Jeg skal ikke skrive langt. Ei heller detaljert og utbroderende. Jeg skal bare notere kort, her på bloggen, for ikke å glemme denne følelsen jeg sitter med akkurat nå. Får når helgen er over, og vi tar fatt på hverdagen igjen, da svinner denne følelsen. Følelsen av innvendig boblende glede over å enda en gang ha tråkket et skritt utenfor komfortsonen, og kommet ut av det nogelunde helskinnet.
For i går turet vi til Sørumsand, Mona og jeg. Jeg som småskjelvende hobbyblogger med en litt spontan konferansierjobb foran meg, Mona som moralsk støtte og kamera-ansvarlig!
Spontan konferansierjobb er å ta vel hardt i… For det er noen uker siden jeg sa ja. Det er bare det at jeg, av gammel vane, sa spontant ja, også angret jeg etterpå. Jeg er sånn…litt personlighetsforstyrra på den måten. Tenker først at “Å fyttikatta, det blir sikkert gøy”, for så å snakke meg selv ned til mentalt sammenbrudd, og angre som pokker! For det er ikke til å komme bort i fra at sofaen hjemme, og en king size pose ostepop fra Coop er langt mer fristende enn å stå foran 70 damer i gamlebygda, og prøve å si noe fornuftig!
( Hobbyblogger og personlig pessimist, klar for å tråkke enda et langt skritt utenfor komfortsonen! )
Men så er det nå engang sånn da, at verden, den er proppfull av fine folk, og dem treffer man ikke hjemme på sofaen med ostepop-gule fingertupper. Nei de treffer man der folk samles. Akkurat slik som i går. Da over 70 damer samlet seg i de trivelige lokalene til Trines Go`kaker i kuskerudgården på Sørumsand, for å overvære et knakandes godt moteshow i regi av klesbutikken Fru Z, ledet av ingen mindre enn…tadaaaa! Meg!
( Nett liten butikkeier, og skrekkelig lang konferansier…i slåbrok! Håret var betraktelig høyere en selvtilliten! )
Og i det øyeblikket dørene åpnet forsvant all (vel, nesten all ) tvil som dugg for solen, for så mange blide ansikter på en og samme plass har vel gamlebygda aldri opplevd før. Her tråkket de inn, 70 kvinnfolk i ulik alder, alle like blide. Jeg så nye ansikter, og gamle kjente. Fikk klemme litt på gamlesjefen fra tiden i Sletta Barnehage, mimre litt med mødrene til noen av barna jeg jeg fikk tilbringe mine aller først arbeidsår sammen med. Jeg fikk le litt sammen med Bente, mammaen til Gry som var der i alle de merkelig flaue og kleine ungdomsårene, slå av en prat med den fine mammaen til Marit, hilse på Inger som alltid legger igjen så koselige kommentarer på bloggen, og snakke med vennene til bonussøster Silje.
( Når du har Mona som moralsk støtte i salen, men hun er litt ustødig på hånda… Bildet representerer egentlig godt hvordan det var inne i hodet mitt i går. Relativt tåkete! )
Og foran alle disse fantastiske damene, og med Mona trygt plassert midt i rommet hoppet jeg like gjerne i det, sammen med et knippe strålende vakre og helproffe modeller, og fikk en aldeles herlig opplevelse…sånn på en helt vanlig torsdag kveld!
( Limte på meg omslagskjolen uten omslag…merkelig nok var det liten respons da jeg tilbød meg å gi den bort… )
Og når man er trygg på publikumet, da blir man trygg på seg selv. Ihvertfall trygg nok til å dele litt av de innerste tankene om en kropp som egentlig aldri har sett sine glansdager. Dele litt om å leve i nuet, litt om åreknuter, lut holdning, ufrivillig hårvekst, hengepupper, hengemage, og uheldige nettkjøp av omslagskjoler uten omslag.
( Den nakne sannhet… Halvgammelt kvinnfolk med nok av skavanker å skjule bak noen lag moteklær fra Fru Z! )
Og nå sitter jeg her, rød i kjakan, sliten i kroppen etter en av de travleste, og mest nervepirrende ukene jeg noen gang har hatt, og kjenner på en indre ro, og en boblende glede over å enda en gang ha våget. Våget noe, kun for min egen del, og kommet helskinnet igjennom. Den følelsen skal man ikke kimse av! Måtte den vare lenge! Og hvis ikke, ja da kan jeg bare logge inn på bloggen, lese dette innlegget, og mimre litt!
Kjære Fru Z, kjære Trine og hennes team fra Trines Go`kaker, kjære Mona, og kjære alle dere som tok turen i går! Tusen takk! Dette kommer jeg til å leve lenge på!
Klem fra konferansier Nordvang, i dag betraktelig mer påkledd enn jeg var i store deler av i går aften 😉
Enda en firedagers arbeidsuke. Sånne uker liker jeg! Den politikeren som innfører det fast har min stemme ved neste valg, garantert! Skulle gjerne startet denne søndagsbloggen med en sånn “Åh, her sitter jeg og er så rolig og avslappet, og bare nyyyyter fridagen!”, men det er løgn! Reinspikka løgn! Skuldrene er himmelhøye, og jeg er så stressa at kroppen dirrer. Starter uka med en tredagers eksamen, og har rett og slett ikke trua på meg selv. Tenk det! 42 og et halvt år, og stressa for en eksamen. Onsdag ettermiddag, da skal jeg enten trøstespise store mengder ostepop, eller juble, avhengig av hvordan det går, men da er jeg ihvertfall ferdig, og kan senke skuldrene litt. Tror jeg må en tur ut i skogen senere i dag, løpe fra meg litt. Det pleier å roe kroppen.
Så da passer det like gjerne å fortelle om et av ukas fineste øyeblikk, som foregikk nettopp der. I skogen.
( June, kollega, venn og treningskompis. Og denne gangen kunne vi veien! )
Tror det var torsdagen. En sånn “litt overalt” dag egentlig. Først jobb, kaffe med ei venninne, busse innover til Lillestrøm, totalt folkekaos! (Et øyeblikk vurderte jeg om jeg faktisk er litt allergisk mot kjøpesentre og store folkemengder…takke meg til bygda! ) øte gubben, kjøre innom kirkegården, sjekke gravene til svigermor og mamma før 17. Mai, møte med damen som står for neste ukes store happening, også til slutt, en tur i skogen, med June og “marsvinet”, helt spontant! Og det var så deilig! Nydelig sol, varmt i været, trivelig selskap. Fant heldigvis veien denne gangen, en helt ukjent sti for meg, selv om jeg har tråkket rundt i den samme skogen i snart 20 år. Vakkert altså, skikkelig! Akkurat passe tempo, akkurat passelig med alvorsprat, og akkurat rikelig mengde latterkuler. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne, skogen er medisin! Absolutt et av ukas fineste øyeblikk!
( Tenk at dette vakre tjernet har vært her hele tiden, og at jeg ikke har oppdaget perlen før denne uka! )
Så var det dette møtet på torsdagen, angående neste torsdag. For torsdag til uken skal jeg være konferansier på Sørumsand, for en kundekveld i regi av butikken Fru Z! Og for første gang, kanskje, så gleder jeg meg til noe jeg har sagt litt impulsivt ja til. Nå er jeg jo en sånn personlig pessimist, og har ingen tru på at gleden blir langvarig, for du kan banne på at i det torsdagen kommer vil jeg atter en gang ha svettetokter, nervøs mage og, angrende tendenser, men akkurat nå gleder jeg meg. Gleder meg over et trivelig møte med en sprudlende innehaver av en spennende butikk, gleder meg til en tur til gamlebygda, og gleder meg til å se et kjent ansikt eller to. Uansett, møtet på torsdagen var et fint øyeblikk!
Det renner litt inn med tilbud på bloggen om dagen. Spørsmål om jeg kan reklamere for det ene eller det andre. Som jeg har nevnt tidligere var det aldri meningen at denne bloggen skulle brukes til det, og aldri hadde jeg trodd noen skulle anse denne bloggen som en brukanes kanal for den slags heller. Men bare denne uken har det kommet tre tilbud alene, og jeg er i tenkeboksen. Føler at jeg selger sjela mi litt. Et tilbud har jeg takket ja til, rett og slett fordi samarbeidet er superspennende, og fordi jeg heier på kvinnelige norske grundere. Jeg er full av beundring for de som våger, og denne dama satser både så viktig, så riktig, så kreativt, og vågalt at det er en glede å henge seg med på lasset. Jeg gleder meg til å dele mer om akkurat dette prosjektet senere!
