Så gikk enda en uke, og en ny søndag kom. Det ble lite søvn i natt, men det gjør liksom ikke noe, for dagen en ennå ung, og helt blank. Vil jeg innta stabilt sideleie på sofaen i løpet av dagen, så gjør jeg det. Det er ikke lenger skikkelig vinterkaldt ute, men det er huskaldt i dette gamle måsahuset likevel. Derfor knitrer det i peisen, ullsokkene varmer føttene, og stearinlysene på frokostbordet er tent, bare for kosen sin skyld. Akita stirrer på meg, venter på morgentur. Akkurat nå, er som vanlig på alle andre søndager på omtrent dette tidspunktet, et godt øyeblikk.
Uka som gikk var også ganske vanlig. Jeg har sparka Putin i ballene, bedt russen om å bruke prevensjon, og sovet mer på sofaen enn jeg burde. Det har vært nok av øyeblikk, ikkeno svært og flott, men mer enn nok gode hverdagsøyeblikk.
Jeg satt på teams en hel kveld og svarte på spørsmål fra ungdommer som drev md et prosjekt. Det er bare rett og rimelig at man skal unne seg no godt om man jobber på kveldstid, so jeg forsynte meg usjenert fra en pose ostepop vi hadde stående i skapet, tømte det over i en bolle, og rigget meg til i sofaen. Men ostepop og tastatur på pc er en heller uheldig kombinasjon, så jeg tydde til Janne-metoden istedet. Hendene på tastaturet, og hele ansiktet ned i bollen. Noen ganger er jeg mer genial enn man skulle tru. Reine fingre, jobb unnagjort, og magen full av snaks. Fiiiint øyeblikk! Jeg trur verden kunne lært mye av meg altså 😛
Mandag var det lyst i skolegården da jeg kom på jobb, enda jeg var så godt som førstemann på plass, og til tross for at jeg ankom jobb på akkurat samme tidspunkt som fredagen før vinterferien. Likevel var det lyst. Og plutselig måtte jeg bare stoppe opp litt, trekke inn den kjølige lufta, nyte flekker av synlig asfalt mellom is og snø som smeltet, og kjenne på den snikende følelsen av vår, bare fordi det ikke var nattemørkt da jeg ankom jobb. For n følelse! Lyset gjør jo noe med hodet! Det er som om man våkner mer, som om starten på dagen er litt lettere, når dagen blir litt lengre i begge ender. Godt øyeblikk.
Også den bare asfalten da… Riktig nok med et tjukt lag grus som for bare noen dager siden gjorde holka litt mindre glatt, men likevel! Bar asfalt! Kunne tråkke med sko uten tjukke såler, kunne småløpe over parkeringsplassen uten å være redd for proplas og strekk i en allerede aldrende skrott! Så herlig! Enda et vårtegn! Mindre sko, knallrosa jakke, og bar asfalt. Fint øyeblikk!
Å komme hjem til ferdig middag. Da er det nesten et festmåltid da, uansett hva som blir servert. Helt merkelig egentlig, hvordan en porsjon spagetti med tomat og ostesaus kjennes ut som en gastronomisk våt drøm, bare fordi noen andre har laget det, og fordi man får det servert i det man kommer hjem. Sliten etter jobb, litt pjusk i formen, våt av regnet, også kan man pakke seg inn i t pledd, og spise spagetti i sofaen. Hverdagslykke!
Lukten av kaffe når man låser seg inn på kontoret om morran, det er hverdagsglede det! Når Anne Grethe som holder hele avdelingen vår ren har satt på kaffe til vi andre kommer. Tenk at det finnes sånne engler i hverdagsklær, sånne som starter dagen lenge før oss andre, og som skjemmer oss bort sånn. Rein lykke en tidlig morgen, og kunne sniffe inn lykten av nytraktet kaffe, og våkne litt ekstra etter noen varm slurker koffein.
Og ikke bare det, innimellom ligger det noe til kaffen på pulten også. Da er det nesten fest! Frokostfest! Kaffe og sjokolade før halv åtte om morran, da er jo dagen nødt til å bli bra. Nå hjalp ikke denne fredagsfrokosten på den såre halsen slik lappen tilsa, for denne helgen har jeg liggi mer enn jeg har sitti, og nesa er sår og rød, men jeg heller mot at det er fordi jeg ikke spiste nok sjokolade. Jeg tipper mengden har noe å si, så i dag skal jeg fylle på litt mer “medisin”. Jeg har trua!
Mot slutten av uka kom podekjæresten hjem på perm fra forsvaret, og da ble det endelig besøk av den lille firbente igjen. Det er lykke det, når små poter tasser i full fart over parketten, og pelsdotten etter et digert byks ligger godt planta i armkroken mens halen logrer, og ei varm snute graver seg ned i fanget. Så mye selskap i en sånn firbeint liten sak.
På torsdag ble jeg invitert av årets russekull til å bedrive seksualundervisning i aulaen i midttimen, mens de vervet bøssebærere til årets krafttak mot kreft. Kunne jo ikke si nei da. Så mens resten av staben gikk på personalmøte, strippet kollega Mimmi og ned til Adam og Evas drakt, og snakket om prevensjon, samtykke og kjønnssykdommer. Fint tiltak, flott ungdom, fine øyeblikk.
Og da vi var ferdig, og kunne henge “snoppen” tilbake i skapet, fant vi ut av vi like gjerne kunne dekorere kontorveggen litt. Så snoppen ble hengt på veggen, med et bilde av en president vi ikke liker der oppe under forhuden, og nå kan det gå sport i å gi vedkommende et ballespark i ny og ne. Det er jo rein terapi….anbefales på det sterkeste.
Og slik gikk hverdagsuka. Snørr og nys og sår hals, latter og fjas, omringet av gode ungdommer, regn, snø og sol! Jeg har holdt meg innafor komfortsonen, men også tatt et par skritt uttafor. Jeg har varmet føttene foran peisen, brettet nesten to hele uker med klesvask, støvsuget, sølt og rota. Også har jeg spist lakrisfudge, hjemmelagede små biter rein himmel, en gave fra mammaen til en av de gromme elevene mine. Vanedannende gode!
Håper uka som gikk gav deg mange fine små øyeblikk, og at uka som kommer gjør akkurat det samme. Smil til speilbildet ditt, og snakk fint til deg selv. Det er du verdt. Riktig fin søndag ønskes alle. Vi blogges.
