Sitter fremdeles i pysjen. Sa god sommer til kollegaene i går, klemte et par elever som var ferdige med eksamen, rakk det akkurat før de skulle ta bussen hjem. Så tok jeg ferie. To dager før tiden, sånn egentlig, men alle mine arbeidsoppgaver for i år er fullført.
Nå sitter jeg her og er kjempesliten, og dagen har så vidt startet. Ikke på grunn av jobben, men fordi det kjennes som om jeg i en lang periode har hatt 100 baller i lufta, og ingen av dem vil lande. Det er selvsagt ikke slik, det bare kjennes slik. Fire ganger i dag tidlig satte jeg alarmen på vent, dormet litt til, helt til je så vidt rakk å smøre matpakker, vekke gutta, og gni søvnen ut av øya. Det siste funka ikke. Har tatt en allergipille, og satser på at de kløende øynene og posene under dem forsvinner snart. Har kokt kaffe, trenger et kick føler jeg. Fremdeles vanskelig å ikke ha kontroll på det ukontrollerbare. Det er jeg skrekkelig dårlig på, kjenner jeg!
Kikker ned på føttene og ser at jeg ikke engang har klart å finne to like sokker!!! Savner varmen som var i forrige uke. Nå er det så gulvkaldt at oldemors strikkesokker er på føttene igjen. Ingen av de to mopedene ville starte i dag tidlig, og mellomste poden kom for sent til skolen. Ikke noen stor krise, bare enda en ting som måtte fikses, ringe skole og gi beskjed, enda en ting som ikke bare gikk som det skulle, og skuldrene ble enda høyere.
Så da satte jeg meg ned, i sofaen som frista mer enn veden der ute, med to ulike sokker, og en kopp kaffe, og tenkte at her kan jeg sitte å synes litt synd på meg selv en liten stund til. (Og det er ikke synd på meg i det hele tatt!)
Fant mobilen, og skrollet gjennom alt som var av sosiale medier. Tikket inn en snap fra en tidligere elev, bilde av en pult, en PC, og med teksten ” Eksamen, CHECK!”, også smilefjes. En elev som flere ganger ville kaste inn håndkle på videregående, som i dag tidlig ble ferdig utdannet. Også husket jeg hva vi gjentok den gangen det var bare hun og meg i et lite klasserom, når frustrasjonen rant over og tårene kom. ” Ikke fokuser på at du ikke får til, gled deg over alt du klarer!”
Og i dag trenger jeg faktisk ikke å gjøre så mye. Trenger ikke klare noe faktisk, jeg kan gjøre akkurat det jeg vil. Så nå skal jeg kle på meg. Jeg skal finne to like sokker, og kle på meg. Så skal jeg gå på butikken og kjøpe moreller. De er dyre, jeg unner meg det sjelden, men i dag skal jeg rusle sakte, og spise moreller på vei hjem fra butikken. Jeg skal stryke to skjorter, og Google hvordan jeg knyter sånn tversoversløyfe som James Bond har. Jeg skal bake en kake jeg har hatt i hodet lenge, en skikkelig juksekake. Så skal jeg spise et stort stykke av den, og nyte det! I kveld skal jeg hoppe inn i kjolen jeg egentlig synes er for vågal i mønsteret, og gråte i strie strømmer mens mellomste poden mottar et godt og velfortjent vitnemål på 10. klasse avslutningen.
Note to self: Dette blir en bra dag! Det har jeg bestemt! I dag holder det å være tilstrekkelig utilstrekkelig. Det er godt nok.
Sånn rent poetisk kan man si at denne uka har vært omtrent like innholdsrik og variert som været. Sol, skyer, regn og torden. Hele skalaen, på godt og vondt. Ting ser mørkt ut når det skyer til, kjennes trist når det regner, men sola varmer og gleder. Været og livet, ganske likt.
Det er greit at det varierer. Livet er jo sånn i perioder. Og til tross for tidvis tett skylag og litt vandring i tåka har uka vært proppet av fine små øyeblikk som nesten var over i det de startet, likevel så betydningsfulle at de er verdt å huske.
( Den dagen vi ruslet til butikken i solskinn, men måtte søke ly under trærne for regnet på vei hjem. Kontraster. )
Stemningen på kontoret som har vært travel i det siste, og kollegaer som bærer preg av en travel vår, alt det begynner å løsne. Nå er karakterer satt, de aller fleste eksamener over, og folk er klarer for ferie. Bare en uke igjen nå. De fleste har senket skuldrene, tusler rundt på skolen i sommersko, og har solfregner på nesa. Latteren sitter løsere, og det kjennes fint. Den siste uka på jobb før sommerferien blir bra!
Også her i måsahuset merkes det at skoledagene snart er over for i år. Bare den eldste poden har enda et opptrekk til munlig eksamen igjen. Mandag får han vite om han kommer opp eller ei. Han er spent, håper jo han slipper, men er forberedt på det meste, og positiv til begge fagene han kan komme opp i. Jeg tar meg stadig i å tenke på hvor mye som har skjedd med den pjokken dette året. På denne tiden i fjor var tankene mange og vanskelige, og han var så usikker på fremtiden, og spent på om han kom inn på ønske linje på videregående. I år gleder han seg til ferie, men gleder seg nesten enda mer til en ny oppstart til høsten. Som han mestrer dette året, denne kommende tømrer`n, og mammahjertet bare gleder seg!
( Ingen usikker liten gutt lenger, men en flott og selvsikker, ung mann. (som må skru på mopeden hver gang det regner fordi motoren surner…) )
Plutselig denne uka gikk det fra varmt til “kaldt”, og fra tørt til vått. Vi stod i døra da de første regndråpene på flere uken begynte å falle. Alle fem klemt sammen i utgangsdøra som en gjeng tullinger som aldri hadde sett regn før. Lukten av sommer-regn, er det noe som slår det eller? Lukten av kanelsnurrer kanskje? Vi kombinerte like gjerne de to, så mens regnet trommet mot ruta, mekket jeg og minstepoden sprett ferske bakevarer på kjøkkenet. Den kvelden tente vi lys på bordet, hoppet inn i pysjen alle fem, spiste kanelsnurrer med åpent stuevindu, slik at vi både kunne lukte og høre regnet. Herlig øyeblikk. Sov ekstra godt den natten og, i kjølig luft, til lyden av regndråper trommende på ruta.
