Det knitrer i peisen. For aller første gang en søndagsmorgen på denne siden av året. Vemodig, men vakkert, og egentlig ganske deilig. Noe vemodig fordi høstkulda for alvor har merket seg i måsahuset de siste dagene. Det gamle huset skjuler dårlig væromslag, og kulda ute setter seg i gulv og vegger. Ikke så altfor gæli enda, ingen grunn til å fyre hele dagen, men litt ved i peisen på morgenkvisten hjelper godt. Kaffekoppen er fylt, frokosten står i ovnen, og straks skal magen, og dagen fylles.

Jeg er som alltid godt plassert i sofakroken, klar for å oppsummere ukas små øyeblikk. En vane på lik linje med kaffe og ullsokker, hver søndag, før fugger`n fiser. Uka har gått fort. Nesten for fort. Ihvertfall kjennes det slik ut en søndagsmorgen, når kroppen fremdeles er innstilt på fredag, men hodet messer om ny arbeidsdag i morgen. Akkurat nå kjennes det som om uka har gått med til jobb, jobb og atter jobb. Jobben blir liksom med hjem på ettermiddagene også, enten jeg vil eller ikke. Vi er nå inne i den tiden hvor nye ungdommer nå er godt nok kjente til å tørre å åpne seg, og hodet mitt skal lage plass til nye historier, nye utfordringer, nye løsninger, uten at det skal ta plassen eller oppmerksomheten fra ungdommene som er der på andre eller tredje året. Noen ganger kjennes hodet litt i overkant fullt, og slik er det det i dag. Forrige ukes utfordringer hviler ikke i helgen, selv om jeg ikke er fysisk på arbeidsplassen. Jeg må jobbe litt med det kjenner jeg, å logge av, sånn rent mentalt. Det positive med uka som gikk, når det gjelder nettopp dette, er jo de nye bekjentskapene. Det er så mange fine ungdommer der ute, og heldig er jeg som blir sluppet inn i deres verden. Akkurat det gir, tross alt, gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Den største ulempen med travle uker er mangelen på søvn. Jeg legger meg rundt klokken 22. Våkner igjen kl 23.30, og blir liggende våken til klokka ringer på morran.

Natta går med til tankekjør, noen ganger fornuftige tanker, andre ganger planlegger jeg hvordan kjøkken jeg skal ha når jeg vinner mange millioner i tipping. Fordelen med slike netter, er dagen derpå. For knekken kommer på samme tid hver dag, sånn rettt før lunsjtider, og da sitter latteren løst. Som om man er litt på en snurr, og ting som egentlig er rimelig teit, blir skikkelig gøy. Dårlig humor er jo noe av det beste som finnes. Den dagen en elev kunne meddele at jeg hadde akkurat samme sveis som pappaen  hans hadde i 1987, og to minutter etter melder “smart”-klokka at jeg nå kan trykke på en knapp og se hvordan jeg ville sett ut som det motsatte kjønn…. Når jeg skriver det skjønner jeg at det ikke var veldig morsomt i det hele tatt, men der og da, i søvnkoma, lo jeg så jeg nesten tippa. Gøy øyeblikk.

Den kvelden det regnet så kraftig ute at vi ikke hørte at det gikk i døren fordi regndråpene trommet så hardt på vinduene. Så plutselig kommer en firbeint liten hårball farende inn i stua og opp i armkroken, iført knallgul regnfrakk. Våt, litt skjelven, og overlykkelig over å ha kommet seg inn fra det våte været, og inn i ei armkrok. Den følelsen, når en liten voffs spretter opp i armene dine, og legger seg til rette, den er det lite som slår. Derfor, voffs i regnfrakk, herlig øyeblikk.

Den samme lykken, bare tidlig på morgenkvisten. Når jeg tusler ut fra soverommet for å gå på badet før jeg smører meg matpakke, og ser pelsballen ligge grom og sammenkrøllet oppå ei pute i hjørnet av sofaen, bare en snau meter fra soveromsdøra. Som prinsessa på erten. En liten klapp bak øret, også tusler hun sammen med meg, først på badet, så på kjøkkenet. Aldri lenger enn ett kort smule-fall unna. Morgenselskap. Godt øyeblikk.

Jeg klippet håret til Line denne uka. På jobb. For Line gadd ikke gå til frisøren, og spurte om jeg gadd, og hvis hun er modig nok til å spørre, skulle jammen jeg være tøff nok til å klippe. Jeg klipper jo meg selv, gubben og gutta, men det er mindre skummelt, for blir det skækkt og grusomt da så er det jo begrensa hvor mye kjeft man kan få, men å klippe en kollega, det er skumlere. Men det gikk fint altså! Og på fredag da jeg kom inn på kontoret etter mange timer i skauen med en klasse, stod det gave til meg på pulten. For en gjeng jeg jobber med!!! Å rusle hjem til helgen med en bærepose planter og godis, herlig øyeblikk!

En gruppe avgangselever jobber i disse dager med klasse-revyer. De er strengt tatt ikke “mine” elever lengre, derfor er gleden desto større hver gang de inviterer meg med på noe. Denne uka ble jeg og kollega Roald, populært kalt Floyd, spurt om å delta i en liten innspilling i forbindelse med den kommende revyen, og vi så vårt snitt til å komme oss ut på friidrettsbanen og lufte hodene våre. Det  var gøy!!! Og det var flaut, og tullete, og kleint!!!! Og å se bildene elevene hadde tatt etterpå var oppklarende. Ostepop er IKKE slankemat! Men, det er uansett hvordan man vrir og vender på det, en ære å bli spurt. Og det tviholder jeg på, til siste åndedrag. Kvalitetstid med ungdommen er det ihvertfall, og det skal man aldri kimse av!

Og slik gikk hverdagsuka!  Jeg har laget julemiddag midt i uka, pakket inn et par julegaver, spist kake på kontoret, lakris til kvelds, og eple til frokost. Alt dette før jeg så bilder fra revy innspillingen selvsagt!!!

Jeg har plukket lyng og rognebær til en dørkrans jeg har planer om å lage i dag, bakt brød midt på natta, og ruslet alene nede ved elven og klarnet hodet. Jeg har tent lys hver kveld, stått ute med minstemann og skuet opp på det dansende nordlyset, planlagt middag med barndomsvenner, og takket ja til å holde et foredrag neste måned. Hverdagsøyeblikk. Helt vanlige, fine, små hverdagsøyeblikk.

Håper uka som gikk ga deg grunner til å le litt, og at uka som kommer er grei mot deg. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.