jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Jeg har aldri sett noen grunn til å pynte på sannheten.

I måsahuset bor det fem mennesker. Nå har gutta blitt så store at vi regner fem voksne i husholdet, sånn i form av forbruk av mat, klær, strøm osv. De faste utgiftene. Det koster. Da gutta var små, helt frem til skolealder var jeg hjemmeværende, da levde vi på en inntekt, sett bort fra det lille jeg fikk spedd på med ved å ta på meg natt og helgevakter på sykehjemmet, samt en og annen vaskejobb. Når alle gutta nådde skolealder var jeg ute i fast jobb igjen, og har vært det siden. Vi har nå et hushold med to middels gode inntekter. Vi klarer oss. Vi har eget hus, og om ikke så altfor mange år er huslånet nedbetalt. Vi har nok biler. Alle er rustne, ikke en eneste bil har kostet mer enn at vi har kunnet betale kontant.

På lønningsdagen spiser vi god middag, flesker oss med biff og fløtesaus. I slutten av måneden spiser vi spaghetti med kjøttsaus. Vi koser oss like mye rundt middagsbordet uansett hva som står på menyen. Måsahuset er litt lite. To av gutta deler rom, har bestandig måttet det. Kjøkkenet består av to ulike kjøkkeninnredninger, malt i samme farge. Vi legger ikke merke til det lenger, tenker bare over det når noen påpeker det. Det er sannheten.

 

( Alle fire gutta mine, i salt sjø og varm sol. )

Garderobene fornyes sjelden. Gutta får det de trenger, og fordi de vokser som ugress har de selvsagt oftere nye klær enn måsagubben og meg. Likevel arver de av hverandre, og finner det helt naturlig å låne litt klær av hverandre nå og da, fordi alle nå bruker samme størrelse.

Vi kunne hatt større hus. Et hus med hel kjøkkeninnredning, og to bad. Et soverom til hver av ungene. Vi kunne spist biff hver dag, og kjørt rundt i skinnende blank bil. Da måtte vi ha gitt opp idretten gutta elsker, og som de har drevet med fra de var små. Motocross koster. ikke litt heller, det koster mye! Virkelig mye. Alt som blir til overs går til idretten, og til tross for at gutta her arver hverandres utstyr, og pappaen  vedlikeholder alt av sykler og utstyr selv, så er og blir idretten et pengesluk. Vi har valgt det selv, og det er slettes ikke synd på oss. Vi har så vi klarer oss, og selv om økonomien tidvis er trang, har vi det vi trenger. Tak over hodet, ei kjerre som tar oss fra A til B, ma på bordet, og alle regninger betales i tide. Det er slett ikke synd på oss, i hvert fall synes vi ikke det selv. Men hver sommer synes vis folk at det er det likevel.

 

( Bloggkjerringa og måsagubben. Lykkelige på ferie, lykkelige i hverdagen. )

Synd på ungene våre, fordi de nok en gang ikke fikk reise på ferie. Gutta har aldri kjørt fly til sydligere strøk, sovet på hotell, eller prutet i boder langs spanskekysten. Og for noen mennesker er det ensbetydende med å aldri ha fått oppleve noe. Det er synd på dem.

 

( Beste gutteflokken i verden, sånn rent objektivt sett selvsagt. )

I år er det 13 år siden sist vi var på sommerferie. Da tilbragte vi en uke på Sørlandet. En flott uke, en fin ferie. Minsten var bare noen måneder den gangen, og husker det selvsagt ikke. Måsagubben lengter til Danmark, ønsker seg en uke på kysten der nede. Jeg kunne dratt hvor som helst. Gutta, som ikke har vært på ferie på 13 år, det hadde bare blitt med på lasset, uansett hvor ferden gikk.

 

( Sommerkvelder som dette. )

Men det skulle ikke bli rom for ferietur i år heller. For når regningene var betalt, oppgradering av alt som trengtes til idretten var i hus, og sparepenger satt av til høstens utgifter var på bok, da var det ikke midler til å reise på noen langtur i år heller. Ulykkelige av den grunn? Absolutt ikke. I stedet gleder vi oss over å ha spart nok til å kunne koste på eldste poden kjøretimer og førerkort denne høsten. Vi gleder oss over bilen de to eldste gutta har spart opp penger til, og kjøpt sammen. Vi bruker feriepengene på å gjøre bilen deres sikker, på løpssesongen i motocross og enduro denne høsten, og vi spanderer på oss en kinotur, en bedre middag, og en og annen dagsutflukt.

 

( Baksete-gjengen. )

Men så, forrige dagen, surfet måsagubben litt på nettet. For selv om det ikke er så synd på guttene som folk flest gjerne vil tro, er det ikke til å komme bort  i fra at selv et mamma og et pappahjerte kjenner det litt ekstra på sommeren, når feriebilder og familieidyll popper opp på alle sosiale medier. Om ikke annet ville vi at gutta bare skulle komme seg bort, for en liten stund. Få feriefølelsen, de som alle andre. Og med få tastetrykk var det gjort, vi skulle også på ferie. Ikke langt, og ikke lenge, men vi skulle bort. Sove en annen plass.

 

( Bena på bordet, da er det ferietid. Denne hytta var så lik måsahuset at vi i hvert fall ikke fikk hjemlengsel… )

Og i løpet av 24 timer skulle vi klemme inn 13 års tapt ferie. Høres litt desperat ut kanskje? Joda, men når man først er på tur kan man like gjerne gå inn for å oppleve mest mulig. Og selv om vi ikke dro spesielt langt, bodde på råflott hotell, eller svidde av hele feriekontoen, så koste vi oss, virkelig.

For det er noe magisk i det å pakke bilen full av familie og bagasje, og sette snuta mot ukjent strøk. Vi havnet på en hytte, ved en campingplass i Sverige. Pakket ut bagasjen, og fartet til standen. Vi nøt varm sand, salt sjø, og måkeskrik.

 

( Ferieidyll! )

Vi fikk sand mellom tørne, og sand i rumpesprekken. idyll på sitt beste. Vi spiste middag på brygga, og gikk turer langs svaberg varmet av solen. Vi spiste oss kvalme på smågodt, og drakk altfor mye brus. Vi satt oppe til langt på natt, spilte bort lakrisstenger i poker, og lo så vi fikk vondt i magen av han som alltid blir så sur når han taper. Vi spilte minigolf, og brukte unødvendig mye penger på spilleautomater. Vi byttet på å sitte i baksetet, og sang av full hals til reiseradioen. Vi hadde tissepauser i grøftekanter, og stoppet flere ganger enn vi kunne telle for å se på utsikten. Vi klemte inn 13 år med tapt ferie på 24 timer, og vi var lykkelige. Familieidyll, og alt det der.

 

( Baksete-gjengen, del 2. )

Vel hjemme igjen ventet to pusekatter, i et gammelt hus med ulik kjøkkeninnredning, og litt for få soverom. Vi hadde ikke før pakket ut av bilen før en pode var på telefonen med kjæresten for å planlegge bursdagsfest. Den andre rakk akkurat å skifte før han løp ut på en joggetur i skogen sammen med en kompis, og den tredje forsvant ut i garasjen for å sette sammen ei girkasse. “Digg å komme hjem da!” hørte jeg, fortsatt usikker på hvem som sa det.