( Å skeie ut med hjemmebakst midt i uka, bare fordi det regner. Det er hverdagsmagi det! )
Hadde en sånn skikkelig energidag denne uka. Tredde på meg joggeskoa og jogga den faste runden min, og kjente at det gikk så innmari lett. Kunne glatt ha fortsatt å jogge da jeg kom hjem, for jeg var nesten ikke andpusten engang. Tenkte at jeg endelig, ENDELIG, begynte å få litt kondisjon, og at dette var starten på treningsglede. Skrøt vilt og uhemmet til gubben, fortalte at jeg kun var et par joggeturer unna å bli “denn reima”! Et øyeblikk verdt å huske, sånn for å kunne skrye av det i fremtiden. Tredde ivrig på meg joggeskoa dagen etter for å briljere på den samme runden rundt Felleskjøpet og kornsiloen, men kom omtrent ikke til postkassa før beina var stive som to tømmerstokker, og jeg pusta som en innrøkt astmatiker på 100. Hva pokker????
( Jogging på torsdag. Lett som en lek! Høy på livet! )
( Jogging på fredag. Ble liggende i ei grøft til gribbene sirklerte i lufta over meg, og lokapolitiet krittet opp en strek rundt kroppen min. Jogging suger! )
Hvordan kan formen være så til de grader forskjellig fra dag til dag? Trøstespiste potetgull og dip når jeg kom hjem. Trening ass, visste det ikke var noe for meg!!
Den kvelden vi dro og bada, bare gubben og jeg. Ikke fordi været var så grådig varmt, eller sola stekte så voldsomt. Neida, vi dukket under i lettskyet vær, bare fordi det var fint å komme seg litt ut av huset, og bare være to. Hakka tenner hele veien hjem, tok en varm dusj, og delte ei dyne på sofaen resten av kvelden! Det var fint. Sånt øyeblikk jeg smilte av da, og fremdeles smiler når jeg tenker på.
( Kjærlighet i alle fasonger, på en vanlig hverdagskveld. )
Latterkula på cafeen da jeg og Ida bare skulle ta en kopp kaffe, og skravle litt, og gubben hennes kom innom før han skulle dra på kles-shopping, helt alene. Risikosport det der, å sende en litt hårfager trønder opp rulletrappa helt alene, og bare håpe at han kommer tilbake med noe brukandes, og passelig moteriktig. Trønderen fikk shoppa han, kanskje ikke akkurat den litt stilige klassiske sommerskjorta frua hans hadde sett for seg, men han kommer i hvert fall ikke til å fryse. Jeg lo så tårene trilla da jeg leste på t-skjorta han så stolt viste frem. Min type humor ass!
( Hårfager trønder i tresko har handla klær helt på egenhånd, og er mektig fornøyd med egen innsats. “Hipstær”. Dævver ass!! )
Jeg lo den dagen mellomste poden hoppet inn i finstasen, og gjorde seg klar for Oscar utdeling på skolen. Det var liksom noe blodharry og i overkant rånete over poden som kjørte smoking på bygdas kanskje mest råtne moped. Men han er kul da, den ungen. Og fin var`n. Tenk at han bare har fire dager igjen av grunnskolen, også er det videregående for han og. Hvor blir tiden av? Mektig stolt over denne poden også!
( Fra morrasveis, til James Bond, til Fritjof fra ytre Enebakk, på under 15 minutter… )
Og minsten da, som fikk kjøpt gave til læreren som betyr så mye, og ble belønnet med både smil og klem. Han var så stolt, og så glad når han kom hjem. “Han ble skikkelig glad for gaven mamma!” Det er så fint, når gleden ved å gi er større enn gleden ved å få. Sånt liker jeg. Fint øyeblikk.
Mye mer kunne vært nevnt denne uka. Hvordan markblomstene lukter etter en regnskyll. Hvor rosa himmelen er på en varm kveld. Våkne klokken fire om natten, og kjenne at gubben enda ikke har sluppet taket i hånda han tok før vi sovnet. Podenes glede over nye sommersko. Elgen med kalv som hver kveld drikker av bassenget på plattingen, og katta som er dødsredd for elgen med kalv.
Sol, skyer, regn og torden, kort oppsummert. Ganske så fin uke, egentlig.
( Katta som tapte kampen om oralt inntak av ormkur, og som i ettertid har furtet høylytt ved alle mulige anledninger… )
Håper uken din var full av fine øyeblikk, og at uken som kommer er full av fremtidige minner.
Her ventes det besøk av venner og kjærester, og på ovnen sår en langpanne full av boller til heving. Dette blir en fin søndag, det kjenner jeg.
Fint med alenetid sa folk…ha tid til å tenke, filosofere litt… Fint? Er det bare meg det er noe gæli med eller. For jeg har enda ikke vært alene jeg, og hatt tid til å tenke, og kun fått noe positivt ut av det.
Satt alene en drøy halvtime på et kritthvitt venterom i dag. Ikke noe radio, ikke no folk, bare fire hvite vegger, et langt rektangulært speil, og meg. Lente hodet bakover mot veggen og strakk på føttene. Lukket øynene litt, prøvde å tenke, filosofere, alt dette som skal være så sundt for sjela.
Tanke nr 1: Sulten jeg…skal jeg ryke på en skolebolle i kiosken når vi er ferdig her eller?
Tanke nr 2: Hvor lenge kan jeg henge over disken for å finne den skolebolla med mest melis uten at det virker teit?
Tanke nr 4: Hvor tjukk blir man av ei skolebolle?
Tanke nr 5: Kanskje jeg skal bake skoleboller selv etterpå.
Tanke nr 6: Har jeg melis hjemme, eller må jeg kjøpe med?
Tanke nr 7: Jeg har melis!
Tanke nr 8: Eller brukte jeg opp den pakka forrige uke?
