jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Man prøver og prøver, så godt man kan, å oppdra ungene til å bli ansvarlige unge individer.

Man gjentar til det kjedsommelige samtalen om blomster og bier, og kjøper inn bøttevis av prevensjon i håp om å unngå å bli den litt innrøyka barnevogntrillende nesten usynlige bestemora i bakgrunnsbildet på TV Norges storsatsing “Unge mødre”! Men hva hjelper vel det, når katta di er nabolagets største  ludder, og blir smelt på tjukka likevel, til tross for ei p-pille hver mandag morgen kl 08.05, påminnet gjennom alarmen på husfruens Sony X-peria z5. (for øvrig vanntett og med strålende bildekvalitet)

Er det rart hun er populær blant nabolagets mannepuser? Sjekk den holdninga!

Lenge var vi veldig sikre på at pillende funka for pusefrøkna. Ikke var hun spesielt tykk, enda de horisontale sorte stripene i pelsen er alt annet enn slankende. Vi begynte først å ane ugler i mosen (eller krapyl i livmora) da hun for tre uker siden ble noe rundere over hoftene til tross for mindre inntak av mat! Men helt ærlig, det samme problemet sliter jeg med, og jeg kan garantere at denne dama ALDRI kan la seg befruktes hverken  av det ene eller andre noen gang igjen. Det er rett og slett alderen og tyngdekraften som ikke lenger spiller på mitt lag, og noe i meg sa at det kunne jo gjelde katta og!

 

Meg: “Værsågod pusen, her har du x antall matskåler med diverse delikatesser fra Bjørkelangens tre matbutikker, dyrebutikk, Lofoten torsk fra fiskebilen, og litt importert laks fra Strømmen Storsenter!”

Katta: “Meh!! Ellers takk….”

 

Så for to uker siden ble de horisontale pelsstripene bare bredere og bredere, og det ble voldsomt til liv i magen. I et døgn eller to prøvde jeg å fortelle meg selv at det antageligvis bare var en urolig mage grunnet for stort utvalg av havets delikatesser ( jeg vet jo hvor ugrei jeg blir i tarmregionen av sjømat som har stått lenge på gulvet ved siden av tørrfor) eller en usedvanlig stor bendelorm….

Men den gang ei… Så da, fredag for en uke siden, mens gutta var på klubben og gubben i garasjen, og jeg fant frem jakka for å handle inn til helgens bursdagsfeiring, satte katta seg på huk og lot vannet gå på raggsokkene fra oldemor Reidun!

 

Forsiktig løftet jeg katta opp i kassa vi hadde gjort klar, og satte meg ved siden av da det var helt tydelig at pus vill ha oss i nærheten.

Så, sakte men sikkert, mens jeg rolig fortalte katta alt jeg husket om pusteteknikker, press rier og 10 cm åpning skvatt den ende lille pusen etter de andre ut av nabolagets største ludder som varm såpe i våte hender, til kassa til slutt var fylt opp av fem søte små nøster som så til de grader matchet både mammaen sin og det eksklusive saueskinnet hun valgte å føde på…. Det betyr sikkert ikke så mye for deg som leser dette, men for oss interiørfrelste er det faktisk ganske viktig, og jeg blir ikke overrasket om interiør kongen Halvard Bakke snart kommer innom for å gjøre en tv reportasje om katteeiere som bevisst har kattunger som matcher sofaen! Bare vent!

 

Jeg sov på sofaen ved siden av fødestua den første natten, men pusemammaen er helt fantastisk, og jeg var vel strengt tatt overflødig. På bildet over er de 12 timer gamle, har allerede runde gode melke mager, og mammaen lar hele familien samles rundt kassen for kos og fotografering. Time til sterilisering av kattemammaen venter så fort ungene spiser fast føde.

 

Gutteflokken er helt forelsket i de nye familiemedlemmene, og vi gleder oss til masse kos (og en del jobb) i mange uker fremover, før de flytter inn i det vi håper vil bli gode og kjærlige hjem. En av nøstene blir boende her hos oss, men det er fremdeles litt usikkert hvilken det blir.