( Tenk at noen i det hele tatt vurderer å bruke denne slitne ostepopkroppen til reklame…I am not worthy my queen!! )
Det andre tilbudet vurderer jeg å takke ja til, rett og slett av rein nysgjerrighet på produktet. Tiden vil vise, spennende er det ihvertfall. Det siste tilbudet lo jeg av. At noen i det hele tatt velger å inngå samarbeid med firmaer så til de grader useriøse at selv Google lo av meg da jeg søkte de opp, er utenfor min fatteevne. Uansett, de to første tilbudene, og særlig samarbeidet med Makeløst, det gleder meg! Et av ukas fine øyeblikk, helt klart! Damer som våger, det digger jeg!
Den dagen jeg brukte olajakken min for første gang siden sensommeren i fjor, og fant en 50-lapp i jakkelomma!!! Lykke! Etter en sparsommelig vinter og vår med utlegg til førekort, konfirmasjon og den feiteste bunken regninger i manns minne var det å finne uventede penger, selv en sånn liten sum, en fantastisk fint øyeblikk. Store kvinner, små gleder…bare fiksa litt på det ellers så kjente ordtaket der altså! Og hva gjorde jeg med pengene? Svidde dem av i kantina så klart! For det kunne ikke skjedd på et bedre tidspunkt. For hjemme på benken hadde jeg lagt igjen både matpakka og lommeboka, og sånn flaks i uflaksen er ikke hverdagskost for denne personlige pessimisten. Så mens jeg gikk der gjennom korridorene på skolen, med en ferdigsmurt baguette i hånden, og smuler i munnviken, tenkte jeg at dette…dette var et fint øyeblikk!
( Så lykkelig over lunsjen at jeg ikke klarte å holde kameraet rolig lenge nok til å få tatt et tydelig bilde engang… MAT lissom! )
Sove lenge på 17 mai! Det var et fint øyeblikk. Ingen unger som skulle tidlig opp, eller som trengte hjelp til å få på finstasen. Ingen som gnålte etter pølser eller store mengder is. Bare sove lenge, spise en god frokost, rusle litt rundt blant bygdefolket, rusle hjem igjen, sovne litt i solen, og spise enda litt til. En aldeles nydelig, rolig 17.Mai. Det var et fint øyeblikk! Å være tenåringsmamma, det er egentlig helt ok!
( Store unger = avslappende 17. Mai! )
Den ettermiddagen svetten rant oppover ryggraden og jeg bannet som en nordlandsk bryggesjauer fordi den fordømte trehjuls landssvikeren av en møkka-gressklipper ikke ville starte. Du vet det er ille når selv katta skyr deg som pesten, gjemmer seg under verandaen, og du selv blir overrasket over hvor mange banneord du egentlig kan. ( Mamma må ha vridd seg i graven akkurat da! )Tror kanskje jeg fant opp noen nye også! Sint som bare ei middelaldrende kjerring kan bli forbannet jeg verden, gressklippervraket og ugresset som vokste seg lenger enn Leif Juster over hele hagen! Men så satt jeg meg ned på plattingen, pustet inn og ut nok ganger til å unngå frivillig høyt blodtrykk, telte til ti, og så kom katta smygende frem igjen, la seg i fanget mitt, og malte høyere en den fordømte gressklippermotoren noen gang har gjort! Også var livet plutselig fint igjen. I akkurat det øyeblikket. For sola varmet i ansiktet, pusen malte, og når jeg la godvilja til var selv ugresset ganske vakkert. Hvorfor bli sint over ting man ikke får gjort noe med lissom. For ugresset går ingen steder…faktisk står det der enda. Klipperen er i garasjen, måsagubben får snart nok fiksa den skiten, og jeg når jeg fikk roet overgangsalder-hjernen noen hakk, ja så fikk jeg faktisk et ganske fint øyeblikk ut av det hele!
( Baghera og ugresset. Fint øyeblikk, egentlig! )
( Solvarme poter fulle av pollen. Liten lodden lykke! )
Og vår, det byr på det ene fine øyeblikket etter det andre. Solvarme poter fulle av pollen, fine å kose med! Se mauerne som forsyner seg grådig av kokos-smulene som falt av skolebollen min, også maueren full av pollen. Ganske fint øyeblikk det også!
Knoppene på trærne, og blomstene som er i ferd med å springe ut. Se det blomstre litt mer, for hver dag som går. Fine øyeblikk. Kald Pepsi Max med lime, nydelig og vanedannende. Eleven som spurte om jeg ville ha en klem, også gav meg en uten å samtidig feste en “spark meg ” lapp på ryggen min. Fint øyeblikk. Gliset til minste poden som kjøpte mopeden til broren sin for slikk og ingenting. Gliset til broren som synes slikk og ingenting var en helt grei pengesum. Fint øyeblikk.
( Når det våres litt mer, for hver dag som går. )
Og slik gikk uka, firedagers uka. Svette og banning, stress og indre ro, glemte matpakker, og gjenfunnet 50-lapp, barbent lykke og uønsket ugress, sol og regn. Hverdagen på sitt beste, full av de små fine øyeblikkene.
Håper din uke har bydd på en liten drøss med små gleder, og at uka som kommer vil by på enda flere. Vi blogges!
Jeg ønsket meg alltid søsken da jeg var yngre. Ikke det at jeg ikke ønsker meg det nå, selvsagt hadde det vært fint med søsken nå også, men nå er vi så voksne både jeg, og særlig pappa, at jeg med sikkerhet kan si at det “toget har gått”! At jeg fant meg en måsagubbe som også var enebarn betyr jo at familien vår, selv tilsammen, ikke ble spesielt stor. Nå har vi i ettertid sammen fått både bonusfamilie vi setter stor pris på, altså mine ste-søsken, og vi har våre tanter og onkler som bestandig har vært der for våre barn, slik de var der for oss da vi var mindre. Dessuten har vi jo den familien vi har valgt selv, altså vennene våre, som vi setter stor pris på. Vi har et godt nettverk rundt oss, tross alt, med mennesker vi er så veldig glad i , og som vi vet er glade i oss. Men søsken, det er noe helt spesielt. Jeg ser det på guttene mine, hvor mye glede de har i hverandre, og slik har det vært fra dag en.
De deler hemmeligheter, sorger og gleder.
Og selv om du som leser sikkert nå har fått helgens konfirmasjon av vår minste pode langt opp i halsen, så skal jeg bare dele bittelittegranne til fra dagen. For de eldste podene, storebrødrene, og de selvutnevnte “arveprinsene” i familien skrev sin egen tale til lillebrutter`n , og den har jeg fått lov til å dele på bloggen. Den viser så mye av samholdet i denne lille gutteflokken, så mye glede og så mye alvor. For om du, slik som meg og alle gjestene som fikk oppleve talen i helgen som var, leser litt mellom linjene, så vil du lett forstå hvor mye kjærlighet som kan formidles med en humoristisk vri. Jeg var ihvertfall mektig stolt av trekløveret mitt denne helgen.
KONFTALE TIL LILLEBRUTTER`N
Martin: Først vil jeg bare få si Gratulerer med dagen til den nest kjekkeste gutten i brødreflokken.
Petter: Ja, og gratulerer med dagen til den eneste broren jeg har. Prinsesse Martin her er jo mer som en søster egentlig!
Martin: Den største fordelen med å ha en lillebror er jo å alltid ha noen å skylde på, uansett om man har gjort noe galt eller ikke.
Petter: Ikke det at vi har lagt skylda på deg for så mye da… Kanskje bare den gangen Martin og jeg sparka fotball inne og kuste den hvite vasen med blomster.
Martin: Eller den gangen vi harva opp tulipanene i blomsterbeddet med tråsyklene.
Petter: Eller da vi spolte opp hagen med firhjulinger.
Martin: Eller da vi spolte opp hagen med crossere.
Petter: Eller da vi spolte opp hagen med moped.
Martin: Eller da vi spolte opp grusen med Skodan!
Petter: Så joda, det å ha en lillebror er egentlig ganske greit!
Martin: Ja, for av en eller annen grunn slipper du unna med mye mer enn Petter, og i hvert fall mye mer enn meg. Noe som egentlig er ganske rart, siden vi, og særlig jeg, er et englebarn.
Petter: Uansett, som liten var du lett til å overtale til det aller meste. Ikke det at vi gikk inn for å få deg til å gjøre ting vi ikke hadde lov til altså…
Martin: Sånn som å snike deg inn i godteskapet og hente sjokolade til oss.
Petter: Eller til å stjele kakebokser fulle av julekaker.
Martin: Eller spise maur.
Petter: Eller helle såpe utover badegulvet og lage skøytebane der inne.
Martin: Eller pisse på strømgjerdet….
Petter: Ja sorry, for det siste.