Tanke nr 9: Dette tenkegreiene er oppskrytt! Jeg fisker opp mobilen og sjekker snapchat!
Ikke akkurat noen stor filosof denne dama her. Bestemte meg for å slå i hjel litt tid på sosiale medier i stedet. Nok tenking. Logget inn på snapchat, og BANG!
Selfiekameraet stod på og den nede delen av skjermen dekkes umiddelbart av tre haker, den øvre delen av to svarte hull!
“Hva er de hullene?” Noe galt med skjermen eller?” Gnir litt på skjermen. Niks, fortsatt hull, to svære sorte, avlange flater.
“Fader!! Det er jo nesebora mine!”
Holder mobilen enda tettere ansiktet, underifra og opp, verst tenkelig vinkel. Fyttihelsike!!! Kan jo se hjernen min herfra jo!!!
De svære nesebora. Fader ass, i hvert fall ikke særlig flatterende!
“Jeg er over gjennomsnittet høy! Herregud, er det dette de ser, de jeg snakker med som er lavere enn meg, og som må se opp når vi diskuterer?”
“Er de noen gang redde for å bli dratt med i dragsuget når jeg lukter på dem?”
“Kunne jeg smugla narkotika i denne nesa?”
Måler nesa! “Er den sååå lang? Herrefred, vi snakker drøye 8 cm her, minst!”
Stikker en finger inn i nesa. Romslig…til og med tommelen har god plass.
Stikker to fingre i nesa, i samme nesebor. Fikk plass gitt.
“Lurer på om jeg får puste om jeg putter t fingre i hvert nesebor!!!”
Legger mobilen i fanget og prøver. Joda! Vist pokker. Med fire fingre opp i nesa lukker jeg munnen og blåser alt jeg kan ut av nesa. Kjennes ut som om jeg skyter ut øya, men jeg får puste. Litt!
Tar en rekke selfier med diverse ting i nesa. Må jo dokumentere gæligheta! Ler av egne bilder, litt selvironi må`n ha!
Ser plutselig ei dame i det avlange speilet på veggen? Ei blondine. Ikke mitt eget speilbilde.
Faen!!! Var vist ikke et speil! Var sånn skyvevindu, sånn luke til resepsjonen!
“Trenger du lommetørkle?” spør a!!!
Jeg bare rister på hodet. “Nei takk.” sier jeg, og lener meg tilbake inn mot veggen.
Sku`kke vært lov å være alene med tankene sine ass!
Det var disse skruballene da, som livet av og til kaster oss, og som glipper ut av hendene våre. og mens man famler i grøfta etter ballen (for man vet den er der, og at man kommer til å finne den) er man liksom litt sånn “uttafor seg sjæl”! I dag var en sånn dag, igjen. Dette vil ta slutt, og ting vil stabilisere seg, men en så lenge settes ting litt på vent, tankene er mange, og dagene kanskje litt annerledes. Vi har det bra alle sammen, vi tar vare på hverandre. Det er viktigst.
Men akkurat i dag var det litt tungt. Jeg måtte droppe jobben, være tilgjengelig på andre plan, og nattesøvnen uteble. Satt på terrassen og drakk varm te klokken fire i morges. Ganske fint egentlig. Grei temperatur, regn i lufta, men ikke vått enda. Bare disig, og fint. Hadde matpakker klare til resten av huset våknet til liv, hadde masser av tid til en lang frokost, fine samtaler og litt kos og klem før gutteflokken dro på skolen. Godt å tenke på at om en uke er det ferie på oss alle, til og med måsagubben. Det blir fint.
En sånn “uttafor seg sjæl” dag blir ikke bedre av lite nattesøvn, men jeg kjenner denne gamle skrotten min så godt nå, at jeg vet at dersom jeg hadde fist av på sofaen midt på dagen, ville natten som kommer bli vel så rastløs, og å sette seg ned og furte over ting man ikke har kontroll over uansett, det gagner ingen. Så da gjør man det kvinnfolk gjør aller best når ting skal bearbeides! Man bretter opp ermene, og ommøblerer!
Nå er dette måsahuset så lite at bare det å tørke støv av TV`n kan regnes for ommøblering, og gubben får jo panikk om ting er så omrokkert at han ikke finner den nedsatte, inn-fiste sofaputa si på rett plass, i riktig vinkel foran TV`n (aner vi en liten diagnose her?), men litt flytting på møbler måtte da la seg gjøre.
Om med ommøblering kommer vasking, for under sofaen har det ikke vært skikkelig rengjort siden før jul, noe et lite antall marsipangris-embalasjer beviste. “Noen” smugspiste mye marsipan i jula, og gjemte papiret under sofaen, for så å glemme det bort. Kan ha vært hvem som helst det assa…tviler på at det var meg…eh, så da så…
Og med flytting av sofa, mopping av gulv, og oppheng av et par bilder avkrysset på “to do” lista, gjenstod bare en ting. Shopping! For man kan ikke ommøblere uten å sette friske blomster på bordet, og man kan ikke ha friske blomster på bordet uten en vase fra butikken til Mona, så da så… Og med ny gammel stue, en tråkketur til bygda og tilbake igjen, og med blomster på bordet, smågodt i skåla, regn utenfor vinduene, og levende lys i hele stua kjentes dagen plutselig ikke like tung. Aktivitet hjelper!
Og nå sitter jeg her, svett, litt lettere til sinns, sulten og relativt blodig etter en liten uoverenstemmelse med katta. ( Vi var vist ikke like enig om hvorvidt det var chill å svelge en sånn ormkur-tablett, og katta ble overraskende sta og sterk! )
Nå lukter det sommerregn fra de åpne vinduene, og lassagne fra kjøkkenet. Snart finner vi den skruballen også, og i mellomtiden står vi sterkt samlet, i en ommøblert stue med friske blomster i ny vase.
“Dæven, det ble mye penger ass!” smiler poden, og står med ukas tredje pantelapp i hånda. Han har jobbet, spart lommepenger, pantet flasker. Sparer penger til en helt spesiell gave. For to dager siden ble den handlet inn, for egne oppsparte penger, og med litt hjelp fra pappa. Gaven er nøye planlagt, og valgt med omhu.
