Jeg hadde gruet meg til i går. Å følge noen til graven er aldri lett. Jeg skal ikke si så mye mer om den saken, for det er ikke jeg som eier den største sorgen her, det er ikke jeg som skal dele minnene om hun som er borte. Men hun snek seg inn i hjertet mitt for mange år siden, hun vil alltid ha en egen plass der, og i går var en tung dag. Så enkelt er det.
Jeg skal fatte meg i korthet nå, for det er bare en liten ting jeg har på hjertet i dag. Da jeg startet denne bloggen for et par år siden var tanken å notere ned de små hverdagshendelsene, på godt å vondt. Skape minner, lagre de på bloggen for fremtiden. Et virituelt album, om man kan kalle det slikt. Planen var aldri å nå ut til mange, jeg trodde aldri andre enn de aller nærmeste ville lese, langt mindre finne glede i innleggene. Enda er bloggen langt i fra stor, men av årsaker jeg enda ikke helt forstår når de ut til flere enn jeg noen gang hadde tenkt, eller drømt om.
Lesertallene er ikke viktig, har aldri vært det, og kommer aldri til å bli det, men det er en ting som slår meg med denne bloggen. Den har verdens fineste følgere. Man må regne med litt hets og slibrige kommentarer sies det, når man utleverer livet på nett. Det stemmer, for jeg ser det ofte i kommentarfeltene til andre bloggere. Både hos de helt store, og noen av de ukjente. Men her inne, nesten uten unntak, bobler kommentarfeltet over av rause, snille, hjertevarme mennesker. Det hender selvsagt at noen er uenige i det som blir skrevet, men selv da råder saklighet og høflighet. Det setter jeg så umåtelig stor pris på, for det motbeviser normen. Vi KAN være greie med hverandre, bare vi gjør en innsats.
Den siste uka, eller i grunn de to siste ukene har vært helt spesielle. Jeg er ikke sikker på hvorfor. Ikke sikker på hvorfor folk er så inderlig snille, eller hvorfor de velger å glede akkurat meg, men det gjør de altså. Jeg har ikke gjort noe som helst for å fortjene det, virkelig ikke, likevel ligger det daglige små og store julehilsner i postkassen. Håndskrevne julekort, små pakker, store gleder. Så mye godhet, så mye juleglede, og så mye hjertevarme at jeg blir helt rørt. Virkelig! Og selv om det er helt ufortjent, så kjenner jeg at det varmer, helt inn i hjerterota, og det gjør meg så glad. Nesten flau. Sånn at jeg blir gående å lure på om folk tror de må sende noe, om jeg har tigget til meg disse små overraskelsene. Om noen har forstått det sånn, så beklager jeg virkelig! Det er slett ikke meningen, og jeg får heller ikke gjengjeldt gleden til alle. Akkurat det kjennes nesten sårt.
Så i dag vil jeg bare takke dere alle, dere som stadig er her inne og leser det denne måsafruen lirer av seg på blogg. Takk for gode og kloke ord, takk for konstruktive tilbakemeldinger, takk for raushet, glede og gavmildhet. Dere er helt unike, alle som en. Og dette gjorde den tunge dagen i går lettere. Tanken på all godhet og omsorg som finnes der ute, mennesker som uoppfordret gir av seg selv, og gleder andre!
Så fra meg her i det lille røde måsahuset, til alle dere, og med øsnke om en fin desemberlørdag, et stort takk, rett fra hjertet!
Om du skal følge en blogg denne julen for inspirsajon til flotte dekorasjoner, vakre julebilder og tradisjonelle, fantastiske oppskrifter, da kan du ihvertfall bare logge deg ut herfra med en gang. Her er det bøss under teppet, støv mellom julepynten, og hva julebakst angår er dette året for raske løsninger. Men, jeg har liksom en teori i år, om at det blir jul likevel, og at stress ikke nødvendigvis gir maksimal julefølelse uansett.
Tradisjoner er viktig, selvsagt, og på planen for de neste dagene står både pepperkaker, krumkaker og smultringer, men noen ganger tyr vi til kjappe løsninger fulle av halvfabrikata også, og tenker at vi ganske sikkert ikke er dårlige mennesker for det! Har sagt det før, og gjentar det gjerne, mindre stess, mer kos.
Forleden gikk jeg for enda en sånn kjapp løsning. Ville ha noe godt, noe som holder seg i kjøleskapet en stund, noe som kan tas frem om det skulle finne på å dukke opp en julegjest eller to, eller noe å ha i skapet om man plutselig skulle få det for seg at det passer med en munfull kalorier til formiddagskaffen. ( Det siste hender jo rett som det er, hele tiden! )
Om du vil imponere gjestene, eller tilfredsstille ditt eget søtsug på sånn ca ti minutter, så er muligens dette noe for deg. Enklere konfekt finnes vel knapt, laget av kun fem ingredienser.
Tre plater sjokolade, marsipan (jeg har hvit, kun fordi den var på tilbud på Rema, hasselnøtter, polkagriser, og litt flaksalt.
Legg en hasselnøtt på en liten bit marsipan.
Rull til like store kuler og legg på et bakepapir.
Smelt sjokoladen mens du knuser noen hasselnøtter, og en neve polkagriser. Her er det selvsagt masse andre mulige toppinger som vil funke godt. Ser for meg at kokos, mandler, eler rett og slett vanlig kakestrø vil være supert.
Rull marsipankulene i smeltet sjokolade, og dryss over ønsket topping. Et lite dryss salt til slutt er virkelig prikken over i `en, og femhever så godt de andre søte smakene.
Avkjøl, og oppbevar gjerne i kjøleskap.
Sååå godt! Farlig vanedannende, og kjempelett. Til uka skal jeg mekke noen med hasselnøtter OG salt karamell. Fyttikatta det høres digg ut!