 

Mulig det blir denne, som foreløpig har fått navnet Lillegrå. En liten pusejente med vakker rosa snute.

Og så, helt til slutt…det er jo blitt så populært blant bloggere som nylig har fått barn å posere på bloggen med et slikt “sånn ser magen ut etter fødsel” bilde.

Til tross for at jeg fremdeles er helt fersk i dette blogg greiene har jeg bestemt meg for å ikke være noe dårligere enn diverse toppbloggere , så her kommer det!

Jeg må si meg fornøyd med magen, til tross for et aldri så lite slapt og løst fettheng over trusekant og bukselinning. Det kan jo også nevnes at jeg før bildet ble tatt tok helgen litt på forskudd og feiret med to pizzasnurrer, en halv liter Pepsi Max og ni lakrisbåter. Før det var magen helt flat.

Helt sant.

. Antydning til six pack faktisk.

God fredag!

 

 

Å skulle ordne til bursdagsfeiring for 15 små og store familiemedlemmer er i seg selv en utfordring stor nok. Å skulle bake og kokkelere en hel fredag kveld blir en enda større utfordring når katta setter seg på huk og lar vannet gå på raggsokkene dine. Jepp, mor ordner til familieselskap, katta føder. Mer om det i neste innlegg. Vil på forhånd advare om bilder av ekstremt nyfødte og søte pusekatter.

For 12 år siden var det ikke katta som lot vannet gå midt i selskapsforberedelsene. Det var meg. På 28 års dagen kom verdens fineste lillebror til verden, og siden har vi delt bursdag. Riktignok skapte den minste måsagutten noe drama da han valgte å sende navlesnoren ned “tunellen” først, men historien endte godt, og på søndag kunne Mattis feire sine etterlengtede 12 år sammen med mine ikke fult så etterlengtede 40. Mattis er for øvrig den aller fineste bursdagsgaven jeg noen gang har fått, noe selvfølgelig den noe uromantiske måsagubben vet å utnytte.

“Får jo ikke toppa den gaven snuppa, så det er ikke no vits i å prøve! Her har du en pose popcorn og en rimelig sjampoflaske!” (Det skal sies at i år ble det et kraftig gavekort i stedet for popcorn, noe midtlivsfruen satte stor pris på!)

Bursdag på Facebook er hyggelig. Takk til alle som tok seg tid til å skrive en hilsen. Den mest kreative av dem var nok fra naboen…

Hun har Googlet seg gjennom internett på leting etter bilder av han som en gang midt på 80 tallet var min store kjærlighet og som etter planen i dag skulle vært min ektemann og far til mine to døtre… Det var før jeg fant ut at australske såpeoperastjerner har større ego enn en gjennomsnitts fotballspiller i den engelske tippeligaen, for ikke å nevne at min den gang, akk, så store kjærlighet var fire år eldre enn pappa. Nedtur!

Takke meg til en litt møkkete, hårete kar fra Lørenfallet!

 

Å fylle 40 var helt ok. Helt innafor. Noen hadde glemt det, noen hadde gjort mye ut av det, og pakker og blomster kom fra nære naboer og fjerne land. Jeg setter umåtelig stor pris på alt og alle.

Å bli et år eldre er ikke til å unngå, til tross for iherdige forsøk på å bremse aldringsprosessen. Her kan neven en liten midlivskrise-hårklipp med høy pannelugg, hvite Converse på en regnværsdag, napping av øyenbryn, store doser “anti-rynke-krem, og en bikiniwax som dro med seg alt bortsett fra eggstokker! Alderen lar seg ikke stoppe. It`s the circle of life. Dessverre!

 

Etter familiebursdag, kattefødsel og nabobesøk ble det tid til et ettermiddagsbesøk i hovedstaden med en god venninne. Fineste Ida skålte med meg i flere timer på Fridays i Karl Johan, før hun introduserte meg for røsslige mannfolk og kultur.
 

 I hovedstaden har de egne plakater for damer som er 40 og totalt ribbet for kroppshår.

 

Å ha kultiverte venner byr også på muligheter til sightseeing i tigerstaden, til tross for at jubilanten ikke er overbegeistret for hverken italiensk marmor eller opera.