 

( Når du skal klemme inn 13 år med tapt moro på 24 timer. Gøy dag, men en av disse er en fryktelig dårlig taper. Ekstra gøy for oss andre! )

Også satt vi der, måsagubben og jeg, og bladde igjennom bildene fra turen. Bilder som viser familieidyll og ferielykke. Glade voksne, og glade ungdommer, men det er en ting som slår meg. Lykken og idyllen er den samme, det er bare bakgrunnen som er forskjellig. Smilet til ungene er helt likt, uansett om bildet er tatt foran sjøen, eller foran den rødmalte husveggen her hjemme.

 

( Sånn man vanligvis sier nei til, men alt er lov på ferie. )

 

Ferie er flott det, og jeg unner alle som har råd, og alle som ønsker det, flotte turer hver eneste sommer. En dag, om ikke så altfor mange år blir det kanskje vår tur også. Men enn så lenge nyter vi feriedager her hjemme også, og ikke en eneste gang på alle disse årene har jeg tenkt at det er synd på oss! Og det er sannheten!

 

( Obligatorisk bilde av blogger i bikini…bare for å trekke lesere. #ironi )

Ukene går fort nå som ferien nærmer seg slutten. Til fredag er det jobb igjen. Kjenner at det skal bli fint å komme i gang, likevel har jeg planer om å få mest mulig fine små øyeblikk ut av de siste feriedagene.

Vi gjorde ingen ting spesielt i uka som gikk. Faktisk satt jeg her med kaffekoppen og lurte på om det i det hele tatt var mange små øyeblikk å se tilbake på. Hodet  var kanskje ikke helt våkent enda, for til slutt måtte jeg fiske mobilen opp av veska og bla gjennom bildene for å i det hele tatt huske hva vi har bedrevet tiden med de siste dagene. Og øyeblikk har det vært nok av, jeg ser jo det. Kanskje er det bare hodet som er innstilt på feriemodus, og jobber litt tregere enn vanlig.

Det er fremdeles varmt, men ikke sånn at man svetter oppover bare man løfter en finger. Temperaturen er litt mer tilnærmet normal sommer, og det er godt. Herlig å bevege seg utendørs, og kjenne en sval vind i håret, selv om sola fremdeles varmer.

 

( Kvelder som dette. Varmt nok til å bade i elven, kaldt nok til å tre føttene inn i tykke sokker når an kommer hjem. )

 

Det har til og med vært et par dager med enkelte skyer på himmelen, og fordi kroppen har vært sliten har jeg benyttet en hel dag til sofasitting, iskaffe og Netflix. Jeg har kommet meg igjennom siste sesong av Modern Family, og sett fire sesonger av Grace and Frankie. Herlig avslappende tidsfordriv, en hel dag ful av øyeblikk bare for meg selv. Egoistisk og deilig.

Frokostene har kanskje vært det beste med hele uka. Lange frokoster, sene frokoster, med hele familien. Så mange fine øyeblikk det blir når det lukter sommer utenfor døra som står åpen, når vi har tid til å snakke og le, varme rundstykker og koke egg. Vi har tatt hver vår dag med ansvar for mat og borddekking, slik at alle får nyte det å komme til dekket bord. Herlige øyeblikk, hver eneste morgen.

 

( Når man har tid til dette, slike frokoster, hver eneste morgen. Det er sommerlykke! )

Lange ettermiddager på terrassen, i skyggen i sofakroken. Lettlest bok, kaffe og polkagriser. Sitte med føttene rett ut, klø litt på et myggstikk, drømme seg bort i en billig legeroman, og høre bassen dundre fra bilen til gutta på den andre siden av huset, og katta hoste opp en hårball i enden av blomsterbeddet… Fine, avslappende øyeblikk.

 

( Når du prøver å drømme deg bort i en legeroman, men hårballen til katta, og lyden av den på vei opp trekker deg tilbake til virkeligheten. )

Bake med “Bodil”, den gamle kjøkkenmaskinen jeg arvet av svigerfar. Nå skjønner jeg hva folk har preket om i alle år, alle disse som forguder kjøkkenmaskinene sine. Herlighet så deilig det er å slenge alt i en bolle og la “Bodil” stå for eltinga. Tror jammen det har blitt fersk gjærbakst her i huset hver eneste dag, og ikke en gang har jeg hatt deig på fingrene. Hverdagslykke! Rene hender og lukten av rykende ferske kanelsnurrer, det er fint det!

 

( Fersk gjærbakst, nesten hver eneste dag, og helt uten klissete hender! )

Lukten av sommer-regn. Det har ikke kommet mye. En bitteliten skur, bare akkurat nok til at man kjenner lukten av vått gress. Da er det godt å sitte inne da, tørr, varm og lykkelig. Fint øyeblikk, sånne øyeblikk som får meg til å glede meg til høsten.

 

( Å sitte varm og tørr inne, mens regnet slår mot ruta. )

Dagen jeg kunne finne frem papir og blyant, og tegne litt igjen. Det er lenge siden nå. Tusjene mine er tørre, men litt for dyre til å kjøpe inn nye akkurat nå. Da gubben overrasket med å komme hjem med et par nye farger han hadde handlet på nettet kunne jeg ikke annet enn å tegne. Godt var det, for å bruke virkelige bilder til blogginnlegget om vifta og den sure Taco-prompen var helt uaktuelt! Tegning er terapi. Med en blyant i hånden og en bunke blanke ark på bordet senker jeg skuldrene og slapper av. Herlig øyeblikk!

 

( Terapi! Blyant, ark og promarkers er rein terapi! )

Den dagen jeg bikka 1000 følgere på instagram. Selv hadde jeg ikke tellinga, og har aldri tenkt over antall følgere, men minsten har stålkontroll og var mektig imponert. Rart hvor lite som skal til for å få en midlertidig heltestaus hos tenåringer. Det varte ikke lenge, men det var ganske fint, det lille øyeblikket jeg var litt kulere mamma enn ellers.

 

 

En kopp kaffe alene om morgenen, nyte en stille stund mens gubbe og unger fremdeles sover. Det er fint. Lese gamle ukeblader, stryke en trøtt pus som har vært på musejakt hele natten over ryggen, og høre at den maler. Ro i huset, ro i kroppen, ro i sjelen. Fint øyeblikk.

 

( Slapp musejeger nyter en stille morgen med matmor. Fint øyeblikk. )

Jo, mye tyder på at den stille uka hadde nok av innhold likevel. Fine små stunder jeg ikke tenkte over der og da, men som likevel gav meg noe, og nok små øyeblikk å minnes fremover. Nå skal jeg vekke resten av folket. Vi har beveget oss ut av huset for en liten stund, og nyter et lite avbrekk. På tide at flokken står opp, slik at vi kan stemple inn en rekke fine øyeblikk før vi setter snuta hjemover igjen. Gripe dagen, enkelt og greit.

 

 

( God morgen fra ei hytte ved kysten)

Håper din uka har vært full av små, fine øyeblikk, og at uka som kommer blir full av nye. Grip dagen, god søndag, vi blogges.

Selv om det koster litt å innrømme, så er det et faktum at det tar på å bli eldre. Stort sett går det fint, altså, jeg har jo forhåpentligvis ikke kommet lenger enn sånn ca halvveis i livet, men årevis med litt frivillig kroppslig forfall i form av relativt lite trening og hyppig inntak av ostepop har satt sine spor, både på meg og gubben. Det er ikke til å komme bort i fra at små ting som det å reise seg opp er vanskeligere enn det å sette seg ned, og fordi vi begge har ostepoppet på oss en relativt rund fasong og laber kondis, er aktiviteter som krever presisjon og utholdenhet blitt en større utfordring enn de var i ungdommen.