Martin: Jah, sorry!
Petter: Vi veit jo at det ikke alltid har vært like lett å være lillebror.
Martin: Særlig ikke når du har så kjekke og digge storebrødre å sammenlikne deg med!
Petter: Nemlig! Men det har ikke alltid vært lett å være storebror heller. Særlig ikke når du har hatt det tøft! Heldigvis for meg og Martin har vi vært to om å ha oppgaven som storebrødre, og sammen var vi litt tøffere når vi så det som vår oppgave å passe på deg i skolegården når noen av gutta i klassen din ble litt slemme.
Martin: Ja, for ingen tørte å yppe mer med deg når vi eldre muskelbuntene tok en tur ned på mellomtrinnet og fortalte gutta hvor skapet skulle stå!
Petter: Nemlig!
Martin: Jeg gikk foran og kjefta. Petter stod bak og knyttet nevene. Han er jo litt pinglete vet du! Uansett! INGEN skulle kødde med lillebruttern!
Petter: Nei! Bortsett fra oss da!
Martin: I dag er det ingen som tør å plukke deg på nesa lenger, for i løpet av et kvarter blei du jo helt giganorm, og vokste over hue på oss begge.
Petter: Jepp. Du er jo ikke sønn av Ronny-Ponny Gorilla-king for ingenting!
Martin: Du er ikke lenger bare en lillebror, du er en god kompis også!
Petter: Du er rolig, og fin og snakke med. Du er mer voksen enn noen annen fjortis jeg kjenner, og nå om dagen kan vi snakke sammen om alt. Det er fint å ha med deg på raggen i Skodan, kjøre en tur til Sverige, spille musikk, og snakke om alt mulig rart.
Martin: Vi kan snakke om damer!
Petter: Om biler.
Martin: Om damer.
Petter: Om cross.
Martin: Om damer.
Petter: Om skole og snekring.
Martin: Om damer.
Petter: Om musikk!
Martin: Om damer.
Petter: Om ting vi synes er leit, eller mennesker vi savner.
Martin: Og om damer!
Petter: Det vi vil frem til er at du er en sabla fin lillebror Mattis, og verdens beste kamerat!
Og selv om vi vet at du har gleda deg masse til denne dagen, så har nok Martin og jeg gleda oss mer!
Martin: Ja, for med lomma full av rykende ferske konfpenger regner vi jo med at du har skikkelig lyst til å spandere litt av hvert på storebrødrene dine som du jo er så glad i!!!???
Petter: Ja, for Skodan trenger bensin!
Martin: Og jeg trener en milkshake og en 12 pakk med Mc.Nuggets!
Petter: Uansett. Gratulerer med dagen Mattis! Jeg er skikkelig glad i deg kompis!
Hvor begynner man liksom? Når uka har vært full av fine øyeblikk, og fremdeles står søndagen så godt som urørt foran meg, og jeg vet at også den kommer til å by på det ene lille øyeblikket etter det andre. Jeg ble liggende litt i senga i dag tidlig å høre gubben snorke rolig, men jeg kjente en mild bris og frisk vårluft fra det åpne soveromsvinduet. Så fint, å starte dagen med et slikt lite øyeblikk.
( Når det blåser svalt fra et soveromsvindu på gløtt. )
Det blir ikke tid for det lange og oppsummerende søndagsinnlegget i dag, for når kaffekoppen er tom, og jeg har fått trøtten ut av øynene skal jeg stryke et par skjorter, også skal måsafamilien farte avgårde for å feire enda en ung herremann på hans konfirmasjonsdag, og nå gleder vi oss til å være gjester. Gleder oss til å gratulere, til å høre på talene, til å spise god mat.
( Er det konf, så er det konf! Synnøve Finden, gå og legg deg! Det er ei ny budeie i “by`n”! )
I går var det Mattis sin dag, og for en dag det ble. En sånn dag hvor det ene fine øyeblikket avbrøt det andre. Må jo være lov å være stolt over den minste poden på en slik dag. De største podene også selvsagt, i det hele tatt, stolt over å få være en del av hele den fine gjengen som var med på feiringen. Det er ikke alle forunt å ha slik en flott, oppegående gjeng rundt seg, familie og venner. I går kjente vi oss heldige alle mann. Heldige med konfirmanten, med feiringen, og med alle de som feiret sammen med oss. Talen fra storebrødrene, talene fra mormor og morfar. Maten, kakene og stemningen! Hele lørdagen var et eneste langt, fint øyeblikk, rett og slett.
( Flotteste konfirmanten, fineste poden! )
Akkurat nå sitter jeg pakket inn i dyna på sofaen, med to asjetter fulle av restemat på hver side av pc`n. Ganske greit øyeblikk akkurat dette også, om jeg skal være ærlig. Litt matvrak må det være lov å bli dagen derpå, dessuten smaker maten alltid bedre dagen etter, uten festklær som strammer nevneverdig over bringa. Jo, pysj, dyne og restemat. Fint øyeblikk!
Turen i skogen med June og Mona, og marsvinet Stella på onsdagen. Jeg stressa mer enn planlagt etter jobb. Snakket med flere enn jeg kan telle i telefonen, mistet nøklene, fant igjen nøklene, snubla i egne føtter på trappa, og satte fast popcorn- skall mellom tenna! Skuldrene var høye, og jeg var irritert. Mer enn jeg har vært på lenge. Du vet sånn stress-irritert, når selv den minste bagatellen får deg til å flekke tenner. Sånn var jeg da, og trodde ikke jeg skulle verken rekke eller orke noen treningstur heller. Men jeg rakk det, akkurat, og skogen er magisk! Og som liksom bare for å toppe det hele gikk vi på stier vi aldri har gått før! Altså, sånn i teorien gikk vi oss litt bort, så den planlagte runde på fem kilometer ble til halvannen mil, og nærmere tre timer i frisk luft og nydelig terreng, men det gjorde ikke noe. Snarere tvert imot! Det var balsam for sjela, og selskapet var selvsagt fabelaktig! Natur og godt selskap, verdens beste stress medisin. Fint øyeblikk!
Den dagen jeg ble ferdig med bordkortene. Du vet den følelsen du får når du endelig blir ferdig med gjøremål du har hatt hengende over deg en stund. Det var et fint øyeblikk det. Kunne krysse av en av de tidkrevende forberedelsesjobbene på lista. Det var digg det. Da samlet jeg alle bordkortene i ei klynge, skjenket meg en kopp kaffe, og feiret med to never tortilla chips. (i mangel på noe annet som var godt i skapet!) Fint øyeblikk!
Mattelekser! Off, jeg er egentlig motstander a hjemmelekser i utgangspunktet, men om minsten har mattelekser han trenger hjelp til, da blir jeg rett og slett mannevond. Jeg SUGER i matte, og har alltid gjort det. Kommer alltid til kort når poden har trengt hjelp med mattelekser. Men nå…nå har to av podene kommet seg på viderergående, og det har liksom knekt mattekoden grunnet fantastiske lærere og alternative læringsmetoder, så når minsten denne uka trengte hjelp til lekser g pugging til tentamen, da spurte han like godt brødrene istedet for meg. ( klok unge!!) Og mens to storebrødre utover kvelden byttet på å være leksehjelp slo det meg hvor heldige de er som har hverandre, og hvor heldig jeg er som har dem. Å sitte sånn på sidelinen, bare lytte til dem, observere litt på avstand, det var et skikkelig fint øyeblikk. Søsken! Det må være så fint å være en del av en liten søskenflokk. Jeg har alltid savnet det selv, og der og da, og akkurat nå, er jeg så glad for at gutta har hverandre. Så fint å kjenne litt på det, på det øyeblikket.
Gå trappene til toppen av hoppbakken, for så å klatre videre opp til Høgåsen, kjenne at syra fester seg i bena, og at kulda biter i nesa. Høres kanskje ikke ut som et minneverdig øyeblikk, men å nå toppen når musklene svir, i skikkelig drittvær, og vite at det er bare nedoverbakker hele veien hjem til en varm dusj og fyr i peisen, det var et helt greit øyeblikk!
Den dagen eldste poden ringte hjem i skoletiden og lykkelig kunne fortelle at lærlingplassen fra høsten av er sikret! For en lykke!!! Etter snart to år på yrkesfag, og kun tre dager i praksis hos et veletablert og lokalt firma er han godtatt som lærling, og vi kunne ikke vært gladere på hans vegne. Han fortjener det, så veldig, og jeg vet han vil være en styrke for de han skal jobbe med. Det finnes ikke noe bedre, enn å se at ungene lykkes. Ja, det var et fint øyeblikk. Virkelig fint øyeblikk! Et slikt man ikke glemmer med det første…kanskje aldri!