Og akkurat i det man tror festen er over blir man rørt til tårer av fantastiske kollegaer som kommer med taler og gaver. Det er så ufattelig kleint å være midtpunkt for en sånn liten tilstelning. Likevel er jeg så glad, og så ydmyk, og så takknemlig for alle gode ord, all tid og alle klemmer jeg fikk. At jeg midt i livet har landet på verdens beste arbeidsplass, det er iallefall helt sikkert, og det er damene og kontoret sin fortjeneste. Makan til gjeng, og makan til samhold. Heldige meg!

 

 

Så nå, noen dager etter overgangen kan jeg resonere meg frem til følgende status:

Alder: Den får man ikke gjort noe med uansett!

Tilstand: Akkurat like rynkete, hårete og mentalt forstyrret som i forrige uke.

 

Den eldste måsagutten vår er et herlig menneske!

Så god med andre at han ofte setter seg selv i bakerste rekke. Til tider kan det resultere til usikkerhet. Ikke alle tenåringer er opptatt sitt eget speilbilde og ikke alle setter seg selv først. Denne gutten har bestandig vært litt stille, ikke den som har ropt høyest i klasserommet, eller hengt høyest i tapetet  i barnebursdager. Venner har han nok av, og i de senere årene har han virkelig funnet “sin gjeng”. En gruppe gutter og jenter på samme alder, alle flotte og reflekterte ungdommer med stor respekt for hverandre.

Det er kun en ting som ikke helt har falt på plass enda, frem til nå nylig.

Usikkerheten rundt hva man skal bli, og valg av linje på videregående skole har vært en  bør på skuldrene til den unge herremannen. Vi voksne har jo prøvd å forklare at slett ikke alle vet hva de vil bli i en alder av 15, men presset har likevel vært stort på den unge mannen, og tankene mange.

Så skjedde det noe på vårparten i år. Observante lærere og rådgivere på ungdomsskolen sendte gutten på videregåendebesøk til en super skole i nærmiljøet. I to dager fikk han møte potensielle lærere, og utforske linjer og utdannelse han ikke hadde ofret en tanke. Etter første dag av utplasseringen hadde den unge mannen stjerner i øynene når han snakket om snekkerfaget, og der og da begynte drømmen om å bli tømrer å spire.

Gutten har fortsatt et snaut år igjen på ungdomsskolen, men du verden så godt det er å se  den roen han har fått med det å velge seg sin linje, og foreløpig sin vei videre.( Selv om han jo stresser litt med “Hva hvis jeg ikke kommer inn på førstevalget”-spørsmålet.) Mye kan selvsagt forandre seg i årene fremover, og det må være lov, men i mellomtiden prøver han seg så smått som hobbysnekker her hjemme. Hele høstferien har gått med til gjenbruk av gammel plank fra en revet veranda, og til første forsøk å være synes jeg gutten har jobbet godt. (nå ser jo jeg riktignok på resultatet med “mammabriller”, men jeg synes han har vært riktig så kreativ. Det startet med hylla på bildet over, en hylle til å ha ved inngangspartiet til måsahuset. Innvendig er det skjult rom til støvler, blomsterpotter og litt hageredskap.

Så laget den unge snekkeren en matchende hylle som skulle henges på veggen, også miljøvennlig gjenbruk fra gammel plank, pusset ned og lakkert for å tåle vind og vær.

Begge møbler er selvfølgelig innviet med lyng, tyttebær og mose fra måsaskogen bak huset. Her kjører vi skikkelig lokalt!

-“Pyntelistene ble ikke helt like ,mamma!. Enten måtte jeg kutte av meg tommelen, eller så måtte lista bli litt skjev!”

Perfekt uperfekt tenker kjærringa med mammabrillene, og slår et slag for engasjerte lærere, for fine tenåringer, yrkesfaglinjene på videregående, og for fagarbeidere generelt! Jeg kunne hvertfall ikke vært stoltere av deg Petter`n min!

Åh, som jeg elsker søndager.

