En uke så full av nerver at det tidvis kjentes som om evnen til å puste hang i en tynn tråd. Likevel så full av spenning at sommerfuglene i magen hadde ADHD, alle som en, og til tross for at kroppen stod i konstant “giv akt”, var det også noe spesielt tilfredsstillende ved å bare stå i det. Stå i alt sammen, gjennomføre, overleve! Jepp, det har vært ei bra uke, virkelig, selv om jeg sikkert hadde svart noe ganske annet i en særdeles sarkastisk og ironisk undertone sånn ca tirsdag ettermiddag.

Og oppe i alt dette kaoset av menneskelig virrvarr, så har det bugnet av de små øyeblikkene som du bare vet er verdt å ta vare på. Noen ganger har øyeblikkene bare vart noen sekunder, andre ganger minutter, og et par ganger, noen timer i strekk.

Den lille lappen på matpakken i kjøleskapet, mandag morgen. Den var et sånt øyeblikk. En eller annen pode, fremdeles ikke sikker på hvem av dem, hadde kvelden i forveien lagt en lapp på matpakken jeg skulle ha med på jobb, vel vitende om at i tillegg til kalde føtter og nerver, skulle opp lenge før podenes vekkerklokker skulle ringe, og ville likevel ønske den gamle mora si lykke til på eksamen.Jeg pleide å gjøre sånn, da podene var mindre. Skrive små beskjeder på mellomleggspapiret i matpakkene. Ønske de en god dag, en liten personlig hilsen, eller en litt teit vits. Det er lenge siden jeg gjorde det sist, men en av podene har tydeligvis husket det, og denne morgenen gjengjeldt “gesten”. Uansett, fint øyeblikk.

 

( Når poden glimter til! Små gleder! )

Mandagen bestod av en eneste lang skriveøkt, den første dele av eksamen. Jeg hadde ikke akkurat ventet at den dagen skulle bestå av så mange fine øyeblikk, men når jeg tenker tilbake gjorde den det! De fine kollegaene fra kontoret som titten innom meg med jevne mellomrom, alltid med et smil, eller et oppmuntrende klapp på ryggen. Avdelingslederen som kom med godtepose full av godsaker. Bibliotekaren som steppet inn da printeren ikke ville samarbeide med personalkortet mitt. Regnet utenfor vinduet  som trommet på takplatene over inngangspartiet og laget en herlig beroligende lyd, slik at jeg kunne lene meg tilbake i stolen med jevne mellomrom, og puste med magen! Følelsen av å ha levert! Levert den første skriftlige eksamen på 20 år! DET var et herlig øyeblikk det!

 

( Jeg liker ikke dette bildet. Ikke egentlig. Bollekjaker, trette øyne, ustrukturert hår, grevinneheng fra albuen og opp til skulderen! Jeg liker det litt også. Sånn egentlig! For det pynter ikke på noe. Sånn var det, sånn kjentes det, og denne dama fikk det til! Akkurat sånn hun er! Foto: June, hobbyoptimist, kollega og venn. )

Den ettermiddagen verden var blitt grønn! Ok, så har det blitt stadig grønnere over id de siste uken, jeg vet det, men det var som om jeg tråkket over hovedveien og inn til måsahuset etter jobb akkurat denne ettermiddagen, også hadde det skjedd så mye på bare få timer. Som om hele måsan hadde sprunget fult ut i løpet av arbeidsdagen. Trærne og hekken hadde fult utsprungne blader, og gresset som egentlig ikke skal vokse midt i grusen i innkjøringen hadde bare eksplodert! Som jeg sa, verden hadde blitt grønn. Det luktet tilogmed grønt! Så da traktet jeg en kopp kaffe, satt meg på trammen, og nøt lukten og synet av grønt før jeg tok fatt på ettermiddagens planer. Og grønne øyeblikk, de er fine de!

 

( Den dagen det var så grønt! )

 

Tirsdagen, og den praktiske gjennomføringsdelen av eksamen. De tre jentene, de flotte skole elevene som som bidro på best mulig måte, bare ved å være seg selv, slik at jeg kunne gjennomføre eksamen. Jeg har retningslinjer jeg må forholde meg til, taushetsplikt. Det er viktig for meg å ikke blande jobb og blogg, det ville være uetisk, rett og slett. Men jeg må bare si at disse jentene, de er gull verdt, og jenter, om dere leser bloggen i dag, vit at jeg er uendelig takknemlig for hva dere gjorde for meg på tirsdag. Takk for at dere er dere, takk for tilliten dere viser meg, ikke bare på tirsdag, men i hverdagen! Og jeg mener det deg sa til dere på torsdag. Slutt aldri å være akkurat slik dere er, for dere er bra nok. Alltid! Ungdom altså! De vet å lage gode øyeblikk for sentimentale hobbybloggere.

 

Tirsdag kveld, da tordenskrallene braket over bygda, og himmelen åpnet seg. Da resten av bygdefolket trakk seg inn under tak, men Mona hadde vært på sporten og kjøpt magebelte med plass til vannflaske, og overtalte meg og June til en trimtur i skogen, slik at hun kunne få innviet magebeltet….

