Har du noen gang sett på et menneske og tenkt:

“Virkelig??? Var det den spermen som vant???”

I dag tenkte jeg sånn, når jeg tittet i speilet. La meg forklare, veldig kort.

Kattene lå krøllet sammen på teppet i sofaen i går. To lodne pusekatter, krøllet sammen i en ball. Kjempesøte, og “viktigst” av alt, skikkelig instagramvennlige! Og jeg bare: “Åååååhhh, nå var dere vel søøøøte. Ligg sånn, så skal mamma ta et bilde av dere!” Ja, for jeg liker ikke å innrømme det, men noen ganger, av og til, hele tiden, snakker jeg til kattene med sånn silkemyk babystemme!

Også fisket jeg opp mobilen fra treningstightsen (hadde akkurat tatt to situps), lente meg forover, og knipset bilder av de to pelskledde vennene. Zoomet ikke inn skikkelig, for jeg hadde så mye lys i ryggen at mobilskjermen ga gjenskinn, og motivet var vanskelig å se. Derfor knipset jeg like gjerne tre bilder på rappen, bare sånn for å være sikker på at minst et av bildene ville bli bra, og instagramvennlig.

Deretter la jeg fra meg mobilen igjen, tok tre situps til, og glemte hele greia, helt til i dag tidlig da jeg bladde gjennom albumet på mobilen for å poste bildet av pusekattene på insta.

Men fantes det noe pusebilder på mobilen? Niks! For med lys i ryggen, møkkete mobilskjerm, skjeve hornhinner og – 1,5 i styrke på det øyet som stadig sklir inn mot nesa har jeg ikke oppdaget at kameraet stod på selfie-modus.

Resultatet av pusekattbildene ble derfor som følger….

Der ja….holde mobilen stille, knipse et bilde av kattene!

Sånn, konsentrere skikkelig! Søte pusekatter, tunga rett i munn, dette blir nok bra!

Ooooog, der! Siste bildet! Naila det!!!

Jada så, neida, så! Skulle gjerne vist dere et skikkelig fint bilde av to innmari søte katter i dag, men det kan jeg ikke…fordi at for 42 og et halv år siden kom denne cella først frem til egget! Utrolig nok var denne spermen som vant!

Vi blogges!