Skal vi gå en tur?

Jeg kjenner det igjen med en gang. Den litt rastløse gangen frem og tilbake i stua. Finner ikke helt roen. Mekker seg en brødskive, spiser bare halve. Lusker litt rundt meg slik han har gjort så mange ganger før, når tankene hoper seg opp.

Han er ikke liten lenger. Sjelden han vandrer frem og tilbake nå, jeg kan knapt huske sist. Han har akkurat ringt et tømrerfima. Et lokalt og veletablert firma han har fått anbefalt av dyktige lærere. Han har bedt om plass til å lære der noen uker i vinter, en del av utdannelsen på veien mot drømmen. Av og til synes jeg det er vanskelig å forstå at på denne tiden, om et år, da er han i arbeid, som lærling, om alt går etter planen. Det tror jeg helt sikkert at det gjør, for denne gutten har så mye å bidra med. Så dyktig, så lærevillig. Så løsningsorientert og dedikert.

Men han er ikke like sikker som meg. Ikke så rart. Hvem er det som er skråsikker på seg selv helt i starten av voksenlivet? Da jeg var på hans alder ante jeg ikke engang hva jeg ville bli. Han har kommet langt synes seg, som allerede vet akkurat hva han vil, og har planen klar for hvordan han skal nå målet. Jo, det kommer til å gå bra, han må bare tro det selv.

Firmaet kunne ikke umiddelbart si ja til utplasseringsplass. “Har du ikke hørt fra oss innen 14 dager, så ta kontakt med oss igjen!” Ingen lovnad om praksisplass, men ikke blankt avslag heller. Likevel nok til å trigge usikkerheten. Skulle så gjerne hatt et endelig svar, begynt å legge planer, sortere gjøremål og tanker. Han liker aller best å være forberedt denne unge mannen. En fin egenskap synes jeg. Forutsigbarhet er viktig.

 

“Er det mye akkurat nå?” spør jeg, som for å liksom starte en samtale, selv om jeg allerede vet svaret.

Han nikker. “Jah, litt. Kjøretimer, skole, praksisplass, kveldsjobb. Blir jo en del!” svarer han.

Jeg nikker. “Skal vi gå en tur?” spør jeg, som så mange ganger før. Gå tur er liksom vår greie, har vært det helt fra han var småpjokk.

Så tar vi på oss joggesko, og trasker ut i sola. Lufta er kald, men sola varmer i nakken når vi tråkker på kjente stier innover mot vannet.

 

Vi skravler som to gamle kjerringer, denne unge fine mannen, og jeg. Igjen tar jeg meg selv i å tenke på hvor stor han har blitt. Myndig, om få strakser. Tenk at jeg ikke har små barn lenger. Han kan knapt kalles ungdom engang. Ung voksen, det er det han er.

Vi snakker om kjøretimer og førerkortet. Turene vi skal ta til Sverige når han får lappen. Handle og spise hamburger ved grensa, han og jeg. Vi snakker om skolen. Alt han mestrer om dagen. Tenk at han som pugget i dagevis for en karakter midt på treet nå får toppkarakterer, og det kommer liksom så naturlig. Vi snakker om hvor heldig han er, som fant “sin greie” så tidlig. Vi snakker om praksisplassen. Blir det et nei derfra, er den neste han spør heldige som får akkurat han. Det ordner seg.

Og så løsner det. Et sted midt i skogen, på stedet hvor bakken er grønn av tykk mose, og solen finner veien mellom høye grantrær, der løsner det. Som så mange ganger før.

 

Lufta, sola, samtalene, det hjelper alltid. Selvsagt gjør det det. Å dele tankene med noen gjør at flere kan se løsninger, og at man ikke er alene om å se hindringene.

Vi er slitne i føttene når vi går inn døra hjemme. Lillebror har laget kakao, og vi sjenker oss hver vår kopp før vi hviler føttene på hver vår skammel.

Så sitter han rolig igjen, og skuldrene er senket. Går ikke lenger urolig frem og tilbake. Kjenner seg sulten, og setter til livs to store ostesmørbrød, med stor appetitt.

Vi trekker pusten og ser på hverandre. Er det ikke rart hva en tur ute kan gjøre? Gå litt, snakke litt, få litt nye perspektiv på ting. “Så stor han er blitt!”, tenker jeg igjen. Snart uavhengig og voksen, snart er mamma så godt som overflødig. Fint og vemodig på samme tid, men enn så lenge gleder jeg meg over enda en tur, og håper at vi rekker mange flere før han tar et langt skritt ut i voksenlivet.

“Det ordner seg!” sier han og smiler, og jeg smiler tilbake.

“Klart det gjør!”, svarer jeg. Og vi vet begge at det er sant.

 

 

Innlegget er lest og godkjent av en ung voken pode.

Hallo Oktober.

Den litt “barnslige” gleden over Oktober sitter igjen etter barndommen. Sommerfuglene i magen når det nærmet seg busdag. I dag er ikke lenger bursdagen viktig. Å ha runda førr er ikke like spennende som å bli seks, å skulle starte på skolen, eller bli 13, å være tenåring. Men Oktober er fremdeles den måneden jeg kanskje setter alle høyest, om jeg måtte velge. Du vet, dersom månedspolitiet la kniven på stupen, og sa “Velg, eller dø!”, lissom.

Ikke for det…Desember er herlig! Et julemenneske som meg kan knapt vente! Og Juli…som lukter varmt gress og salt sjø, og grillmat…sukk!

Men akkurat nå er det Oktober, og Oktober er herlig. Hadde jeg vært en sånn skikkelig karrierekvinne med livet på stel nå, hadde måneden vært fullbooket av gjøremål og aktiviteter, for høsten er utvilsomt en travel tid for de aller fleste. Men jeg er i grunn en enkel trebarnsmor fra Måsan, og ser frem til en måned omtrent helt uten planer, slik at jeg kan ta ting på sparket, og nyte den aller siste, og flotteste høstmåneden.

 

Okober starter med en ukes høstferie fra jobb og skole. Bedre blir det neppe. I dag stod jeg opp sammen med måsagubben, kysset han på kinnet, så bilen kjøre ut av porten, og så la jeg meg igjen!  Latmannslivet! Herlig. Fikk ikke sove, men det var greit. For dyna var fremdeles varm, og så kunne jeg bare krølle meg sammen under den, og høre på fuglekvitter, trafikken etter de som kjører til jobb, og den sprengkåte nabokatta som har ult utenfor soveromsvinduet vårt hver morgen i havannen uke. Jeg kunne ligge der å planlegge en dag, en hel uke, med absolutt ingenting. Må ikke noe, skal bare gjøre ting jeg vil.

Med Oktober kommer også en legetime på sykehuset jeg har gruet meg til. Om noen uker vet jeg om føttene er så bra som de kan bli, eller om det blir enda en runde på sykehuset. Blandede følelser. Vet ikke hva jeg håper. Skulle selvsagt bare ønske at føttene var reparert, at jeg ikke kjente noe ubehag lenger, men sånn er det ikke. Så da er spørsmålet om de skal oppereres en gang til, og kanskje bli bedre, eller om de skal væe som de er. Som sagt, jeg aner egentlig ikke hva jeg håper. Tiden vil vise.