Søndag er hviledagen, også for kroppen. Det er jo en kjent sak for oss såkalte jo-jo slankere at man ikke legger på seg på søndager, nettopp fordi kroppen hviler, og ikke tar seg bryet med å ta til seg eventuelle kalorier kroppens innehaver måtte finne på å fylle den med! Nettopp derfor har jeg gledet meg til dagens frokost siden i går ettermiddag. Den skulle bestå av et solid stykke saftig sjokoladekake med tutti-frutti strø, og et stort glass skummet melk.

Det kan jo også nevnes at kalorier fra kake skylles lettere ut av kroppen når man drikker skummet melk i stedet for en litt fetere melketype.

Men…nå er det nå engang sånn at i måsahuset bor det også to tenåringer. De er som tenåringer flest. De bruker lang tid på badet, de har høyere underbuksekant en bukselinning, de tror at man automatisk blir damemagnet av å dra på bakhjulet på tråsykkelen…OG, de eter som ulver!!!!

Ikke bare hadde de spist opp sjokoladekaken før jeg stod opp, de hadde også satt den tomme langpanna tilbake i kjøleskapet for å slippe unna unødvendig husarbeid som oppvask og søppeltømming!

Hva pokker lissom????

 

 

De skyldige “satt” i sofaen med fårete pubertetsblikk mens de sendte bilder av neseborene sine til hverandre på SnapChat, og lot seg ikke skremme  bemerkelsesverdig av den noe hissige og sjokoladefysne moren. Etter en kraftsalve av ei kjefteregle hørte jeg i det jeg snudde ryggen til, en noe rusten stemmeskifte-stemme som halvveis hvisket til broren sin- “Fy flate, alt det maset for et sjokoladekake stykke! God hun ikke så det tomme skokoladepapiret ass!”

 

Som en slankeninja kastet jeg meg på nytt inn i kjøleskapet på jakt etter flere grunner til å kjefte på fjortisene, og joda, der i kjøleskapsdøra, blant diverse smørepålegg og siste rest av en gammel blåmuggost lå et tomt sjokoladepapir. HVA SKJER MED Å IKKE KVITTE SEG MED BEVISENE??? 

Fast bestemt på å utnytte hviledagen til kroppens fordel tok jeg en liten hvit løgn og fortalte gubbe og unger at jeg skulle en tur på Avancia for å løfte litt vekter. Jeg nyter å se det litt slørete nyforelska blikket til gubben hver gang jeg sier at jeg stikker på trening. Blikket som vitner om håp om en strammere kone med enda mer overskudd til ekteskaplige gleder…som baking av kromkaker eller parring av sorte arbeidssokker.

Sannheten var at jeg satte kursen mot treningssenteret med lommene fulle av mynter og fire kokostwist, med kun ett mål for øyet.

Solarium!

Trene på en søndag? Seriøst. Det er hviledagen, og det eneste som bør trenes er kjevemusklene når man setter tennene i et realt kjøttstykke etterfulgt av valgfri dessert!

Så, mens fire kokostwist sakte fikk smelte på tunga lot jeg kroppen horisontalt flyte utover på en plastseng av ultrafiolette stråler, mens jeg lot meg rive med i fantasien om at jeg sakte men sikkert ble forvandlet til en mellomgyllen utgave a J-Lo.

 

Etter soling kunne et noe for ærlig speilbilde fortelle at til tross for hviledagen var kanskje ikke de fire Twistene den beste ideen jeg har hatt. Uansett, er det en teori som faktisk stemmer, så er det at brunt flesk er finere enn hvitt flesk, og om man ikke blir fager og blond innen neste søndag så kan jeg i alle fall brife litt med et kjøpt og betalt polett-skille under trusa fra Pierre-Robert, som min urnorske gubbe totalt fritt for språkøre, insisterer på å kalle Per-Robert!

Følgende Snap ble sent til gubben (se bilde under), bare sånn for å blåse litt ekstra  liv i ekteskapet. Blir`n ikke tent nå, så vet ikke jeg!

 

 

Uansett, med en kake mindre i kjøleskapet, og i mangel på ribbe med svor har jeg slengt sammen en pai bestående av brokkoli ( kjempesunt), skinke, paprika og store mengder ost av ulike slag.