Nå er det jo også en kjent sak at i tillegg til vekt og utholdenhet er alderen alene også med på å redusere forplantingsevne og lyst, for selv om vi kvinnfolka sånn ca midt i livet svetter som  griser og er konstant fuktig på utsiden, så er vi rimelig tørre på innsia. Det tar lenger tid å kjøre varm en dieselmotor på en gammal Chevy enn det tar å fyre opp en Tesla, for å si det sånn. (prøver å bruke metaforer da jeg vet at pappaen min tidvis leser bloggen, og vi gjerne skåne mannen som til tross for at har tre barnebarn, fremdeles er hellig overbevist om at dattera er ei snart 42 år gammel jomfru!) Du vet du har kommet til et veiskille når stønningen fra soverommet i all hovedsak kommer av stive ledd, skiveprolaps og muskelsmerter.

 

( Når du har nådd den alderen hvor kroppen trenger et løft, bokstavelig talt. )

 

At vi også har hatt tidenes varmeste og tørreste sommer gjør heller ikke underverker for sexlivet til to småtjukke ektefeller fra Måsan, og selv om kjærligheten blomstrer har varme tropenetter, tørke og ostepop satt en midlertidig brems på nattlige aktiviteter.

Men her en dag kom gubben hjem med et sånn mistenkelig stort, fårete og litt utspekulert smil om munnen. Et sånt smil som enten betyr at han har brukt penger fra felles sparekonto på ubrukelig ræl fra Biltema, eller at han er litt fysen på ei småsvett, halvgammal kjerring. Mye tydet på det sistnevnte da han opp fra bæreposen fra Coop drar en bukett roser, og en halvspist Snickers. Sjokolade og blomster, jo, her var det helt klart at gubben hadde forhåpninger.

Men til tross for at jeg både har vært på kino og sikla på Pierce Brosnan denne uka, samt at jeg har svelget unna Omega 3 tabletter i halvannen uke for å kunne knirke litt mindre i knær og skuldre, ville det være en løgn å si at lysta var på topp.

«Off!» sa jeg! «Altså, det er hyggelig med blomster og sånn, men ikke har jeg barbert noe som helst på minst 14 dager, og det er fortsatt dritvarmt og klamt, så om du ikke har lyst å tukle med en klam og muggen overgrodd bever, foreslår jeg at vi heller venter til det blitt litt kjøligere i lufta før vi frisker opp gamle kunster!»

Men gubbens smil blir om mulig enda bredere før han drar fram ei sprett ny gulvifte fra Clas Olson, og roper «Tadaaa!» Og der inne på Clas Olson hadde  gubben funnet svaret på tørken?(og den kan du tolke som du vil!)

 

( Nå gubben har vært på Clas Olson og handla “sex-leketøy” for folk i midtlivskrise med ostepoptillegg og overgangsalder. )

 

Så har vi altså kommet så langt i både alder og ekteskap at ei gulvifte fra Clas Olson kan betraktes som et sex-leketøy? Og fordi gubben har kjørt tur-retur Strømmen Storsenter, og spandert på fruen både vifte, sjokolade og blomster kjenner jeg at det for første gang på lenge kiler litt i magen, og med tanke på en litt kjørligere atmosfære på soverommet (fysisk altså, i form av den vifta), begynner jeg å glede meg litt til natta. Nå skal nysmurte Omega 3 ledd testes ut, og kroppen skal forhåpentligvis, for første gang på mange år være mer klam på innsiden enn utenpå. For å oppnå den ultimate romantiske stemningen fyrer jeg opp komfyren og mekker taco til en intim middag for to, før jeg setter av en drøy time til trimming av bever, fjerning av flass på tørre legger, og napping av ufrivillig anlagt bart. En annen ulempe med å bli eldre er jo at fire dager uten pinsett gir kjerringa æresmedlemskap i trønderbart-klubben.

Da klokka endelig nærmet seg sengetid, og vi hadde hevet glassene i en siste skål (drakk melk i stedet for vin da vi begge får halsbrann av tacokrydder), trasket vi inn på soverommet, skrudde av lyset, og kledde av oss. Ingen grunn til å elske i lyset når man har bikka 40?

 Det var akkurat i det jeg traff madrassen, og kjente den kjølige brisen fra vifta i nakken, kraftig vind på høy styrke, jeg hørte det. Motorduren, hakkete og ustemt. «Fader! Er det noe galt med vifta, den lagde sånn ugrei lyd!» sa jeg.

«Eh, neida.» sier gubben. «Det var nok bare magen min. Du veit åssen den blir noen ganger etter taco!»

 

( Når folk over 40 har spist sterkt krydret mat før leggetid… )

 

Gudsjelov ikke noe galt med vifta. For ikke på veldig lenge har soverommet føltes svalere, eller stemningen vært bedre. Gubben henter frem gamle kunster, og stryker meg sakte over armen. Vi ligger i skje, rygg mot mage, da jeg kjenner myke lepper, og opphissende skjeggstubb kysse meg lett i nakken. Svalt, og deilig. Så smeller det igjen. Så kraftig denne gangen at jeg kjenner det dure i ryggen fra magen hans, og fingrene hans klemmer litt hardt i armen der de kilte lett, som flagrende sommerfugler, for noen sekunder siden. Så en svak stønning, før det smeller og rumler igjen.

«Å, fy, fae?.!» hører jeg bak meg. «Hva hadde du i den taco`n a? Brukte du hele påsan med krydder eller??? Du veit jeg ikke tåler sterk mat!»

 Det buldrer i magen som ligger inntil ryggen min en siste gang før jeg kjenner kroppen hans spenner seg. Og akkurat i det han krøller seg sammen i fosterstilling, nærmest piper han et stakkarslig «Unnskyld!!!» før han fyrer av ei kruttsalve av en taco-fis som smeller, og får veggene til å vibrere, før den treffer vifta på full styrke, og blir kastet rett tilbake til meg.

Som en knyttneve, som et slag fra Mike Tyson, treffer lukta meg midt i ansiktet, før den i rasende fart sprer seg i resten av rommet.

 

( Når en vifte med orkan-styrke sprer lukten av skitten tarm og taco. )

Det er en sånn fis som umiddelbart svir i øynene og brenner i lungene. En sånn så stram en at nesehårene krøller seg på innpust, og lungene kollapser på kommando. Så stram og høylytt at katta som har krøllet seg sammen med oss i senga foran brisen fra vifta plutselig utøver akutt overlevelsesmodus, skyter rygg og får ståpels som et skremt pinnsvin før den spinner på frotte` lakenet og klatrer opp stående panel på spisse klør, i et desperat forsøk på å redde se selv fra gasskammeret.

Jeg hopper desperat ut av sengen og blir hengende med hele overkroppen ut av vinduet og røven i været mens jeg hiver etter pusten. Peser etter luft som en desperat astmatiker fanget inne i en støvsuger, mens luften bak meg fyller rommet med en stram eim surere enn Hillary Clinton var da hun innså at Donald Trump hadde vunnet valget! En blanding av taco, en halv snickers, melk, og møkk, rein skjær MØKK!

 Så til tross for nysmurte ledd proppet av Omega 3, nyfrissert bever, og romantisk middag for to, ble det fint lite romantikk denne tropenatten også. For det finnes ikke mye som er sexy med middelaldrende mann som ikke tåler krydret mat, som hinker sidelengs inn på doen med en hånd forran forplantningsorganet, og en hånd foran rumpesprekken, livredd for å ikke rekke frem i tide, og i ei naken smådvask overgangsalder-kjerring som løper rundt huset på desperat jakt etter frisk luft og  gjennomtrekk!

