den gang ei. Likevel er akkurat nå, som vanlig, et fint lite øyeblikk. Som alltid på en søndagmorgen, kaffe, frokost, pysj og det gule gamle teppet. Det har blitt en vane dette her, skrive på ukas siste morgen, om alle de fine små øyeblikkene som uka inneholdt.

Nå skal det sies da, at uka som gikk kanskje var en av de minst begivenhetsrike så langt i år…Jeg har vært hjemme, knapt nok på matbutikken lissom. Gubben har vært på jobb, og podene har alle sin første ferieuke, så de har snudd døgnet. Eller, to av dem har det, den minste er en sånn tidlig i seng type, og står opp omtrent i det jeg er ferdig med frokost. Likevel er det tid med podene som har stått for de aller fleste av ukas fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mandag ble jeg bedt med på tur av minstepoden. Han hadde nemlig vært med kjæresten og badet et sted i bygda dagen før, og der hadde jeg aldri vært før. Poden ba meg derfor med på sightseeing i Aurskog-Hølands dype skoger. Vi kjørte til Mangen kapell først. En bitteliten rødmalt kirke sånn ca midt i skogen. Vi gikk og rusla rundt der, så på gamle graver, grubla på kjente etternavn, og snakket om de vi har kjær, men som ikke finnes blant oss lengre. Sånt fint lite øyeblikk med fin prat og rom for ettertanke.

Så gikk vi ned til badeplassen. Der satt vi helt alene, tydelig at de fleste bader på de mer populære badestedene. Nå skinte ikke sola fra skyfri himmel eller da, men det var 25 grader og vel så det, så vi la på svøm i herlig vann! Etter badet ble vi sittende på en diger trerot nære vannkanten, pakket inn i tjukke håndklær som har tørket i sola på snora, og lukter av sånn sommerfrisk tøymykner. Sånn satt vi lenge, gravde føttene ned i sanda, drakk kaffe fra termos, skravla, og lette etter flate stener for å sette ny personlig rekord i fiskesprett. Tenk å ha sånne poder, som gjerne vil ha tid med en mamma, bare for å skravle, le, og bade. Heldige meg! Fint øyeblikk.

Neste dag hadde jeg kjeda meg hele morran og formiddagen, så da mellomste poden landet i sofaen etter å ha våknet sånn ca midt på dagen, gg hadde tredd et rosa pjusktete hårbånd rundt panna for å få krøllene vekk fra fjeset, da så jeg mitt snitt til en sånn “mor og datter greie, med sønnen. De ville krøllene er både en forbannelse og en velsignelse…jentene synes det er fint, poden synes de er i veien, og jeg synes de er gøyale.

Poden ble med på mor og datter tid han, for han “hadde ikke noe bedre å gjøre” akkurat da… Så jeg fant frem rettetanga fra den tiden (en million år siden) jeg hadde langt hår, og tredde poden ned i en stol foran speilet. Så drakk vi kaffe, og skravla mens jeg rettet ut krøllene hans, og når vi var ferdig lo vi så tårene rant! “Dæven å kjekk jeg blei nå a!!!” smalt det var den kanskje minst ydmyke av gutta! “En sånn sein 90-talls Bon Jovi lissom!!!” Også lagde han det der “dra til-trynet” sitt sånn at jeg fikk tatt bilde for å sende pappsen og morfar. Veldig gøyalt øyeblikk!

Minsten har brukt noen feriedager til å pusse opp rommet sitt. Han har malt tak og vegger, lagt helt nytt gulv, og handlet inn litt nye møbler. Fint med sånn unge tømrerspirer som kan øve seg litt i yrket selv når det er sommerferie fra læretia. En dag midt i oppussinga hadde han en avtale hele dagen, og rommet var bare noen timer unna å være ferdig. Da gikk eldstepoden til verks. Menslillebror bar borte listet han ferdig langs gulvet, og skrudde sammen et par av hyllene han hadde kjøpt. I tillegg stakk vi bort på butikken, for storebror vill spandere noe stæsj til det nye rommet. Litt pynteting, nye hodeputer til senga, fine bilder til veggen, og da minste kom hjem på kvelden var det klart til å flytte inn. Så glad lillebror, og så velfortjent. Herlig øyeblikk.

Regnværskveld. Kjedelig, for selv om jeg liker kvelder hvor det er helt innafor å sitte inne og bare høre på regnet uten å løfte en finger, kan mange slike kvelder på rad bli litt kjedelig. Så vi satte oss i bilen, gubben og jeg, og kjørte fire og en halv mil for en milkshake og en frappe. Verdt det! Det er så koselig å kjøre over skauen til ei annen bygd når det regner mot bilruta, og det jaller gammal pop fra stereoen. Da trenger man liksom ikke mer enn hverandre. Prater god. Stillheten i tospann er god. Bremse ned for en elg, to rådyr, og ei dame i regnfrakk med regnbuefarger. Drikke laktose med sukker hele veien hjem, også kan man liksom sitte i sofaen resten av kvelden med god samvittighet, for man har jo tross alt vært ute en tur. Herlig øyeblikk.