Å ikke være på jobb har sine fordeler. Masse tid til sosiale medier for eksempel. Fordel, og fordel Fru Blom…egentlig er for mye tid på sosiale medier tidvis helsefarlig. Ihvertfall for meg. Ikke fordi jeg blir firkanta i øya, slik pappa hardnakket påstod på 90-tallet da jeg brukte altfor mange timer foran MTV, i håp om å få se en eller annen musikkvideo fra Jason Donovan, men fordi jeg altfor lett lar meg hisse opp. Viste du for eksempel av Facebook renner over av bedrevitende rikssynsere med bachelor og mastergrad i frivillig krenkelse, sporadisk furtetryne, og hevngjerrig drittslenging?
På sosiale medier søker jeg ofte opp interiørsider. På facebook og instagram kan jeg lett fortape meg i bilder av nymalte vegger, myke lenestoler, florlette gardiner og vakkert spisebestikk. Jeg elsker å bla meg igjennom bilder av pent dekkede bord, nydelige danderte stllben med lysestaker og grønne planter, og slenger du med et bilde av en livlig hundevalp eller sovende kattepus er jeg solgt!
( Legg ut bilde av katta di på instagram, og jeg er solgt! Dette er en av mine puser da, ganske fin hun også. )
Det er et fint tidsfordriv, bla seg gjennom interiørbilder, og la seg inspirere. Ja, for jeg gjør det. Jeg blir inspirert. Jeg er glad i interiør, synes det er spennende. Flytter gjerne ofte om på mitt eget, bytter ut litt, lager noe, blander gammelt og nytt. Jeg har vel ingen bestemt stil, ikke en navngitt en ihvertfall, og jeg har vært innom det meste. Furu over alt, på vegger, gulv og tak, og bonderøde rutete gardiner i alle vinduer. Shabby chik, da alt, og da mener jeg ALT skulle være hvitt og slitt, blå vegger, grønne vegger, gule vegger, myke tekstiler, ikke en stoffbit å se i hele huset, malte møbler, nye møbler, gamle møbler, you name it, jeg har testa. Bare fordi det er gøy med forandring.
Vår økonomi har aldri gitt rom for de dyre forandringene, og det eneste vi har kjøpt nytt, noen gang, er et vitrineskap og en kommode. Alt annet er bruktfunn, og arv, eller hjemmesnekret. Det funker for oss. Måsahuset er gammelt og lite, og gir heller ikke rom for mange forandringer, kjøkken og bad er gammelt og lite instagramvennlig, men det er vårt, og man gjør det beste ut av det man har.
( Trærne var sølv i fjor, i år er de sorte. Jul blir det uansett! )
Jeg finner inspirasjon over alt, og selv om gjengangeren er, og kanskje alltid har vært den norske, robuste bonderomantiske stilen kan jeg like gjerne fortape meg i det stilrene minimalistiske, eller finne på å kjøpe en overdådig lysestake. Resultatet er en salig blanding av ting jeg over tiden har blitt riktig så glad i , og selv om en og annen ting finner veien inn i huset nå og da, er ikke behovet for å stadig kjøpe noe nytt særlig stort.
Men tilbake til facebook, og disse interiørsidene jeg snakket om. I går, som dagen før, og dagen før der igjen lot jeg meg både fasinere og irritere over interiørfantaster som fyrer løs på hverande som ladde kanoner under krigen, for er det noe som virkelig engasjerer, noe som heller bensin på bålet hva diskusjoner angår, så er det julepyntede hjem!
Folk deler stadig bilder av sine favoritter, høytidspyntede stuer, og nyoppussede rom de er stolte av. Og jeg koser meg, finner masse inspirasjon, helt til jeg skroller nedover kommentarfeltet. For Gud forby du skulle finne på å dele et bilde av ferdig pyntet juletre i begynnelsen av Desember. Da koker kommentarfeltet over av snusfornuftige gamle damer med giftige tunger som mener du er spik, spenna gæær`n, og med total mangel av respekt for tradisjoner.
( Har alltid ønsket å spare på slike snøkuler, moderne eller ei! Knuste en i går, så nå er jeg nede i tre. Jul blir det nok likevel. )
Og viser du to lysestaker i sølv og en julekule med bling er du rusk, og kunne like gjerne bare lagt hodet på hoggestabben med en gang, for i år er gull som gjelder. Hører du? GULL!!! Er du helt 2017 eller???
Og enda værre! Om noen på en minimalistside ber om å få se bilder av adventsstaken din, og du kommer i skade for å legge ut bilde av en adventsstake pyntet med mose og mer enn ei kongle…Gud hjelpe deg! Da er det bare å skylde på utilregnelig i gjerningsøyeblikket, legge seg flat, og ta den straffen du får!!! Din Judas!!!
For disse interiørdamene er ikke nådige! De er selvutnevnte stylister alle som en, men rett til å skadeskyte alle som legger ut bilder av tovede nisser på trerot, dandert på et lakkert salongbord av furu fra 1994.
For mange er interiør en lidenskap, mer enn en hobby, en livsstil. Jeg forstår det. Og sånn i hverdagen er det helt greit å være entusiastisk til de rene linjene og den duse, nordiske fargepaletten, eller ha en forkjærlighet for det overdådige, det franske romantiske interiøret, eller den røffe mørke industrielle stilen, men når ble det ok å rakke ned på andres julepynt? For mange er julepynt basert kun på tradisjoner, uavhengig av hva slags stil man følger resten av året, og sånn helt seriøst, om du ser et bilde av ei edelgran du ikke liker, eller en nisse du synes likner en stup full nordmann på danskebåten, eller en adventsstake som er skjev og proppfull av mose, kan du ikke bare skrolle videre da? Ikke stoppe opp og legge igjen en spydig kommentar?
Kan ikke julepynt være sorte stjerner og ei gullkule for deg, og nisse på trerot for en annen, uten av interiørpolitiet skal måtte jobbe overtid for det?
