Også var det plutselig siste ukedag igjen. Intet nytt å melde fra måsahuset. Her er denne søndagen som bortimot alle andre søndager. Ungdommen sover, gubben steker rundstykker, og jeg har planta røven godt ned i sofaputa her i hjørnet for å oppsummere ukas små øyeblikk. Det er to uker til påskeferie! Ikke at det er viktig informasjon, sånn egentlig, jeg følte bare for å nevne det. Ah, ferie ass!

Det knitrer i peisen, kaffekoppen er full, og dagen er full av muligheter til å ikke gjøre stort i det hele tatt. Akkurat slik jeg liker at søndagene skal være.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Enda ei uke gikk, uten de altfor store hendelsene, likevel akkurat full nok av fine små øyeblikk som gjorde uka god. På jobb har det vært hektisk, på godt og vondt, men det har ihvertfall ikke vært kjedelig. Aktivitetsnivået på klokka har varslet 100 prosent lenge før arbeidsdagen har vært over. Fint da, å ha gått over 10000 skritt lenge før skolen er slutt. Da har man jo litt bedre samvittighet til å gjøre bortimot ikkeno når kvelden kommer.

Flere dager denne uka har jeg gått hjem fra jobb, med sola i ryggen, og med bar asfalt under føttene. Gleden var ekstra stor den dagen deler av gangveien hadde blitt feid. Man går liksom fra 47 til 7 på bare noen sekunder, for bar asfalt, slunkne snøfonner i grøftekanten, og sol i ryggen bringer frem barndomsminner. Jeg kan liksom kjenne på den gleden over å endelig få lov til å bruke “småskoa” i stedet for vinterskoa med tjukke såler. Alt var liksom bedre når man bytta til småsko. Man kjente grusen under føttene, var plutselig så lett til beins, kunne løpe kjempemye fortere enn med vintersko, og hoppestrikk og hoppetau lå nederst i skolesekken, slik at vi kunne ta lekepauser på bare asfaltflekker på skoleveien hjemover. Den følelsen!!! Den krøp innpå meg denne uka. Så gode øyeblikk. Kjente at jeg nesten bare var en jojo unna 1985.

Barnebursdag. Tantegullet fra Gol fylte år i Februar, og nå var det endelig rom for å samles hos tante Mariann for feiring. Det er så koselig når mamma sin familie, alle generasjonene, kan treffes, og feire de aller siste tilskuddene i flokken. Latter og fjas, gode samtaler, mat og kaker. Herlige stunder, fine øyeblikk, påfyll i hjertet.

Sykebesøk. Vondt, men viktig og riktig. Det er vanskelig å skrive mer om det, foreløpig. Men det gjorde godt oppe i det vonde. Et øyeblikk vi ikke ville være foruten. Man skal ikke ta hverdagen for gitt.

Små påfunn. Sånne nesten ubetydelige, kanskje på grensa til litt teite påfunn, men som likevel gir gode øyeblikk. Jeg fikk en rull maskeringstape av vaktmester`n, forsikret meg md renholderen om at det var innafor, og før elevene kom på morran tapet jeg en paradis på gulvet i korridoren. Og i løpet av de neste tre dagen hoppe ungdommer paradis imellom øktene, noen ganger midt i økta, på vei til og fra do, til og fra kantina og frokostbaren. Litt leken bevegelse, litt latter, litt fjas. Aktivitet og samhold. Og jeg kunne bare observere, kose meg med yrende liv i korridoren, bare på grunn av noen streker tape på gulvet. Enkel forskning viser at kvinner på 47 ikke lenger er like spenstige i paradishopp, og at god bh er påkrevet i slike aktiviteter. Fine øyeblikk.

Jentekveld på Løken. Jeg og Anne Grethe duret onsdag kveld til Torunn, en pensjonert kollega, på kaffe og vafler. Så koselig å holde kontakten, selv om man ikke lenger deler arbeidsplass. Skravling og fjas, og nystekte vafler med meierismør, brunost, rømme og syltetøy. Magen og hjertet ble like mette. Gode øyeblikk, en kveld midt i uka.

Den lille firbeinte vennen. Åh, så mye herlig selskap det er i den pelsdotten. Bare lyden av tassende poter over parketten gir meg lykkefølelse. Nå er hun så smertelig klar over hvor alle godbitene ligger, og venter lydig ved skapet til jeg gir etter for det bedende blikket, og finner frem tyggebein med kylling. Så legger hun seg både på og under teppet, og koser seg som den dronninga hun selv antar at hun er! Det er lett å la seg sjarmere, for å si det enkelt. Pelskos, det er fine øyeblikk det.

Det gule lille huset. Enda flere barndomsminner. Huset ligger langs veien ved Kjeller opp mot Riis, og hver gang mamma og jeg tok bussen fra Lillestrøm og opp til mormor og morfarhuset da jeg var liten, var det er ved dette huset vi dro i stoppesnora på bussen, for at den skulle stoppe på riktig holdeplass. Det var da jeg visste at mormor-kosen ikke var langt unna. Tante og onkel bor i nabohuset til mormorhuset, og hver gang vi drar dit kjører vi forbi det lille gule huset, og hver gang hvisker jeg til meg selv, mens jeg hører mamma sin stemme: “Nå kan du dra i snora.” Gode minner, gode øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Kaker og kalas, ballonger og enhjørninger. Tårevåte ungdommer som trengte en skulder å gråte på, og ungdommer som hoppet paradis. Vafler og kaffe, kjøttsuppe og mer kaffe. Sol, regn og mer sol. Følelsen av vår, til tross for vind som biter i kjakan. Tårer, frustrasjon, og følelsen av hvor brutal og urettferdig verden kan være, takknemmelighet over hverdagen og de små øyeblikkene.

Håper uka som gikk var raus med deg, at du fant øyeblikk å glede deg over, og at uka som kommer bringer latter og glede. Vær snill ot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.