Jeg har nytrukket kaffe i koppen, og slike runde knekkebrød med kanelsmak på asjetten. Resten av måsahuset sover enda. Ikke engang den pusen som har vært inne i hele natt gløttet på øynene da jeg satte meg her, bare en meter unna, i det andre hjørnet av sofaen. Livet er godt, søndagen er god.

 

Jeg begynner å bli god på dette nå, finne de små øyeblikkene, glede meg over hverdagslige små ting. Slik som akkurat nå, akkurat dette øyeblikket. Det tikket nettopp inn en snapchat fra en dame jeg aldri har møtt, men som likevel sender meg noe  bilder og fine meldinger i løpet av uka. Det er altså så mange fine folk som leser disse små oppdateringene mine. Fine, rause folk! “Gleder meg til søndagsbloggen, setter på kaffen.” stod det. Så fint! Så innmari koselig! Lese en slik melding, kjenne lukten av egen kaffe, høre katta som durer der borte på teppet i hjørnet, se dagslyset trenge inn gjennom stuevinduet. Et ubetydelig øyeblikk i den store sammenhengen kanskje, men akkurat nå nyter jeg det. Jeg har det godt!

Så la oss se nå da, hvilke av ukas øyeblikk som får bli med i bloggen denne søndags morgenen. Snekkerbuksedagen!

 

Den dagen jeg bare hoppet i snekkerbuksa som har ligget i skapet noen uker, og bare ventet på at denne dama skulle hoppe ut av komfortsonen, og inn i ei gammal bukse. Nå handlet det vel egentlig ikke så mye om buksa, men om å tørre. Ikke snakke seg selv ned, fortelle seg selv at alle andre kan, men ikke du!  Det var den samme dagen jeg somlet. Somlet skikkelig!

 

Det var et fint øyeblikk det. Kjøpe en is på vei hjem fra jobb, rusle langs den gamle traktorstien helt hjem, den som slutter ved porten inn til hagen til måsahuset. Somlet skikkelig. Stoppet opp, plukket blomster, nøt solskinn i nakken, og langt gress som kilte på leggene. Så herlig det var, å kunne nyte det å ha al verdens tid til rådighet, bare roe ned skikkelig etter en lang dag på jobb. Herlig øyeblikk. Man skulle så absolutt somle mye oftere.

 

Den ettermiddagen jeg gikk gjennom skogen og opp til crossbanen for å se gutta trene litt.

Nå har jeg vel aldri lagt skjul på at motorsport ikke helt er min greie, at det er aller mest måsagubben og podene som nyter motordur og høy fart, MEN, det gleder meg skikkelig å se deres glede! Og det er helt sant. For det er noe eget å kunne stå på sidelinjen, se podene svever over eden ene grushaugen etter den andre, sette nye personlige rekorder, heie på hverandre, og glede seg så intenst over en økt med kall, fall, fart og grus mellom tenna. Når podene er lykkelige, da er mammahjertet lykkelig også. Fint øyeblikk!

 

Uventede gaver! Det er fint det!

 

 

 

Lena kom innom jobben denne uka, med verdens fineste sokker til meg. Litt sånn “grattis med fagprøven” gave. Blei helt satt ut jeg, og skikkelig glad. Har du sett noe så stilig? Mer passende gave skal man lete lenge etter. Jeg er helt avhengig av varme sokker, sommer som vinter. Føttene har jo ikke lenger hverken nerver eller følelse etter utallige reparasjoner, og jeg er alltid kald på bena. Nå begynte samlingen med ullsokker å bli slunken, og strikke selv kan jeg ikke, så dette fikk liksom ikke vært mer midt i blinken. Hjemmelagede gaver er de aller, aller beste. Noen burde seriøst designe en kofte med sånt kattemønster. Jeg er garantert første kunde!

 

Avslutning med en spesiell klasse. Fint, og rart.