 

( Romantikken lenge leve! )

 

Det er bare å stikke fingeren i jorda og innse sine begrensninger. Her blir det tørke, både metaforisk og ikke, helt til den kjølige høsten kommer!

Og om noen skulle ha behov for ei så godt som ubrukt gulv-vifte fra Clas Olson er det bare å ta kontakt. Selges til høystbydende med stødig tarm og sporadisk sexliv.

Når jeg digger noe, så digger jeg noe! Det er en medfødt feil tror jeg, en slags forbannelse kastet over deg ved fødsel, dømt til å gjøre deg ukul resten av livet. Musikaler er min greie, min lidelse. Det startet da jeg var fem år og så Grease for første gang. Jeg forstod ikke engelsk, men musikk er et universalt språk, og fra første strofe var jeg solgt. Den sommeren klippet jeg av meg museflettene med sløv kjøkkensaks, og ønsket meg skinnjakke til bursdagen, fast bestemt på å bli John Travolta når jeg ble stor….kan neppe ha vært lett for mamma som ønsket seg en sånn liten snuppelure med folder i skjørtet og sløyfer i flettene.

Så kom ungdomstiden, og selv om jeg fremdeles kunne hele Grease utenat, utviklet jeg i likhet med de fleste andre jenter på min alder en kraftig og ektefølt kjærlighet for Patrick Swayze, og danset meg gjennom ungdomsskolen til tonene fra alle sangene i Dirty Dancing, en film jeg også, per dags dato kan helt utenat.

Og akkurat i det jeg hadde satt rekord i antall sette scener av “Nobody puts Baby in a corner” spiltes Mamma Mia på alle landets kinoer, og nok en gang var jeg solgt. For hva er bedre enn Meryl Streep, gudinnen av Hollywood, i duett med han som i et tiår tronet som nummer fire på listen av potensielle ektemenn, Pierce Brosnan. At han er et par år eldre en pappaen min, og at brystkassa rommer mer pels enn en gjennomsnittlig stor Cocker Spaniel er ingen hindring. Rå seksualitet hele veien, dype blå øyne og den ursexye irske dialekten,,,herremin, enhver kvinne med respekt for seg selv ville jo sklidd av stolen. Det faktum at det ser ut, og høres ut som om han lider av akutt forstoppelse når han synger hindret ikke denne dama i å bli blodfan av nok en musikal, og i snart ti år har Mamma Mia vært en favoritt.

 

( Når en irsk sexgud danser på kinolerrettet til gamle slagere, da er det duket for fest! )

Jeg kan alt utenat. Dialogen, sangene, alt. Min lille “feelgood” film, som alltid får meg i godt humør. Gleden var derfor stor når det ble klart at det skulle lages en oppfølger, og i over et år har jeg sett frem til den dagen jeg kunne sette meg i et kinosete, og la meg forføre av potensiell ektemann nummer fire, samt Colin Firth, og nok ABBA sanger til å smile hele veien hjem. For Mamma Mia er en sånn film som får det til å rykke i rockefoten, og smilet til å gå rundt, og da vi endelig skulle på date, måsagubben og jeg, for å se oppfølgeren, var jeg klar for halvannen time med rein moro.

 

( Før filmen, glad i livet, og helt uforberedt på den nært forestående følelsesmessige berg og dal banen. Og fremdeles urovekkende lik John Travolta på håret…)

Men så gikk det gæli! Og ikke vet jeg om det er overgangsalderen, eller sånne premenstruelle liksomhormoner for oss uten livmor som gjorde utslaget, men fra to minutter uti filmen skrudde jeg på sippekrana, og så var det gjort. For ingen hadde fortalt meg at Meryl Streep var død. Altså, ikke i virkeligheten, men på filmen, og at hele handlingen var basert på å ære hennes minne. Hva pokker??? Og fra det øyeblikket jeg skjønte det gikk jeg fra “lykkelig husmor på date” til “følelsesmessig vrak uten hemninger”, for tårene tok aldri slutt! Hva feiler det meg?

 

Jeg burde ha Googla, eller leste en filmanmeldelse, for slik kunne jeg kanskje unngått å bli både følelsesmessig og fysisk dehydrert på en drøy halvannen time. For når tårekrana først var skrudd på fikk jeg aldri skrudd den av, og tro meg, når du kombinerer snørr og tårer meg en utpreget tvang til å synge med av full hals, så blir det ikke pent. “My, my. At Waterloo, Napoleon did…wræææææl!”

 

( Meryl bare…my queen! Og jeg bare…HULK! )

Og ikke engang synet av en vrikkende og dansende Pierce Potensiell Ektemann Brosnan var nok til å stoppe sippinga. Så da satt jeg der da, i en full kinosal, hoven og sår i øynene av gråt, hes av å ha sunget med, svett av dansing i eget sete, og fremdeles urovekkende kraftig tent på en aldrende mann med hårete brystkasse og sur sangstemme, og tenkte at hele mine dager som musikal-fan var talte. At “feelgood” filmen var ødelagt for alltid, og for at jeg aldri noensinne vil kunne nyte ABBA igjen.

 

( Når du har venta et år på denne kinodaten, og du liksom bare koser deg skikkelig…)

Så sliten, og dehydrert var jeg at da filmen var slutt måtte vi avslutte daten. Det ble verken påfølgende middag eller  romantisk spasertur i måneskinn, for denne dama hadde grini på seg hodepine, og måtte innom nærmeste Kiwi for å kjøpe en pakke Ibux og en melkerull! (sistnevnte har ingen dokumentert virkning på hodepine, men hjelper på følelsesmessig ustabilitet!)

Etter et døgn  til å fordøye sjokket og væsketapet har jeg kommet frem til at jeg likte filmen likevel, til tross for noe uventet handling. Om jeg har lært en ting av dette må det være at god musikk overgår alt, og at jeg har en slags fetisj for hårete menn med dårlig sangstemme…jeg er jo tross alt godt gift med en, selv om han ikke stod på den lista over potensielle ektemenn.

 

Jada så, neida så…fin film!

 

Vi blogges!

 

 

Varmen gjør det vanskelig å sove om nettene. Akkurat nå gjør det ikke noe. Akkurat nå tenker jeg bare at, ja vel, da blir bare dagene enda lengre. Og når dagene er så fine som de har vært denne uka, da gjør det ikke noe om de er lange. Sove kan man gjøre når høstmørket kommer. Det hersker en egen ro over måsahuset, og folket som bor her om dagen. Vi må ingen ting, og vi haster ingen steder. Endelig har vi fri, alle sammen. Når skuldrene senkes helt, da har man tid til å nyte hverandre, og hvert eneste øyeblikk, både de små og de store.

 

( Fineste måsagubben, og den litt sleivkjefta fruen hans. )

Den dagen vi pakket bil og henger full av crossere og unger, og satte snuta mot Sverige. Ikke det at det er spesielt beroligende eller avslappende å se tre gutter henge flere meter oppe i løse lufta på en svær tohjuling med spenstig motor, men det er pokker meg artig og. Gøy å se de mestre, se at trening og innsats gir resultater. Se smilet på minsten som satte ny personlig banerekord. Det er sånne øyeblikk verdt å huske. Nok en gang, tusen takk til alle som tipper og gir grasrotandelen til Nordvang Motorsport. Uten dere hadde denne sesongen aldri vært mulig! Takk!

