Så var det søndag, igjen. Den 39. søndagen dette året. Måsahuset er stille. sånn måsahuset bruker å være på morrakvisten i helgene, men om litt vil trøtte ungdommer tusle rundt her i pysjen, og inhalere varme rundstykker og kaffe. Fram til da nyter jeg roen og stillheten. Det eneste som egentlig lager noen form for lyd er peisen, og den knitringa er alt annet enn forstyrrende. Tenkt at det er huskaldt nok til å fyre i peisen igjen, særlig tidlig på morran. Det er så herlig!
Jeg sitter som alltid, pakket inn i pledd i hjørnet av sofaen, klar for å gjennomgå ukas små øyeblikk. Eller, noen av dem ihvertfall. Og uka har vært fin den, og det har vært nok av små øyeblikk å smile litt av. Alt fra lukten av varm lunsj i kantina, til lyden av regn mot vinduet midt på natta. I morgen er første dag av høstferien, og den kom akkurat i tide. Det skal bli godt med noen dager fri fra alt, noen dager borte, noen dager hjemme, avhengig av om gubben også får tatt et par feriedager. Men aller først skal det bare være søndag, med bakst, og bok, og bretting av klær, og hvis det ikke meldes om regn, en tur ut i skogen for å sanke nok materiale til en krans til ytterdøren.
Den dagen sola skinte i siste økt, og jeg tredde på meg joggeskoene jeg hadde i bagen på jobben, og gikk gjennom skogen på vei hjem! Det bare kjentes riktig. En times omvei på stien gjennom skogen, før jeg landa i sofaen hjemme. Det var bare en sånn dag, hvor alle trengte noe, og jeg løp rundt som en sprettball for å nå alt og alle. Det er sånne dager samvittigheten knekker litt, når man føler at man haster mellom mennesker, og flere av de nok sikkert hadde trengt mer. Da er det godt å lufte hodet skikkelig før man lander hjemme. Svette litt i luggen, og puste inn rein høstluft. Det hjalp! Såpass at det ble enda en skogtur en ettermiddag denne uka. Gode øyeblikk.
Jeg har, tro det den som vil, spilt min første fotballkamp siden 1988. Jeg var rævva i fotball den gangen, og enkel forskning viser at jeg ikke har blitt noe bedre. Skolen arrangerer fotballturnering store deler av året, i midttimene. Elevene danner lag, enten klassevis, eller på tvers, også spiller de mot hverandre. Seriøse greier, hver kamp blir filmet og lagt ut, og det er premier på slutten av cupen. Lærerne har i flere år stilt med eget lag, sånne kjernesunne, fotballspillere av noen lærere…. Dette året stiller lærerne med et lag til. De ikke fullt så kjernesunne, eller fotball interesserte. Vi er en god blanding av elevtjenesten, rådgivere, lærere, vaktmester`n og kontorpersonale…
Foreløpig mangler vi innsats, trening, lagspill og kondisjon, men vi er rimelig gode på latterkramper og svak dribling. Denne uka var første kamp, og undertegnede var målvakt, med penis-kostyme. Ikke spør hvorfor. Jeg ble lagets toppscorer, med ett mål… Så vi tapte kampen da, mot de proffe lærerlaget, men gøy var det! Fullsatt tribune, heiarop, og møre muskler i fire dager etterpå! Makan til midttime! Så gøy! Så skikkelig fine øyeblikk!!! Football Fakers, mot Man Chest Hair United. Feteste fotball-ligaen noensinne!
Sånne skikkelig fine morgentimer, når hele bygda oser av høst! Det er fine øyeblikk! Den morran jeg kom frem til jobb mens sola var på vei opp og speilet seg i vinduene i c-blokka. Når tåka kranglet med de første solstrålene, og bladene på trærne var tunge av nattens regn, og morgentimenes frostrim. Lukta av frisk høst satt i nesa, og fingrene var akkurat passe kalde av den kjølige lufta, og bare for å toppe det hele var det allerede lys i vinduene på kontoret, fordi Mimmi var på plass før meg, og det luktet nytrukket kaffe i hele korridoren. Sånne øyeblikk setter liksom stemninga for hele arbeidsdagen. Så innmari fine øyeblikk.
Ny iskaffe! Og det var som å svelge rein julestemning!!! Når iskaffen smaker pepperkakedeig! Og ja, jeg vet at det høres ekkelt ut, men den var kjempegod. Så kollega Miriam og jeg, vi satt der og sutta på hver vår iskaffe, og dagdrømte om juletrær og snø, og pepperkaker… Så derfor, iskaffe som smakte jul, herlig øyeblikk!
Før sommerferien fikk jeg en gave av kollega Line. Billetter til Hyllest av Jahn Teigen i Oslo Spektrum, og på fredag var det endelig dagen. Line r en av de aller råeste kvinnfolka jeg vet om, hel ved! Å tilbringe en helaften med henne er i seg selv en gave, men å toppe det hele med middag på Fridays, deretter Spektrum, med et stjernelag av artister, og kjente sanger, det var rett og slett magisk. En av de fineste kveldene jeg har opplevd, hva musikk og stemning angår. Anita Skorgan med pianoet, og alle de andre artistene som leverte til høy måloppnåelse hele kvelden! Fantastisk. Line er sånn som snakker med alle, danser med fingertuppene, og synger med hele kroppen, og sånne folk, som er en fest å være sammen med, de tiltrekker seg flere likesinnede. Så inne kvelden var over var vi på fornavn med ekteparet ved siden av oss, og søsken-trioen på raden foran oss! Fantastisk kveld, fra ende til annen, en sånn opplevelse man lever lenge på!
Og slik gikk enda en hverdagsuke, uke 39. Jeg har vært på Sørumsand, og feiret bursdagen til pappa. Alltid koselig med turer til gamlebygda, alltid like stas for oss bygdefolk å ta heis opp til 4 etasje i litt mer urbane strøk.
Jeg har sittet i bilen etter en sen butikk-tur, og sett kvelds himmelen male verden i varme farger. Magiske øyeblikk.
Jeg har bakt både sunt og søtt, lest noen kapitler i den nyeste boken min, hatt såre og fine samtaler med kjente og ukjente ungdommer, og jeg har spist flere dadler med nøtter enn jeg burde, enda de ser ut som kattebæsj. Jeg har gått morgentur med voffsen, sovna på sofaen etter jobb, og ruslet rundt i stua et par søvnløse netter. Små og bittelitt større øyeblikk, godt blanda inn i ei helt vanlig uka.
Håper din uke også gjorde deg godt, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.