Her i huset er jula forskjellig fra år til år. For første gang har jeg røde gardiner. I år synes jeg det er fint, i fjor var det utenkelig. Juletrærne i sølv som jeg har elsket de tre siste årene har fått et tynt lag sort lakk. Fire sprett nye julekuler i forskjellige farger har fått plass sammen med den gamle lysestaken til kongerøkelse. Tidenes kanskje styggeste julekule, kjøpt ny i år bare fordi den fikk meg til å smile, ligger dandert på fat sammen med gamle juletrær i porselen, og et duftlys som lukter kanel. Kula ser ut som en ihjelkjørt stuts, og neste år er den kanske ikke fremme engang, men akkurat nå liker jeg den.
( Roadkill. Ihjelkjørt struts. Kadaver. Årets mest harry julekule, så fjern at den blir kul. Litt. Fler enn meg som ble litt fysen på kalkun nå? )
I sofaen sitter gammelnissen som mamma sydde da jeg var liten. Det blir ikke jul uten gammelnissen. Sammen med et moderne juletre i eik fra Kremmerhuset står to hjemmelagede nisser på kubbestoler fra pappa Vangen. Politisk ukorrekt i interiørverden, helt riktig her i måsahuset.
Nei, folkens, rull inn spydigheten litt da! La folk få pynte til jul akkurat sånn de vil, så kan du pynte til jul akkurat slik du har lyst til, uten at noe som helst kommentarfelt flommer over av spydigheter. Vedder på at interiørnissen ikke kommer til sure kjærringer med skarpe tunger!
Oppfordrer alle til å legge inn et bilde av sin favorittjulepynt i kommentarfeltet under dette innlegget på facebook. Jeg lover å ikke disse jula di!
“Herregud mamma, det ser ut som en blogg-eksamen her inne!” Og jeg lo! Høyt og lenge! For den mellomste poden har en sånn lett sarkastisk tone, og poeng som ikke får blitt mer treffende, og om det er noen som matcher meg sånn rent humormessig, så er det den ungen.
Og han hadde helt rett. Jeg fikk en ny ide i hodet, surret meg rund på kjøkkenet, og i løpet av en times tid så hele kjøkkenet ut som et eksplodert blogg-eksamens område. For det er jo ikke til å komme bort i fra at enhver blogger med respekt for seg selv, ikke kan kalle seg blogger før han eller hun har servert minst ett innlegg om pastellfargede bakverk, da spesielt franske makroner.
Jeg har jo bestemt meg for at denne julen vil jeg bake det jeg har lyst til, og ting som faktisk kommer til å bli spist opp. Tørre kaker hører liksom julen til, sånn rent tradisjonsmessig, og noen av de tradisjonelle syv slagene skal i boks i måsahuset også, men jeg vil også fylle skapene med ting vi virkelig liker.
Jeg bakte makroner for første gang denne høsten. Har vært litt skeptisk, nesten litt redd egentlig, for å begi meg ut på noe jeg trodde skulle være kjempevanskelig. Men det var ikke det! Det var superlett, og kjempegodt. Jeg har bakt makroner med suksessterte-krem, snickerskrem (Holly crap de var gode), og med bringebærkrem, men nå hadde jeg så lyst til å bake noen med peppermyntesmak, en klar julefavoritt for en polkagrisfanatiker som meg selv.
Hver jul handler jeg inn bøttevis av slike Candycanes. Europris sine er skrekkelig gode, passe store, og fungerer fint i bakverk, som belønning til meg selv etter husvask eller formiddagshvil på sofaen, og de er fine på juletreet eller som dekor på julegavene. Noe så anvennelig måtte jo være perfekte som fyll til makroner også tenkte jeg, og når jeg får en tanke i hodet etser den seg fast, slik som introsangen til “Fresh Prince of BelAir”, og blir der til jeg har gjort noe med det.
Derfor kan jeg i dag (som en del av blogg-eksamen) presentere Jannes franske makroner med peppermyntekrem. En kaloribonanza, en sikker snarvei til hjerte og karsykdommer.
Oppskriften på makronene er som følger:
200 gr mandelmel
350 gr melis
6 egg (kun eggehvitene)
50 gr sukker
Pisk eggehviter og sukker stive, rør inn siktet melis, og mandelmel til en jevn masse, sprøyt ut passelig store sirkler på bakepapirkledd stekebrett. La tørke på benken i ca 20 min. Skekes midt i ovnen. 140 grader, 10-15 minutter, avhengig av størrelse.
Peppermyntekrem:
1,5 dl kremfløte
50 gr meierismør
3 plater hvit sjokolade
to dråper rom essens
Rød matfarge
5-6 candycanes, eller en neve polkagriser
Varm fløten i kjele, til kokepunktet. Rør inn tre plater hvit sjokolade. Rør inn biter av meierismør. Sett til ønsket mengde matfarge. ( Kan sløyfes, men ser jo pent ut. ) Rør inn knyste candycanes, og sett til avkjøling.
Kremen piskes lett opp med mixmaster i ca 20 sekunder før den sprøytes inn i makronene.
Og så enkelt kan det gjøres. På mitt kjøkken finnes ingen fancy sprøytetipper, ei heller slike makronark med tilmålte sirkler, og sånn rent erfaringsmessig er jeg en amatør å regne når det kommer til dette bakverket, så utseendemessig er de ingen høydare. Men smaken!! Oh-la-la! ( det er fransk og betyr dæven døtte!)
Små, mektige munfuller av fransk lykke og billig julegodis er lagt i en boks i fryseren, og jeg gleder meg til å snikspise mange av disse i julen. Ulempen? De er sabla mektige! Man orker liksom bare en av gangen. Fordelen? Sier seg jo selv. Så lenge man kun orker å spise en av gangen regnes de som slankemat. Gleder meg til å spise meg syltynn!
Og med det sier jeg meg fornøyd med betsått blogg-eksamen, del 1, pastellfarget bakverk. Del to og tre er vel flashing av struttpupp, og fremming av kosmetiske inngrep på allerede velfungerende kropp. Det får jeg heller komme tilbake til..
Vi blogges!