 

( Helikopter. )

Den kvelden vi grillet hos svigers og kjørte innom mitt barndoms paradis på vei hjem. Jeg kan ikke si jeg stadig går rundt og savner barndommens trakter, og vi flytter nok aldri tilbake til Sørumsand. Vi trives for godt her på Bjørkelangen til det, men av og til, særlig sommerstid, er det fint å rusle ned til Bingsfossen, sitte på bergene der vi lekte som små, grave tærne ned i sanden der vi hadde mange stevnemøter i ungdommen, måsagubben og jeg, og la tankene vandre litt. Ekstra fint er det å kunne ta med guttene dit en sånn varm sommerkveld, bade i Glomma, og sitte på stenene til vi er tørre og varme, og se sola gå ned. Fin kveld, som nesten rant over av små øyeblikk.

 

( Tenk at selv Glomma er så sommervarm at en frøsen hobbyblogger fint kan legge på svøm. )

 

( Mitt barndomsparadis. )

Spontantur til Hvaler med bare gubben og lillebror. Så fin dag, fra morgen til kveld, proppet med øyeblikk jeg håper jeg aldri glemmer. Varm vind, varm sand, varmt saltvann. Pizza på brygga, softis i skyggen, og et aldri så lite glass vin med gode venner på svabergene i solnedgangen. Mitt første glass vin på over et år eller noe, følte meg skrekkelig voksen. Herlig dag, herlige øyeblikk.

 

( Når du ødelegger et proft bloggbilde med ubloggbare møkkete negler…what ever! )

Dagen etter var vi slitne alle mann, og tilbragte det aller meste av dagen i bassenget på plattingen. Gutta hadde besøk av en skokk med venner, satte opp nett i hagen og hadde volleyballturnering. Ovnen og undertegnede gikk varm etter flere runder med ostesmørbrød og kanelboller, men det er så verdt det. Tenk så heldige vi er, som får oppleve varme sommerdager, med hagen full av livlig, herlig ungdom. Jeg vet at den dagen det tar slutt, den dagen da gården og huset lenger renner ned av guttas venner, så vil jeg savne det. Latteren, leken…alt. Enn så lenge nyter jeg det. Da flokken pakket sekkene og dro til tjernet for å bade ble vi liggende å vake i bassenget igjen, måsagubben og jeg. Fotmassasje, flytende på en godt lappet gummimadrass…holy cow! Selv “fattigfolk” kan leve som konger. Lykke på jord! Hverdagsøyeblikk på sitt beste!

 

( Passelig bortskjemt diva! )

To ganger denne uka har jeg fått pakke i posten. To snille mennesker som har sendt en gave, bare fordi. Det er slike ting som bare lyser opp hverdagen. Ikke nødvendigvis pakken i seg selv, eller innholdet i den, men tanken bak. At noen har tenkt på meg, at noen ønsker å glede et annet menneske, egentlig en helt fremmed. Det er så fint, og så rørende.

 

 

Og fordi jeg er ei sånn lettrørt gammal sippe, så felte jeg noen gledestårer begge dagene, og i skrivende stund ligger en stavmikser og et par nydelige grønne sokker på bordet, pent dandert på et fat, og bare minner meg på at verden er full av fine mennesker, og to av de har valgt å glede akkurat meg! Jeg tenker at det snart er på tide at jeg også gleder noen igjen…tenker jeg skal pønske ut noe til uka.

 

Lukten av solgule åkrer og varme grusveier. Det har blitt noen turer denne uka, sent på kveldene når solen har gått ned. Tenk at vi fremdeles, lenge etter solnedgang, kan rusle rundt i bygda uten å fryse. Herlige øyeblikk, helt alene. Fin måte å hente energi på.

Gnagsår! Jeg har et par sorte “pensko” jeg bestandig får gnagsår av. Jeg glemmer det fra gang til gang, og går alltid i samme fella. Nå er ikke gnagsårene noe øyeblikk verdt å huske, men bare føtter mot varm asfalt, på vei mot butikken, det var ganske fint. Å kunne gå helt til sentrum av bygda på bare føtter, kjøpe plaster på apoteket, og hvile såre føtter i butikken til Mona, mens man slapper av med en kaffekopp, litt fine samtaler og en porsjon latter, det var øyeblikk verdt å huske.

 

 

Spontan date med kjæresten, kino i Lillestrøm. Fint øyeblikk. Eller, fint, men uventet slitsomt. Jeg som hadde gledet meg sånn til å se Mamma Mia, også ble det ikke helt som jeg hadde sett for meg. Tenkte jeg nesten måtte vie et eget innlegg til akkurat det. Kanskje i morgen.

Løpe en tur i den første regnskuren på ukesvis! Kjenne at regnet sildrer nedover ryggen, og at skoene blir våte. Kanskje ikke lykke på jord for folk flest, men sjelden har vel regnet vært mer velkommen enn akkurat nå. Lukten og følelsen av sommer-regn en lørdagskveld, en varm dusj når jeg kom hjem, og filmkveld i armkroken til gubben resten av lørdagskvelden, det var int. Skikkelig fint.

 

 

Og så kom søndagen. Ennå står den ganske så ny og ubrukt foran oss. Hva vi fyller den med er ikke helt bestemt enda, men med tanke på hvor god resten av uka har vært er jeg ganske sikker på at vi får noe fint ut av denne dagen også. Like greit å logge av, og se hva søndagen bringer.

Håper din uke har vært full av fine øyeblikk, og at uken som kommer blir proppet av fremtidens minner. Vi blogges.

I dag er jeg uthvilt. Uthvilt og glad, og full av energi. Jeg vil tro det snart går over, med tanke på at mediene melder om årets varmeste dag. Varmen slår fort lufta ut av en stakkar, men akkurat nå er det herlig. Det er herlig fordi jeg sitter i sofaen under et åpent stuevindu og kjenner en mild bris i nakken, og på bordet står en kopp rykende fersk kaffe. På et brett på ovnen står kanelsnurrer til heving, tenkte å overraske ungdommene i huset med en “mutter`ns spesial” til frokost.

Energien på morrakvisten kommer fra gårsdagen. Det er rart, og ikke minst kjempefint hvordan enkelte dager gir sånn hverdagslig påfyll, drivstoff til kropp og hode. Vi gjorde ikke noe utenom det vanlige heller, ikke noe ikke en hvilken som helst familie gjør hver dag nå i disse ferietider, men det far fint likevel, og mens jeg sitter her og venter på at resten av huset skal våkne ville jeg bare laste opp noen bilder, og skrive ned noen små ord, slik at gårsdagen ikke går i glemmeboken. Jeg vi ha et sommerminne jeg kan bla meg tilbake til, når vinteren kommer, og dagen blir så mye kortere.

 

( Ble noe veldig blogg-aktig over dette bildet altså. Litt sånn “I love sommer” lissom. Profft! )

Tenk å våkne en morgen i Juli, uten en eneste plan for dagen. Vite at man har fri, tid til å gjøre ikke noe, eller alt mulig rart. Rundt frokostbordet gikk skravla livlig, hva var ønskene våre for dagen? Størsten ville legge seg etter frokost, se film på senga, sløve med en kattepus i fanget, kanskje henge litt med kjæresten eller kompiser utpå ettermiddagen. Mellomste poden ville chille hjemme ved bassenget, trene litt intervaller i lysløypa, kjøre moped. Minsten ville bade.

 

 

Og da ble det slik, det trengtes ikke mer planlegging enn det. De største gutta fikk huset for seg selv, minsten, mamma og pappa pakket badetøy og dro på tur.

“Hvor vil du da?” spurte pappaen, og minsten så på han. “Kan jeg velge hvor som helst, selv om det er langt å kjøre?”

Pappaen nikket. “Da vil jeg på den stranda i Hvaler!” sa poden, fremdeles usikker på om ønsket ble innfridd. Gliset ble stort da pappaen bare nikket, og startet den gamle rustne varebilen. “Da blir det Hvaler!”

