Det ble en helt bloggfri uke. Hvorfor vet jeg egentlig ikke, det bare ble sånn. Lange arbeidsdager, travle kvelder, likevel akkurat nok avslapning og gode kvelder. Heller ikke denne uka markerer seg som spesiell på noen som helst måte, ingen store hendelser som fortjente en egen facebookstatus, bare mange små øyeblikk som tilsammen utgjorde enda en alminnelig, men fin hverdagsuke.

Så hvilke øyeblikk skal man velge seg da? Når man skal oppsummere uka her på bloggen, og prøve å begrense ukas små øyeblikk til et kortfattet og leselig innlegg?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tror nesten det er greit å begynne med den såkalte maraton-trimmen. Som mange av dere vet har jo hobby-torturisten Mona tatt ansvar for jentegjengens mentale og fysiske helse, og meldt oss på Hvalerløpet den 22 Juni, og hver uke trener vi sammen. Denne uka var intet unntak, og vi testa ei ny løype tirsdag kveld. Flott natur, herlig mykt skogsunderlag, og masse frisk luft. Det kjentes herlig befriende å spasere runden rundt Eidsdammen helt til June fikk det for seg at vi skulle ta en liten “pit-stopp”, og gjennomføre noen “enkle” styrkeøvelser ved bålplassen oppe ved vannet. Flott det altså, for de som vet hva de driver med, men det gjorde ikke vi. Så midt i skauen lå fire damer og peste som inntørka flodhester på savannen, mens June spilte “motiverende” treningsmusikk på mobilen, og ropte ut ordre om planken, og pull-ups og squats i hytt og gevær. Så sliten ble jeg at da det ble min tur til å “lede” gjengen gjennom Eksismoa på gjengrodde stier jeg trodde jeg kjente like godt som min egen bukselomme, guidet jeg damene innom mosebelagte hårnålssvinger, bever-demninger og kvasse steinrøyser, helt til vi endte opp langt nede på en hittil ukjent grusvei bak Eidsverket. Så med retningssans som en overarbeidet snurrebass (og da tenker jeg ikke på kroppsdelen mannfolka drasser rundt på, men den litt gammeldagse populære barneleken som snurrer rundt), ble det avgjort at ihvertfall ikke jeg løper først i gruppa på Hvaler. Men alt i alt, et fint øyeblikk, og effektiv treningsøkt ble det ihvertfall, for det fantes ikke en kroppsdel på denne skrotten som ikke var støl dagen etterpå!

Når jeg tenker etter har jammen meg mange av de beste øyeblikkene denne uka vært i forbindelse med turer ute i naturen. Som den morgenen jeg satte på joggeskoene og rakk en runde rundt vannet før jeg skulle på jobb. For selv om dagene er fulle av sommerlige løfter, med varm vårsol, hestehov, og myke gåsunger på kvistene, så er de tidlige morgentimene fremdeles isende kalde, og slikt byr på helt magisk vakre øyeblikk. Som da denne morgenen, hvor jeg ble stående ved vannet, og det var så stille rundt meg at jeg kunne høre den tynne hinnen av is på vannet knitre og smelte i morgensolen. Nydelig øyeblikk! Stå slik, senke skuldrene, bare være!

Den natten jeg ikke fikk sove, fordi hjertet igjen jobbet mot resten av kroppen. Slike våkennetter frustrerte meg tidligere, men ikke nå lenger. Jeg bare aksepterer de, tenker at slik er det nå, også nyter jeg heller egentiden slike våkennetter gir meg. Det er egentlig ganske fint, faktisk, å sitte i stuen, pakket inn i dynen, drikke en kopp varm te, tenne et stearinlys og lese en bok, eller som jeg gjorde denne natten, ble sittende å se på gamle episoder av Will & Grace på YouTube. Så får man heller akseptere at dagen derpå tilbringes litt i tåkehavet, særlig hva konsentrasjonen angår, men natten i seg selv, jo, den var et ganske fint øyeblikk.

En annen bra ting. Å kunne tilbringe en halvtime bak kassa i butikken hos Mona etter en slik våkennatt. Hente seg litt inn med en av Mona sine kopper med kaffe, før man rusler hjem for dagen. Fint øyeblikk.