Dagens kalenderluke, for de som ville følge med på hva “julenissen” hadde pakket inn til meg. Åpnes hver dag både på snapchat og instagram, om du er av det nysgjerrige slaget og vil følge med der 🙂
Hvert år henger vi opp snora. Den begynner egentlig å bli litt sliten den snora, litt flisete i tuppene og sånn, kunne fint vært byttet ut. Tror den holder et år til. Den henges opp den første adventshelgen, samtidig som vi pynter resten av huset. Snora har fast plass, under trappen opp til andre easje. Ingen spesiell grunn til det, den bare liksom passer der. Har bestandig hengt akkurat der, og for ungdommen i hus er enkelte juletradisjoner hellige. Snora er det, snora og pepperkakebaking.
På snora henges julekortene etterhvert som de dumper ned i postkassen. Der får de henge på rad og rekke, til stas og pryd, helt til julen er over. Noen er hjemmelaget av kyndige kunstnerhender. Av mennesker som gjennom hele året lager julekort med omtanke og kjærlighet, og det ligger timer, mange timer bak et enkelt kort.
( Årets julekortfangst så langet, men har et håp om at snora blir full innen julaften. )
Noen er laget av små barnehender som for første gang i livet har fått fritt spillerom med lim og glitter. De drysser så mye at vi knapt tør å puste i nærheten av de, og er ene og alene årsaken til at parketten glitrer til langt utpå sommeren.
Noen kort er kjøpt med omhu og omtanke, valgt ut spesielt for akkurat vår familie, gjerne med et passende motiv eller en tekst som treffer oss midt i hjertet.
Noen er slike gratiskort som sendes ut til alle husstander fra organisasjoner som ønsker en liten donasjon i julestria, og noen er skrevet på ark, helt uten en eneste dekorasjon. Et julebrev som oppsummerer en annen families hendelser dette året.
Alle er de like betydningsfulle. Absolutt alle. Jeg elsker tradisjonen med julekort. Husker så godt spenningen fra den tiden man selv var så stutt i bena at man måtte stå på tærne for så vidt å nå opp til postkassen. Det var min oppgave å hente posten i Desember. På med lue og votter, for mamma sa det var viktig å ikke bli forkjølet i julen, stikke føttene ned i varme støvler, og tusle de snaue 20 meterene fra inngangsdøra og ut til postkassestativet. En bitteliten oppdagelsesreise. hver dag. Lage spor i snøen, og gå i de samme sporene, baklengs, på vei inn igjen, for å lure pappa. Han gikk fem på hver gang. Lettlurte gubben 😉
( Litt av årets produksjon av julekort. I dag skal de skrives på, og snart skal de sendes. )
Skuffelsen var stor de dagene postbudet bare hadde dumpet regninger i kassa, gleden desto større da den inneholdt julekort. Jeg drømte meg bort i nostalgiske juletegninger. Bilder av pyntede juletrær, tente lys, og dompapper. Det var grådig mye dompapper på julekortene før i tiden.
Så leste vi kortene sammen, mamma og jeg. Stort sett ikke mer enn et “God jul og godt nyttår”, likevel en hyggelig påminnelse om at julen nærmet seg, og at noen hadde tenkt på akkurat oss.
Hvert år tar vi vare på minst et kort, et som er ekstra vakkert, eller hvor det står skrevet noe helt spesielt. Å ta de frem hver jul er som en liten reise i minner.
Da podene her var små startet jeg tidllig hvert år med fotograferingen til julekortene. Bilde på julekort er jo nesten obligatorisk når man har små barn. Det var jo sånn vi skrøt av ungene våre, før det fantes blogg 😛
Men tre små gutter med lopper i blodet er neimen ikke lette å samle på et og samme bilde, langt mindre å få de til å smile og se noelunde oppegående ut samtidig. Kjære vene så mye tid jeg brukte på akkurat det, få de til å se inn i kamera samtidig. Tenk om jeg kunne vært like avslappet den gangen, som jeg er nå, og heller sett sjarmen i det uperfekte. For en raskt gjennomgang av bildene fra den gangen viser jo bare en lykkelig, herlig og helt perfekt gutteflokk, i flere herlige uperfekte kaotiske bilder.
Første forsøk, ikke helt julekortmateriale…
Andre forsøk, noen synes det lukter godt av nisselua til lillebror…eller så tørker han snørr der. Litt usikker, husker ikke, er jo noen år siden.
Tredje forsøk….han uten tenner får latterkrampe.
Siste forsøk, tror jeg sa meg fornøyd med dette. Når jeg ser tilbake synes jeg alle bildene er helt perfekte, skikkelig julekortmateriale. Fineste rønnerpodene.
Gutta er så store nå, snart voksne, og det er noen år siden vi samlet alle til julekortbilder. Vi sender julekort likevel. Hvert eneste år. Det er en tradisjon jeg ikke vi gi slipp på, og selv om tekstmeldinger og sosiale medier har gjort sitt inntog i julestria også, og tatt over for tradisjonen med håndskrevne kort, lager jeg hvert eneste år rundt 40 kort som sendes venner og kjente .
( Det er alltid en “tulling” i hver ungeflokk! )
Og hver Desember gleder jeg meg like mye til turen til postkassa som jeg gjorde den gangen bena var stutte og museflettene lange, for det finnes lite som slår et julekort, en liten håndskrevet skatt, sendt av noen som vil ønske akkurat oss en riktig god jul. Tror jammen jeg skal gå baklengs tilbake fra postkassa i dag 😉
Det knitret varmt i peisen, det putret en gryterett på ovnen på kjøkkenet, og denne litt småsløve, halvtrøtte husmora tuslet rundt i pysjen. Midt på dagen. Det var gufsent utevær, perfekt innevær, og jeg var fysen. Sånn skikkelig fysen. Ikke på sjokolade eller napoleonskake, noe som forøvrig var ganske uvanlig, men fysen på en skikkelig dessert. Noe digg som kunne avrunde en heller lettvint middag. Det måtte gå fort å lage, for podene og gubben var i ferd med å avslutte mekkinga i garasjen. Så da vred jeg hodet litt frem og tilbake, og med munnen full av ferdigkjøpte pepperkaker fra Europris kom jeg på noe lurt. Eller, jeg synes det var lurt da. For hos mormor fikk vi alltid dessert. Aldri noe storveis, ingen gastronomiske fem-stjerners opplevelser, men likevel alltid så smakfulle, og med tankene langt tilbake i tid, inne i mormors kjøkken nærmest siklet jeg til barndomsminnene om tilslørte bondepiker. En klar barndomsfavoritt, en hverdagsdessert, en liten glede i stetteglass.