Jeg var egentlig litt sånn tilbakeholden, og har mer enn en gang sagt noe slikt som- “Det hadde jo sikkert holdt med et hyggelig kort, en liten sommerhilsen bare.” Men poden ristet på hodet. For denne læreren har gjort inntrykk, og poden vil vise at han setter pris på det. På sin måte.
Pakken skal leveres på skolen i dag, for de siste to ukene er så travle, og skoledagene er ikke akkurat slik de har vært gjennom hele året. Timer flyttes, aktiviteter skal gjennomføres, avslutninger og kos. Da han pakket inn gaven i går kveld gikk skravla. Han gleder seg til å gi fra seg pakken, har dårlig samvittighet for at han ikke har pakke til alle lærerne sine.
“For alle lærerne jeg har i år fortjener det mamma!” Tenk å være 13 år, ha fullført sitt aller første år på ungdomsskolen, og bare ha møtt flotte lærere. Han har vært heldig bestandig. Var betatt av læreren i førsteklasse, hun som luktet blomster og hadde fint gult prinsessehår. Læreren på mellomtrinnet, den kreative mannen som alltid fikk frem det beste i alle, som gjorde det så enkelt å være seg selv, hele tiden.
Han ramser opp lærerne han har hatt i år, som har gitt han en trygg start på ungdomsskolen. Kontaktlærerne som er så snille, som er flinke til å undervise, som gir rom for pauser, spanderer is på varme vårdager, og som viser tillit ved å gi akkurat nok ansvar. Naturfaglæreren som forstår at noen presterer bedre muntlig enn skriftlig, som alltid er rolig i prøvesammenheng, og som alltid legger til rette for at man skal yte det beste man kan, uansett hvor man legger lista. Gymlæreren som er kul! Avslappa, chill og kul.
Og den helt spesielle læreren som skal få pakke i morgen. Læreren som får hver elev til å føle seg spesiell. Han som viser interesse for alt du vil dele, en som løfter deg opp, som sitter på så mye faglig og sosial kompetanse, og som vet å sette pris på det kreative, like mye som de akademiske. ” Han fokuserer på alt jeg kan skjønner du mamma, ikke alt jeg ikke kan!”
Jo mer poden skravler, jo mer forstår jeg. Selvsagt fortjener læreren en pakke, noe som vil være litt spesielt. Ikke svindyrt og flott, men en liten greie, en sånn felles ting, noe de begge liker, noe de har snakket om. Et kort holder jo ikke, jeg ser jo det.
For enda kan jeg huske de lærerne som gjorde inntrykk på meg, og hvor avgjørende det var å ha trygge voksne rundt meg, ikke bare på barneskolen, men også på ungdomsskolen, og helt opp i videregående. Rollemodeller, faglig sterke, men også medmennesker. Frøken, fineste “frøken”, som kom i begravelsen til mamma, og som fremdeles sender julekort hvert eneste år. Den fine damen jeg ble, og som jeg fremdeles er, så veldig glad i. Så hvem er jeg til å sitte her å kimse av podens ønske om å glede et menneske som betyr noe, til tross for at jeg som mamma knapt kjenner personen. Selvsagt unner jeg vedkommende mer enn et håndskrevet kort, for i alle ukedagene, da jeg og poden ikke har vært sammen, da jeg på en måte ikke har kontrollen, så har et annet, flere andre, flotte, voksne mennesker gjort hverdagene til mitt barn gode og trygge.
At det finnes barn og ungdom der ute som gjennom hele skolegangen aldri finner et voksent menneske de har gode relasjoner til, det gjør vondt å tenke på. Det er så avgjørende for en god skolehverdag. Derfor hjelper jeg poden, holder fingeren på knuta på sløyfebåndet, og lytter gladelig mens han forteller videre om alle de fine lærerne på skolen. De snille, de morsomme, de distre` , de kule og han som skal få en pakke i morgen, og mens jeg er skikkelig glad på podens vegne, som er spent på om pakken faller i smak, og som gleder seg til å glede noen, sender jeg en liten tanke, og en stor takk til alle lærere rundt omkring, som også i år har betydd noe helt spesielt for noen.
Det har ikke blitt mange blogginnlegg denne uka. Helt greit, på mange måter, men litt kjipt også. For jeg slapper av med bloggen, senker skuldrene når jeg skriver. Likevel kjennes det av og til litt rart, nesten litt flaut, å skulle dokumenter stort og smått, i det vide og det brede, om dette helt vanlige A¤ livet. Noen ganger starter jeg på et innlegg, også tar jeg meg i å tenke “Hvem vil vel egentlig lese dette?”, og så sletter jeg igjen. Derfor ble det lite blogging denne uka, lite skriverier, selv om det sikkert er mye jeg kunne fortalt.
Om jeg skulle dele alle de små øyeblikkene akkurat når de skjedde, da kunne jeg fortalt om mandagskvelden. Da vi alle fem her i måsahuset lå som slakt på hver vår sofa, med hver vår mobil , og med hvert vårt sett ørepropper. Den kvelden vi var deilig usosiale etter en lang og varm dag, men også passelig kjedelige. Jeg kunne fortalt om gubben som skifta til badeshorts, stelte seg i døråpningen mens han dinglet med bilnøklene og ropte “Sistemann inn i badeshortsen er ei sinke!”
Og fordi konkurranseinstinktet er relativt stort blant brødrene her, tok det ikke mer enn 20 minutter før vi alle lå og fløt i vannskorpa på Kirkevika, helt til kveldsola ble borte.