 

Det som er så fint er at om du legger litt salat på toppen av et stykke pai, så legger man ikke på seg. Kroppen ser nemlig ikke all osten under all den salaten!

 

En god søndag ønskes alle, både de med og uten “bikini”-skille!

 

 

 

 

 

 

 

Stemoren min ringte i dag tidlig. Kl 09.00. På en lørdag. “Har du stått opp” spurte hun. “Jada, selvfølgelig!” sa jeg og løy så det rant av meg. Ingen normale mennesker står opp klokken ni i helgene MaryAnn!!! Ingen! Til tross for at det fremdeles var midt på svarte natta (i alle fall ifølge min innebygde helgeklokke) hadde vi en hyggelig prat på rundt en time. “Vi gleder oss til bursdag neste helg”, sa hun, og lurte på om det var noe hun kunne bidra med i den forbindelsen. “Neh”, svarte jeg, “Jeg har alt under kontroll!”, og løy for andre gang i løpet av samtalen.

Da vi la på var gutta og gubben ferdig med frokost og allerede i gang med dagens gjøremål, hvorav ingen av planene deres inkluderte meg. Så, for en gangs skyld, tenkte jeg å være tidlig ute før neste helgs familiebursdag, og fant frem støvsuger og mopp. Jeg er litt usikker på hvor lenge det er siden sist jeg vasket under sofaen, men at det er en stund siden, det er helt sikkert!!!

 

Tre og et halvt sekund uti støvsugingen sa det SCHWOPP! Du vet, den litt ekle lyden støvsugeren lager i det den suger inn ting den absolutt ikke skulle. Først trodde jeg det var katta, hun pleier jo som regel å forsvinne innunder sofaen når støvsugeren kommer frem. Så slo det meg at det kunne være den rosa sokken fra Kari Traa, den jeg rakk å bruke kun en gang før den på mystisk vis forsvant. En kort periode gjettet jeg også på at det var gubben jeg hadde ufrivillig sugd tak i , ettersom han også på mirakuløst vis, i likhet med katta, har en tendens til å forsvinne når støvsugeren kommer frem…Men neida!!!!

Ut fra sofaen kommer selve symbolet på norsk landbruk!

En potet.

Jeg vet jo hvem som har lagt de der! Joda, jeg har en tendens til å la vær å plukke opp ting som faller på gulvet, av og til får jeg også slike ufriville spasmer i det gamle frispark-beinet fra fotballdagene som sparker ting litt under teppet hvor de overlever under den kjente teorien “Ute av synet-ute av sinn” frem til neste storrengjøring, men denne gangen var det altså ikke meg. Katta i måsahuset er nemlig  en kleptoman, og en samler av særklasse. Ikke la deg lure av det uskyldige blikket på bildet over!

En rask titt under sofaen resulterte i flere funn. Deriblant 4 ostepopp av ukjent dato, en epleskrott med pelskrave, 2 garnnøster, en blyant, og altså, denne poteten.

 

Man trenger jo ikke være biolog for å skjønne at denne poteten har ligget en stund… Hvor lenge er det egentlig siden jeg vasket under sofaen? Hvor lang tid bruker en potet på å bli sitt eget lille økosystem. Hva skulle egentlig katta med denne knollen? Og hvorfor kan ikke jeg som alle andre miste matlysten av fire støvete ostepop, i stedet for å bli skikkelig fysen i stedet? Hva feiler det meg lissom??? Det er jo ikke rart jeg ikke når midjemål-målet mitt til avsatt tid!

Anyway, når man er fysen er det bare en ting å gjøre! Lage mat! Og potet hadde vi jo allerede, så da ble det fersk suppe. Støvsuging og husvask kunne vente.

Til fersk suppe må man ha brød. En skikkelig karbo-bombe full av cherrytomater, havsalt, diverse urter og olivenolje!

Så en skikkelig god gammeldags fersk kjøtt og grønnsakssuppe som fikk godgjøre seg i flere timer mens undertegnede slappet av i sofaen. Det kommer jo ikke gjester før neste lørdag, husarbeidet haster jo ikke så mye!

 

Også var det det midjemål-målet da. Jeg har utviklet en ny teori jeg har skikkelig trua på. Jeg har i grunn mange slike slanketeorier jeg har prøvd ut i en årrekke, men vil jo ikke avsløre alle på en gang.