 

Vi skal feire tre bursdager i måahuset også. Ingen storslåtte feiringer, ingen runde tall, men jeg gleder meg til å spise bløtkake med jordbær til frokost den dagen minsten og modern fyller år, og jeg gleder meg til å spise ute med måsagubben på hans dag. Og familieselskap. Det er alltid fint. Samle familien, spise, le, og drikke bøttevis med kaffe sammen den fineste gjengen jeg vet om.  Snart på tide å handle gave til minsten, men ønskene forandrer seg fra dag til dag. Like greit å vente til siste liten, når den kommende fjortisen sliter med beslutningsvegring.

 

 

( Tenk at denne lille moroklumpen snart er en vassekte fjortis, og at det er 11 år siden dette bursdagsbildet ble tatt. )

Jeg vil ut i skogen og opp i bakkene. Se bygda fra toppen av slalombakken på en fargerik høstdag , når Bjørkelangen bader i sol. Det hører med til Oktober. Jeg vil glede meg over fargene på nedfalne bjørkeblader, og kaste konger i blikkstille skogstjern. Jeg vil puste inn kald luft helt til det svir litt i lungene, og blåse ut frotsrøyk, slik vi gjorde som barn. Jeg vil knuse islagte sølepytter med føttene, og kjenne kaldt høstregn på nesa. Jeg vil varme tærne foran flammene i peisen, og krangle med gubben om det er kaldt nok til å fyre eller ikke. Jeg vinner alltid. Det er alltid kaldt nok til å fyre.

Jeg vil ligge på sofaen med en lodden pus i fanget, og spise fersk gjærbakst med god samvittighet. Bikinisesongen er så langt unna likevel. Jeg vil ta lange, varme bad, og la legghårene gro. Her blir det ikke korte skjørt før til våren 😉

Så velkommen skal du være, Oktober. Jeg har ventet på deg!

Har du noen planer for høsten?

Vi blogges!

 

Ukas små øyeblikk.

Det er knallfint vær ute. Sånn drømmehøst vær. Sola skinner fra skyfri himmel. Egentlig burde jeg tredd på ,eg joggeskoene og trasket opp i skogen. Svetta litt og dratt inn den friske lufta. Men aller helst vil jeg bare sitte her i stua, drikke varm te med honning, krype opp i sofaen og se “Skal vi danse” på reprisen. Går det i reprise i dag? Så det ikke i går kveld, for da spiste jeg fårikål og drakk vin sammen med en flott gjeng glade damer, og koblet rett og slett helt av hverdagen. Et av ukas aller fineste øyeblikk. Skravle, og le av de mest absurde ideer. Lærte at det faktisk ligger mobilnummere til salgs på Finn.no. Viste du det? At folk betaler mye penger for mobilnummere som fenger, eller som er lette å huske? Jeg har et sånn mobilnummer som folk bare ler av, og sier “Hah, ja et sånnt nummer glemmer man ikke så lett!” , så nå håper jeg at jeg snart er millionær. Eller ihvertfall har råd til en ny sofa fra IKEA!

Uansett, til tross for været vurderer jeg sterkt å bli inne i dag. Gubben skal ta med de eldste podene på øvelseskjøring i Lillestrøm. Finnes jo ikke et eneste lyskryss å øve i her på bygda. Minste poden skal i skogen med en kompis, og jeg får huset for meg selv.

 

Når jeg tenker meg om har de aller flese av ukas små og fine øyeblikk vært forbundet med noen timer alene hjemme. Har aldri vært så glad for en uke med høstferie som jeg er akkurat nå. Virker som om gjøremålene har stått i kø i flere uker på rad. Ikke er jeg misunnelig på de som legger ut flotte bilder av høstfjellet, og hytta heller. Kjenner at jeg bare gleder meg til å være hjemme. Surre rundt, endelig få rydda i sokkehaugen for enslige sokker, malt den kommoden, og taket i den inneste delen av stua. Jeg vil bake også, masse! Gleder meg til å gjenne lukta av gjærdeig hele dagen, og drikke kaffe med masse fløte ute ved bålpanna i hagen. Gleder meg.

 

Det har blitt lite trening denne uka. Litt rart egentlig, med tanke på hvor vakkert det er ute som dagen, men dørstokkmila er så fryktelig lang når det er kaldt. Og jeg er en skikkelig fryspinne. Hutrer bare sola gjemmer seg bak skyene. Men når man først kommer seg ut er det nydelig. Alenetid. Ikke musikk på ørene engang, bare traske rundt på rått gress, skli litt på sleipe stener og røtter, speile seg i stille vann og kjenne den kalde, skarpe lukta av høsten, det var skikkelig fint. Rusle rundt sånn et par timers tid, og rekke hjem rett før det blir mørkt. Skikkelig påfyll av energi midt i uka.

 

Rart hvordan man kan klage på kulda, men digge den samtidig. For jeg var møkksur den morran jeg kom ut og måtte skrape is av sykkelsetet. Herremin! Innen jeg kom fram på jobb var eggstokkene fryst, og jeg var sikker på at jeg kom til å få sånn kraftig fugleinfluensa igjen. (At “høna” ble forkjøla lissom!) Men når det skrangler i frossent underliv og fingrene er blå av kulde, da er de så deilig å kommen inn på kontoret, bli tilbudt en kopp kaffe, kaste over seg kofta som henger over stolen, og ha god tid til å finne varmen igjen før skoletimene starter. Fint øyeblikk likevel.

 

Den dagen jeg kom hjem litt senere enn alle gutta. Da gutta hadde vasket gulvet (eller bare sprayet grønnsåpe ut i lufta). Da det luktet rene gulv og pannekaker, da alle lekser allerede var gjort, og stearinlysene var tent. Ah, den følelsen. Komme hjem, tråkke ut av støvlettene og inn i de slitne tøflene, få middagen servert. Hverdagsluksus. Fint øyeblikk.

 

Da Baghera kom hjem, etter å ha vært på rømmen i nesten to døgn. Vi bor så nære veien at det å ha katt er en risikosport, og hver gang en er litt på vandring er vi redde. Derfor var geden stor da han etter nesten to dager hamret på stuevinduene med baklabbene, og endelig var hjemme. Som om ingenting hadde skjedd slukte han halvannen pose våtfor, og krøllet seg sammen i en stol fran peisen for å tørke regnvåt pels, før han krøp opp i fanget og ble der noen timer. Fint øyeblikk.

 

Da jeg tok et skritt langt ut av komfortsonen, og holdt foredrag. Riktig nok for et ikke fryktelig stort publikum, og fremdeles er jeg usikker på hvor matnyttig det var for de fremmøtte, men JEG GJORDE DET! Det var et fint øyeblikk. Et stolt øyeblikk.

 

Det er så masse å være takknemmelig for denne uka. Blomstene som skaper et herlig og friskt blikkfang midt på spisebordet.

 

Saueskinnet jeg kjøpte i butikken til Mona for et gavekort jeg fikk. Jeg skulle bli sånn minimalist i sommer. Rydda vekk omtrent alt av dilldall, og nøt åpne og romslige flater i omtrent tre uker. Nå pakker jeg inn huset igjen. Kjenner at med høsten kommer trangen til å fylle sofaen med myke puter og tepper, og stable lyslykter på alle rette flater. Minimalist i hodet, men ikke i hjertet.