( Å bade i tjernet, helt til sola går ned. )
Jeg kunne fortalt om pakken som lå i postkassen på tirsdag. En sånn hverdagsglede, en overraskelse. For noen har fått med seg at denne dama er over snitet begeistret for både polkagriser og lakris, og hadde funnet de to smakskombinasjonene i et og samme godteri. Oh lykke, sier jeg bare. Så da ble det godis, på en helt vanlig tirsdag. Jeg kunne fortalt at jeg gjemte det for gutta, så jeg slapp å dele, men da ville jeg fremstått som en skikkelig dårlig mamma, en egoist, så det velger jeg å ikke fortelle noen 😉
( Pakke i posten, bare fordi. Heldige meg! )
Jeg kunne fortalt om mellomste poden som trakk sitt verst tenkelige tema til Norsk muntlig eksamen, og om mora som stresset mer enn poden. For poden selv var bemerkelsesverdig rolig og fattet, og hadde ikke engang vett på å være nervøs, mens mora fløy rundt i måsahuset som ei hodeløs høne, og kaklet m øving, og skriving, og Ivar Aasen i hode og ræ…. Men han som skulle ha eksamen, han var rolig som skjæra på tunet, og bare liksom” Mutter, chill a, serr!!” Og poden fikk rett han, for det gikk da så fint atte, og mens han feiret med gutta på “grillen” borte i gata, satt mora med skjegget i postkassa, og tenkte at eksamensnerver er jammen ikke for pyser, ikke engang de pysene som slett ikke skulle ha eksamen.
( Eksamen, det er chill… )
Jeg kunne fortalt om latterkrampa som tok meg og måsagubben da vi dro for et kveldsbad alene midt i uka. Da vi satt på krakken i strandkanten for å tørke, og egentlig skulle være påtatt romantiske, men lo så tårene trilla da gubben blenda både småfisk og tilfeldig forbipasserende badegjester med bygdas hviteste ben. Hvis ikke han kvalifiserer til en sponsa sydentur, så vet ikke jeg.
( Når sola ikke når inn i garasjen! )
Jeg kunne fortalt om den dagen jeg endelig turte å bruke kjolen jeg kjøpte for snart tre år siden. De som var for vågal i mønsteret, den som viste for mye kløft, den so ropte “se på meg!” Så ble den liggende i skapet, for jeg er jo ikke noe kjolemenneske, har ikke kjolekropp. Men denne uka brukte jeg kjolen. Vågale kvinnemenneske. Jeg rocket det mønsteret, og den kløfta, og jeg følte meg fin. Jeg var på jobb i kjole, på butikken i kjole, på møte i kjole, og jeg plukket prestekrager i kjole.
( plukke prestekrager i kjole. )
Jeg kunne fortalt at jeg har jogget nesten hver kveld denne uka, og at det gjør underverker for nattesøvnen. Jeg jogger verken langt eller fort, men det er en liten seier hver gang likevel. Minsten og mutter`n trener stort sett sammen. Vi trasker opp den bratteste og lengste bakken i skogen, så sykler han ned, mens jeg løper. Vi har funnet en greie, noe vi gjør sammen, og det er så fint. Det var fint helt til han stupte over sturet, og jeg snubla i ei diger trerot. Vi måtte kjøpe plaster på vei hjem… Kaler oss vågale, og føler oss kule. Ganske fint egentlig, tøffe med blåmerker, skrubbsår og plaster!
( Må skryte uhemmet av seg selv på alle sosiale medier! )
Jeg kunne fortalt om katten som har lært seg å kjenne igjen lyden på guttas mopeder, og som løper til porten og speider mot veien hver gang de kommer hjem. Jeg kunne fortalt om hjerteformede stener på stranda, og middager ute i solskinnet på terrassen, om en skolegård som er full av musikk og våryre elever, klare for en etterlengtet sommerferie. Jeg kunne fortalt om telefonsamtalen med tante Mariann, at jeg nesten begynte å gråte bare fordi hun vet å bry seg akkurat nok om de små tingene, og alltid er på tilbudssiden. Jeg kunne fortalt om alle små bilder og videoer jeg fr på snapchat av vesle tantejenta, so jeg ikke klarer la være å smile av. Lille skjønningen til tante. Jeg kunne fortalt om den tidligere kollegaen som stoppet innom på vei hjem fra butikken, og hvor fint det var å snakke litt om alt og ingenting, en halvtimes tid i sola.
( Nå menneskene dine ikke er langt unna, og du øyner håpet om å bli klødd på magen. )
Jeg kunne fortalt om fredagen, da bilen var full av tenåringer som ville bade, og som synes det var helt greit at vi gamlingene ble med. Gutta og kompisene, kule som bare tenåringer kan være, men lekne som småunger i vann. Stuping, svømming, lekeslossing og latter, og gubben og jeg, vi bare satt der og opplevde det hele på nært hold. Lykken det er å vite at gutta har hverandre, og gode venner. Det kunne jeg fortalt om.
( Skulle ønske alle hadde en slik fin gjeng. )
Så kunne jeg fortalt om kanelsnurrene som akkurat er tatt ut av ovnen, og om lydene i andre etasje som vitner om at syvsoverne er i ferd med å våkne. Det blir snurrer til frokost, søndag er kosedag. Så bærer et ut is solen, nye den før regnet som er spådd i natt. Jeg kunne fortalt at jeg gleder meg til å sovne med regndråper trommende på vinduet, og lukten av sommer-regn midt på natten.
Alt dette unne jeg fortalt om, i små blogger hele uka, men så ble de samlet opp til et søndagsinnlegg istedet. Kanskje ikke så spennende for deg som leser, men jeg synes det er fint å se tilbake på alle små hverdagsgledene.
( Markblomster på stuebordet. Sommerlykke! )
Håper uken din var full av fine ting du kunne fortalt om, og at uken som kommer blir full av fine øyeblikk, og hverdagskjerlighet.
Skulle bare være venner, passet ikke å være kjærester akkurat da. Var så mye annet som skjedde i livet, måtte være tilgjengelig på andre arenaer. Følte meg egoistisk da jeg ble forelsket likevel, fikk dårlig samvittighet for å bestandig tenke på deg, når tankene burde være et helt annet sted. Men mamma, som var den tankene burde vær hos var klok, og glad på mine vegne. For jeg hadde aldri vært skikkelig forelsket før, ikke før jeg møtte deg.
