Jeg kjenner det igjen med en gang. Den litt rastløse gangen frem og tilbake i stua. Finner ikke helt roen. Mekker seg en brødskive, spiser bare halve. Lusker litt rundt meg slik han har gjort så mange ganger før, når tankene hoper seg opp.
Han er ikke liten lenger. Sjelden han vandrer frem og tilbake nå, jeg kan knapt huske sist. Han har akkurat ringt et tømrerfima. Et lokalt og veletablert firma han har fått anbefalt av dyktige lærere. Han har bedt om plass til å lære der noen uker i vinter, en del av utdannelsen på veien mot drømmen. Av og til synes jeg det er vanskelig å forstå at på denne tiden, om et år, da er han i arbeid, som lærling, om alt går etter planen. Det tror jeg helt sikkert at det gjør, for denne gutten har så mye å bidra med. Så dyktig, så lærevillig. Så løsningsorientert og dedikert.
Men han er ikke like sikker som meg. Ikke så rart. Hvem er det som er skråsikker på seg selv helt i starten av voksenlivet? Da jeg var på hans alder ante jeg ikke engang hva jeg ville bli. Han har kommet langt synes seg, som allerede vet akkurat hva han vil, og har planen klar for hvordan han skal nå målet. Jo, det kommer til å gå bra, han må bare tro det selv.
Firmaet kunne ikke umiddelbart si ja til utplasseringsplass. “Har du ikke hørt fra oss innen 14 dager, så ta kontakt med oss igjen!” Ingen lovnad om praksisplass, men ikke blankt avslag heller. Likevel nok til å trigge usikkerheten. Skulle så gjerne hatt et endelig svar, begynt å legge planer, sortere gjøremål og tanker. Han liker aller best å være forberedt denne unge mannen. En fin egenskap synes jeg. Forutsigbarhet er viktig.
“Er det mye akkurat nå?” spør jeg, som for å liksom starte en samtale, selv om jeg allerede vet svaret.
Han nikker. “Jah, litt. Kjøretimer, skole, praksisplass, kveldsjobb. Blir jo en del!” svarer han.
Jeg nikker. “Skal vi gå en tur?” spør jeg, som så mange ganger før. Gå tur er liksom vår greie, har vært det helt fra han var småpjokk.
Så tar vi på oss joggesko, og trasker ut i sola. Lufta er kald, men sola varmer i nakken når vi tråkker på kjente stier innover mot vannet.
Vi skravler som to gamle kjerringer, denne unge fine mannen, og jeg. Igjen tar jeg meg selv i å tenke på hvor stor han har blitt. Myndig, om få strakser. Tenk at jeg ikke har små barn lenger. Han kan knapt kalles ungdom engang. Ung voksen, det er det han er.
Vi snakker om kjøretimer og førerkortet. Turene vi skal ta til Sverige når han får lappen. Handle og spise hamburger ved grensa, han og jeg. Vi snakker om skolen. Alt han mestrer om dagen. Tenk at han som pugget i dagevis for en karakter midt på treet nå får toppkarakterer, og det kommer liksom så naturlig. Vi snakker om hvor heldig han er, som fant “sin greie” så tidlig. Vi snakker om praksisplassen. Blir det et nei derfra, er den neste han spør heldige som får akkurat han. Det ordner seg.
Og så løsner det. Et sted midt i skogen, på stedet hvor bakken er grønn av tykk mose, og solen finner veien mellom høye grantrær, der løsner det. Som så mange ganger før.
Lufta, sola, samtalene, det hjelper alltid. Selvsagt gjør det det. Å dele tankene med noen gjør at flere kan se løsninger, og at man ikke er alene om å se hindringene.
Vi er slitne i føttene når vi går inn døra hjemme. Lillebror har laget kakao, og vi sjenker oss hver vår kopp før vi hviler føttene på hver vår skammel.
Så sitter han rolig igjen, og skuldrene er senket. Går ikke lenger urolig frem og tilbake. Kjenner seg sulten, og setter til livs to store ostesmørbrød, med stor appetitt.
Vi trekker pusten og ser på hverandre. Er det ikke rart hva en tur ute kan gjøre? Gå litt, snakke litt, få litt nye perspektiv på ting. “Så stor han er blitt!”, tenker jeg igjen. Snart uavhengig og voksen, snart er mamma så godt som overflødig. Fint og vemodig på samme tid, men enn så lenge gleder jeg meg over enda en tur, og håper at vi rekker mange flere før han tar et langt skritt ut i voksenlivet.
“Det ordner seg!” sier han og smiler, og jeg smiler tilbake.
“Klart det gjør!”, svarer jeg. Og vi vet begge at det er sant.
Innlegget er lest og godkjent av en ung voken pode.