Så kom sola igjen, omtrent like raskt som den ble borte. Og med sola kom ugresset som driver folk flest til vannvidd, men som egentlig lyser opp de kjedelige grøftekantene og minner om sommer, gule neser, og flekker på klærne som mamma aldri fikk vekk i vask. Løvetann, en liten lykke! Og sånn var det den dagen jeg gikk hjem fra jobb, og bare måtte stoppe opp ved grøftekanten, plukke en av disse gule små, og mimre litt. For løvetann lukter barndom. Fine barneår i Jernbanegata i Lillestrøm, med bestevenninnen i leiligheten over. Plukke løvetann på vei hjem fra skolen, småsko på bar asfalt, blomsterkrans i håret, flekker av løvetannmelk på hendene og på t-skjorta. Løvetann er minner, og løvetann er vår. Fint øyeblikk.
Og slik var uka. Fulle av små og store øyeblikk. Full av fine mennesker, sunne og usunne matvalg, trening og latskap, pusekatter som omtrent kryper opp i nakken på deg for en ettermiddagshvil, og unger som sovner av utmattelse etter skoledagen på sofaen i stua. En uke med familie, venner, kolleger, elever, “marsvin” som tror de er vaktbikkjer, muskler som verker fordi ingen i trimgruppa eier stedssans, fotspor i nysnø, og fregner på nesa av varm vårsol. Fest og hverdag. Hele spekteret av livet, klemt inn i en liten uke. Hverdagsgleder på rekke og rad.
Og nå må jeg avslutte. Bør vel slutte og spise restemat også, om jeg skal ha plass i magen til en ny forsyning på ny fest senere i dag. Håper din uka har vært full av fine øyeblikk, og at den kommende uka vil by på mange små og store gleder. Vi blogges.
Du er verdens beste overraskelse. Ja, for vi er jo ikke akkurat kjente for å gå rundt grøten i vår familie, her er vi rimelig frittalende og ganske så ærlige med hverandre, så du vet godt at du slett ikke var helt planlagt. Pappa og jeg var enige om at vi hadde fått de barna vi skulle da Martin ble født. Du vet jo godt hvordan Martin er, og forstår derfor sikkert hvorfor vi ikke helt tok sjansen på en til.
Men sånn ble det ikke, og plutselig en dag i oktober 2004 ble fire til fem, og med det var familien komplett. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, du var, og er fremdeles verdens beste bursdagsgave!
I dag er det helt umulig å skulle forestille seg en verden og en hverdag uten deg! Med deg er livet enda litt rikere, enda litt morsommere, enda litt dyrere, og definitivt så mye, mye bedre!
Klar for seremoni i Lillestrøm kultursenter. En fantastisk flott konfirmasjon med humanetisk forbund!
Det var komplett kaos den dagen du ble født. Bare hold ut vennen, alle vet jo at enhver konfirmasjonstale ikke er fullstendig før vi har utbrodert fødselen skikkelig! Det ble panikk i korridorene på sykehuset da det viste seg at den lille gutten i magen slett ikke hadde det bra, og en liten stund var pappa og jeg sikre på at vi skulle miste deg før vi fikk møtt deg. Sånn ble det heldigvis ikke, for du var, og er fremdeles en fighter.
Du fant din plass i familien med en gang. Forgudet av den eldste storebroren din som bysset, og dullet, koste og klemte, lekte og sang for deg. Passelig godt likt av den andre broren din også, mest fordi en baby var den perfekte fartsdumpen på leketeppet når det skulle kjøres rally med lekebiler.
Petter pleide å si: Mamma, kan jeg få kose med babyen nå?
Martin sa bestandig: Kan du legge ned den ungen så jeg kan kjøre litt over han?
Poden gjør seg klar til å ta imot gjester.
Den blideste lille klumpen i familien, det var deg! Lykkelig i vogga, lykkelig i vippestolen, lykkelig i bilsetet, lykkelig på stellebordet, i badekaret, på gulvet, og lykkelig i fanget. Og som minstemann i en familie på fem var det alltid nok fang å sitte på.
Tidlig løsningsorientert. Reparerte egne leker, smurte seg egne brødskiver, lærte seg selv å knyte skoa, tørket snørra med genserermet, og henta seg egne pokaler på premieutdelinger selv om du ikke hadde kjørt løp!
Stille og rolig. Du trivdes godt i eget selskap, og du koste deg som midtpunkt i leken. Måsahuset, pappa, mamma, Martin og Petter var din trygge sone. Her kunne du tulle og le, danse og synge, og bare være deg selv.
De som kjenner deg slik du er i dag vil kanskje tro at for en gutt som deg har livet alltid vært enkelt. At solen alltid skinner for snille gutter, og at hverdagen er en lek. Men sånn er det ikke. Du snakker ikke mye om det i dag, og det er nok fordi du ikke enger kjenner behov for det lenger, for akkurat nå smiler livet. Men vi, du og jeg, dine aller nærmeste, vi vet at du stille har kjempet for å komme dit du er i dag. Kjempet for å bli trygg på deg selv, trygg på at du er god nok. Ja, for det er ikke alltid lett å bestandig skulle være «Den snille gutten». Den som bare godtar, den som ønsker andre godt, og setter egne behov til side for å få det til. Den som ikke roper ut når verden er urettferdig mot en selv, men som alltid stiller opp for andre.
Brødregjengen. Herlighet så stolt jeg er av dette sammensveisede trekløveret.
Nå skal ikke denne talen brukes opp på de minnene som fortjener å bli i fortiden, men jeg må bare si at jeg er så stolt av deg, og det har jeg alltid vært. For det krever mot, stort mot faktisk, å tørre å være sårbar. Å tørre å la tårene strømme fritt foran mamma, pappa og lærer`n, legge alle kortene på bordet, og innrømme at hverdagen kjennes tøff når de du aller helst vil leke med i friminuttene er de som gjør det vondt å være på skolen. Å tørre å stå utenfor, uten å vise frykt for å være alene.
Å tørre å snakke om at det kjennes vondt, å være den som blir valgt sist, den som blir ledd av fordi man hører dårlig og snakker annerledes, fordi man ikke er den som løper fortest, eller scorer mest mål på fotballbanen. For barn, de kan være fryktelig leie med hverandre, og det fikk du kjenne på. I lang, lang tid.
Konfirmanten og oldemor.
Men vi snakket sammen. Du snakket, delte åpent, lot oss andre få ta del i det vonde, lot oss ta vekk noe av byrden. Og med to storebrødre som bruste litt med fjøra i skolegården da gutta i klassen var leie, med en mamma som alltid krevde svar, og med verdens mest tålmodige pappa som lot deg jobbe ut frustrasjonen i garasjen, eller kjøre ut aggresjonen på crossbanen, har du sakte men sikkert blomstret til den du er i dag. En gutt svært så moden for alderen. En gutt med en helt spesiell omsorg for alle rundt deg, også de som ikke alltid viser det samme for deg, og med en trygghet og ro som er beundringsverdig, selv for mennesker mye, mye eldre enn deg!
Det koster deg ingen ting å sende melding til en venn som går gjennom sin aller tøffeste kamp. For deg er det en selvfølge å sette pris på en god lærer, eller å skrive «jeg er glad i deg» på en melding til bestefar. Ingen har så varme nattaklemmer som deg!
Mor og sønn.
Og her har jeg kommet til den delen av talen hvor jeg snudde meg mot pappa og sa : «Her ble det mye sentimentalt positivt kliss pappa!! Det må da være noe litt mer negativt vi kan komme med også, sånn at det ikke høres ut som om vi juger lissom!»
Og pappa dro lenge på det før han svarte. «Du kan si at han er bedre på å skru fra hverandre sykkelen sin enn han er på å sette den sammen, også kan du si at han ikke må få noe større føtter nå, for det er snart ikke plass til skoa hans i gangen!»
Morfar holder tale for konfirmanten.
Og det var det vi kom på. Slett ikke verst for en gutt som etter hva enkel forskning viser egentlig skulle vært midt i de trassige og litt småvrange tenårene.
Nei, vi feirer slett ingen småvrang tenåring her i dag. Vi feirer em super gitarist, en crosskjører, en lillebror som har vokst over hodene på oss alle, en sønn, et barnebarn, et ullhode, en villmarksentusiast, en mekaniker, en snekker, en venn, en Wunderbaum-samler, en råner, en solstråle, en humorist, en konfirmant, og en knakandes kjekk ung mann!
Vi er så glad i deg og så stolte av deg Mattis, i dag, og alle andre dager.