Og sånn gikk uka. Fryktelig mange netter på rad uten av søvnen kom på overnattingsbesøk. Slitne og trøtte dager, med vonde skuldre, stiv nakke, og litt sånn surmuling fordi man blir så sliten av å ikke sove og av å kjenne hjertet løpe maraton. Men…det er ferie, og dagene KAN faktisk brukes inne i måsahuset, til omtrent ikkeno, og det hjelper. Jeg har hatt en venninne på kaffebesøk, og planlegger lunsjdate med en tidligere elev neste uke. Det gledes. Jeg stekte medisterkaker, og prøvesmakte den som så ut som et hjerte mens jeg smilte for meg selv. Jeg har, da jeg endelig duppet av på morrakvisten etter våkennatt, drømt så levende om morfar at jeg kunne kjenne både lukten av han, og følelsen av skjegget på kinnet etter klemmen da jeg våknet. Så nært at tilogmed grein en skvett. Jeg har meldt meg på ungdomsskole-reunion i September, og vet ikke helt om jeg gruer eller gleder meg… Alt dette, i en litt regntung, søvnløs, men fin uke.

Håper uka som gikk brakte deg øyeblikk som fikk deg til å smile, og at uka som kommer gjør det samme. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det søndag igjen, og den eneste grunnen til at jeg vet det, er at gubben sin ferie er over for denne runden, og han skal på jobb igjen i morgen. Dagene går i surr, sånn de pleier å gjøre i ferier. Heldigvis er det bare to arbeidsuker før vi kan nyte noen nye feriedager sammen, og i mellomtiden skal jeg drive på litt her hjemme.

I dag inntas frokosten inne i måsastua, nederst i sofakroken, under det gule teppet. Det er godt å pakke seg inn litt, til tross for at det er sommer, for måsahuset er alltid litt sånn huskaldt. Uka som startet med en sånn skikkelig blåmandag endte godt. Mammaer slutter jo aldri å bekymre seg, selv om unga blir store. Kjærlighetssorg, arbeidsledighet….det er alltid noe, og gutta trenger en mammaprat, en lang gåtur, en trygg havn hvor mammaen liksom har kontroll, og fornuftige råd. Inni meg griner jeg med dem. Men, uka har, tross alt, vært full av fine øyeblikk, og ting, uansett hva man står i, virker alltid litt enklere når man får de litt på avstand.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne helgen har vi vært så heldige å få passe voffsen til podekjæresten, for hun har jobbet hele helgen. Det gir en sånn herlig ro med en sånn pelsball i huset. Voffsen er rolig som skjæra på tunet, selskapssyk som få, og svært bestemt hva antall kilometer på kveldsturen angår. Ja, jeg endte opp med å bære bikkja på tur. Men åh, så herlig det er, med en sånn tillitsfull liten skapning som kryper opp i armkroken så fort hun har muligheten, og som titter opp på deg som om du skulle vært det safigste kjøttbeinet i hele verden. Måsagubben og jeg har hatt pelsball i senga hele natta, vært på Røytjern å bada med voffsen, og gått lange turer på svale sommerkvelder. Herlige øyeblikk!

En liten tur innom kirkegården på Skedsmo, den dagen mormor skulle fylt år. Det er så rart å tenke på at det begynner å bli mange år siden de ble borte, mormor og morfar, for de er fremdeles så nære. De er med oss i tankene, i samtaler…nære. Likevel er det ikke trist å være på grava. Vemodig kanskje, men ikke trist. Sånn er det når minnebanken er proppfull av de fineste minner. Det understreker jo bare viktigheten av å skape slike minner mens man kan. Ettertanke og fint øyeblikk.

Kvart over tre var jeg sånn passe fornøyd med den beige fargen i stua mi. Ti på halv fire var jeg møkklei nevnte farge. Fire var ny maling kjøpt inn, og innen klokka 10.30 dagen etter var stua ferdig malt og møblert igjen. Nå er stua grønn, alle veggene. Det er en sjukdom eller noe….Når skuldrene er litt høye, og tankekjøret holder meg våken om nettene, da kjenner jeg behovet for forandring. Det er så rein terapi å male vegger. Se forandringa, planke for planke. Hadde så lett malt stuer i hele bygda i bytte mot en kopp kaffe! Blir sånn akkurat passe godt sliten i kroppen også, vinn-vinn. Foreløpig veldig fornøyd med ny farge i stua, og spent på hvor lang tid det tar før gubben oppdager det. Male-terapi, fint øyeblikk.

Da varmen kom tilbake. Den dagen sola skinte og varmen gjorde skrotten svett og varm, og vi kjørte opp til tjernet for et bad. Det ble en lang og herlig svømmetur, forfriskende, selv om vannet var varmt nok til at det ikke engang var et problem å “hæle”. Så herlig det er, å sitte på varm stein, nedkjølt av vannet, og drikke kaffe fra termos, og spise tørre kjeks som ikke frister hjemme, men som smaker som en tre-retters Helstrøm opplevelse bare fordi man er ute og nybada. Herlig øyeblikk.