 

Brevet i posten fra venninne Marit som bare var hjemmom i gamlelandet en snartur før jobben nok en gang sendte henne over halve verden. Et aldeles nydelig armbånd i skikkelige Janne-farger. Fraktet til Måsahuset fra en helt annen kant av verden. Jeg elsker det. Ny favoritt, helt klart.

 

Og det var uka, i helt korte trekk. Slitsom, og fin. Kald og solrik. Akkurat slik en uke skal være. Så gjenstår det å se da, om søndagen blir tilbragt ute i finværet med turbukse på, eller om jeg flater ut foran TV`n og finner reprisen av gårsdagens glamour og dans.

Ønsker deg som titter innom er flott søndag, og en strålende ny høstuke. Skap deg et fint minne!

 

Fryktløs foredragsholder…og glissent publikum.

Nå hadde det vært skikkelig gøy å komme med et overdrevent positivt blogginnlegg, et sånn skikkelig motivasjonsinnlegg om å møte sin egen frykt, kjempe og seire. Jeg hadde fått til et slikt innlegg, om jeg virkelig la meg i selen, men å komme med usannheter for å gjøre seg selv enda mer spennende hører ikke hjemme på noen arenaer, bortsett fra Tinder kanskje, og der er jeg ikke.

For noen uker siden fikk jeg forespørsel om å holde et lite foredrag i regi av FAU på en barne og ungdomsskole i bygda. Min første reaksjon var et stort og rungende NEI! Men så er det sånn da, at denne skrotten fyller intet mindre enn 42 år en gang i midten av Oktober, og jeg er så møkk lei av ikke våge.

Skal jeg gå gjennom resten av mitt voksne liv å si nei til ting jeg egentlig synes er litt spennende, bare fordi jeg er redd for å feile? Skal ungene mine om mange år vanne blomster foran en gravstein hvor det står « Her hviler Janne Nordvang, hun som alltid feiga ut!» ?

 

( Et skritt, laaaaangt ut av komfortsonen. Men så artig likevel. )

Så med sommerfugler i magen sa jeg ja. Faktisk er det flere som har spurt om jeg reiser rundt og holder foredrag. Hvorfor vet jeg faktisk ikke, men på et eller annet tidspunkt har noen funnet noe de liker ved akkurat denne bloggen, og kommet med en forespørsel, og det er så hyggelig!

Derfor tenkte jeg at et lite foredrag på en skole i bygda var en trygg start. Enten så ville det bli med den ene gangen, så kunne jeg stikke fingeren i jorda, og si meg ferdig med det, eller så kunne det bli en start på noe nytt. Jeg valgte det siste.

Jeg spurte Trine som sendte meg forespørselen, om hva de ville jeg skulle snakke om. Trine er ei skikkelig likandes dame med stålkontroll på det aller meste, men her var hun pokker ikke mye il hjelp, for hun svarte bare «Tja, du kan jo si noe om livet eller noe sånn!»

«Livet eller noe sånn»  Jeg? Skal jeg snakke om livet eller noe sånn, jeg som kanskje er den mest kjedelige personen i hele kommunen. Ikke bereist og verdensvant, ikke blendende vakker og instragramvennlig, ikke rik og ambisiøs. Seriøst, jeg har jo ikke engang hatt kontroll på eget liv siden før jeg fikk unger, også skal jeg stå der oppe på podiet og snakke om livet og sånn til en gruppe foreldre som sikkert har mye mer fornuftig å komme med enn meg?

 

( Holde foredrag? Pøh, piece of cake! ) Foto: Trine Hage.

 

Så da snudde jeg på det! Tenkte at det var like greit å være ærlig, og snekret sammen et foredrag om hvordan det IKKE er å ha kontroll på livet. At livet med mann og barn og hus med rehabiliteringsbehov byr på absolutt alt annet en stålkontroll på livet, men at det også er greit.

At det er greit at ikke middagen bestandig er en delikatesse med fem stjerner. At det er greit at man som mamma eller pappa ikke alltid strekker til. At du noen ganger blir rundlurt av ditt eget avkom, at det noen ganger er ok å slippe opp litt, stresse ned og senke skuldrene, og at det er lov.

Med tillatelse fra de tre snart ganske så store guttene mine blandet jeg inn noen små historier fra eget liv, ispedd en håndfull bilder som for å understreke et par poenger, og underveis fant jeg liksom hele poenget med mitt eget foredrag.

For hvorfor stiller vi foreldre opp på et FAU møte? Er det for kaffen og twistposen sin del? Er det for å komme ut fra huset og egne masete unger en times tid, eller er det for å møte opp på en arena der ungene våre, det fineste vi har, befinner seg nesten hver eneste dag? Det er jo det siste, ikke sant.

Vi går på FAU møter for å treffe mammaene og pappaene til de barna våre tilbringer dagene sine sammen med, all den tiden de ikke er med oss. Vi stiller opp for å bygge relasjoner, slik at den dagen ditt barn sliter, eller den dagen ditt barn er ansvarlig for at en annet barn har det vondt, da er det lettere å ta den telefonen, ordne opp i det ugreie. Vi er der for å se, og for å bli sett, for å vise våre barn at de er de viktigste i våre liv. Derfor stiller vi opp, fordi vi tar ungene våre på alvor.

 

(Horfor stille opp på FAU møter? Fordi du har ansvar for ban vel! Så enkelt er det! )

Men sluttpoenget mitt kokte litt bort. Ikke fordi jeg glemte det. Ikke fordi jeg i forkant av foredraget hadde tråkket så langt utenfor egen komfortsone at nervøsiteten tok overhånd, og jeg stotret frem med alt annet enn det jeg hadde øvet på. Ikke fordi jeg hadde spist agurk og spinat i to dager i håp om å se sylslank og digg ut på podiet, og hjernen var utsultet og tom.

 

Nei, poenget om å stille opp fordi FAU er en viktig møteplass, og et bindeledd mellom foreldregruppa ble liksom borte fordi foreldrene uteble.

På en skole med flere hundre elever, og tilsvarende mange foreldre møtte kun et par håndfuller engasjerte foreldre. Og da jeg fikk vite at dette var omtrent det dobbelte av hvor mange som vanligvis møtte fikk jeg nesten hakeslepp.

Jeg skal være den første til å innrømme at det å sitte på et årsmøte i FAU ikke står like høyt på lista som en venninnekveld med vinsmaking og reker, og ikke alltid har det passet å møte når egen skole har arrangert møte. Noen ganger er fotballkampen, eller turnoppvisningen, eller Greys Anatomy viktigere, men når så godt som alle foreldre på en hel skole uteblir, da har vi et problem.

 

Først tenkte jeg at jeg like godt kunne klappe sammen powepointen, og reise hjem. Skulle jeg stå der foran scenen og belemre de få oppmøtte en snau halvtime med mitt pjatt om det uperfekte mammalivet? Det virket nesten for dumt.

Men på den annen side, hvorfor ikke? For min egen del ville det jo være fin trening likevel, ikke sant? En gylden mulighet til å hoppe i det, før jeg om noen uker blir en steingammal 42 åring som alltid velger den letteste løsningen. Så foredrag ble det, om enn for en heller liten forsamling. Likevel hadde jeg det så gøy.

 

( Perfekt uperfekt, hele fine gjengen. Og det er godt nok! )

 

Jeg droppet manuset, valgte heller å kaste ball med de i salen. Fordelen med et lite publikum er jo at man får god kontakt med alle. Noe glemte jeg å si, noe snakket jeg nok for lenge om, men når alt kommer til at ble det en veldig så positiv erfaring for min del.