Jeg burde egentlig droppe denne søndagsbloggen i dag. La meg bare si det sånn, om du leser blogger for inspirasjon til livsstil, mote, interiør, mat og fine bilder kan du bare logge deg ut herfra sporenstreks, for denne søndagen vil du ikke finne så mye som et snev av inspirasjon her inne. Det har virkelig ikke vært uka for hverken det ene eller det andre. Ikke at uka har vært direkte dårlig, sånn egentlig. Det er bare det at det jammen ikke har vært særlig mye som har gått riktig veien heller. Så gjenstår det å se da, her jeg sitter og trøstespiser ukas siste mislykkede øyeblikk, om det går an å få noe positivt ut av alle de litt mindre vellykkede øyeblikkene uka har bydd på, og se om det finnes grunner til å være hverdagslykkelig likevel.
Likner ikke særlig på makroner, mener du? Hva så?? Hvem gjorde deg til besserwisser over fransk bakverk a??? Ja, neida, så. Greia er den at jeg tenkte at jeg skulle bake noen makroner, putte i fryseren og ha til kakebordet i konfirmasjonen neste helg. Og siden jeg har bakt makroner to ganger før var jeg selvutnevnt ekspert, og trengte ikke oppskrift, for den hadde jeg jo i hue…trodde jeg! Men der tok jeg feil gitt, for i stedet for marengs med mandler og melis mekket jeg visst mandelsuppe, og et brett med 24 makroner fløt ut over langpanna, og ble til en svær kvadrat av mandelmasse istedet. Profft gitt. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe da. For brett nummer en bare rullet jeg sammen med karamell og sjokoladekrem til ei ganske så snasen marengsrullekake, og puttet i frysern. Om ei uke skal den få et lag moccakrem og et marsipantrekk, og om noen i konfirmasjonen spør hva slags kake det er skal jeg med hevet hode kalle den “Det kan du bare drite i å spørre om-rullekake med marsipantrekk!” Fengende navn da, blir sikkert en slager, og det beste av alt. Brett nummer to, det bare brøt jeg opp i biter, og nå har jeg fysemat i flere dager. Smaker godt her jeg sitter og blogger da! Fint øyeblikk, tross alt!
Også var det århundrets bomkjøp da….
Det gikk ikke altfor bra den dagen jeg fikk pakka fra Zalando heller, med omslagskjolen jeg hadde bestilt til konfirmasjonen. For en lur dame sa til meg at “Er du usikker, bruk omslagskjole. Det passer til ALLE fasonger!” Men dama tok feil, så innmari feil! For i denne kjolen var det ikke omslag nok til å dekke noe som helst, ihvertfall ikke på denne kroppen. Her manglet det minst tre meter stoff. Splitten gikk fra låra og opp til haken, og skjulte hverken bever`n, eller mammapuppen. Du vet det er imponerende utringning, når den ender helt nede ved høna. Nei, jeg tror kanskje ikke dette blir kjolen jeg bruker til lørdagen, og ikke var det noen ukas høydepunkt heller. Men vi lo godt da…hele hurven i måsahuset, og det er jo fint. Man skal ikke undervurdere en god latter. Greit øyeblikk, tross alt!
Det hjalp litt på humøret den dagen klesstilen ikke satt helt for måsagubben heller.Skulle bare en kjapp tur på butikken litt sent på eftan, og jeg prøvde på min egen diskret måte å si noe om at sokker i slippersene er skrekkelig “harry”, og at han kanskje burde revurdere det før jeg tok han med ut blant lokalbefolkningen.
Og måsagubben, veldressert som han er, hørte på konemor, og brukte joggesko istedet. Ikke stort bedre, men ihvertfall representabel nok til en kjapp tur på Kiwi, noe jeg presiserte fornøyd i bilen. Men det viser seg at måsagubben slett ikke er så åpen for kritikk moteråd som jeg trodde, for på pur faenskap dro han shortsen så langt opp i anus at jeg kunne telle hemoroidene der jeg gikk bak han mellom hermetikkhyllene, og skal jeg være helt ærlig så det ikke stort bedre ut forfra…. Nå var jeg så opptatt av å å ikke vedkjenne meg slektskapet til gubben mens vi var på butikken at jeg fikk tatt noe bilde der og da, men måsagubbben demonstrerte gladelig hjemme foran ungene hvordan han hadde stoppet kjeften på måsakjerringa…. Igjen, ingen ukas høydare, men nok en god latter…i ettertid. Greit øyeblikk, tross alt.
Og da kunne jo ikke mer gå galt eller? Joda, det kunne det. For da jeg bladde gjennom kamerarullen på mobilen for å poste bilde av pusekattene på instagram, fant jeg ut at jeg slett ikke hadde tatt bilde av pusekattene likevel. For som tidligere fortalt, med lys i ryggen, møkkete mobilskjerm, og hornhinner som krangler om plassen hadde jeg klart å knipse en hel serie bilder av meg selv istedet, og jeg fikk for første gang se hvordan jeg ser ut når jeg konsentrerer meg. Og DET VAR IKKE NOE VAKKERT SYN!!!
Så hvis det er dette trynet alle mine kollegaer eller elever ser hver gang jeg konsentrer meg om jobben, ja da er det bare å beklage. Mer uintelligent ansikt skal du lete lenge etter. Men atter en gang, en god latter forlenger livet…og etter denne uka er det bare å innse at jeg kommer til å bli steingammal! Greit øyeblikk, tross alt.
Men oppe i alt dette virrvarret av et liv har uka bydd på noen overkommelige øyeblikk også! Mange turer i skogen, og opp til Høgåsen, og nesten hver eneste dag har jeg møtt Oddveig, som var lærer`n til eldste poden de første barneskoleårene. Og da smiler jeg, for jeg minnes alt det hun betydde for poden. Hun han snakket om med stjerner i blikket. Læreren som alltid var snill og glad, og som luktet blomster og spaghetti. Og det var fine øyeblikk, hver gang jeg møtte Oddveig, for slike minner er gull verdt.
Så var det treningsrunden med June, og marsvinet hennes, Stella!
June påstår fremdeles at Stella er en hund, men jeg er fortsatt usikker!!! Uansett, det var fint å svette litt, skravle litt, le litt, trene litt, og få litt kjeft for at jeg skravlet for mye når jeg egentlig skulle vært andpusten. Det må jo bare bety at formen er stigende, når jeg kan skravle mer enn jeg peser. Fin tur, fint marsvin, fint øyeblikk!
Den kvelden jeg ble sittende i sofaen og skravle med mellomste poden. Han er alltid så opptatt. Ute og flyr, ute og trener, henger med venner, trener enda mer. Men denne kvelden hadde han endelig tid, helt uoppfordret til å “henge” litt med moder`n, og det var herlig. Så ble vi sittende slik, han med hodet i faget mitt, og jeg kunne pjuske han i håret, bare nyte litt tid med denne fine poden. Fint øyeblikk, sånn skikkelig fint.
( kvalitetstid! )
Den dagen jeg nesten blåste bort. Etter mange uker med skikkelig vår, nesten sommervarme, kom en kald vind nesten kastet over oss denne uka. På vei til jobb frøs jeg så mye at det tok lang tid å få tilbake varmen, og det samme skjedde på vei hjem. Men det var litt deilig likevel. Tråkke hjem i så sterk motvind at jeg nesten mistet balansen. Da var det ekstra digg å komme hjem til måsahuset, det å vite at så fort jeg fikk låst opp den døra ventet lodne tøfler, matpakken jeg hadde glemt i kjøleskapet, og en kopp varm bringebær-te! Og det var et fint øyeblikk. Glede seg til å komme innendørs, glede seg til å finne varmen. Herlig!
( Når du nesten tipper over i vindkastene, men varme tøfler bare er noen meter unna! Fint øyeblikk!)
Og flere øyeblikk kunne vært utdypet mer. Nyte sola i ansiktet og en kopp kaffe på knausen inne i skogen, helt alene en kveld midt i uka, pusekattene som synes marihøna i vinduskarmen var kjempeskummel, stekt sopp og squash til kveldsmat istedet for knekkebrød.
Podene som setter nye banerekorder med gamle crossere, og som gleder seg over våren og cross-sesongen, buketten med hvitveis som står i vinduet på kjøkkenet, lukten av sengetøy som har tørket ute på snora, sjokoladekake og kald melk, eller skikkelig høy musikk på høytaleren mens jeg moppet stuegulvet.
( Flink gutt, for all del. Men, sokker i slippers??? Trengs ingen DNA test for å vite at han er sønnen til måsagubben ihvertfall!)
Bilde av poden delt med tillatelse!