( Motivert og mindre motivert, godt utstyrt med lettere treningsmotvilje og sprett nytt magebelte med plass til vannflaske! )

 

Så da ble det tur, i skogen, i regnvær og torden, og det ble så fint! For jeg trengte det akkurat da, ut å lufte hodet etter to dager med eksamen, sortere tankene før den tredje og siste eksamensdagen. Og latteren sitter løst når June ikke har den helt store dagen og går bakerst i troppen og kjefter på Mona som av en eller annen grunn fikk superkrefter av magebeltet med plass til vannflaske, og løper opp bakkene mot utsiktsposten. Og jeg kunne gå i midten og bare nyte. Nyte energien fra Mona i ledelsen, og le av glosene den mindre engasjerte kjeftesmella June klarte å lire av seg noen meter bak. Og på toppen, der ble vi bare sittende, dingle med bena i oppholdsværet, puste ut, snakke. Senke skuldrene helt før vi tok fatt på hjemveien. Og det var et fint øyeblikk det!

 

( Dingle med bena, puste tungt, strekke ut, se utover bygda! En tur i regnet! Undervurdert!)

 

Stenge verden ute en kveld midt i uka. Putte propper i ørene, pakke seg inn i et mykt sofateppe, spise sjokolade med god samvittighet, se hele Sound of Music fra begynnelse til slutt, og synge surt og høyt med på alle sangene uten å kunne høre sin egen stemme! Fint øyeblikk!!!

( Yodelei-yodelei-yodelei-hi-hooooo! )

 

Forsvare ekamensoppgaven på onsdag, og bestå! Ferdig fagarbeider! Fint øyeblikk!!!! Kjempefint! Kjenne at det man har gjort er bra nok! Få anerkjennelse og bekreftelse på at jobben du har lagt ned er god. At noen ser hva du kan, at jobben du gjør er viktig! Fint øyeblikk. Jeg har tenk på det i ettertid, sagt det til et par kolleger også, at alle mennesker burde hatt en slik sensor på skulderen sin. En miniutgave av akkurat denne sensoren. En som så det gode du gjorde, som hvisket deg i øret at dette er fint, dette får du til! Du er god! Jeg ønsker meg det til jul. En skuldersensor, med hjertevarme og myk stemme. En karamell frappe på vei hjem, bare for å feire! Det var et fint øyeblikk!

 

( Løs mage, waiting to happen, men verdt det! Fy flate så godt!!! )

 

Bli stoppet på Coop på Aurskog på vei hjem eksamensdagen. Et sted mellom kjøledisken med melk og youghurt og brøddisken, av en fargerik damen med handlekurv, som også bare ville si at “du er så god”! Der og da ble jeg akutt rød i kinnene, og lettere forfjamset og forlegen, slik jeg normalt blir av spontane komplimenter, men du verden for et fint øyeblikk! Et sånt jeg hadde med meg resten av uka, et sånt øyeblikk jeg kan hente frem igjen og igjen, som får meg til å smile. Tusen takk.

 

Ladies evening på Sørumsand på torsdag. Et kjempefint øyeblikk! Et langt øyeblikk! Tråkke ut av komfortsonen igjen. Møte gamle kjente, hilse på nye mennesker. God mat, latter, varme klemmer, sommerens moter, og fornuftig bruk av dårlig nettkjøp. For en kveld.

 

( Gloheit konferansier avkjøler seg i vårlig bris mellom slagene! ( Fader ass, jeg burde jobbet som overskrift-ansvarlig i landets største avis eller noe!) )

 

Å komme hjem fra Trines med en pose rykende ferske kanelsnurrer! Et fint øyeblikk! Sent en torsdag kveld, legge seg lenge etter resten av huset, bare fordi energien i kroppen ingen ende vil ta, og den første arbeidsøkten på fredag ikke starter før til midttimen. Kaffe med fløte, og kanelsnurrer, alene i sofaen. Bare sitte slik og nyte stillheten, alenetiden, og vite at alt man har stresset med denne uka er over! Nydelig øyeblikk!

 

( Kanelsnurrene smaker alltid best når man ikke har laget de selv! Disse var GODE!!! )

Og slik gikk uka. Trøtt som en dupp, våken som en …hmm…jaja, våken! Sur og blid, nervøs og lettet. Velkledd og avkledd, gjennomvåt og tørrskodd, skravlesjuk, og introvert. Hele spekteret, akkurat slik en god hverdagsuke skal være. Helt til slutt må jeg bare sende en ekstra stor takk til alle de som gratulerte meg på instagram denne uken, etter bestått fagprøve. Overveldende, rett og slett! Tusen takk! Og da trer jeg av, logger ut, og nyter søndagen, slik søndager er til!

 

( Tre dager med dårlig nattesøvn og stress har ikke gjort a noe vakrere, men eksamen, den har a bestått!!! )

 

Lag deg noen fine øyeblikk i dag, sett standarden for uka som kommer. Det er verdt det! Vi blogges!