Det var den julen jeg var 13 at spenningen hadde forsvunnet. Spenningen rundt høytiden, da særlig julaften. Pakkene under treet var nettopp bare det. Pakker. Hvor mange som hadde navnet mitt på seg var liksom ikke like viktig lenger, å snike seg opp i boden i dagene før jul for å klemme på pakkene var ikke like spennende. Jul var fint, koselig tid med familien og alt det der, men jeg kan enda huske skuffelsen jeg følte ver at den barnlige, intense spenningen var borte. Det var nesten som en slags sorg, hvor rart det enn høres ut.
“Det er helt vanlig.” husker jeg mamma sa. Du blir større, snart lærer du å sette pris på andre ting med julen. Hun hadde sevsagt helt rett. I årene som kom ble andre ting ved høytiden viktigere. Ribba, for eksempel. 2. juledags feiringen hos mormor og morfar. Kalkun, lek med søskenbarna, gå rundt juletreet med tanter og onkler, le av morfar som etter to glass akkevit snakket kav dansk.
En periode sent i tenårene var juleferien viktigst. Den ekstra fridagen i begynnelsen av januar, planleggingsdagen, var nesten et større høydepunkt enn selveste julaften for en skoletrøtt 17 åring. Jeg savnet den planleggingsdagen det året jeg begynte å jobbe. Da begynte jo nyåret samtidig for meg som alle andre.
Det året vi vi var alene hjemme på julaften, bare mamma, pappa og jeg savnet jeg å feire med flere. Synes det var urettferdig at mormor og morfar skulle feire med kusinen og fetteren min. Kjedellig at det bare var oss tre. Stille, rolig og fint, for all del, men litt kjedelig.
Så var det den julaften vi hentet mamma hjem fra rikshospitalet på formiddagen. Tre ganger på vei hjem stoppet vi bilen, og mamma kastet opp i grøfta. Hjemme ble hun liggende på sofaen, falt inn og ut av søvn. Orket ikke skifte ut av joggedressen som fremdeles luktet av sterile sykehuskorridorer. Ble kvalm av ribbelukta. Det var det første året pappa stod for julematen. Jeg husker det var overraskende godt, for en man som frem til da stort sett hadde servert ferdig grillet kylling de dagene han skulle stå for maten. Mamma lå i stua mens pappa og jeg spiste på kjøkkenet. Jeg ville bare at julaften skulle være over, ville at dagene skulle gå, slik at cellegiften forsvant ut av kroppen hennes. Ville spole frem til neste jul, feire med en frisk mamma, ville at alt skulle være som året før, da vi tre feiret julaften alene.
Den neste julen la vi ned krans og tente lys på graven hennes. Vi feiret julen med hele mammas familie det året. Tanter, onkler, søskenbarn, mormor og morfar, nede hos tante Mariann. Hun samlet oss alle, storfamilen, og det var fint. Vi trengte det alle sammen det året, være sammen den kvelden. Hyggelig selskap, god mat, tårer. Kusinen min fikk saccosekk, den største gaven under treet. Jeg lengtet bare et år tilbake, til da mamma lå på sofaen.
Da jeg fikk barn kom den intense julegleden tilbake. Ikke den samme spenningen som da jeg selv var barn, og lysene på treet var magiske, og pakkene så spennende at de stjal nattesøvnen. Nei, enda bedre. Gleden over å oppleve det på nytt, som mamma, gjennom barnas øyne. Gleden over å glede andre, starte nye tradisjoner. Se tre sett barneøyne glitre i lysene fra treet, små fingre som snoket i kakeboksen i dagene før jul. Føle spenningen i det å se nissens spor utenfor kjøkkenvinduet, nesten tro på nissen selv, vel vitende om at sporene tilhører han du deler seng med.
Så ble ungene tenåringer. En etter en kjente de på den samme følelsen jeg selv satt med som 13 åring. Min tur til å fortelle at det er en del av det å bli eldre, at de nå vil sette pris på andre ting. De gjør det. Gleder seg over den planleggingsdagen i begynnelsen av Januar, gleder seg over lukten av nystekt ribbe, og poppelyden som kommer når man jekker av korken på en kald julebrus. Førjulstiden, varm kako og pepperkaker etter skolen, planlegge julegaveinnkjøp, glede seg til familiesammenkomster.
Og jeg, jeg bare nyter. Nyter minnene, de gamle, og de vi skaper akkurat nå. Lengter ikke tilbake en eneste gang, for det er det ikke noe poeng i. Ting blir som de blir, er som de er. Det er livet. Jeg minnes med glede spenningen av å klemme på pakkene i poden, eller lykken over en stjålet kransekakering i dagene før jul. Jeg minnes de koselige, rolige julaftene med kun meg, mamma og pappa. Så fint vi kunne ha det, bare vi tre. Jeg gleder meg over den siste romjulen med mamma, når cellegigften sakte men sikkert forlot kroppen, og vi kunne rusle små runder rundt byggefeltet. Nå hun kjente snøen knirke under føttene, og nesa ble rød av kulden, for aller siste gang.
Jeg er så glad for at tante Mariann samlet storfamilien julen etter. Første og siste gang vi feiret sammen, alle sammen, minner for livet. Jeg minnes med glede julen med tre små gutter som knapt fikk sove kvelden før kvelden, når de små kroppene nesten ristet av spenning. Lattetren, gleden over pakkene, og fri tilgang på alle julens godterier. Og denne julen, mens jeg minnes alle gledene som har vært, nyter jeg det som nå er.
Tre store gutter som gleder seg like mye som meg til ribbe med sprøstekt svor. Den kommende førjulsmiddagenmiddagen med stefamilien. En ny tradisjon, fordi livet tok en ny vending da mamma ble borte. Ikke vemodig, bare fint. Flere å være glad i. Gleder meg over de to små tantebarna som i mange år fremover skal ha stjerner i øynene i julen, ungene til hun som for mange år siden jublet over saccosekken under treet. De rolige stressfrie førjulsdagene. Lukten av bakst, røkelse og gløgg. Tradisjoner som holdes ved like, minner som gleder, og komplett tilstedeværelse i nuet. For om det er en ting livet har lært meg, så er det å glede seg over det du har, når du har det, og akkurat nå nyter jeg akkurat denne førjulsdagen, fordi jeg kan!