Joda, til tross for en solid mengde tabber har uka bydd på fine øyeblikk også. Nå skal talen til konfirmanten finpusses før jeg skal lete i skapet etter en kjole som overlater litt mer til fantasien enn bomkjøpet tidligere i uka. Håper du får en strålende søndag, og at uka som kommer blir full av gode øyeblikk.
I dag tenkte jeg sånn, når jeg tittet i speilet. La meg forklare, veldig kort.
Kattene lå krøllet sammen på teppet i sofaen i går. To lodne pusekatter, krøllet sammen i en ball. Kjempesøte, og “viktigst” av alt, skikkelig instagramvennlige! Og jeg bare: “Åååååhhh, nå var dere vel søøøøte. Ligg sånn, så skal mamma ta et bilde av dere!” Ja, for jeg liker ikke å innrømme det, men noen ganger, av og til, hele tiden, snakker jeg til kattene med sånn silkemyk babystemme!
Også fisket jeg opp mobilen fra treningstightsen (hadde akkurat tatt to situps), lente meg forover, og knipset bilder av de to pelskledde vennene. Zoomet ikke inn skikkelig, for jeg hadde så mye lys i ryggen at mobilskjermen ga gjenskinn, og motivet var vanskelig å se. Derfor knipset jeg like gjerne tre bilder på rappen, bare sånn for å være sikker på at minst et av bildene ville bli bra, og instagramvennlig.
Deretter la jeg fra meg mobilen igjen, tok tre situps til, og glemte hele greia, helt til i dag tidlig da jeg bladde gjennom albumet på mobilen for å poste bildet av pusekattene på insta.
Men fantes det noe pusebilder på mobilen? Niks! For med lys i ryggen, møkkete mobilskjerm, skjeve hornhinner og – 1,5 i styrke på det øyet som stadig sklir inn mot nesa har jeg ikke oppdaget at kameraet stod på selfie-modus.
Resultatet av pusekattbildene ble derfor som følger….
Der ja….holde mobilen stille, knipse et bilde av kattene!
Sånn, konsentrere skikkelig! Søte pusekatter, tunga rett i munn, dette blir nok bra!
Ooooog, der! Siste bildet! Naila det!!!
Jada så, neida, så! Skulle gjerne vist dere et skikkelig fint bilde av to innmari søte katter i dag, men det kan jeg ikke…fordi at for 42 og et halv år siden kom denne cella først frem til egget! Utrolig nok var denne spermen som vant!
Det er som om hodet er over alt om dagen. At tankene hopper fra det ene til det andre, og jeg blir andpusten bare av å prøve å sortere de. Innerst inne skulle jeg ønske at Mai allerede var over. Ikke fordi jeg gruer meg til noe, bare fordi det er så himla mye som skjer fremover, og jeg er jo som kjent tilhenger av faste rammer og rutiner. Ting jeg har lite kontroll over stresser meg, selv om det er ting jeg gleder meg til. Bagateller egentlig, og jeg har ikke lov til å klage! Jeg er bare laget sånn… liker det aller best når jeg har stålkontroll, og det har jeg ikke akkurat nå.
Men så er det måsagubben da. Han som bare stryker meg på ryggen med en diger, ru arbeidshånd, ber meg puste med magen, stille forsikrer meg om og om igjen at vi er to om alt, og at en dag og en ting av gangen er mer enn bra nok. Også pakker han måsafruen inn i bilen sammen med en kanne kaffe og kjører opp til tjernet for en pustepause, midt i hverdagen. Og sånn startet uka, med et stille og fint øyeblikk på ei brygge nede ved vannet. Puste inn og puste ut. Drikke kaffe. Fint øyeblikk!
( Måsagubben, stødig som fjell…selv på ei gyngende brygge! )
Og så startet arbeidsuka. På en tirsdag. Firedagers arbeidsuker kunne jeg seriøst fort blitt vant til altså! Mandag på en tirsdag. Møte glade og ferie-uthvilte elever i korridorene, myse mot sola bak billige solbriller når jeg tråkket over skolegården på vei mot C-blokka om morgenen, og se det myldre av avgangselever i røde og blå russedresser over hele plassen. Et sikkert vårtegn, en fin start på arbeidsuka. Fint øyeblikk, og fremdeles pustet jeg med magen.
( Når sola varmer, selv før arbeidsdagen er i gang! Fint øyeblikk! )
Turen med Mona opp til Høgåsen tirsdags kveld. Den gjorde noe med meg. For plutselig kom treningsgleden tilbake, den som har ligget litt på vent i vinter. Frem til nå har jeg tvunget meg selv ut, men tirsdags kveld kjentes det godt. Godt å gå, godt å løpe. Endelig! Og selv om, eller kanskje rett og slett fordi vi fremdeles kanskje skravler mer enn vi svetter, så blir man glad i hele kroppen av en slik tur. Fint øyeblikk.
Og ingen ting klarner hodet og tankene mer enn gjengrodde stier i skogen, så slik fortsatte jeg hver eneste kveld denne uka. Jobb, middag, inn i treningsklærne og ut i skogen. Og for noen fine små øyeblikk det har bydd på. For i år bare hoppet vi liksom over våren, gikk rett fra kald vinter til 19 varmegrader og stekende sol.DEILIG! For hver tur i skogen ble bladene på trærne litt større, gresset litt grønnere. Tenk så herlig, å se forskjell på naturen fra dag til dag, nesten tilogmed fra morgen til kveld! Det er jo nesten avhengighetsskapene, å komme seg ut slik.
Da jeg løp opp de bratte bakkene, og ikke stoppet før syra svei i leggene på toppen av slalombakken. Da jeg satte meg på stenene der oppe, hev etter pusten, og så utover Bjørkelangen som blir grønnere for hver dag som går. Nydelig øyeblikk!
( Fine lille bygda, sett fra toppen! )
Den kvelden jeg leste gjennom dagbøkene til mamma og ble minnet på hverdagen for 21 år siden. Så drio jeg frem albumene, og ble enda mer nostalgisk. Ikke bare fordi det var 21 år siden hun døde denne uken, men alle minnene. De gode også. Ble sittende å flire av slengbuksene jeg brukte hver eneste dag, de jeg følte meg SÅ himla kul i. Tror akkurat de buksene ligge rinnerst i skapet enda. Har aldri klart å kvitte meg med de. Musikken jeg hørte på. Så da googlet jeg, fant musikken på YouTube, og lastet inn på spillelista på mobilen. Og musikk er minner altså!! Fine minner. Gjenoppdage ungdommen via en sang og et par slengbukser, det var et fint øyeblikk.
Da jeg løp så fort nedover stien igjen at jeg flere ganger nesten snublet i egen bein, inspirert av av musikken på øret. Å stoppe opp i bunnen av bakken, sjekke stoppeklokka, konstantere ny rekord, gjøre en liten seiersdans helt alene i buskaset, og ta en helt ufiltrert selfie av et blodrødt og svett ansikt, og gi en lang f**n i hvordan man ser ut! Fint øyeblikk!
( Alt er ekte. Rødfargen, svetten, posene under øynene, vannkopparret midt i panna…tilogmed det selvtilfredse gliset! Tror det kalles akutt treningsglede. )
Å ikke få sove natt til lørdag. Da jeg ble liggende våken og bare lytte til det etterlengtede vårregnet som trommet lett mot vinduet. Åpnet vinduet helt. Hørte på pusten til gubben at han heller ikke sov, enda klokken var halv fire. Det var et fint øyeblikk. Bare lå der, fant hånden hans under dyna, holdt den, sa ikke et ord, lyttet til regnet, og kjente lukten av fuktig gress og våt jord sive inn gjennom vinduet. Og sånn fant vi roen, også kom søvnen, til slutt. Fint øyeblikk.
Kanelsnurrer, kaffe og gitar. Den ettermiddagen minste poden kom hjem og sa :”Åh, digg! Det lukter besøk her!” Men vi hadde ikke besøk. Jeg hadde bare tid til å bake, mellom jobb og middag. Så da drakk vi kaffe og rød saft fra Roma, spiste kanelboller og spilte gitar. Utsatte leksene, utsatte middagen, og bare koste oss! Fint øyeblikk.
( Åt to snurrer på rappen. Fordi jeg hadde lyst på! Og som trøst fordi jeg fremdeles spiller skikkelig surt! )
Den morgenen jeg hadde fri i første økt, og kunne ta en kopp kaffe sammen med den fine bonusmammaen min før jobb, mens måsagubben byttet bremser på bilen hennes. Det var et fint øyeblikk. Dele litt tanker, dele litt bekymringer, le litt sammen. Se at den spreke dama rocket rockeringen som en proff på verandaen. Fin start på dagen, rolig start. Slike så hverdagsavbrekk, de er gull verdt. Pustet fortsatt med magen.