Og mens jeg skylte ned en munfull ferdigkjøpte pepperkaker kom jeg på at jeg kunne lage en liknende dessert, med det jeg allerede hadde stående på kjøkkenbenken. Litt sånn på måfå, litt på sparket, litt sånn “man tager hva man haver”! For denne jula skulle jo uansett være stressfri, ikke sant. Raske løsninger, snarveier, mer tid til kos. Dagens dessert fikk derfor navnet “Avslørte juksepiker”, et fiffig ordspill, en avart av barndommes favoritt, Tilslørte bondepiker.
Og godt ble det, så absolutt.
Få ingredienser. Tradisjonelt, med smak av jul. Til fem store desserter brukte jeg fire epler, to ss sukker, en dl vann, litt kremfløte, kanel, og en raus neve pepperkaker.
Karamellsaus må til. Eller må, og må…jeg ville ihvertfall ha det, og laget kjapt en salt karamellsaus etter DENNE oppskriften. Mens den stod til avkjøling slang jeg raskt sammen resten av desserten.
Del eplene i små terninger, og legg i en kaserolle. La de putre seg møre sammen med 1 dl vann, to ts sukker, og en ts kanel. Avkjøl.
Knus pepperkakene, og pisk krem av fløten .
Så kan dessertglassene fylles. Jeg startet med karamellsausen, for liksom å dynke et nederste lag med epler i karamell. Nyyydelig! Deretter legges pepperkaker, krem, og igjen epler lagvis over hverandre, før man til slutt topper med krem.
Og bare sånn for å liksom toppe hele festen kjørte jeg på med litt karamellsaus på toppen, rett før servering. Så lett at det er reint latterlig, så raskt at selv ikke lynvingen kunne gjort det bedre, og så godt at det er fullt mulig denne desserten blir å finne på dessertbordet på selveste julaften også, sammen med riskremen.
Og dermed er jukseversjonen av barndommes favoritt avslørt, og tilført et hint av jul.
Avslørte juksepiker, fy flate jeg er genial! (sånn helt objektivt sett lissom!)
Blogges! ( Så fort jeg får igjen bukseknappen. #mett )
Noen ganger er det nok å bare synke ned i sofaen, nyte at huset er tomt og stille, lene hodet tilbake mot ryggputene, og kjenne at man er i ferd med å døse av litt. Midt på dagen. Så er man lykkelig. Tenker at dette øyeblikket er fint. Helt alene, helt stille, og så fint. For av og til blir man minnet på hvor skjørt livet er. Minnet på at det å leve ikke alltid er lett for alle.
Å duppe i sofaen var et fint øyeblikk. Fullstendig ro, trygghet i eget hjem, vel vitende om at stillheten senere på dagen ville erstattes av noe enda bedre. Lydene av tre poder som kommer hjem fra skolen, bilen til gubben som kjører inn på gårdsplassen, ringeklokka som durer når det kommer besøk, katter som mjauer utenfor vinduet, leie av kalde poter, klare for å krølle seg sammen i kurven foran peisen. Fint øyeblikk, til ettertanke.
( Når du er litt høy på høytiden… ser jo ut som om katta har røyka julekuler! )
Mandagen ble tilbragt på sykehuset, i narkoserus, bleik og groggy. Fint likevel, å vite at man er i trygge hender, blir tatt hånd om av dyktig fagpersonell. Det fineste øyeblikket? Det må ha vært da den eldre mannen som lå i sengen bak forhenget ved siden av meg på oppvåkningen begynte å synge. Han hadde fått servert kaffe, et par brødskiver, kviknet til og begynte å synge. “Ligger du her og synger du da?” spurte en sykepleier, en sånn blid ung dame med varme og ro i stemmen. “Ja!”, svarte mannen. “Jeg fikk plutselig en melodi i hodet, også måtte den bare ut!” Tenk så fint. Å være i så trygge hender på et sykehus, at melodiene i hodet bare må få komme ut, mens man drikker kaffe, og kvikner til. Herlig!
Tirsdagen var bra også. Tenk å ha en sånn gubbe som avspaserer, bare for å skjemme deg bort litt. Sjokolade og ostepop, kaffe og brus, servert i sofaen. Var kun en liten tur på apoteket for å lufte hodet den ettermiddagen, før jeg var tilbake i pysj og hvilemodus. Det kjentes fint.
Slike lettvinte middagsløsninger, smaken av jul. Fine øyeblikk.
Å finne frem eskene med julepynt. Ikke det at det hastet, men det er alltid herlig å finne frem gamle skatter. Sette nisser på faste steder, supplere med de nye julekulene jeg bare måtte ha sist jeg var på senteret. Se at måsahuset sakte men sikkert pyntes til jul, tenne lys under en skål kongerøkelse, og kjenne julelukten over alle julelukter spre seg i stua. Det var fint det. Har fuset på gløgg hele uka, men har enda ikke handlet inn. Til uka tror jeg at jeg ganske sikkert ryker på en flaske tomtegløgg, noe å glede seg til!
Å kjenne på at man allerede savner jobben. Elevene, kollegaene. Det er ganske fint. Da vet man på en måte at man er på rett plass til vanlig, sånn for sin egen del. Likevel kjennes det fint å kunne senke skuldrene hjemme akkurat nå, rusle rundt i ulltøy hele dagen, puste med magen, legge foten høyt og bare koble av litt. Ganske så fint å ha huset for seg selv noen timer hver dag, spise frokost mens man ser på “God Morgen Norge”, stryke en varm pusekatt på magen, vite at man ikke trenger å gå ut i snøkaoset utenfor vinduet. Planlegge et par venninnebesøk neste uke, fine øyeblikk, virkelig.