Den ettermiddagen vi stekte sveler på takka inne, men kokte kaffe over bålpanna ute. Det var fint det. Jeg og gutta, etter skolen, mens gubben jobbet overtid. Bål som knitrer, sveler med rørte blåbær, kaffe i trekopp, og tre poder som spiller kassegitar, synger og flirer. Fint hverdagsavbrekk, skikkelig kvalitetstid, helt spontant. Det er slike øyeblikk som får meg til å reflektere over hvor heldig jeg er som får være mamma til akkurat disse gutta. Dypt men sant. Fint er det ihvertfall.

Jeg har takket ja til enda et tilbud om et morsomt konferansieroppdrag, og det gledes. Fremdeles kjennes det litt uvirkelig at folk spør, at de ønsker akkurat meg til disse tingene, men det er så gøy! Fint øyeblikk, gledelig øyeblikk! Den 23 mai blir jeg å finne på Sørumsand, på kundekveld for butikken Fru Z! Kjempeartig med oppdrag i gamlebygda, og jeg håper å se masse kjente ansikter!

Brevet som lå i postkassen denne uka. Herlighet for en glede. Et brev, fra den andre siden av verden. Jeg har kun fortalt hvem det var fra til tre mennesker, og slik vil det nok forbli. Nå blei jeg plutselig en sånn blogger som sier A. og ikke B, men akkurat denne historien, og bakgrunnen for det hele er rett og slett litt for “pinlig”, selv for meg, denne litt sleivkjefta kjerringa, å skulle dele med resten av verden. Kanskje ved en senere anledning, når jeg har fått landa litt. Men akkurat dette brevet…djiiises kraist, lissom. Den nedete, upopulære, og keitete 14 åringen i meg danser av glede. Den litt mer voksne og fornuftige 42 åringen rister på hodet, flirer litt, oser av selvironi, og bare koser seg med minnene. Fint øyeblikk! FINT!!!!!

Harry-turen over svenskegrensa med June. Det var fint. Mål for dagen, være sånn god gammeldags “kvote-unge”. Funka fint.  Vi fikk skravlet, handlet mer enn vi egentlig skulle, spist litt, og løst noe små og store verdensproblemer! Det er så lett å bli glad i June altså! Så fikk jeg shoppet mer godis enn noen av oss har godt av, og påske-eggene til podene er allerede fulle, enda det er ei uke igjen til påskeaften. Godt med alt som er gjort, godt med godteri. Fint øyeblikk, bra start på påskeferien.

Lørdagen, da jeg våknet skikkelig uthvilt, og med mer energi på lenge. Kanskje nettopp fordi det er påskeferie, og en herlig ubrukt uke med fridager ligger foran meg. Og slik energi er det bare å utnytte, særlig for en som trener til ufrivillig maraton, så jeg knøt på meg de slitne skoene jeg har hatt siden første verdenskrig, sånn ca, og løp noen runder på friidrettsbanen. Tenkte at det å løpe i ring på merket underlag midt i sentrum var tryggest nå som vi har fastslått at jeg har stedsans som en forvirra snurrebass. ( Jeg tenker fremdeles på leken, og ikke kroppsdelen! ) Så i stekende påskesol løp jeg akkurat nok runder til at bena ble møre, og pusten ble tung, før jeg rundet av med litt styrketrening på Avancia, og avsluttet hele økta med å innta en solid mengde kaffe og smågodt fra Sverige i solveggen på terrassen hjemme. Balanse er viktig for oss maratonløpere nemlig 😉

Og nå sitter jeg her. Jeg har tent lysene på peisen, enda det er lyst ute, og sola skinner inn gjennom vinduene. Senere i dag skal jeg mekke taco, selv om det er søndag. Taco på søndag strider jo nesten imot norsk lov…Vi har bedt svigerfar på middag, skal feire bursdagen han hadde tidligere denne uken. Jeg skal finne frem symaskinen og se om jeg kan fikse litt på det som engang var favorittskjorta, men som nå får meg til å se ut som en arabisk oljesjeik…Satser på at noen sømmer og knapper gjør underverker for et gammelt favorittplagg. Ellers er søndagen like uplanlagt og åpen som den kommende påskeuka. Jeg skal ta ting som de kommer. Slappe av, sove lenge, drikke kaffe i solveggen, spille høy musikk, rake løv i hagen, bake masse deilige kanelsnurrer og en og annen kake, kanskje kose litt med tante-gullene mine, traske litt i skogen, spise mer marsipan og sjokolade enn jeg burde, og antagelig lese brevet mitt noen ganger til. Din egen hverdagslykke skaper du tross alt selv, ikke sant?

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag, også håper jeg at uken som ligger foran deg blir full av de fine små øyeblikkene. Vi blogges.