 

( Si fint det, når minsten er blitt større enn mamma, men fortsatt vi være sammen med henne. Sommerdag. )

13 år, snart 14. Man kunne jo nesten forvente at poden ville kjede seg dønn i hjel med en hel dag sammen med to halvgamle foreldre, uten brødrene som han vanligvis henger med, men ikke minsten. Minsten fikk sitte i forsetet hele veien til sitt eget sommerparadis, og sang sammen med pappaen, surt og i utakt, med gamle slagere på radioen. I baksetet satt jeg og ristet på hodet av de to som nærmest drepte den ene gamle sommerlåta etter den andre der i framsetene.

I Skjærhalden ble det tradisjonen tro pizza på vertshuset, og softis på brygga. Om minsten kjedet seg enda? Neppe. For skravla gikk, capsen var bak-frem, solbrillene på, og det var søte jenter i sommerkjoler nesten over alt.

 

 

Så ble det bading. Gode og mette, og varme i toppen satte vi snuta mot stranda, og fordi vi tydeligvis hadde en slik dag hvor alt bare klaffet, stod det iblandt en drøss andre biler, plutselig en ledig parkeringsplass og bare ventet på oss.

Og minsten kjedet seg ikke på stranda heller, for selv om a mor liker å ligge paddeflat på et håndkle og slikke sol, så trives pappaen best i vannet. Og hva er ve bedre enn enn pappa som kan ligge og duppe en time av gangen i sjøen? Svømme, skravle, dykke, le…om og om igjen. Opp av vannet for noe og drikke, kjøpe en is til i kiosken, la seg tørke av solen, for så å løpe ut i vannet igjen, akkurat i det badeshortsen har rukket å tørke.

 

( “Skal vi samle skjell, mamma?” )

Plukke skjell på stranden, finne runde vannslipte stener i vannkanten. Stå i sanden, myse mot sola og kjenne bøgene rulle over tærne, gang på gang, helt til føttene er gravd ned i sanden. Lete etter små skatter som kan bli med hjem, og legges i esken. Minnene fra sommeren 2018. Vi har ikke fartet stort, men minne-esken vår er allerede snart full.

Stoppe på brygga på veien hjem, kjøpe jordbær og brus. Og strandleker. Ball og hanske. Billig moro. En pappa som lover spille sånn i hagen når vi kommer hjem. Mamma skal få bli med og. Brødrene også. Det planlegges cup, spille mot hverandre. Sånn som i fjor, og året før der, og der igjen.

 

( Lyden av bølgene som slår inn mot vann, og tær som graves ned i sanden. Sommerdag. )

Svinge innom campingplassen på Enhus, besøke venner som ferierer der. Kose litt med hunden, sitte på svabergene helt til solen går ned. Skravle, le, dele hemmeligheter. Fint for mamma, for pappa, og for lillebror. Kjøre hjem i det sola går ned over solgule jorder, og farger himmelen i varme rosa og oransje toner. Komme hjem til nyvaska hus. Den eldste poden har vasket opp, støvsugd, brettet klær. Får det blitt bedre? Snakke litt sammen selv om det er leggetid for lengst.

 

( Når Ida disker opp til piknik på svabergene. )

Legge seg med alle vinduer åpne, kjenne varm luft og lukten av sommernatten i det man sovner. Kjenne smaken av saltvann på huden når man kysser god natt.

Det er grunnen til energien i dag, til smilet mitt, og lysten til å dokumentere. En sånn sommerdag. En sånn fin sommerdag.

 

( Divablogger, bobler i solnedgang. )

 

Håper du lager deg en fin sommerdag! Vi blogges.

 

“God ferie da!”, sa folk. Joda…ferie er godt det. Hvilepuls, late dager sand mellom tærne. Men så er det nå engang sånn da, at denne frua gifta seg med en sånn motorentusiast, og avkommet har arvet de genene som skriker etter fart, spenning og bensinlukt. Ferie har vi, for så vidt, og selv om den definitivt startet med sand mellom tærne…og alle andre mulige steder på kroppen for øvrig, startet den med langt fra hvilepuls og late dager.

 

( Hvis du lukker øya, og øra..og skrur av hjernen…da er det nesten som å være på stranda. Nesten. )

For sand er ikke nødvendigvis synonymt med strand, i hvert fall ikke for denne familien. Men, det er da fullt mulig å kose seg, selv om ferien ikke er like instagram og facebookvennlig, like misunnelsesverdig som gjennomsnittet av ferier flest. For det ble verken salt sjø eller paraplydrinker den aller første feriedagen, men sand, det ble det. I øya, mellom tenna, i lungene, og i alle kroppens hulrom som egentlig ikke bør nevnes på en sånn familieblogg. La oss bare si det sånn at alt fra knærne og opp fikk sånn naturlig peeling, og at det fremdeles støver når jeg fiser…og nyser.

 

( Når du er støvete helt opp i eggstokkene…og ikke fordi de er ubrukt heller… )

For vi starta ferien på en gudsforlatt crossbane rett over svenskegrensa, sik at gutta fikk noen etterlengtede timer på sykkelen. For våren ble ikke slik vi hadde planlagt, og alle treningstimene vi skulle ha ble satt av til venting. Å miste en kjær er vel så tungt i forkant av dødsfallet, som det er i etterkant, og alt annet blir for en periode satt på vent. Men nå er vi i gang igjen. Endelig. Altså, endelig for gutta, og bare litt sånn…meh… for mor. For det er ikke til å stikke under en stol at det hadde kjentes enda mer ut som ferie om all denne sanda hadde kommet med et snev av sjølukt og en paraplydrink, men så er det nå mye glede i å se gutta glade også da. Og gutta var glade! Gladere enn på lenge.

 

 

( Noen ganger lurer jeg på hva de skal med hjul, når de ikke engang bruker dem. Helikopterpropeller, det hadde passa bedre. )

 

For mens vi nå starter oppkjøringen til høstens løp, kjører gutta, alle sammen, for aller første gang i nytt kjøretøy. Ingen støvler er trange, og alle bukser er foreløpig hele, bare fordi fantastisk snille Lene på Alf Graarud Motor verdsetter idrettsgleden, og har kledd opp gutta i nytt utstyr. Det finnes ikke noe galt i å arve brukt utstyr, men for tre poder som alltid har stilt til start i gamle filler er det unektelig stas å kunne tre på seg trøyer og bukser som både er nye og hele.

 

( Når man i en alder av 16, for aller første gang, skal innvie sprett nye støvler og kjørebukser. Blir reint våt i øyekroken av slikt! )

 

( Svett og støvete, men veldig fin da 🙂 )

Det er fint å stå på sidelinjen, heie, og se at all egentreningen gutta har lagt tid i mens vi voksne har hatt andre forpliktelser denne våren har gitt resultater, for i mer en 30 varmegrader kjørte de lange heat uten pauser, og rundetidene var gode. Det lover godt for løpene til høsten.

 

Vi gleder oss til høsten. Takket være alle dere som har valgt å støtte Nordvang Motorsport med grasrotandelen, og dere som har støttet på Vipps, skal gutta i år få delta på de løpene de vil, de som de selv velger, og ikke bare et utvalgt løp, fordi midlene ikke tillater mer. En dråpe i havet for de store klubbene, men for oss er disse midlene helt avgjørende, og det er vanskelig å skulle sette ord på hvor mye støtten betyr for oss. Tusen, tusen takk! Jeg skulle så gjerne gitt hver og en av dere en klem, bedt dere med på løp, vist dere hvor mye det betyr for gutta. Idrettsgleden er til å ta og føle på, bildene sier litt, men langt fra alt.