For i mitt noe kaotiske, kanskje litt kjedelige, og ganske så uperfekte liv, fikk jeg i går utfordret meg selv, og jeg tok et laaangt skritt ut av egen komfortsone, og akkurat i dag kjenner jeg meg kanskje litt, bare bittelitt, mindre uperfekt! Og hvem vet, kanskje er det starten på noe spennende, noe nytt.

 

Vi blogges!

Ukas små øyeblikk.

Sitter her og lurer på om jeg skal bake noen julekaker. For tidlig? Fader ass, jeg pakket inn enda noen julekalenderpakker før jeg la meg i går kveld, og fikk sånn akutt julestemning. Begynte å nynne Bjelleklang og fikk skrekkelig lyst på gløgg. Og vi har ikke engang rydda bort bassenget enda! Bare demontert det lissom. Mulig jeg bare må droppe julekaker i dag for ikke å ødelegge stemninga og den gode følelsen når jula endelig kommer, men en eller annen form for bakst, det blir det garantert. Er liksom ikke søndag uten. Grovbrød med brunost, det høres ut som en plan.

Sitter her og tenker igjennom uka som gikk. I alt maset og stresset er det fort gjort å glemme de små øyeblikkene. Kjenner meg sliten egentlig, ikke like motivert for mandag som jeg var forrige uke. Har et par ting jeg gruer meg til kommende uke også, sikkert derfor jeg tviholder på helgen akkurat nå.

Mandags morgen var fin. Våknet en halv time før vekkerklokka og ble liggende på armen til måsagubben å høre på vinden utenfor vinduene. Så fint å våkne sånn mens det fremdeles er tussemørkt ute, vite at man bare kan slappe av enda en stund før uka begynner. Stekte egg til frokost og hadde all verdens tid før jeg vekte guttene, og tuslet bort til jobb. Fin start, fin morgen, fint øyeblikk.

 

( En sånn morgen. Slike skulle man hatt så mange flere av! )

 

Ukas aller fineste øyeblikk? Den morgenen jeg jeg fikk et bilde av verdens vakreste lille skatt på mobilen, og jeg for andre gang kunne kalle meg tante. Ikke helt riktig tittel, sånn rent biologisk, men hva gjør vel det. Tante i hjertet. På tide egentlig, for nå har jeg venta grådig lenge, og har hatt sympatirier i over ei uke. Tenk det, hvordan enda et lite menneske gjør sin entre i verden, og plutselig finnes det enda mer glede, enda flere smil, og enda mer kjærlighet. Jeg gleder meg sånn til å snuse på det lille hodet, og kose det lille gullet.

En tur i skogen på onsdag kveld med en venn. Møtes på halvveien, traske innover grusveien og rundt vannet. Svette litt, og blåse ut litt frustrasjon. Le litt. Snakke og gå, akkurat fort nok til å bli andpusten, bli akkurat sliten  nok til å synke ned i sofaen med dovne føtter og god samvittighet på kvelden. Fint øyeblikk.

 

Browniekjeksene jeg bakte. Herremin for en tilbakemelding, og så mange som har testet oppskriften allerede. Det er skikkelig gøy. For en som ihvertfall ikke er noen bakeblogger er det så himla artig at folk likevel tester ut oppskrifter jeg legger ut. Ekstra stas når folk sender bilder av ferdig produkt, med tilbakemelding om at det bare er smuler igjen i kakeboksene etter servering. Det har blitt intet mindre enn tre porsjoner til med disse småkakene her hjemme denne uka. Alle er borte vekk! Snadder. Off, nå ble jeg fysen igjen!

 

( Når Marit sender bilde fordi mammaen hennes leser bloggen og har bakt browniekjeks. Da blir man fort litt høy på seg selv, også kjent som bloggersyken. )

Den kvelden jeg kjedet meg, og malte soveromsdøra. Altså, noe sånt svært og magisk øyeblikk var det vei kanskje ikke, men jeg har tenkt på det ei stund, og det er så godt med alt som er gjort.  Jeg så på et interiørprogram for en tid tilbake at noen malte dør og vegg i samme farge, for å gi et lite rom litt mer romfølelse og helhet. Så da testa jeg da, og foreløpig angrer jeg ikke. Måsahuset er så trangt, og romløsningen heller gammeldags, men det hjalp litt å bli “kvitt” den hvite døra som leder inn til soverommet, og som liksom delte opp en allerede liten vegg.

 

( Og jeg lissom bare “OMG, hvor blei det av døra?” )

Koble av på kjøkkenet. Den dagen vi var våte i luggen av regnet da vi kom hjem fra jobb og skole. Gutta forsvant opp på rommene sine, jeg hoppet inn i pysj og kjøkkenforkle og lekte meg med mørdeig, og massevis av epler. Noen ganger er det så herlig å være litt kreativ med mat. Gøy å servere noe som ser morsomt ut, selv om sultne tenåringer ikke alltid tar seg tid til å begeistre av hvordan maten ser ut, så lenge den metter. Men pai til dessert er aldri feil, enten den er dekorativ eller ikke.

 

( Eplepai. Aldri undervurder frukt i dessert. Det er sykt sankende lissom! )

Kveldstur med gubben den dagen alt gikk litt skeis, det var godt. Kle på seg og traske ut i høstmørket. Rusle rundt en liten time, kjenne vinden bite litt i nesa, og varme tærne foran peisen når man kommer hjem. Det er fint.

Da stormen kom og blåste rundt husveggene. Ikke nok til å gjøre store ødeleggelser, men nok til å ta strømmen. Det er litt herlig når strømmen går egentlig. Vi tente lys, drakk brus av rødvinsglass, spiste kald eplepai med masse vaniljesaus,  og alle gutta tok med gitarene ned. Sitte sånn og høre på gitarspill i skinnet fra stearinlysene, bare være sammen, det var skikkelig herlig! Fint øyeblikk, sånne man vil skal vare. Sånne man ønsker seg flere av.

 

( Når strømmen går, og kosen kommer! )

 

Rusle en tur ned til sentrum en lørdag formiddag. Treffe kjentfolk som har tatt turen til “Stuttreist og himlaga” festival. Kjenne lukten av bål og grillet elg i gågata, kjøpe honning av lokale birøktere, ta en kaffe med gode venner, og se eldstepoden jobbe på stand for skolen. Fin dag, mange fine øyeblikk. Stalke en kjendis, miste totalt mangelen på forstand, bli starstruck så det holder, og få signert ei gammel kokebok av blomsterkongen Finn Schjøll. Herlig!

 

( Verdensvant blomsterkonge møter lokalt ugress! )

Nå skal jeg bake. Jepp, tror jeg har bestemt meg for brød, og ikke julekaker. Så skal jeg jobbe litt med et foredrag jeg skal ha på Aurskog på onsdag. Fyttekatta som jeg gruer meg.  Og gleder meg. Gruer meg mest tror jeg…redd for å feile skikkelig, men spent på å teste egne grenser. Kryss fingrene for meg, jeg er på skikkelig dyp og ukjent grunn her! Jaja, det er som minsten sier. Enten så går det bra, eller så går det over. Krysser fingrene for at onsdagens foredrag går inn i rekka som et av neste ukes små, fine øyeblikk!

