Vi er flinke til å ta vare på hverandre, han og jeg. Her hjemme. Pleie kjærligheten ute, kjærestetid med fult tilbehør derimot, det hører sjeldenhetene til. Vi burde vært bedre, helt sikkert, men det kommer alltid noe i veien. Penger som regel. Ærlig sak egentlig. Det er bare sånn. Sånn at det er alltid er noe som er viktigere enn kino, blomster og middag på restaurant. Podene vokser, hele tiden, og har stadig behov for noe nytt. Idretten, selvvalgt, men herlighet for et pengesluk. Så er det regningene selvsagt, alt det kostbare hverdagslige, og oppe i alt dette nedprioriterer vi oss selv.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Likevel kjennes det ikke ut som vi hverken mangler noe, eller går glipp av noe. Sånn er livet, ihvertfall for oss, og vi ville ikke byttet det bort med noe, eller noen. Her hjemme er vi flinke til å se hverandre. Romantikk kan like gjerne være andføttes i sofaen, men en bolle popcorn imellom oss, og en gammel film på TV. Romantikk kan være å ligge på armen tidlig på morgenen, slumre litt sammen før vekkerklokka ringer, lage middag sammen på et trangt kjøkken,  eller rusle en tur rundt Bjørkelangen, hånd i hånd, en helt vanlig kveld midt i uka. En vakker dag, når podene forlater redet, når alle kjøretimer og utdannelse er betalt, når ingen lenger vokser ut av buksebena eller skoene sine, da spiser vi kanskje på restaurant vi også, eller overnatter på hotell, bare fordi, men enn så lenge pleies kjærligheten her hjemme på måsan, med litt lavere terskel for trivsel enn hva folk ofte vifter med i sosiale medier.

Men så hender det innimellom, helt plutselig, at ting bare klaffer, og at det som starter som en helt vanlig dag plutselig blir en kjøretur langs kysten med middag, musikk og sand mellom tærne. Og sånn ble det i går. For vi hadde påskefri og ingen andre planer enn å tilbringe litt tid med podene. Men podene har blitt store, og hadde ingen planer om å tilbringe tid med oss. Enkelt og greit. For brødrene ville sove lenge, grille pølser på bålpanna i hagen, trene litt sammen, for så å kjøre seg en tur til Sverige for å kjøpe smågodt og blodharry neonlys til den den gamme kjerra de har spleiset på, og selv om det å henge med ungene er flott, er det enda flottere å oppleve at de tre vil henge sammen. At de er så gode venner at de vil tilbringe dagen sammen, bare de.

Så da stod vi der, vi to gamlingene, uten en eneste plan, og det eneste vi visste var at vi begge var litt fysne på pizza. Og med det som utgangspunkt fyrte vi opp Volvo`n, vinket til podene, og freste ut fra gårdsplassen til måsahuset.

Og når man først har en helt blank dag fremfor seg kan man like gjerne utnytte den. En mil ble til to, to til tre, osv, osv. Og med gamle slagere på radioen, og løst småsnakk om alt og ikke noe styrte gubben kjerra mot kysten. For ute var det sol og varmegrader, og vi følte for en forsmak på sommer.

På brygga i Skjærhalden myldret det av påskeferieglade mennesker med utepils, solbriller og solbrente nesetipper, og vi fant oss et bord i hjørnet av restauranten, og bestilte hver vår pizza. Og plutselig var vi på date, måsagubben og jeg. Langt hjemmefra, borte fra ungene, regningene og den kurven med voksende klesvask.

Og bare fordi vi gjorde noe helt annet enn hva vi pleier fikk vi kjenne litt på forelskelsen igjen. Ja, for sånn er det faktisk. Mer enn halve livet har vi nå vært sammen, og enda kan jeg, sånn helt ut av det blå, kjenne litt sommerfugler i magen. Når han tar hånden min mens vi rusler nede i havna, eller når vi sitter sammen på brygga, spiser is, og dingler med føttene over sjøen.

Og vel vitende om at podene hjemme storkoser seg med å ha huset for seg selv noen timer, handle vi inn jordbær, og ruslet ned på stranden. Enda er det lenge til sommeren, likevel var det varmt nok til å vasse i vannet.

Tenk så herlig, å sitte der med bare føtter i varm sand, snakke og le, spise jordbær, lene seg tilbake, lytte til bølgene som slår inn mot svabergene, og sovne i den varme sola. Være bare to, være helt stille, sammen. Ikke våkne igjen før solen har har gjort nesa rød, og magen igjen rumler.

Så kjørte vi hjemover igjen, sang til flere gamle slagere på radioen, snakket om ungene, om hvor heldige vi er som har de, har hverandre, før vi igjen stoppet på et gatekjøkken i Rakkestad, og bestilte hver vår burger til kveldsmat. Vi kjørte inn på gården rett før sola gikk ned. På gårdsplassen stod tre poder og vasket bil mens de gomlet svenskegodis, og lo av interne vitser vi gamlingene ikke skjønte.

I dag er alt ved det samme gamle. Måsagubben er ute i skuret og skrur på crossykler, jeg bretter klesvask etter klesvask, og har skrelt ei bøtte poteter som skal kokes ved middagstider. Samma gamle visa, ingen romantikk å spore. Det gjør ikke noe. For skoene jeg hadde på i går er fulle av sand, en påminner om et herlig avbrekk. Det går fint. Vi klarer å være lykkelige i de kjedelige hverdagene også. Og dessuten, om hver dag var fulle av slike “utenom-det-vanlige-facebookstaus-verdige-kliss-klass-romantiske hendelser”, hva skulle jeg ha blogget om da?

Næh, lykken er kokte poteter, regninger, klesvask, et pizzastykke, gamle slagere på radioen, og av og til litt rester av sand i skoene.

Vi blogges.