Sånne små nesten helt ubetydelige ting. Lete i skuffer, finne frem litt bilder man ikke har hatt fremme på en stund, og sette de frem igjen. Finne ut av den avleggeren fra bestemor sin plante, den du trodde du hadde tatt livet av med de anti-grønne fingrene plutselig har fått nye skudd og kanskje ser ut til å overleve likevel. Sette ramme på brevet fra den andre siden av verden, det som var ukas fineste øyeblikk for et par uker siden, og glede seg over sollyset som kommer inn gjennom vinduet og kaster dansende skygger i hjørnet mellom stua og soverommet. Fine øyeblikk.
( Når det ikke bare var Jesus som stod opp fra de døde i påsken, men avleggeren fra bestemor også! Halleluja! )
Når en elev fra skolen ropte på meg fra toppen av bakken lørdag formiddag. Høres sikkert rart ut, men slike ting gjør meg glad. Når ungdommen smiler og ler, hilser og snakker, selv når det ikke er skole. Aurora, you made my day! (og nå er du endelig nevnt på bloggen også 😉 )
Største poden. Denne uka har jeg knapt sett han. Litt sært at akkurat det skal komme med som ukas øyeblikk lissom, men det gjør noe med meg. Å se at denne poden som en gang var så stille og rolig, forsiktig og engstelig, bare blomstrer. Går på skole, jobber på ettermiddagene, mekker på egen bil, knapt har tid til å veksle noen ord i forbifarten før han gir meg en klem og sier “Jeg stikker ut en tur jeg, sender melding om jeg blir sen. Ring hvis det er noe!” Tenk at den lille forsiktige gutten min har blitt en så flott og selvstendig ung mann. Akkurat det har jeg tatt meg i å tenke på mye denne uka. Fine øyeblikk.
Nå skal det bakes. Måsagubben tar med seg to poder og stikker på crossløp, som publikum denne gangen. Jeg skal sette en gjærdeig og lage noe digg..usikker på hva det blir. Så skal jeg lage bordkort. 13 dager til konfirmasjon. Langt fra i mål med forberedelsene, men det kommer seg. Først skal jeg logge av, prøve å lempe vekk katta som har flatet ut over føttene mine, kanskje ta enda en tur ut i skogen, og sist men ikke minst, jeg skal fortsette å puste med magen. Ting ordner seg!
Jeg er støl. I kjeven. Av all tygginga. For er det noe jeg har trent denne uka så er det kjeven. Herlighet, hvor mye snop er det egentlig mulig å dytte innpå i løpet av ei uke? Jeg burde egentlig hatt litt dårlig samvittighet, men jeg eier jo ikke skam, så det blåser jeg i. Det blir bedre når hverdagen starter igjen, jeg trøster meg med det. ( og sier jeg det ofte nok blir det kanskje en viss sannhet i det også! )
Det er helt merkelig hvor fort en slik ferieuke kan gå. Jeg som hadde gledet meg sånn til lange og late dager, også sitter jeg plutselig her på tampen av påskeferien og planlegger ei ny arbeidsuke. Det er nå kjøret virkelig starter på jobb. Elever med eksamensnerver, litt panikk i korridorene, tidsfrister for lærere, siste innspurt. Men før det skal jeg nyte enda to fridager, og unne meg et kjapt tilbakeblikk på noen av ukas små øyeblikk.
Det har vært mange av dem denne uka. Skikkelig mange, og jeg har dratt frem mobilen og knipset det ene øyeblikket eter det andre. Har liksom hatt så god tid til det denne uka. Knipse, se, lukte, nyte!
Ut på tur. Det er nok litt gjengangeren denne uka. Ut på tur. Skog, knaus, skogsvann, strand, sjø, og bare en tur ned på senteret på Bjørkelangen. De har jo vært knallvær hele uka, og da sitter man ikke inne. Ikke denne skrotten ihvertfall. Så har jeg erfart det også, at det går an å spise påskemarsipan mens man går. For det har jeg gjort! Hatt med kaffe på termos, og sjokolade i lomma, og kost meg nesten over alt. Turene ut handler sjelden om destinasjonen lengre, men om de små gledene på veien, uansett hvor langt man går eller hvor man ender opp. Formen er litt skrall om dagen, uten at jeg kan sette fingeren på akkurat hva. Mye hjerteflimmer, dårlig med søvn, fort andpusten og sliten, men jeg må liksom ut likevel! Og det er deilig. Naturen (og marsipan) er verdens beste medisin!
Havet. Herlighet for en dag. Øyeblikkene stod i kø! Det ene etter det andre. Det fineste øyeblikket var kanskje akkurat her. Måsagubben lå i en campingstol bak meg og duppet av. Magen var full av søte jordbær, hodet fullt av gode tanker, og hjertet var bare lykkelig. Jeg tror jeg stod slik i minst tyve minutter. Her nede ved vannkanten, med buksene brettet opp, og bare lot bølgene skylde over føttene helt til tærne var nesten forsvunnet ned i den våte sanden. Sola varmet, og glitret i vannskorpa, og det fantes ikke en eneste ting i hele verden som ikke kunne vente. Hvaler altså! Leverer alltid.
Om jeg kunne velge meg et sted i hele verden, så måtte det bli her. Vandre rundt ved vannkanten, hvit og varm sand under føttene, solvarme svaberg. Kanskje det er fint å ikke bo her. Kanskje opplevelsen bare blir enda mer spesiell av å komme hit bare av og til. Som et lite tilfluktssted innimellom, et herlig hverdagsavbrekk nå og da. Uansett, nydelig øyeblikk!
Den dagen jeg ble stående utenfor prøverommene i butikken og vente på podene. Fint øyeblikk, hvor merkelig det enn høres ut. Rart også, for frem til nå har ikke denne guttegjengen vært særlig opptatt av hva de kler seg i. De kunne ikke brydd seg mindre om mote og merkevare, og jeg har stort sett handlet, brettet, lagt i skuffen, og det var det. Men nå tjener de to eldste penger selv, på jobber de har etter skoletid, og denne uka ble mor bedt med på shopping. Ikke skulle jeg betale, ikke skulle jeg ha en mening, jeg skulle bare være med. En ny epoke, det er helt klart. Mamma til snart voksne karer. Uvant, men ganske så fint!
Litt tid alene med minsten mens de største gutta jobber. Fint øyeblikk. Som så mange ganger før, koke kaffe på bålpanna, spise grillet ostesmørbrød i folie, og spille gitar sammen. Jeg spiller enda så himla surt, og begynner å innse at musikk slett ikke ligger for meg, men poden burde hatt kongens fortjenestemedalje for sin tålmodighet når det gjelder å lære mora si gitargrepene. Jeg ga til slutt opp, la fra meg gitaren, gnagde på svidde skorper av ostesmørbrød, drakk kruttsterk kaffe, og nøt heller tonene fra poden. Metallica denne gangen. Poden har ihvertfall sansen for skikkelig musikk. Tilogmed puddelrock-sveisen er “on fleek”! (aner ikke hva on fleek betyr, men har lest det på andre blogger…vil jo ikke være noe kjipere enn dem lissom! )
Litt kvalitetstid med største poden også! Enda et av ukas små og fine øyeblikk. Kjøre en tur, stoppe et sted, spise litt mat, kjøre videre, skravle, le og spille ufornuftig høy 80 talls musikk mens vi korer på de feteste refrengene ( til sanger ingen andre enn oss husker, fordi jeg hørte på den ukuleste musikken på den tiden og smaken har gått i arv ) og er skjønt enige om at vi er undervurderte sangere ass! (En sannhet med modifikasjoner selvsagt!)
Et par turer opp til Høgåsen. Kjenne at svetten renner nedover ryggen, og at det svir litt i leggene i det aller bratteste terrenget, for så å ta en pust i bakken helt på toppen. Tenk at det finnes så mange flotte turstier, nesten rett utenfor døra, og denne uka har det vært mulig å bruke dem på dagtid fordi det har vært ferie. Luksus, rett og slett, og absolutt et fint øyeblikk! Og jada, jeg hadde sjokolade i lomma når jeg kom opp hit også. Er det påske, så er det påske!
Den dagen vi fikk kjøpt dress til den kommende konfirmanten! Det var fint! Nå er vi liksom enda et skritt nærmere den store dagen, enda en ting vi kan krysse av lista. Jeg tror jeg burde vært mer stresset enn det jeg er akkurat nå, for i skrivende stund er jeg overraskende rolig med tanke på hvor lite tid som gjenstår før den store dagen, og hvor mange ting som gjenstår, men det retter seg vel. Om ei drøy uke får jeg vel smått panikk, slik som alltid, og ting er tilbake til normalen. Men akkurat nå er jeg bare glad for at poden har funnet dress, og at antrekket for dagen er i hus. Fin dress, fin konfirmant, fint øyeblikk!