Ha en skikkelig fin søndag! Vi blogges!

Janne møter kjendis.

Inne i hodet mitt er jeg skikkelig smooth. Velartikulert og vittig. Et varp av et kvinnfolk. Men noen ganger, ganske ofte, når jeg åpner kjeften, da motbeviser jeg meg selv.

Vi som ikke har vært så heldige å kunne skli på utseendet hele livet har måttet opparbeide oss andre evner for å få oppmerksomhet.

 Det ble tidlig klart at jeg ikke kom til å kunne sjarmere verden med blonde lokker og bredt smil. Selv ikke som bitteliten fikk jeg gamle damer til å stoppe opp og smile ned i barnevogna. Jeg sklei ut av livmora, ferdig skjeløyd og overvektig, og sikre kilder (pappa) har fortalt at de brukte presenning i stedet for myggnetting på barnevogna, for å ikke skremme tilfeldig forbipasserende folk.

 

( Når folkehelseinstituttet ønsker å bruke bilder av deg i prevensjonskampanjene sine, da vet du at du ikke kan skli gjennom livet på skjønnhet alene. )

 

Humor ble derfor tidlig min greie. Bedre at de ler av deg fordi du er festlig, enn fordi du har to venstreføtter og fordi pupillene dine møtes på midten, ikke sant?

Sånn i det daglige går det greit nok. Etter en barne og ungdomstid med brilleglass så tykke at de kunne vært brukt som frontruter i forsvarets stridsvogner har skjeve hornhinner og skjelende øyeepler rettet seg betraktelig, og sklir kun ut dersom jeg er fryktelig trett, eller stressa. Å si at jeg har blomstret sånn rent utseendemessig vil være å ta i, for fremdeles er det mange kroppslige skavanker som ikke er særlig bloggvennlige, men alt i alt er livet godt. Jeg ser det jeg skal se, og lange pupper og lut holdning er bare et bevis på et følelsesmessig rikt liv.

Likevel er det snakketøyet jeg er mest stolt av, for til å ha tilbrakt det meste av barndommen og tenårene i kulissene av resten av verden, livredd for å snakke høyt, eller ta noen som helst form for plass i en forsamling, er jeg i dag ikke lenger like stille og forsagt. Snarere tvert imot.

Her skravles det over en lav sko i tide og u-tide. Ofte går snakketøyet så varmt at det skummer i munnvikene, og i de aller fleste tilfellene snakker jeg før jeg tenker. Slikt kan selvsagt by på visse sosiale utfordringer. Jeg har for eksempel lært på den harde måten at det er upassende når man er på omvisning i et krematorium, å si slikt som: «Herregud! Det er så varmt her at jeg dævver snart!»

Uansett, greia er den at i voksen alder har evnen til å snakke med folk gjort meg godt. Snakketøyet har gitt meg gode muligheter i jobbsammenheng, og på det private plan har det åpnet for nye bekjentskaper og gode vennskap. Så joda, med tiden har jeg blitt både kul, avslappa og passe sosialt intelligent.

Helt til i dag.

For i over ei uke har jeg vist at det skulle komme en kjendis til bygda. En jeg har sett opp til og beundret i snart 20 år.

Det var da jeg ble mamma, og var hjemmeværende med tre små, at jeg først fattet interesse for denne fargeklatten av en mann. Hver morgen bestakk jeg ungene med ei pakke rosiner og satt selv klistret til skjermen i håp om å få et glimt av han. Så sofistikert, mandig og deilig sart på samme tid, velartikulert og befriende kreativ. Blomsterkongen. Finn Schjøll.

 

( Når du sender så mye fanbrev til TV 2 at de sender en bok tilbake for å få deg til å slutte…)

Jepp, jeg var bitt av frokost TV basillen. Jeg testet oppskriftene til Wenche, lot meg fascinere at denne gode, moderlige TV-kokken, og sklei omtrent av stolen hver gang Finn entret studioet. Jeg hadde våte drømmer om Wenches fiskeboller og Finns fioler, mens jeg selv sved saus på komfyren, og vannet i filler en alovera kaktus som hadde overlevd fire generasjoner før den kom hit til måsahuset.

Så betatt var jeg av heltinnen og blomsterkongen at jeg på et tidspunkt skrev et realt fanbrev til de begge, og fikk bok med Wenches signatur tilbake i posten. Lykken var fullkommen:

«Til Janne. Takk for hyggelig hilsen. Hilsen fra Wenche. Finn hilser også!»

 

Og nå skulle altså blomsterkongen ankomme bygda. Endelig en mulighet til å få autografen til Finn i boka også, rett under signaturen til dronningen av fårikål og frokost-tv.

 Inne i hodet mitt var planen klar. Jeg skulle marsjere bort, presentere meg, spørre pent om en signatur, kanskje slå av en liten prat, fortelle en festlig vits eller noe, også skulle vi bli bestevenner. Finn og jeg. Sammen skulle vi rusle arm i arm gjennom tulipanparker i Nederland, og kanskje feire jul sammen hjemme på kjøkkenet til Wenche. Bestevenner. Trekløveret.  Lett! Jeg er jo god på å snakke, ikke sant.

Kontrollert og verdensvant skulle jeg smile sjarmerende, Si noe skikkelig gøyalt som for eksempel “Finn deg schjøl”, så skulle jeg le en litt yndig feminin og trillende latter, vise han den utsprungne rosen jeg egentlig er, kanskje ta et bilde av meg og min nye bestevenn sammen, og sanke rekordmange likes på sosiale medier.

 

( Når det bor et sofistikert menneske inne i deg som bare venter på å komme ut! )

I tre timer trasket jeg rundt på senteret i påvente av min gode venn Finn.  Men i det blomsterkongen endelig entret det lokale kjøpesenteret forsvant 25 år med oppbygget selvtillit som dugg for solen. For der oppe på en provisorisk scene under rulletrappa som bare kjører oppover, stod han. Som en uoppnåelig drøm, midt i et lite hav av grønne kvister, avskårne blomster og vaser av krystall. En fargeklatt av et menneske, med spenstig brilleinnfatning og flagrende tørkle i halsen, med en hestehale i nakken som blafret lett i vinden fra skyvedørene ut mot gågata. Han kastet lett på nakken så hestehalen og halstørklet danset over skuldrene, mens han med sylskarp kniv og nøyaktighet skar stilker på skrå og satte blomster i vann. Han stod der på utstilling og til beundring på podiet, som Frokost-tv`s svar på Fabio, han som en gang var å finne på hvert cover av hver eneste lettleste kioskroman.

 

( Finn “Fabio” Schjøll. Kreativt geni og blomsterkonge, her beundret på trygg avstand av sosialt underutviklet beundrer. )

 

Og han var uoppnåelig. Tre ganger måtte jeg kjøre rulletrappen opp, og ta heisen ned, før jeg i det hele tatt turte å nærme meg dette vidunderet av et menneske. Alt jeg hadde planlagt å si, alle festlige vitser, all trillende latter og feminine sjarme forsvant, og igjen stod et målbundet og delvis skjeløyd kvinnfolk med lut holdning, med en kulepenn i den ene hånda, og en gammel bok i den andre. Og her husker jeg knapt noe mer enn at jeg som en sosialt utilregnelig amøbe nærmest kastet boken i fanget hans, og sa «Skriv her!»

