Så var det søndag igjen. Ny måned også. Høst på ekte, ikke bare små hint av høst som har fulgt med vinden eller regnet, men høst på kalenderen. Fint å tenke på at den siste augustdagen bragte med seg sol og sommervarme, og værmeldingen har lovet noe tilsvarende i dag, før skyene skal dekke til himmelen resten av uka. Men akkurat nå er det søndag. September-søndag, og på bordet er lysene tent. Kaffen i den store koppen er varm, og rundstykkene står i ovnen. Frokost til storfamilien er klar til de omsider våkner, selv om enke forskning viser at de unge voksne kommer til å sove enda noen timer. Nå er et godt øyeblikk. Huset er stille, men fullt, og selv om jeg fremdeles jobber med å innføre fire-dagers helger i Norge, skal jeg nyte den andre og siste helge-dagen som ligger urørt foran meg.
Hverdagsuka gikk fort. Så fort at øyeblikkene gikk litt i hverandre, og jeg har ikke helt funnet tiden til å stoppe og nyte de. Men, det fine med en sånn søndags-oppsummering er jo muligheten det gir til å hente de frem litt, oppleve de en gang til, på en måte. Mandag morgen lå det en sånn godbit av en mandagshilsen og ventet på meg på pulten min. Og det kunne ikke passet bedre, for det var samme dagen matboksen lå igjen på kjøkkenbenken hjemme. Jeg vet ikke helt hvor jeg har hodet om dagen, men hjemme på benken lå altså en matboks med smurte knekkebrød, og i sekken hadde jeg lagt den tomme knekkebrød-pakka, og en skrapa boks leverpostei…altså søpla. Helt koma!!!! Så midt på dagen smakte det derfor ekstra godt med sjokolade og kaffe! Takk og pris for gode kolleger!
Annenhver kveld denne uka har jeg bakt, og det meste av baksten har involvert epler. Det har blitt eplekaker, eplebrød, eplesnurrer, og eplemuffins. Og det finnes vel knapt noe som lukter bedre enn fersk bakst med eple og kanel! Det lukter høst, og kos. Også er det digg å kunne putte en liten godbit oppe i matpakkene, slik at det blir en liten piff på lunsjene våre hver dag. Eplekake og kaffe til kveldsmat, eller rykende fersk grov eplemuffins i hånda på vei til jobb om morran…gode øyeblikk.
Den kvelden vi slang sammen sveler på den store takka, fordi det var tomt for brød i brødboksen. Gutta ar sultne etter trening, podekjøresten kom rett ra vakt i ambulansetjenesten, og jeg og gubben var egentlig bare fysne…som alltid.
Jeg koser meg så stort det kveldene det er fullt rundt spisebordet. Når vi kan dekke på, sitte helt til sengetid å fylle magene med noe godt, mens praten går, og latteren sitter løst. Dette er det jeg kommer til å savne aller mest når “redet blir tomt”. Fine øyeblikk.
Den kvelden nordlyset plutselig danset over bygda. Gubben og jeg skulle bare lufte voffsen før vi gikk til sengs, og da turen var ferdig og vi nærmet oss måsahuset endret plutselig himmelen farge. Stjerneklart, dansende grønt lys, og rosa stråler.
Så ble vi bare stående der på grusveien, og se opp på himmelen over huset vårt. Stille høstnatt, og en dansende Aurora. Fint øyeblikk.
Den ettermiddagen sola skinte, og varmet så godt, at det ble for dumt å plassere stjerten i sofaen etter middag. Da ble det musikk på øret, og joggesko på føttene istedet. Dørstokkmila er egentlig litt lang om dagen, men det er jo godt så fort man tar seg selv i nakken, og kommer seg ut, og det gjaldt denne kvelden også. Nesten ei mil ble det, i greit tempo. Nok til å bli litt svett. Bygda er vakker på sånne kvelder hvor sola skinner gjennom tett løvverk, og det er så mange fine stier å ta av, selv i sentrum. Også er det så digg når det er gjort. Når man kommer hjem, hopper i dusjen, så inn i pysjen. Kveldsmaten smakte ekstra digg den kvelden. Godt øyeblikk.
Så er det voffsen da, som innimellom camper her i måsahuset, og bringer med seg masse kos, og enda noen grunner til å ko0mme seg opp og ut. Terapi på fire bein. Nå er ikke akkurat denne voffsen spesielt begeistra for verken høyt tempo, eller mange kilometer, men slike snuseturer i rolig tempo er fint det også. Kosete pels-ball gir så mange fine øyeblikk.
Den dagen jeg klippet og raket litt nederst i hagen, og plutselig befant meg midt imellom sommer og høst. Altså, det luktet høst. Det luktet våte blader og våt jord, friskt og luftig, men lydene var sommer. Flere humler som summet og og flakset mellom blomstene der jeg holdt på, og fugler som kvitret om kapp oppe i bjørketoppene. Og da ble jeg bare stående der da, å hvile haka på skaftet til raka, mens jeg lukket øynene og bare tok inn øyeblikket. Så fint var det, at jeg kan kjenne lukta, og høre lydene enda, når jeg ser på bildet jeg tok. Så godt, lite øyeblikk.
Og slik gikk uka. Hektiske jobbdager, men da går jo arbeidsdagene også raskt. Jeg har stoppet hver morgen og ettermiddag for å lukte på den enslige solsikken som har blomstret ved postkasse-stativet.
Jeg har vært på epleslang, stjålet et eple to dager på rad, men bare de som henger laaangt på utsiden av gjerdet altså…og huset med eplehagen står tomt, så grovt tyveri er det ikke… Jeg har våknet til lyden av skurtreskeren på et jorde lenger nedpå måsan, spist is på vei hjem fra butikken, blitt kjent med enda flere nye elever på skolen, og sovnet på sofaen etter jobb. Helt vanlige hverdagsøyeblikk i ei helt vanlig uke, og godt er det!
Håper uka som gikk ga deg mange stunder å smile av, og at uka som kommer er raus. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.
Fint å lese om uka di! 😀