Det lå aldri i kortene at jeg skulle falle for akkurat deg heller, for du var egentlig aldri “prinsen i drømmene” mine. Ikke høy, mørk og romantisk. Høy, ja, men lys, litt sjenert, og alle forsøk på romantikk ble litt sånn halvhjerta.
Så fort jeg åpnet hjertet var det ingen vei tilbake. Å være to var så veldig mye bedre enn å være en. Trygt. Spennende, lekende, men aller mest trygt. Jeg forstod tidlig at dette var riktig, ikke bare en flyktig forelskelse, men noe godt og varig. Og sånn ble det.
( Når du finner den rette gubben er det bare å “bure han inne!” )
Det tok ikke mange årene før vi var “etablert”. Flyttet fra hjembygda, kjøpte hus på “måsan”. Det skulle bare være en start. Kjøpe noe billig, komme inn på boligmarkedet, kanskje oppgradere etter hvert. Den første sommeren malte vi huset rødt, og plantet et epletre, følte oss voksne. Den andre sommeren ventet vi vårt første barn, følte oss ikke voksne lenger, bare usikre. Men det ble så fint. Så fint at vi ventet barn den andre sommeren også, og den tredje.
Følte oss voksne igjen, og trygge. For ingenting er mer sikkert, enn at det å velge deg som pappa til mine barn var riktig. Så rolig, bestandig, akkurat passe streng, men mest leken. Og så inderlig stolt av guttene vi har skapt sammen. Jeg ser det på deg, hver gang du er sammen med dem. Kjenner jeg smiler så det nesten gjør vondt, når du titter bort på dem, dulter meg litt i siden, og hvisker ” Tenk at de er våre!”.
( Disse fine. Tenk at de er våre. )
Giftemål var aldri viktig, likevel kjentes det riktig å gjøre det. Det var jo oss to likevel, så hvorfor ikke formalisere det. Vi giftet oss på kanskje den varmeste junidagen det året. Åpne sandaler, en billig sommerkjole, i hagen til sorenskriveren, og det var det. Enkelt, fint og riktig.
Jeg tror ikke du har husket bryllupsdagen en eneste gang etter det. Er fremdeles ikke kongen av romantikk. Det er greit. For det finnes så mye kjærlighet i hverdagen, at ingen blomsterbukett i hele verden teller mer. Når du tar hånden min rett før vi sovner. At du holder rundt meg når vi våkner. At du alltid låser døra om kvelden, fordi jeg glemmer det. Når du skifter dekk på bilen i regn og sludd, når vi ser på hverandre og smiler av det samme, uten å si noe. Når du kjører og henter guttene våre, uansett sted og tid. Når du sagde ned epletreet vi plantet fordi det forstyrret tv-signalene under Håndball VM. Alt dette. Alle disse årene. Det er kjærlighet. Hvem trenger vel de store ordene, når handlingene taler for seg.
Vi bor fremdeles i det lille rødmalte huset, det som bare skulle være en start. Vi kom ikke videre. Det er verken stort eller flott, men vi har landet her likevel. Gutta begynner å bli store, vi er eldre. Likevel sitter jeg her og kjenner at jeg i dag, som den gangen, gleder meg til å holde deg i hånden når vi sovner i kveld. 20 år som deg og meg, og i dag, 16 år som Herr og Fru.
Fikk ikke sove lenge i dag heller. Kan skylde litt på varmen, men kanskje aller mest på hodet. Tusen tanker som svirrer, mange følelser å kjenne på. Mest av alt glede, og det er jeg så takknemlig for akkurat nå. For også denne uka har jeg kjent på frustrasjonen, delvis også sorgen over ting som er ute av min kontroll. Hva jeg sier, hva jeg eventuelt gjør, vil ikke ha noe utfall enten den ene eller den andre veien. For en som er vant til å ha ganske så kontroll på de fleste situasjoner, da særlig på følelseslivet, er det vont, for man blir så hjelpeløs.
Likevel kan det ofte gjøre godt å bare holde hender en stund, være stille sammen. Stryke litt på ryggen. Ligge litt på et teppe i gresset sammen og ikke si stort, bare være. Mer enn noen gang kjenner jeg på en enorm takknemlighet for den lille familien min. Oss fem, her hjemme i måsahuset, her er takhøyden stor, og vi har det godt. Her er alle følelser lov å vise, og stemningen er bare varm og god. Her hjemme, sammen, glemmes liksom alt som skjer utenfor. Og akkurat det har gjort også denne uka til en god uke, for det har ikke bare vært et fint, men flere fine øyeblikk hver dag. Alle verdt å ta vare på, gjemme inne i hjertet, og ta frem når man trenger noe å smile av. Jeg har smilt hver dag denne uka!
Kveldsbad ved tjernet på Mangen, med disse fire. Skrudde av telefonene, pakket med oss håndklær, og dro. Svette og slitne etter en lang dag. Det stolte gliset til pappaen som for første gang noensinne “hæla” før gutta. Småfisken som svømmer rundt bena, masse å oppdage, selv om alle har sett det før. Varmt vann i vannskorpa, iskaldt på bunnen. Latter og lek, selv med store barn. Det fikk meg til å smile.
Markblomster i grøftekanten. Skulle egentlig bare sykle bort på butikken for å kjøpe epler. Fikk så lyst til å bake noe nytt, eplebrød. Matlei i varmen. Stoppet og parkerte sykkelen inntil en lyktestolpe på vei hjem. Stod med stjerten i været ute i det lange gresset og plukket markblomster. Ikke en liten bukett heller, men nok til å fylle en hel bøtte. Fargene, luktene, det fikk meg til å smile.
Vente på bussen til Oslo. Ville egentlig ikke. Hvem vil vel forlate bygda en varm sommerdag for å forville seg ned i folkekaoset og varmen i Oslo sentrum. Glad det ble gjort likevel, for nå er endelig en ny MR tatt av begge føttene, og det er bare å vente på resultatene og krysse fingrene for at begge føttene er ferdig reparert. På bussholdeplassen var det en ledig plass i skyggen, og jeg hadde på kjole og hvite tøysko. Det fikk meg til å smile.