En tur ut på bygda fredag formiddag. Hadde planlagt en kaffekopp med Mona på cafeen. Rakk akkurat å sette gaffelen i et digert sjokoladekakestykke vi delte da flere kom, og til slutt var det fullt rundt det lille cafebordet midt i senteret. Deilig å se folk igjen, skravle litt, le litt. Fikk kyssa Pappa Vangen på panna, handlet en liten juleblomst, og ble kjørt hjem av gubben forkledd som privatsjaffør, samtidig som vi hentet minste poden på skolen. Fint øyeblikk ute på bygda før flokken samlet seg rundt middagsbordet hjemme. Fredager er fine altså. Selv om man ikke har vært på jobb hele uka.
Den barnslige gleden til tre ganske så store poder da de endelig kunne gå ned lørdag morgen, og åpne den første pakken i kalenderen. Blir man noen gang for gammel til julekalender? Neppe! Jeg er ihvertfall minst like gira over min, som gutta er over sine. Bare kalenderen i seg selv vil gi meg fine øyeblikk hver enenste dag frem til julaften.
( Dagens kalendergave til Janne fra “Julenissen”. Matfarge og sjokolade. Helt perfekt. Lover som sagt å legge ut bilde av alle pakkene hver dag på Snapchat og Instagram, så om du vil kan du følge med der. )
Så ble det søndag. Vi har ingen planer, ihvertfall ingen store. Jeg vil bake noe, litt usikker på hva. Kanskje loff til kveldens lassagne. Jeg har på følelsen av at vi blir mange rundt middagsbordet i ettermiddag også. Først skal jeg drikke opp kaffen, og slippe inn den våte katta som uler utenfor stuevinduet. Håper uken din har vært full av fine øyeblikk. Ønsker deg en riktig fin adventssøndag, og en flott ny uke.
For et par uker siden var jeg stresset med tanke på denne dagen. Måtte ha det meste i orden. Visste det kom til å bli en stillesittende jul, og det gjorde meg urolig, ironisk nok. Tanken på å ikke ha det rent nok, ikke få bakt nok, sånne ting jeg forbinder med jul, det gjorde meg stresset. Ikke fordi jeg vanligvis styrer og steller så voldsomt i Desember, men det er jo noe med disse tradisjonene da. Ting må være som de alltid har vært.
Så snudde det. Jeg vet akkurat når. Det snudde torsdag kveld. Ikke fordi det verket i foten, og jeg innså begrensningene mine for de neste ukene. Ikke fordi tiden begynte å renne fra meg. Fordi den kvelden kom budskapet om at en av de aller vakreste, sterkeste, fineste jentene jeg vet om, ikke er blant oss lenger. Det var uvirkelig. Sårt, vanskelig, og helt uvirkelig. Så rant tårene. For hun som ikke er her lengre, for familien hennes, og alle som stod henne nær. Fant trøst i bilder, minner, og samtaler med andre som var så glad i henne, og mens jeg lente hodet mot puta den kvelden slo det meg. Hva er det vi egentlig driver med? Hva er det JEG driver med? Sutrer og klager over vinduer som ikke er pusset, og bøsset fra peisen som fremdeles ikke er sopet opp. Som om det ikke blir jul om huset ikke skinner, eller det ikke er syv slag i kakeboksen. Hva betyr det egentlig, i det lange løp? Hvilke minner har jeg fra julen, da jeg selv var liten? Er det hvordan jeg kunne speile meg i blankpolerte vinduer, eller er det tiden med familien? Det er selvsagt det siste.
Jeg husker lukten av julebakst i kjøkkenet til bestemor. Smultringer og krumkaker fulle av kardemomme. Jeg husker lange skiturer med mamma og pappa, pølser på bål og kaffe på en sortbrent kanne. Jeg husker julegaveverksted ved kjøkkenbordet til mormor og morfar, lim, filt og glitter over alt, og ikke en eneste gang stoppet mormor oss barnebarna for å sope og vaske rundt oss. Jeg husker «Snekker Andersen», fortape seg i eventyret og bildene i boka, i armkroken til mamma.
Og sånn blir jula i år. Enkelt og greit. Julestjerna henger i vinduet. Vi har røde gardiner i hele stua, for første gang. Ikke fordi jeg synes det er lekkert, sånn rent interiørmessig, men fordi ungene ønsket seg det. Litt her og der, rundt om i måsahuset finnes tuster av granbar, en og annen nisse, og levende lys som skal tennes hver ettermiddag når mørket senker seg over bygda. På kveldene skal jeg sitte i sofakroken med varm kaffe, kjenne lukten av kongerøkelse, og glede meg over at jeg finnes. At jeg enda en gang får oppleve Desember, med de som betyr aller mest. For jeg er heldig som kan det, i år også.
Dagene skal fylles med akkurat det jeg orker, og det jeg vil. Jeg skal gå for lette løsninger med god samvittighet, og jeg skal holde på akkurat de tradisjonene jeg vil. Om vinduene skinner på julaften eller ikke er uviktig, rett og slett, for jul blir det uansett.
Jeg skal nyte adventstiden uten å irritere meg over bedrevitere og snusfornuftige synsere som går i fakkeltog mot gavekalendere og kjøpepress, og jeg skal overse og ikke la meg imponere av plettfrie instagramkontoer fulle av perfekte glansede julebilder. Jeg skal feire min jul, sånn det passer meg, fordi jeg vil. Jeg skal se dårlige julefilmer på Netflix, tørke støv bare der det syntes mest, og sope bøss under teppet.
Også skal jeg blogge, så mye jeg vil, bare fordi jeg har tid nå som jeg uansett må surre hjemme, og fordi jeg har lyst.