 

( Bestekompiser og konkurrenter, og alle gjør sitt for å støve ned mora og fotoapparatet! )

Så kort oppsummert var ikke de to første dagene av ferien så ille gæli likevel. Sand, men ikke strand. Hvilepulsen kunne vi se langt etter, men moro, det var det, og i dag…i dag blir det stranda!

 

( Skrudde av hjernen (var ikke så vanskelig for denne dama ) og latet som jeg var på stranda. )

 

Vi blogges!

Noen uker er bare så fulle av små øyeblikk at det å skulle oppsummere dem, for meg som er litt over snittet glad i ord, utløser en viss fare for å skrive seg bort. For uka har vært fin, virkelig fin. Måsagubben har hatt sin siste arbeidsuke, og starter nå, endelig, tre uker ferie. Vi har ingen store planer, da vi tidligere i sommer ikke visste hva sommeren ville bringe. Vi har landet litt nå, men fordi vi har vært så slitne, både følelsesmessig og fysisk, har vi latt være å legge store planer. Nå skal vi bare bruke dagene sammen. Slappe av, være spontane, kose oss.

Så, med tre fine uker foran oss kaster jeg bare et kjapt tilbakeblikk på uka som gikk, og alle de fine øyeblikkene. Jeg har for vane å knipse masse bilder hver dag, og noen ganger er det nesten lettere å oppsummere øyeblikkene i bilder, i stedet for med mange ord.

 

Sånne fine frokoster. Bare spise noe helt annet enn de kjedelige brødskivene vi pleier å hive i oss. Sykle bort på butikken når vi våkner, handle inn friske bær og yoghurt, spise på terrassen hjemme akkurat i det sola titter frem over de høye bjørketrærne. For en deilig årstid, og for en sommer vi har. Varm i kinnene fra tidlig morgen til sent på kvelden. Hverdagsøyeblikk i fleng.

 

Den umiddelbare nedturen da den gamle fryseren sluttet å virke, og all mat måtte kastes. Jeg kunne se feriepengene flakse avgårde…men måsagubben, han bare fiksa! Og etter litt jalla-mekk, og noe hokus-pokus durer og går den gamle greia videre! Maten kunne erstattes, det var jo likevel billigere enn om vi måtte ha kjøpt ny fryser. Det øyeblikket det ble kaldt igjen inni der…oh, happy day!

 

Utallige timer i bassenget på plattingen. Det er lite, det var billig, men fy flate så mye glede vi har hatt, og har av dette bassenget. Stort nok til oss alle, og en plastfisk, dypt nok til å avkjøle varme sommerkropper. Ekstra kult med dykkebriller…unødvendig, men kult!

 

Den dagen vi bare hadde lyst til å lage noe godt, men ikke helt viste hva. Sånne øyeblikk er så fine, når minsten og mamma romsterer i skapene, finner litt av alt, og kokkelerer med det vi har. Finner opp nye små retter, små munnfuller av noe som smaker godt. Noen ganger blir det bra, andre ganger blir det ikke det. Denne gangen ble det bra. Lillebrors sjokopoppere. Vi hadde dessert i mange dager, og vet med sikkerhet at dette kan vi lage igjen. Denne blir skrevet ned i kokeboka!

 

Duften av mamma. Den dagen minnene strømmet på da jeg fikk en flaske med minner. Det var nesten som om jeg kunne høre latteren igjen, og kjenne varmen i klemmene, 20 år etter at hun ble borte. Nå står flasken i skapet på badet, og jeg har luktet på den hver dag denne uka. Hverdagsøyeblikk, hver gang.

 

Lillegrå som fotfølger oss ute i hagen. Hun som aller helst vil være der vi er, Hun som sitter og venter på trammen når vi kommer hjem fra butikken, og som sitter og uer utålmodig utenfor soveromsdøren hver morgen.

 

Baghera, han som elsker å ta en cowboystrekk i skyggen, og som gladelig deler all fangst med menneskene sine. Fluer, mus og firfisler… Med fare for å virke som en sånn “crazy cat lady”, det finnes så mange fine hverdagsøyeblikk med disse dyra!

 

De gangene vi er mette av solen, og trekker inn i skyggen for noe kaldt og drikke, og litt avslapning. Sommergleder. Vannmelon, kald saft, og det gamle spillet etter tippoldefar i Danmark. Tidsfordriv, hverdagsgleder!

 

Latteren da jeg oppdaget hvordan gubben hadde “reparert” de fillete joggeskoene mine. ikke like vellykket som fryseskapet akkurat.

 

Gleden over å kunne kjøpe seg et par nye joggesko. Ikke de dyreste, ikke de råeste på markedet, men verdens fineste blåfarge! Jeg gleder meg til å ta de i bruk. Kanskje skal de testes allerede i kveld, når sola henger litt lavere på himmelen, slik at hvert skritt ikke kjennes ut som en kamp mot hetetokter og overgangsalder.

 

Tidlige morgener, når kroppen ikke får sove. Nytraktet kaffe, og stille hus. Bare sitte i sofaen, lese avisen, kjenne lukten av nystekt brød, og bare nyte enda noen timer før gutteflokken våkner. Det er fint det. Bare nyte det å ikke skulle noe som helst!

 

En liten kveldstur med måsagubben. Sitte ved vannet etter et kveldsbad. Sitte tett for å holde varmen. Høre humla suse, og vannet slå mot stenen vi sitter på. Hverdagsøyeblikk, bare noen minutter hjemmefra.

 

Sommerdager. Bare nyte varmen. Svømme. Plukke blomster, og spise villbringebær rett fra krattet nede ved vannet. se fiskene sprette i vannskorpa. Dele slike dager med mine. Det er så fint.

 

Og helt til slutt. Logge på nettet og se at så mange har funnet veien til både instagram og snapchat profilen min. Kommunisere med mange flotte nye mennesker, få ta en liten del i deres liv også, det dere er villige til å dele. Overfladisk for mange, jeg synes det er fint. Det gjør meg glad! Takk for alle fine meldinger denne uka som gikk, jeg setter pris på hver og en av dem, og prøver så godt jeg kan å svare på de aller, aller fleste!

Nå er kaffen klar, og snart er kroppen det også. Klar for en ny, foreløpig ubrukt dag. Hva den bringer vites enda ikke sikkert. Kanskje en tur på crossbanen, muligens litt fersk gjærbakst, forhåpentligvis en dukkert i et stille tjern, og garantert mange smil og litt latter.

Ønsker alle som titter innom en nydelig sommersøndag, og en minnerik ny uke.

Vi blogges.

Når jeg finner gode sko til disse “deilige” føttene mine, da brukes de til det nesten ikke er mer igjen enn bare skolissene. For jeg har skrevet om det mange ganger før, hvor vanskelig det kan være å finne gode sko til en plattfot kjerring, hvis føtter er operert i fire omganger, og flere skal det bli, når størrelsen er en “nett” liten 42,5, og de er neste like brede som lange. Hallo Donald Duck lissom.. Om bare reklamebransjen hadde fått opp øya hadde jeg vært en sikker inntektskilde som en sånn type “før-pike”! Du vet, “før-bildene” i reklamer for fotsopp, inngrodde tånegler og fotformsåler. Jeg hadde seriøst vært steinrik!