Da minsten fikk ny læreplass. Jeg har jo skrevet et eget innlegg om det, men jeg må bare nevne det igjen. Tusen takk!!!! Da jeg delte et innlegg om at poden mistet læreplassen halvveis mot svennebrevet, og ikke hadde hell med å skaffe ny plass, tok liksom alle blogglesere affære. Innlegget ble delt gang på gang, vi fikk så masse tips, så mange navn, så mange telefonnummer, og i løpet av halvannet døgn var ny læreplass i boks. Et tonn av uro raste ned fra skuldrene våre, og en stødig tømrermester fra Sørum har allerede ordnet overgang til nytt firma via opplæringskontoret. Etter tre uker sommerferie starter poden på siste etappe, og neste sommer venter svennebrev. For et engasjement, for noen mennesker det finnes der ute. Igjen, tusen, tusen takk! Ukas aller beste øyeblikk!

Ny sesong av Outlander. Egentlig har det gått så lang tid siden sist vi så en episode, at jeg har glemt serien litt. Men så satte gubben på sesong syv, også ble vi sittende å se et par av de nye episodene som nå kan streames. Herlig avslappende tidsfordriv, når dagen har vært rar og travel. Hjalp med kaffe og sjokolade også….

Og slik gikk uka. Den startet med stress og sår ungdom, og endte med litt lavere skuldre og gladere sinn. To av podene er på festival, en av podene nyter første helg av en tre uker lang ferie. Jeg har båret en trassig hund på tur, og jeg har sovet med en lodden voffs i armkroken. Jeg har syklet på butikken, spist is i sola, og tent i peisen mens styrtregnet trommet mot alle vinduer, og tordenværet dundret over Måsan.

Jeg har tegnet litt, bakt litt, gått mange lange turer med gutta, og jeg har sovet på sofaen akkurat når trøtten har kommet, bare fordi jeg kan, fordi det er ferie! Hverdagsøyeblikk, på rekker og rad.

Håper uka som gikk fikk deg til å trekke på smilebåndet, og at uka som kommer blir god. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

For et par dager siden var minstepoden langt nede etter å i flere måneder har ringt rundt til bedrifter, i søken etter nytt sted å fullføre læretiden. Målet om svennebrev er bare et år unna, nå nært at man nesten kan kjenne lukta av nyhøvla plank og lønn på konto hver måned.

Han har hatt et fantastisk læreår i en bedrift etter to år med byggfag på videregående, men da firmaet han startet læretiden nå avvikler, hastet det med å finne ny læreplass. Lettere sagt enn gjort. Nedgangstider i byggebransjen, og hard konkurranse om læreplassene gjorde det vanskelig, og jo nærmere sommerferien vi kom, jo tøffere ble det for poden. “Hva skjer til høsten? Hva, hvis, om, når?” Avslag på avslag, vanskelig for en som så gjerne vil jobbe, en som brenner for faget, en som er faglig dyktig.

Opplæringskontoret var på saken, men kommunikasjonen var så godt som enveis, og de ringte kun firmaer poden allerede hadde vært ikontakt med, og fått avslag fra. Noen ganger gir det bedre resultater å ta saken i egne hender.

Det satt langt inne for poden å si ja da mammaen spurte om å få dele på sosiale medier, i håp om at noen kjente noen som kjente noen. Men desperate tider og alt det der…så mammaen fikk dele. For en respons!!!! FOR et engasjement!!!! På under et døgn var det over 3000 delinger fra ulike sosiale medier, i all hovedsak Facebook. Allerede etter ti minutter tikket de første meldingene inn. Folk som kjente noen, som viste om noen. Direkte nummeret til ledere i bedrifter, link til nettsider. Og poden ringte rundt, var i intervju hos lokal bedrift som gjerne ville ansette, men var usikker på om det var nok tømrerjobb å oppdrive i forhold til svenneprøven. Likevel et lysglimt, det skulle ihvertfall ikke stå på jobb.

Tilbud om å snekre i Lofoten i sommer, hotell og flyreise og måltider betalt. Poden skulle nesten ønske han var eventyrlysten nok til å takke ja, men læretiden veide mer.

Så kom et firma i Sørum, nabokommunen på banen. En telefonsamtale ledet til en prat, og i dag, siste arbeidsdag på gammel arbeidsplass var et solid håndtrykk fra ny sjef bevis for ny læreplass i August. Ryddig, faglig sterk, og lang erfaring med lærlinger. Kjente og ukjente har bare godt å si om nytt firma, og poden gleder seg.

Nå venter noen uker med sommerferie, så siste året som læregutt i tømrerfaget. Det har ordnet seg!

Her hjemme i måsahuset senker vi skuldrene, og puster med magen. Og ja, denne mammaen har felt noen lettrørte tårer det siste døgnet også.

Så igjen, tusen hjertelig takk til alle som har engasjert seg, til alle som har delt innlegget slik at det nådde ut, og takk for alle meldinger! Det nytter! Familien siste tømrerspire skal få fullføre utdannelsen. Takk!