Ble hentet i Lillestrøm av gubben den dagen, slapp å ta bussen helt tilbake til Bjørkelangen. I bilen luktet det mat. Kjørte med vinduene helt nede gjennom Lillestrøm, og stoppet på Fetsund lenser for å spise medbrakt middag, bare gubben og jeg. En fin overraskelse, et bittelite avbrekk i hverdagen. En time alene nede på brygga, god mat, sol og hverandre. Smil!
Sliten etter å ha trasket rundt i Oslo, og på jobb. Kom hjem til nyvasket hus, og klippet gressplen. Gutta hadde ordna, bare fordi. Sånne gleder, de gleder nesten mer enn noe annet. Tok en kald dusj, flatet ut på sofaen i den kjølige stua, leste i boka helt til øyelokkene var tunge og klokka mye. Smilte nesten i søvne den kvelden!
Kveldstur med eldstemann, midt i uka. Bare bråbestemte oss for å ta på joggeskoa, og rusle rundt på Bjørkelangen. Skravle om skolen, hammer og spiker, alt som opptar den fine unge mannen han har blitt. Stoppet på Coop, kjøpte iste og boller, og satte oss på en krakk i skyggen i gågata. Nesten ikke folk ute, kun noen få kjente ansikter. Kvalitetstid, sånt man kan smile av.
Å komme hjem fra jobb, og klatre over et fjell av kjente og ukjente sko. Hele hagen, og huset fult av ungdommer, gutter og jenter. Bare blide ansikter. Volleyballturnering i hagen, pølser på grillen, akkurat nok til alle. Og jeg trengte ikke løfte en finger, annet enn å blande flere saftmugger en jeg kunne telle. Åpent hus, akkurat slik vi en gang ønsket det for de den gang små gutta våre, slik har det blitt. De er heldige, og det er jammen meg fint å tenke på. Smilte lenge denne dagen.
Fikk en liten jobb av lokalavisa, skrev en blogg om helgens rally. Alltid artig å se egen tekst og egen tegninger på trykk. Hadde aldri, for noen få år tilbake, i mine villeste fantasier, sett for meg at det skulle skje. Så gøy, og bitte litt stolt. Så da smilte jeg.
Den kvelden minsten spurte om vi ikke kunne, bare han og jeg, dra å bade på Langvannet etter skolen dagen etter. Så da gjorde vi det. Kom hjem fra jobb og skole, hoppet inn i badetøy, pakket med mat og drikke og syklet til Lierfoss. Tråkket i bratte oppoverbakker gjennom skogen, og var helt alene ved Langvannet, bare han og jeg, helt til kvelden. Kanskje den fineste dagen denne uka. Bare minsten og mutter`n . Svømte ut til flytebrygga, og ble liggende der i over en time, helt til sola svidde på ryggen, og vi svømte inn til land igjen. Skravlet, spiste matpakker, og jordbær, skravlet mer, og badet enda litt til. Hoppet fra brygga, øvde på å stupe. Fine lillegutten min og jeg. Bredt smil hele dagen.
Hoppe fra brygga, uten å tenke på sommerkropp, matchende bikinideler og eleganse. Kan jo ikke annet enn å smile litt av det og. Ugrasiøs, men ganske så lykkelig.
Pusekatten som er helt slått ut av varmen, og som flater ut i skyggen, i hjørnet på sofaen ute på verandaen hver eneste ettermiddag. Orker ikke engang å tigge til seg grillmat selv om lukten av kylling garantert river litt i kattesnuta. En sånn utslått pus, på fange i skyggen, det lokker frem smilet!
Så mye solkrem, svette, iskaffe, grus, skogsvann og vind i håret at man trasker rundt i bygda som om man heter Lillbabs, synger svenske poplåter, og året er 1987. Gliser og smiler. Sommersveis, orker ikke prøve engang.
Orke og jogge sånn litt utpå kvelden, akkurat i det sola går ned, det klarner hodet. Da legger man lokket på alt man ikke kan kontrollere, også smiler man likevel. Og sånn var uka. Varme, fine barn, fin mann, trette pusekatter, bading i stille tjern, joggeturer, visne løvetann, og fine markblomster. Smaken av sommer i måndeskiftet. Tanker , tårer og aller mest smil. Tror jeg skal si meg fornøyd med det.
Håper du har smilt denne uka, og at de blir mye å glede seg over i uka som kommer. Vi blogges.
En av tingene jeg kanskje husker aller best fra egen barndom, er alle de små timene vi hadde sammen som familie. Bare mamma, pappa og jeg. På vinterstid var det skiturene, grille pølser på bål, og lukten av sterk kokekaffe fra en gammel kjele. Sommerkvelder ved stille tjern. Kano på Varsjøen, finne en liten bukt, bade. Disse små utfluktene på varme kvelder, når kroppen var seig av solkrem, og alt luktet sol. Sovne utslitt i bilen på vei hjem, bli båret i seng. Minner.
Og her om dagen kom disse minnene bare kastet over meg igjen. En helt vanlig hverdag, og ikke er det skikkelig sommerferie enda engang. For midt i guttas tentamen og eksamenstress, midt oppe i alle gjøremål, i husvask og innleveringsfrister, bare stoppet vi opp.
Så skrudde vi mobilene på lydløs, stappet det som var av gutter, håndklær og solkrem inn i den litt slitne varebilen, og kjørte gjennom skogen på jakt etter et stille tjern å duppe tærne i. Og mens vi satt der, litt trangt og sammenklemt i den gule kassebilen, kom aller minnene fra fortidens somrer tilbake. Lukten av solkrem, myggstikkene som klør, bare tær i åpne sandaler, en flagrende sommerkjole, og håndklær som er litt stive, men lukter vaskemiddel og frisk luft etter å ha tørket på snora hele dagen.
Og plutselig, midt ute i skogen, og likevel bare noen minutters kjøretur hjemmefra, finner vi en av bygdas mange små perler, parkerer bilen og tusler ned til vannkanten. Helt alene, bare vi. Ingen andre familier ute i samme ærend. En liten stund blir vi bare stående å se på det blikkstille tjernet. Høre humla suse, og ser at den eneste skyen på kveldshimmelen er så tynn at den nesten er gjennomsiktig. Nydelig.