Uansett…for lang tid tilbake fikk jeg tak i et par joggesko i en spenstig oransje- rosa-ish farge. Sånne sko som synes på mils avstand, som ville blendet selv en blind mann med labrador. For første gang i mitt liv hadde jeg joggesko som ikke var sorte eller grå, og som bare oste plattfot arbeidskar og testosteron. Og de har blitt brukt, flittig brukt, alle sesonger, i lang tid. For som sagt, finner jeg noe jeg liker, og ikke minst noe som passer, ja da brukes det ikke bare, det brukes opp.

 

Nå synger grom-skoa på siste verset. Nå er de så fulle av hull at du risikerer å bli smitta av fotsopp bare du står ved siden av. Fint med luftige sko altså, men det finnes jo ei grense, og den er egentlig nådd når du jogger gjennom bygda med storetærne på utsiden av skoa. Litt sånn sandal-aktig, åpen tå løsning…greit nok nå på den varmeste tiden, men upraktisk utover høsten, og ikke så rent lite ubehagelig heller.

 

 

Så forrige kvelden kom jeg heit og svett, (og like rosa som skoa) etter en liten joggis inn i garasjen, og fortalte gubben at det var på tide å  parkere skoa…

“Du skulle ikke bare vært en snupp, og spandert et par nye joggesko på frua da?” spurte jeg, og dro bh stroppen litt nedover skuldra mens jeg laget trutemunn og blafret med øyevippene.

Men gubben er immun mot all sjarme som ikke spytter grus eller lager motordur, så han bare kastet ikke engang et blikk i min retning før han svarte.

“Har ikke råd. Drevet på løpssykker`n er ødellagt. Koster flesk å kjøpe nytt!”

“Jammen…” svarte jeg, litt mer furtent denne gangen. “Jeg trenger skikkelig nye sko!!!” Får du ikke bare reparert drevet da? Så er de penga spart?”

Og gubben bare: “Kan`ke du bare reparere de skoa da, så sparer vi de penga i stedet!!!??”

“Får ikke reparert et par sko da veit du, ditt naut!”, svarte jeg oppgitt, og anså diskusjonen som tapt idet jeg forlater garasjen, og hører måsagubben humre inne i verkstedet.

Og før dagens første kaffe, på morgenkvisten dagen etter, snubler jeg i et par (i følge gubben ), så godt som nye joggesko…

 

 

For han som har fikset alt fra stasjonsvogner til kloakkrør med strips, tyggegummi og gaffatape hadde tatt seg den frihet og “reparere” skoa til a mor, slik at det ikke gikk ut over cross-budsjettet….denne gangen heller…

 

Vanntette skal de plutselig ha blitt og…oppgradering der altså…nesten GoreTex.

Så får vi se da, Ronny…hvor mange ruller gaffa som må til for å fikse et ekteskap som er i ferd med å revne like mye som joggeskoa 😛

 

Rik ektemann med bedre humor enn den forrige byttes i et par “vanntette”, godt brukte, joggesko i str 42… og en halv…

Vi jogges blogges.

 

 

 

Helt siden jeg ble voksen, siden jeg flytta for meg selv, har jeg ønsket meg kjøkkenmaskin. En sånn som elter luftige gjærdeiger og rører sammen de smootheste sjokoladekakerørene. Flere ganger har jeg spart opp til den, men så kom liksom livet i veien og knuste sparegrisen. Og med livet så mener jeg unger, hus, og alt det der som koster penger. Senest i våres hadde jeg spart opp til omtrent halvparten, men så vokste minsten to skostørrelser på en måned…og jeg kunne jo ikke la guttungen gå barbeint en hel sesong heller, så kjøkkenmaskinsparegrisen ble tømt, enda en gang.

I flere år har jeg saumfart butikker og kataloger, siklet på blanke bakeboller og googlet eltekroker. Når venner har skrytt av sine rykende ferske pastellfargede kjøkkenmaskiner med motorer sterkere enn overarma til en gjennomsnittlig bodybuilder har jeg grått bitre tårer bar ryggen deres, og når diverse bakebloggere har postet det ene bildet etter det andre av sponsede maskiner med marengsgaranti har jeg nesten vært grønn av misunnelse.

Men så, forrige dagen, da jeg stod med røven i været og henda i blomsterpotta ute, og førsøkte meg på førstehjelp på en potte stemorsbloster som har blitt levende kremert i tørken, vrengte plutselig svigerfar inn på tomta, og i det han åpnet døra på førersiden steg det ut en bolle så stor og så blank at det sved i øynene da sola gjenspeilte seg i den, og folket på måsan nesten fikk sveiseblink, alle som en.

 

( Så blank at selv måsafruen blir med på bildet! )

 

Da det fra bollen også kunne skimtes en eltekrok av massivt metall hørte jeg englene synge, og i et lite øyeblikk var jeg sikker på at jeg stod ved perleporten, klar til å hente billetten inn til himmelen! ( Selv om jeg tidvis er ganske sikker på at jeg blir sendt andre veien, når min tid kommer!)

“Jeg fant denne under senga, når jeg dreiv å rydda”, sa han. “Er det noe du har bruk for?”  Og før jeg viste ordet av det, like overraskende som en jomfrufødsel, eller Kronprins Haakons giftemål med en partyløve fra Sørlandet, hadde måsafruen fått kjøkkenmaskin.

 

Ikke ny, men ikke nevneverdig mye brukt heller. ikke pastellfarget, men hvit, kraftig, vakker og tidløs…litt sånn som måsagubben. Jeg klemte maskina så tett inntil meg og så lenge at hadde den hatt eggløsning hadde den ratt blitt befrukta, men aldri før har jeg fått en presang jeg har ønsket meg mer. Jada, jada, unger er en gave, jeg vet det…men dette er en KJØKKENMASKIN!!! Den skal elte deigen for meg, stå rolig på kjøkkenbenken, og den kommer ALDRI til å trenge nye sko!!!

Så i går morges vrengte jeg bort på butikken, og handlet inn en sånn pose jeg har sagt jeg aldri skal bruke penger på…boller på 1-2-3. For hvem trenger vel prinsipper når man har kjøkkenmaskin??? Og her handlet det om å bare få testa, snarest mulig! Hive alt av ingredienser i en bolle, og la Bodil gjøre susen! Ja, for jeg har kalt maskina Bodil, etter a bestemor. Reidun Bodil som i sin tid var helt sjef på vertshuset på Sørumsand, og som kokkelerte for en hel hær med bare en hånd, proff til fingerspissene.

 

Og mens Bodil eltet bolledeig stod jeg og bare nøt synet. Slappet av i armene som etter snart 30 år med manuell elting er like store og sterke som hos en russisk kulestøter på anabole steroider.

 

Så i går ble det klippekrans, på en helt vanlig onsdag, av en helt vanlig juksedeig fra Møller`ns, og Bodil gjorde det meste av jobben. Og selv om Bodil er ei godt voksen dame, arv etter måsagubbens bestemor, og som de fem siste årene har vært på ferie under ei seng i Sørum, gjør hun jobben sim mer enn tilfredsstillende, og snille damer på Snapchat har fortalt meg at det fremdeles er deler å få kjøpt til frua fra Kenwood, så i dag blir det shopping på nett. For Bodil trenger en ballongvisp, og måsafruen trenger marengs.

 

 

Hvem viste vel at lykke kom i form av ei gammal og brukt kjøkkenmaskin? Vi skal ha det mye moro sammen, blanke Bodil og jeg.

Nå er livet endelig på stell, og i skrivende stund er vi bare en liten jerngryte og en stavmikser unna å være et skikkelig hushold… Livet leker!

 

( Dagens bloggfrokost. )

Ønsker alle som titter innom en fin dag, med eller uten boller og Bodil!