Det øyeblikket jeg ble stående mitt i skauen oppe ved Eksismoa og sniffe inn lukta av nyhugget tømmer. Er i grunn ganske glad jeg var dønn alene i skogen, for jeg må jo ha sett ut som en sporhund på snerten av heroin der jeg stod med snyteskaftet tredd innimellom en drøss tømmertstokker, og dro inn pusten, før jeg salig stønnet “Aaaaaahhhh!” Så til den det måtte angå, skogbrukeren som snart skal hente tømmeret sitt, er det bare å beklage. Om det dingler en buse eller to fra stokkene dine er den nok min. Men seriøst! Har du noen gang kjent lukten av nyhugget tømmer? Nyyyydeliiiig! Fint øyeblikk, uansett hvor dumt det må ha sett ut! ( Det skal være tittelen på selvbiografien min, om jeg noen gang skriver en sånn. “Ut å sniffe tømmer!” )
Blåveis! Den dagen det plutselig var blått over hele bakken ute ved bålplassen bak måsahuset. Det aller sikreste vårtegnet. Det var et fint øyeblikk det! Jeg lot de stå, enda hvor fristet jeg var til å plukke noen til innebruk.
Pakker på døra (i posten) den aller siste dagen før ferien startet. Jeg vet at jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige her, men gurimalla for noen snille folk som titter innom denne bloggen. Jeg blir helt rørt. Tenk at det finnes mennesker der ute som av rein godhet tar seg tid til å sende en påskehilsen, bare fordi! Godis, lys, håndskrevet kort! For en glede! Rørt, og glad! Ukas fineste øyeblikk! Tusen, tusen takk!!!
Og sånn gikk uka. Det ene øyeblikket etter det andre. Mange flere kunne vært nevnt, helt sikkert. Enda en kaffekopp bak disken i Mona sin butikk, chatten med barndomsvennene på facebook, små filmsnutter av tantegullene på snapchat, to pusekatter som ligger paddeflate i gresset og nyter solsteken, eller jager fjorårets blader som virvler i den varme vinden. Sengetøyet som tørker på stativet ute, lukten av grillmat fra en eller annen nabo som har startet grillsesongen, påske-egg, sand mellom tærne, ferske kanelsnurrer, røde kinn etter timer i solen, og alle de flotte bildene og meldingene både her, på snapchat og på instagram. Jepp, jeg elsker at dere også deler av deres hverdag, at jeg får bli litt bedre kjent med noen av de som leser her inne. Tusen takk for alt dere byr på!
Jeg avslutter her. På tide å nyte siste rest av en rolig hjemmepåske, spise opp de siste marsipan eggene, og innkassere den fotmassasjen gubben lovet meg i går kveld, men sovnet fra før han fikk begynt!
Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag. Håper den byr på mange små, fine øyeblikk!
Vi er flinke til å ta vare på hverandre, han og jeg. Her hjemme. Pleie kjærligheten ute, kjærestetid med fult tilbehør derimot, det hører sjeldenhetene til. Vi burde vært bedre, helt sikkert, men det kommer alltid noe i veien. Penger som regel. Ærlig sak egentlig. Det er bare sånn. Sånn at det er alltid er noe som er viktigere enn kino, blomster og middag på restaurant. Podene vokser, hele tiden, og har stadig behov for noe nytt. Idretten, selvvalgt, men herlighet for et pengesluk. Så er det regningene selvsagt, alt det kostbare hverdagslige, og oppe i alt dette nedprioriterer vi oss selv.
Likevel kjennes det ikke ut som vi hverken mangler noe, eller går glipp av noe. Sånn er livet, ihvertfall for oss, og vi ville ikke byttet det bort med noe, eller noen. Her hjemme er vi flinke til å se hverandre. Romantikk kan like gjerne være andføttes i sofaen, men en bolle popcorn imellom oss, og en gammel film på TV. Romantikk kan være å ligge på armen tidlig på morgenen, slumre litt sammen før vekkerklokka ringer, lage middag sammen på et trangt kjøkken, eller rusle en tur rundt Bjørkelangen, hånd i hånd, en helt vanlig kveld midt i uka. En vakker dag, når podene forlater redet, når alle kjøretimer og utdannelse er betalt, når ingen lenger vokser ut av buksebena eller skoene sine, da spiser vi kanskje på restaurant vi også, eller overnatter på hotell, bare fordi, men enn så lenge pleies kjærligheten her hjemme på måsan, med litt lavere terskel for trivsel enn hva folk ofte vifter med i sosiale medier.
Men så hender det innimellom, helt plutselig, at ting bare klaffer, og at det som starter som en helt vanlig dag plutselig blir en kjøretur langs kysten med middag, musikk og sand mellom tærne. Og sånn ble det i går. For vi hadde påskefri og ingen andre planer enn å tilbringe litt tid med podene. Men podene har blitt store, og hadde ingen planer om å tilbringe tid med oss. Enkelt og greit. For brødrene ville sove lenge, grille pølser på bålpanna i hagen, trene litt sammen, for så å kjøre seg en tur til Sverige for å kjøpe smågodt og blodharry neonlys til den den gamme kjerra de har spleiset på, og selv om det å henge med ungene er flott, er det enda flottere å oppleve at de tre vil henge sammen. At de er så gode venner at de vil tilbringe dagen sammen, bare de.
Så da stod vi der, vi to gamlingene, uten en eneste plan, og det eneste vi visste var at vi begge var litt fysne på pizza. Og med det som utgangspunkt fyrte vi opp Volvo`n, vinket til podene, og freste ut fra gårdsplassen til måsahuset.
Og når man først har en helt blank dag fremfor seg kan man like gjerne utnytte den. En mil ble til to, to til tre, osv, osv. Og med gamle slagere på radioen, og løst småsnakk om alt og ikke noe styrte gubben kjerra mot kysten. For ute var det sol og varmegrader, og vi følte for en forsmak på sommer.
På brygga i Skjærhalden myldret det av påskeferieglade mennesker med utepils, solbriller og solbrente nesetipper, og vi fant oss et bord i hjørnet av restauranten, og bestilte hver vår pizza. Og plutselig var vi på date, måsagubben og jeg. Langt hjemmefra, borte fra ungene, regningene og den kurven med voksende klesvask.
Og bare fordi vi gjorde noe helt annet enn hva vi pleier fikk vi kjenne litt på forelskelsen igjen. Ja, for sånn er det faktisk. Mer enn halve livet har vi nå vært sammen, og enda kan jeg, sånn helt ut av det blå, kjenne litt sommerfugler i magen. Når han tar hånden min mens vi rusler nede i havna, eller når vi sitter sammen på brygga, spiser is, og dingler med føttene over sjøen.
Og vel vitende om at podene hjemme storkoser seg med å ha huset for seg selv noen timer, handle vi inn jordbær, og ruslet ned på stranden. Enda er det lenge til sommeren, likevel var det varmt nok til å vasse i vannet.
Tenk så herlig, å sitte der med bare føtter i varm sand, snakke og le, spise jordbær, lene seg tilbake, lytte til bølgene som slår inn mot svabergene, og sovne i den varme sola. Være bare to, være helt stille, sammen. Ikke våkne igjen før solen har har gjort nesa rød, og magen igjen rumler.
Så kjørte vi hjemover igjen, sang til flere gamle slagere på radioen, snakket om ungene, om hvor heldige vi er som har de, har hverandre, før vi igjen stoppet på et gatekjøkken i Rakkestad, og bestilte hver vår burger til kveldsmat. Vi kjørte inn på gården rett før sola gikk ned. På gårdsplassen stod tre poder og vasket bil mens de gomlet svenskegodis, og lo av interne vitser vi gamlingene ikke skjønte.
I dag er alt ved det samme gamle. Måsagubben er ute i skuret og skrur på crossykler, jeg bretter klesvask etter klesvask, og har skrelt ei bøtte poteter som skal kokes ved middagstider. Samma gamle visa, ingen romantikk å spore. Det gjør ikke noe. For skoene jeg hadde på i går er fulle av sand, en påminner om et herlig avbrekk. Det går fint. Vi klarer å være lykkelige i de kjedelige hverdagene også. Og dessuten, om hver dag var fulle av slike “utenom-det-vanlige-facebookstaus-verdige-kliss-klass-romantiske hendelser”, hva skulle jeg ha blogget om da?
Næh, lykken er kokte poteter, regninger, klesvask, et pizzastykke, gamle slagere på radioen, og av og til litt rester av sand i skoene.