Jeg er sammen med mange elever hvert år. Elever fra ulike klasser, i ulik alder, fra ulike studieretninger. Jeg blir glad i de alle sammen, det er ikke til å unngå. Skyggesiden av det å arbeide i skole, eller med mennesker generelt er jo når de dagene kommer at man skal si hadet. Når dette klasserommet ble tomt denne uka, og det var for siste gang i år kjentes det rart. Ganske trist, men litt fint også. Og det er på sånne dager, når man kjenner på følelsen av å ha blitt skikkelig glad i andres barn, at man gleder seg stort over fremgangen de har hatt, at man innser hvor glad man er i jobben sin. Og det, det er fine øyeblikk!

 

Også har man sine egne ungdommer da. De ingen kan måle seg med.

 

Og ett av ukas aller fineste øyeblikk var helt klart ettermiddagen jeg fikk tilbringe med denne fine poden. En langtur i en gammel Skoda, latter og gode samtaler, hemmeligheter delt, drømmer fortalt. Middag på en kro langs veien, stoppe ved stille skogstjern og duppe føttene i kaldt vann helt til tærne blir blå, bli ute til sola går ned. Så herlig. Dagen etter avsluttet han en tredagers eksamen med glans. Så rart å tenke på at han nå er ferdig med skole. At foran han ligger en spennende læretid, siste skritt på veien mot å leve ut drømmen om å bli tømrer. Han kommer til å bli en helt fantastisk arbeidskar. Fin pode, fint øyeblikk!

 

Søvnløse netter denne uka også. Ikke en glede egentlig, men jeg har lært meg å like deler av det. Se det fine i å ikke sove bort natten. For jeg vet jo at søvnen kommer tilbake, før eller senere.

Så gjør man det beste ut av det. Rigger seg til på sofaen. Leser noen kapittel i en bok som har stått i hylla lenge, nyter varmen fra en durende pusekatt som gladelig holder en med selskap hele natten, og gleder seg over dagslyset som trenger inn i stua lenge før resten av bygda våkner. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. En våkennatt nå og da, de kan by på fine øyeblikk, om du bare tillater det.

 

Å være trett dagen derpå kan faktisk by på noen fine øyeblikk det også. iallefall gjorde det det denne uka. Etter å ha gnidd trette øyne en hel dag på jobb, og gjespet seg gjennom siste økt med engelsk var det herlig å kunne rusle hjem, i varmt duskregn, med en iskaffe i hånden og musikk på øret.

 

For en herlig følelse. Lukke lydene av verden ute, høre to låter på repeat hele veien hjem, bare fordi de er favorittene denne uka, kjenne varmt sommerregn på nesetippen, og la koffeinen ta knekken på de trette øynene for et par timer. Få beskjed fra en venn på snapchat om at man må bytte spilleliste, tre inn i dette århundret, og flire høyt for seg selv der man rusler på gangveien.

 

 

Ukas favoritter, herlige låter å synge med til, nostalgien har tatt tak i meg. En får meg til å minnes morfar, og danse på tærne hans rundt på kjøkkenet i mormorhuset, den andre tar meg med tilbake til jenterommet i barndomshjemmet, og den aller første LP platen jeg kjøpte meg for oppspart ukelønn. Fine minner, fine øyeblikk. ( Bare le du Ida, og hør på den mååådææærne musikken din 😉  )

 

Ok, nå skriver jeg meg bort igjen. Sånn går det, når man noterer seg de små øyeblikkene. Det finnes mange flere små øyeblikk å glede seg over denne uka. Tur med måsagubben til Mangen, sitte side om side i sola på stenene ved vannkanten, og bare nye stillheten. Å endelig ha fått kjøpt matchende ROSA t-skjorter til de u-trente damene som skal løpe maraton på Hvaler neste helg…så kommer vi ihvertfall til å SE kule ut, selv om vi muligens aldri når målstreken. Varme kanelboller til kveldsmat, årets aller første grillmiddag, bruke moppen som mikrofon og ha konsert i egen stue under helgevasken av parketten. Fy flate så god jeg er til å synge når ingen andre hører på!

 

Og slik gikk uka. Pusekatter i fanget, og pusekatter på ullsokkene. Kvalitetstid med gutta, og kvalitetstid med gubben. Tårer og latter sånn på tampen av skoleåret, regn og sol, smågodt og styrketrening, søvnløse netter, og lange lyse dager. Fin kombinasjon, fine øyeblikk.

Har du et favorittøyeblikk fra denne uka?