Jeg kan så vidt erindre en svak duft av herlig aftershave og orkideer, en mandig stemme som lovpriser Wenche Andersen og Linn Skåber, og at jeg kommer til meg selv et sted mellom Rema 1000 og rundkjøringa ved sykehjemmet.

 

( “Lev Vel”…jeg døøøøør! Er ikke det en kjærlighetserklæring, så vet ikke jeg! Klyp meg i armen lissom!  Finn + Janne = sant )

 

Alle disse årene med endeløs beundring, også mister jeg totalt hodet og fremstår som en komplett bygdetulling. Så ute av meg sjæl at jeg knapt husker noe. Men jeg vet det har skjedd! For i den gamle kokeboka, rett under signaturen til Wenche er det nå, med en sirlig hånd, tegnet intet mindre enn fem hjerter, signert med et «Lev vel, Finn Schjøll», og på mobilen til måsagubben finnes et bilde av en fargerik, verdensvant, sofistikert blomsterkonge, og en lutrygget, skjeløyd, og sosialt utfordret amøbe!

 

( Fotogen blomstergud med blafrende hestehale og en litt skjeløyd og sosialt utfordret hobbyblogger. )

 

På tide å vanne en kaktus! Vi blogges!

 

 

Når du ikke strekker til, strekk ut!

Sitter her med en følelse av å ikke ha strukket til på noen arenaer denne uka, likevel har jeg vært litt over alt, nesten hele tiden. Både fysisk og følelsesmessig egentlig. Møter her og der, både i arbeidstid og på kveldstid. En fot innafor i måsahuset, så ut igjen på et eller annet. Jeg liker ikke sånne uker, liker ikke å ha det travelt. Ikke fordi det å ha mange baller i luften samtidig skremmer meg, men følelsen av å ikke strekke til på alle arenaer, når du først ha valgt å møte opp, den er ikke noe særlig.

Sitte på et foreldremøte når tankene er på jobb enda. Være på jobb når tankene er hos poden som ligger syk hjemme. Ha plassert kroppen under dyna i senga, men hodet er liksom fremdeles på det foreldremøtet.

 

( Da blir vi her ut fredagen, ikke engang pus vil ut i blåsten. )

 

Og sånn har uka gått. Ett skritt hit, og ett skritt dit, helt til beina står i hver sin tidssone og skaper en lyskestrekk det står respekt av. Fredagen ble ikke annerledes. Var et sted, skulle vært en annet, endte opp en plass jeg i hvert fall ikke skulle, og tilbragte noen timer jeg ikke hadde til rådighet der, og kommer ikke dit jeg hadde planlagt.

 

 

Men så har vi laget oss en sånn gylden stress-regel her i måsahuset. Strekker du ikke til, så strekk ut! Så nå sitter jeg her, drikker Pepsi Max fra et rødvinsglass, og trykker løs på tastaturet. Roer ned kroppen, stekker ut, og lar det stå til. Håret er fremdeles fuktig etter en tur ute i regnet, men kroppen er tørr og varm, godt pakket inn i måsagubbens altfor store hettegenser og joggebukse. Gutta har samlet seg opp i andre etasje, og spiller gitar. Kassegitar i dag, heldigvis. Hodet mitt følte ikke for enda en heavy metal konsert på elgitar og bass…

Huset er ikke vasket for helgen, men jeg har feiet det verste av støvet under teppet. Godt nok. Klesvasken er ikke brettet, men den er i alle fall ren. Godt nok. Middagen var ikke akkurat firestjernes, men vi ble mette. Godt nok. På helgemenyen står det verken fest eller feiring, men vi skal være sammen. Mer enn godt nok.

 

( Litt brent på toppen, men smaker godt likevel. )

Så nå er vi samlet i stua. Det knitrer i peisen, og det lukter godt av en liten kanelkake på kjøkkenbenken. Ute uler vinden som i følge værmeldingen senere skal bli til storm, og regndråpene slår mot vinduene. I vinduskarmen sitter en pus og titter ut på granskogen, og på tretoppene som svaier i blåsten. En annen pus har krøpet opp i fanget, og slåss med tastaturet mitt om oppmerksomheten. På tide å logge av igjen kanskje. Skru av nettet, lese en bok, tenne levende lys, varme tærne foran peisen, spise litt av baksten, drikke den koppen med te og honning, strekke ut.

 

( Når man blir sånn crazy cat lady…må jo snart kjøre på med en ormkur til kjerringa og, sånn som jeg kliner med pelsdotten! )

Så strakk jeg kanskje ikke til på alle områder denne uka, men det får være greit. Hadde ikke strukket til om jeg hadde fått muligheten på nytt heller. Noen ganger er det bare sånn, og det er lite du får gjort med ting man ikke kan gjøre noe med. (Herremin, den var dyp! Skulle vært poet eller no jeg! )

Håper du strekker ut denne fredagen! Noen ganger er det vel så viktig som å strekke til.

Ønsker alle som titter innom en nydelig helg! Vi blogges.

 

 

Browniekjeks.

Jeg skulle egentlig bare smelle sammen noen kanelsnurrer forleden. Hele stua var full av ungdom, og da er det så greit å ha noe å servere, noe som går raskt å lage, og som det blir mye av. Kanelsnurrer er perfekt, alltid en sikker vinner. Og mens snurrene hevet på benken kom jeg på noe jeg hadde sett på en sånn liten videosnutt på Facebook. En av disse korte oppskriftsideene som dukker opp i feeden fra tid til annen, stort sett amerikansk kliss. Halvfabrikata, mye fett og sukker, mat i pastellfarger og det greiene der. Mente å huske jeg hadde sett noe sånn som cookies og brownies, i en og samme kake, og inspirert av kanelsnurrene som lå til heving begynte hodet å koke over av nye ideer.

Hva med snurra browniekjeks?

 

 

Sånn er det stadig vekk. Nye ideer til matlaging og baking dukker opp i topplokket. Noen lagres, de fleste glemmes, og noen må bare testes ut.

Fant frem mamma sin gamle oppskrift på julekjeks, tilsatte noen sjokoladebiter, og rørte sammen en pose med fiks ferdig brownies-mix som lå i skapet (yep, halvfabrikata. Hjemmelaget brownies er kjempegodt det, men som regel har jeg en slik pose stående i skapet, fordi gutta digger den og baker den ofte selv om de får kompiser på besøk. Er ingen bakeblogger, gidder ikke late som heller! ).

Så prøvde jeg meg litt frem, og plutselig hadde ungdommen i måsahuset fått en ny favoritt. For sjelden har noe bakst fått ben å gå på raskere enn disse browniekjeksene. Sånn utseendemessig kan de med fordel finjusteres enda mer før de blir skikkelig bloggbare, men da jeg la ut bilde på Snapchat haglet det inn med spørsmål om oppskrift og fremgangsmåte, og fordi det i hvert fall ikke er noe å si på smaken slenger jeg ut, som lovet,  oppskrift og fremgangsmåte før jeg lager en enda litt mer billedvennlig versjon.

Så om du liker sjokoladekjeks, og brownies, og ikke har en innebygget frykt for kalorier og stramme bukseliv, da burde du bake disse!