Det er så rart å stå slik å kjenne på barndomsminnene, huske så godt somrene som var for så mange år siden, så tydelig. Som om det var i fjor. Og nå står jeg her med min egen lille familie. Jeg er mamma, det er nå vi skaper våre minner, sommerminner som gutta en gang, forhåpentligvis, vil huske når de er ute å bader med sine barn. Rart.
Vannet er nydelig. Tenk det, så varmt vann, og fremdeles er det bare Mai. Fra steinknausene og stupebrettet ser vi små fisker som leter etter mat i vannskorpa, og øyenstikkere i imponerende farger svirrer rundt rett over sivet. Vi er nesten bare noen steinkast hjemmefra, likevel kjennes det ut som om vi er på ferie.
Gutta er fulle av dumdristig ungdommelig mot og hopper uti uten å kjenne på vannet først. Ler litt av oss “gamlisene” som trenger noen minutter til å “manne oss opp!” Ved et stille tjern blåser jeg i om sommerkroppen ikke ble klar i år heller, og stuper fra brettet så bikinitrusa nærmest ruller helt ned til helene. Den hvite rumpa gir gjenskinn i vannskorpa og blender både småfugl og fisk. Gutta ler, gubben ler. Gjør ikke noe. Svømmer til midten av tjernet og tilbake igjen, stuper flere ganger. Det konkurreres i bomba, hvem får det største plasket. Pappa vinner alltid, litt rått parti det der egentlig. Sitter på samme stein under samme badehåndkle og kjenner kveldssola varme i ansiktet. Spiser brødskiver med Nugatti. Rart hvordan all mat smaker nydelig ute.
Minsten vil ikke ut av vannet, protesterer litt når det er på tide å dra hjem. Kjører hjem med vinduene åpne, og hele bilen lukter sol og sommer, enda det ikke er sommerferie enda.
I dag henger håndklær og badetøy på snora. Hverdag igjen. Men i kveld, litt før sola går ned, tror jeg jammen meg vi skal finne igjen feriefølelsen en gang til, og skape enda flere minner, midt ute i skogen, ved et stille tjern.
Måsagubben klager aldri. Der hvor jeg fort kan syte og “offe” meg litt når dagene går trått, er han den rake motsetningen. Sier ikke stort, bare trekker litt på skuldrene, og fortsetter med sitt. Aldri sier han nei heller. Det er sjelden det bare er egne og familiens prosjekter som mekkes sammen i garasjen. Som regel er arbeidsbenken fylt opp av småting andre gjerne skulle hatt hjelp til å fikse, og måsagubben fikser. Det er fint med sånne mannfolk. Sånne som jobber, står på for andre, sånne som på tross av en helt vanlig, travel hverdag, likevel finner tid til andre. Tid til å mekke, tid til å lytte, tid til å bidra! Men sånne mannfolk kan også bli slitne, selv om de ikke sier det. De som kjenner dem godt kan se det. Måsagubben har vært litt sliten i det siste.
Derfor har jeg lenge hintet i hytt og pine, om at vi burde bli flinkere til å ta litt ekstra vare på hverandre, kanskje finne på noe innimellom, bare han og jeg. Jeg snakker ikke om weekender i utlandet eller på høyfjellshotell, eller middager på dyre restauranter. Vi burde bare bli enda flinkere til å være oss to, noen timer nå og da. Helt siden sola begynte å varme for alvor i midten av denne måneden har jeg for eksempel hintet daglig om en liten softis date, men måsagubben er ikke en sånn som tar hint så innmari kjapt, og ikke er han spesielt romantisk heller. Selv ikke da jeg i helgen jogget en runde på Bjørkelangen, og fant ut at de faktisk selger softis her i bygda, fikk jeg med gubben ut på date.
( Når du innser at du kanskje ikke giftet deg med en sånn cassanova… )
Men i går, på en helt vanlig mandag, klarte vi endelig å hoppe av hverdagen et par timer, og det var så herlig. Kanskje ikke noe stort å blogge om, ikke spesielt spennende for andre å lese, men jeg vil notere det ned, slik at jeg om en stund, når dagene enda en gang går litt i surr og gjøremålene er mange, vil kunne logge meg inn her, og se tilbake på en spontan date, på en helt vanlig mandag.
For selv om måsagubben stort sett bestandig kommer senere enn meg hjem fra jobb, ble de ikke sånn denne dagen, og da hadde vi plutselig noen timer til rådighet. Ingen planer. Gutta var ute og drev med sitt, hadde allerede ordnet seg middag selv. Så vi vrengte innom butikken, handlet med oss litt av alt som fristet, og kjørte opp til tjernet.
Vi fikk hele brygga for oss selv. Og selv om romantikken kanskje ikke akkurat blomstret da vi var mer opptatt av den eldre bygdeorginalen som badet naken fra den andre brygga, og gjorde tøyeøvelser slik at solen skinte på steder hvor solen egentlig aldri burde skinne, så var det så godt å bare sitte der ved siden av hverandre på brygga. Plaske med bena i vannskorpa, holde hender, knise litt av han som aldri ble ferdig med å tøye ut, og spise jordbær rett fra boksen.
Vi satt der lenge. Hadde mobilene på lydløs, snakket om alt og ingenting, strøk hverandre på ryggen, og bare var tilstede. Pakket sammen akkurat i det sola hadde rukket å gjøre oss røde på skuldrene, for solkremen lå igjen hjemme. Det ble ingen softis denne dagen heller, men det gjør ikke noe. Så får vi heller ha den til gode.
Hjemme igjen var alt ved det gamle. Fremdeles små jobber i hagen, vedlikehold på huset, prosjekter i garasjen, og mennesker å ta vare på. Forskjellen er jo kanskje at alle disse hverdagslige gjøremålene, disse små stressfaktorene, blir enda lettere å takle, når man innimellom unner seg små avbrekk i hverdagen. Det skal ikke alltid så mye til.
Ønsker deg en nydelig dag. Håper du senker skuldrene litt denne uka.
