God morgen, og god søndag. Vanedyret i måsahuset har rigget seg til med kaffe og knekkebrød foran peisen, klar for å bla frem ukas små øyeblikk fra den mentale minneboka. Det har hersket en litt deilig ro over denne uka. Ikke nødvendigvis fordi den har vært mindre travel, men fordi jeg ikke har hatt noe på kalenderen som jeg gruet meg til…slik som stand up`n forrige uke. Enkel forskning viser jo at vanedyr trives aller best når vaner opprettholdes.
Derfor lukter det altså kaffe i måsahuset, føttene er marinert i ullsokker og grilles foran peisen, og det planlegges noen runder med bakst i dag, og et par turer ut. Vanedyr i sitt rette habitat. Burde jo vært en egen dokumentar på National Geographic eller noe.
Jeg gikk tur med måsagubben en kveld denne uka. Vi gikk innom butikken for å handle litt pålegg, og fordi vi var kledd og skodd for noe litt gøyere enn asfalt tok vi den gamle linna hjem. Jeg ble som en liten unge igjen da jeg nesten tråkket på den første hestehoven, og jublet av barnlig glede, viste den til gubben og greier, som om ingen av oss liksom skulle sett en hestehov før… Gubben, som jo er litt mer rasjonell i tankegangen, og rolig som skjæra på tunet, bare rista på hodet, og ba med vende nesa litt opp og fremover, mens han pekte mot grøfta. For der stod jo hestehovene på rekke og rad, i klynger, flere meter bortover. Så var det kanskje ikke årets først hestehov da, men det var det første JEG så, og det er øyeblikk nok det!
En ny sekvens til film nummer 3 er spilt inn, og denne gangen var det isbading. Den hadde jeg flaks med… Neida, isbading er fint det, det er bare litt kaldt. Fikk med meg kollega Kine, for hun har en sånn liten underliggende kjærlighet til isbading hun også. Bikkjekaldt i vannet. Leggene ble blå, leppene ble blå, nummen i tær og fingre, og flytende biter av is sørget for litt sånne Titanic-vibber. Vi var heldige med været da. Bittelitt varmegrader på land, såpass varmt at det slett ikke var dumt å sitte på brygga etterpå, pakket inn i hvert vårt ullpledd, og drikke kaffe. Bra selskap, bra dag, bra øyeblikk.
De aller minste øyeblikkene. De nesten ubetydelige. De man egentlig ikke tenker over at er et øyeblikk engang, bare en refleks, en hverdagslig refleks. Jeg stakk nesa ut av døren en morgen, og bestemte meg for at allværsjakke var et godt valg over ullgenseren. Så gikk jeg inn og kledde på meg, klar for å rusle på jobb, klar for en dag litt mindre kald en den dagen som nettopp reiv litt i nesa og bet i kinnene. Så, halvveis bort til skolen skulle jeg bare skjekke klokka, for jeg visste jeg var litt senere ute enn jeg bruker å være. Og da jeg dro opp ermet for å sjekke tiden traff sola urskiva, blendet meg litt, gjorde at jeg kikket opp. Og himmelen var skyfri og knallblå, før klokka halv åtte, og sola varmet allerede ansiktet. Og så endret humøret seg, sånn ut av det blå. Fint øyeblikk.
Og når vi er inne på sola. Den morningen jeg var første mann på kontoret, og sola skinte inn gjennom branndøra nederst i korridoren. Så da måtte jeg jo bare rusle til enden av korridoren først da, og stå mutters alene i solskinnet der nede, og kjenne varmen. De som jobber i skole vil sikkert kjenne seg igjen. Følelsen som sniker seg innpå når sola varmer opp korridorer og klasserom, lukta som spre seg da, av solskinn og vår, og unger og ungdom, og alle nervene i kroppen roper at om ikke så lenge er det sommer, og ferie. Den følelsen. Godt øyeblikk.
Men, selv om sola skinner er Viken i sparemodus, og noen av klasserommene, særlig i den gamle c blokka, kalde!!!Iskalde, og det trekker fra vinduene. Straffen til oss som klarte å kapre vindusplass på kontoret. Og jeg er en ihugga frysepinne, har alltid vært det. Men så har jeg kofta til bestefar hengende over kontorstolen, og hver gang jeg tar den på blir jeg både varm i skrotten og toppen. Jeg arvet jakken da bestefar døde i 2002, og da var den allerede velbrukt og gammel. Elsker den, minner om bestemor og bestefar, og gir gode varme øyeblikk nederst ved vindusrekke.
Latterkula den dagen poden, storebroren og en kompis hadde spleisa på ei pakke sort hårfarge. Poden farget skjegget, kompisen farget barten, og storebroren farget håra på storetærne. De angra, alle tre. Jeg lo! Høyt og lenge, for sånn mamma er jeg! Så er de en erfaring rikere, og poden gikk rundt som mafiaboss en hel dag. Latterkramper! Gøyale øyeblikk.
I et forsøk på å rydde opp i skjeggskandalen barberte han alt bortsett fra barten. Jeg lo da også, for han var bare et hjembrentapparat og en skinnvest unna ærestrønder. Jeg elsker latterkramper!
Og slik fortonet uka seg. Sol som regnet tok over for i dag, is i sola i gågata sammen med elever som trengte å lufte hodet litt, og iskalde fingre rundt varm kaffekopp etter årets første bad i Roytjern.
Jeg har vært student på kveldstid, og lærer på dagtid. Vi har tatt med elevene ut i skolegården for å ha undervisning i sola, og vi har sett oss leie på lange powepointer. Jeg har lekt med en liten gullklump på knappe fire måneder, drukket vin med damene, og hatt mange timer i armkroken til måsagubben. Hverdagsøyeblikk.
Nå skal søndagen brukes. Føttene skal varmes mer foran peisen, pensum skal leses. og jeg skal tvinge podene til litt kvalitetstid med moder`n sin…uten at noen farger skjegget.
Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uka som kommer blir fin. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.