 

 

Oppskriften på sjokoladekjeks:

500 gr hvetemel

2 ts bakepulver

2 ts vaniljesukker

150 gr brunt sukker

300 gr smør

2 egg

1 stk hakket kokesjokolade

Rør sammen smør, mel, vaniljeukker og bakepulver. Tilsett sukker, egg og hakket sjokolade.

 

Sett kjeksdeigen kjølig mens du slenger sammen brownierøren. PS: Denne kakedeigen er farlig god…holder liksom ikke bare å slikke vispen!

 

For den som vil, lag gjerne din egen brownierøre. For den som er lat, sånn som meg, bruk gjerne en sånn pose ferdigmix. Funker fett!

 

 

 

Trykk eller kjevle ut kjeksdeigen til et ca 5 mm tykt rektangel på et bakepapir.

 

Fordel brownierøren utover kjeksdeigen med en slikkepott.

 

Rull deigen sammen ved å løfte på bakepapiret- Lettere enn å bruke fingrene, da deigen lett kan bli litt klissete.

Pakk rullen i  bakepapiret, og legg den i fryseren en halvtimes tid. Da blir den lettere å dele i skiver.

 

Del rullen i skiver med skarp kniv. Mine ble ca 5 mm tykke.

 

Plasseres på stekebrett med bakepapir, ca 1,5 cm mellomrom mellom skivene.

 

Stekes midt i ovnen på ca 170 grader i 10-15 minutter. avkjøles på rist, og serveres.

 

Som sagt, smaken var det ingen ting å si på. Aldeles nydelig. Myk, seig og herlig sprø, alt i en og amme kakebit. Neste gang vil jeg prøve å legge et tynnere lag med brownierøre for å få enda mer snurremønster, bare fordi det ser enda finere ut. Man spiser jo litt med øynene også, ikke sant? Instagramvennlig mat heter det vel. Men smaken…nevnte jeg smaken? Oh-la-la! En innertier!

 

Oversiden av kakene ble vel heller ikke helt instagram eller bloggervennlige, like greit å være ærlig på det. Dette fordi browniene hever noe mer enn kjeksen. Men så er jeg jo ingen bakeblogger heller, bare en mamma med sultne unger, og en trang til å teste nye ideer på kjøkkenet.

 

Men baksiden ser nesten like bra ut som smaken! Oppbevares i tett kakeboks på benken eller i kjøleskapet. Om det blir noen igjen da. Det ble det ikke her, for å si det sånn. Har lovet gutta en ny porsjon denne uka, og om gribbene ikke kommer til fatet før mor, så har jeg tenkt til å legge noen unna til min egen matpakke også. Må jo ha noe til kaffepausa på jobben.

 

Den fornøyde sniken som snappet den siste rett ut av hånda på storerbroren sin. Kvalitetssikret er kakene i alle fall, av et meget engasjert testpanel.

Skal du bake noe godt denne uka?

 

Ukas små øyeblikk.

Avslutta forrige uke med litt blanke øyne og litt røde feberkinn, starta denne uka med et snev av både ørebetennelse og blærekatar. Blei litt slækk i strikken, for å si det sånn. Måtte tisse omtrent hele tida, og hver gang jeg forsøkte å trøkke ut en skvett sprengte det i øra. Prøvde å finne noe positivt med akkurat den situasjonen, men det satt jaggu langt inne! Vanskelig å finne et sånn fint lite øyeblikk når det verker både i over og underetasjen, men mens jeg satt der og surmula og syntes synd på meg selv kom gubben inn på badet for å vaske fingra, og mens han tittet bort på meg flirte han litt og sa, “Godt og varmt innpå her da, når tørketrommelen står på!”

Ok da, så var det kanskje en mager trøst, men med tanke på at badet er omtrent like gammelt som grunnloven, og det ikke finnes en eneste varmekabel der inne, så var det egentlig ganske deilig at tørketrommelen dura og gikk, og blåste litt varm luft rundt i rommet…siden jeg likevel måtte tilbringe det meste av starten på uka der inne.

 

( Motsetninger tiltrekker hverandre sies det, men det er i grunn litt urettferdig at den som endte med sviende underliv og verkende ører er den motsetningen som hadde pakka seg inn! )

Når kroppen først kom til hektene dukket også de små øyeblikkene opp, som perler på ei snor. Ingen store, magiske “wow” øyeblikk, men mange små fine som gjorde en helt vanlig uke betydningsfull likevel.

Fyr i peisen på kvelden, når mørket kommer. Ikke at det er så kaldt ute, men det er liksom noe med stemninga i stua når det knitrer i peisen. Poder som nesten sloss om det andre stolen foran ilden, tær som varmes og den fine samtalen når vi pakker oss sammen foran varmen. Elsker det. Slike fine øyeblikk får man aldri for mye av.

 

( Når skrullinger vinner den beste plassen foran varmen! )

Høstfargene som stadig blir sterkere. Det er noe magisk med høsten altså, og jeg vet jeg gjentar meg selv når jeg sier det. Men hallo? Fargene, lukten, den friske lufta og den sterke sola. Det er jo rene godteposen. Naturen er på sitt aller vakreste nå om dagen, og jeg nyter det!

 

( Høsten. Vakker på alle mulige måter! )

Øyeblikket som egentlig var litt overfladisk og dumt, men ganske så fint likevel. For første gang på mange år har jeg kjøpt meg olabukser. Det er og blir et mareritt å handle bukser. For lang i beina, for tjukke legger, brede hofter, flat rumpe og rund mage. MARERITT! Men denne uka trakk jeg pusten, strente inn på Lindex på Strømmen storsenter og ble møtt av den blideste dama jeg noen sinne har truffet i en klesbutikk. En som tilbød hjelp uten å være påtrengene, en som viste hva hun snakket om, og som målte meg med blikket uten å være hånlig. Hun fant frem den ene buksa etter den andre, alle passa, og jeg endte med å handle med meg tre stykker hjem. Det har ALDRI skjedd før. Som jeg sa, overfladisk lykke, men akk, så deilig. All ære til dama på Lindex for god og helproff hjelp!

 

( Og der forsvant den lønna! )

Gjærbakst! Alltid med i ukas høydepunkter. Smeller sammen en deig etter frokost, setter den i kjøleskapet, og baker ut før middag slik at vi kan kose oss med fersk bakst på kvelden. Tenne lys, se gamle episoder av Friends, le av de samme scenene om og om igjen. Gjøre leksene sammen ved bordet, ta en bit av ei bolle eller en kringle, kose oss. Lure en liten bit gjærbakst i morgendagens matpakker. Herlig!

 

( Fersk bakst, klar for ovnen. Hverdagslykke! )

Følelsen av å ha tråkket en liten runde, enda man egentlig ikke ville. Gode råd hagler inn, for jeg har jo mer enn en gang snakket om mangelen på treningslyst. Flere har foreslått å laste ned en trenings-app, sier det hjelper på motivasjonen. FEIL! For etter å ha sliti og pest og brukt i overkant lang tid på ei pinglerunde fant jeg ut at jeg ikke hadde forbrent mer kalorier enn det finnes i ei middels stor brun bønne. Men, og det er et stort men. Følelsen av å være ferdig trent, den er digg! Og akkurat det gir gode øyeblikk, selv om motivasjonen er laber, dørstokkmila uendelig lang og løpestilen er langt fra bloggbar!

