Sitter her og nyter stillheten. Jeg digger flokken min, trives aller best når jeg har alle mine rundt meg, men akkurat nå, når en ligger oppe og sover, og tre er ute på biltur, da er stillheten herlig også. Jeg nyter lukten av en kopp te. Den smaker ikke så himla mye, men åh, som den lukter. På benken står en brøddeig som Bodil har eltet til heving. Trenger egentlig ikke brød i dag, har mer enn nok i fryseren, men det er liksom ikke søndag før jeg har bakt noe. Passer fint det, for om noen timer, når jeg tygger på en nystekt sprø skorpe, så varm at smøret smelter, da skal jeg lukke øynene og nyte smaken, og et av ukas små øyeblikk. Digg!
Det har vært en fin uke. En sånn med mange små øyeblikk. Ikke noe stort og spennende, ingen ting å skrive hjem om, men akkurat fin nok til at man av og til har stoppet opp, trukket pusten, og tenkt at livet er godt.
( Når man endelig finner en t-skjorte som matcher personligheten. )
Det er fint å være godt i gang med skole og jobb igjen. Travelt, men fint. Deilig å kjenne på rutinene. Fint å fylle koppen med varm kaffe eller te på morgenkvisten, og kjenne den kalde lufta i ansiktet når jeg tusler til jobb om morgenen. Herlig å bli tatt igjen halvveis på veien av poden på sykkel. Ta følge en liten bit, skravle litt om alt og ikkenoe før vi ønsker hverandre en fin dag, og går hvert til vårt. Bra start på vanlige dager. Jeg gleder meg over kjente og ukjente ansikter hver dag. Spennende å treffe og å bli kjent med nye elever, fint å se igjen de gamle.
Jeg har sagt ja til noe jeg gru-gleder meg til, og kjenner på sommerfuglene i magen. Langt utenfor komfortsonen, likevel har jeg tenkt å hoppe i det. Tenkte å skrive litt om det i morgen, for her trenger jeg egentlig noen råd.
( Den dagen jeg stod opp, og håret trodde jeg skulle være med i Melodi Grand Prix finalen, i 1987. Trenger en hårklipp! )
Nok en ettermiddag ble tilbragt på en stol i butikken til Mona på senteret. Slike øyeblikk er så fine. Kaffe og skravlings en liten time før hverdagen fortsetter. Sånne fine øyeblikk, slike små avbrekk setter jeg så stor pris på om dagen. Lute tankene, le så tårene triller.
Jeg har trent tre dager denne uka. Det går fremdeles ikke fort, og jeg løper fortsatt ikke langt, MEN, jeg løper hele veien! Det i seg selv er en seier. Lite for mange, men for meg passelig stort. Å tre på seg joggesko, gå til man blir andpusten og svetten pipler i panna. Fremdeles ingen fan av akkurat det, men når det er over, når økta er ferdig, akkurat det øyeblikket, det er fint. Å unne seg en nystekt skolebolle etter trening gjør det verdt det. Vil jo ikke bli for sprek heller liksom.
( Når man tror formen er stigende, men kroppen sier noe annet. To turer opp trappa til hoppbakken. Var to trinn unna døden lissom. )
Jeg niholder litt på sommeren, vil egentlig ikke at den skal være over. På det varmeste kjentes ferien og sommeren så uendelig lang, men nå i ettertid er det som om det var over før den startet. Så mye av sommeren gikk med til bearbeiding av sorg, og ting som måtte ordnes i den forbindelsen. Men en dag mens jeg tuslet sånn rundt i hagen i egne tanker, drømte om flere varme dager mens jeg skulle til å tømme bassenget på plattingen, kjente jeg regndråper på nesa, og den friske lukten av fuktig løv, og plutselig gledet jeg meg over begynnende høst likevel.
( Når regndråpene faller i slunkent basseng, og vitner om en ny årstid. )
Den ettermiddagen tuslet jeg rundt i hagen en stund med fotoapparatet rundt halsen. Det er så avslappende å rusle rundt sånn, på let etter motiver, knipse litt. Det er som om man ser så mange flere små detaljer gjennom en linse, som om man oppdager mer . Fint øyeblikk!
( Å oppdage kjærlighet på bortgjemte steder, finne detaljer gjennom en linse. )
En liten kjøretur ut av bygda, bare gubben og jeg. Over kommunegrensa med bagasjen full av plantejord, hagehansker og planter. Gjøre det høstfint på kirkegården. Plantet på graven til mamma. Godt å kjenne at sorgen ikke er tyngende når vi er på graven hennes. Vemodig, men ikke trist. Litt annerledes på graven til svigermor. Det er så nytt enda, at hun ikke er hos oss lenger. Vi plantet litt der også, selv om gravstøtten ikke er oppe enda. Vi var stille når vi gikk derfra, men det var et fint øyeblikk likevel. Fint fordi vi ikke trengte å si noe, bare det å stå skulder mot skulder, tusle rolig mot bilen sammen, og vite at ting kommer til å bli helt fint, at livet kommer til å gå videre, det var et fint øyeblikk. Rart å tenke på at ingen av oss har mammaer lenger, godt å vite at vi hadde de lenge nok til å huske, og til å savne dem.
( Så godt å komme hit, uten å kjenne på den overveldende sorgen, bare roen, og vissheten om at ting er fint. )
Å få besøk av pappa og fruen, akkurat i det baksten ble tatt ut av ovnen. Det var et fint øyeblikk. Når folk stikker innom, helt overraskende. Når man setter over kaffen, samles i sofaen, og skravler en times tid. Man gjør så sjelden slik lenger. Alle besøk må liksom avtales og planlegges. Det er fint når de ikke gjør det. Når ting skjer spontant, og folk kommer inn med sko, for gulvet er litt møkkete uansett. Når samtalen og selskapet er viktigere enn serveringen. Herlig øyeblikk.
( Når morfar stikker innom, og viser bilder av den nyeste golf-pokalen. )
Så mye mer kunne vært nevnt. Hun på butikken som i hyllene mellom vaskemidler og kattemat sa, “Så fin du er i dag”, og fikk meg til å føle meg litt mindre ukomfortabel i kjole. Gaven en gruppe mennesker gikk sammen om, som jeg fikk på tirsdag. Bare til meg, og bare fordi. Det er vanskelig å finne ord for å beskrive takknemmeligheten og gleden. Det føles både ufortjent og kjempestort på en gang. Tusen takk.
Pusen som sitter i grushaugen innenfor porten og venter på meg hver dag etter jobb. Som stryker ryggen langs føttene mine og ikke gir seg med mjauingen før han er løftet opp og bæres inn døren.
( En liten lodden velkomstkomite. )
Legge hodet i fanget til måsagubben på kvelden, og kjenne at man blir sigen etter middag. Tenne levende lys når kveldsmørket kommer, drikke kakao av store kopper, og kjempe om den siste dæsjen med krem. Varme kalde føtter i de fine grønne sokkene jeg fikk i sommer, og glede seg over enkle hverdager.
Jo, uka har så absolutt vært fin, og rik på øyeblikk. Ikke store og spektakulære, ikke stort å skrive hjem om, bare akkurat passe hverdagslige og minnerike. Mer enn det trenger man ikke.
Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag, og en ny uke spekket av små øyeblikk. Vi blogges.