God morgen, og riktig god søndag. Jeg sitter her med post-it lappen jeg skrev om forrige søndag, og tenker at jeg ikke får skrevet om alle øyeblikkene som er notert på den. Så fint egentlig, at det finnes så mange fine små øyeblikk i løpet av en uke, og på lappen har jeg ikke skrevet opp halvparten engang, for jeg har jo ikke hatt mulighet til å toppe opp og notere hvert eneste fine øyeblikk.

Det knitrer som vanlig i peisen, og jeg er pakket inn i ull og flanell. I dag er knekkebrødene jeg pleier å fortære til frokost byttet ut med ostepop. Jeg bare følte for det…også er jo fordelen med å være voksen at man bestemmer selv! Ulempen med å kunne bestemme selv er jo kombinasjonen av selvbestemmelse og null viljestyrke, men pokker eller. Man lever bare en gang. (tror jeg da)

Det har vært en helt vanlig hverdagsuke, men full av de fine små øyeblikkene som skaper bittelitt hverdagsmagi. Som himmelen den tidlige morgenen, da jeg ruslet over skolegården. Du vet, når man er iskald på nesetippen, og lufta lukter vinter, og himmelen står i brann, mens isblå himmel gjør seg klar til å starte dagen. Magiske øyeblikk. Det var lys i kontorvinduene, noe som betyr at noen allerede er på plass og har traktet kaffe. Sånne øyeblikk, de er så fine. Så ser jeg kanskje passelig tomsete ut der jeg står rett opp og ned midt i skolegården med nesa mot skyene, men pokker eller. Øyeblikkene er til for å nytes!

Fredagskvelden. Den var fin den. Jeg hadde takket ja til et stand-up foredrag arrangert av bygdekvinnelaget i Sørum, og gikk på “scenen” etter vinspesialisten fra vinmonopolet. Damene i publikum hadde konsumert et par glass vin hver seg, og stemninga var god. Og selv om denne skrotten alltid er nervøs i forkant av slike saker, så er det så gøy når jeg først kommer i gang, og ekstra moro når publikum er så engasjerte som de var denne kvelden. For en gjeng! Latter og fjas og flott respons, og jeg fikk ei tåre i øyekroken da det ble stående applaus. Snakk om påfyll. Fantastisk flotte kvinnfolk. Fantastisk fint øyeblikk.

Og mens jeg satt på bakrommet og ventet på tur for å gå på scenen, hadde jeg selskap av en nydelig Gordon Setter som hadde forvillet seg inn i lokalet på egenhånd, og som hold meg med selskap til vi fikk sporet opp eieren og den ble hentet. Gordon settere vil for alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt, da jeg selv vokste opp med et nydelig og litt forvirra eksemplar av akkurat denne rasen, og rømlingen som holdt meg med selskap denne kvelden hadde så herlig lynne, helt tydelig at den kommer fra et godt hjem. Firbente pelsdotter altså, for en lykke! Herlig øyeblikk.

Gubben hentet meg, slik gubben alltid gjør, etter kvelden, og i stedet for å kjøre rett hjem satte vi snuta mot Kjeller for å spise nattmat på burgersjappa, slik vi gjorde da vi var unge og nyforelska. Og det var så fint det også. Stille natt, lite trafikk, mat i magen, musikk på radioen. Sånne kjøreturer hvor man bare sitter og snakker om løst og fast og fastere, og bare koser seg med ture og selskapet. Så kan det bli så sent det bare vil, for det er jo uansett helg og fri. Godt øyeblikk.

Snappen fra mellomste poden…og JA, jeg har fått lov å dele bildet, som egentlig er en skjermdump av en hel liten dansevideo han sendte meg. For poden måtte lage middag selv den kvelden mor var student, og i mangel på kokkehatt tredde han en boxershorts på hodet, og mekket seg et herremåltid til høy musikk! Jeg digger den poden. Full av liv og fantestreker, og slikt lager gode øyeblikk når man sitter på skolen og er klar for en lang kveld med forelesninger. Herlig øyeblikk.

Gaven! Altså, ikke er det jul, og ikke hadde jeg bursdag, men flotteste kollega Ragnhild kom med pakke til meg en dag denne uka. Pent pakket inn i gråpapir og hyssing lå et par hjemmesydde grytekluter i brunt skinn. Sånne som er altfor fine til å brukes, men som skal få henge på knaggen ved siden av ovnen og bare være til pynt, slik at jeg kan kose meg med synet, og glede meg over de hver eneste dag. En dag skal de til pers altså, jeg  har lovet Ragnhild det, men enn så lenge henger de der bare for syns skyld.

Og slik har øyeblikkene sust forbi, i ei helt vanlig hverdagsuke.

Jeg har kost meg med bilder og meldinger fra Kenya, der to gode kolleger og noen av elevene mine er på tur for å jobbe med bistandsprosjektet til skolen. Så herlige oppdateringer, så gøy å følge dem. Jeg har spist de suftigste bittesmå pærene nesten hver dag hele uka, og jeg har sammen med to elever lekt meg på gresset i skolegården som denne uka var speilblank skøyteis.

Jeg har hatt middags-date med gubben på kontoret, mellom arbeidstid og studiekveld, kommet i gang med studier om barn og unges psykiske helse, gått turer med minsten, og kastet snøballer av kram nysnø. Jeg har sett fil, lest bok, sovnet på sofaen, og strategiskunngått haugen med klær som skal brettes, noe jeg angrer på akkurat nå, for det må gjøres i dag…

Har du notert deg noen fine øyeblikk denne uka?

Jeg håper søndagen din blir fin-fin, og at uka som kommer gjør deg godt. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.