Det sa svosj, også ble det søndag. Igjen. Enda en uke føy forbi, og jeg hang så vidt med. Klamra meg til hverdagene, og endte opp på enda en søndagsmorgen. Ukas endestasjon. Så her sitter jeg da, under dyna i sofakroken, med føttene pakka inn i ullsokker, og skal til å oppsummere hverdagene som har vært.  Statusrapport fra måsahuset er som alle andre søndager de siste åra. Det knitrer i varme flammer borte i peisen. Utenfor vinduet, på fuglebrettet, kvitres det høylytt. Debatten om solsikkefrø med eller uten skall engasjerer både dompap, spurv, meis, duer og ekorn. Podene sover, gubben surrer med sitt, leser litt nyheter på nett, og har overordna ansvar for delvis svidde rundstykker med brunost. Kaffetrakteren jobber på benken, med ei kanne filtermalt. Akkurat nå er et fint øyeblikk. Alt kjennes vanlig og hverdagslig, og det er både trygt og godt.

Hverdagene er for tiden preget av litt indre uro, for alle oss fem her i måsahuset. Vi venter på en sorg vi vet vil komme. Likevel er dagene gode. For oppe i det hele kjenner man jo på takknemmelighet over god helse og godt liv. Vi lærer å ikke ta hverdagen for gitt. Hverdagene er livet. Ta vare på dem. Gjør dem så gode du kan.

 

Ja, for det finnes gode øyeblikk selv på de gråeste dagene, og denne gangen mener jeg grå, som i reint fysisk. Grå himmel, grå asfalt, gråe grøftekanter. Jammen godt man har hatt vett på å gjøre noen spontane fargerike kjøp innimellom. Den svære rosa paraplyen for eksempel, den løfter humøret. Jeg tenkte på det, på vei til jobb fredag morgen. Tåka var grå, alt var grått, bortsett fra den paraplyen. Også er den så stor at selv ikke skotuppene blir våte når jeg rusler under den. Det er så godt å gå ute i regnet sånn, når man hører regndråpene slå mot paraplyen, men man likevel kommer tørrskodd frem. Fint øyeblikk.

Det går fra vår til vinter på under ei uke. Altså, uka starta jo med DET vårværet. Sol og varmegrader, og tørr asfalt. Det merkes på alle på hele skolen, på slike godværsdager. Ungdommene smiler mer, drøyer friminuttene bittelitt, yrer litt mer ute i skolegården. Vi ansatte smyger oss ikke under takene, og gjennom bygningene for å komme fra et klasserom til et annet. Istedet går vi gjennom skolegården, myser mot sola, og sier sånn obligatoriske teite ting til hverandre når vi møtes, sånn som “Ja, nå blei det vår!”, som om det ikke allerede er helt åpenbart. Men ja, sol og varmegrader, gode øyeblikk.

Så kom vinteren og gjorde et ekstranummer da. Lørdag skulle vi, hele familien på besøk til en kompis, og vi dura avgårde i to biler. Gutta i en, og vi to gamlingene i en annen. Og snøen føk sidelengs, vinden tippa nesten bilen av veien, og sikten var sånn i overkant tre meter. Og da vi skulle gå fra parkeringa og inn til kameraten, da rakk vi nesten å snø vekk og blåse over ende, Samma suppa på vei hjem, og fordi gutta gikk ti minutter før oss, fikk vi vær-rapport fra bilen. Men været passet humøret vårt den dagen, og det var egentlig fint det også.

Det beste med å være ute i sånt vær, det er utvilsomt å komme hjem, og vite at resten av kvelden kun skal by på sofa, pis, varm mat, og ei litta marsipanpølse fra Nidar. Det er så fint det, å kunne bytte ut våte, kalde sokker med varme tøfler, også bare surre rundt i måsahuset, uten en eneste plan. God øyeblikk.

Snop-esken på jobb. Jeg har en eske stående på skrivebordet mitt på kontoret, og den er som regel full av sånnt snop som unga digger, men som jeg synes blir i søteste laget. (ja, tenk!! Jeg har faktisk ei sukkergrense jeg og, hvem sku trudd det!) Det hender jeg deler ut til ungdommene,.Mensen-godis, gråte-trøst, belønning….alle dager har jo et godis øyeblikk. Denne uka fikk jeg plutselig så fattigkula på jobb at jeg dykket dypt ned i esken, og gravde frem fire digre karameller til meg selv. Aldri før har klissete godteri smakt bedre. Det var bare en sånn dag. Digg øyeblikk.

Noe annet enn ullgensere. Jeg føler at jeg har bodd i varme gensere og lodne skjerf i en evighet. Har jo egentlig det også. Fra September til nå. Jeg trives jo best i det, for jeg er alltid frøsen, og gleder meg alltid til genser-sesongen. Men denne uka, da varmegradene krøp oppover, var det så deilig å kunne kle seg i noe som var litt mer vår og sommer i både stoff og farge. Den grønne blazeren! Følte meg som en fargeklatt, kanskje litt vel synlig på avstand, men likevel et herlig øyeblikk å føle at man er et skritt lengre unna vinteren.

Og slik gikk uka. Jeg har noen nye bekymringsrynker, og jeg er noen erfaringer rikere- Jeg både gruer og gleder meg til et foredrag jeg skal holde på hjemmebane til onsdag. Jeg har fått snapper fra mellomste poden som endte på samme lønningspils som flere av mine kolleger, krysser fingrene for at familiehemmelighetene fortsatt er hemmelige når jeg kommer på jobb mandag morgen 😛  Jeg har spist tunfisk jeg trodde var kylling, plumpa i en søledam, stjælt en håndfull krokodiller av størstepoden, snakket lenge med bonusmamma på telefonen, og sovnet i armkroken til gubben hver kveld.

Det er ei uke igjen til påskeferien, jeg skal prøve å holde hodet over vannet.

Håper uka som gikk behandlet deg godt, og at uka som kommer gir deg gode øyeblikk. Ta vare på de du er glad i, og var snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.