Jeg skal kose meg med kalenderen jeg fikk av “julenissen” i forrige uke, og jeg har lovet å dele pakkene jeg får med dere. Altså, dele slik at dere får se…beholde dem gjør jeg selv ass! Om jeg ikke legger ut bilde av presangene her på bloggen hver dag, så lover jeg å poste bilder i My Story på Instagram og på Snapchat hver eneste dag frem til jul. Følg meg gjerne der om du er en litt nysgjerrig sjel 😉
( Dagens kalendergave. Perfekt frokost! )
Jeg skal dele oppskrifter på lettvinte løsninger, bilder av hjemmelagede små juleprosjekter, og er jeg ekstra heldig vil kanskje du som titter innom dele dine førjulsdager med meg også.
Så i dag går tankene til den tapre, vakre jenta som for alltid vil ha en spesiell plass i hjertet mitt. Desemberhimmelen har fått en ny stjerne, og den minner meg på det som virkelig betyr noe.
Ønsker alle som titter innom en nydelig 1. Desember. Stress ned, gled deg over det du har. Vi blogges.
Kjeeeedelig! Visste jeg bare burde legge vekk den holdninga med en gang, men klarte ikke helt. Kjeeedelig! Stod opp mandag morgen, sendte podene på skolen, kjørte inn til sykehuset. Kjeeedelig! Klarte ikke tenke på annet enn ukene jeg hadde foran meg. Stillesittende, og ja…kjeeeedelig!
Men pokker heller, skjerpings kvinne! Det slo meg ganske så fort hvor heldig jeg er! For på sykehuset svirrer det rundt av sykepleiere som gjør alt de kan for å legge til rette for at ting skal gå bra. En dyktig kirurg gjorde jobben sin, og tok seg tid til en prat etter narkosen. På vei hjem, med lomma full av piller og bagasjen full av krykker kjører gubben. Den snille, rause, gromme gubben som uten å blunke, og som med de største selvfølge har sittet og tvunnet tommeltotter på venteværelset i mangfoldige timer. Tålmodigheten selv, han som har sørget for nistemat og godt med drikke til veien hjem.
( Groggy og bleik, men enda ikke kjedelig! )
Vel hjemme venter den yngste poden som har redd opp sofaen, dandert putene og det varmeste pleddet. “Bare legg deg du mamma”, sier han, og brer teppet over meg. “Si fra om du trenger noe!”
Så henter han en sekk ved og tenner opp i peisen. Største poden sender melding. ” Stikker innom butikken på vei hjem. Noe du trenger?”
Mellomste poden varmer ei skål med suppe fra i går. Serverer med flatbrød. Ikke kjeeeedelig. Kjenner meg bare heldig.
Gubben tar en feriedag dagen etter også. Fint å være to den første dagen, blir med ut på en kjøretur bare for å få litt luft. Kjøper nystekte rundstyker, og spiser lunsj sammen hjemme. Heldig.
( God Morgen Norge og ostesmørbrød. Heldig! )
Alene hjemme den tredje dagen. Kjeder meg ikke. Trodde jeg skulle det, men leser litt i boka jeg startet på i høst. Sovner litt med foten høyt. Hinker ut på kjøkkenet og setter en bolledeig. Minste poden har satt en krakk og en stol der ved benken. Sitter og ser på at “Bodil” elter deigen. Tar meg selv i å lure på hva jeg gjorde før jeg fikk kjøkkenmaskin. Baker kringle, sittende ved kjøkkenbenken. Har all verdens tid. Drikker kaffe, mellomste poden traktet før han stakk på skolen, og den er fremdeles varm. Heldig.
Svigerfar kommer innom med en bunke bilder han har printet ut for meg. Var visst tomt for blekk på skriveren vår. Hva gjør vel det, når andre bare fikser. Får endelig satt bildene av minste tantegullet i rammer. Største poden fikser skruer på veggen, så henger vi de opp. Heldig.
Surfer litt på nettet. Blir stadig avbrutt av varsler fra Snapchat. Bilder av pusekatter, snødektet trær, julepynt, regnvær og gummistøvler. Mange som ønsker god bedring. Heldig.
Finner frem notatblokka, og skriver ned et par ting som må huskes før jul. Det er ikke mye, det meste er klart. Fyser på makroner. Franske makroner. Så da lager jeg det, bare fordi jeg har tid. Fryser ned de fleste, sparer en til minste poden. Drikker te og spiser makroner sammen når han kommer hjem fra skolen. Spør om tentamen gikk bra, og han nikker. “Helt ok, lissom. ” Det er bra nok. Heldig.
Pakker foten inn i plast og gaffatape, hviler den på kanten av badekaret mens resten av kroppen dupper i skummende varmt vann. Herlig! Føler meg ren, det er digg det. På med ulltøyet igjen, selv om temperaturen ute ikke er langt så kald som i går.
På bordet står en rykende fersk kransekake. Sjefen var innom i stad. Kranskekake istedet for blomst, en varm klem, ønsker om god bredring, og en liten oppdatering på kollegaer og elever. Savner dem alle allerede.
(
( Det er alltid noen som er mer sliten enn deg 😉 )
I morgen har de eldste podene, og gubben fri. Bare minsten skal på skolen. Det blir en stille morgen, og en deilig dag. Jeg skal møte ei venninne til en kopp kaffe, fraktes til døra av gubben, han henter igjen også. Jeg skal ut av joggebuksa, inn i jeans, ut og treffe folk. Til helgen starter advent. Mye å se frem til. Det er ikke kjedelig. Kjenner meg bare heldig!
Det sies at når det stormer som værst, da står man stødigst…eller noe i den duren. Er fryktelig dårlig på ordspråk, grønnere gress med ugler i mosen og ti tommeltotter på taket, og alt det der! Greia er den at jeg har vært fryktlig sliten en stund, på grensa til lei. Når skal det slutte og hope seg opp liksom? Jobben har krevd mye den siste tiden, mer enn vanlig, og når ettermiddagene kommer og dørene på skolen låses, da har jeg vært helt ferdig, både i hodet og kroppen. (ikke det at hodet kke er en del av kroppen altså! )
Men når sant skal sies har jeg vel heller aldri fått utfordre meg selv så mye som jeg har gjort den siste tiden, og når man utfordrer seg selv, så lærer man, og når man lærer, da utvikler man seg. Og litt sånn har det vært. Det har kommet så mye positivt ut av det hele, og akkurat det gikk opp for meg på fredag da jeg satt på kontoret og skrev et par meldinger til noen elever og kollegaer. Og det var et fint øyeblikk det, kjenne at man kommer styrket ut av det som noen ganger tar helt pusten fra en!