Uansett, det er helt greit å spise godteri etter kl 17 dersom man har spist noe sunt tidligere på dagen. Da er nemlig kroppen så vant til langsomme karbohydrater og vitaminer, at den helt glemmer å ta til seg kaloriene fra innholdet i godteskålen! Helt sant!

Så derfor, med god samvittighet til det motsatte er bevist, og til badevekten løper i motsatt retning når den ser meg neste gang…god lørdag! 

Jeg har en sånn sjekkliste. Jeg har den inne i hodet. En sånn “What to do” liste over ting jeg skulle gjort før jeg ble ordentlig voksen. Den lista har liksom bare ligget der bak i hodet i mange år. Den har med jevne mellomrom blitt oppdatert for så å bli stuet tilbake i bakhodet mellom kakeoppskrifter, små midtlivskriser og hverdagssysler. Om litt over en uke fyller jeg 40. Jeg er i skrivende stund like gamme som min mamma var da hun fikk vite at livet gikk mot slutten. Jeg lovet meg den gangen, for snart 20 år siden, at jeg skulle leve. Virkelig leve. Oppfylle drømmer, både mine og andres. I dag har jeg lest dagboken til mamma. Den er naturlig nok fylt med mer sykdom og drømmer enn med opplevelser og hverdagsgleder.  Min dagbok skal bli annerledes. For det første er den ikke i papirform, men på blogg. (Sjekk midtlivskrisa setter inn for alvor a!!!) For det andre skal den fylles av opplevelser, hverdagsgleder og forhåpentligvis en god del kaker og ribbe med skikkelig sprø svor! Hver morgen skal jeg titte bort på bildet av mamma (som henger på den obligatoriske “stige av drivved i stua” stigen),og love henne og meg selv å gjøre det beste ut av hver eneste dag.

 

Denne sjekklisten jeg har i hodet er full av ting jeg skulle gjøre før jeg fylte 40.

1. Bli skikkelig slank og stram i kroppen.

2.Ha langt, blondt hår.

3. Gift med australsk såpeoperastjerne med 80 talls heltestatus.

4. Ha minst to barn.

5.Egen bolig.

Nå skal det sies at denne listen ble påbegynt i en alder av 14. En tid da høy pannelugg, permanent og australske såpeoperaer hadde sin glanstid. Uansett…jeg har i skrivende stund ni dager på meg til å trene vekk 20 kg, stramme opp 17 år med kroppslig forfall forårsaket av svangerskap, barnefødsler, og en forkjærlighet for sprø svor utenom julesesongen.

Jeg har ni dager på å mirakuløst gro 30 cm fyldige blonde lokker med volum og naturlig fall. (dette kan bli et problem med tanke på klippetimen jeg har hos Karianne neste uke….)

Og sist men ikke minst, jeg har ni dager på å forvandle denne noe firkantede utgaven av kvinne til en fristerinne med yppig timeglassfigur. Jeg skal Google “Hvordan forvandle Svampe Bob til Cindy Crawford på en uke”, og dersom ingen ting dukker opp tar jeg et lynkurs i Photoshop i stedet! Det må da være mulig å jukse deg frem til en midje!

Gift ble jeg ihvertfall. Riktig nok ikke med en såpestjerne/popsanger, men med en grom, hårete, møkkete mekaniker fra Lørenfallet, og selv om han nok også hadde sine glansdager mot slutten av 80 tallet, duger han mer en godt nok fremdeles. Samlivet med mekaniker`n er trygt, rolig og fullt av humor, ukontrollerte kroppslyder og latter.

 

Minst to unger ble det også. Tre faktisk. Tre kjekke gutter. To av dem tenåringer med alt det måtte medbringe, og en på snart tolv som daglig sjekker etter tegn på den etterlengtede puberteten.

Så gjenstår det å se da, om denne ikke fullt så blonde og yppige utgaven av en “soon to be 40 åring” finner nok bloggmateriale for å holde denne nettbaserte  dagboken levende inn i den kommende midtlivskrisen.

Takk for at du leste.