 

 

En kaffekopp i butikken til Mona. Jepp, denne uka også. Svinge innom etter jobb, ta en kopp kaffe bak disken, sikle litt på høstens interiørnyheter, og slarve litt skikkelig. Det er fint det! Le så tårene triller, løse et verdensproblem eller to. Fine øyeblikk. Ha sånne venner som ut av det blå og helt uten grunn finner noe de tror du liker, pakker det inn, og gir bort en sånn herlig glede i hverdagen. Lykke.

 

( Fineste lykta, fra flotteste dama, med den grommeste sjappa! )

Tusle bort på butikken i kveldssol. Handle noe skikkelig flaut, noe som bare oser desperat kvinne utsultet på romantikk, hoppe opp i sofakroken når man kommer hjem og bare koooose seg. Du vet man koser seg når man skriver kose med tre o`er!

 

( Ja, neida så…burde jo latt vær å blogge husmorporno`n min men… )

Høye heler, bare fordi det er fredag. Det er fint. Hadde glemt at jeg egentlig ikke liker høye heler. Er jo så fryktelig lang i utgangspunktet, så innen lunsjtider var jeg både svimmel og uvel av den tynne lufta der oppe i skyene, og høydeskrekken satte inn. Men i et kort øyeblikk var det fint, når jeg satt gikk det ok. Høye heler, og helg. Fint øyeblikk.

 

( Tynn luft her opp!

Huset fullt av tenåringer hele lørdagen. Hjemmelaget pizza over hele bordet, sofaen full av latter. Da kjente jeg meg heldig!

Planlegging av jentekvelder, opptil flere faktisk. Regn mot soveromsvinduet om natten, sovne på en varm skulder. Tusle rundt i skogen bak huset, samle mose og kongler, så smått begynne å glede seg til å lage julepynt. Poden som våget noe helt nytt. Gutta som trives så godt med valg av skole og linje på videregående. Vite at ungene har det bra. Sånne små ting som er så lett å ta for gitt, de har gledet meg denne uka. Ukas siste dag ligger foran meg, og jeg gleder meg til å hente ut noen små øyeblikk i dag også. Men aller først skal jeg koke kaffe, og nyte en rolig stund i go`hjørnet av sofaen. Det er jo ingen ting som haster!

 

( Musejakt busejakt. )

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag.

 

 

En som bare godtok.

Man vil så gjerne bare ta det bort, det som er vondt, og det som er vanskelig. Som mamma vil man så gjerne bare fikse. Gjøre om på, rette opp, ta vekk, gjøre ting trygt.

Tenk deg at du møter din største frykt. Tenk deg at den frykten verken er spesielt rasjonell eller lett for andre å forstå. Har du kjent på det noen gang? At det som gjør deg utrygg og redd er noe andre rundt deg tilsynelatende ikke engang ofrer en tanke. At det du er redd for virker dagligdags og enkelt for andre. Så du biter deg i det, sier ikke noe, for det er bedre sånn. Litt flaut egentlig.

Bare noen vet, de aller nærmeste. Jeg har vist det fra han var bitteliten. At akkurat dette, den ene tingen, det er utrygt. Han blir nesten syk om man trigger det. Så urolig i kroppen, så mange tanker at hodet til slutt verker og magen gjør vondt. Ikke ordentlig syk, men nesten.

“Han vokser det av seg“, sa folk, fagfolk til og med. “Han må dyttes litt, pushes! Det er ikke farlig å være redd.” Neida, det er ikke farlig. Det er vondt! Og jeg klarte ikke, ville ikke, at gutten min skulle ha det vondt. Hvem ønsker vel det, å se sitt eget barn redd, når det strengt tatt ikke er nødvendig. Å utsette noen for frykt, rasjonell eller ikke, bare fordi en sosial norm tilsier at det er “slik alle gjør!”

Han var, og han er så god på så mye annet. Å være utrygg på en liten ting forandrer ikke på det. Da fokuserer man heller på det man er god på. Bygger opp selvtilliten, løfter frem, i håp om at kanskje en dag vil man mestre selv det utrygge.

 

Frykten ligger alltid og ulmer i kulissene. Det er ikke et daglig tema, var aldri det. Men av og til dukket det opp situasjoner som gjorde den trygge, gode hverdagen skummel. Så snakket vi om det. Hver gang det dukket opp en situasjon som gjorde det nødvendig, og innimellom, når det bare falt seg naturlig. Med årene ble han tøffere. Ikke så tøff at han hoppet i det, men så tøff at tanken på å skulle det, en gang i fremtiden, ikke lenger var så uvirkelig. Som mamma og pappa følte vi at vi så smått kunne begynne å dytte litt bak. Pushe litt. Men fremdeles turte han ikke. Nå nesten av gammel vane, for det er som de sier, den som intet våger-intet vinner.

Så plutselig, nesten helt ute av det blå, befant han seg midt i sitt eget største mareritt. Ble utfordret på en arena hvor han ellers føler seg så trygg. Skolen. Der hvor han  blomster, er i ferd med å bli noe, der hvor han følger en drøm, der ble det plutselig brått utrygt, og jeg som mamma fikk gjort så lite. All verdens snakking kunne ikke ta bort utfordringen, og gjøre det trygt igjen. Han begynner jo å bli så stor, ikke sant? Så da sank hjertet mitt ned i magen, følte meg rådløs for første gang på mange år, kjente at jeg kom til kort som mamma.

Men gutten, som i alle år har gått store omveier rundt problemet, unngått enhver situasjon som leder til det utrygge, han ble plutselig så stor, og så modig. Rolig hadde han prikket læreren litt på skulderen, og sagt, “Du, kan jeg snakke litt med deg om noe?”, og så hadde han lettet hjertet. Og læreren hadde lyttet. I over en time hadde han fått snakke, fortalt om det utrygge, om det flaue som alle andre våger, bare ikke han. Og selv om læreren kanskje ikke forstod, så godtok han. Bare sånn uten videre. Et lite trekk på skuldrene, et klapp på ryggen, en forsikring om at alle har vi et eller annet vi sliter med, og at det faktisk er helt greit. En tekstmelding på ettermiddagen, som en forsikring om at jeg hørte hva du sa. Jeg er her om du trenger noe. Lærer og medmenneske. Tenk så fint!  Og så hoppet gutten i det. Utfordret seg selv, trosset frykten, gjennomførte!

 

Det jeg  har jobbet for å få til i alle år klarte denne mannen, en jeg ikke kjenner, en jeg knapt har hilst på, i løpet av en time. Bare ved å godta. Ikke dømme, ikke prøve å forstå, eller overtale. Bare godta. “Prøv! Går det ikke, så går det ikke. Da fikser vi det sammen!”

Men det gikk! Det gikk helt strålende. Selvsagt gjorde det det, for det er ingen stor greie, det er noe nesten alle våger, hver eneste dag. Men for gutten er det en seier! En kjempestor seier, et langt skritt videre på veien til voksenlivet, og det takket være et voksent menneske, på rett tid og rett sted. En som har opparbeidet seg tillit ved å la ungdommene lære og våge i eget tempo. En som bare godtok en ung manns utfordringer uten å rynke på nesa.

Og jeg som mamma er takknemmelig! Så takknemmelig at jeg skulle ønske jeg kunne fortelle han hva dette betydde for gutten. Men det skal gutten få si selv, for det våger han!

 

 

 

Innlegget er lest og godkjent av gutten.