( Alene på kontoret littegrann en fredags ettermiddag. Sliten, men ganske så fornøyd likevel. Fin jobb, spennende jobb, fine øyeblikk. )
Å gå til jobben når når pusten lager frostrøyk, rådyrene spurter over veien og opp i lia, og gresset og trærne er fulle av rim. Fint øyeblikk. Fra varmegrader til kuldegrader på under et døgn, votter og skjerf den ene dagen, tøysko den andre. Ullgenseren henger fremme hele tiden, deilig å pakke seg inn i etter jobb. Vurderer å kjøpe meg kofte, på husflidene eller noe. En sånn kofte som kan henge fremme hele året, og brukes hele vinteren, og på kjølige sommerkvelder. Akkurat det drømmer jeg om nå. Koften mamma strikket til pappa for 30 år siden ligger i skapet, men er så tynnslitt at den snart detter fra hverandre. Tror jeg skal ta den frem igjen, la den henge til pynt på knaggen ved trappegangen fra nå av.
( Sånne kalde vintermorgener. Det er fint det! )
For en uke det har vært egentlig, en sånn som jeg vil tenke tilbake på som en av de fineste ukene dette året. Tror jeg har grått mer enn på mange år, men bare gledestårer. Tenk å være så heldig, være omgitt av så fine folk hele tiden. De av dere som følger bloggen fikk kanskje med dere innlegget om Pappa Vangen og nissene på kubbestolene? Da grein jeg litt. Tårene rant da en gavemild fremmed sendte meg julekalender også, signert julenissen. Herlighet, for en glede. Rause, flotte mennesker, sånne som gleder bare for å glede, ikke for å skinne eller høste ros. Tenk at de finnes, disse hverdagsenglene. Tror det er det jeg ønsker meg aller mest for 2019, at fler slår et slag for hverdagsgledene, og de små øyeblikkene. Det skal ikke så mye til å oppdage dem, ofte er de rett foran øynene dine.
( Og jeg bare, “Bring it on!”, denne har jeg sett før. Bli`kke no grining her ihvertfall! )
Jeg grein litt på onsdagskvelden og…herremin fnatt, dette må jo være den uka jeg har vært mest dehydrert, så mye snørr og tårer jeg har tømt kroppen for. Det starta egentlig bra, den ettermiddagen. Gubben skulle liksom være snill, og litt romantisk, så han stakk bort på Europris etter middag, og kom hjem med ei bøtte smågodt, og “Mamma Mia 2” på DVD, og plutselig var det duket for filmkveld i sofaen. Siden vi allerede hadde sett filmen på kino i sommer , var jeg i det minste denne gangen forberedt på at Meryl Streep hadde “tatt kvelden”, og lente meg selvsikkert tilbake i sofaen for å kunne nyte filmen og musikken skikkelig denne gangen. Men neida!!! Det MÅ jo være noe hormongreier, for jeg grein like pokker så fordømt mye denne gangen, at ansiktet ble mer rødt og hovent enn enn solbrent engelskmann på påskeferie på Mallorca! Men filmen var fortsatt fin da, for all del, og musikken like så…fint øyeblikk, egentlig!
( Jadaså, neidaså… Janne Hormonella Nordvang. Ikke akkurat sånn yndig litta snelle som er pen selv når hun griner ihvertfall! Ser ut som ei nyfødt ørkenøgle med kaktusallergi! )
Jeg gleder meg til jul. Skikkelig og, selv om Desember blir en lite aktiv måned for min del. Så mye gleder jeg meg, at jeg saumfarer instagram og pinterest for inspirasjon til kaker og dekorasjoner, og i går klarte jeg ikke å vente mer. Jeg hadde lovet podene at julegardinene skulle opp. De nye vi kjøpte i forrige måned, de som har ligget i en pose på skrivebodet under trappen. Røde julegardiner til hele stua. Har ikke hatt røde gardiner siden 1996. Det blir bra, en liten tyvstart på julepyntinga. Tidlig kanskje, men skitt au! Da gardinene var oppe hadde jeg så julestemning at jeg laget en liten krans til ytterdøren også. Gjør jo ikke noe om man tyvstarter litt med julepynten på trammen heller.
( Ei litta julekrans på døra, kjekt med epler om man har låst seg ute og har lavt blodsukker lissom… Skulle tro jeg var speider! Alltid beredt! Eller bare alltid litt fysen. )
Og etter alle de fine små øyeblikkene uka kunne by på, som hjemmelaget lassagne etterfulgt av is med varme skogsbær til dessert på en helt vanlig ukedag, lunsj på baker`n med ei venninne som også deler den oppfatninga at man blir akutt kjempeslank av å spise napoleonskake, bare man spiser litt salat først, pinnebrød på bålpanna med podene, og rusletur rundt Bjørkelangen med gubben når kveldsmørket legger seg over bygda, så ble det søndag, og her sitter jeg.
( Når du og venninda di har like stor selvtillit som dere har appetitt, men selvinnsikt er mangelvare! )
Kaffen min er blitt kald, men det gjør ikke noe, for det er mer på kanna. Vi blir mange til middag i dag, og skinkesteken er ferdig saltet og pepret. Lista over gjøremål som må være ferdig innen i kveld er nesten halvert, og selv om det er kjølig ute skal jeg logge av her, ta på meg joggesko, og gå. Gå, og gå, på stien rundt stigtjern, bare fordi jeg fremdeles kan! Travelt, men herlig likevel. Jeg tror denne søndagen vil stå i stil med resten av uka, jeg er sikker på at den vil bli full av fine øyeblikk.
Håper du har laget deg noen fine minner de siste dagene, og at uka som kommer blir full av fine øyeblikk.
